Det kan nok være. Jeg synes dagens gjeveste tidspunkt er ungenes leggetid, det må jeg bare innrømme, så får folk mene hva de vil. Det betyr IKKE at jeg ikke setter pris på tid sammen med dem. Vi gjør mye moro sammen. Men når klokke er halv åtte-åtte er det nok. Jeg har oversosiale og intense barn.
De kunne nok fått vært oppe lenger i helgene dersom de sov lenger. Men det har de aldri gjort. Noensinne. En gang sov guttungen til halv ni. Det viste seg at han var syk. :knegg:
For å presisere: Det er ikke snakk om noe ekstremt voksentid-behov der ungene blir skysset i seng hver lørdag klokka sju og vi voksne henter fram champagnen og kaviaren. Det kan gå måneder imellom hver gang vi har voksenmiddagsgjester nå for tiden - men jeg skal prøve å ha det litt oftere framover.
Ja, det at maten skal lages er ihvertfall det minste problemet. Barna får enten noe av det vi skal ha, om det er delvis ferdiglaget når de skal spise - eller så får de noe som går fort å lage og som de liker.
Jeg vil ha begge deler, jeg trenger begge deler.
Vi har masse middager med venner og barn, masse.
Vi tilbringer utrolig mye tid sammen med vennepar og barna deres og vi storkoser oss. Vi har middager både her og hos venner og barna er inkludert. Disse middagene starter tidlig og avsluttes ikke altfor sent, litt over normal leggetid for ungene om det er helg, før leggetid for ungene om det er ukedag.
Vennemiddager uten barn. Det har vi og. Ikke masse, men heller ikke lite.
Vi har ikke barnevakt, vi har aldri barnevakt og kan heller ikke ha det så her er det ikke noe alternativ.
Voksenmiddag er deilig, vi trenger å omgås vennene våre innimellom uten at ungene er til stede. Og sånt tar vi etter leggetid på minste, største sover hos venner.
Her er ungene vant med at selv om vi har besøk etter leggetid betyr ikke det at det ikke er natten for barn derfor har vi heldigvis heller aldri hatt unger som maser og skal opp om det kommer gjester før de har sovnet om kvelden.
Vi liker og å ha ungene litt ekstra oppe i helga men det betyr ikke at vi trenger å gjøre det hver eneste helg. Skal vi ha venner på besøk på kvelden så blir det normal legging.
Dette har aldri vært noe problem hos oss.
Ungen får være med på masse og vi storkoser oss sammen med dem, med andre voksne og med andres barn.
Vi koser oss også alene sammen med venner. Vi trenger det innimellom.
De større ungene har og behov for å kose seg med venner uten at vi er til stede og det får de. Vi kan godt rømme huset noen timer bort til naboen om snuppa vil ha et par venninner på besøk og de vil være fri for voksne, prate og fnis og kose seg.
Vi har ingen kjellerstue, ingen stor leilighet men alt lar seg løse og for oss har det aldri vært noe problem, ikke med noen av ungene.
De har aldri følt seg tilsidesatt selv om vi har litt voksentid alene innimellom.
Jeg skjønner ikke helt problemet, for å være ærlig. Hvis vi har vennemiddager uten barn spiser ungene middag før gjestene kommer, så leker de litt på rommet sitt eller i et hjørne av stua før de legger seg. Barnevakt hadde ikke falt meg inn, med mindre det var skikkelig fest og hæla i taket. Ungene har gode sovehjerter, og sover gjennom det meste av bråk, så vi trenger ikke være stille for deres skyld.
Om sommeren spiser vi som regel ute, og da leker de i hagen mens vi spiser, og legger seg når det er leggetid.
Vi har ikke middagsselskaper særlig ofte (vi burde i grunnen ha det mer), og knapt noen gang uten barn. (Mannen og jeg har forholdsvis ofte egen "voksenmiddag" i ni-ti-tiden i helgene, da.) Men jeg har i alle fall én gang det siste halvåret bedt åtteåringen legge seg tidlig og ligge og lese på sengen en times tid fordi jeg skulle ha venninner på besøk og ville bli ferdig med kveldsstellet i god tid. Han er ikke så interessert i å sitte sammen med oss, da; jeg kjenner jevnaldrende barn som er vesentlig mer selskapssyke og sikkert ikke ville ha funnet seg i et slikt forslag. :knegg:
Etter at vi fikk barn så har vi aldri hatt voksenmiddag planlagt etter at han har lagt seg. Jeg har vokst opp i en hippiefamilie hvor barna var med på det meste av selskapeligheter, og for meg er det veldig ukjent å skulle ha et middagselskap etter at barnet var i seng. Det kan jo godt hende det har blitt sånn et par ganger, men ikke så veldig planlagt. Det betyr jo ikke at vi ikke har besøk av andre voksne, både før og etter barnets leggetid. Jeg er ikke spesielt begeistret for å spise i nitiden, egentlig.
