National Treasure - Delvis spennende, litt blanding av Da Vinci-koden og Indiana Jones liksom.
Hitch - Herlig romantisk komedie, lo masse både jeg og mannen, digger "Kongen av Queens" da
Switch - Norsk ungdomsfilm fra snowboardmiljø-tema. Litt "Karate Kid"-tema på norsk.
Saras nøkkel - Nydelig film, som jeg synes er ganske tro mot den fantastiske boken. :rørt:
Februar:
7. 23/2: Pus med støvler. Kino. Morsom for de fleste, litt langtekkelig for fireåringen.
Mars:
8. 10/3: My sister's keeper. DVD. Sterk film!
9. 19/3: Hairspray. DVD Tja, litt hyggelig søndagsunderholdning, men ikke noe mer.
April:
10. 7/4: Nord. DVD. Norsk film, ganske fornøyelig.
11. 22/4: Sønner av Norge. DVD. Morsom og litt smågal film, med litt alvor også.
12. 22/4: Revolutionary Road. DVD. Grei film, men den festet seg ikke veldig.
Mai:
13. mai: Pitbullterje. TV-opptak. Ganske bra film, så den med mannen og Storebror.
14. 17/5: Det regner kjøttboller. TV-opptak. Barna likte den hvertfall.
15. 18/5: En ganske snill mann. DVD. Gjensyn for meg, ny for mannen. Lattervekkende film egentlig.
16. 20/5: Oslo 31. august. DVD. Likte ikke helt måten den var filmet på i starten, kom bedre inn i det etterhvert, men litt forutsigbar.
17. 25/5: Jørgen+Anne=sant DVD. Elsket denne filmen. Husker jeg elsket boken også, men husket lite siden det er så mange år siden jeg leste den. Så den alene for å sjekke om Mellomsøster kunne se den...hun får vente noen år gitt.
18. Men who stare at goats. TV-film Småvittig.
19. Eh, husker ikke akkurat nå.
August
50. 2/8: Ulykken. TV-film. Norsk film...Er det mulig å lage en normal slutt på en norsk film tro?! :gaah:
51. 2/8: All about Steve. TV-film. Ganske fornøyelig film faktisk.
52. 6/8: Barnepiken. DVD. Flott film, tro mot boken.
53. 9/8: The heartbreak kid. TV-film. Vel, atter en tidtrøyte.
54. 10/8: Madagaskar 3. Kino. Litt kjedelig. Mannen sovnet faktisk og fireåringen ville hjem.
55. 10/8: Bridal fever. TV-film. Ganske forutsigbar igrunn.
56. 10/8: It runs in the family. TV-film. Denne synes jeg var litt kjedlig til å begynne med, men plottet var da greit nok.
57. 12/8: Closer. TV-film. Kjedelig film.
58. 13/8: Smother. TV-film. Vel, har fått med meg det meste av dårlig underholdning nå
59. 15/8: The Royal Tenenbaums. TV-film. Litt småmorsom, men ingen højdare.
60. 21/8: The Reader. TV-film. Nydelig film.
61. 28/8: Maid of Honor. TV-film. Litt forutsigbar og litt spennende.
62. 9/9: Dude, where's my car. TV-film. Litt som hangover, men ikke halvparten så morsom.
Mulig noen har blitt glemt her, men så var de kanskje ikke minneverdige!?
63. 20/10: Tomme tønner. DVD. Tja, den var norsk, litt småmorsom, men ikke så mye mer enn det.
64. 21/10: Thor. DVD. Litt pompøs og opphauset, ellers bra.
Til siste hinder. Meget enkelt plott, men hormoner og barndomsminner mikset med vakker helgelands-natur fikk meg til å gråte som et barn. Dvd.
Deadwood, sesong 2. Fantastisk! Dvd.
Son of no one. Totalt meningsløs film. Jeg har allerede glemt hva den handlet om. Dvd.
The Tourist. Hadde det ikke vært for Angelina Jolie hadde dette vært en god film. Litt vittig og passe spennende. Dvd.
Pus med Støvler. Veldig morsom tullefilm for hele familien. Kino i 3D.
Deadwood, sesong 3. Og der var den ferdig. En ufullstendig slutt på en fantastisk serie. Faktisk utrolig befriende å se noe på tv der ikke alle ser ut som modeller. Dvd.
Februar:
7. Drive Angry. Ikke uten grunn at denne har 18 års grense. En grusom, makaber film. Lite overlatt til fantasien. Dvd.
8. Pirates of the Caribbean - on Stranger Tides. Jeg håper inderlig de skjønner at de ikke bør lage flere filmer. Dvd.
9. Smurfene. Tullefilm, men ungene elsket den. Dvd.
10. Cowboys and Aliens. Hehe, denne var småmorsom og full av gørr. Dvd.
11. Hanna. Dette var virkelig en spennende film. Jeg mener det var noen logiske brister, men et fantastisk skuespill veide opp for alt. Dvd.
12. Rio. Morsom film som både jeg og ungene likte. Dvd.
13. The Holiday. Gjensyn med en skjønn film. Dvd.
14. Green Lantern. Superheltfilm. Ingen stor film. Dvd.
15. Kung Fu Panda 2. Veldig god familiefilm. Dvd.
16. Zookeeper. Drittfilm, men storesøster elsket den. Dvd.
17. Life as we know it. En enkel, men veldig søt og litt rørende film. Dvd.
18. Just go with it. En meningsløs film med Adam Sandler og Jennifer Aniston. Dvd.
19. The Dilemma. En skikkelig sprø tullefilm. Dvd.
20. Going the distance. Til min overraskelse var dette en hysterisk morsom film. Dvd.
Mars:
21. Illusjonisten. Nominert til Oscar for beste animasjonsfilm. Jeg holdt på å sovne flere ganger. Dvd.
22. Hjem til jul. Mange fine historier fortelles parallelt. Jeg syns det var en god film, men savnet dybden i historiene - den ble litt for overfladisk.
23. Nokas. Ikke den beste filmen i sjangeren, men allikevel en god film på grunn av gjenkjennelsesfaktoren. Dvd.
24. Charlies Angels. Har sett denne mange ganger og syns den er kul og vittig. Tv.
25. Bambieffekten. Dette var gripende og troverdig. Overraskende god norsk film. Dvd.
26. I siste øyeblikk. Kortfilm med Døden som hovedrolleinnehaver. Dvd.
27. Sliding Doors. Nok et gjensyn med en film jeg elsker. Tv.
28. Klokken fem om ettermiddagen. Handler om kvinnen sin stilling i mitd-østen (Afghanistan i dette tilfellet), et tema jeg er svært fenget av. Men filmen traff meg ikke, den var for stillestående og lite troverdig. Dvd.
29. Få meg på, for faen. Beste filmen jeg har sett på lenge. Så sår og nær og fin. Kjente igjen så mange ting fra egen oppvekst i bygd. Elsket den. Dvd.
30. Source Code. Jeg elsker slike filmer. Dvd.
31. X-men 2. Gjensyn med en film jeg virkelig liker. Dvd.
32. Ringenes Herre, Ringens brorskap. Nok et gjensyn med fantstisk film. Dvd.
33. Castaway on the Moon. En virkelig fantastisk film. Dvd.
34. The Hunger Games. Veldig spennende film med mange gode effekter og fantastiske kostymer. Litt "enkel" historie, mest tilpasset ungdommer.
April:
35. Oslo, 31.april. Rørte meg langt inn i hjerteroten. Fantastisk hovedrolleinnehaver. Dvd.
36. Den fabelaktige Amelie fra Montmartre. For en fantastisk søt film. Hvorfor har jeg ikke sett den før? Tv.
37. Abduction. Denne var spennende. Dvd.
38. Hairspray. Skikkelig teit film som fikk meg i skikkelig godt humør. Full av god moral. Tv.
39. Drive. Nydelig og spennende film. Denne må sees. Dvd.
40. Engler og demoner. Virkelig meningsløst vissvass der de løper rundt som hodeløse høns fra det ene bestialske mordet etter det andre mens de løser rebus. Virkelig bortkastet tid. Tv.
41. Jentene fra Dagenham. En viktig film med noen morsomme poeng, men jeg syns den ble for langtekkelig. Dvd.
42. Arme Riddere. Helt ute av kontroll. :knegg: Dvd.
43. Hangover. Helt klart mest morsom forrige gang jeg så den. Tv.
44. Rødhette og varulven. Den var ufattelig kjedelig med elendige effekter. Dvd.
Mai:
45. Jason Bourne (den tredje filmen). Spennende film som jeg har sett før. Tv.
46. Hangover. Nok et gjensyn. Helt klart best første gang. Tv.
47. En tid for fulle hester. En nydelig og rørende film fra Kurdistan. Dvd.
48. The Help. En veldig fin og gripende film. Dvd.
49. MIB: Gjensyn med en morsom film. Dvd.
50. MIB2: Jeg lader opp til siste filmen på kino neste uke. Dvd.
51. Burlesque. Feelgood-jentefilm. Dvd.
52. Monte Carlo. Storesøsters valg til filmkveld. Helt ok. Dvd.
53. Nader og Simin - et brudd. Persisk film om samlivsbrudd og relasjoner. Fin film, men kanskje litt dratt ut i langdrag. Spennende tema fra et vanskelig (og uforståelig) samfunn.
Juni:
54. Kong Curling. Huff. Vondt, men morsomt. Dvd.
55. The Bone Collector. Helt ok film. Har sett den før. Tv.
56. Midnight in Paris. Åh, for en vidunderlig film. :hjerter: Dvd
57. Jane Eyre (2011). Fin versjon. Dvd.
58. Apejentene. Gørrkjedelig og meningsløs. Dvd.
59. Alle de vakre hestene. Nydelig film. Dvd.
60. Strandet i Irak. Morsom film. Dvd.
61. MIB3. Morsom og underholdende. Kino i 3D.
61. Bad teacher. Jeg syns den var morsom. Lett underholdning. Dvd.
62. War horse. Nydelig, rørende film. Dvd.
63. Sønner av Norge. Hehe. Dvd.
64. The Descendants. Fin film. Dvd.
65. The Girl with the dragon tatoo. Gørrkjedelig og tam i forhold til originalen. Lisbet Salander var jo fullstendig sjarmløs. Dvd.
66. Limitless. Kjedelig. Dvd.
Juli:
67. Hangover 2. Morsom, men håper de ikke lager en nummer 3. Dvd.
68. Horrible bosses. Det er lenge siden jeg har ledd så mye. Dvd.
69. Shame. Dette syns jeg var en grusom og gripende film. Ikke noe for sarte sjeler og puritanere. Dvd.
70. The Rum Diary. Litt morsom, men mest langtekkelig. Dvd.
71. Dexter, sesong 5. Fortsatt spennende. Dvd.
72. The Vampire Diaries, sesong 3. Har glemt å føre opp denne. Begynner å kjede meg. Tv.
73. Det er aldri for sent, Larry Crowne. Litt søt, men mest kjedelig. Dvd.
74. Gutter, jenter, omvendt. Tv.
75. Bridesmaides. Forferdelig! Dvd.
76. The Librerian. Tullete eventyrfilm. Tv-opptak.
77. Hysteria. Er det mulig? Hahaha. Dvd.
August:
78. Seven. Gjensyn. Mindre makaber enn jeg husket den og med en annen slutt enn jeg mente jeg husket. Tv-opptak.
79. The rebound. Søt film. Dvd.
80. Captain America, the first avengers. Full av action, men litt langtekkelig mot slutten. Dvd.
81. Änglagård. Fornøyelig gjensyn. Mange snodige karakterer. Tv-opptak.
82. Madagaskar 3. Underholdende, men tror snart 7 åringen syns den var kjedelig. Kino i 3D.
83. Fuck up. Minnet meg veldig mye om Arme Riddere. Ved flere anledninger hadde jeg følelsen av å ha sett filmen før. Helt ok film med flere morsomme poeng. Dvd.
84. A better life. Veldig varm og rørende. Dvd.
85. Closer. Rare karakterer. Tv.
86. Småspioner 4. Tull. Ungene likte den. Dvd.
87. Ariettas hemmelige verden. Nydelig film for både voksne og barn. Dvd.
88. Ringenes Herre, ringens brorskap. Gjensyn for n'te gang. Fantastisk film.
89.Ringenes Herre, to tårn. Jeg likte den bedre enn sist jeg så den. Dvd.
90. Modig. Morsom, skjønn og spennende. Kino i 3D.
91. Aldri mer 13. Ikke alltid like greit å være 13 år! Dvd.
92. På eventyr med Tintin, enhjørningens hemmelighet. Spennende og veldig godt laget. Dvd.
93. The Artist. En fin film med gode skuespillerprestasjoner. Veldig spesielt å se en stumfilm. Dvd.
94. Step up 3. Slett handling, men jeg elsker dansen. Dvd.
September:
95. Jurassic Park. Spennende! Dvd.
96. Jack and Jill. Tullefilm med Adam Sandler. Dvd.
97. Hugo. Fenget meg ikke. Dvd.
98. Maktens menn. Kjedelig. Dvd.
99. Kompani Orheim. Rørende film som var tro mot boken. Dvd.
100. Flukt. Hvor mange bestialske drap kan man klare på 90 minutter? Små glimt av andre ting. Ingen stor høydare. Kino.
101. The Nanny Diaries. Søt, faktisk. Tv.
102. The Sitter. Verste filmen noensinne. Dvd.
Oktober:
103. Jeg fatter ikke hvordan hun får det til. Ok tidsfordriv. Dvd.
104. Anonymous. Litt forvirrende hopp i tid, men ellers en spennende film. Dvd.
105. En katt i Paris. En meget vellaget familiefilm. Dvd.
106. Dirty Dancing. Gjensyn. :hjerter: Dvd.
107. Another Cinderella Story. Storesøsters valg. Helt ok. Dvd.
108. Thale. Spennende. Dvd.
109. Con Air. Gjensyn med kul film. Tv.
110. 90 minutter. Lenge siden jeg har blitt så grepet av en film. Kino.
Hoodwinked too! Hood vs. evil - Animasjonsfilm for voksne. Ikke like bra som den første, men vi lo godt et par ganger.
Columbiana - Ah, den bitre smaken av hevn, hevn, hevn! Denne filmen var skikkelig kul!
Killer elite - Typisk hvem-lurer-hvem leiemorderfilm. Kul nok, grei underholdning.
Cowboys and aliens - Iiiiihaa! Jeg elsker denne filmen, den var nesten hakket artigere på BluRay enn på kino.
The big red One - Krigsfilm hvor vi følger en liten gruppe soldater gjennom strabasene under WWII. Besynderlig film, må sees!
Februar
8. Mission: Impossible - Ghost Protocol - Jah! Ækksjn, tvers igjennom, jeg ble underholdt som bare det.
9. The Debt - Sterk film om et Mossad-oppdrag som går galt når en trio agenter skal fange og stille "kirurgen fra Birkenau" for retten.
10. The Stuff - Are you eating it, or is it eating you? Fantastisk skrekk-B-film fra 80-tallet :knegg:
11. The Hangover part II - Møkkafilm! Men Bradley Cooper er fin da.
12. The Descendants - Denne var virkelig, virkelig god! Drama med mye galgenhumor og varme, den traff meg midt i hjertet.
13. The hunt for Red October - Gjensyn. Tom Clancys Jack Ryan avverger nok en atomkrig mellom øst og vest. Yay!
Mars
14. Drive - Gjensyn. Like fantastisk som første gang vi så den.
15. Die Hard 4.0 Live free or die hard - Action tvers igjennom. Savner Al, Holly og Special Agent Johnson and Johnson, men moro lell. Gjensyn.
16. Contagion - Dystert om hvordan en dødelig epidemi oppstår, spres og behandles. Veldig god, nesten litt dokumentaraktig innimellom.
17. 1941 - Crazy-komedie fra 1979 om en japansk landgang i USA under WWII. Veldig snål film.
18. The last action hero - Danny får en magisk kinobillett og befinner seg plutselig i den nyeste filmen til actionhelten Jack Slater.
19. Indiana Jones and the temple of Doom - Gjensyn, like morsom som alltid. Oppusset versjon, veldig fin.
April
20. Into the white - Tre tyske og to britiske piloter strander i den samme hytta på det norske vinterfjellet. Sterk film om vennskap, og mye humor.
21. The Omen - Remake av klassikeren fra 1979. Respektfult gjennomført, men The Omen er fremdeles bare en helt gjennomsnittlig film uansett.
22. Tropa de Elite 2 - Veldig, veldig bra om politikk og korrupt militærpoliti i Rio De Janeiro, som kontrolleres av byens narkokartell.
23. Hereafter - Fin film om det hinsidige, men den har ikke den samme intense nerven som andre Clint Eastwood filmer. Absolutt severdig da.
24. Johnny English reborn - Skikkelig slapstick-tullefilm. Kombinasjon av Mr Bean og James Bond, vi lo masse.
25. The girl with the dragon tattoo - God film. Men jeg likte den svenske bedre. Noomi Rapace var bedre på å få frem sårheten og sinnet til Lisbeth.
26. Harry Potter og de vises sten - Eldstes valg. Like bra som de 10 andre gangene vi har sett den.
27. Paul - Hjelpes som vi lo! To britiske nerder treffer utenomjordiske Paul, og hjelper ham å flykte fra noen MIB. Med superduoen Simon Pegg og Nick Frost
Mai
28. The Bourne Ultimatum - Deilig gjensyn! Jeg tror jeg foretrekker Bournen over Bond hvilken dag som helst egentlig.
29. The Avengers - Mor mye av det gode. Litt mye teambuilding, litt lite handling. Fine spesialeffekter, men jeg kjedet meg tidvis.
30. Tinker tailor soldier spy - Basert på boken av John Le Carre. Jakten på en muldvarp i MI5's innerste sirkel. Spennende, og komplisert!
31. Harry Potter and the chamber of secrets - Gjensyn. Like underholdende som vanlig.
32. Men in Black - Hjertelig gjensyn, man må jo lade opp til treern har premiere!
33. Men in Black II - Morsommere enn den første faktisk. En fornøyelig filmkveld, og vi gleder oss stort til treern til helga!
34. Men in Black III - Deilig gjensyn med J og K. Artig tidsreiseplott, dritkul superskurk. Vi råkosa oss!
Juli
43. Back to the future - Herlig, nostalgisk gjensyn fra da man var purung og syntes Michael J. Fox var søtest i verden
44. Back to the future II - Utrolig gøy å se en framtidsvisjon fra 80-tallet som utspiller seg om 3 år fra nå.
45. Back to the future III - Tidsreisetrilogiens fantastiske avslutning. Galtvortekspressen er bare for pyser!
46. Safe house - Klisjespekket spionthriller som er så forutsigbar at det blir nærmest komisk.
47. Hamilton: I nasjonens interesse - Jah, denne likte jeg! Endelig en intelligent spionthriller med hardtslående action og en nådeløs helt.
48. Dirty Harry - Gjensyn med en klassiker. Av og til bare MÅ man meske seg med litt gla'vold fra 70-tallet!
49. J. Edgar - Meget bra portrettert av Leonardi DiCaprio. Interessante mennesker fortjener egen film, denne anbefales.
50. L'ennemi public #1 - Portrett av den franske gangsteren Jacques Mesrine som herjet på 60 og 70-tallet. Vanvittig bra!
51. The Expendables - Av og til må man bare ha litt testosteronfylt gla'vold. Deilig gjensyn!
52. Sky Captain and the world of tomorrow - Småkjedelig, stilistisk eventyr-superheltfilm. Ingen gnist mellom Jude Law og Gwyneth Paltrow.
53. The break-up - Blæ. denne var fryktelig dårlig.
54. You will meet a tall, dark stranger - Veldig Woody Allensk, på en god måte. Av og til blir ikke livet som man tenkte, til tross for hva man gjør for å endre på det.
55. Picture perfect - Kjedelig romantisk komedie. Veldig kjedelig. Og veldig forutsigbar.
56. The Bourne Identity - Jeg elsker disse filmene. Skikkelig agent-action, og helten er en anelse mer sympatisk enn James Bond også. Og penere :knegg:
August
57. The Dark Knight rises - Jah! Ikke et kjedelig øyeblikk. Og slutten legger jo opp til nok en batman-film, hurra!
58. Crocodile Dundee in Los Angeles - Uff da. 'nuff said.
59. Contraband - En lur hvem-lurer-hvem-film med smugling som tema. Overraskende vendinger, helt grei spenningsfilm dette.
60. Tightrope - Seriemorderthriller med Clint Eastwood som helt. Dritskummel morder, bra underholdning.
61. Dirty Harry in The dead pool - Kanskje den kuleste av alle filmene med Dirty Harry. Damen som er ute etter HEVN! Jeg elsker hevn-filmer!
62. Absolute Power - Innbruddstyv blir vitne til at presidenten mishandler og dreper en kvinne. Grei underholdning, verken mer eller mindre.
63. Maximum Risk - Hardtslående action, en skikkelig saftig B-film man bare MÅ elske.
64. The Expendables 2 - Noe av det morsomste jeg har sett. Muskler, testosteron, action, punchlines... Jeg lo så jeg grein, en skikkelig hyllest til actionhelt-sjangeren.
65. Tomorrow when the war began - Dere husker den fine filmen med Patrick Swayze og Jennifer Grey, ja? Red Dawn? Vel, dette er en OK australsk rip-off.
66. The ides of march - Valgkamp i USA, og skittent spill i kulissene. Veldig bra film.
67. Man on a ledge - En mann står på en gesims og truer med å hoppe. Eller? Mission: Impossible møter Oceans 11. Kul film!
68. Blitz - Britisk kriminalfilm hvor Jason Statham er Londons svar på Harry Callahan, og som jakter på en brutal politimorder. Veldig severdig.
69. Iron Sky - Jah! Nazister fra månen returnerer i flyvende tallerkener for å overta verdensherredømmet! De starter med USA, of får amerikanerne til å trampe i takt.
70. Hysteria - KKomedie om en ung lege som skal behandle fornemme fruentimmere for hysteri. Behandlingen er vulvamassasje. Morsom!
September
71. The world is not enough - Kanskje den dårligste av alle Bond-filmene. Denise Richards er forferdelig, og Pierce Brosnan likeså.
72. From Russia with love - Sean Connery som Bond er absolutt å foretrekke ja.
73. The man with the golden gun - Fantastisk! James Bond, eksentrisk superskurk med egen øy, biljakter og et dommedagsvåpen. Beste Bond-filmen!
74. Live and let die - Dette er den mest sinnsvake Bond-filmen jeg har sett, med voodoo-prester og hele sulamitten! Fantastisk!
75. The Bourne Legacy - Ikke like brilliant som trilogien om Jason Bourne, men absolutt en meget god actionfilm.
76. Toy Story - Søt animasjonsfilm om sjalusi og levende leker som må finne veien hjem til barnet sitt.
77. Shark Tale - Yngste elsker denne filmen, om fiskene på et korallrev som er redde for haimafiaen.
78. Aristokattene - Alle ønsker at de var en katt! Kjempesøt film om kattemor og hennes tre små som blir bortført og skal finne veien hjem.
79. Moonraker - Nok en hinsides artig Bond-film fra 70-tallet. Denne gangen med matchende henchmen-drakter og en grand finale i verdensrommet. Kostelige "vektløsscener". Lo så jeg grein!
Oktober
80. Savages - Kinoanbefaling på det varmeste! Benicio DelToro og Salma Hayek er utrolig bra!
81. Hard Target - Av og til bare MÅ man se en eller annen muskelbunt gå bananas. Da passer denne filmen bra!
82. Skyfall - Kanskje den beste Bond-filmen som er laget. Daniel Craig gir Bond mere dybde og personlighet enn tidligere skuespillere. Javier Bardem er en fantastisk skurk!
83. Safe - Jason Statham actoion på sitt beste. Her er både kineserne, russerne og politiet fiender, men det er jo bare barnematen for vår helt som skal beskytte en liten jente fra disse forbryterne.
[size=1][/size] November
84. First blood - Julefilmsesongen er offisielt åpnet! Egentlig er dette en god film om posttraumatisk stress og er skarpt kritisk til hvordan vietnamveteranene ble mottatt når de kom hjem.
Serier på DVD/BluRay
Sesong 4 av Chuck - Morsomste spion-farsen som er laget, Timothy Dalton er et FANTASTISK sidekick denne sesongen! Hvordan overleve ventetiden til sesong 5 kommer?
Sesong 1 av 30 Rock - Herlig komiserie, Alec Baldwin er fantastisk, Tina Fey likeså.
Sesong 2 av 30 Rock - Denne serien er bare en eneste stor latterbombe. Tina Fey er et unikum. Virkelig!
Sesong 3 av 30 Rock - Serien blir bare bedre og bedre. Fantastisk persongalleri, tett mellom krampelatteranfallene.
Sesong 1 av Breaking Bad - Denne serien er jo absolutt fantastisk! Og han som spiller Walt er en karakterskuespiller uten sidestykke, man tror på ham.
1. Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg hadde skrudd forventningene helt ned i bunnen, og ble dermed ikke skuffet. Eller i alle fall nesten ikke skuffet. Her er knapt noe igjen av det snevet av eleganse som var i eneren, her er altfor lite snappy dialog og briljant deduksjon, fjernet til fordel for altfor mye action og slåsskamp i umotivert langsom kino, og Holmes er manisk og nær psykotisk uten balanserende, kjølig intelligens og distanse. Og Stephen Fry er - selv om han alltid er verdt å se - sørgelig dårlig utnyttet; hans Mycroft er nesten parodisk eksentrisk/latterlig og bidrar ikke med noe nyttig til plottet (bortsett fra en godt planlagt tur i robåt!). Men, som sagt, forventningene mine var svært lave; Downey og Law er blant de mest sjarmerende skuespillerne jeg vet, og særlig i kombinasjon er det fremdeles nok til at jeg synes det er verdt det å sitte et par timer og se på dem. Og så er det dessuten en trøst å vite at dersom man vil ha en mer gjennomtenkt Sherlock Holmes og en mer genuint intelligent og interesant Mycroft, så er det jo bare et par dager til neste episode av Sherlock!
2. Thor. Kenneth Branagh lager Marvel-film, og resultatet er definitivt akseptabel underholdning. Det er ingen måte å gjøre denne historien rimelig eller sannsynlig på, og Marvel-universet krever et ekstra lag av suspension of disbelief for alle som kjenner litt til norrøn mytologi, men greier man å svelge det, er dette både spennende og morsomt. Omtrent like dyptpløyende og skummel som en rimelig bra Doctor Who-episode, og det er ikke noe dårlig skussmål, det. Anthony Hopkins er en utmerket Odin, og jeg likte ellers særlig Tom Hiddleston som en Loki som er utspekulert og upålitelig, som han jo skal være, og som tross alt ikke ender opp som en entydig skurk.
3. X-Men First Class. Opprinnelseshistorien bak X-Men er langt bedre enn de siste par filmene fra dette universet, og det enda slike historier er vanskelige å gjøre vellykket. Flott casting; Michael Fassbender (som Erik Lensherr/Magneto) ligner jo til og med litt på Ian McKellan, i alle fall i mimikken, James McAvoy er en veldig fin, tweedbejakket og over-anstendig Charles Xavier, og forholdet mellom dem er, som det skal, det som i hovedsak gir nerve til filmen. Kevin Bacon er aldeles briljant, både som nazist og senere, January Jones er perfekt som diamantkvinnen Emma Frost, og så er det en fryktelig morsom ukreditert cameo, i en bar halvveis ut i filmen, som jeg ikke skal spoile for dem som vil se filmen. En del superkrefter er det vanskelig å overføre fra tegneserie til en på sitt vis "realistisk" film uten at de ser latterlige ut, men jeg synes det aller meste fungerer bra her. Og den kalde krigen er et svært godt valg som bakteppe her, ikke bare fordi den passer i forhold til alderen på hovedpersonene.
4. Sherlock (sesong 2, 3 episoder). Sesongstarten- A Scandal in Belgravia - topper til og med seriestarten fra 2010 i å være kul, snappy, spennende og morsom. Cumberbatch gnistrer, hele sesongen gjennom, og Freeman støtter opp der han skal uten å noen gang bli døll eller bare en del av møblementet. Man kan faktisk tro på vennskapet mellom de to ganske så forskjellige, og på hvert sitt vis noe dysfunksjonelle adrenalinjunkiene. Og jeg fryder meg over det hver eneste gang serie-medskaper Mark Gatiss dukker opp som nær allmektige og likevel tidvis hardt plagede storebror Mycroft. Skurken fra sesong 1 er tettere vevd inn i alle tre episodene enn det som var tilfelle sist, og episode 3 dreier seg om den endelige konfrontasjonen og the final solution. Uventet og intens vri på kanon i den episoden de fleste av fansen har gruet seg mest til å se (godt hjulpet av Gatiss og Moffat på Twitter …).
5. Mission: Impossible - Ghost Protocol. Jeg glemmer litt fra gang til gang at Tom Cruise egentlig er en ganske kapabel og karismatisk skuespiller, alle sine galskaper til tross. Dette er den fjerde Mission: Impossible-filmen, og denslags høres jo ganske meningsløst ut å bruke tiden sin på, dersom man ikke har fått med seg at det denne gangen er Brad Bird som står bak. Geniet Brad Bird, som lagde The Iron Giant og The Incredibles, og dermed har demonstrert at det går an å lage animert action som er bedre (både actionmessig og på et mer menneskelig plan) enn det meste som finnes av "ordentlig" film. Jeg var spent på å se hvor godt han greide å gjøre det samme med ekte skuespillere, og jeg ble dypt gledelig overrasket. Det er lenge siden sist jeg virkelig rent fysisk satt og holdt meg fast i setet under actionsekvenser! Cruise har denne gangen både Jeremy Renner og fantastiske Simon Pegg med på laget, og de utfyller hverandre aldeles fabelaktig - Pegg er morsom, det visste vi fra før, men han spiller skikkelig og er ikke utelukkende comic relief, og Renner har med seg intensiteten som gjorde sånt inntrykk i The Hurt Locker, sammen med en åpnere sjarm og effektiv komisk timing som er med på å gjøre det hele enda mer underholdende. Plottet har akkurat den balansen mellom spennende og komplett latterlig som de beste James Bond-filmene har pleid å ha, og i det store og det hele er dette omtrent så underholdende som det blir.
Februar:
6. Tinker Tailor Soldier Spy. Dette er forsåvidt en spionfilm, men det er en like lite treffende genrebeskrivelse som å si at den forrige filmen til Tomas Alfredson, Låt den rätte komma in, var en vampyrfilm. Dette er en fragmentert og ganske komplisert thriller, der løsningen kommer nesten som en ettertanke; den er filmet i nydelig syttitalls snusbrunt, gulnet, utvasket grått og fremstår nærmest som en meditasjon over pliktfølelse, moral og lojalitet, over hva som kan kreves og hva man er villig til å ofre, og over hva man til slutt sitter igjen med når de moralske skillelinjene er utvisket. ("It was a good time back then." "It was the war, Connie." "A real war. Englishmen could be proud then.") Gary Oldman som George Smiley har et intenst urokkelig pokerfjes med intens tristhet som kommer frem i glimt, John Hurt er en overbevisende hardtrøykende Control, og Benedict Cumberbatch med kledelig blondt hår holder oppe sin del av filmen som Smileys assistent og protegé, med alt det innebærer. Resten av filmen er også befolket med sterke (og for en stor grad svært britisk usmilende) skuespillere. Jeg lente meg stort sett tilbake og nøt det hele.