Vi har vel bortimot aldri sånne voksenkveldsmiddager. Jeg får helt vondt av tanken på å måtte lage mat etter ungene har lagt seg, og jeg er så kveldstrøtt at jeg ikke liker å prate noe særlig etter halv ti. :festbrems: For oss er det nok mest aktuelt å ha middager med ungene til stede.
Jeg har stadig venninnetreff på kveldstid, men det er ikke noe problem for da tar mannen siste del av legging og evt videre masing fra storebror (og skriking fra lillesøster). Vi har også litt spillkvelder og sånt. For meg er middager med bare voksne på kveldstid selskapsassosiert - i en såpass avansert setting at jeg ikke orker avvikle det med mulighet for at en av oss må løpe opp og ned. Det får bli når ungene er mer forutsigbare.
Men dere som ikke ser for dere voksenmiddager etter barnas leggetid - hadde foreldrene deres aldri selskaper med bare andre voksne?
Jeg har, i likhet med Tallulah etter hva jeg har forstått, vokst opp i noe som til forveksling var likt den svenske filmen "Tilsammans". Vi bodde ikke sammen, men i samme nabolag. Vi ungene fikk være oppe så lenge vi ønsket og spise det som ble servert til middag på samme måte som de voksne.
Nei, vi hadde aldri selskap der det ble formidlet at jeg helst skulle holde meg unna. Likevel var det jo ikke slik at jeg nødvendigvis hang rundt de voksne.
Altså, årsaken til at jeg ikke ser for meg voksenmiddag etter barnas leggetid, er at leggetiden i helgene er såpass sein at det er unaturlig å invitere til middag da. De gangene vi har voksenmiddag, så er det ikke slik at barna holdes våken, men middagen finner sted mens barna fortsatt er våkne. Og da kunne det ikke ramle meg inn å oppfordre barna til å holde seg unna mens vi voksne hadde sosialt lag inne i stua. Unntaket vil være dersom én av oss voksne har besøk av venninner/kamerater, for da kan barna sitte med den andre forelderen for eksempel i kjellerstua. Det tenker jeg blir noe annet.
Jeg så forresten et sted, her eller i den andre tråden, et spørsmål om vi voksne også henger oss med i barnas barneselskap. Akkurat nå er svaret ja, siden vi arrangerer barneselskap. Men for kommentere prinsippet: Jeg synes det blir noe helt annet. Barna er avhengig av oss på en annen måte vi er avhengig av dem. Per i dag tror jeg mine barn hadde opplevd å bli ekskludert om vi hadde organisert til selskap og formidlet (sagt eller usagt) at de helst burde holde seg unna. Når min datter i klartekst sier til meg at jeg er uønsket når hun har besøk, så er det helt greit for meg. Jeg vet at det naturlig i prosessen mot ungdomstid og etter hvert voksenliv. Jeg tror ikke det nødvendigvis er så lett for barna våre å forstå hvorfor det kan være godt å ha barnefrie rom, i alle fall ikke uten at det for dem oppleves som at de er "i veien".
Vi har ofte middagsgjester både med og uten barn.
Har vi familie på middagsbesøk blir det på etermiddagen.
Har vi vennebesøk uten barn kommer de til mat i halv ni tiden.
Da er minstesnuppa i seng.
Vi har ikke voksenmiddager etter barnas leggetid. Jeg kan ikke huske at vi har hatt det noen gang. Hvis jeg først skal lage skikkelig god middag må jo ungene få smake. Det er utenkelig at ungene skal være hjemme og våkne og så skal de ikke få sitte ved bordet. Vi kan godt ha besøk av voksne etter at ungene er i seng, men da nyter vi heller noe godt fra barskapet enn mat.
Venninnebesøk starter som regel rundt barnas leggetid. Så får de hilst på gjestene. Jeg serverer heller kake enn mat.
Åtteåringen vår hadde i alle fall flagget det som KRSIE og den verste dagen i mitt liv! :knegg:
Men til alvor: Jeg tenker ikke at det å ta en tidlig lørdagskveld er så forferdelig ille, men når de setter det i sammenheng med at vi foreldre skal gjøre noe hyggelig med andre voksne og derfor må de holde seg unna, da er jeg ikke så sikker på at det føles ok. Jeg skriver "de", men det er vel egentlig Lillemor jeg tenker mest på. Knerten hadde vel ikke brydd seg stort.
Det er utenkelig her også. Men voksenmiddager etter leggetid er da noe helt annet. Og gode middager lager jeg hver dag, så det er ingen krise for dem å ikke spise en ekstra middag etter leggetid.
Jeg er til og med så ond at jeg nok fint kunne latt dem være på eget rom uten å få delta i voksenmiddag, selv om de var så store at de ikke nødvendigvis sov. Nå legger mine seg tidlig, da, men jeg ser ikke automatisk for meg at de skal delta på samtlige voksenmiddager selv når de blir 12-14 år heller.
Nei, da går det jo an at de har sitt eget lille party et annet sted i huset. Det er ikke grusomt trist og traumatisk for 12-14-åringer å ikke være med foreldrene absolutt hele helgen. Har jeg hørt. :knegg:
Eldste legger seg sent og har ikke så lett for å sove. Da er det unatulig å forvise henne til rommet sitt fordi vi voksne skal spise, jeg er ikke så glad i middager rundt 2030. Jeg ville enten valgt barnevakt eller middag tidligere med barna. Hadde de sovnet kl 20 ville det kanskje blitt noe annet.
Jo, men ikke som jeg ble nektet å være med på. Dvs. jeg var med så lenge det var naturlig, og ble lagt etterhvert.
Nei, absolutt ikke. Min seksåring legger seg gjerne da uansett. Det er allikevel en utenkelig tanke for meg, å skulle invitere gjester til en middag etter hans leggetid. Det betyr jo ikke at gjestene må gå hjem når han legger seg.
Det er ikke ofte vi har sånne middagsgjester som går utover kvelden. Det dreier seg om nyttårsaften, 17. mai og kanskje et par kvelder til. Da er det som oftest med barn på samme alder som vår eldste, og de er oppe 'så lenge de gidder' Vi voksne koser oss med god mat og prater sammen og de holder på med sitt. Noen av de voksne drikker da også vin og øl, men i moderat mengde og tempo.
Når du skriver dette så får jeg følelsen av at du syns det er veldig feil å ha gjester uten at barna er involvert. Syns du det? Jeg har aldri nektet barna å være med på voksenmiddager etter deres leggetid - de har aldri opplevd det som noe problem eller noe de burde være med på.
Jeg håper at jeg er veldig klar på at jeg ikke sier at deres måte å gjøre det på er feil. Vi gjør det ikke og kommer nok ikke heller til å gjøre det.
På hverdagene inviteres gjester til et tidspunkt som passer både store og små. Ved vennemiddager i helgene fikser vi barnevakt. Snuppa hadde heller ikke villet legge seg med huset fullt av folk, så vi ville fått et problem.
Jeg syns jo heller ikke det er noe problem at andre gjør det annerledes. Det er bare en veldig fremmed tanke for meg at det er utenkelig å arrangere noe for voksne hjemme etter barnas leggetid, og det er veldig fjernt for meg å skulle sende dem avsted til barnevakt for noe sånt.
Og når det gjelder det med å ville legge seg eller ikke så er vel det litt hva de er vant til. :)
Det er jo ikke utenkelig for meg å gjøre noe etter barnas sengetid, det er bare fremmed for meg å sende ham i seng før normal tid for at det skal være voksenselskap. Eller at det på noe vis skal være ubehagelig med et våkent barn i en sånn setting. Vi inviterer folk til det vi anser som normal spisetid, helt uavhengig av barn, også legger de seg når det er leggetid eller deromkring. Om han skulle være våken litt utover så er det greit også.
Det er vel litt mer utfordrende når det ikke er ett, men flere våkne barn. Mine får typisk hilse på gjestene, men får ikke virre oppe etter leggetid. De tar rett og slett for mye plass i selskapet. Jeg synes også det kan være slitsomt hjemme hos andre når barna ikke bare er der, men krever stor plass i et typisk voksen/venninneselskap.
Det er det kanskje, jeg har bare ett, og kan bare uttale meg om det. Jeg har i grunn aldri opplevd at barn har tatt for stor plass, men det har jo igjen sammenheng med at jeg har vokst opp med at det er naturlig at barn er til stede. At hvem som helst tar for stor plass er problematisk, uansett alder. At andre velger å gjøre det anderledes hos seg, ser jeg ikke som problematisk i det hele tatt.
I vårt tilfelle hadde det medført veldig mye hyl og skrik, som ikke er hyggelig, men enda værre, så hadde det medført utrolig tidlig oppvåkning dagen etterpå. og det er det ikke verdt, rett og slett.
Vi har stadig vekk vennepar på middag i helgene, da er de invitert til klokka 20 og vi spiser i halv ni-tiden. De to minste legger seg rundt halv åtte og de to store får hilse på gjestene før de legger seg på rommet til storebror og ser en film sammen.
Det har aldri vært et problem for ungene, og jeg trodde alle sammen gjorde det slik jeg. :p
Vi har oftere vennemiddager med barn da, men det blir jo ikke den samme roen til å prate og til å komme inn på litt dypere temaer. Vi har det jo koselig allikevel, men det er to forskjellige selskap.
Har jeg venninnekvelder så legger ungene seg til vanlig tid, selv om det hender at de kommer ned for å hilse på hvis de hører kjente stemmer.
Dette høres ut slik vi har praktisert sosialisering i alle år. Store og små sammen, og en ungeflokk med et aldersspenn på 15-16 år som koste seg i lag etter middagen.