7. Moulin Rouge. Det var fjerde gang jeg så denne, tror jeg, men det er noen år siden sist, og jeg synes den har holdt seg godt (og kledde den enda større TV-en vi har fått siden forrige gang!). Ekte operatisk drama, lidenskap og gedigne kulisser, Ewan McGregor som hjerteskjærende overbevisende ung kunstner og Nicole Kidman som perfekt castet kynisk kurtisane - og alltid fabelaktige Jim Broadbent som larger-than-life nattklubbeier og sirkusdirektør. Jeg har alltid elsket måten denne musikalen gjør skamløst bruk av de underligste popsanger og får det til å fungere på mystisk vis, og kulisser og modeller og dansescener og annet stæsj bygger nydelig opp rundt en historie som er så klisjépreget og banal at man ikke kan annet enn å la seg forbløffe av hvor rørende det hele er. Og det musikalsk aller beste nummeret tror jeg fremdeles er tangoen. (Og hvis noen greier å gjette hvordan Toffskij og jeg greide å assosiere oss fra Tinker Tailor … til denne, på kafé for noen dager siden, så blir jeg imponert - vi brukte ganske lang tid selv på å greie å rekonstruere det. :knegg: )
8. Homeland(Seong 1, 12 episoder). Veldig spennende og vellaget serie med steingode skuespillere i særlig de to hovedrollene. Claire Danes spiller en intenst drevet CIA-agent som ofte beveger seg godt over grensen til "besatt" eller "manisk", og Damian Lewis er også veldig god som amerikansk sersjant tilbake etter 8 år i irakisk fangenskap. Serien holder både som skikkelig spennende actionthriller og som politisk intrige, men kanskje er den aller best når den ser på menneskene sentralt i spenningen og på hva jobben deres gjør med både dem selv og deres nærmeste. Og den greier å holde oppe trykket helt til sesongavslutningen og enda litt lengre, uten å hverken lure tilskuerne eller gå på akkord med hva de ulike aktørene har satset og ofret.
9. Arriettas hemmelige verden. Animasjonsfilm fra Studio Ghibli som overbeviste, rørte og underholdt både voksne og barn. Filmen er basert på Mary Nortons barnebokklassiker "Lånerne", og den japanske familien i filmen var da også temmelig europeisk på mange vis, syntes jeg. Nydelig laget var den i alle fall, særlig var det imponerende bruk av "fokus" og "kameravinkler" for å vise verden sett fra småfolkets nivå - hvem trenger innpåsliten 3D når det kan gjøres så vakkert og enkelt som her? Arrietta og familien hennes var fint skildret, ekspedisjonene ut i den store verden var spennende, og forholdet mellom henne og den hjertesyke Johs er gjort overbevisende og ikke for sentimentalt. Akkurat passe spennende var det også, selv for den ganske lettskremte syv år gamle kusinen som var med.
Mars:
10. Mad Men(sesong 3). Hvis Mad Men en gang mister grepet og begynner å bli kjedelig og intetsigende, kommer det til å ta et halvt år før noen oppdager det. Og med det mener jeg bare å påpeke at det er en veldig, veldig langsom serie. Det er fremdeles et ganske modig valg, synes jeg. Men dette var ikke sesongen der de mister grepet. Snarere ble jeg stadig mer imponert over karaktertegningene og hvor stadig mer relevant serien er. Mot slutten av sesongen ble det ellers veldig tydelig for meg at Roger Sterling helt klart er favorittpersonen min - det ble jeg særlig bevisst etter episoden der en gammel flamme dukker opp igjen, og der man, til en forandring, ser Roger fra hans egen synsvinkel i stedet for fra Dons. Joan har sin egen, problematiske delhistorie gjennom sesongen, og bakteppet av Kennedy og Vietnam og borgerrettighetskamp stikker stadig tydeligere inn i handlingen. Ingenting er så statisk som man kunne tro, og ingen er immune eller helt uavhengige av menneskene og verden rundt seg - ikke engang Don Draper. Og så kom plutselig den siste episoden og var helt uventet, og ga masse payback for alt som har skjedd før, og gjorde meg ordentlig entusiastisk og spent på å komme i gang med sesong 4!
11. Archer(sesong 3). Archer er det morsomste på TV på veldig lenge! Dette er en parodi på en spionserie, hovedpersonen Sterling Archer er en fullstendig clueless og totalt politisk ukorrekt "James Bond"-type ("It's pretty hard to stay anonymous when you're the world's greatest secret agent"), og hans mor Malory er sjefen for spionbyrået - en om mulig enda mer egoistisk, politisk ukorrekt og usympatisk rollefigur ("Just like that Christmas break when I moved and forgot to give my new address to his stupid boarding school. I mean, he rode the train into the city all by himself. He couldn't pick up a phone book? Nine years old, and bawling in that police station like a little girl!"). Spørsmålet om hvem som egentlig er faren til Sterling er noe som stadig dukker opp i løpet av serien. Resten av byrået er befolket av den ene mer hysterisk underholdende figuren etter den andre, blant annet en sex-avhengig revisor, en masochistisk milliardarving med vrangforestillinger, en gal vitenskapsmann i kjelleren og hans virtuelle, japanske forlovede. Handlingen veksler mellom spionaction i inn- og utland og kontorintriger, og det er ofte ganske vanskelig å skille mellom dem. Det er da heller ikke vanligvis poenget.
12. Captain America: The First Avenger. Vi fortsetter oppladingen til Avengers-filmen til Joss Whedon som skal komme senere i år, men dette var vel ikke den mest spennende delhistorien. Den er sjarmerende datert, tanken om at man kan vinne en krig ved å produsere ekstra sterke soldater, og det er en del fin førtitallsstemning her, og flere morsomme skuespillere i morsomme roller - Hugo Weaving er det jo alltid en utsøkt glede å se, for eksempel. Men jeg synes tempoet i filmen var veldig ujevnt og at det virket litt tilfeldig hva den tok seg tid med og når historien bare raste av gårde, og så synes jeg ikke Chris Evans har gravitas eller karisma eller hva som nå skal til for å bære en hel, ganske dustete actionfilm. Den lille teaseren for The Avengers som kom etter selve filmen var ikke fullt så morsom som den som kom etter Thor, men den gjorde meg definitivt entusiastisk, den også, med både Iron Man, Loki og ... hvem i all verden er det Jeremy Renner skal spille?
April:
13. The Artist. Fem Oscars, blant annet den for Best Movie, og det er litt overraskende for en stumfilm, er det ikke? En relativt stilriktig stumfilm, til og med, med gammeldags tempo og nesten gammeldags spillestil også. Men ikke helt gammeldags; forskjellene mellom scenene der George Valentin spiller inn film og de scenene der Jean Dujardin spiller George Valentin er høyst overbevisende når det gjelder Dujardins kompetanse (som ga ham Oscar for beste mannlige hovedrolle), selv uten at han overdriver stumfilmstilen til det latterlige. Slike ting, og rent teknisk overbevisende ting, briljerer gjennom hele filmen, og den er sjarmerende og vakker og til å bli i godt humør av, selv om den kanskje ikke helt har nerven jeg hadde håpet på fra en så kritikerrost film. (Det aller morsomste i hele forestillingen var forresten en scene der Valentin nesten holder på å bli påkjørt av en bil som kommer luntende i omtrent 10 km/h, og en dame bakerst i kinosalen gispet så høyt og forskrekket at alle hørte det. :humre: )
14. Elena. Russisk film om en middelaldrende kvinne som forsøker å gjøre sitt beste i forhold til de ulike delene av familien sin. Nydelig spilt av veldig overbevisende skuespillere og tidvis nær, men aldri over, grensen til å bli helt passiv og kjedelig. Jeg var hele tiden genuint spent på hvor filmen kom til å gå, enda jeg tror knapt jeg noen gang jeg har sett en film som legger så lite drama og emosjonell valør på det som skjer. Handlingen er mer enn dramatisk nok, men det er spilt og filmet (og musikksatt av Philip Glass) som om det knapt skjer noen ting, og hver og en av personene i filmen kunne - med relativt enkle grep - vært fremstilt som en sympatisk hovedperson eller som en slags skurk. Slik det er, stilles publikum helt åpne når det gjelder å vurdere hva vi synes om personene og deres valg.
15. The Avengers. Se der, ja! Vi har ladet opp med Thor og Captain America, som begge var morsomme nok, men plutselig ser man forskjellen på å ha en regissør som kan historier, relasjoner og dialog, og som dessuten har mange års erfaring med både teite konsepter, smålatterlige helter og monstre, lite tillitvekkende Råd med eldre menn som ikke har så mye kontroll som de ønsker, og Nameless Evils from Beyond som likevel ikke må få lov til å være så uovervinnelige at de tar knekken på spenningen og historien. Morsom dialog som veksler med glimt av ekte tragedie er også noe Whedon har finslepet kompetanse på. Jeg storkoste meg med både Ruffalo, Hiddleston, Renner og - alltid! - Downey, og ikke minst ble jeg rent lykkelig over hvor godt balansert historien og actionsekvensene var, særlig sammenlignet med Captain America (som jo forresten er en ganske kjedelig og dustete superhelt, men som de greide å bruke noenlunde fornuftig). Det er et problem å blande ekte (halv-)guder, nesten uendelig sterke grønne monstre og helt alminnelige mennesker som riktignok er flinke til å skyte og sparke, men alle fikk sin lille bit å gjøre og viste seg å være nødvendig for å få det hele til å fungere. I think there's a lesson here for all of us.
Mai:
16. The Cabin in the Woods. Whedonesque skrekkfilm (riktignok regissert av Drew Goddard, men det er så mye Whedon i manus at man nesten kan kalle den en Whedon-film likevel). Stas! Mer stas jo mer skrekkfilm - og kanskje også jo mer Whedon - man har sett fra før, tror jeg nok. Jublet inni meg for Whedon-alumni som dukket opp (Amy Acker og Fran Kranz, som stod for noen av de aller beste scenene i Dollhouse for et par år siden), og for et par av de andre også. Leken og dyster omgang med skrekkfilmgenren, og jeg vil ikke si noe mer om handlingen enn at den innfrir alt jeg måtte ha hatt av forventninger. (Og at jeg har mer og mer lyst til å skrive noe om likhetstrekkene i alt jeg har sett som Joss Whedon har vært borti, men at jeg knapt kan gjøre det uten å spoile alle som ikke har sett alt det samme som jeg.) Filmen ble forresten spilt inn et par år før The Avengers, og det er morsomt å se hvor mange kilo muskler Chris "Thor" Hemsworth greide å bygge opp i mellomtiden. :knegg:
Juni:
17. Mad Men(sesong 4). Jeg synes denne serien blir bare bedre og bedre, og denne sesongen har det vært genuint spennende veldig mye av tiden. Og innimellom har det vært ordentlig trist også - og så "slutter" ting og situasjoner så å si aldri på den måten man kanskje kunne forvente seg. Don Draper er langt utenfor komfortsonen sin i mye av sesongen, og mye av spenningen, men slett ikke all, knytter seg til dette og til hvor han egentlig går. (Og finnes det egentlig noen genuint hyggelige folk her?) Nå ser jeg veldig frem til å begynne på sesong 5.
18. Moonrise Kingdom. Jeg er veldig glad i alle filmene til Wes Anderson, og ser ikke bort fra at dette kan være den beste av dem alle. Nydelig, spennende, trist, rørende og romantisk, med masse fantastiske skuespillere og en historie som hadde både oss voksne og niåringen helt oppslukt. Jeg ble begeistret nok til å skrive en lengre omtale i bloggen min.
19. Labyrinth. Jim Hensons fantasy-film fra 1986 har stått i hyllen lenge, men nå tok vi den omsider frem. En 16 år gammel Jennifer Connelly spiller hovedrollen, og alltid karismatiske David Bowie er hennes motstander, Jareth the Goblin King. Spesialeffektene er noe datert, men fungerer likevel overraskende bra, og det er mye av både spenning og humor - niåringen syntes egentlig starten på filmen (som sant nok var noe skrekkfilmaktig) var for skummel, men var enig med oss etterpå i at det hadde vært verdt det å holde ut og se resten. Den litt Muppets-aktige humoren var kanskje det han satte mest pris på. Det slo meg ellers mange ganger underveis hvor mye filmen har til felles med The Princess Bride (som vi sikkert også må vise Poden før det har gått altfor mange år)
20. Prometheus. Nei, nei, nei. :hehehe: OK, bra ting først: Visuelt imponerende, nydelig 3D, og selve hovedkonseptet er både godt og solid. Dette kunne vært en veldig bra sci-fi-film. Desto vanskeligere å tilgi at det ikke er det. Nesten alt alle gjør i filmen er enten idiotisk eller meningsløst eller begge deler; de elementene som er hentet nesten direkte fra Alien henger ikke sammen med noe som helst; tilløpene til backstory har overhodet ingen verdi for handlingen, og flere av hovedpersonene kunne vært kuttet ut uten at det skadet filmen. Men den er forsåvidt dårlig på en veldig underholdende måte, og det var morsomt å bitche om den hele veien hjem etterpå.
Juli:
21. Mad Men (sesong 5). Blir serien bare bedre og bedre? Opptil flere av grepene/delhistoriene denne sesongen kunne virket såpeoperaaktige hvis man fikk dem fortalt, men selv om moralen bak kanskje tidvis er litt for overtydelig, fungerer det stort sett alt sammen, og virker troverdig der og da, uten å bryte med Mad Mens stilriktige, subtile langsomhet. (Og som omtalen i A. V. Club sier: "If nothing else, Matt Weiner created a season that featured lots and lots of people hitting Pete Campbell in the face, and I think we can all thank him for that." :knegg: ) Jeg blir genuint rørt av så mange av hovedpersonene; selv de mest usannsynlige kan tydeligvis ha eksistensielle kriser fra tid til annen. Og så er det spennende å se Sally Draper vokse opp og bli viljesterk tenåring på 60-tallet - jeg lurer på hvor hun går i løpet av neste sesong.
22. The Dark Knight Rises. Jeg er stor fan av Christopher Nolan og har sett alle filmene hans, de fleste flere ganger. Men denne gangen ble jeg skuffet. Og det enda dette jo slett ikke er noen dårlig film - det er på mange måter en riktig bra film, en spennende og medrivende film med gjennomtenkt handling og flotte skuespillere, og visuelt er den like slående som de to tidligere Batman-filmene hans. Likevel ble jeg altså skuffet fordi jeg hadde forventet meg noe mer. Nolan er en relativt alvorlig filmskaper, på grensen til det pretensiøse, og Batman er en temmelig selvhøytidelig superhelt, og denne gangen synes jeg det bikket over. Michael Caines Alfred var antagelig mye av grunnen, jeg savnet mer av ham, og det som var, var altfor trist og tragisk i stedet for ukuelig uærbødig. Og skurken denne gang manglet det groteskt morsomme som både Jokeren og Scarecrow hadde ved seg. Dessuten har actionsekvenser alltid vært Nolans svakeste side, og det gjelder denne gangen også. (Kan han ikke få noen til å hjelpe seg med dem? Brad Bird, for eksempel?) Anne Hathaways Catwoman hjalp riktignok noe, og både Christian Bale og Gary Oldman gjorde jobben sin, det var bare ... ikke bra nok.
August:
23. Bottle Rocket. Gjensyn med debutfilmen til Wes Anderson, som vi fikk lyst til å ta grundig for oss igjen etter å ha latt oss begeistre sånn av Moonrise Kingdom før sommerferien. Denne filmen er langt enklere og mindre elegant, men den er sjarmerende og merkelig berørende likevel. Owen Wilson spiller førsteutkastet av rollen han har fortsatt med i alle Anderson-filmene, den inkompetente, selvbedragerske, men rørende ukuelige Dignan, som forsøker med imponerende mangel på både kynisme og faktisk forståelse å dra med seg kameraten Anthony ut av en depresjon og inn på en kriminell løpebane. Anthony spilles av Owens lillebror Luke Wilson, en annen Anderson-gjenganger, som her (som ofte ellers) spiller en (relativt) normal og veldig sympatisk person, som blir med på ideene til Dignan utelukkende for å unngå å såre kameraten. Og det underlige er at i løpet av filmen kommer faktisk Anthony seg på beina og får retning og motivasjon og livsglede tilbake. Kanskje like mye på tross av Dignans planer som på grunn av dem, men det er i alle fall i bunn og grunn Dignan som er grunnen til at det går som det går.
24. Wallace og Gromit og varulvkaninens forbannelse. Gjensyn for oss voksne, første gang for niåringen. Filmen er morsom for alle, passe spennende og godt dubbet, og animasjonen er jo fantastisk, som i alle Wallace/Gromit-produksjonene. Som helhet er ikke filmen fullt så vellykket som kortfilmene - det er noe med tempoet og strukturen - men alt er relativt, og kortfilmene med W/G er jo noe av det aller beste som er laget innen genren, så det skal litt til å leve opp til det.
25. Crank. Veldig enkel, for ikke å si simpel actionfilm, som jeg egentlig tror ville fungert best som tegnefilm, all den tid alle personene allerede er todimensjonale, volden er karikert overdrevet og plottet er hinsides enhver fornuft. Når alt dette er sagt, må jeg likevel tilføye at skuespillerne gjør en overraskende god jobb og at det hele henger godt sammen i all sin komplette mangel på subtilitet. Jeg lot meg faktisk underholde såpass godt at jeg nesten greide å ikke irritere meg over misogynismen. (Jeg sa "nesten". :knegg: )
26. The Turin Horse. Ungarsk film som er noe av det aller mest stillestående og samtidig dyptgripende triste og deprimerende jeg har sett. Umulig å handlingsreferere uten å få den til å høres fullstendig parodisk ut (kortversjon: omhandler en middelaldrende mann og hans voksne datter og deres tilværelse på landsbygda i en ubestemmelig tidsalder, bygget opp rundt gjensidig taushet, vodka til frokost og hver sin kokte potet til middag); ganske sikkert ikke en film for alle, men den grep meg veldig og var ikke kjedelig et minutt. Derimot veldig trist.
September:
27. Raising Arizona. Det er nok en grunn til at dette var den eneste Coen-filmen jeg ikke hadde sett - den er noe rotete og masete og med en humor som ikke alltid treffer, men den er samtidig tidvis original og underholdende, den har alltid solide John Goodman i tillegg til Holly Hunter og Nicholas Cage (mens han enda var et kvalitetsstempel på en film), og dessuten varer den bare halvannen time, noe flere filmer burde ta lærdom av.
28. Breaking Bad(første halvpart av sesong 5, 8 episoder). Siste sesong av Breaking Bad er bare halvferdig, men ettersom andre halvdel ikke kommer før langt ut i 2013 virker det rimelig å se på dette som en slags avsluttet epoke. Den slutter i alle fall slik. Breaking Bad er en aldeles fantastisk TV-serie, og for hver episode gruer jeg meg til den er slutt - nesten like mye som jeg gruer meg til å faktisk se den. For fy, det er fælt. Aller mest psykologisk, aller mest fordi vi har kommet så nær innpå så mange av personene og vet, eller tror vi vet, hvor vi har dem og hvor tålegrensen deres er. Bryan Cranston, som spiller hovedpersonen Walter White, er en naturkraft av et slag man sjelden kommer over, og Aaron Paul, som Jesse, burde få alle priser det er mulig å få - at det går an å så hjerteskjærende fremstille noen som sier "bitch" så ofte, det burde egentlig ikke være mulig. Sesong 5 sies å være den aller, aller siste, og selv om jeg alltid prinsipielt er glad for serier som avsluttes på skikkelig vis, mens man enda håper at de skal fortsette, er det vanskelig å se for seg hva som skal fylle tomrommet etter denne.
29. Scott Pilgrim vs. The World. Jeg skjønner hvorfor mange ikke likte denne, men selv falt jeg klart ned i den andre leiren. Michael Cera er overbevisende som litt tafatt, arbeidsløs ung mann som ikke helt vet hva han skal gjøre, og som setter seg urimelig små mål for å være ganske sikker på å greie å nå dem. Likevel er det fremdeles en del gnist i ham, viser det seg når smått mystiske Ramona (som er åpenbart mye kulere enn ham) flytter til byen, og Scott trosser både fornuft, mer eller mindre gode venner samt den veldig unge sort-of-kjæresten sin for å forsøke å erobre henne. I forsøket på å få det til å fungere må de begge takle alminnelige voksne problemer som hans eks, hennes ekser, hans usikkerhet og hennes uforutsigbarhet, og plutselig går filmen over fra å være temmelig realistisk til å bli et virtuelt dataspill, der Scotts "superkrefter" (hentet fra hyppig dataspilling samt et halvdårlig band han spiller i) må brukes mot Ramonas "seven evil exes", som må beseires etter tur før han har en sjanse. Jeg var skeptisk da filmen snudde, men ble overbevist underveis, både av humoren (særlig servert av Scotts romkamerat Wallace) og av hvor godt Scotts ung mann-problemer ble både beskrevet og overvunnet gjennom hans ung mann-interesser. Måten reelle utfordringer demonstreres gjennom "overnaturlige" og veldig underholdende effekter minnet meg på et vis om Buffy. Personene i filmen virker jevnt over ekte, og så blir jeg alltid i godt humør av å støte på Jason Schwartzman. :D
30. Rushmore. Vi fortsetter å rusle oss gjennom Wes Anderson-katalogen, og denne har jammen holdt seg godt siden vi så den før årtusenskiftet. En 18 år gammel Jason Schwartzman bærer stort sett hele filmen på sine smale skuldre som den eksentriske Max Fischer, som har gjort det å være high school-student til sitt kall i livet - ikke så mye selve studiene som alt annet rundt det. Han roter til det aller meste i både sitt eget og et par andres liv når han blir venner med en livstrett millionær (Bill Murray) og en ung, kvinnelig lærer (Olivia Williams (og det var litt av en overraskelse, jeg husket overhodet ikke at det var hun som spilte den rollen!)), men det hadde ikke vært en Wes Anderson-film hvis den mislykkede, men tross-alt-sjarmerende drømmeren ikke på ett eller annet vis hadde kommet helskinnet ut av den. Og de livene han rotet sånn til, de var kanskje likevel ikke så veldig mye å spare på sånn som de var?
Oktober:
31: The Big Heat. Vi kjøpte en bunke film noir i fjor, og begynte på den da, men så har den blitt liggende til fordel for mye annet. Men nå plukket vi altså frem en av klassikerne i genren, og det var absolutt stas! Spennende handling og veldig flott filmet og fotografert (Fritz Lang var regissør); hovedpersonen er mindre Marlowsk kynisk enn i mye annen noir, og mer hellig forarget familiemann, noe som var en interessant (og kanskje mer realistisk) vri, og så er det nesten forbløffende mange kvinner i filmen, endog som handlende subjekter og ikke bare som problemgeneratorer. En ung Lee Marvin er overbevisende som nestkommanderende skurk, og storesøsteren til Marlon Brando spiller heltens sjarmerende, men langt fra dukkeaktige kone. Og de par grundig telegraferte "overraskelsene" i handlingen er antagelig bare så lette for oss å se komme fordi vi har sett så mange filmer som har kommet senere og gjort det samme.
32. Looper. Rian Johnsen overbeviste voldsomt for noen få år siden med en moderne film noir, Brick, med Joseph Gordon-Levitt i hovedrollen. Nå har han fått masse penger til å lage en ny film med samme skuespiller, og det er særdeles solid, det han leverer denne gangen også. Mer av en genretypisk action denne gangen, men dystrere enn mange andre av typen; tidsreisetematikken bringer inn et tydelig aspekt av dystopi i tillegg til å være opphav til mange riktig vittige dialoger. Tidsreiser er notorisk vanskelige å innkorporere i historier uten at de rakner på ett eller annet tidspunkt, og det har nok hjulpet å få innspill fra Shane Carruth, som står bak av de mest perfekt konstruerte tidsreisefilmer gjennom tidene, lavbudsjettsfilmen Primer. (Det hjelper også å ha en opprørt rollefigur på ett tidspunkt slå i bordet og brøle "IT DOESN'T MATTER!" som svar på hvordan noen av de mer intrikate tidsreiseaspektene egentlig fungerer i detalj!) Filmen minner på flere måter om Drive, ikke minst når det gjelder hovedpersonen, og den går ikke i særlig mange av de vanlige klisjefellene når det gjelder relasjoner mellom hovedpersonene. Jeff Daniels gjør en flott jobb som krim-boss (og en av de få innvendingene jeg har til filmen er at jeg gjerne skulle sett litt mer til ham.) Dessuten er det en aldeles fabelaktig (og heller ikke spesielt klisjepreget) barneskuespiller i en sentral rolle. Kan klart anbefales.
33. In Bruges. Temmelig trist og brutal film om temmelig triste og brutale mennesker - filmen er likevel underholdende og sporadisk veldig morsom (om enn stort sett på ganske brutalt vis). Colin Farrell og Brendan Gleeson spiller leiemorderne Ray og Ken, som har blitt sendt til Bruges i Belgia etter at et "hit" i London gikk tragisk galt. I Bruges blir de etter hvert kjent med et ganske odde knippe mennesker, de fleste ganske ensomme og gjerne også både brutale og triste, og alle har en rolle å spille i dramaet. Ralph Fiennes er skummelt overbevisende som den kompromissløse sjefen til Ray og Ken; Farrell gjør en helt OK jobb som en ganske grunn og hjelpeløs ung mann i livskrise, og Gleeson lyser lavmælt opp som hans kollega og mentor, som gjør det han kan - uten nevneverdig hell - for å lære Ray å verdsette litt av historien og kulturen rundt dem. Byen selv er i grunnen det eneste oppløftende i filmen, eterisk eventyraktig vakker som den er, og selv dette er på sitt vis trist, med tanke på alle de små og store grusomheter den har vært vakker og urokkelig ramme rundt i tusen år.
National Treasure - Delvis spennende, litt blanding av Da Vinci-koden og Indiana Jones liksom.
Hitch - Herlig romantisk komedie, lo masse både jeg og mannen, digger "Kongen av Queens" da
Switch - Norsk ungdomsfilm fra snowboardmiljø-tema. Litt "Karate Kid"-tema på norsk.
Saras nøkkel - Nydelig film, som jeg synes er ganske tro mot den fantastiske boken. :rørt:
Februar:
7. 23/2: Pus med støvler. Kino. Morsom for de fleste, litt langtekkelig for fireåringen.
Mars:
8. 10/3: My sister's keeper. DVD. Sterk film!
9. 19/3: Hairspray. DVD Tja, litt hyggelig søndagsunderholdning, men ikke noe mer.
April:
10. 7/4: Nord. DVD. Norsk film, ganske fornøyelig.
11. 22/4: Sønner av Norge. DVD. Morsom og litt smågal film, med litt alvor også.
12. 22/4: Revolutionary Road. DVD. Grei film, men den festet seg ikke veldig.
Mai:
13. mai: Pitbullterje. TV-opptak. Ganske bra film, så den med mannen og Storebror.
14. 17/5: Det regner kjøttboller. TV-opptak. Barna likte den hvertfall.
15. 18/5: En ganske snill mann. DVD. Gjensyn for meg, ny for mannen. Lattervekkende film egentlig.
16. 20/5: Oslo 31. august. DVD. Likte ikke helt måten den var filmet på i starten, kom bedre inn i det etterhvert, men litt forutsigbar.
17. 25/5: Jørgen+Anne=sant DVD. Elsket denne filmen. Husker jeg elsket boken også, men husket lite siden det er så mange år siden jeg leste den. Så den alene for å sjekke om Mellomsøster kunne se den...hun får vente noen år gitt.
18. Men who stare at goats. TV-film Småvittig.
19. Eh, husker ikke akkurat nå.
August
50. 2/8: Ulykken. TV-film. Norsk film...Er det mulig å lage en normal slutt på en norsk film tro?! :gaah:
51. 2/8: All about Steve. TV-film. Ganske fornøyelig film faktisk.
52. 6/8: Barnepiken. DVD. Flott film, tro mot boken.
53. 9/8: The heartbreak kid. TV-film. Vel, atter en tidtrøyte.
54. 10/8: Madagaskar 3. Kino. Litt kjedelig. Mannen sovnet faktisk og fireåringen ville hjem.
55. 10/8: Bridal fever. TV-film. Ganske forutsigbar igrunn.
56. 10/8: It runs in the family. TV-film. Denne synes jeg var litt kjedlig til å begynne med, men plottet var da greit nok.
57. 12/8: Closer. TV-film. Kjedelig film.
58. 13/8: Smother. TV-film. Vel, har fått med meg det meste av dårlig underholdning nå
59. 15/8: The Royal Tenenbaums. TV-film. Litt småmorsom, men ingen højdare.
60. 21/8: The Reader. TV-film. Nydelig film.
61. 28/8: Maid of Honor. TV-film. Litt forutsigbar og litt spennende.
62. 9/9: Dude, where's my car. TV-film. Litt som hangover, men ikke halvparten så morsom.
Mulig noen har blitt glemt her, men så var de kanskje ikke minneverdige!?
63. 20/10: Tomme tønner. DVD. Tja, den var norsk, litt småmorsom, men ikke så mye mer enn det.
64. 21/10: Thor. DVD. Litt pompøs og opphauset, ellers bra.
65. 29/10: Young black stallion TV-film. Noe må man jo fordrive tiden med når man er hjemme med sykt barn for tredje gang på halvannen uke.
Brokeback Mountain: Gjensyn. Jeg tror dette er den tristeste filmen jeg vet om. Jeg blir fortsatt helt ødelagt av å se den.
Shutter Island: Gjensyn. Fortsatt dritskummel, og selv etter mange gjensyn ser jeg stadig nye ting.
Tinker Tailor Soldier Spy: Eller "Moldvarpen" som den heter på norsk. Aldeles fantastisk film. Jeg skjønte ikke halvparten, men det gjorde ingenting. En stilstudie som ikke behandler publikum som nek.
Alvin og gjengen 3: Jeg hadde sett for meg en lidelse uten ende, men faktisk så var den ikke så ille. Jeg fniste faktisk til og med noen ganger. Niåringen elsket den.
The Day After: Skremte vettet av meg da jeg så den tidlig på 80-tallet. Trodde den skulle ha mistet litt kraft, men den var fortsatt veldig sterk og skremmende.
Inception: Gjensyn. Likte den enda bedre nå som jeg så den på dvd, og kunne stoppe den noen ganger underveis og diskutere ting med mannen. En av de mest intelligente filmene jeg vet om.
The Reader: Tja. Fine skuespillerprestasjoner, og interessant plott, men noe over the top og melodramatisk. Hadde vært mer troverdig med tyske skuespillere / tysk språk.
Breaking Dawn - Part 1.: Jeg er enig med Empire Magazine som sier "The story is demented", men av en eller annen grunn har jeg latt meg rive litt med. Denne filmen er den beste av dem så langt. Mindre vampyrer og varulver som slåss i skauen og mer handling.
Shame: Så intens at jeg nesten glemte å puste. Løp og se!
The Lord of The Rings: The Fellowship of the Ring: Dette er vel tredje eller fjerde gangen jeg ser filmen, men første gang jeg har klart å få med meg hvem de ulike rollefigurene er og hva poenget med historien er. Altså er jeg ikke helt engasjert. Men, for all del, jeg ser jo at det objektivt sett er en vakker film.
The Descendants: Har George Clooney noen gang gjort en dårlig jobb? Nok en gang briljerer han. I en fin-trist-morsom film med modent innhold. Dveldende, men aldri kjedelig.
Nader og Simin – et brudd: Hva er vi villige til å gjøre for å komme oss ut av et liv vi ikke vil være i? Hva er konsekvensene? En perle av en film som viser et samfunn som virker fascinerende fremmed.
Februar:
14. This Must Be The Place: En (som vanlig) fantastisk Sean Penn i en merksnodig film av ubestemmelig genre. Morsom og sår på samme tid.
15. Pus med støvler: Nja. Mulig den hadde vært bedre i originalutgave, men den var rett og slett ikke spesielt morsom. Og ikke nyskapende heller. Også var Lille Trille så stygg at jeg nesten ikke orket se på han.
16. Black Swan: Gjensyn. Selv om jeg likte den første gang, likte jeg den enda mer nå. Nå kjente jeg jo historien, slik at jeg kunne konsentrere meg om de creepy detaljene, fargesymbolikken, osv. Dritskummel.
17. Déficit: Relativt ukjent meksikansk film med Gaél Garcia Bernal både foran og bak kamera. Typisk lavbudsjettsfilm, men siden jeg kjenner en del til klasseskillene i Latin-Amerika, ble filmen ganske "close to home". Jeg likte den i alle fall veldig godt uten at jeg helt klarer å si hvorfor.
18. LOTR: The Two Towers: Slagscenene er fortsatt for mange og for lange, men etter mange gjensyn må jeg omsider innrømme at jeg faktisk liker disse filmene.
19. Jernkvinnen: Utrolig velspilt, historisk sett veldig interessant, men litt vel langdryg og litt ullen når det gjelder konkrete hendelser (for meg, i alle fall, som har store huller i den politiske kunnskapen).
20. Atonement: Gjensyn. Denne filmen gjør fortsatt vondt langt inne i sjelen. Nydelig filmet, og med en fantastisk James McAvoy.
Mars:
21. The Artist: Joda, jeg skjønner at det er en fin og nyskapende film, men det fenget ikke meg. Men verdt å få med seg.
22. The Grey: De mest skremmende flystyrtscenene jeg har sett, og aldri har jeg trodd at jeg skulle bli så redd av en film om ulv. Liam Neeson er strålende, og filmen har en "on the edge of your seat"-følelse som varer fra a til å.
23. Jane Eyre: Den nyeste filmatiseringen, er det vel. Den eneste grunnen til at jeg så denne, er Michael Fassbender. Vakkert filmet, men jeg lar meg ikke rive med av handlingen.
24. LOTR: The Return of The King: Ok, så liker jeg disse filmene likevel da. Men det tok meg tre runder før jeg likte dem.
25. Shogun: Serie av det gode, gamle slaget der handlingen går treeeegt fremover, så vi brukte over to måneder på denne. Men interessant om den japanske æreskulturen.
26. Morning Glory: Jeg ønsket å se noe lettbeint, men bra, og det fikk jeg. Fornøyelig romantisk komedie som bare er kos, og ikke irriterende på en plass. Anbefales hvis man leter etter gode filmer i den sjangeren.
27. I don't know how she does it: Jeg likte boka, men hadde hørt av filmen var dårlig. Og det var den. Virkelig dårlig. "Us mothers feel ...", "All single mothers know ...", osv. osv. Urk. Underholdende på sitt vis, dvs. grei som veldig hjernedød tidtrøyte på fly.
28. Crazy, Stupid, Love: Nok en hjernedød "grei å se på flyet"-komedie. Teit historie, men Ryan Gosling er deilig sleek.
29. Young Adult: Ooh. Rart å se en film om en voksen dame som mimrer om high school i en småby i Minnesota, sammen med min bestevenninne fra da jeg gikk på high school i en småby i Minnesota. Det var utrolig puteflaut å se denne filmen, og det er et kvalitetstegn. Velspilt av Charlize Theron.
April:
30. Willy Wonka and the Chocolate Factory: Gjensyn. Jeg misliker Charlie sterkt, men Gene Wilders Willy Wonka er fabelaktig. Quirky film som er vel verdt å se flere ganger.
31. The Way: Noe soppy historie om en mann som velger å gå pilgrimsferd etter at sønnen døde etter å ha prøvd det samme. Forutsigbar story, men spilt med mye sjarm.
32. Beetlejuice: Gjensyn. Mange år siden jeg så denne sist, men jeg likte den fortsatt. Ikke en storartet film, men hysterisk morsom etter et par øl.
33. When Harry Met Sally: Gjensyn. Denne må ses med jevne mellomrom. En av de beste romantiske komediene gjennom tidene. Og Meg Ryan var jo så søt.
34. Forrest Gump: Gjensyn. Folk kan si hva de vil, men jeg LIKER denne filmen. Jeg synes ikke den romantiserer verken amerikansk historie eller det enkle liv.
35. Billy Elliot: Jeg har faktisk ikke sette denne før. Jeg har store forventinger, men ble litt skuffet. Rimelig forutsigbar. Men Jamie Bell er jo superskjønn.
36. The Simpsons Movie: Gjensyn. Den kunne definitivt vært morsommere, men Klatregris-sangen redder dagen som vanlig.
37. Hodejegerne: Jeg hadde store forventninger, og denne gang ble de innfridd. Utrolig drivende. Men brutal.
Mai.
38. A View To A Kill: Roger Moore var altfor gammel i rollen som James Bond, og jeg hatet Bond-piken. Men Grace Jones og Christopher Walken gjorde filmen vel verdt en titt. Lenge siden jeg så denne sist. Måtte vel ha vært i 1986.
39. The Lady: Nah. Flott kjærlighetshistorie, og velspilt, men Aun Sang Suu Kyi ble litt endimensjonert fremstilt, og jeg klarte ikke å få tak på det politiske i filmen. Men jeg er nå så glad i David Thewlis at det var verdt det bare pga. han.
40. Solsidan – sesong 1: Jeg lo og lo og lo. Hvorfor kan ikke folk bare være seg selv? Puteflaut og lettgjenkjennelig. Og hysterisk morsomt.
41. The Hunger Games: Jeg har ikke lest boken, men ble imponert av filmen. Creepy sci fi av den sorten jeg liker. Og med mindre ren action enn jeg hadde fryktet. Ganske ekkel å se i lys av 22. juli.
42. Laksefiske i Yemen: BÅRING! Den begynte bra med et fiffig tema, men ble etter hvert stereotyp og noe vi har sett tusen ganger før, nemlig kollegaer i hardt vær som først misliker hverandre, men så ...
43. We need to talk about Kevin: Både mannen og jeg mener at dette er den mest ødeleggende filmen vi har sett siden Irreversible. Hva gjør det med deg som menneske når du hele tider går rundt og frykter det verste, og det verste faktisk skjer. Og hva om du i tillegg kanskje har skylden? Også en film som var ekkel å se i lys av 22. juli.
44. Kong Curling: Jeg lo! Denne var bare rett og slett snål. Jeg liker vanligvis ikke puteflaue filmer, men denne var bare ubetalelig. Verdt en titt om man ikke venter seg noe høyintellektuelt. Og hvor i all verden har de funnet alle disse schtøgge boligene?
45. Schindlers liste: Gjensyn. Jeg tror det er fjerde gang jeg ser denne filmen, og jeg får stadig med meg nye ting i den. Den blir aldri lett å se, men det er greit. Man trenger visse påminnelser en gang i mellom.
46. Secrets and lies: En av mine favorittfilmer. Har sett den uttalige ganger. Den har blitt mindre og mindre morsom og mer og mer gripende for meg etter hvert som voksenlivet har farget meg.
Juni:
47. Abigail's Party: TV-film basert på teaterstykke med samme navn. Tidlig Mike Leigh (1977). Jeg har nettopp sett stykket på teater, men filmatiseringen var mer realistisk. Om middelklassens tomhet. Veldig bra, men ubehagelig å se.
48. Jurassic Park: The Lost World: Jeg var overbevist om at jeg hadde sett den før, men det hadde jeg ikke. Men det var ikke noe tap. Der ener'n faktisk hadde litt wow-faktor, var denne bare døll, døll, døll.
49. Jaws: Gjensyn. Denne blir bare bedre og bedre. Føles ikke utdatert på noen som helst måte.
Juli:
50. Rain Man: Gjensyn. Jeg har alltid likt denne filmen. Jeg mener den viser autisme på en ganske reell måte. Morsom er den også. Og trist. Selv om Tom Cruise spiller seg selv nok en gang.
51. The Five-Year Engagement: Jeg lot meg lure av at Empire likte den, men den var en romantisk komedie av det "vanlige" slaget. Jeg lot meg ikke gripe av problemstillingen, og ikke likte jeg folka noe særlig heller. Helt grei underholdning dog.
52. The Best Exotic Marigold Hotel: Dette er vel det man kan kalle "lun film". Tidvis morsom og rørende, men de skulle ha droppet de indiske rollefigurene. Historien deres var bare teit og stereotyp og ødela en god del.
53. The Odd Couple: Jeg hadde faktisk ikke sett denne før. En klassiker! Morsom. Et must.
54. North By Northwest: Jeg hadde ikke sett denne heller før, men unntak av crop duster-scenen som jeg har sett i x antall sammenhenger. Men jeg ble skuffet. Jeg hadde store forventninger, og regnet med at dette skulle være en stor psykologisk thriller. Men filmen mistet raskt piffen og ble til noe vi har sett mange ganger før. Søtsuppete og teit. Men starten var spennende.
55. Solsidan - sesong 2: Fortsatt hysterisk morsom. Sååå utrolig puteflaut.
56. Prometheus: Hva i all verden var nå dette? Den klarte ikke å bestemme seg om den skulle være en del av Alien-universet eller ikke. Rollefigurene var nesten komisk stereotype, og jeg likte ikke Noomi Rapache i denne rollen i det hele tatt. Noen spennende og ikke minst ekle scener, men alt i alt en stor nedtur. Med unntak av Michael Fassbender som David. Han reddet filmen.
57. Fish Tank: Gjensyn. Dette var min favorittfilm i 2010, så jeg var spent på om jeg ville like den like godt nå. Og det gjorde jeg. Utrolig velspilt, og en historie som går rett under huden på meg. Plutselig husker jeg veldig godt hvordan det var å være femten.
August:
58. Madagaskar 3. Europe's Most Wanted: Jeg har verken sett enern eller toern, så dette ble bare meningsløst for meg. Rotete historie, og veldig lite humor. Men niåringen koste seg heldigvis.
59. Take This Waltz: Fin og ubehagelig. Den gikk veldig under huden på meg. Hva skjer med et menneske som er lykkelig i et forhold og man likevel klarer å forelske seg i en annen? Hvilke valg tar vi i livet? Og hvilke valg er "legitime". Og klarer vi å stå inne for det vi gjør? Veldig god vinkling på et tema som i utgangspunktet kan virke "oppbrukt".
60. The Wire - sesong 1: Jeg brukte flere episoder på å komme inn i denne, ikke minst språket, og jeg var veldig "jaha, og folk liker denne serien fordi ...?", men etter hvert løsnet det og jeg fikk veldig sansen for mange av personene. Og stakkars Wallace.
61. Robocop: Jeg hadde faktisk sett den før, men husket så lite at jeg hele har trodd det var en Schwarzenegger-film. Veldig brutal, men på godt, gammelt 80-tallsvis. Skal det først være action (som jeg ikke liker), så er tross alt denne en av de mer serverdige.
62. Chihiro og heksene: Et tredje gjensyn med denne, og endelig følte jeg at jeg skjønte den sånn noenlunde. Jeg synes den er kjempeskummel, og Ghibli-universet er bare helt fantastisk. Og så er jeg stor fan av Ansiktsløs.
63. Bridget Jones' Diary: Gjensyn nr. ørten. Fortsatt morsom. Fortsatt søt.
September:
64. Tyrannosaur: Ufattelig trist britisk film om mennesker fanget i sitt eget liv. Høyst severdig, glitrende spilt og veldig hjerteskjærende.
65. Memento: Etter mange, mange år fikk jeg endelig sett denne. Wow. Jeg klarte nesten ikke sove etterpå, for jeg følte at noen virkelig hadde "føkka" med hjernen min. Og, ja, jeg skjønner hypen.
66. ParaNorman: Relativt underholdende til barne-film i være. Helt grei tidtrøyte, og det var moro å se hvor skummel den var til å være rettet mot barn.
67. The Big Lebowski: Jeg har bare sett deler av denne før, noe som er en skam. For Jeff Bridges ganske enkelt er The Dude. Så ufattelig herlig spilt. De må ha hatt det ufattelig morsomt på settet. Morsomt, bitende og intelligent.
Oktober:
68. Som du ser meg: En film som tar reelle hverdagskonflikter mellom mennesker på alvor, samtidig som den er morsom på en litt sår måte. Skuespillerene fremstår som "vanlige" mennesker, og spesielt Laila Goodys ansiktsuttrykk under arbeidskonflikten ga meg vondt i magen.
69. The Girl With The Dragon Tattoo: Jeg har lest boka, men ikke sett den svenske filmen. Jeg likte denne innspillingen. Den klarte å fange essensen, noe jeg trodde skulle bli vanskelig i og med at boka er så lang og detaljert. Skal sørge for å se den svenske versjonen også, så jeg får noe å sammenligne med.
70. The Muppet Show – sesong 1: Dette var før showet hadde "funnet seg selv", og mens gjestene var ukjente, og humoren skikkelig hit and miss. Mye kjedelig, men også noen perler innimellom.
71. Scott Pilgrim vs. The World: Mannen min oppsummerte det bra når han antok at jeg digget rammehistorien, men hater "dataspillscenene". Spot on. Snodig film. Tiåringen digger den.
72. Wuthering Heights: Jeg hadde sverget at jeg aldri skulle se en filmatisering av Wuthering Heights, i alle fall ikke før de fant den perfekte Heathcliff. Det har de ikke gjort her (hvor Heathcliff er svart), og den voksne Cathy er helt, helt feil. Dessuten var det først på slutten de var slemme og gale nok. Men den unge Cathy er utrolig bra, og omgivelsene er beskrevet så bra at jeg satt og var konstant kald under hele filmen.
1. Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg hadde skrudd forventningene helt ned i bunnen, og ble dermed ikke skuffet. Eller i alle fall nesten ikke skuffet. Her er knapt noe igjen av det snevet av eleganse som var i eneren, her er altfor lite snappy dialog og briljant deduksjon, fjernet til fordel for altfor mye action og slåsskamp i umotivert langsom kino, og Holmes er manisk og nær psykotisk uten balanserende, kjølig intelligens og distanse. Og Stephen Fry er - selv om han alltid er verdt å se - sørgelig dårlig utnyttet; hans Mycroft er nesten parodisk eksentrisk/latterlig og bidrar ikke med noe nyttig til plottet (bortsett fra en godt planlagt tur i robåt!). Men, som sagt, forventningene mine var svært lave; Downey og Law er blant de mest sjarmerende skuespillerne jeg vet, og særlig i kombinasjon er det fremdeles nok til at jeg synes det er verdt det å sitte et par timer og se på dem. Og så er det dessuten en trøst å vite at dersom man vil ha en mer gjennomtenkt Sherlock Holmes og en mer genuint intelligent og interessant Mycroft, så er det jo bare et par dager til neste episode av Sherlock!
2. Thor. Kenneth Branagh lager Marvel-film, og resultatet er definitivt akseptabel underholdning. Det er ingen måte å gjøre denne historien rimelig eller sannsynlig på, og Marvel-universet krever et ekstra lag av suspension of disbelief for alle som kjenner litt til norrøn mytologi, men greier man å svelge det, er dette både spennende og morsomt. Omtrent like dyptpløyende og skummel som en rimelig bra Doctor Who-episode, og det er ikke noe dårlig skussmål, det. Anthony Hopkins er en utmerket Odin, og jeg likte ellers særlig Tom Hiddleston som en Loki som er utspekulert og upålitelig, som han jo skal være, og som tross alt ikke ender opp som en entydig skurk.
3. X-Men First Class. Opprinnelseshistorien bak X-Men er langt bedre enn de siste par filmene fra dette universet, og det enda slike historier er vanskelige å gjøre vellykket. Flott casting; Michael Fassbender (som Erik Lensherr/Magneto) ligner jo til og med litt på Ian McKellan, i alle fall i mimikken, James McAvoy er en veldig fin, tweedbejakket og over-anstendig Charles Xavier, og forholdet mellom dem er, som det skal, det som i hovedsak gir nerve til filmen. Kevin Bacon er aldeles briljant, både som nazist og senere, January Jones er perfekt som diamantkvinnen Emma Frost, og så er det en fryktelig morsom ukreditert cameo, i en bar halvveis ut i filmen, som jeg ikke skal spoile for dem som vil se filmen. En del superkrefter er det vanskelig å overføre fra tegneserie til en på sitt vis "realistisk" film uten at de ser latterlige ut, men jeg synes det aller meste fungerer bra her. Og den kalde krigen er et svært godt valg som bakteppe her, ikke bare fordi den passer i forhold til alderen på hovedpersonene.
4. Sherlock (sesong 2, 3 episoder). Sesongstarten- A Scandal in Belgravia - topper til og med seriestarten fra 2010 i å være kul, snappy, spennende og morsom. Cumberbatch gnistrer, hele sesongen gjennom, og Freeman støtter opp der han skal uten å noen gang bli døll eller bare en del av møblementet. Man kan faktisk tro på vennskapet mellom de to ganske så forskjellige, og på hvert sitt vis noe dysfunksjonelle adrenalinjunkiene. Og jeg fryder meg over det hver eneste gang serie-medskaper Mark Gatiss dukker opp som nær allmektige og likevel tidvis hardt plagede storebror Mycroft. Skurken fra sesong 1 er tettere vevd inn i alle tre episodene enn det som var tilfelle sist, og episode 3 dreier seg om den endelige konfrontasjonen og the final solution. Uventet og intens vri på kanon i den episoden de fleste av fansen har gruet seg mest til å se (godt hjulpet av Gatiss og Moffat på Twitter …).
5. Mission: Impossible - Ghost Protocol. Jeg glemmer litt fra gang til gang at Tom Cruise egentlig er en ganske kapabel og karismatisk skuespiller, alle sine galskaper til tross. Dette er den fjerde Mission: Impossible-filmen, og denslags høres jo ganske meningsløst ut å bruke tiden sin på, dersom man ikke har fått med seg at det denne gangen er Brad Bird som står bak. Geniet Brad Bird, som lagde The Iron Giant og The Incredibles, og dermed har demonstrert at det går an å lage animert action som er bedre (både actionmessig og på et mer menneskelig plan) enn det meste som finnes av "ordentlig" film. Jeg var spent på å se hvor godt han greide å gjøre det samme med ekte skuespillere, og jeg ble dypt gledelig overrasket. Det er lenge siden sist jeg virkelig rent fysisk satt og holdt meg fast i setet under actionsekvenser! Cruise har denne gangen både Jeremy Renner og fantastiske Simon Pegg med på laget, og de utfyller hverandre aldeles fabelaktig - Pegg er morsom, det visste vi fra før, men han spiller skikkelig og er ikke utelukkende comic relief, og Renner har med seg intensiteten som gjorde sånt inntrykk i The Hurt Locker, sammen med en åpnere sjarm og effektiv komisk timing som er med på å gjøre det hele enda mer underholdende. Plottet har akkurat den balansen mellom spennende og komplett latterlig som de beste James Bond-filmene har pleid å ha, og i det store og det hele er dette omtrent så underholdende som det blir.
Februar:
6. Tinker Tailor Soldier Spy. Dette er forsåvidt en spionfilm, men det er en like lite treffende genrebeskrivelse som å si at den forrige filmen til Tomas Alfredson, Låt den rätte komma in, var en vampyrfilm. Dette er en fragmentert og ganske komplisert thriller, der løsningen kommer nesten som en ettertanke; den er filmet i nydelig syttitalls snusbrunt, gulnet, utvasket grått og fremstår nærmest som en meditasjon over pliktfølelse, moral og lojalitet, over hva som kan kreves og hva man er villig til å ofre, og over hva man til slutt sitter igjen med når de moralske skillelinjene er utvisket. ("It was a good time back then." "It was the war, Connie." "A real war. Englishmen could be proud then.") Gary Oldman som George Smiley har et intenst urokkelig pokerfjes med intens tristhet som kommer frem i glimt, John Hurt er en overbevisende hardtrøykende Control, og Benedict Cumberbatch med kledelig blondt hår holder oppe sin del av filmen som Smileys assistent og protegé, med alt det innebærer. Resten av filmen er også befolket med sterke (og for en stor grad svært britisk usmilende) skuespillere. Jeg lente meg stort sett tilbake og nøt det hele.
7. Moulin Rouge. Det var fjerde gang jeg så denne, tror jeg, men det er noen år siden sist, og jeg synes den har holdt seg godt (og kledde den enda større TV-en vi har fått siden forrige gang!). Ekte operatisk drama, lidenskap og gedigne kulisser, Ewan McGregor som hjerteskjærende overbevisende ung kunstner og Nicole Kidman som perfekt castet kynisk kurtisane - og alltid fabelaktige Jim Broadbent som larger-than-life nattklubbeier og sirkusdirektør. Jeg har alltid elsket måten denne musikalen gjør skamløst bruk av de underligste popsanger og får det til å fungere på mystisk vis, og kulisser og modeller og dansescener og annet stæsj bygger nydelig opp rundt en historie som er så klisjépreget og banal at man ikke kan annet enn å la seg forbløffe av hvor rørende det hele er. Og det musikalsk aller beste nummeret tror jeg fremdeles er tangoen. (Og hvis noen greier å gjette hvordan Toffskij og jeg greide å assosiere oss fra Tinker Tailor … til denne, på kafé for noen dager siden, så blir jeg imponert - vi brukte ganske lang tid selv på å greie å rekonstruere det. :knegg: )
8. Homeland(Seong 1, 12 episoder). Veldig spennende og vellaget serie med steingode skuespillere i særlig de to hovedrollene. Claire Danes spiller en intenst drevet CIA-agent som ofte beveger seg godt over grensen til "besatt" eller "manisk", og Damian Lewis er også veldig god som amerikansk sersjant tilbake etter 8 år i irakisk fangenskap. Serien holder både som skikkelig spennende actionthriller og som politisk intrige, men kanskje er den aller best når den ser på menneskene sentralt i spenningen og på hva jobben deres gjør med både dem selv og deres nærmeste. Og den greier å holde oppe trykket helt til sesongavslutningen og enda litt lengre, uten å hverken lure tilskuerne eller gå på akkord med hva de ulike aktørene har satset og ofret.
9. Arriettas hemmelige verden. Animasjonsfilm fra Studio Ghibli som overbeviste, rørte og underholdt både voksne og barn. Filmen er basert på Mary Nortons barnebokklassiker "Lånerne", og den japanske familien i filmen var da også temmelig europeisk på mange vis, syntes jeg. Nydelig laget var den i alle fall, særlig var det imponerende bruk av "fokus" og "kameravinkler" for å vise verden sett fra småfolkets nivå - hvem trenger innpåsliten 3D når det kan gjøres så vakkert og enkelt som her? Arrietta og familien hennes var fint skildret, ekspedisjonene ut i den store verden var spennende, og forholdet mellom henne og den hjertesyke Johs er gjort overbevisende og ikke for sentimentalt. Akkurat passe spennende var det også, selv for den ganske lettskremte syv år gamle kusinen som var med.
Mars:
10. Mad Men(sesong 3). Hvis Mad Men en gang mister grepet og begynner å bli kjedelig og intetsigende, kommer det til å ta et halvt år før noen oppdager det. Og med det mener jeg bare å påpeke at det er en veldig, veldig langsom serie. Det er fremdeles et ganske modig valg, synes jeg. Men dette var ikke sesongen der de mister grepet. Snarere ble jeg stadig mer imponert over karaktertegningene og hvor stadig mer relevant serien er. Mot slutten av sesongen ble det ellers veldig tydelig for meg at Roger Sterling helt klart er favorittpersonen min - det ble jeg særlig bevisst etter episoden der en gammel flamme dukker opp igjen, og der man, til en forandring, ser Roger fra hans egen synsvinkel i stedet for fra Dons. Joan har sin egen, problematiske delhistorie gjennom sesongen, og bakteppet av Kennedy og Vietnam og borgerrettighetskamp stikker stadig tydeligere inn i handlingen. Ingenting er så statisk som man kunne tro, og ingen er immune eller helt uavhengige av menneskene og verden rundt seg - ikke engang Don Draper. Og så kom plutselig den siste episoden og var helt uventet, og ga masse payback for alt som har skjedd før, og gjorde meg ordentlig entusiastisk og spent på å komme i gang med sesong 4!
11. Archer(sesong 3). Archer er det morsomste på TV på veldig lenge! Dette er en parodi på en spionserie, hovedpersonen Sterling Archer er en fullstendig clueless og totalt politisk ukorrekt "James Bond"-type ("It's pretty hard to stay anonymous when you're the world's greatest secret agent"), og hans mor Malory er sjefen for spionbyrået - en om mulig enda mer egoistisk, politisk ukorrekt og usympatisk rollefigur ("Just like that Christmas break when I moved and forgot to give my new address to his stupid boarding school. I mean, he rode the train into the city all by himself. He couldn't pick up a phone book? Nine years old, and bawling in that police station like a little girl!"). Spørsmålet om hvem som egentlig er faren til Sterling er noe som stadig dukker opp i løpet av serien. Resten av byrået er befolket av den ene mer hysterisk underholdende figuren etter den andre, blant annet en sex-avhengig revisor, en masochistisk milliardarving med vrangforestillinger, en gal vitenskapsmann i kjelleren og hans virtuelle, japanske forlovede. Handlingen veksler mellom spionaction i inn- og utland og kontorintriger, og det er ofte ganske vanskelig å skille mellom dem. Det er da heller ikke vanligvis poenget.
12. Captain America: The First Avenger. Vi fortsetter oppladingen til Avengers-filmen til Joss Whedon som skal komme senere i år, men dette var vel ikke den mest spennende delhistorien. Den er sjarmerende datert, tanken om at man kan vinne en krig ved å produsere ekstra sterke soldater, og det er en del fin førtitallsstemning her, og flere morsomme skuespillere i morsomme roller - Hugo Weaving er det jo alltid en utsøkt glede å se, for eksempel. Men jeg synes tempoet i filmen var veldig ujevnt og at det virket litt tilfeldig hva den tok seg tid med og når historien bare raste av gårde, og så synes jeg ikke Chris Evans har gravitas eller karisma eller hva som nå skal til for å bære en hel, ganske dustete actionfilm. Den lille teaseren for The Avengers som kom etter selve filmen var ikke fullt så morsom som den som kom etter Thor, men den gjorde meg definitivt entusiastisk, den også, med både Iron Man, Loki og ... hvem i all verden er det Jeremy Renner skal spille?
April:
13. The Artist. Fem Oscars, blant annet den for Best Movie, og det er litt overraskende for en stumfilm, er det ikke? En relativt stilriktig stumfilm, til og med, med gammeldags tempo og nesten gammeldags spillestil også. Men ikke helt gammeldags; forskjellene mellom scenene der George Valentin spiller inn film og de scenene der Jean Dujardin spiller George Valentin er høyst overbevisende når det gjelder Dujardins kompetanse (som ga ham Oscar for beste mannlige hovedrolle), selv uten at han overdriver stumfilmstilen til det latterlige. Slike ting, og rent teknisk overbevisende ting, briljerer gjennom hele filmen, og den er sjarmerende og vakker og til å bli i godt humør av, selv om den kanskje ikke helt har nerven jeg hadde håpet på fra en så kritikerrost film. (Det aller morsomste i hele forestillingen var forresten en scene der Valentin nesten holder på å bli påkjørt av en bil som kommer luntende i omtrent 10 km/h, og en dame bakerst i kinosalen gispet så høyt og forskrekket at alle hørte det. :humre: )
14. Elena. Russisk film om en middelaldrende kvinne som forsøker å gjøre sitt beste i forhold til de ulike delene av familien sin. Nydelig spilt av veldig overbevisende skuespillere og tidvis nær, men aldri over, grensen til å bli helt passiv og kjedelig. Jeg var hele tiden genuint spent på hvor filmen kom til å gå, enda jeg tror knapt jeg noen gang jeg har sett en film som legger så lite drama og emosjonell valør på det som skjer. Handlingen er mer enn dramatisk nok, men det er spilt og filmet (og musikksatt av Philip Glass) som om det knapt skjer noen ting, og hver og en av personene i filmen kunne - med relativt enkle grep - vært fremstilt som en sympatisk hovedperson eller som en slags skurk. Slik det er, stilles publikum helt åpne når det gjelder å vurdere hva vi synes om personene og deres valg.
15. The Avengers. Se der, ja! Vi har ladet opp med Thor og Captain America, som begge var morsomme nok, men plutselig ser man forskjellen på å ha en regissør som kan historier, relasjoner og dialog, og som dessuten har mange års erfaring med både teite konsepter, smålatterlige helter og monstre, lite tillitvekkende Råd med eldre menn som ikke har så mye kontroll som de ønsker, og Nameless Evils from Beyond som likevel ikke må få lov til å være så uovervinnelige at de tar knekken på spenningen og historien. Morsom dialog som veksler med glimt av ekte tragedie er også noe Whedon har finslepet kompetanse på. Jeg storkoste meg med både Ruffalo, Hiddleston, Renner og - alltid! - Downey, og ikke minst ble jeg rent lykkelig over hvor godt balansert historien og actionsekvensene var, særlig sammenlignet med Captain America (som jo forresten er en ganske kjedelig og dustete superhelt, men som de greide å bruke noenlunde fornuftig). Det er et problem å blande ekte (halv-)guder, nesten uendelig sterke grønne monstre og helt alminnelige mennesker som riktignok er flinke til å skyte og sparke, men alle fikk sin lille bit å gjøre og viste seg å være nødvendig for å få det hele til å fungere. I think there's a lesson here for all of us.