Vi har A-barn som liker å legge seg og som ikke står opp senere dagen derpå hvis de legger seg sent (selv ikke hvis vi forsøker flere dager på rad). Venner med barn har også tilsvarende rytmer på ungrne sine, så for vårt vedkommende er det ikke snakk å legge ungene tidligere, altså. Det ville jeg synes var veldig snodig ting å gjøre. Legge ungene kl 1730 for at vi skulle få en fredelig voksenmiddag kl 1830? :knegg:
Greia for mitt vedkommende er vel at jeg ikke liker å spise etter kl. 19, så vi inviterer ikke til middagselskap klokken 21. Vi holder heller ikke barnet (og eventuelle barnegjester) oppe seint med vilje, men de er en naturlig del av selskapet frem til sin leggetid. Den er som regel i 21-tiden i helgene, og kanskje senere ved spesielle anledninger. Da sover han gjerne til 0930-1000.
Det er det samme her. Til og med i sommerferien er de oppe i sekstiden. Kanskje av og til nærmere sju. Da må de legge seg tidlig for å klare dagen. De legger seg nok tidligere enn unger flest(?). Snart sjuåringen klokka halv åtte-åtte og rundt åtte for niåringen.
Hadde virkelig ikke lagt dem klokka seks for å spise voksenmiddag. :knegg:
Snuppa legger seg vanligvis rundt kl 21 i helgene. Tidvis senere også hvis vi ser på en film eller noe. Hun kompenserer helt greit hvis hun trenger mer søvn. På hverdager legges hun 19.30-20. Hun kunne blitt lagt på dette tidspunktet en helg også. Hun ville dog slett ikke satt pris på at det var selskap i huset hun ikke fikk delta på. Hun er jo et svært sosialt vesen. Knerten hadde brydd seg langt mindre, og hadde sikkert sovnet fort.
Jeg synes det er unaturlig å be en våken femåring holde seg borte fra et måltid, men jeg synes ikke det er like unaturlig å forklare barn på 10 og 12 feks at idag er det voksenselskap og at de kan kose seg på rommet eller i en tv-stue. Og der er vi vel inne på noe av greia rundt at jeg ikke føler dette naturlig ennå, men at jeg mener det kommer.
Våre middager starter i 15-16 tida. Gjestene drar som regel i 19-20 tida, men så klart noen ganger har det blitt senere.
Å starte en middag (eller et besøk for den del) så sent er en veldig uvant tanke for meg. Det må i så fall være at en kompis av mannen stikker innom, men det regner jeg ikke helt som et besøk av samme art.
Å be til middag som barna ikke skal være med på er også en helt fjern tanke for meg. :sparke:
Vi har derimot hatt barn som har blitt trøtte under et besøk, men det er sjelden noe problem å pusse tenner og få dem i seng, mens vi har besøk. En av oss ordner, og den andre prater, og så er man tilbake igjen på 1-2-3.
Det er veldig hyggelig med voksenmiddag etter barnas leggetid, altså. Kan anbefales for de som ikke har prøvd det. ;) Jeg syns også det er hyggelig med middager med mange småbarn, men det er noe veldig annet.
Det er ikke det at jeg ikke liker voksemiddager, men at jeg ikke liker å spise sent på kvelden. Og voksenmiddager er da ikke så viktig for meg at jeg syns det er et poeng at barna ikke er med på den. Vi skravler jo like mye uten mat på bordet, og det fortsetter etter barnas leggetid.
Jeg var barnløs til jeg var 30, så jeg har god kjennskap til hvordan middag uten barn fungerer altså.
Tallulah skrev: "det er bare fremmed for meg å sende ham i seng før normal tid for at det skal være voksenselskap"
... så jeg følte bare behov for å kompensere sånn i tilfelle det var noen som trodde at f.eks. jeg som har barn som sover når vi har middagsselskaper hadde lagt ungene ekstra tidlig. :knegg: Man vet jo aldri med dette forumet! :dramaqueen:
Jeg har ikke trodd at dere har dopet ungene og stappet dem til sengs klokka seks. Men siden jeg foretrekker å spise før klokken 20, så måtte jeg ha gjort det om jeg ønsket en barnefri middag.
men det blir jo det samme for oss som har barn som legger seg sent, det er jo gjerne en grunn til at de legger seg sent, og ikke noe man bare kan gjøre om på. Tro meg, jeg skulle gjerne sett at snupsen hadde litt større søvnbehov, men for at hun skal sovne klokka 2000 måtte det ha vært sovetabletter, altså. :sukk:
Jeg kunne tenkt meg mer voksentid på kvelden, men pga den sene leggetiden har det aldri vært aktuelt å spise etter hennes leggetid. Ikke sinedn hun var 10 mnd, tror jeg...
Vi har en del gjester og drar en del på besøk. Er det venner med unger (og det er det i 99% av tilfellene) er ungene med. Som regel firer vi dem først (fordi vi ofte er mange og har lite barnevennlig mat (lest sterkt krydret og noen unger, som en av mine er kresne ( :gaah: ) ). Så leker ungene mens vi spiser. Skal vi overnatte legges ungene etter hvert, skal vi hjem leker de eller ser film. Vil vi være uten unger (og det hender jo) skaffer vi barnevakt og går ut og spiser.
Hjemme i Norge, da ungene var mindre, tok vi dem med, la dem der vi var og tok taxi hjem når kvelden var over.