Mai:
16. The Cabin in the Woods. Whedonesque skrekkfilm (riktignok regissert av Drew Goddard, men det er så mye Whedon i manus at man nesten kan kalle den en Whedon-film likevel). Stas! Mer stas jo mer skrekkfilm - og kanskje også jo mer Whedon - man har sett fra før, tror jeg nok. Jublet inni meg for Whedon-alumni som dukket opp (Amy Acker og Fran Kranz, som stod for noen av de aller beste scenene i Dollhouse for et par år siden), og for et par av de andre også. Leken og dyster omgang med skrekkfilmgenren, og jeg vil ikke si noe mer om handlingen enn at den innfrir alt jeg måtte ha hatt av forventninger. (Og at jeg har mer og mer lyst til å skrive noe om likhetstrekkene i alt jeg har sett som Joss Whedon har vært borti, men at jeg knapt kan gjøre det uten å spoile alle som ikke har sett alt det samme som jeg.) Filmen ble forresten spilt inn et par år før The Avengers, og det er morsomt å se hvor mange kilo muskler Chris "Thor" Hemsworth greide å bygge opp i mellomtiden. :knegg:
Juni:
17. Mad Men(sesong 4). Jeg synes denne serien blir bare bedre og bedre, og denne sesongen har det vært genuint spennende veldig mye av tiden. Og innimellom har det vært ordentlig trist også - og så "slutter" ting og situasjoner så å si aldri på den måten man kanskje kunne forvente seg. Don Draper er langt utenfor komfortsonen sin i mye av sesongen, og mye av spenningen, men slett ikke all, knytter seg til dette og til hvor han egentlig går. (Og finnes det egentlig noen genuint hyggelige folk her?) Nå ser jeg veldig frem til å begynne på sesong 5.
18. Moonrise Kingdom. Jeg er veldig glad i alle filmene til Wes Anderson, og ser ikke bort fra at dette kan være den beste av dem alle. Nydelig, spennende, trist, rørende og romantisk, med masse fantastiske skuespillere og en historie som hadde både oss voksne og niåringen helt oppslukt. Jeg ble begeistret nok til å skrive en lengre omtale i bloggen min.
19. Labyrinth. Jim Hensons fantasy-film fra 1986 har stått i hyllen lenge, men nå tok vi den omsider frem. En 16 år gammel Jennifer Connelly spiller hovedrollen, og alltid karismatiske David Bowie er hennes motstander, Jareth the Goblin King. Spesialeffektene er noe datert, men fungerer likevel overraskende bra, og det er mye av både spenning og humor - niåringen syntes egentlig starten på filmen (som sant nok var noe skrekkfilmaktig) var for skummel, men var enig med oss etterpå i at det hadde vært verdt det å holde ut og se resten. Den litt Muppets-aktige humoren var kanskje det han satte mest pris på. Det slo meg ellers mange ganger underveis hvor mye filmen har til felles med The Princess Bride (som vi sikkert også må vise Poden før det har gått altfor mange år)
20. Prometheus. Nei, nei, nei. :hehehe: OK, bra ting først: Visuelt imponerende, nydelig 3D, og selve hovedkonseptet er både godt og solid. Dette kunne vært en veldig bra sci-fi-film. Desto vanskeligere å tilgi at det ikke er det. Nesten alt alle gjør i filmen er enten idiotisk eller meningsløst eller begge deler; de elementene som er hentet nesten direkte fra Alien henger ikke sammen med noe som helst; tilløpene til backstory har overhodet ingen verdi for handlingen, og flere av hovedpersonene kunne vært kuttet ut uten at det skadet filmen. Men den er forsåvidt dårlig på en veldig underholdende måte, og det var morsomt å bitche om den hele veien hjem etterpå.
Juli:
21. Mad Men (sesong 5). Blir serien bare bedre og bedre? Opptil flere av grepene/delhistoriene denne sesongen kunne virket såpeoperaaktige hvis man fikk dem fortalt, men selv om moralen bak kanskje tidvis er litt for overtydelig, fungerer det stort sett alt sammen, og virker troverdig der og da, uten å bryte med Mad Mens stilriktige, subtile langsomhet. (Og som omtalen i A. V. Club sier: "If nothing else, Matt Weiner created a season that featured lots and lots of people hitting Pete Campbell in the face, and I think we can all thank him for that." :knegg: ) Jeg blir genuint rørt av så mange av hovedpersonene; selv de mest usannsynlige kan tydeligvis ha eksistensielle kriser fra tid til annen. Og så er det spennende å se Sally Draper vokse opp og bli viljesterk tenåring på 60-tallet - jeg lurer på hvor hun går i løpet av neste sesong.
22. The Dark Knight Rises. Jeg er stor fan av Christopher Nolan og har sett alle filmene hans, de fleste flere ganger. Men denne gangen ble jeg skuffet. Og det enda dette jo slett ikke er noen dårlig film - det er på mange måter en riktig bra film, en spennende og medrivende film med gjennomtenkt handling og flotte skuespillere, og visuelt er den like slående som de to tidligere Batman-filmene hans. Likevel ble jeg altså skuffet fordi jeg hadde forventet meg noe mer. Nolan er en relativt alvorlig filmskaper, på grensen til det pretensiøse, og Batman er en temmelig selvhøytidelig superhelt, og denne gangen synes jeg det bikket over. Michael Caines Alfred var antagelig mye av grunnen, jeg savnet mer av ham, og det som var, var altfor trist og tragisk i stedet for ukuelig uærbødig. Og skurken denne gang manglet det groteskt morsomme som både Jokeren og Scarecrow hadde ved seg. Dessuten har actionsekvenser alltid vært Nolans svakeste side, og det gjelder denne gangen også. (Kan han ikke få noen til å hjelpe seg med dem? Brad Bird, for eksempel?) Anne Hathaways Catwoman hjalp riktignok noe, og både Christian Bale og Gary Oldman gjorde jobben sin, det var bare ... ikke bra nok.
August:
23. Bottle Rocket. Gjensyn med debutfilmen til Wes Anderson, som vi fikk lyst til å ta grundig for oss igjen etter å ha latt oss begeistre sånn av Moonrise Kingdom før sommerferien. Denne filmen er langt enklere og mindre elegant, men den er sjarmerende og merkelig berørende likevel. Owen Wilson spiller førsteutkastet av rollen han har fortsatt med i alle Anderson-filmene, den inkompetente, selvbedragerske, men rørende ukuelige Dignan, som forsøker med imponerende mangel på både kynisme og faktisk forståelse å dra med seg kameraten Anthony ut av en depresjon og inn på en kriminell løpebane. Anthony spilles av Owens lillebror Luke Wilson, en annen Anderson-gjenganger, som her (som ofte ellers) spiller en (relativt) normal og veldig sympatisk person, som blir med på ideene til Dignan utelukkende for å unngå å såre kameraten. Og det underlige er at i løpet av filmen kommer faktisk Anthony seg på beina og får retning og motivasjon og livsglede tilbake. Kanskje like mye på tross av Dignans planer som på grunn av dem, men det er i alle fall i bunn og grunn Dignan som er grunnen til at det går som det går.
24. Wallace og Gromit og varulvkaninens forbannelse. Gjensyn for oss voksne, første gang for niåringen. Filmen er morsom for alle, passe spennende og godt dubbet, og animasjonen er jo fantastisk, som i alle Wallace/Gromit-produksjonene. Som helhet er ikke filmen fullt så vellykket som kortfilmene - det er noe med tempoet og strukturen - men alt er relativt, og kortfilmene med W/G er jo noe av det aller beste som er laget innen genren, så det skal litt til å leve opp til det.
25. Crank. Veldig enkel, for ikke å si simpel actionfilm, som jeg egentlig tror ville fungert best som tegnefilm, all den tid alle personene allerede er todimensjonale, volden er karikert overdrevet og plottet er hinsides enhver fornuft. Når alt dette er sagt, må jeg likevel tilføye at skuespillerne gjør en overraskende god jobb og at det hele henger godt sammen i all sin komplette mangel på subtilitet. Jeg lot meg faktisk underholde såpass godt at jeg nesten greide å ikke irritere meg over misogynismen. (Jeg sa "nesten". :knegg: )
26. The Turin Horse. Ungarsk film som er noe av det aller mest stillestående og samtidig dyptgripende triste og deprimerende jeg har sett. Umulig å handlingsreferere uten å få den til å høres fullstendig parodisk ut (kortversjon: omhandler en middelaldrende mann og hans voksne datter og deres tilværelse på landsbygda i en ubestemmelig tidsalder, bygget opp rundt gjensidig taushet, vodka til frokost og hver sin kokte potet til middag); ganske sikkert ikke en film for alle, men den grep meg veldig og var ikke kjedelig et minutt. Derimot veldig trist.
September:
27. Raising Arizona. Det er nok en grunn til at dette var den eneste Coen-filmen jeg ikke hadde sett - den er noe rotete og masete og med en humor som ikke alltid treffer, men den er samtidig tidvis original og underholdende, den har alltid solide John Goodman i tillegg til Holly Hunter og Nicholas Cage (mens han enda var et kvalitetsstempel på en film), og dessuten varer den bare halvannen time, noe flere filmer burde ta lærdom av.
28. Breaking Bad(første halvpart av sesong 5, 8 episoder). Siste sesong av Breaking Bad er bare halvferdig, men ettersom andre halvdel ikke kommer før langt ut i 2013 virker det rimelig å se på dette som en slags avsluttet epoke. Den slutter i alle fall slik. Breaking Bad er en aldeles fantastisk TV-serie, og for hver episode gruer jeg meg til den er slutt - nesten like mye som jeg gruer meg til å faktisk se den. For fy, det er fælt. Aller mest psykologisk, aller mest fordi vi har kommet så nær innpå så mange av personene og vet, eller tror vi vet, hvor vi har dem og hvor tålegrensen deres er. Bryan Cranston, som spiller hovedpersonen Walter White, er en naturkraft av et slag man sjelden kommer over, og Aaron Paul, som Jesse, burde få alle priser det er mulig å få - at det går an å så hjerteskjærende fremstille noen som sier "bitch" så ofte, det burde egentlig ikke være mulig. Sesong 5 sies å være den aller, aller siste, og selv om jeg alltid prinsipielt er glad for serier som avsluttes på skikkelig vis, mens man enda håper at de skal fortsette, er det vanskelig å se for seg hva som skal fylle tomrommet etter denne.
29. Scott Pilgrim vs. The World. Jeg skjønner hvorfor mange ikke likte denne, men selv falt jeg klart ned i den andre leiren. Michael Cera er overbevisende som litt tafatt, arbeidsløs ung mann som ikke helt vet hva han skal gjøre, og som setter seg urimelig små mål for å være ganske sikker på å greie å nå dem. Likevel er det fremdeles en del gnist i ham, viser det seg når smått mystiske Ramona (som er åpenbart mye kulere enn ham) flytter til byen, og Scott trosser både fornuft, mer eller mindre gode venner samt den veldig unge sort-of-kjæresten sin for å forsøke å erobre henne. I forsøket på å få det til å fungere må de begge takle alminnelige voksne problemer som hans eks, hennes ekser, hans usikkerhet og hennes uforutsigbarhet, og plutselig går filmen over fra å være temmelig realistisk til å bli et virtuelt dataspill, der Scotts "superkrefter" (hentet fra hyppig dataspilling samt et halvdårlig band han spiller i) må brukes mot Ramonas "seven evil exes", som må beseires etter tur før han har en sjanse. Jeg var skeptisk da filmen snudde, men ble overbevist underveis, både av humoren (særlig servert av Scotts romkamerat Wallace) og av hvor godt Scotts ung mann-problemer ble både beskrevet og overvunnet gjennom hans ung mann-interesser. Måten reelle utfordringer demonstreres gjennom "overnaturlige" og veldig underholdende effekter minnet meg på et vis om Buffy. Personene i filmen virker jevnt over ekte, og så blir jeg alltid i godt humør av å støte på Jason Schwartzman. :D
30. Rushmore. Vi fortsetter å rusle oss gjennom Wes Anderson-katalogen, og denne har jammen holdt seg godt siden vi så den før årtusenskiftet. En 18 år gammel Jason Schwartzman bærer stort sett hele filmen på sine smale skuldre som den eksentriske Max Fischer, som har gjort det å være high school-student til sitt kall i livet - ikke så mye selve studiene som alt annet rundt det. Han roter til det aller meste i både sitt eget og et par andres liv når han blir venner med en livstrett millionær (Bill Murray) og en ung, kvinnelig lærer (Olivia Williams (og det var litt av en overraskelse, jeg husket overhodet ikke at det var hun som spilte den rollen!)), men det hadde ikke vært en Wes Anderson-film hvis den mislykkede, men tross-alt-sjarmerende drømmeren ikke på ett eller annet vis hadde kommet helskinnet ut av den. Og de livene han rotet sånn til, de var kanskje likevel ikke så veldig mye å spare på sånn som de var?
Oktober:
31: The Big Heat. Vi kjøpte en bunke film noir i fjor, og begynte på den da, men så har den blitt liggende til fordel for mye annet. Men nå plukket vi altså frem en av klassikerne i genren, og det var absolutt stas! Spennende handling og veldig flott filmet og fotografert (Fritz Lang var regissør); hovedpersonen er mindre Marlowsk kynisk enn i mye annen noir, og mer hellig forarget familiemann, noe som var en interessant (og kanskje mer realistisk) vri, og så er det nesten forbløffende mange kvinner i filmen, endog som handlende subjekter og ikke bare som problemgeneratorer. En ung Lee Marvin er overbevisende som nestkommanderende skurk, og storesøsteren til Marlon Brando spiller heltens sjarmerende, men langt fra dukkeaktige kone. Og de par grundig telegraferte "overraskelsene" i handlingen er antagelig bare så lette for oss å se komme fordi vi har sett så mange filmer som har kommet senere og gjort det samme.
32. Looper. Rian Johnsen overbeviste voldsomt for noen få år siden med en moderne film noir, Brick, med Joseph Gordon-Levitt i hovedrollen. Nå har han fått masse penger til å lage en ny film med samme skuespiller, og det er særdeles solid, det han leverer denne gangen også. Mer av en genretypisk action denne gangen, men dystrere enn mange andre av typen; tidsreisetematikken bringer inn et tydelig aspekt av dystopi i tillegg til å være opphav til mange riktig vittige dialoger. Tidsreiser er notorisk vanskelige å innkorporere i historier uten at de rakner på ett eller annet tidspunkt, og det har nok hjulpet å få innspill fra Shane Carruth, som står bak av de mest perfekt konstruerte tidsreisefilmer gjennom tidene, lavbudsjettsfilmen Primer. (Det hjelper også å ha en opprørt rollefigur på ett tidspunkt slå i bordet og brøle "IT DOESN'T MATTER!" som svar på hvordan noen av de mer intrikate tidsreiseaspektene egentlig fungerer i detalj!) Filmen minner på flere måter om Drive, ikke minst når det gjelder hovedpersonen, og den går ikke i særlig mange av de vanlige klisjefellene når det gjelder relasjoner mellom hovedpersonene. Jeff Daniels gjør en flott jobb som krim-boss (og en av de få innvendingene jeg har til filmen er at jeg gjerne skulle sett litt mer til ham.) Dessuten er det en aldeles fabelaktig (og heller ikke spesielt klisjepreget) barneskuespiller i en sentral rolle. Kan klart anbefales.
33. In Bruges. Temmelig trist og brutal film om temmelig triste og brutale mennesker - filmen er likevel underholdende og sporadisk veldig morsom (om enn stort sett på ganske brutalt vis). Colin Farrell og Brendan Gleeson spiller leiemorderne Ray og Ken, som har blitt sendt til Bruges i Belgia etter at et "hit" i London gikk tragisk galt. I Bruges blir de etter hvert kjent med et ganske odde knippe mennesker, de fleste ganske ensomme og gjerne også både brutale og triste, og alle har en rolle å spille i dramaet. Ralph Fiennes er skummelt overbevisende som den kompromissløse sjefen til Ray og Ken; Farrell gjør en helt OK jobb som en ganske grunn og hjelpeløs ung mann i livskrise, og Gleeson lyser lavmælt opp som hans kollega og mentor, som gjør det han kan - uten nevneverdig hell - for å lære Ray å verdsette litt av historien og kulturen rundt dem. Byen selv er i grunnen det eneste oppløftende i filmen, eterisk eventyraktig vakker som den er, og selv dette er på sitt vis trist, med tanke på alle de små og store grusomheter den har vært vakker og urokkelig ramme rundt i tusen år.
November:
34. Beasts of the Southern Wild. Quvenzhané Wallis var knapt syv år gammel da hun spilte hovedrollen som Hushpuppy, og det er sjelden jeg har sett en sånn styrke og utstråling i en helt ny skuespiller - for ikke å snakke om hos noen som er så ung! Hushpuppy vokser opp i noe som etter alle voksne vurderinger er ekstrem fattigdom og vanskjøtsel, i noe som nesten er et natursamfunn i sumpen i Louisiana, helt i utkanten av den moderne verden. Men filmen er fortalt fra hennes egen synsvinkel, og sett med hennes øyne er dette hennes verden, hennes familie og hennes plass i universet. Hun minner meg om ville og halvville barn gjennom litteratur- og filmhistorien, om Mowgli og Pippi og Bod og Ronja og Momo og kanskje til og med Huck Finn, og gjennom hele filmen satt jeg som fjetret og prøvde å finne et norsk ord som dekker det engelske "fierce", som er det mest oppsummerende ordet jeg kan finne for Hushpuppy. Hun lever tett på naturen og vet at den er farlig og ubønnhørlig (samtidig som den er vakker og nær); sivilisasjonen har hun bare sett på lang avstand, men både det hun har hørt og det hun etter hvert opplever tyder på at det ikke er stort mer nåde eller varme å hente der. Innslagene av nesten-magi passer med barnets enkle aksept av hvor magisk verden faktisk fremstår, og hennes ustabile, hissige og syke far, veldig langt fra noen ideell omsorgsperson, greier i det minste å lære henne at hun må være sterk, og sta, og trassig, noe som faller henne naturlig veldig lett. Rett i ryggen og med trassig utstråling møter hun alt både naturen, omstendighetene og hennes egen fantasi kaster mot henne, og det er ikke vanskelig for meg å tro på at hun, til tross for alt, kommer til å greie å håndtere livet sitt etter som hun vokser til.
35. E.T. - The Extra-Terrestrial. Tenk, den er 30 år i år! Jeg var bare tolv da jeg sist så den på kino, men jammen har den holdt seg godt. Den er knapt nok datert i det hele tatt; selve E.T. hadde man nok gjort på mer avansert vis i dag, men det er vanskelig å se for seg at dette egentlig ville gjort filmen bedre. Og personene for øvrig, familie og kamerater og relasjonene mellom dem, er overbevisende ekte personer fra tidlig åttitall. Filmen er minst like spennende og nesten like rørende som jeg husker den, og det er ikke vanskelig å se hvorfor Drew Barrymore fikk en sånn fantastisk (og nesten skjebnesvanger) popularitet som hun gjorde i etterkant. Stor stas å ha med Poden på denne! Og morsomt å etterpå kunne snakke om hvor mye senere filmer som f.eks. Wall-E og The Iron Giant ligner på denne.
36. Superman. Vi har lenge snakket med og om Poden når det gjelder introduksjon til superheltfilmer, og i dag var vi omsider så langt at vi tok for oss denne klassikeren inne genren. Det gikk opp for meg underveis at jeg faktisk ikke har sett den før (jeg var usikker på forhånd) - dessuten gikk det opp for meg at den er desisert mer datert enn den bare fire år nyere E.T., som vi så i går. Men bra er den jo, selv om den tar seg i overkant god tid med … ja, med det meste den gjør, forsåvidt. Christopher Reeves er så ikonisk i rollen at det nesten bikker over til parodi, og Lois Lane er da nesten en parodi på en tøff, kynisk, overfladisk journalist (som naturligvis bare venter på å bli feid av føttene av en ekte superhelt!), men det er mye bra her, og spesialeffektene (særlig jordskjelvet, demningen som brister og bilen som raser ned i jordsprekken) er imponerende effektive.
37. Skyfall. Jeg liker Daniel Craigs James Bond veldig godt. Han er brutal og arrogant, men han viser mer enn noen annen Bond jeg har sett i hvilken grad livet hans og erfaringene hans har merket ham. Derfor er han ikke kul, vittig og ovenpå (unntatt tidvis når han flørter), som så mange av dem har vært før; det er ingen sardonisk heving av øyenbrynet, og han synes ikke selv jobben sin er morsom. Han synes jobben er fæl og det den har gjort med ham er verre, men alternativet - å ikke gjøre jobben som må gjøres - er aller verst. Judi Dench er en legendarisk flott M, som hverken viser svakhet eller anger, men gjør det som trengs å gjøre, og overlater til andre å finne ut hvor hun har sviktet. Javier Bardem er skurken her, og han overspiller akkurat så mye som en Bond-skurk bør, men ikke en millimeter mer. Filmen er riktignok altfor lang, men samtidig er mange av de lange sekvensene både flotte og effektive - kanskje særlig de der man får et glimt eller to bak fasaden til M, til Bardiem eller til Bond selv. Og den siste akten er strålende, selv om filmen allerede da egentlig hadde vart for lenge. Sam Mendes pretenderer å lage ordentlig film, ikke "bare Bond-film", og klarer det nesten også. Og Q er veldig, veldig søt. :humre:
Hoodwinked too! Hood vs. evil - Animasjonsfilm for voksne. Ikke like bra som den første, men vi lo godt et par ganger.
Columbiana - Ah, den bitre smaken av hevn, hevn, hevn! Denne filmen var skikkelig kul!
Killer elite - Typisk hvem-lurer-hvem leiemorderfilm. Kul nok, grei underholdning.
Cowboys and aliens - Iiiiihaa! Jeg elsker denne filmen, den var nesten hakket artigere på BluRay enn på kino.
The big red One - Krigsfilm hvor vi følger en liten gruppe soldater gjennom strabasene under WWII. Besynderlig film, må sees!
Februar
8. Mission: Impossible - Ghost Protocol - Jah! Ækksjn, tvers igjennom, jeg ble underholdt som bare det.
9. The Debt - Sterk film om et Mossad-oppdrag som går galt når en trio agenter skal fange og stille "kirurgen fra Birkenau" for retten.
10. The Stuff - Are you eating it, or is it eating you? Fantastisk skrekk-B-film fra 80-tallet :knegg:
11. The Hangover part II - Møkkafilm! Men Bradley Cooper er fin da.
12. The Descendants - Denne var virkelig, virkelig god! Drama med mye galgenhumor og varme, den traff meg midt i hjertet.
13. The hunt for Red October - Gjensyn. Tom Clancys Jack Ryan avverger nok en atomkrig mellom øst og vest. Yay!
Mars
14. Drive - Gjensyn. Like fantastisk som første gang vi så den.
15. Die Hard 4.0 Live free or die hard - Action tvers igjennom. Savner Al, Holly og Special Agent Johnson and Johnson, men moro lell. Gjensyn.
16. Contagion - Dystert om hvordan en dødelig epidemi oppstår, spres og behandles. Veldig god, nesten litt dokumentaraktig innimellom.
17. 1941 - Crazy-komedie fra 1979 om en japansk landgang i USA under WWII. Veldig snål film.
18. The last action hero - Danny får en magisk kinobillett og befinner seg plutselig i den nyeste filmen til actionhelten Jack Slater.
19. Indiana Jones and the temple of Doom - Gjensyn, like morsom som alltid. Oppusset versjon, veldig fin.
April
20. Into the white - Tre tyske og to britiske piloter strander i den samme hytta på det norske vinterfjellet. Sterk film om vennskap, og mye humor.
21. The Omen - Remake av klassikeren fra 1979. Respektfult gjennomført, men The Omen er fremdeles bare en helt gjennomsnittlig film uansett.
22. Tropa de Elite 2 - Veldig, veldig bra om politikk og korrupt militærpoliti i Rio De Janeiro, som kontrolleres av byens narkokartell.
23. Hereafter - Fin film om det hinsidige, men den har ikke den samme intense nerven som andre Clint Eastwood filmer. Absolutt severdig da.
24. Johnny English reborn - Skikkelig slapstick-tullefilm. Kombinasjon av Mr Bean og James Bond, vi lo masse.
25. The girl with the dragon tattoo - God film. Men jeg likte den svenske bedre. Noomi Rapace var bedre på å få frem sårheten og sinnet til Lisbeth.
26. Harry Potter og de vises sten - Eldstes valg. Like bra som de 10 andre gangene vi har sett den.
27. Paul - Hjelpes som vi lo! To britiske nerder treffer utenomjordiske Paul, og hjelper ham å flykte fra noen MIB. Med superduoen Simon Pegg og Nick Frost
Mai
28. The Bourne Ultimatum - Deilig gjensyn! Jeg tror jeg foretrekker Bournen over Bond hvilken dag som helst egentlig.
29. The Avengers - Mor mye av det gode. Litt mye teambuilding, litt lite handling. Fine spesialeffekter, men jeg kjedet meg tidvis.
30. Tinker tailor soldier spy - Basert på boken av John Le Carre. Jakten på en muldvarp i MI5's innerste sirkel. Spennende, og komplisert!
31. Harry Potter and the chamber of secrets - Gjensyn. Like underholdende som vanlig.
32. Men in Black - Hjertelig gjensyn, man må jo lade opp til treern har premiere!
33. Men in Black II - Morsommere enn den første faktisk. En fornøyelig filmkveld, og vi gleder oss stort til treern til helga!
34. Men in Black III - Deilig gjensyn med J og K. Artig tidsreiseplott, dritkul superskurk. Vi råkosa oss!
Juli
43. Back to the future - Herlig, nostalgisk gjensyn fra da man var purung og syntes Michael J. Fox var søtest i verden
44. Back to the future II - Utrolig gøy å se en framtidsvisjon fra 80-tallet som utspiller seg om 3 år fra nå.
45. Back to the future III - Tidsreisetrilogiens fantastiske avslutning. Galtvortekspressen er bare for pyser!
46. Safe house - Klisjespekket spionthriller som er så forutsigbar at det blir nærmest komisk.
47. Hamilton: I nasjonens interesse - Jah, denne likte jeg! Endelig en intelligent spionthriller med hardtslående action og en nådeløs helt.
48. Dirty Harry - Gjensyn med en klassiker. Av og til bare MÅ man meske seg med litt gla'vold fra 70-tallet!
49. J. Edgar - Meget bra portrettert av Leonardi DiCaprio. Interessante mennesker fortjener egen film, denne anbefales.
50. L'ennemi public #1 - Portrett av den franske gangsteren Jacques Mesrine som herjet på 60 og 70-tallet. Vanvittig bra!
51. The Expendables - Av og til må man bare ha litt testosteronfylt gla'vold. Deilig gjensyn!
52. Sky Captain and the world of tomorrow - Småkjedelig, stilistisk eventyr-superheltfilm. Ingen gnist mellom Jude Law og Gwyneth Paltrow.
53. The break-up - Blæ. denne var fryktelig dårlig.
54. You will meet a tall, dark stranger - Veldig Woody Allensk, på en god måte. Av og til blir ikke livet som man tenkte, til tross for hva man gjør for å endre på det.
55. Picture perfect - Kjedelig romantisk komedie. Veldig kjedelig. Og veldig forutsigbar.
56. The Bourne Identity - Jeg elsker disse filmene. Skikkelig agent-action, og helten er en anelse mer sympatisk enn James Bond også. Og penere :knegg:
August
57. The Dark Knight rises - Jah! Ikke et kjedelig øyeblikk. Og slutten legger jo opp til nok en batman-film, hurra!
58. Crocodile Dundee in Los Angeles - Uff da. 'nuff said.
59. Contraband - En lur hvem-lurer-hvem-film med smugling som tema. Overraskende vendinger, helt grei spenningsfilm dette.
60. Tightrope - Seriemorderthriller med Clint Eastwood som helt. Dritskummel morder, bra underholdning.
61. Dirty Harry in The dead pool - Kanskje den kuleste av alle filmene med Dirty Harry. Damen som er ute etter HEVN! Jeg elsker hevn-filmer!
62. Absolute Power - Innbruddstyv blir vitne til at presidenten mishandler og dreper en kvinne. Grei underholdning, verken mer eller mindre.
63. Maximum Risk - Hardtslående action, en skikkelig saftig B-film man bare MÅ elske.
64. The Expendables 2 - Noe av det morsomste jeg har sett. Muskler, testosteron, action, punchlines... Jeg lo så jeg grein, en skikkelig hyllest til actionhelt-sjangeren.
65. Tomorrow when the war began - Dere husker den fine filmen med Patrick Swayze og Jennifer Grey, ja? Red Dawn? Vel, dette er en OK australsk rip-off.
66. The ides of march - Valgkamp i USA, og skittent spill i kulissene. Veldig bra film.
67. Man on a ledge - En mann står på en gesims og truer med å hoppe. Eller? Mission: Impossible møter Oceans 11. Kul film!
68. Blitz - Britisk kriminalfilm hvor Jason Statham er Londons svar på Harry Callahan, og som jakter på en brutal politimorder. Veldig severdig.
69. Iron Sky - Jah! Nazister fra månen returnerer i flyvende tallerkener for å overta verdensherredømmet! De starter med USA, of får amerikanerne til å trampe i takt.
70. Hysteria - KKomedie om en ung lege som skal behandle fornemme fruentimmere for hysteri. Behandlingen er vulvamassasje. Morsom!
September
71. The world is not enough - Kanskje den dårligste av alle Bond-filmene. Denise Richards er forferdelig, og Pierce Brosnan likeså.
72. From Russia with love - Sean Connery som Bond er absolutt å foretrekke ja.
73. The man with the golden gun - Fantastisk! James Bond, eksentrisk superskurk med egen øy, biljakter og et dommedagsvåpen. Beste Bond-filmen!
74. Live and let die - Dette er den mest sinnsvake Bond-filmen jeg har sett, med voodoo-prester og hele sulamitten! Fantastisk!
75. The Bourne Legacy - Ikke like brilliant som trilogien om Jason Bourne, men absolutt en meget god actionfilm.
76. Toy Story - Søt animasjonsfilm om sjalusi og levende leker som må finne veien hjem til barnet sitt.
77. Shark Tale - Yngste elsker denne filmen, om fiskene på et korallrev som er redde for haimafiaen.
78. Aristokattene - Alle ønsker at de var en katt! Kjempesøt film om kattemor og hennes tre små som blir bortført og skal finne veien hjem.
79. Moonraker - Nok en hinsides artig Bond-film fra 70-tallet. Denne gangen med matchende henchmen-drakter og en grand finale i verdensrommet. Kostelige "vektløsscener". Lo så jeg grein!
Oktober
80. Savages - Kinoanbefaling på det varmeste! Benicio DelToro og Salma Hayek er utrolig bra!
81. Hard Target - Av og til bare MÅ man se en eller annen muskelbunt gå bananas. Da passer denne filmen bra!
82. Skyfall - Kanskje den beste Bond-filmen som er laget. Daniel Craig gir Bond mere dybde og personlighet enn tidligere skuespillere. Javier Bardem er en fantastisk skurk!
83. Safe - Jason Statham actoion på sitt beste. Her er både kineserne, russerne og politiet fiender, men det er jo bare barnematen for vår helt som skal beskytte en liten jente fra disse forbryterne.
November
84. First blood - Julefilmsesongen er offisielt åpnet! Egentlig er dette en god film om posttraumatisk stress og er skarpt kritisk til hvordan vietnamveteranene ble mottatt når de kom hjem.
85. Transporter - Nok en Jason Statham action som leverer det den lover. Veldig OK actionunderholdning.
86. Die Hard - Ah! Jul! Nakatomiskyskraperen og Alan Rickman som skurk. deilig julestemning!
87. Die Hard II - John McClane redder julen i New York når flytrafikken utsettes for terror. Nydelig!
88. Bridget Jones Dagbok - Helsprø peppermø oppsummerer hovedrollen perfekt. Artig.
89. Bridget Jones på randen - Utgår herved som julefilm. Ikke like morsom som den første, men helt OK.
90. The Ice Harvest - Svart komedie hvor jula brukes til å gjennomføre den perfekte forbrytelse, veldig bra!
Serier på DVD/BluRay
Sesong 4 av Chuck - Morsomste spion-farsen som er laget, Timothy Dalton er et FANTASTISK sidekick denne sesongen! Hvordan overleve ventetiden til sesong 5 kommer?
Sesong 1 av 30 Rock - Herlig komiserie, Alec Baldwin er fantastisk, Tina Fey likeså.
Sesong 2 av 30 Rock - Denne serien er bare en eneste stor latterbombe. Tina Fey er et unikum. Virkelig!
Sesong 3 av 30 Rock - Serien blir bare bedre og bedre. Fantastisk persongalleri, tett mellom krampelatteranfallene.
Sesong 1 av Breaking Bad - Denne serien er jo absolutt fantastisk! Og han som spiller Walt er en karakterskuespiller uten sidestykke, man tror på ham.
Sesong 1 av X-files. Gledelig gjensyn med ikonosk serie fra 90-tallet.
1. Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg hadde skrudd forventningene helt ned i bunnen, og ble dermed ikke skuffet. Eller i alle fall nesten ikke skuffet. Her er knapt noe igjen av det snevet av eleganse som var i eneren, her er altfor lite snappy dialog og briljant deduksjon, fjernet til fordel for altfor mye action og slåsskamp i umotivert langsom kino, og Holmes er manisk og nær psykotisk uten balanserende, kjølig intelligens og distanse. Og Stephen Fry er - selv om han alltid er verdt å se - sørgelig dårlig utnyttet; hans Mycroft er nesten parodisk eksentrisk/latterlig og bidrar ikke med noe nyttig til plottet (bortsett fra en godt planlagt tur i robåt!). Men, som sagt, forventningene mine var svært lave; Downey og Law er blant de mest sjarmerende skuespillerne jeg vet, og særlig i kombinasjon er det fremdeles nok til at jeg synes det er verdt det å sitte et par timer og se på dem. Og så er det dessuten en trøst å vite at dersom man vil ha en mer gjennomtenkt Sherlock Holmes og en mer genuint intelligent og interessant Mycroft, så er det jo bare et par dager til neste episode av Sherlock!
2. Thor. Kenneth Branagh lager Marvel-film, og resultatet er definitivt akseptabel underholdning. Det er ingen måte å gjøre denne historien rimelig eller sannsynlig på, og Marvel-universet krever et ekstra lag av suspension of disbelief for alle som kjenner litt til norrøn mytologi, men greier man å svelge det, er dette både spennende og morsomt. Omtrent like dyptpløyende og skummel som en rimelig bra Doctor Who-episode, og det er ikke noe dårlig skussmål, det. Anthony Hopkins er en utmerket Odin, og jeg likte ellers særlig Tom Hiddleston som en Loki som er utspekulert og upålitelig, som han jo skal være, og som tross alt ikke ender opp som en entydig skurk.
3. X-Men First Class. Opprinnelseshistorien bak X-Men er langt bedre enn de siste par filmene fra dette universet, og det enda slike historier er vanskelige å gjøre vellykket. Flott casting; Michael Fassbender (som Erik Lensherr/Magneto) ligner jo til og med litt på Ian McKellan, i alle fall i mimikken, James McAvoy er en veldig fin, tweedbejakket og over-anstendig Charles Xavier, og forholdet mellom dem er, som det skal, det som i hovedsak gir nerve til filmen. Kevin Bacon er aldeles briljant, både som nazist og senere, January Jones er perfekt som diamantkvinnen Emma Frost, og så er det en fryktelig morsom ukreditert cameo, i en bar halvveis ut i filmen, som jeg ikke skal spoile for dem som vil se filmen. En del superkrefter er det vanskelig å overføre fra tegneserie til en på sitt vis "realistisk" film uten at de ser latterlige ut, men jeg synes det aller meste fungerer bra her. Og den kalde krigen er et svært godt valg som bakteppe her, ikke bare fordi den passer i forhold til alderen på hovedpersonene.
4. Sherlock (sesong 2, 3 episoder). Sesongstarten- A Scandal in Belgravia - topper til og med seriestarten fra 2010 i å være kul, snappy, spennende og morsom. Cumberbatch gnistrer, hele sesongen gjennom, og Freeman støtter opp der han skal uten å noen gang bli døll eller bare en del av møblementet. Man kan faktisk tro på vennskapet mellom de to ganske så forskjellige, og på hvert sitt vis noe dysfunksjonelle adrenalinjunkiene. Og jeg fryder meg over det hver eneste gang serie-medskaper Mark Gatiss dukker opp som nær allmektige og likevel tidvis hardt plagede storebror Mycroft. Skurken fra sesong 1 er tettere vevd inn i alle tre episodene enn det som var tilfelle sist, og episode 3 dreier seg om den endelige konfrontasjonen og the final solution. Uventet og intens vri på kanon i den episoden de fleste av fansen har gruet seg mest til å se (godt hjulpet av Gatiss og Moffat på Twitter …).
5. Mission: Impossible - Ghost Protocol. Jeg glemmer litt fra gang til gang at Tom Cruise egentlig er en ganske kapabel og karismatisk skuespiller, alle sine galskaper til tross. Dette er den fjerde Mission: Impossible-filmen, og denslags høres jo ganske meningsløst ut å bruke tiden sin på, dersom man ikke har fått med seg at det denne gangen er Brad Bird som står bak. Geniet Brad Bird, som lagde The Iron Giant og The Incredibles, og dermed har demonstrert at det går an å lage animert action som er bedre (både actionmessig og på et mer menneskelig plan) enn det meste som finnes av "ordentlig" film. Jeg var spent på å se hvor godt han greide å gjøre det samme med ekte skuespillere, og jeg ble dypt gledelig overrasket. Det er lenge siden sist jeg virkelig rent fysisk satt og holdt meg fast i setet under actionsekvenser! Cruise har denne gangen både Jeremy Renner og fantastiske Simon Pegg med på laget, og de utfyller hverandre aldeles fabelaktig - Pegg er morsom, det visste vi fra før, men han spiller skikkelig og er ikke utelukkende comic relief, og Renner har med seg intensiteten som gjorde sånt inntrykk i The Hurt Locker, sammen med en åpnere sjarm og effektiv komisk timing som er med på å gjøre det hele enda mer underholdende. Plottet har akkurat den balansen mellom spennende og komplett latterlig som de beste James Bond-filmene har pleid å ha, og i det store og det hele er dette omtrent så underholdende som det blir.
Februar:
6. Tinker Tailor Soldier Spy. Dette er forsåvidt en spionfilm, men det er en like lite treffende genrebeskrivelse som å si at den forrige filmen til Tomas Alfredson, Låt den rätte komma in, var en vampyrfilm. Dette er en fragmentert og ganske komplisert thriller, der løsningen kommer nesten som en ettertanke; den er filmet i nydelig syttitalls snusbrunt, gulnet, utvasket grått og fremstår nærmest som en meditasjon over pliktfølelse, moral og lojalitet, over hva som kan kreves og hva man er villig til å ofre, og over hva man til slutt sitter igjen med når de moralske skillelinjene er utvisket. ("It was a good time back then." "It was the war, Connie." "A real war. Englishmen could be proud then.") Gary Oldman som George Smiley har et intenst urokkelig pokerfjes med intens tristhet som kommer frem i glimt, John Hurt er en overbevisende hardtrøykende Control, og Benedict Cumberbatch med kledelig blondt hår holder oppe sin del av filmen som Smileys assistent og protegé, med alt det innebærer. Resten av filmen er også befolket med sterke (og for en stor grad svært britisk usmilende) skuespillere. Jeg lente meg stort sett tilbake og nøt det hele.
7. Moulin Rouge. Det var fjerde gang jeg så denne, tror jeg, men det er noen år siden sist, og jeg synes den har holdt seg godt (og kledde den enda større TV-en vi har fått siden forrige gang!). Ekte operatisk drama, lidenskap og gedigne kulisser, Ewan McGregor som hjerteskjærende overbevisende ung kunstner og Nicole Kidman som perfekt castet kynisk kurtisane - og alltid fabelaktige Jim Broadbent som larger-than-life nattklubbeier og sirkusdirektør. Jeg har alltid elsket måten denne musikalen gjør skamløst bruk av de underligste popsanger og får det til å fungere på mystisk vis, og kulisser og modeller og dansescener og annet stæsj bygger nydelig opp rundt en historie som er så klisjépreget og banal at man ikke kan annet enn å la seg forbløffe av hvor rørende det hele er. Og det musikalsk aller beste nummeret tror jeg fremdeles er tangoen. (Og hvis noen greier å gjette hvordan Toffskij og jeg greide å assosiere oss fra Tinker Tailor … til denne, på kafé for noen dager siden, så blir jeg imponert - vi brukte ganske lang tid selv på å greie å rekonstruere det. :knegg: )
8. Homeland(Seong 1, 12 episoder). Veldig spennende og vellaget serie med steingode skuespillere i særlig de to hovedrollene. Claire Danes spiller en intenst drevet CIA-agent som ofte beveger seg godt over grensen til "besatt" eller "manisk", og Damian Lewis er også veldig god som amerikansk sersjant tilbake etter 8 år i irakisk fangenskap. Serien holder både som skikkelig spennende actionthriller og som politisk intrige, men kanskje er den aller best når den ser på menneskene sentralt i spenningen og på hva jobben deres gjør med både dem selv og deres nærmeste. Og den greier å holde oppe trykket helt til sesongavslutningen og enda litt lengre, uten å hverken lure tilskuerne eller gå på akkord med hva de ulike aktørene har satset og ofret.
9. Arriettas hemmelige verden. Animasjonsfilm fra Studio Ghibli som overbeviste, rørte og underholdt både voksne og barn. Filmen er basert på Mary Nortons barnebokklassiker "Lånerne", og den japanske familien i filmen var da også temmelig europeisk på mange vis, syntes jeg. Nydelig laget var den i alle fall, særlig var det imponerende bruk av "fokus" og "kameravinkler" for å vise verden sett fra småfolkets nivå - hvem trenger innpåsliten 3D når det kan gjøres så vakkert og enkelt som her? Arrietta og familien hennes var fint skildret, ekspedisjonene ut i den store verden var spennende, og forholdet mellom henne og den hjertesyke Johs er gjort overbevisende og ikke for sentimentalt. Akkurat passe spennende var det også, selv for den ganske lettskremte syv år gamle kusinen som var med.
Mars:
10. Mad Men(sesong 3). Hvis Mad Men en gang mister grepet og begynner å bli kjedelig og intetsigende, kommer det til å ta et halvt år før noen oppdager det. Og med det mener jeg bare å påpeke at det er en veldig, veldig langsom serie. Det er fremdeles et ganske modig valg, synes jeg. Men dette var ikke sesongen der de mister grepet. Snarere ble jeg stadig mer imponert over karaktertegningene og hvor stadig mer relevant serien er. Mot slutten av sesongen ble det ellers veldig tydelig for meg at Roger Sterling helt klart er favorittpersonen min - det ble jeg særlig bevisst etter episoden der en gammel flamme dukker opp igjen, og der man, til en forandring, ser Roger fra hans egen synsvinkel i stedet for fra Dons. Joan har sin egen, problematiske delhistorie gjennom sesongen, og bakteppet av Kennedy og Vietnam og borgerrettighetskamp stikker stadig tydeligere inn i handlingen. Ingenting er så statisk som man kunne tro, og ingen er immune eller helt uavhengige av menneskene og verden rundt seg - ikke engang Don Draper. Og så kom plutselig den siste episoden og var helt uventet, og ga masse payback for alt som har skjedd før, og gjorde meg ordentlig entusiastisk og spent på å komme i gang med sesong 4!
11. Archer(sesong 3). Archer er det morsomste på TV på veldig lenge! Dette er en parodi på en spionserie, hovedpersonen Sterling Archer er en fullstendig clueless og totalt politisk ukorrekt "James Bond"-type ("It's pretty hard to stay anonymous when you're the world's greatest secret agent"), og hans mor Malory er sjefen for spionbyrået - en om mulig enda mer egoistisk, politisk ukorrekt og usympatisk rollefigur ("Just like that Christmas break when I moved and forgot to give my new address to his stupid boarding school. I mean, he rode the train into the city all by himself. He couldn't pick up a phone book? Nine years old, and bawling in that police station like a little girl!"). Spørsmålet om hvem som egentlig er faren til Sterling er noe som stadig dukker opp i løpet av serien. Resten av byrået er befolket av den ene mer hysterisk underholdende figuren etter den andre, blant annet en sex-avhengig revisor, en masochistisk milliardarving med vrangforestillinger, en gal vitenskapsmann i kjelleren og hans virtuelle, japanske forlovede. Handlingen veksler mellom spionaction i inn- og utland og kontorintriger, og det er ofte ganske vanskelig å skille mellom dem. Det er da heller ikke vanligvis poenget.
12. Captain America: The First Avenger. Vi fortsetter oppladingen til Avengers-filmen til Joss Whedon som skal komme senere i år, men dette var vel ikke den mest spennende delhistorien. Den er sjarmerende datert, tanken om at man kan vinne en krig ved å produsere ekstra sterke soldater, og det er en del fin førtitallsstemning her, og flere morsomme skuespillere i morsomme roller - Hugo Weaving er det jo alltid en utsøkt glede å se, for eksempel. Men jeg synes tempoet i filmen var veldig ujevnt og at det virket litt tilfeldig hva den tok seg tid med og når historien bare raste av gårde, og så synes jeg ikke Chris Evans har gravitas eller karisma eller hva som nå skal til for å bære en hel, ganske dustete actionfilm. Den lille teaseren for The Avengers som kom etter selve filmen var ikke fullt så morsom som den som kom etter Thor, men den gjorde meg definitivt entusiastisk, den også, med både Iron Man, Loki og ... hvem i all verden er det Jeremy Renner skal spille?
April:
13. The Artist. Fem Oscars, blant annet den for Best Movie, og det er litt overraskende for en stumfilm, er det ikke? En relativt stilriktig stumfilm, til og med, med gammeldags tempo og nesten gammeldags spillestil også. Men ikke helt gammeldags; forskjellene mellom scenene der George Valentin spiller inn film og de scenene der Jean Dujardin spiller George Valentin er høyst overbevisende når det gjelder Dujardins kompetanse (som ga ham Oscar for beste mannlige hovedrolle), selv uten at han overdriver stumfilmstilen til det latterlige. Slike ting, og rent teknisk overbevisende ting, briljerer gjennom hele filmen, og den er sjarmerende og vakker og til å bli i godt humør av, selv om den kanskje ikke helt har nerven jeg hadde håpet på fra en så kritikerrost film. (Det aller morsomste i hele forestillingen var forresten en scene der Valentin nesten holder på å bli påkjørt av en bil som kommer luntende i omtrent 10 km/h, og en dame bakerst i kinosalen gispet så høyt og forskrekket at alle hørte det. :humre: )
14. Elena. Russisk film om en middelaldrende kvinne som forsøker å gjøre sitt beste i forhold til de ulike delene av familien sin. Nydelig spilt av veldig overbevisende skuespillere og tidvis nær, men aldri over, grensen til å bli helt passiv og kjedelig. Jeg var hele tiden genuint spent på hvor filmen kom til å gå, enda jeg tror knapt jeg noen gang jeg har sett en film som legger så lite drama og emosjonell valør på det som skjer. Handlingen er mer enn dramatisk nok, men det er spilt og filmet (og musikksatt av Philip Glass) som om det knapt skjer noen ting, og hver og en av personene i filmen kunne - med relativt enkle grep - vært fremstilt som en sympatisk hovedperson eller som en slags skurk. Slik det er, stilles publikum helt åpne når det gjelder å vurdere hva vi synes om personene og deres valg.
15. The Avengers. Se der, ja! Vi har ladet opp med Thor og Captain America, som begge var morsomme nok, men plutselig ser man forskjellen på å ha en regissør som kan historier, relasjoner og dialog, og som dessuten har mange års erfaring med både teite konsepter, smålatterlige helter og monstre, lite tillitvekkende Råd med eldre menn som ikke har så mye kontroll som de ønsker, og Nameless Evils from Beyond som likevel ikke må få lov til å være så uovervinnelige at de tar knekken på spenningen og historien. Morsom dialog som veksler med glimt av ekte tragedie er også noe Whedon har finslepet kompetanse på. Jeg storkoste meg med både Ruffalo, Hiddleston, Renner og - alltid! - Downey, og ikke minst ble jeg rent lykkelig over hvor godt balansert historien og actionsekvensene var, særlig sammenlignet med Captain America (som jo forresten er en ganske kjedelig og dustete superhelt, men som de greide å bruke noenlunde fornuftig). Det er et problem å blande ekte (halv-)guder, nesten uendelig sterke grønne monstre og helt alminnelige mennesker som riktignok er flinke til å skyte og sparke, men alle fikk sin lille bit å gjøre og viste seg å være nødvendig for å få det hele til å fungere. I think there's a lesson here for all of us.
Mai:
16. The Cabin in the Woods. Whedonesque skrekkfilm (riktignok regissert av Drew Goddard, men det er så mye Whedon i manus at man nesten kan kalle den en Whedon-film likevel). Stas! Mer stas jo mer skrekkfilm - og kanskje også jo mer Whedon - man har sett fra før, tror jeg nok. Jublet inni meg for Whedon-alumni som dukket opp (Amy Acker og Fran Kranz, som stod for noen av de aller beste scenene i Dollhouse for et par år siden), og for et par av de andre også. Leken og dyster omgang med skrekkfilmgenren, og jeg vil ikke si noe mer om handlingen enn at den innfrir alt jeg måtte ha hatt av forventninger. (Og at jeg har mer og mer lyst til å skrive noe om likhetstrekkene i alt jeg har sett som Joss Whedon har vært borti, men at jeg knapt kan gjøre det uten å spoile alle som ikke har sett alt det samme som jeg.) Filmen ble forresten spilt inn et par år før The Avengers, og det er morsomt å se hvor mange kilo muskler Chris "Thor" Hemsworth greide å bygge opp i mellomtiden. :knegg:
Juni:
17. Mad Men(sesong 4). Jeg synes denne serien blir bare bedre og bedre, og denne sesongen har det vært genuint spennende veldig mye av tiden. Og innimellom har det vært ordentlig trist også - og så "slutter" ting og situasjoner så å si aldri på den måten man kanskje kunne forvente seg. Don Draper er langt utenfor komfortsonen sin i mye av sesongen, og mye av spenningen, men slett ikke all, knytter seg til dette og til hvor han egentlig går. (Og finnes det egentlig noen genuint hyggelige folk her?) Nå ser jeg veldig frem til å begynne på sesong 5.
18. Moonrise Kingdom. Jeg er veldig glad i alle filmene til Wes Anderson, og ser ikke bort fra at dette kan være den beste av dem alle. Nydelig, spennende, trist, rørende og romantisk, med masse fantastiske skuespillere og en historie som hadde både oss voksne og niåringen helt oppslukt. Jeg ble begeistret nok til å skrive en lengre omtale i bloggen min.
19. Labyrinth. Jim Hensons fantasy-film fra 1986 har stått i hyllen lenge, men nå tok vi den omsider frem. En 16 år gammel Jennifer Connelly spiller hovedrollen, og alltid karismatiske David Bowie er hennes motstander, Jareth the Goblin King. Spesialeffektene er noe datert, men fungerer likevel overraskende bra, og det er mye av både spenning og humor - niåringen syntes egentlig starten på filmen (som sant nok var noe skrekkfilmaktig) var for skummel, men var enig med oss etterpå i at det hadde vært verdt det å holde ut og se resten. Den litt Muppets-aktige humoren var kanskje det han satte mest pris på. Det slo meg ellers mange ganger underveis hvor mye filmen har til felles med The Princess Bride (som vi sikkert også må vise Poden før det har gått altfor mange år)
20. Prometheus. Nei, nei, nei. :hehehe: OK, bra ting først: Visuelt imponerende, nydelig 3D, og selve hovedkonseptet er både godt og solid. Dette kunne vært en veldig bra sci-fi-film. Desto vanskeligere å tilgi at det ikke er det. Nesten alt alle gjør i filmen er enten idiotisk eller meningsløst eller begge deler; de elementene som er hentet nesten direkte fra Alien henger ikke sammen med noe som helst; tilløpene til backstory har overhodet ingen verdi for handlingen, og flere av hovedpersonene kunne vært kuttet ut uten at det skadet filmen. Men den er forsåvidt dårlig på en veldig underholdende måte, og det var morsomt å bitche om den hele veien hjem etterpå.
Juli:
21. Mad Men (sesong 5). Blir serien bare bedre og bedre? Opptil flere av grepene/delhistoriene denne sesongen kunne virket såpeoperaaktige hvis man fikk dem fortalt, men selv om moralen bak kanskje tidvis er litt for overtydelig, fungerer det stort sett alt sammen, og virker troverdig der og da, uten å bryte med Mad Mens stilriktige, subtile langsomhet. (Og som omtalen i A. V. Club sier: "If nothing else, Matt Weiner created a season that featured lots and lots of people hitting Pete Campbell in the face, and I think we can all thank him for that." :knegg: ) Jeg blir genuint rørt av så mange av hovedpersonene; selv de mest usannsynlige kan tydeligvis ha eksistensielle kriser fra tid til annen. Og så er det spennende å se Sally Draper vokse opp og bli viljesterk tenåring på 60-tallet - jeg lurer på hvor hun går i løpet av neste sesong.
22. The Dark Knight Rises. Jeg er stor fan av Christopher Nolan og har sett alle filmene hans, de fleste flere ganger. Men denne gangen ble jeg skuffet. Og det enda dette jo slett ikke er noen dårlig film - det er på mange måter en riktig bra film, en spennende og medrivende film med gjennomtenkt handling og flotte skuespillere, og visuelt er den like slående som de to tidligere Batman-filmene hans. Likevel ble jeg altså skuffet fordi jeg hadde forventet meg noe mer. Nolan er en relativt alvorlig filmskaper, på grensen til det pretensiøse, og Batman er en temmelig selvhøytidelig superhelt, og denne gangen synes jeg det bikket over. Michael Caines Alfred var antagelig mye av grunnen, jeg savnet mer av ham, og det som var, var altfor trist og tragisk i stedet for ukuelig uærbødig. Og skurken denne gang manglet det groteskt morsomme som både Jokeren og Scarecrow hadde ved seg. Dessuten har actionsekvenser alltid vært Nolans svakeste side, og det gjelder denne gangen også. (Kan han ikke få noen til å hjelpe seg med dem? Brad Bird, for eksempel?) Anne Hathaways Catwoman hjalp riktignok noe, og både Christian Bale og Gary Oldman gjorde jobben sin, det var bare ... ikke bra nok.
August:
23. Bottle Rocket. Gjensyn med debutfilmen til Wes Anderson, som vi fikk lyst til å ta grundig for oss igjen etter å ha latt oss begeistre sånn av Moonrise Kingdom før sommerferien. Denne filmen er langt enklere og mindre elegant, men den er sjarmerende og merkelig berørende likevel. Owen Wilson spiller førsteutkastet av rollen han har fortsatt med i alle Anderson-filmene, den inkompetente, selvbedragerske, men rørende ukuelige Dignan, som forsøker med imponerende mangel på både kynisme og faktisk forståelse å dra med seg kameraten Anthony ut av en depresjon og inn på en kriminell løpebane. Anthony spilles av Owens lillebror Luke Wilson, en annen Anderson-gjenganger, som her (som ofte ellers) spiller en (relativt) normal og veldig sympatisk person, som blir med på ideene til Dignan utelukkende for å unngå å såre kameraten. Og det underlige er at i løpet av filmen kommer faktisk Anthony seg på beina og får retning og motivasjon og livsglede tilbake. Kanskje like mye på tross av Dignans planer som på grunn av dem, men det er i alle fall i bunn og grunn Dignan som er grunnen til at det går som det går.
24. Wallace og Gromit og varulvkaninens forbannelse. Gjensyn for oss voksne, første gang for niåringen. Filmen er morsom for alle, passe spennende og godt dubbet, og animasjonen er jo fantastisk, som i alle Wallace/Gromit-produksjonene. Som helhet er ikke filmen fullt så vellykket som kortfilmene - det er noe med tempoet og strukturen - men alt er relativt, og kortfilmene med W/G er jo noe av det aller beste som er laget innen genren, så det skal litt til å leve opp til det.
25. Crank. Veldig enkel, for ikke å si simpel actionfilm, som jeg egentlig tror ville fungert best som tegnefilm, all den tid alle personene allerede er todimensjonale, volden er karikert overdrevet og plottet er hinsides enhver fornuft. Når alt dette er sagt, må jeg likevel tilføye at skuespillerne gjør en overraskende god jobb og at det hele henger godt sammen i all sin komplette mangel på subtilitet. Jeg lot meg faktisk underholde såpass godt at jeg nesten greide å ikke irritere meg over misogynismen. (Jeg sa "nesten". :knegg: )
26. The Turin Horse. Ungarsk film som er noe av det aller mest stillestående og samtidig dyptgripende triste og deprimerende jeg har sett. Umulig å handlingsreferere uten å få den til å høres fullstendig parodisk ut (kortversjon: omhandler en middelaldrende mann og hans voksne datter og deres tilværelse på landsbygda i en ubestemmelig tidsalder, bygget opp rundt gjensidig taushet, vodka til frokost og hver sin kokte potet til middag); ganske sikkert ikke en film for alle, men den grep meg veldig og var ikke kjedelig et minutt. Derimot veldig trist.
September:
27. Raising Arizona. Det er nok en grunn til at dette var den eneste Coen-filmen jeg ikke hadde sett - den er noe rotete og masete og med en humor som ikke alltid treffer, men den er samtidig tidvis original og underholdende, den har alltid solide John Goodman i tillegg til Holly Hunter og Nicholas Cage (mens han enda var et kvalitetsstempel på en film), og dessuten varer den bare halvannen time, noe flere filmer burde ta lærdom av.
28. Breaking Bad(første halvpart av sesong 5, 8 episoder). Siste sesong av Breaking Bad er bare halvferdig, men ettersom andre halvdel ikke kommer før langt ut i 2013 virker det rimelig å se på dette som en slags avsluttet epoke. Den slutter i alle fall slik. Breaking Bad er en aldeles fantastisk TV-serie, og for hver episode gruer jeg meg til den er slutt - nesten like mye som jeg gruer meg til å faktisk se den. For fy, det er fælt. Aller mest psykologisk, aller mest fordi vi har kommet så nær innpå så mange av personene og vet, eller tror vi vet, hvor vi har dem og hvor tålegrensen deres er. Bryan Cranston, som spiller hovedpersonen Walter White, er en naturkraft av et slag man sjelden kommer over, og Aaron Paul, som Jesse, burde få alle priser det er mulig å få - at det går an å så hjerteskjærende fremstille noen som sier "bitch" så ofte, det burde egentlig ikke være mulig. Sesong 5 sies å være den aller, aller siste, og selv om jeg alltid prinsipielt er glad for serier som avsluttes på skikkelig vis, mens man enda håper at de skal fortsette, er det vanskelig å se for seg hva som skal fylle tomrommet etter denne.
29. Scott Pilgrim vs. The World. Jeg skjønner hvorfor mange ikke likte denne, men selv falt jeg klart ned i den andre leiren. Michael Cera er overbevisende som litt tafatt, arbeidsløs ung mann som ikke helt vet hva han skal gjøre, og som setter seg urimelig små mål for å være ganske sikker på å greie å nå dem. Likevel er det fremdeles en del gnist i ham, viser det seg når smått mystiske Ramona (som er åpenbart mye kulere enn ham) flytter til byen, og Scott trosser både fornuft, mer eller mindre gode venner samt den veldig unge sort-of-kjæresten sin for å forsøke å erobre henne. I forsøket på å få det til å fungere må de begge takle alminnelige voksne problemer som hans eks, hennes ekser, hans usikkerhet og hennes uforutsigbarhet, og plutselig går filmen over fra å være temmelig realistisk til å bli et virtuelt dataspill, der Scotts "superkrefter" (hentet fra hyppig dataspilling samt et halvdårlig band han spiller i) må brukes mot Ramonas "seven evil exes", som må beseires etter tur før han har en sjanse. Jeg var skeptisk da filmen snudde, men ble overbevist underveis, både av humoren (særlig servert av Scotts romkamerat Wallace) og av hvor godt Scotts ung mann-problemer ble både beskrevet og overvunnet gjennom hans ung mann-interesser. Måten reelle utfordringer demonstreres gjennom "overnaturlige" og veldig underholdende effekter minnet meg på et vis om Buffy. Personene i filmen virker jevnt over ekte, og så blir jeg alltid i godt humør av å støte på Jason Schwartzman. :D
30. Rushmore. Vi fortsetter å rusle oss gjennom Wes Anderson-katalogen, og denne har jammen holdt seg godt siden vi så den før årtusenskiftet. En 18 år gammel Jason Schwartzman bærer stort sett hele filmen på sine smale skuldre som den eksentriske Max Fischer, som har gjort det å være high school-student til sitt kall i livet - ikke så mye selve studiene som alt annet rundt det. Han roter til det aller meste i både sitt eget og et par andres liv når han blir venner med en livstrett millionær (Bill Murray) og en ung, kvinnelig lærer (Olivia Williams (og det var litt av en overraskelse, jeg husket overhodet ikke at det var hun som spilte den rollen!)), men det hadde ikke vært en Wes Anderson-film hvis den mislykkede, men tross-alt-sjarmerende drømmeren ikke på ett eller annet vis hadde kommet helskinnet ut av den. Og de livene han rotet sånn til, de var kanskje likevel ikke så veldig mye å spare på sånn som de var?
Oktober:
31: The Big Heat. Vi kjøpte en bunke film noir i fjor, og begynte på den da, men så har den blitt liggende til fordel for mye annet. Men nå plukket vi altså frem en av klassikerne i genren, og det var absolutt stas! Spennende handling og veldig flott filmet og fotografert (Fritz Lang var regissør); hovedpersonen er mindre Marlowsk kynisk enn i mye annen noir, og mer hellig forarget familiemann, noe som var en interessant (og kanskje mer realistisk) vri, og så er det nesten forbløffende mange kvinner i filmen, endog som handlende subjekter og ikke bare som problemgeneratorer. En ung Lee Marvin er overbevisende som nestkommanderende skurk, og storesøsteren til Marlon Brando spiller heltens sjarmerende, men langt fra dukkeaktige kone. Og de par grundig telegraferte "overraskelsene" i handlingen er antagelig bare så lette for oss å se komme fordi vi har sett så mange filmer som har kommet senere og gjort det samme.