Har jeg venninner på besøk blir mann og barn sendt til annen del av huset. Og jeg kunne fint funnet på å invitere kun voksne, og fort ungene før gjestene kom og latt dem se tv oppe til leggetid en gang i blant. Akkurat som vi noen ganger inviterer store og små og spiser samlet middag hele gjengen, med meny tilpasset de små også.
Det er svært sjelden vi har voksenmiddager uten unger tilstede.
Hver 3. måned har jeg venninneklubb klokken 20.00 og da vet ungene at de må være i seng før venninnene mine kommer. Det bare er sånn!
Men, og jeg bare spør nå, altså: Kan hun være på rommet sitt? Kan hun legge seg og ligge og lese?
Min niåring legger seg som tidligere nevnt åtte, og gjerne før også. Men hun kan ligge og lese en stund. Jeg ser for meg at hun til hverdags også framover kan legge seg/ være på rommet en stund før leggetid, slik at vi får litt alenekveld. Jeg tror hun også har behov for det.
kanskje. Men det sitter utrolig langt inne for meg å be henne om det, for vår familiedynamikk blir det veldig merkelig å sette barna på rommet for at vi skal ha selskap. Vi har liksom bare to typer selskap, gjester med barn som er venner med våre barn, hvor alle er med, eller "fest", hvor vi har barnevakt. Da har vi også barnevakt fordi det er hyggelig å være oppe litt lenger enn til 23, som faktisk er min smertegrense i fh til å stå opp kl 0630 neste dag. Noe annet har liksom aldri dukket opp som et alternativ. Ikke fordi jeg syns det er så fryktelig rart eller noe, men bare ikke noe som jeg har følt noe behov for.
For meg er det veldig fremmed å be ungene være på rommet om kvelden fordi vi voksne skal ha alenetid/besøk akkurat da. Vi har alle behov for alenetid og forsøker å ta det når det passer. Jeg skulle gjerne hatt mer, det jeg får er enten midt på dagen eller sent påkvelden. Det er det som passer best og er mest praktisk for oss.
Jeg hadde ikke hatt noen skrupler med å be en niåring holde seg på rommet sitt en kveld hvis man har selskap, men jeg kunne ikke finne på å be barnet mitt holde seg på rommet sitt en vanlig kveld for at jeg skulle få alenetid. Uansett alder.
Jeg kunne heller ikke bedt barnet mitt holde seg på rommet for at jeg skulle hatt alenetid, verken i selskap eller ellers. Jeg syns det er forskjell på å legge opp til at det er kulere å være på rommet under en fest (med godis, film, osv) og å si eksplisitt at de får holde seg på rommet. Førstnevnte syns jeg er helt greit, og noe jeg kan se for meg er det foretrukne alternativet for husets yngste medlem om han også hadde gjester.
I vårt hjem bor det tre stykker, og ingen av oss har mer rett på stua enn andre.
Det er jeg enig i, og da jeg var barn og mamma og pappa hadde selskap (dette skjedde mest fra jeg var rundt 10 år tipper jeg, og jeg hadde også en søster som selskap) følte jeg aldri at jeg ble "sendt på rommet", det var bare opplagt at vi koste oss et annet sted med litt ekstra. Vi fikk selvsagt også komme hvis det var noe - dersom vi hadde slått oss ned, hadde vi vel kanskje fått et tips om at festen ikke var beregnet for oss, men det var ikke noe issue, hadde aldri noe ønske om å delta i festen.
Men jeg tenker at jeg kunne forklart en tiåring at festen ikke var beregnet på henne. I mitt hode blir det noe helt annet enn å be henne holde seg på rommet til vanlig. Jeg forstår imidlertid at HIs problemstilling er litt annerledes.
Nei, det er vel greit. Vi gjør det altså annerledes. Selv om jeg ikke forventer at niåringen min sovner før åtte-halv ni, så kan jeg veldig gjerne be henne legge seg kvart på åtte og ligge og lese litt. Hun har aldri protestert på det, tvert imot gir hun inntrykk av at hun synes det er deilig å roe litt ned på senga før hun sovner. Og så får hun lest leseleksa. Det er et veldig viktig element for oss i dette.
Da jeg var 13-14 år, husker jeg at jeg kunne legge meg når jeg ville, men at jeg skulle være på rommet til klokka ni eller halv ti eller noe sånt. Da var det voksentid. Jeg sier ikke at jeg skal gjør det samme, men det var altså noe som var vanlig hos oss da. Mine barn er av typen som helst kunne sittet på fanget vårt og snakke hull i hodet på oss døgnet rundt, for å sette det litt på spissen, og noe privattid ser jeg for meg at jeg vil komme til å ønske også når de blir så store at de legger seg senere.
Roe seg ned og lese for seg selv høres da greit ut, men det er jo noe annet enn argumentet om at man selv trenger voksentid.
Jeg tenker at det må kunne gå an å be barn om å flytte seg fra fanget og slutte å snakke kontinuerlig uten at man må forvise dem til rommet. Å påpeke at man selv ønsker seg litt fred og ro er jo helt greit, men jeg synes det går an å gjøre det uten å forvise dem. Da kan det jo hende de velger å forvise seg selv, men det er jo greit nok.
Hos oss er det sånn at hvis vi ber til middagskveld med andre barn enn våre også, så spiser de gjerne parallelt med oss, men ofte ikke ved samme bord. De får altså sitt eget barnebord, får se på tv eller film samtidig eller er så fort ferdig at de bare leker videre. De er ofte på tv-rommet eller rommene sine og flyr litt til og fra i stua. Så er det litt avhengig av situasjonen eller alderen på barna når de blir lagt eller om de er oppe til de ikke orker mer. Men noen ganger er det lagt opp til mer voksenkveld og barna våre er de eneste barna, da får de gjerne se på film på annet rom og vi ber de sove innen et visst klokkeslett (ikke alltid så tidlig, vanlig leggetid er gjerne utvidet i helgene). Men nå til fredag får vi et vennepar som ikke har med datteren sin på middag og da har vi bedt svigers være barnevakt. Hvis ikke, hadde de fått kveldsmat og film på tv-rommet og sovnet der etterhvert. Det er godt å kunne spise mat og drikke vin med masse voksenskravling fra de kommer, og gjerne mer og mer vin med brett-eller kortspill senere, da er det fint å være uten barn. Vi bruker en del barnevakt hvis det er middager/fester uten barn og har egentlig lite middagsbesøk med barn (les: late på å invitere).
Jeg er av den typen at jeg synes det er veldig deilig å kunne ha voksensamvær, prate uforstyrret og uten sensur, drikke så mye vin jeg vil og generelt være bare meg og mannen som par den kvelden. Våre barn får uansett være med på så mye sammen oss og familie, være sent oppe i helger og ferier at jeg ikke har dårlig samvittighet for at de noen ganger må vike på oppmerksomhetsfronten og at de også tilpasser seg oss. Våre er jo nå snart 6 og 9 år og det legges opp helt annerledes enn når de var babyer eller bare noen få år. På nyttårsaften, ferier og hytteturer er de nå veldig sent oppe sammen andre barn og vi legger opp kvelden mer etter deres premisser, ikke etter småbarns leggetider.
Ikke for meg. Jeg tenker at det er to positive sider av samme sak: Det er kveld, jeg trenger voksentid, de trenger søvn. Og jeg innrømmer gjerne at jeg har behov for voksentid, selv om du altså ikke er enig/ har det behovet selv. Det er en positiv bieffekt av at det er leggetid for barn, men jeg synes ikke den bieffekten skal undervurderes. Mulig jeg er merkelig skrudd sammen/ sprø/ whatever, men jeg vil ikke at ungene mine skal sitte sammen med oss til vi legger oss hver bidige kveld når den tid kommer, men vi får ta det når det kommer. Vi er ikke der ennå.
Det er ikke meningen eller vond vilje, men jeg tror jeg melder meg ut av tråden for jeg følger tydeligvis ikke tankegangen her, selv om jeg i utgangspunktet forstod hva du mente i hovedinnlegget.
Det er helt greit. Jeg føler bare for å presisere tankegangen min: Jeg trenger voksentid, jeg ser for meg at jeg også i framtiden vil trenge voksentid, jeg er ikke redd for å innrømme det og jeg synes jeg kan få lov til å bruke det som argument. Ikke for hva som helst, selvsagt, men jeg så jo at du reagerte på at jeg brukte det som argument.
For å avslutte da: Jeg forstår godt at du man ønsker å avvikle voksenmiddager og selskap uten barn av og til, og selvsagt er det også forståelig at man ønsker seg voksentid ellers, men jeg er bare ikke med på at man må ordne det ved å sende barn som bor i et hus på rommet sitt tidlig om kvelden - det strider rett og slett imot mitt grunnleggende familieverdisyn. Da får man nå heller finne på noe annet selv, tenker jeg.
Jeg kunne forresten kanskje innrede soverommet mitt som en voksenfrisone med tv eller noe. :) Vi har ingen loftsstue eller kjellerstue som ungene kan bruke når alle vil være litt i fred, det er derfor vi har gitt ungene store soverom med oppholdsmuligheter som kan erstatte en slik sone.
Jeg kan ikke leve slik at jeg alltid må gå ut av huset for å være alene, jeg må kunne slappe av alene et sted i huset mitt jeg også. Og det eneste rommet som er tilgjengelig for meg og mannen min er stua. Ungene har både stua og de store rommene sine. Jeg synes ikke det er naturlig at jeg setter meg på ungenes rom om kvelden, men det har faktisk hendt det også.
Jeg skjønner. Men da tenker jeg at ungene tydeligvis ikke tenker det samme som dere nødvendigvis, rundt bruke av eget rom, så da ville jeg lagd en sånn sone for meg selv isteden ja.
(Jada, jeg har egentlig sluttet å være i tråden...)