32. Looper. Rian Johnsen overbeviste voldsomt for noen få år siden med en moderne film noir, Brick, med Joseph Gordon-Levitt i hovedrollen. Nå har han fått masse penger til å lage en ny film med samme skuespiller, og det er særdeles solid, det han leverer denne gangen også. Mer av en genretypisk action denne gangen, men dystrere enn mange andre av typen; tidsreisetematikken bringer inn et tydelig aspekt av dystopi i tillegg til å være opphav til mange riktig vittige dialoger. Tidsreiser er notorisk vanskelige å innkorporere i historier uten at de rakner på ett eller annet tidspunkt, og det har nok hjulpet å få innspill fra Shane Carruth, som står bak av de mest perfekt konstruerte tidsreisefilmer gjennom tidene, lavbudsjettsfilmen Primer. (Det hjelper også å ha en opprørt rollefigur på ett tidspunkt slå i bordet og brøle "IT DOESN'T MATTER!" som svar på hvordan noen av de mer intrikate tidsreiseaspektene egentlig fungerer i detalj!) Filmen minner på flere måter om Drive, ikke minst når det gjelder hovedpersonen, og den går ikke i særlig mange av de vanlige klisjefellene når det gjelder relasjoner mellom hovedpersonene. Jeff Daniels gjør en flott jobb som krim-boss (og en av de få innvendingene jeg har til filmen er at jeg gjerne skulle sett litt mer til ham.) Dessuten er det en aldeles fabelaktig (og heller ikke spesielt klisjepreget) barneskuespiller i en sentral rolle. Kan klart anbefales.
33. In Bruges. Temmelig trist og brutal film om temmelig triste og brutale mennesker - filmen er likevel underholdende og sporadisk veldig morsom (om enn stort sett på ganske brutalt vis). Colin Farrell og Brendan Gleeson spiller leiemorderne Ray og Ken, som har blitt sendt til Bruges i Belgia etter at et "hit" i London gikk tragisk galt. I Bruges blir de etter hvert kjent med et ganske odde knippe mennesker, de fleste ganske ensomme og gjerne også både brutale og triste, og alle har en rolle å spille i dramaet. Ralph Fiennes er skummelt overbevisende som den kompromissløse sjefen til Ray og Ken; Farrell gjør en helt OK jobb som en ganske grunn og hjelpeløs ung mann i livskrise, og Gleeson lyser lavmælt opp som hans kollega og mentor, som gjør det han kan - uten nevneverdig hell - for å lære Ray å verdsette litt av historien og kulturen rundt dem. Byen selv er i grunnen det eneste oppløftende i filmen, eterisk eventyraktig vakker som den er, og selv dette er på sitt vis trist, med tanke på alle de små og store grusomheter den har vært vakker og urokkelig ramme rundt i tusen år.
November:
34. Beasts of the Southern Wild. Quvenzhané Wallis var knapt syv år gammel da hun spilte hovedrollen som Hushpuppy, og det er sjelden jeg har sett en sånn styrke og utstråling i en helt ny skuespiller - for ikke å snakke om hos noen som er så ung! Hushpuppy vokser opp i noe som etter alle voksne vurderinger er ekstrem fattigdom og vanskjøtsel, i noe som nesten er et natursamfunn i sumpen i Louisiana, helt i utkanten av den moderne verden. Men filmen er fortalt fra hennes egen synsvinkel, og sett med hennes øyne er dette hennes verden, hennes familie og hennes plass i universet. Hun minner meg om ville og halvville barn gjennom litteratur- og filmhistorien, om Mowgli og Pippi og Bod og Ronja og Momo og kanskje til og med Huck Finn, og gjennom hele filmen satt jeg som fjetret og prøvde å finne et norsk ord som dekker det engelske "fierce", som er det mest oppsummerende ordet jeg kan finne for Hushpuppy. Hun lever tett på naturen og vet at den er farlig og ubønnhørlig (samtidig som den er vakker og nær); sivilisasjonen har hun bare sett på lang avstand, men både det hun har hørt og det hun etter hvert opplever tyder på at det ikke er stort mer nåde eller varme å hente der. Innslagene av nesten-magi passer med barnets enkle aksept av hvor magisk verden faktisk fremstår, og hennes ustabile, hissige og syke far, veldig langt fra noen ideell omsorgsperson, greier i det minste å lære henne at hun må være sterk, og sta, og trassig, noe som faller henne naturlig veldig lett. Rett i ryggen og med trassig utstråling møter hun alt både naturen, omstendighetene og hennes egen fantasi kaster mot henne, og det er ikke vanskelig for meg å tro på at hun, til tross for alt, kommer til å greie å håndtere livet sitt etter som hun vokser til.
35. E.T. - The Extra-Terrestrial. Tenk, den er 30 år i år! Jeg var bare tolv da jeg sist så den på kino, men jammen har den holdt seg godt. Den er knapt nok datert i det hele tatt; selve E.T. hadde man nok gjort på mer avansert vis i dag, men det er vanskelig å se for seg at dette egentlig ville gjort filmen bedre. Og personene for øvrig, familie og kamerater og relasjonene mellom dem, er overbevisende ekte personer fra tidlig åttitall. Filmen er minst like spennende og nesten like rørende som jeg husker den, og det er ikke vanskelig å se hvorfor Drew Barrymore fikk en sånn fantastisk (og nesten skjebnesvanger) popularitet som hun gjorde i etterkant. Stor stas å ha med Poden på denne! Og morsomt å etterpå kunne snakke om hvor mye senere filmer som f.eks. Wall-E og The Iron Giant ligner på denne.
36. Superman. Vi har lenge snakket med og om Poden når det gjelder introduksjon til superheltfilmer, og i dag var vi omsider så langt at vi tok for oss denne klassikeren inne genren. Det gikk opp for meg underveis at jeg faktisk ikke har sett den før (jeg var usikker på forhånd) - dessuten gikk det opp for meg at den er desisert mer datert enn den bare fire år nyere E.T., som vi så i går. Men bra er den jo, selv om den tar seg i overkant god tid med … ja, med det meste den gjør, forsåvidt. Christopher Reeves er så ikonisk i rollen at det nesten bikker over til parodi, og Lois Lane er da nesten en parodi på en tøff, kynisk, overfladisk journalist (som naturligvis bare venter på å bli feid av føttene av en ekte superhelt!), men det er mye bra her, og spesialeffektene (særlig jordskjelvet, demningen som brister og bilen som raser ned i jordsprekken) er imponerende effektive.
37. Skyfall. Jeg liker Daniel Craigs James Bond veldig godt. Han er brutal og arrogant, men han viser mer enn noen annen Bond jeg har sett i hvilken grad livet hans og erfaringene hans har merket ham. Derfor er han ikke kul, vittig og ovenpå (unntatt tidvis når han flørter), som så mange av dem har vært før; det er ingen sardonisk heving av øyenbrynet, og han synes ikke selv jobben sin er morsom. Han synes jobben er fæl og det den har gjort med ham er verre, men alternativet - å ikke gjøre jobben som må gjøres - er aller verst. Judi Dench er en legendarisk flott M, som hverken viser svakhet eller anger, men gjør det som trengs å gjøre, og overlater til andre å finne ut hvor hun har sviktet. Javier Bardem er skurken her, og han overspiller akkurat så mye som en Bond-skurk bør, men ikke en millimeter mer. Filmen er riktignok altfor lang, men samtidig er mange av de lange sekvensene både flotte og effektive - kanskje særlig de der man får et glimt eller to bak fasaden til M, til Bardiem eller til Bond selv. Og den siste akten er strålende, selv om filmen allerede da egentlig hadde vart for lenge. Sam Mendes pretenderer å lage ordentlig film, ikke "bare Bond-film", og klarer det nesten også. Og Q er veldig, veldig søt. :humre:
38. The Royal Tenenbaums. Åh, så fint det var å se denne igjen! Jeg har jo alltid likt filmene til Wes Anderson, men når vi ser dem om igjen nå, relativt tett sammen, blir det åpenbart for meg at de både er enda bedre og mye mindre like enn jeg gikk rundt og tenkte. Jovisst er det mye beslektet tematikk (og jovisst spiller Owen Wilson stort sett omtrent den samme rollen i alle), men den er presentert på ganske ulik vis, og det er ganske mye utvikling å spore her også. Anderson er jo romantiker, ikke hipster i det hele tatt! Og det han romantiserer, det er familie. Ikke perfekte familier, for dem finner man aldri i filmene hans. Familiene han viser frem er alltid, i større eller mindre grad, dysfunksjonelle. Noen ganger (som i debuten Bottle Rocket) er den egentlige familien så sviktende og fraværende at hovedpersonene må finne en surrogatfamilie (som på sitt vis er like dysfunksjonell, men der personene i det minste er glade i hverandre). Men det er en nøkkelscene, syntes jeg, i Royal Tenenbaums: Et sted mot slutten av filmen innrømmer den barokke og fullstendig upålitelige Royal Tenenbaum at han er en ganske ubrukelig far, og at han skulle ønske at han hadde kunnet tilby mer på dette området. Og Richie, som er den mest tilgivende av de tre ganske deprimerte og bortkomne barna, svarer bare "I know, Pop". Royal er en utilstrekkelig far, men han ønsker i alle fall å være en far, og på et vis, og til syvende og sist, ender det opp med å være nok. Eller ikke "nok", for ting er aldri nok, og man kan ikke løse alle problemene til folk selv om man er glad i dem. Men det å ønske å være far, det å ønske å være familie, det viser seg å være det som skal til for å få den skakkjørte Tenenbaum-familien inn på et litt bedre spor og for å få frem den åpenbare hengivenheten som alltid har vært mellom dem, selv når de kanskje ikke var klar over det selv.
National Treasure - Delvis spennende, litt blanding av Da Vinci-koden og Indiana Jones liksom.
Hitch - Herlig romantisk komedie, lo masse både jeg og mannen, digger "Kongen av Queens" da
Switch - Norsk ungdomsfilm fra snowboardmiljø-tema. Litt "Karate Kid"-tema på norsk.
Saras nøkkel - Nydelig film, som jeg synes er ganske tro mot den fantastiske boken. :rørt:
Februar:
7. 23/2: Pus med støvler. Kino. Morsom for de fleste, litt langtekkelig for fireåringen.
Mars:
8. 10/3: My sister's keeper. DVD. Sterk film!
9. 19/3: Hairspray. DVD Tja, litt hyggelig søndagsunderholdning, men ikke noe mer.
April:
10. 7/4: Nord. DVD. Norsk film, ganske fornøyelig.
11. 22/4: Sønner av Norge. DVD. Morsom og litt smågal film, med litt alvor også.
12. 22/4: Revolutionary Road. DVD. Grei film, men den festet seg ikke veldig.
Mai:
13. mai: Pitbullterje. TV-opptak. Ganske bra film, så den med mannen og Storebror.
14. 17/5: Det regner kjøttboller. TV-opptak. Barna likte den hvertfall.
15. 18/5: En ganske snill mann. DVD. Gjensyn for meg, ny for mannen. Lattervekkende film egentlig.
16. 20/5: Oslo 31. august. DVD. Likte ikke helt måten den var filmet på i starten, kom bedre inn i det etterhvert, men litt forutsigbar.
17. 25/5: Jørgen+Anne=sant DVD. Elsket denne filmen. Husker jeg elsket boken også, men husket lite siden det er så mange år siden jeg leste den. Så den alene for å sjekke om Mellomsøster kunne se den...hun får vente noen år gitt.
18. Men who stare at goats. TV-film Småvittig.
19. Eh, husker ikke akkurat nå.
August
50. 2/8: Ulykken. TV-film. Norsk film...Er det mulig å lage en normal slutt på en norsk film tro?! :gaah:
51. 2/8: All about Steve. TV-film. Ganske fornøyelig film faktisk.
52. 6/8: Barnepiken. DVD. Flott film, tro mot boken.
53. 9/8: The heartbreak kid. TV-film. Vel, atter en tidtrøyte.
54. 10/8: Madagaskar 3. Kino. Litt kjedelig. Mannen sovnet faktisk og fireåringen ville hjem.
55. 10/8: Bridal fever. TV-film. Ganske forutsigbar igrunn.
56. 10/8: It runs in the family. TV-film. Denne synes jeg var litt kjedlig til å begynne med, men plottet var da greit nok.
57. 12/8: Closer. TV-film. Kjedelig film.
58. 13/8: Smother. TV-film. Vel, har fått med meg det meste av dårlig underholdning nå
59. 15/8: The Royal Tenenbaums. TV-film. Litt småmorsom, men ingen højdare.
60. 21/8: The Reader. TV-film. Nydelig film.
61. 28/8: Maid of Honor. TV-film. Litt forutsigbar og litt spennende.
September
62. 9/9: Dude, where's my car. TV-film. Litt som hangover, men ikke halvparten så morsom.
Mulig noen har blitt glemt her, men så var de kanskje ikke minneverdige!?
Oktober
63. 20/10: Tomme tønner. DVD. Tja, den var norsk, litt småmorsom, men ikke så mye mer enn det.
64. 21/10: Thor. DVD. Litt pompøs og opphauset, ellers bra.
65. 29/10: Young black stallion TV-film. Noe må man jo fordrive tiden med når man er hjemme med sykt barn for tredje gang på halvannen uke.
November
66. Beg. av november: Ulvehunden. TV-film. Koselig og litt spennende for barna.
67. Beg. av november: Ulvehunden 2. TV-film. Koselig og litt spennende for barna.
68. Beg. av november: Bienes Hemmelige liv. DVD. Fin film, glad jeg leste boka først.
69. Beg. av november: Rango. DVD.
70. Beg. av november: Prinsessen og Frosken. DVD.
71. 18/11: Forrest Gump. TV-film. Herlig gjensyn med nydelig film.
Brokeback Mountain: Gjensyn. Jeg tror dette er den tristeste filmen jeg vet om. Jeg blir fortsatt helt ødelagt av å se den.
Shutter Island: Gjensyn. Fortsatt dritskummel, og selv etter mange gjensyn ser jeg stadig nye ting.
Tinker Tailor Soldier Spy: Eller "Moldvarpen" som den heter på norsk. Aldeles fantastisk film. Jeg skjønte ikke halvparten, men det gjorde ingenting. En stilstudie som ikke behandler publikum som nek.
Alvin og gjengen 3: Jeg hadde sett for meg en lidelse uten ende, men faktisk så var den ikke så ille. Jeg fniste faktisk til og med noen ganger. Niåringen elsket den.
The Day After: Skremte vettet av meg da jeg så den tidlig på 80-tallet. Trodde den skulle ha mistet litt kraft, men den var fortsatt veldig sterk og skremmende.
Inception: Gjensyn. Likte den enda bedre nå som jeg så den på dvd, og kunne stoppe den noen ganger underveis og diskutere ting med mannen. En av de mest intelligente filmene jeg vet om.
The Reader: Tja. Fine skuespillerprestasjoner, og interessant plott, men noe over the top og melodramatisk. Hadde vært mer troverdig med tyske skuespillere / tysk språk.
Breaking Dawn - Part 1.: Jeg er enig med Empire Magazine som sier "The story is demented", men av en eller annen grunn har jeg latt meg rive litt med. Denne filmen er den beste av dem så langt. Mindre vampyrer og varulver som slåss i skauen og mer handling.
Shame: Så intens at jeg nesten glemte å puste. Løp og se!
The Lord of The Rings: The Fellowship of the Ring: Dette er vel tredje eller fjerde gangen jeg ser filmen, men første gang jeg har klart å få med meg hvem de ulike rollefigurene er og hva poenget med historien er. Altså er jeg ikke helt engasjert. Men, for all del, jeg ser jo at det objektivt sett er en vakker film.
The Descendants: Har George Clooney noen gang gjort en dårlig jobb? Nok en gang briljerer han. I en fin-trist-morsom film med modent innhold. Dveldende, men aldri kjedelig.
Nader og Simin – et brudd: Hva er vi villige til å gjøre for å komme oss ut av et liv vi ikke vil være i? Hva er konsekvensene? En perle av en film som viser et samfunn som virker fascinerende fremmed.
Februar:
14. This Must Be The Place: En (som vanlig) fantastisk Sean Penn i en merksnodig film av ubestemmelig genre. Morsom og sår på samme tid.
15. Pus med støvler: Nja. Mulig den hadde vært bedre i originalutgave, men den var rett og slett ikke spesielt morsom. Og ikke nyskapende heller. Også var Lille Trille så stygg at jeg nesten ikke orket se på han.
16. Black Swan: Gjensyn. Selv om jeg likte den første gang, likte jeg den enda mer nå. Nå kjente jeg jo historien, slik at jeg kunne konsentrere meg om de creepy detaljene, fargesymbolikken, osv. Dritskummel.
17. Déficit: Relativt ukjent meksikansk film med Gaél Garcia Bernal både foran og bak kamera. Typisk lavbudsjettsfilm, men siden jeg kjenner en del til klasseskillene i Latin-Amerika, ble filmen ganske "close to home". Jeg likte den i alle fall veldig godt uten at jeg helt klarer å si hvorfor.
18. LOTR: The Two Towers: Slagscenene er fortsatt for mange og for lange, men etter mange gjensyn må jeg omsider innrømme at jeg faktisk liker disse filmene.
19. Jernkvinnen: Utrolig velspilt, historisk sett veldig interessant, men litt vel langdryg og litt ullen når det gjelder konkrete hendelser (for meg, i alle fall, som har store huller i den politiske kunnskapen).
20. Atonement: Gjensyn. Denne filmen gjør fortsatt vondt langt inne i sjelen. Nydelig filmet, og med en fantastisk James McAvoy.
Mars:
21. The Artist: Joda, jeg skjønner at det er en fin og nyskapende film, men det fenget ikke meg. Men verdt å få med seg.
22. The Grey: De mest skremmende flystyrtscenene jeg har sett, og aldri har jeg trodd at jeg skulle bli så redd av en film om ulv. Liam Neeson er strålende, og filmen har en "on the edge of your seat"-følelse som varer fra a til å.
23. Jane Eyre: Den nyeste filmatiseringen, er det vel. Den eneste grunnen til at jeg så denne, er Michael Fassbender. Vakkert filmet, men jeg lar meg ikke rive med av handlingen.
24. LOTR: The Return of The King: Ok, så liker jeg disse filmene likevel da. Men det tok meg tre runder før jeg likte dem.
25. Shogun: Serie av det gode, gamle slaget der handlingen går treeeegt fremover, så vi brukte over to måneder på denne. Men interessant om den japanske æreskulturen.
26. Morning Glory: Jeg ønsket å se noe lettbeint, men bra, og det fikk jeg. Fornøyelig romantisk komedie som bare er kos, og ikke irriterende på en plass. Anbefales hvis man leter etter gode filmer i den sjangeren.
27. I don't know how she does it: Jeg likte boka, men hadde hørt av filmen var dårlig. Og det var den. Virkelig dårlig. "Us mothers feel ...", "All single mothers know ...", osv. osv. Urk. Underholdende på sitt vis, dvs. grei som veldig hjernedød tidtrøyte på fly.
28. Crazy, Stupid, Love: Nok en hjernedød "grei å se på flyet"-komedie. Teit historie, men Ryan Gosling er deilig sleek.
29. Young Adult: Ooh. Rart å se en film om en voksen dame som mimrer om high school i en småby i Minnesota, sammen med min bestevenninne fra da jeg gikk på high school i en småby i Minnesota. Det var utrolig puteflaut å se denne filmen, og det er et kvalitetstegn. Velspilt av Charlize Theron.
April:
30. Willy Wonka and the Chocolate Factory: Gjensyn. Jeg misliker Charlie sterkt, men Gene Wilders Willy Wonka er fabelaktig. Quirky film som er vel verdt å se flere ganger.
31. The Way: Noe soppy historie om en mann som velger å gå pilgrimsferd etter at sønnen døde etter å ha prøvd det samme. Forutsigbar story, men spilt med mye sjarm.
32. Beetlejuice: Gjensyn. Mange år siden jeg så denne sist, men jeg likte den fortsatt. Ikke en storartet film, men hysterisk morsom etter et par øl.
33. When Harry Met Sally: Gjensyn. Denne må ses med jevne mellomrom. En av de beste romantiske komediene gjennom tidene. Og Meg Ryan var jo så søt.
34. Forrest Gump: Gjensyn. Folk kan si hva de vil, men jeg LIKER denne filmen. Jeg synes ikke den romantiserer verken amerikansk historie eller det enkle liv.
35. Billy Elliot: Jeg har faktisk ikke sette denne før. Jeg har store forventinger, men ble litt skuffet. Rimelig forutsigbar. Men Jamie Bell er jo superskjønn.
36. The Simpsons Movie: Gjensyn. Den kunne definitivt vært morsommere, men Klatregris-sangen redder dagen som vanlig.
37. Hodejegerne: Jeg hadde store forventninger, og denne gang ble de innfridd. Utrolig drivende. Men brutal.
Mai.
38. A View To A Kill: Roger Moore var altfor gammel i rollen som James Bond, og jeg hatet Bond-piken. Men Grace Jones og Christopher Walken gjorde filmen vel verdt en titt. Lenge siden jeg så denne sist. Måtte vel ha vært i 1986.
39. The Lady: Nah. Flott kjærlighetshistorie, og velspilt, men Aun Sang Suu Kyi ble litt endimensjonert fremstilt, og jeg klarte ikke å få tak på det politiske i filmen. Men jeg er nå så glad i David Thewlis at det var verdt det bare pga. han.
40. Solsidan – sesong 1: Jeg lo og lo og lo. Hvorfor kan ikke folk bare være seg selv? Puteflaut og lettgjenkjennelig. Og hysterisk morsomt.
41. The Hunger Games: Jeg har ikke lest boken, men ble imponert av filmen. Creepy sci fi av den sorten jeg liker. Og med mindre ren action enn jeg hadde fryktet. Ganske ekkel å se i lys av 22. juli.
42. Laksefiske i Yemen: BÅRING! Den begynte bra med et fiffig tema, men ble etter hvert stereotyp og noe vi har sett tusen ganger før, nemlig kollegaer i hardt vær som først misliker hverandre, men så ...
43. We need to talk about Kevin: Både mannen og jeg mener at dette er den mest ødeleggende filmen vi har sett siden Irreversible. Hva gjør det med deg som menneske når du hele tider går rundt og frykter det verste, og det verste faktisk skjer. Og hva om du i tillegg kanskje har skylden? Også en film som var ekkel å se i lys av 22. juli.
44. Kong Curling: Jeg lo! Denne var bare rett og slett snål. Jeg liker vanligvis ikke puteflaue filmer, men denne var bare ubetalelig. Verdt en titt om man ikke venter seg noe høyintellektuelt. Og hvor i all verden har de funnet alle disse schtøgge boligene?
45. Schindlers liste: Gjensyn. Jeg tror det er fjerde gang jeg ser denne filmen, og jeg får stadig med meg nye ting i den. Den blir aldri lett å se, men det er greit. Man trenger visse påminnelser en gang i mellom.
46. Secrets and lies: En av mine favorittfilmer. Har sett den uttalige ganger. Den har blitt mindre og mindre morsom og mer og mer gripende for meg etter hvert som voksenlivet har farget meg.
Juni:
47. Abigail's Party: TV-film basert på teaterstykke med samme navn. Tidlig Mike Leigh (1977). Jeg har nettopp sett stykket på teater, men filmatiseringen var mer realistisk. Om middelklassens tomhet. Veldig bra, men ubehagelig å se.
48. Jurassic Park: The Lost World: Jeg var overbevist om at jeg hadde sett den før, men det hadde jeg ikke. Men det var ikke noe tap. Der ener'n faktisk hadde litt wow-faktor, var denne bare døll, døll, døll.
49. Jaws: Gjensyn. Denne blir bare bedre og bedre. Føles ikke utdatert på noen som helst måte.
Juli:
50. Rain Man: Gjensyn. Jeg har alltid likt denne filmen. Jeg mener den viser autisme på en ganske reell måte. Morsom er den også. Og trist. Selv om Tom Cruise spiller seg selv nok en gang.
51. The Five-Year Engagement: Jeg lot meg lure av at Empire likte den, men den var en romantisk komedie av det "vanlige" slaget. Jeg lot meg ikke gripe av problemstillingen, og ikke likte jeg folka noe særlig heller. Helt grei underholdning dog.
52. The Best Exotic Marigold Hotel: Dette er vel det man kan kalle "lun film". Tidvis morsom og rørende, men de skulle ha droppet de indiske rollefigurene. Historien deres var bare teit og stereotyp og ødela en god del.
53. The Odd Couple: Jeg hadde faktisk ikke sett denne før. En klassiker! Morsom. Et must.
54. North By Northwest: Jeg hadde ikke sett denne heller før, men unntak av crop duster-scenen som jeg har sett i x antall sammenhenger. Men jeg ble skuffet. Jeg hadde store forventninger, og regnet med at dette skulle være en stor psykologisk thriller. Men filmen mistet raskt piffen og ble til noe vi har sett mange ganger før. Søtsuppete og teit. Men starten var spennende.
55. Solsidan - sesong 2: Fortsatt hysterisk morsom. Sååå utrolig puteflaut.
56. Prometheus: Hva i all verden var nå dette? Den klarte ikke å bestemme seg om den skulle være en del av Alien-universet eller ikke. Rollefigurene var nesten komisk stereotype, og jeg likte ikke Noomi Rapache i denne rollen i det hele tatt. Noen spennende og ikke minst ekle scener, men alt i alt en stor nedtur. Med unntak av Michael Fassbender som David. Han reddet filmen.
57. Fish Tank: Gjensyn. Dette var min favorittfilm i 2010, så jeg var spent på om jeg ville like den like godt nå. Og det gjorde jeg. Utrolig velspilt, og en historie som går rett under huden på meg. Plutselig husker jeg veldig godt hvordan det var å være femten.
August:
58. Madagaskar 3. Europe's Most Wanted: Jeg har verken sett enern eller toern, så dette ble bare meningsløst for meg. Rotete historie, og veldig lite humor. Men niåringen koste seg heldigvis.
59. Take This Waltz: Fin og ubehagelig. Den gikk veldig under huden på meg. Hva skjer med et menneske som er lykkelig i et forhold og man likevel klarer å forelske seg i en annen? Hvilke valg tar vi i livet? Og hvilke valg er "legitime". Og klarer vi å stå inne for det vi gjør? Veldig god vinkling på et tema som i utgangspunktet kan virke "oppbrukt".
60. The Wire - sesong 1: Jeg brukte flere episoder på å komme inn i denne, ikke minst språket, og jeg var veldig "jaha, og folk liker denne serien fordi ...?", men etter hvert løsnet det og jeg fikk veldig sansen for mange av personene. Og stakkars Wallace.
61. Robocop: Jeg hadde faktisk sett den før, men husket så lite at jeg hele har trodd det var en Schwarzenegger-film. Veldig brutal, men på godt, gammelt 80-tallsvis. Skal det først være action (som jeg ikke liker), så er tross alt denne en av de mer serverdige.
62. Chihiro og heksene: Et tredje gjensyn med denne, og endelig følte jeg at jeg skjønte den sånn noenlunde. Jeg synes den er kjempeskummel, og Ghibli-universet er bare helt fantastisk. Og så er jeg stor fan av Ansiktsløs.
63. Bridget Jones' Diary: Gjensyn nr. ørten. Fortsatt morsom. Fortsatt søt.
September:
64. Tyrannosaur: Ufattelig trist britisk film om mennesker fanget i sitt eget liv. Høyst severdig, glitrende spilt og veldig hjerteskjærende.
65. Memento: Etter mange, mange år fikk jeg endelig sett denne. Wow. Jeg klarte nesten ikke sove etterpå, for jeg følte at noen virkelig hadde "føkka" med hjernen min. Og, ja, jeg skjønner hypen.
66. ParaNorman: Relativt underholdende til barne-film i være. Helt grei tidtrøyte, og det var moro å se hvor skummel den var til å være rettet mot barn.
67. The Big Lebowski: Jeg har bare sett deler av denne før, noe som er en skam. For Jeff Bridges ganske enkelt er The Dude. Så ufattelig herlig spilt. De må ha hatt det ufattelig morsomt på settet. Morsomt, bitende og intelligent.
Oktober:
68. Som du ser meg: En film som tar reelle hverdagskonflikter mellom mennesker på alvor, samtidig som den er morsom på en litt sår måte. Skuespillerene fremstår som "vanlige" mennesker, og spesielt Laila Goodys ansiktsuttrykk under arbeidskonflikten ga meg vondt i magen.
69. The Girl With The Dragon Tattoo: Jeg har lest boka, men ikke sett den svenske filmen. Jeg likte denne innspillingen. Den klarte å fange essensen, noe jeg trodde skulle bli vanskelig i og med at boka er så lang og detaljert. Skal sørge for å se den svenske versjonen også, så jeg får noe å sammenligne med.
70. The Muppet Show – sesong 1: Dette var før showet hadde "funnet seg selv", og mens gjestene var ukjente, og humoren skikkelig hit and miss. Mye kjedelig, men også noen perler innimellom.
71. Scott Pilgrim vs. The World: Mannen min oppsummerte det bra når han antok at jeg digget rammehistorien, men hater "dataspillscenene". Spot on. Snodig film. Tiåringen digger den.
72. Wuthering Heights: Jeg hadde sverget at jeg aldri skulle se en filmatisering av Wuthering Heights, i alle fall ikke før de fant den perfekte Heathcliff. Det har de ikke gjort her (hvor Heathcliff er svart), og den voksne Cathy er helt, helt feil. Dessuten var det først på slutten de var slemme og gale nok. Men den unge Cathy er utrolig bra, og omgivelsene er beskrevet så bra at jeg satt og var konstant kald under hele filmen
November:
73. Halloween: Originalen fra 1978. Det er litt vanskelig å ta denne filmen alvorlig sånn post-Scream, men samtidig er den jo utrolig fascinerende til å være den første i sin sjanger.
74. Paradis: Kjærlighet: Jeg var støl i magen dagen etterpå, for jeg hadde sittet så forknytt under filmen. Veldig ubehagelig film om europeiske middelaldrende kvinner som kjøper sex i Kenya, og hvordan dette bortforklares, også overfor en selv, på så mange måter.
75. Skyfall: I tillegg til Casino Royale, min favoritt-Bond-film. Jeg liker den slitne Bond, og likte at vi fikk vite så mye om bakgrunnen hans. Søt Q og majestetisk M.