Nei, det har du rett i. Vi snakket senest om det her forleden, det at ungene ikke bruker de flotte rommene sine noe særlig, spesielt ikke om kvelden. Nå er vi velsignet med ekstremt sosiale og noe kranglete barn. Det hender det kan bli litt too much. Jeg synes leggetid er deilig og er ikke redd for å innrømme det. Det betyr ikke at jeg ikke liker å være sammen med dem. Å lage meg en egen sone er ikke så lett, det måtte i tilfelle vært soverommet vårt, og det er både kaldt og lite.
Jeg synes faktisk det er helt greit å bestemme at stue og tv er voksenareal etter et visst tidspunkt på kvelden. Kvelden blir jo kortere og kortere etterhvert som ungene blir større, men jeg kan på et vis ikke se for meg å ikke kunne se 21-nyhetene og voksenprogrammer fordi jeg har en våken 9-10-åring i stua. Når de er blitt store nok til å dele tv med meg om kvelden blir det annerledes. Barna har egne rom å boltre seg på med ting de driver med, jeg har ikke den luksusen.
Jeg håper vi har kjellerstue før den problematikken der gjør seg gjeldende her i huset.
Jeg blir litt matt av de som drar "familieverdisyn"-kortet. Hva slags verdier er det snakk om som strider mot det som formidles av meg? Det er ikke snakk om å kaste bort unger, stenge dem inne et sted eller hva man nå måtte tro. Det er snakk om å lage soner i huset hvor alle kan drive med det de måtte ønske. Jeg spiller f.eks. mye spill med ungene. Men jeg gjør det ikke 22.30 om kvelden, da vil jeg gjerne ha mulighet til å lese en bok eller se et voksenprogram. Ungenes rom er innredet som små stuer (ihvertfall det ene), siden vi ikke har kjeller- eller loftsstue. Der kan de drive med det de har lyst til. Jeg har ikke noe annet sted å oppholde meg enn i stua. Jeg synes ikke det er greit at de skal spille wii (hypotetisk eksempel, vi har ikke wii) i stua sent på kvelden når de likevel kan gjør det på rommet sitt. Jeg synes derimot stua kan være en voksensone, evt en litt roligere sone, så sent på kvelden. Og jeg synes at mannen og jeg må kunne snakke sammen i vårt eget hjem om ting som ikke angår barna av og til. Hvor skal vi ellers gjøre dette? Kun i senga?
Jeg er av dem som synes at voksne skal få bestemme tid og sted for når de ønsker å være litt for seg selv. Jeg er også av den oppfatning at det å være en familie ikke innebærer samvær 24/7, og at det enkelte ganger må være lov å si at jeg/vi trenger litt tid å snakke sammen/se noe på TV - UTEN barn tilstede.
Det å dra familieverdikortet, eller gi inntrykk av at det eneste saliggjørende som forelder er å ønske så mye tid som overhode mulig sammen med barna, er selvsagt fristende. Jeg er dog helt, helt sikker på at ingen av ungene i denne tråden lider av mangel på tid med foreldrene eller at de sitter med følelsen av at deres familiemedlemskap ikke betyr så mye.
Hvordan man presenterer det for barnet spiller også ganske stor rolle. Man kan si at man skal ha kjempehyggelig selskap med god mat og sende barnet til en kjip, ensom tilværelse på rommet eller man kan sørge for at det rommet virker som en bedre tilværelse enn det kjipe voksenselskapet.
Strider mot mitt familieverdisyn. Fniis. Ja, så pompøst kan det jo også sies.
At unger oppholder seg i annet rom mens de voksne prater eller spiser er vel ikke akkurat ufrivillig i mange situasjoner. Mine er ihvertfall såpass store nå at de foretrekker å leke, spille eller se film på rommene eller tv-rommet og føler seg nok ikke spesielt forvist selv om de underforstått skjønner at det til en viss grad er forventet og at middagsbesøk er en litt annen setting enn til vanlig. De er jo selvfølgelig velkomne til å sitte litt på fanget, prate eller få hjelp til noe.
Pompøst? Det må du gjerne kalle det, for meg er det reelt.
Jeg synes godt man kan si at man ønsker fred og ro til å lese en bok, man kan si at man ikke ønsker prate akkurat nå, man kan si at det ikke passer å spille Wii i stua akkurat nå - men det som ble presentert var at barna skulle sendes ut og være på rommene sine fra en viss tid for at man skulle få voksentid. Det er noe helt annet enn at man setter grenser ift aktivitet.
Det kan da ikke være sånn at eneste måten å få et barn til å la være å forstyrre under for eksempel et tv-program man ønsker å se, er å sende dem ut? Da får man si at barnet må være stille, kanskje velger barnet selv å gå, men det er noe annet.
Hvis jeg som niåring hadde fått beskjed om at jeg hver kveld måtte være på rommet mitt fra klokka åtte fordi foreldrene mine trengte voksentid, hadde jeg følt akkurat det.