76. Beasts of The Southern Wild: Wow! Fantastisk velspilt av en så ung jente. Og hvilket innblikk i en tankegangen til mennesker som ikke vil gi slipp på det de har. For hvem er disse folkene som ikke evakurerer når de blir bedt om det? Jeg har tidligere bare ristet på hodet av dem, men denne filmen fikk meg til å tenke. Også er det så rart at dette er USA. Det er virkelig ikke noe USA jeg kjenner til. Fascinerende.
77. Love Actually: Ja, den måtte jo komme i år også. Jeg elsker denne filmen like høyt fortsatt.
78. Wall Street: Gjensyn med en gammel kjenning. Mange år siden jeg så denne nå, og den virker utdatert og utrolig aktuell på samme tid. Charlie Sheen spiller glitrende og Michael Douglas er farlig og herlig slesk. Greed is good!
79. The Wire - sesong 3: Denne var kjeeedelig veldig lenge. Men som med de to første sesongene tok den seg opp på slutten. Men det var kun de fire siste episodene som fenget. Ingen av rollefigurene klarte å sjarmere meg på noe vis i denne sesongen.
National Treasure - Delvis spennende, litt blanding av Da Vinci-koden og Indiana Jones liksom.
Hitch - Herlig romantisk komedie, lo masse både jeg og mannen, digger "Kongen av Queens" da
Switch - Norsk ungdomsfilm fra snowboardmiljø-tema. Litt "Karate Kid"-tema på norsk.
Saras nøkkel - Nydelig film, som jeg synes er ganske tro mot den fantastiske boken. :rørt:
Februar:
7. 23/2: Pus med støvler. Kino. Morsom for de fleste, litt langtekkelig for fireåringen.
Mars:
8. 10/3: My sister's keeper. DVD. Sterk film!
9. 19/3: Hairspray. DVD Tja, litt hyggelig søndagsunderholdning, men ikke noe mer.
April:
10. 7/4: Nord. DVD. Norsk film, ganske fornøyelig.
11. 22/4: Sønner av Norge. DVD. Morsom og litt smågal film, med litt alvor også.
12. 22/4: Revolutionary Road. DVD. Grei film, men den festet seg ikke veldig.
Mai:
13. mai: Pitbullterje. TV-opptak. Ganske bra film, så den med mannen og Storebror.
14. 17/5: Det regner kjøttboller. TV-opptak. Barna likte den hvertfall.
15. 18/5: En ganske snill mann. DVD. Gjensyn for meg, ny for mannen. Lattervekkende film egentlig.
16. 20/5: Oslo 31. august. DVD. Likte ikke helt måten den var filmet på i starten, kom bedre inn i det etterhvert, men litt forutsigbar.
17. 25/5: Jørgen+Anne=sant DVD. Elsket denne filmen. Husker jeg elsket boken også, men husket lite siden det er så mange år siden jeg leste den. Så den alene for å sjekke om Mellomsøster kunne se den...hun får vente noen år gitt.
18. Men who stare at goats. TV-film Småvittig.
19. Eh, husker ikke akkurat nå.
August
50. 2/8: Ulykken. TV-film. Norsk film...Er det mulig å lage en normal slutt på en norsk film tro?! :gaah:
51. 2/8: All about Steve. TV-film. Ganske fornøyelig film faktisk.
52. 6/8: Barnepiken. DVD. Flott film, tro mot boken.
53. 9/8: The heartbreak kid. TV-film. Vel, atter en tidtrøyte.
54. 10/8: Madagaskar 3. Kino. Litt kjedelig. Mannen sovnet faktisk og fireåringen ville hjem.
55. 10/8: Bridal fever. TV-film. Ganske forutsigbar igrunn.
56. 10/8: It runs in the family. TV-film. Denne synes jeg var litt kjedlig til å begynne med, men plottet var da greit nok.
57. 12/8: Closer. TV-film. Kjedelig film.
58. 13/8: Smother. TV-film. Vel, har fått med meg det meste av dårlig underholdning nå
59. 15/8: The Royal Tenenbaums. TV-film. Litt småmorsom, men ingen højdare.
60. 21/8: The Reader. TV-film. Nydelig film.
61. 28/8: Maid of Honor. TV-film. Litt forutsigbar og litt spennende.
September
62. 9/9: Dude, where's my car. TV-film. Litt som hangover, men ikke halvparten så morsom.
Mulig noen har blitt glemt her, men så var de kanskje ikke minneverdige!?
Oktober
63. 20/10: Tomme tønner. DVD. Tja, den var norsk, litt småmorsom, men ikke så mye mer enn det.
64. 21/10: Thor. DVD. Litt pompøs og opphauset, ellers bra.
65. 29/10: Young black stallion TV-film. Noe må man jo fordrive tiden med når man er hjemme med sykt barn for tredje gang på halvannen uke.
November
66. Beg. av november: Ulvehunden. TV-film. Koselig og litt spennende for barna.
67. Beg. av november: Ulvehunden 2. TV-film. Koselig og litt spennende for barna.
68. Beg. av november: Bienes Hemmelige liv. DVD. Fin film, glad jeg leste boka først.
69. Beg. av november: Rango. DVD.
70. Beg. av november: Prinsessen og Frosken. DVD.
71. 18/11: Forrest Gump. TV-film. Herlig gjensyn med nydelig film.
Desember
72. 14/12: Alene hjemme. TV-film. Like bra som hvert år! Julestemningen er på plass!
73. 15/12: Skyfall. Kino. Beste James bond-filmen jeg har sett.
Brokeback Mountain: Gjensyn. Jeg tror dette er den tristeste filmen jeg vet om. Jeg blir fortsatt helt ødelagt av å se den.
Shutter Island: Gjensyn. Fortsatt dritskummel, og selv etter mange gjensyn ser jeg stadig nye ting.
Tinker Tailor Soldier Spy: Eller "Moldvarpen" som den heter på norsk. Aldeles fantastisk film. Jeg skjønte ikke halvparten, men det gjorde ingenting. En stilstudie som ikke behandler publikum som nek.
Alvin og gjengen 3: Jeg hadde sett for meg en lidelse uten ende, men faktisk så var den ikke så ille. Jeg fniste faktisk til og med noen ganger. Niåringen elsket den.
The Day After: Skremte vettet av meg da jeg så den tidlig på 80-tallet. Trodde den skulle ha mistet litt kraft, men den var fortsatt veldig sterk og skremmende.
Inception: Gjensyn. Likte den enda bedre nå som jeg så den på dvd, og kunne stoppe den noen ganger underveis og diskutere ting med mannen. En av de mest intelligente filmene jeg vet om.
The Reader: Tja. Fine skuespillerprestasjoner, og interessant plott, men noe over the top og melodramatisk. Hadde vært mer troverdig med tyske skuespillere / tysk språk.
Breaking Dawn - Part 1.: Jeg er enig med Empire Magazine som sier "The story is demented", men av en eller annen grunn har jeg latt meg rive litt med. Denne filmen er den beste av dem så langt. Mindre vampyrer og varulver som slåss i skauen og mer handling.
Shame: Så intens at jeg nesten glemte å puste. Løp og se!
The Lord of The Rings: The Fellowship of the Ring: Dette er vel tredje eller fjerde gangen jeg ser filmen, men første gang jeg har klart å få med meg hvem de ulike rollefigurene er og hva poenget med historien er. Altså er jeg ikke helt engasjert. Men, for all del, jeg ser jo at det objektivt sett er en vakker film.
The Descendants: Har George Clooney noen gang gjort en dårlig jobb? Nok en gang briljerer han. I en fin-trist-morsom film med modent innhold. Dveldende, men aldri kjedelig.
Nader og Simin – et brudd: Hva er vi villige til å gjøre for å komme oss ut av et liv vi ikke vil være i? Hva er konsekvensene? En perle av en film som viser et samfunn som virker fascinerende fremmed.
Februar:
14. This Must Be The Place: En (som vanlig) fantastisk Sean Penn i en merksnodig film av ubestemmelig genre. Morsom og sår på samme tid.
15. Pus med støvler: Nja. Mulig den hadde vært bedre i originalutgave, men den var rett og slett ikke spesielt morsom. Og ikke nyskapende heller. Også var Lille Trille så stygg at jeg nesten ikke orket se på han.
16. Black Swan: Gjensyn. Selv om jeg likte den første gang, likte jeg den enda mer nå. Nå kjente jeg jo historien, slik at jeg kunne konsentrere meg om de creepy detaljene, fargesymbolikken, osv. Dritskummel.
17. Déficit: Relativt ukjent meksikansk film med Gaél Garcia Bernal både foran og bak kamera. Typisk lavbudsjettsfilm, men siden jeg kjenner en del til klasseskillene i Latin-Amerika, ble filmen ganske "close to home". Jeg likte den i alle fall veldig godt uten at jeg helt klarer å si hvorfor.
18. LOTR: The Two Towers: Slagscenene er fortsatt for mange og for lange, men etter mange gjensyn må jeg omsider innrømme at jeg faktisk liker disse filmene.
19. Jernkvinnen: Utrolig velspilt, historisk sett veldig interessant, men litt vel langdryg og litt ullen når det gjelder konkrete hendelser (for meg, i alle fall, som har store huller i den politiske kunnskapen).
20. Atonement: Gjensyn. Denne filmen gjør fortsatt vondt langt inne i sjelen. Nydelig filmet, og med en fantastisk James McAvoy.
Mars:
21. The Artist: Joda, jeg skjønner at det er en fin og nyskapende film, men det fenget ikke meg. Men verdt å få med seg.
22. The Grey: De mest skremmende flystyrtscenene jeg har sett, og aldri har jeg trodd at jeg skulle bli så redd av en film om ulv. Liam Neeson er strålende, og filmen har en "on the edge of your seat"-følelse som varer fra a til å.
23. Jane Eyre: Den nyeste filmatiseringen, er det vel. Den eneste grunnen til at jeg så denne, er Michael Fassbender. Vakkert filmet, men jeg lar meg ikke rive med av handlingen.
24. LOTR: The Return of The King: Ok, så liker jeg disse filmene likevel da. Men det tok meg tre runder før jeg likte dem.
25. Shogun: Serie av det gode, gamle slaget der handlingen går treeeegt fremover, så vi brukte over to måneder på denne. Men interessant om den japanske æreskulturen.
26. Morning Glory: Jeg ønsket å se noe lettbeint, men bra, og det fikk jeg. Fornøyelig romantisk komedie som bare er kos, og ikke irriterende på en plass. Anbefales hvis man leter etter gode filmer i den sjangeren.
27. I don't know how she does it: Jeg likte boka, men hadde hørt av filmen var dårlig. Og det var den. Virkelig dårlig. "Us mothers feel ...", "All single mothers know ...", osv. osv. Urk. Underholdende på sitt vis, dvs. grei som veldig hjernedød tidtrøyte på fly.
28. Crazy, Stupid, Love: Nok en hjernedød "grei å se på flyet"-komedie. Teit historie, men Ryan Gosling er deilig sleek.
29. Young Adult: Ooh. Rart å se en film om en voksen dame som mimrer om high school i en småby i Minnesota, sammen med min bestevenninne fra da jeg gikk på high school i en småby i Minnesota. Det var utrolig puteflaut å se denne filmen, og det er et kvalitetstegn. Velspilt av Charlize Theron.
April:
30. Willy Wonka and the Chocolate Factory: Gjensyn. Jeg misliker Charlie sterkt, men Gene Wilders Willy Wonka er fabelaktig. Quirky film som er vel verdt å se flere ganger.
31. The Way: Noe soppy historie om en mann som velger å gå pilgrimsferd etter at sønnen døde etter å ha prøvd det samme. Forutsigbar story, men spilt med mye sjarm.
32. Beetlejuice: Gjensyn. Mange år siden jeg så denne sist, men jeg likte den fortsatt. Ikke en storartet film, men hysterisk morsom etter et par øl.
33. When Harry Met Sally: Gjensyn. Denne må ses med jevne mellomrom. En av de beste romantiske komediene gjennom tidene. Og Meg Ryan var jo så søt.
34. Forrest Gump: Gjensyn. Folk kan si hva de vil, men jeg LIKER denne filmen. Jeg synes ikke den romantiserer verken amerikansk historie eller det enkle liv.
35. Billy Elliot: Jeg har faktisk ikke sette denne før. Jeg har store forventinger, men ble litt skuffet. Rimelig forutsigbar. Men Jamie Bell er jo superskjønn.
36. The Simpsons Movie: Gjensyn. Den kunne definitivt vært morsommere, men Klatregris-sangen redder dagen som vanlig.
37. Hodejegerne: Jeg hadde store forventninger, og denne gang ble de innfridd. Utrolig drivende. Men brutal.
Mai.
38. A View To A Kill: Roger Moore var altfor gammel i rollen som James Bond, og jeg hatet Bond-piken. Men Grace Jones og Christopher Walken gjorde filmen vel verdt en titt. Lenge siden jeg så denne sist. Måtte vel ha vært i 1986.
39. The Lady: Nah. Flott kjærlighetshistorie, og velspilt, men Aun Sang Suu Kyi ble litt endimensjonert fremstilt, og jeg klarte ikke å få tak på det politiske i filmen. Men jeg er nå så glad i David Thewlis at det var verdt det bare pga. han.
40. Solsidan – sesong 1: Jeg lo og lo og lo. Hvorfor kan ikke folk bare være seg selv? Puteflaut og lettgjenkjennelig. Og hysterisk morsomt.
41. The Hunger Games: Jeg har ikke lest boken, men ble imponert av filmen. Creepy sci fi av den sorten jeg liker. Og med mindre ren action enn jeg hadde fryktet. Ganske ekkel å se i lys av 22. juli.
42. Laksefiske i Yemen: BÅRING! Den begynte bra med et fiffig tema, men ble etter hvert stereotyp og noe vi har sett tusen ganger før, nemlig kollegaer i hardt vær som først misliker hverandre, men så ...
43. We need to talk about Kevin: Både mannen og jeg mener at dette er den mest ødeleggende filmen vi har sett siden Irreversible. Hva gjør det med deg som menneske når du hele tider går rundt og frykter det verste, og det verste faktisk skjer. Og hva om du i tillegg kanskje har skylden? Også en film som var ekkel å se i lys av 22. juli.
44. Kong Curling: Jeg lo! Denne var bare rett og slett snål. Jeg liker vanligvis ikke puteflaue filmer, men denne var bare ubetalelig. Verdt en titt om man ikke venter seg noe høyintellektuelt. Og hvor i all verden har de funnet alle disse schtøgge boligene?
45. Schindlers liste: Gjensyn. Jeg tror det er fjerde gang jeg ser denne filmen, og jeg får stadig med meg nye ting i den. Den blir aldri lett å se, men det er greit. Man trenger visse påminnelser en gang i mellom.
46. Secrets and lies: En av mine favorittfilmer. Har sett den uttalige ganger. Den har blitt mindre og mindre morsom og mer og mer gripende for meg etter hvert som voksenlivet har farget meg.
Juni:
47. Abigail's Party: TV-film basert på teaterstykke med samme navn. Tidlig Mike Leigh (1977). Jeg har nettopp sett stykket på teater, men filmatiseringen var mer realistisk. Om middelklassens tomhet. Veldig bra, men ubehagelig å se.
48. Jurassic Park: The Lost World: Jeg var overbevist om at jeg hadde sett den før, men det hadde jeg ikke. Men det var ikke noe tap. Der ener'n faktisk hadde litt wow-faktor, var denne bare døll, døll, døll.
49. Jaws: Gjensyn. Denne blir bare bedre og bedre. Føles ikke utdatert på noen som helst måte.
Juli:
50. Rain Man: Gjensyn. Jeg har alltid likt denne filmen. Jeg mener den viser autisme på en ganske reell måte. Morsom er den også. Og trist. Selv om Tom Cruise spiller seg selv nok en gang.
51. The Five-Year Engagement: Jeg lot meg lure av at Empire likte den, men den var en romantisk komedie av det "vanlige" slaget. Jeg lot meg ikke gripe av problemstillingen, og ikke likte jeg folka noe særlig heller. Helt grei underholdning dog.
52. The Best Exotic Marigold Hotel: Dette er vel det man kan kalle "lun film". Tidvis morsom og rørende, men de skulle ha droppet de indiske rollefigurene. Historien deres var bare teit og stereotyp og ødela en god del.
53. The Odd Couple: Jeg hadde faktisk ikke sett denne før. En klassiker! Morsom. Et must.
54. North By Northwest: Jeg hadde ikke sett denne heller før, men unntak av crop duster-scenen som jeg har sett i x antall sammenhenger. Men jeg ble skuffet. Jeg hadde store forventninger, og regnet med at dette skulle være en stor psykologisk thriller. Men filmen mistet raskt piffen og ble til noe vi har sett mange ganger før. Søtsuppete og teit. Men starten var spennende.
55. Solsidan - sesong 2: Fortsatt hysterisk morsom. Sååå utrolig puteflaut.
56. Prometheus: Hva i all verden var nå dette? Den klarte ikke å bestemme seg om den skulle være en del av Alien-universet eller ikke. Rollefigurene var nesten komisk stereotype, og jeg likte ikke Noomi Rapache i denne rollen i det hele tatt. Noen spennende og ikke minst ekle scener, men alt i alt en stor nedtur. Med unntak av Michael Fassbender som David. Han reddet filmen.
57. Fish Tank: Gjensyn. Dette var min favorittfilm i 2010, så jeg var spent på om jeg ville like den like godt nå. Og det gjorde jeg. Utrolig velspilt, og en historie som går rett under huden på meg. Plutselig husker jeg veldig godt hvordan det var å være femten.
August:
58. Madagaskar 3. Europe's Most Wanted: Jeg har verken sett enern eller toern, så dette ble bare meningsløst for meg. Rotete historie, og veldig lite humor. Men niåringen koste seg heldigvis.
59. Take This Waltz: Fin og ubehagelig. Den gikk veldig under huden på meg. Hva skjer med et menneske som er lykkelig i et forhold og man likevel klarer å forelske seg i en annen? Hvilke valg tar vi i livet? Og hvilke valg er "legitime". Og klarer vi å stå inne for det vi gjør? Veldig god vinkling på et tema som i utgangspunktet kan virke "oppbrukt".
60. The Wire - sesong 1: Jeg brukte flere episoder på å komme inn i denne, ikke minst språket, og jeg var veldig "jaha, og folk liker denne serien fordi ...?", men etter hvert løsnet det og jeg fikk veldig sansen for mange av personene. Og stakkars Wallace.
61. Robocop: Jeg hadde faktisk sett den før, men husket så lite at jeg hele har trodd det var en Schwarzenegger-film. Veldig brutal, men på godt, gammelt 80-tallsvis. Skal det først være action (som jeg ikke liker), så er tross alt denne en av de mer serverdige.
62. Chihiro og heksene: Et tredje gjensyn med denne, og endelig følte jeg at jeg skjønte den sånn noenlunde. Jeg synes den er kjempeskummel, og Ghibli-universet er bare helt fantastisk. Og så er jeg stor fan av Ansiktsløs.
63. Bridget Jones' Diary: Gjensyn nr. ørten. Fortsatt morsom. Fortsatt søt.
September:
64. Tyrannosaur: Ufattelig trist britisk film om mennesker fanget i sitt eget liv. Høyst severdig, glitrende spilt og veldig hjerteskjærende.
65. Memento: Etter mange, mange år fikk jeg endelig sett denne. Wow. Jeg klarte nesten ikke sove etterpå, for jeg følte at noen virkelig hadde "føkka" med hjernen min. Og, ja, jeg skjønner hypen.
66. ParaNorman: Relativt underholdende til barne-film i være. Helt grei tidtrøyte, og det var moro å se hvor skummel den var til å være rettet mot barn.
67. The Big Lebowski: Jeg har bare sett deler av denne før, noe som er en skam. For Jeff Bridges ganske enkelt er The Dude. Så ufattelig herlig spilt. De må ha hatt det ufattelig morsomt på settet. Morsomt, bitende og intelligent.
Oktober:
68. Som du ser meg: En film som tar reelle hverdagskonflikter mellom mennesker på alvor, samtidig som den er morsom på en litt sår måte. Skuespillerene fremstår som "vanlige" mennesker, og spesielt Laila Goodys ansiktsuttrykk under arbeidskonflikten ga meg vondt i magen.
69. The Girl With The Dragon Tattoo: Jeg har lest boka, men ikke sett den svenske filmen. Jeg likte denne innspillingen. Den klarte å fange essensen, noe jeg trodde skulle bli vanskelig i og med at boka er så lang og detaljert. Skal sørge for å se den svenske versjonen også, så jeg får noe å sammenligne med.
70. The Muppet Show – sesong 1: Dette var før showet hadde "funnet seg selv", og mens gjestene var ukjente, og humoren skikkelig hit and miss. Mye kjedelig, men også noen perler innimellom.
71. Scott Pilgrim vs. The World: Mannen min oppsummerte det bra når han antok at jeg digget rammehistorien, men hater "dataspillscenene". Spot on. Snodig film. Tiåringen digger den.
72. Wuthering Heights: Jeg hadde sverget at jeg aldri skulle se en filmatisering av Wuthering Heights, i alle fall ikke før de fant den perfekte Heathcliff. Det har de ikke gjort her (hvor Heathcliff er svart), og den voksne Cathy er helt, helt feil. Dessuten var det først på slutten de var slemme og gale nok. Men den unge Cathy er utrolig bra, og omgivelsene er beskrevet så bra at jeg satt og var konstant kald under hele filmen
November:
73. Halloween: Originalen fra 1978. Det er litt vanskelig å ta denne filmen alvorlig sånn post-Scream, men samtidig er den jo utrolig fascinerende til å være den første i sin sjanger.
74. Paradis: Kjærlighet: Jeg var støl i magen dagen etterpå, for jeg hadde sittet så forknytt under filmen. Veldig ubehagelig film om europeiske middelaldrende kvinner som kjøper sex i Kenya, og hvordan dette bortforklares, også overfor en selv, på så mange måter.
75. Skyfall: I tillegg til Casino Royale, min favoritt-Bond-film. Jeg liker den slitne Bond, og likte at vi fikk vite så mye om bakgrunnen hans. Søt Q og majestetisk M.
76. Beasts of The Southern Wild: Wow! Fantastisk velspilt av en så ung jente. Og hvilket innblikk i en tankegangen til mennesker som ikke vil gi slipp på det de har. For hvem er disse folkene som ikke evakurerer når de blir bedt om det? Jeg har tidligere bare ristet på hodet av dem, men denne filmen fikk meg til å tenke. Også er det så rart at dette er USA. Det er virkelig ikke noe USA jeg kjenner til. Fascinerende.
77. Love Actually: Ja, den måtte jo komme i år også. Jeg elsker denne filmen like høyt fortsatt.
78. Wall Street: Gjensyn med en gammel kjenning. Mange år siden jeg så denne nå, og den virker utdatert og utrolig aktuell på samme tid. Charlie Sheen spiller glitrende og Michael Douglas er farlig og herlig slesk. Greed is good!
79. The Wire - sesong 3: Denne var kjeeedelig veldig lenge. Men som med de to første sesongene tok den seg opp på slutten. Men det var kun de fire siste episodene som fenget. Ingen av rollefigurene klarte å sjarmere meg på noe vis i denne sesongen.
Desember:
80. Die Hard: En av de få actionfilmene jeg liker. Sikkert fordi det er like mye katastrofefilm som action. Holder seg bra.
81. Die Hard 2: Jeg liker denne like godt som enern. Unnskyldningen for å se begge filmene akkurat nå er jo at det er julefilmer – på sitt vis.
82. The Wire - sesong 4: Yess! Endelig tok serien seg opp. Denne sesongen var spennende helt fra starten av. Både min og mannens favorittsesong.
Hoodwinked too! Hood vs. evil - Animasjonsfilm for voksne. Ikke like bra som den første, men vi lo godt et par ganger.
Columbiana - Ah, den bitre smaken av hevn, hevn, hevn! Denne filmen var skikkelig kul!
Killer elite - Typisk hvem-lurer-hvem leiemorderfilm. Kul nok, grei underholdning.
Cowboys and aliens - Iiiiihaa! Jeg elsker denne filmen, den var nesten hakket artigere på BluRay enn på kino.
The big red One - Krigsfilm hvor vi følger en liten gruppe soldater gjennom strabasene under WWII. Besynderlig film, må sees!
Februar
8. Mission: Impossible - Ghost Protocol - Jah! Ækksjn, tvers igjennom, jeg ble underholdt som bare det.
9. The Debt - Sterk film om et Mossad-oppdrag som går galt når en trio agenter skal fange og stille "kirurgen fra Birkenau" for retten.
10. The Stuff - Are you eating it, or is it eating you? Fantastisk skrekk-B-film fra 80-tallet :knegg:
11. The Hangover part II - Møkkafilm! Men Bradley Cooper er fin da.
12. The Descendants - Denne var virkelig, virkelig god! Drama med mye galgenhumor og varme, den traff meg midt i hjertet.
13. The hunt for Red October - Gjensyn. Tom Clancys Jack Ryan avverger nok en atomkrig mellom øst og vest. Yay!
Mars
14. Drive - Gjensyn. Like fantastisk som første gang vi så den.
15. Die Hard 4.0 Live free or die hard - Action tvers igjennom. Savner Al, Holly og Special Agent Johnson and Johnson, men moro lell. Gjensyn.
16. Contagion - Dystert om hvordan en dødelig epidemi oppstår, spres og behandles. Veldig god, nesten litt dokumentaraktig innimellom.
17. 1941 - Crazy-komedie fra 1979 om en japansk landgang i USA under WWII. Veldig snål film.
18. The last action hero - Danny får en magisk kinobillett og befinner seg plutselig i den nyeste filmen til actionhelten Jack Slater.
19. Indiana Jones and the temple of Doom - Gjensyn, like morsom som alltid. Oppusset versjon, veldig fin.
April
20. Into the white - Tre tyske og to britiske piloter strander i den samme hytta på det norske vinterfjellet. Sterk film om vennskap, og mye humor.
21. The Omen - Remake av klassikeren fra 1979. Respektfult gjennomført, men The Omen er fremdeles bare en helt gjennomsnittlig film uansett.
22. Tropa de Elite 2 - Veldig, veldig bra om politikk og korrupt militærpoliti i Rio De Janeiro, som kontrolleres av byens narkokartell.
23. Hereafter - Fin film om det hinsidige, men den har ikke den samme intense nerven som andre Clint Eastwood filmer. Absolutt severdig da.
24. Johnny English reborn - Skikkelig slapstick-tullefilm. Kombinasjon av Mr Bean og James Bond, vi lo masse.
25. The girl with the dragon tattoo - God film. Men jeg likte den svenske bedre. Noomi Rapace var bedre på å få frem sårheten og sinnet til Lisbeth.
26. Harry Potter og de vises sten - Eldstes valg. Like bra som de 10 andre gangene vi har sett den.
27. Paul - Hjelpes som vi lo! To britiske nerder treffer utenomjordiske Paul, og hjelper ham å flykte fra noen MIB. Med superduoen Simon Pegg og Nick Frost
Mai
28. The Bourne Ultimatum - Deilig gjensyn! Jeg tror jeg foretrekker Bournen over Bond hvilken dag som helst egentlig.
29. The Avengers - Mor mye av det gode. Litt mye teambuilding, litt lite handling. Fine spesialeffekter, men jeg kjedet meg tidvis.
30. Tinker tailor soldier spy - Basert på boken av John Le Carre. Jakten på en muldvarp i MI5's innerste sirkel. Spennende, og komplisert!
31. Harry Potter and the chamber of secrets - Gjensyn. Like underholdende som vanlig.
32. Men in Black - Hjertelig gjensyn, man må jo lade opp til treern har premiere!
33. Men in Black II - Morsommere enn den første faktisk. En fornøyelig filmkveld, og vi gleder oss stort til treern til helga!
34. Men in Black III - Deilig gjensyn med J og K. Artig tidsreiseplott, dritkul superskurk. Vi råkosa oss!
Juli
43. Back to the future - Herlig, nostalgisk gjensyn fra da man var purung og syntes Michael J. Fox var søtest i verden
44. Back to the future II - Utrolig gøy å se en framtidsvisjon fra 80-tallet som utspiller seg om 3 år fra nå.
45. Back to the future III - Tidsreisetrilogiens fantastiske avslutning. Galtvortekspressen er bare for pyser!
46. Safe house - Klisjespekket spionthriller som er så forutsigbar at det blir nærmest komisk.
47. Hamilton: I nasjonens interesse - Jah, denne likte jeg! Endelig en intelligent spionthriller med hardtslående action og en nådeløs helt.
48. Dirty Harry - Gjensyn med en klassiker. Av og til bare MÅ man meske seg med litt gla'vold fra 70-tallet!
49. J. Edgar - Meget bra portrettert av Leonardi DiCaprio. Interessante mennesker fortjener egen film, denne anbefales.
50. L'ennemi public #1 - Portrett av den franske gangsteren Jacques Mesrine som herjet på 60 og 70-tallet. Vanvittig bra!
51. The Expendables - Av og til må man bare ha litt testosteronfylt gla'vold. Deilig gjensyn!
52. Sky Captain and the world of tomorrow - Småkjedelig, stilistisk eventyr-superheltfilm. Ingen gnist mellom Jude Law og Gwyneth Paltrow.
53. The break-up - Blæ. denne var fryktelig dårlig.
54. You will meet a tall, dark stranger - Veldig Woody Allensk, på en god måte. Av og til blir ikke livet som man tenkte, til tross for hva man gjør for å endre på det.
55. Picture perfect - Kjedelig romantisk komedie. Veldig kjedelig. Og veldig forutsigbar.
56. The Bourne Identity - Jeg elsker disse filmene. Skikkelig agent-action, og helten er en anelse mer sympatisk enn James Bond også. Og penere :knegg:
August
57. The Dark Knight rises - Jah! Ikke et kjedelig øyeblikk. Og slutten legger jo opp til nok en batman-film, hurra!
58. Crocodile Dundee in Los Angeles - Uff da. 'nuff said.
59. Contraband - En lur hvem-lurer-hvem-film med smugling som tema. Overraskende vendinger, helt grei spenningsfilm dette.
60. Tightrope - Seriemorderthriller med Clint Eastwood som helt. Dritskummel morder, bra underholdning.
61. Dirty Harry in The dead pool - Kanskje den kuleste av alle filmene med Dirty Harry. Damen som er ute etter HEVN! Jeg elsker hevn-filmer!
62. Absolute Power - Innbruddstyv blir vitne til at presidenten mishandler og dreper en kvinne. Grei underholdning, verken mer eller mindre.
63. Maximum Risk - Hardtslående action, en skikkelig saftig B-film man bare MÅ elske.
64. The Expendables 2 - Noe av det morsomste jeg har sett. Muskler, testosteron, action, punchlines... Jeg lo så jeg grein, en skikkelig hyllest til actionhelt-sjangeren.
65. Tomorrow when the war began - Dere husker den fine filmen med Patrick Swayze og Jennifer Grey, ja? Red Dawn? Vel, dette er en OK australsk rip-off.
66. The ides of march - Valgkamp i USA, og skittent spill i kulissene. Veldig bra film.
67. Man on a ledge - En mann står på en gesims og truer med å hoppe. Eller? Mission: Impossible møter Oceans 11. Kul film!