Dette har ikke noe med tid man ønsker med barna, jeg tenker ikke at alle skal sitte i stua og gjøre masse sammen hver kveld, men jeg kan ikke se for meg et hjem hvor relativt store barn faktisk ikke er velkommen i stua etter en viss tid? (når motivet for ikke å ønske dem der ikke er barnas leggetid, men eget behov for voksentid) Det ble nevnt at man ikke så for seg at barna la seg sammen med en selv blant annet, og jeg må jo si at dersom jeg som 17-åring satt med følelsen at jeg forstyrret mamma og pappa ved å være i stua etter klokken 2100, skulle jeg kjapt funnet andre steder å henge.
Ikke min niåring heller, han er mørkeredd og går konsekvent ikke opp i 2 etasje hverken midt på lyse dagen eller kvelden og blir selvfølgelig ikke tvunget til å gå alene opp. Men kan fint gå opp med sin lillesøster eller andre barn på besøk.
Nei? Come on, ikke si at du ikke har lest innleggene hvor det presieres at "vi ikke legger ungene tidlig eller sier vi trenger alenetid, for vi ko...hoooser oss ALLTID og HELE tiden med barna våre vi (i motsetning til resten av oss liksom :jupp:)
Jeg vet ikke hvem du mener sier det, men jeg har aldri hevdet det. Jeg mener ikke at man skal sitte hele kvelden og koseschmose med store barn, men jeg synes stua i et hjem tilhører alle som bor der. Det betyr ikke at man ikke skal ta hensyn, eller at alle aktiviteter til enhver tid skal kunne foregå akkurat der, heller ikke at det ikke skal gå an å ha et voksenselskap i ny og ne, men at jeg synes det er helt urimelig å forvise barn derfra etter en viss tid på fast basis.
No har eg lest alle sidene. Vi har gjort det slik at ungane er oppe, spise sammen med oss voksne og så går dei frå bordet og styre med sitt mens vi voksne skravle og drikke vin. Ungane ser enten film til langt på natt, nokre sovnar på sofaen og blir løfta over i ei vogn og trilla heim etterkvart og nokre er sjølvsagt sure og skal kose med mora si halve kvelden. Eg syns ikkje det gjer så mykje at ungar ser voksne kose seg med vin, og erfaringa mi er at ungar kose seg med slike kveldar.
Jeg ser at diskusjonen har dreid litt bort fra voksenmiddag innimellom til voksentid på fast basis. Jeg synes det kommer an på hvordan man formidlerndet og hvor lenge barnet må være på rommet sitt. Det er jo ikke sånn at Hyacinths barn sovner kl 22 og må være på rommet fra kl 19. Det er snakk om litt ekstra tid på rommet som gagner hele familien.
En tenåring tenker jeg uansett ikke kommer til å henge i stua hver kveld, så det vil jo justere seg etterhvert.
Jeg bor alene med en 7.5 åring i en forholdsvis liten leilighet men det kunne aldri falle meg inn å beordre henne til å gå på rommet sitt eller holde seg der om jeg skulle ha venner på besøk til middag. Det er vår leilighet, hennes hjem akkurat like mye som mitt. Tanken på å be henne oppholde seg på rommet sitt slik at jeg kan sitte i stua eller på kjøkkenet alene med venner er faktisk helt virklighetsfjern for meg. Å kalle det familieverdier blir for dumt men dog ....
Jeg er forøvrig i full jobb, rimelig stressa og sliten til ehver tid og kan bare drømme om mer "alenetid". Men det blir med de få timene på kvelden etter at vesla sover, slik er det bare. Om jeg prøver å forestille meg om det ville ha vært annerledes om vi var to og bodde i et stor hus så ville det overhode ikke ha noe å si. For meg blir det veldig kunstig å dele opp et felles hjem i soner forbehold enkelte familiemedlemmer på gitte tider.
Jeg tror ikke noen her forviser barna fra stue eller annet fellesareal på fast basis (annet enn at de må gå på rommet sitt ved en fast leggetid selvsagt).
Jeg leser derimot at det enkelte ganger må kunne gå an å oppfordre barna (på en OK måte) til å gå et annet sted i huset/boligen fordi de voksne ønsker å ha mulighet til å se på ting/snakke om ting som ikke egner seg for barn
Presiserer hva slags sted: et hyggelig, varmt og belyst et, med mulighet for normale barnlige aktiviteter, et sted kanskje barna også vanligvis vil oppholde seg?
Pr. i dag får vi "voksentid" da barna legger seg åtte. Men jeg ser jo også at dett vil kortes ned når de blir eldre, og at vi ved et visst tidspunkt vil legge oss samtidig. Dette er ikke noe jeg har tenkt noe spesielt over. Slik hadde jeg jeg jo det også hjemme selv. Jo eldre barna blir, jo mindre krevende vil jo ettermiddagene være i forhold til en del ting. I tillegg føler jeg at vi jobber mot klokka ofte. Hvordan rekke alt til klokken åtte? Så jeg ser ikke på det som noe negativt at de etter hvert ikke behøver like mye søvn som i dag, at barna blir eldre, og at vi har mer tid sammen der. Vi sitter ikke nødvendigvis oppå hverandre, men kan stulle med litt forskjellig som seg passer. Jeg vil anta de i ungdomsalder ikke er så klengete uansett.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