68. Blitz - Britisk kriminalfilm hvor Jason Statham er Londons svar på Harry Callahan, og som jakter på en brutal politimorder. Veldig severdig.
69. Iron Sky - Jah! Nazister fra månen returnerer i flyvende tallerkener for å overta verdensherredømmet! De starter med USA, of får amerikanerne til å trampe i takt.
70. Hysteria - KKomedie om en ung lege som skal behandle fornemme fruentimmere for hysteri. Behandlingen er vulvamassasje. Morsom!
September
71. The world is not enough - Kanskje den dårligste av alle Bond-filmene. Denise Richards er forferdelig, og Pierce Brosnan likeså.
72. From Russia with love - Sean Connery som Bond er absolutt å foretrekke ja.
73. The man with the golden gun - Fantastisk! James Bond, eksentrisk superskurk med egen øy, biljakter og et dommedagsvåpen. Beste Bond-filmen!
74. Live and let die - Dette er den mest sinnsvake Bond-filmen jeg har sett, med voodoo-prester og hele sulamitten! Fantastisk!
75. The Bourne Legacy - Ikke like brilliant som trilogien om Jason Bourne, men absolutt en meget god actionfilm.
76. Toy Story - Søt animasjonsfilm om sjalusi og levende leker som må finne veien hjem til barnet sitt.
77. Shark Tale - Yngste elsker denne filmen, om fiskene på et korallrev som er redde for haimafiaen.
78. Aristokattene - Alle ønsker at de var en katt! Kjempesøt film om kattemor og hennes tre små som blir bortført og skal finne veien hjem.
79. Moonraker - Nok en hinsides artig Bond-film fra 70-tallet. Denne gangen med matchende henchmen-drakter og en grand finale i verdensrommet. Kostelige "vektløsscener". Lo så jeg grein!
Oktober
80. Savages - Kinoanbefaling på det varmeste! Benicio DelToro og Salma Hayek er utrolig bra!
81. Hard Target - Av og til bare MÅ man se en eller annen muskelbunt gå bananas. Da passer denne filmen bra!
82. Skyfall - Kanskje den beste Bond-filmen som er laget. Daniel Craig gir Bond mere dybde og personlighet enn tidligere skuespillere. Javier Bardem er en fantastisk skurk!
83. Safe - Jason Statham actoion på sitt beste. Her er både kineserne, russerne og politiet fiender, men det er jo bare barnematen for vår helt som skal beskytte en liten jente fra disse forbryterne.
November
84. First blood - Julefilmsesongen er offisielt åpnet! Egentlig er dette en god film om posttraumatisk stress og er skarpt kritisk til hvordan vietnamveteranene ble mottatt når de kom hjem.
85. Transporter - Nok en Jason Statham action som leverer det den lover. Veldig OK actionunderholdning.
86. Die Hard - Ah! Jul! Nakatomiskyskraperen og Alan Rickman som skurk. deilig julestemning!
87. Die Hard II - John McClane redder julen i New York når flytrafikken utsettes for terror. Nydelig!
88. Bridget Jones Dagbok - Helsprø peppermø oppsummerer hovedrollen perfekt. Artig.
89. Bridget Jones på randen - Utgår herved som julefilm. Ikke like morsom som den første, men helt OK.
90. The Ice Harvest - Svart komedie hvor jula brukes til å gjennomføre den perfekte forbrytelse, veldig bra!
Desember
91. In Bruges - En av de atypiske julefilmene der to leiemordere befinner seg i idylliske Brügge etter et mord som ikke gikk som det skulle. Svart komedie.
92. National Lampoons Christmas Vacation - Chevy Chase er overhode i familien Griswald, og når de feirer jul går alt galt. Og litt til. 80-tallsklassiker :)
93. Bad Santa - Ah, denne blir man liksom aldri lei. Fordrukken kjøpesenternisse med ondskapsfull dverg-kompis er egentlig profesjonelle tyver.
94. Hamilton 2 - Svenskenes svar på James Bond, og nesten like tøff også. Veldig bra actionfilm.
95. Love Actually - Fineste julefilmen :hjerter:
96. The Expendables 2 - Gjensyn på bluray, fremdeles like artig!
97. The family Stone - Fin julefilm hvor Sarah Jessica Parker antagelig gjør sin beste rolle noen sinne som keitete Meredith.
98. Fire with fire - Gangsterfilm hvor Sam Mendes og Bruce Willis kjemper mot en nazi-bandeleder av det grusomme slaget. Helt på det jevne.
99. Kon Tiki - Spennende og interessant historie, og beviset på at norsk film omsider kommer seg.
100. Men in Black III - Gjensyn, fremdeles like morsom.
Serier på DVD/BluRay
Sesong 4 av Chuck - Morsomste spion-farsen som er laget, Timothy Dalton er et FANTASTISK sidekick denne sesongen! Hvordan overleve ventetiden til sesong 5 kommer?
Sesong 1 av 30 Rock - Herlig komiserie, Alec Baldwin er fantastisk, Tina Fey likeså.
Sesong 2 av 30 Rock - Denne serien er bare en eneste stor latterbombe. Tina Fey er et unikum. Virkelig!
Sesong 3 av 30 Rock - Serien blir bare bedre og bedre. Fantastisk persongalleri, tett mellom krampelatteranfallene.
Sesong 1 av Breaking Bad - Denne serien er jo absolutt fantastisk! Og han som spiller Walt er en karakterskuespiller uten sidestykke, man tror på ham.
Sesong 1 av X-files. Gledelig gjensyn med ikonosk serie fra 90-tallet.
Sesong 4 av 30 Rock - Denne sesongen bare bekrefter at 30 Rock er den beste komiserien. Ever!
1. Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg hadde skrudd forventningene helt ned i bunnen, og ble dermed ikke skuffet. Eller i alle fall nesten ikke skuffet. Her er knapt noe igjen av det snevet av eleganse som var i eneren, her er altfor lite snappy dialog og briljant deduksjon, fjernet til fordel for altfor mye action og slåsskamp i umotivert langsom kino, og Holmes er manisk og nær psykotisk uten balanserende, kjølig intelligens og distanse. Og Stephen Fry er - selv om han alltid er verdt å se - sørgelig dårlig utnyttet; hans Mycroft er nesten parodisk eksentrisk/latterlig og bidrar ikke med noe nyttig til plottet (bortsett fra en godt planlagt tur i robåt!). Men, som sagt, forventningene mine var svært lave; Downey og Law er blant de mest sjarmerende skuespillerne jeg vet, og særlig i kombinasjon er det fremdeles nok til at jeg synes det er verdt det å sitte et par timer og se på dem. Og så er det dessuten en trøst å vite at dersom man vil ha en mer gjennomtenkt Sherlock Holmes og en mer genuint intelligent og interessant Mycroft, så er det jo bare et par dager til neste episode av Sherlock!
2. Thor. Kenneth Branagh lager Marvel-film, og resultatet er definitivt akseptabel underholdning. Det er ingen måte å gjøre denne historien rimelig eller sannsynlig på, og Marvel-universet krever et ekstra lag av suspension of disbelief for alle som kjenner litt til norrøn mytologi, men greier man å svelge det, er dette både spennende og morsomt. Omtrent like dyptpløyende og skummel som en rimelig bra Doctor Who-episode, og det er ikke noe dårlig skussmål, det. Anthony Hopkins er en utmerket Odin, og jeg likte ellers særlig Tom Hiddleston som en Loki som er utspekulert og upålitelig, som han jo skal være, og som tross alt ikke ender opp som en entydig skurk.
3. X-Men First Class. Opprinnelseshistorien bak X-Men er langt bedre enn de siste par filmene fra dette universet, og det enda slike historier er vanskelige å gjøre vellykket. Flott casting; Michael Fassbender (som Erik Lensherr/Magneto) ligner jo til og med litt på Ian McKellan, i alle fall i mimikken, James McAvoy er en veldig fin, tweedbejakket og over-anstendig Charles Xavier, og forholdet mellom dem er, som det skal, det som i hovedsak gir nerve til filmen. Kevin Bacon er aldeles briljant, både som nazist og senere, January Jones er perfekt som diamantkvinnen Emma Frost, og så er det en fryktelig morsom ukreditert cameo, i en bar halvveis ut i filmen, som jeg ikke skal spoile for dem som vil se filmen. En del superkrefter er det vanskelig å overføre fra tegneserie til en på sitt vis "realistisk" film uten at de ser latterlige ut, men jeg synes det aller meste fungerer bra her. Og den kalde krigen er et svært godt valg som bakteppe her, ikke bare fordi den passer i forhold til alderen på hovedpersonene.
4. Sherlock (sesong 2, 3 episoder). Sesongstarten- A Scandal in Belgravia - topper til og med seriestarten fra 2010 i å være kul, snappy, spennende og morsom. Cumberbatch gnistrer, hele sesongen gjennom, og Freeman støtter opp der han skal uten å noen gang bli døll eller bare en del av møblementet. Man kan faktisk tro på vennskapet mellom de to ganske så forskjellige, og på hvert sitt vis noe dysfunksjonelle adrenalinjunkiene. Og jeg fryder meg over det hver eneste gang serie-medskaper Mark Gatiss dukker opp som nær allmektige og likevel tidvis hardt plagede storebror Mycroft. Skurken fra sesong 1 er tettere vevd inn i alle tre episodene enn det som var tilfelle sist, og episode 3 dreier seg om den endelige konfrontasjonen og the final solution. Uventet og intens vri på kanon i den episoden de fleste av fansen har gruet seg mest til å se (godt hjulpet av Gatiss og Moffat på Twitter …).
5. Mission: Impossible - Ghost Protocol. Jeg glemmer litt fra gang til gang at Tom Cruise egentlig er en ganske kapabel og karismatisk skuespiller, alle sine galskaper til tross. Dette er den fjerde Mission: Impossible-filmen, og denslags høres jo ganske meningsløst ut å bruke tiden sin på, dersom man ikke har fått med seg at det denne gangen er Brad Bird som står bak. Geniet Brad Bird, som lagde The Iron Giant og The Incredibles, og dermed har demonstrert at det går an å lage animert action som er bedre (både actionmessig og på et mer menneskelig plan) enn det meste som finnes av "ordentlig" film. Jeg var spent på å se hvor godt han greide å gjøre det samme med ekte skuespillere, og jeg ble dypt gledelig overrasket. Det er lenge siden sist jeg virkelig rent fysisk satt og holdt meg fast i setet under actionsekvenser! Cruise har denne gangen både Jeremy Renner og fantastiske Simon Pegg med på laget, og de utfyller hverandre aldeles fabelaktig - Pegg er morsom, det visste vi fra før, men han spiller skikkelig og er ikke utelukkende comic relief, og Renner har med seg intensiteten som gjorde sånt inntrykk i The Hurt Locker, sammen med en åpnere sjarm og effektiv komisk timing som er med på å gjøre det hele enda mer underholdende. Plottet har akkurat den balansen mellom spennende og komplett latterlig som de beste James Bond-filmene har pleid å ha, og i det store og det hele er dette omtrent så underholdende som det blir.
Februar:
6. Tinker Tailor Soldier Spy. Dette er forsåvidt en spionfilm, men det er en like lite treffende genrebeskrivelse som å si at den forrige filmen til Tomas Alfredson, Låt den rätte komma in, var en vampyrfilm. Dette er en fragmentert og ganske komplisert thriller, der løsningen kommer nesten som en ettertanke; den er filmet i nydelig syttitalls snusbrunt, gulnet, utvasket grått og fremstår nærmest som en meditasjon over pliktfølelse, moral og lojalitet, over hva som kan kreves og hva man er villig til å ofre, og over hva man til slutt sitter igjen med når de moralske skillelinjene er utvisket. ("It was a good time back then." "It was the war, Connie." "A real war. Englishmen could be proud then.") Gary Oldman som George Smiley har et intenst urokkelig pokerfjes med intens tristhet som kommer frem i glimt, John Hurt er en overbevisende hardtrøykende Control, og Benedict Cumberbatch med kledelig blondt hår holder oppe sin del av filmen som Smileys assistent og protegé, med alt det innebærer. Resten av filmen er også befolket med sterke (og for en stor grad svært britisk usmilende) skuespillere. Jeg lente meg stort sett tilbake og nøt det hele.
7. Moulin Rouge. Det var fjerde gang jeg så denne, tror jeg, men det er noen år siden sist, og jeg synes den har holdt seg godt (og kledde den enda større TV-en vi har fått siden forrige gang!). Ekte operatisk drama, lidenskap og gedigne kulisser, Ewan McGregor som hjerteskjærende overbevisende ung kunstner og Nicole Kidman som perfekt castet kynisk kurtisane - og alltid fabelaktige Jim Broadbent som larger-than-life nattklubbeier og sirkusdirektør. Jeg har alltid elsket måten denne musikalen gjør skamløst bruk av de underligste popsanger og får det til å fungere på mystisk vis, og kulisser og modeller og dansescener og annet stæsj bygger nydelig opp rundt en historie som er så klisjépreget og banal at man ikke kan annet enn å la seg forbløffe av hvor rørende det hele er. Og det musikalsk aller beste nummeret tror jeg fremdeles er tangoen. (Og hvis noen greier å gjette hvordan Toffskij og jeg greide å assosiere oss fra Tinker Tailor … til denne, på kafé for noen dager siden, så blir jeg imponert - vi brukte ganske lang tid selv på å greie å rekonstruere det.)
8. Homeland(Seong 1, 12 episoder). Veldig spennende og vellaget serie med steingode skuespillere i særlig de to hovedrollene. Claire Danes spiller en intenst drevet CIA-agent som ofte beveger seg godt over grensen til "besatt" eller "manisk", og Damian Lewis er også veldig god som amerikansk sersjant tilbake etter 8 år i irakisk fangenskap. Serien holder både som skikkelig spennende actionthriller og som politisk intrige, men kanskje er den aller best når den ser på menneskene sentralt i spenningen og på hva jobben deres gjør med både dem selv og deres nærmeste. Og den greier å holde oppe trykket helt til sesongavslutningen og enda litt lengre, uten å hverken lure tilskuerne eller gå på akkord med hva de ulike aktørene har satset og ofret.
9. Arriettas hemmelige verden. Animasjonsfilm fra Studio Ghibli som overbeviste, rørte og underholdt både voksne og barn. Filmen er basert på Mary Nortons barnebokklassiker "Lånerne", og den japanske familien i filmen var da også temmelig europeisk på mange vis, syntes jeg. Nydelig laget var den i alle fall, særlig var det imponerende bruk av "fokus" og "kameravinkler" for å vise verden sett fra småfolkets nivå - hvem trenger innpåsliten 3D når det kan gjøres så vakkert og enkelt som her? Arrietta og familien hennes var fint skildret, ekspedisjonene ut i den store verden var spennende, og forholdet mellom henne og den hjertesyke Johs er gjort overbevisende og ikke for sentimentalt. Akkurat passe spennende var det også, selv for den ganske lettskremte syv år gamle kusinen som var med.
Mars:
10. Mad Men(sesong 3). Hvis Mad Men en gang mister grepet og begynner å bli kjedelig og intetsigende, kommer det til å ta et halvt år før noen oppdager det. Og med det mener jeg bare å påpeke at det er en veldig, veldig langsom serie. Det er fremdeles et ganske modig valg, synes jeg. Men dette var ikke sesongen der de mister grepet. Snarere ble jeg stadig mer imponert over karaktertegningene og hvor stadig mer relevant serien er. Mot slutten av sesongen ble det ellers veldig tydelig for meg at Roger Sterling helt klart er favorittpersonen min - det ble jeg særlig bevisst etter episoden der en gammel flamme dukker opp igjen, og der man, til en forandring, ser Roger fra hans egen synsvinkel i stedet for fra Dons. Joan har sin egen, problematiske delhistorie gjennom sesongen, og bakteppet av Kennedy og Vietnam og borgerrettighetskamp stikker stadig tydeligere inn i handlingen. Ingenting er så statisk som man kunne tro, og ingen er immune eller helt uavhengige av menneskene og verden rundt seg - ikke engang Don Draper. Og så kom plutselig den siste episoden og var helt uventet, og ga masse payback for alt som har skjedd før, og gjorde meg ordentlig entusiastisk og spent på å komme i gang med sesong 4!
11. Archer(sesong 3). Archer er det morsomste på TV på veldig lenge! Dette er en parodi på en spionserie, hovedpersonen Sterling Archer er en fullstendig clueless og totalt politisk ukorrekt "James Bond"-type ("It's pretty hard to stay anonymous when you're the world's greatest secret agent"), og hans mor Malory er sjefen for spionbyrået - en om mulig enda mer egoistisk, politisk ukorrekt og usympatisk rollefigur ("Just like that Christmas break when I moved and forgot to give my new address to his stupid boarding school. I mean, he rode the train into the city all by himself. He couldn't pick up a phone book? Nine years old, and bawling in that police station like a little girl!"). Spørsmålet om hvem som egentlig er faren til Sterling er noe som stadig dukker opp i løpet av serien. Resten av byrået er befolket av den ene mer hysterisk underholdende figuren etter den andre, blant annet en sex-avhengig revisor, en masochistisk milliardarving med vrangforestillinger, en gal vitenskapsmann i kjelleren og hans virtuelle, japanske forlovede. Handlingen veksler mellom spionaction i inn- og utland og kontorintriger, og det er ofte ganske vanskelig å skille mellom dem. Det er da heller ikke vanligvis poenget.
12. Captain America: The First Avenger. Vi fortsetter oppladingen til Avengers-filmen til Joss Whedon som skal komme senere i år, men dette var vel ikke den mest spennende delhistorien. Den er sjarmerende datert, tanken om at man kan vinne en krig ved å produsere ekstra sterke soldater, og det er en del fin førtitallsstemning her, og flere morsomme skuespillere i morsomme roller - Hugo Weaving er det jo alltid en utsøkt glede å se, for eksempel. Men jeg synes tempoet i filmen var veldig ujevnt og at det virket litt tilfeldig hva den tok seg tid med og når historien bare raste av gårde, og så synes jeg ikke Chris Evans har gravitas eller karisma eller hva som nå skal til for å bære en hel, ganske dustete actionfilm. Den lille teaseren for The Avengers som kom etter selve filmen var ikke fullt så morsom som den som kom etter Thor, men den gjorde meg definitivt entusiastisk, den også, med både Iron Man, Loki og ... hvem i all verden er det Jeremy Renner skal spille?
April:
13. The Artist. Fem Oscars, blant annet den for Best Movie, og det er litt overraskende for en stumfilm, er det ikke? En relativt stilriktig stumfilm, til og med, med gammeldags tempo og nesten gammeldags spillestil også. Men ikke helt gammeldags; forskjellene mellom scenene der George Valentin spiller inn film og de scenene der Jean Dujardin spiller George Valentin er høyst overbevisende når det gjelder Dujardins kompetanse (som ga ham Oscar for beste mannlige hovedrolle), selv uten at han overdriver stumfilmstilen til det latterlige. Slike ting, og rent teknisk overbevisende ting, briljerer gjennom hele filmen, og den er sjarmerende og vakker og til å bli i godt humør av, selv om den kanskje ikke helt har nerven jeg hadde håpet på fra en så kritikerrost film. (Det aller morsomste i hele forestillingen var forresten en scene der Valentin nesten holder på å bli påkjørt av en bil som kommer luntende i omtrent 10 km/h, og en dame bakerst i kinosalen gispet så høyt og forskrekket at alle hørte det. :humre: )
14. Elena. Russisk film om en middelaldrende kvinne som forsøker å gjøre sitt beste i forhold til de ulike delene av familien sin. Nydelig spilt av veldig overbevisende skuespillere og tidvis nær, men aldri over, grensen til å bli helt passiv og kjedelig. Jeg var hele tiden genuint spent på hvor filmen kom til å gå, enda jeg tror knapt jeg noen gang jeg har sett en film som legger så lite drama og emosjonell valør på det som skjer. Handlingen er mer enn dramatisk nok, men det er spilt og filmet (og musikksatt av Philip Glass) som om det knapt skjer noen ting, og hver og en av personene i filmen kunne - med relativt enkle grep - vært fremstilt som en sympatisk hovedperson eller som en slags skurk. Slik det er, stilles publikum helt åpne når det gjelder å vurdere hva vi synes om personene og deres valg.
15. The Avengers. Se der, ja! Vi har ladet opp med Thor og Captain America, som begge var morsomme nok, men plutselig ser man forskjellen på å ha en regissør som kan historier, relasjoner og dialog, og som dessuten har mange års erfaring med både teite konsepter, smålatterlige helter og monstre, lite tillitvekkende Råd med eldre menn som ikke har så mye kontroll som de ønsker, og Nameless Evils from Beyond som likevel ikke må få lov til å være så uovervinnelige at de tar knekken på spenningen og historien. Morsom dialog som veksler med glimt av ekte tragedie er også noe Whedon har finslepet kompetanse på. Jeg storkoste meg med både Ruffalo, Hiddleston, Renner og - alltid! - Downey, og ikke minst ble jeg rent lykkelig over hvor godt balansert historien og actionsekvensene var, særlig sammenlignet med Captain America (som jo forresten er en ganske kjedelig og dustete superhelt, men som de greide å bruke noenlunde fornuftig). Det er et problem å blande ekte (halv-)guder, nesten uendelig sterke grønne monstre og helt alminnelige mennesker som riktignok er flinke til å skyte og sparke, men alle fikk sin lille bit å gjøre og viste seg å være nødvendig for å få det hele til å fungere. I think there's a lesson here for all of us.
Mai:
16. The Cabin in the Woods. Whedonesque skrekkfilm (riktignok regissert av Drew Goddard, men det er så mye Whedon i manus at man nesten kan kalle den en Whedon-film likevel). Stas! Mer stas jo mer skrekkfilm - og kanskje også jo mer Whedon - man har sett fra før, tror jeg nok. Jublet inni meg for Whedon-alumni som dukket opp (Amy Acker og Fran Kranz, som stod for noen av de aller beste scenene i Dollhouse for et par år siden), og for et par av de andre også. Leken og dyster omgang med skrekkfilmgenren, og jeg vil ikke si noe mer om handlingen enn at den innfrir alt jeg måtte ha hatt av forventninger. (Og at jeg har mer og mer lyst til å skrive noe om likhetstrekkene i alt jeg har sett som Joss Whedon har vært borti, men at jeg knapt kan gjøre det uten å spoile alle som ikke har sett alt det samme som jeg.) Filmen ble forresten spilt inn et par år før The Avengers, og det er morsomt å se hvor mange kilo muskler Chris "Thor" Hemsworth greide å bygge opp i mellomtiden. :knegg:
Juni:
17. Mad Men(sesong 4). Jeg synes denne serien blir bare bedre og bedre, og denne sesongen har det vært genuint spennende veldig mye av tiden. Og innimellom har det vært ordentlig trist også - og så "slutter" ting og situasjoner så å si aldri på den måten man kanskje kunne forvente seg. Don Draper er langt utenfor komfortsonen sin i mye av sesongen, og mye av spenningen, men slett ikke all, knytter seg til dette og til hvor han egentlig går. (Og finnes det egentlig noen genuint hyggelige folk her?) Nå ser jeg veldig frem til å begynne på sesong 5.
18. Moonrise Kingdom. Jeg er veldig glad i alle filmene til Wes Anderson, og ser ikke bort fra at dette kan være den beste av dem alle. Nydelig, spennende, trist, rørende og romantisk, med masse fantastiske skuespillere og en historie som hadde både oss voksne og niåringen helt oppslukt. Jeg ble begeistret nok til å skrive en lengre omtale i bloggen min.
19. Labyrinth. Jim Hensons fantasy-film fra 1986 har stått i hyllen lenge, men nå tok vi den omsider frem. En 16 år gammel Jennifer Connelly spiller hovedrollen, og alltid karismatiske David Bowie er hennes motstander, Jareth the Goblin King. Spesialeffektene er noe datert, men fungerer likevel overraskende bra, og det er mye av både spenning og humor - niåringen syntes egentlig starten på filmen (som sant nok var noe skrekkfilmaktig) var for skummel, men var enig med oss etterpå i at det hadde vært verdt det å holde ut og se resten. Den litt Muppets-aktige humoren var kanskje det han satte mest pris på. Det slo meg ellers mange ganger underveis hvor mye filmen har til felles med The Princess Bride (som vi sikkert også må vise Poden før det har gått altfor mange år)
20. Prometheus. Nei, nei, nei. :hehehe: OK, bra ting først: Visuelt imponerende, nydelig 3D, og selve hovedkonseptet er både godt og solid. Dette kunne vært en veldig bra sci-fi-film. Desto vanskeligere å tilgi at det ikke er det. Nesten alt alle gjør i filmen er enten idiotisk eller meningsløst eller begge deler; de elementene som er hentet nesten direkte fra Alien henger ikke sammen med noe som helst; tilløpene til backstory har overhodet ingen verdi for handlingen, og flere av hovedpersonene kunne vært kuttet ut uten at det skadet filmen. Men den er forsåvidt dårlig på en veldig underholdende måte, og det var morsomt å bitche om den hele veien hjem etterpå.
Juli:
21. Mad Men (sesong 5). Blir serien bare bedre og bedre? Opptil flere av grepene/delhistoriene denne sesongen kunne virket såpeoperaaktige hvis man fikk dem fortalt, men selv om moralen bak kanskje tidvis er litt for overtydelig, fungerer det stort sett alt sammen, og virker troverdig der og da, uten å bryte med Mad Mens stilriktige, subtile langsomhet. (Og som omtalen i A. V. Club sier: "If nothing else, Matt Weiner created a season that featured lots and lots of people hitting Pete Campbell in the face, and I think we can all thank him for that." :knegg: ) Jeg blir genuint rørt av så mange av hovedpersonene; selv de mest usannsynlige kan tydeligvis ha eksistensielle kriser fra tid til annen. Og så er det spennende å se Sally Draper vokse opp og bli viljesterk tenåring på 60-tallet - jeg lurer på hvor hun går i løpet av neste sesong.
22. The Dark Knight Rises. Jeg er stor fan av Christopher Nolan og har sett alle filmene hans, de fleste flere ganger. Men denne gangen ble jeg skuffet. Og det enda dette jo slett ikke er noen dårlig film - det er på mange måter en riktig bra film, en spennende og medrivende film med gjennomtenkt handling og flotte skuespillere, og visuelt er den like slående som de to tidligere Batman-filmene hans. Likevel ble jeg altså skuffet fordi jeg hadde forventet meg noe mer. Nolan er en relativt alvorlig filmskaper, på grensen til det pretensiøse, og Batman er en temmelig selvhøytidelig superhelt, og denne gangen synes jeg det bikket over. Michael Caines Alfred var antagelig mye av grunnen, jeg savnet mer av ham, og det som var, var altfor trist og tragisk i stedet for ukuelig uærbødig. Og skurken denne gang manglet det groteskt morsomme som både Jokeren og Scarecrow hadde ved seg. Dessuten har actionsekvenser alltid vært Nolans svakeste side, og det gjelder denne gangen også. (Kan han ikke få noen til å hjelpe seg med dem? Brad Bird, for eksempel?) Anne Hathaways Catwoman hjalp riktignok noe, og både Christian Bale og Gary Oldman gjorde jobben sin, det var bare ... ikke bra nok.
August:
23. Bottle Rocket. Gjensyn med debutfilmen til Wes Anderson, som vi fikk lyst til å ta grundig for oss igjen etter å ha latt oss begeistre sånn av Moonrise Kingdom før sommerferien. Denne filmen er langt enklere og mindre elegant, men den er sjarmerende og merkelig berørende likevel. Owen Wilson spiller førsteutkastet av rollen han har fortsatt med i alle Anderson-filmene, den inkompetente, selvbedragerske, men rørende ukuelige Dignan, som forsøker med imponerende mangel på både kynisme og faktisk forståelse å dra med seg kameraten Anthony ut av en depresjon og inn på en kriminell løpebane. Anthony spilles av Owens lillebror Luke Wilson, en annen Anderson-gjenganger, som her (som ofte ellers) spiller en (relativt) normal og veldig sympatisk person, som blir med på ideene til Dignan utelukkende for å unngå å såre kameraten. Og det underlige er at i løpet av filmen kommer faktisk Anthony seg på beina og får retning og motivasjon og livsglede tilbake. Kanskje like mye på tross av Dignans planer som på grunn av dem, men det er i alle fall i bunn og grunn Dignan som er grunnen til at det går som det går.
24. Wallace og Gromit og varulvkaninens forbannelse. Gjensyn for oss voksne, første gang for niåringen. Filmen er morsom for alle, passe spennende og godt dubbet, og animasjonen er jo fantastisk, som i alle Wallace/Gromit-produksjonene. Som helhet er ikke filmen fullt så vellykket som kortfilmene - det er noe med tempoet og strukturen - men alt er relativt, og kortfilmene med W/G er jo noe av det aller beste som er laget innen genren, så det skal litt til å leve opp til det.
25. Crank. Veldig enkel, for ikke å si simpel actionfilm, som jeg egentlig tror ville fungert best som tegnefilm, all den tid alle personene allerede er todimensjonale, volden er karikert overdrevet og plottet er hinsides enhver fornuft. Når alt dette er sagt, må jeg likevel tilføye at skuespillerne gjør en overraskende god jobb og at det hele henger godt sammen i all sin komplette mangel på subtilitet. Jeg lot meg faktisk underholde såpass godt at jeg nesten greide å ikke irritere meg over misogynismen. (Jeg sa "nesten". :knegg: )
26. The Turin Horse. Ungarsk film som er noe av det aller mest stillestående og samtidig dyptgripende triste og deprimerende jeg har sett. Umulig å handlingsreferere uten å få den til å høres fullstendig parodisk ut (kortversjon: omhandler en middelaldrende mann og hans voksne datter og deres tilværelse på landsbygda i en ubestemmelig tidsalder, bygget opp rundt gjensidig taushet, vodka til frokost og hver sin kokte potet til middag); ganske sikkert ikke en film for alle, men den grep meg veldig og var ikke kjedelig et minutt. Derimot veldig trist.
September:
27. Raising Arizona. Det er nok en grunn til at dette var den eneste Coen-filmen jeg ikke hadde sett - den er noe rotete og masete og med en humor som ikke alltid treffer, men den er samtidig tidvis original og underholdende, den har alltid solide John Goodman i tillegg til Holly Hunter og Nicholas Cage (mens han enda var et kvalitetsstempel på en film), og dessuten varer den bare halvannen time, noe flere filmer burde ta lærdom av.
28. Breaking Bad(første halvpart av sesong 5, 8 episoder). Siste sesong av Breaking Bad er bare halvferdig, men ettersom andre halvdel ikke kommer før langt ut i 2013 virker det rimelig å se på dette som en slags avsluttet epoke. Den slutter i alle fall slik. Breaking Bad er en aldeles fantastisk TV-serie, og for hver episode gruer jeg meg til den er slutt - nesten like mye som jeg gruer meg til å faktisk se den. For fy, det er fælt. Aller mest psykologisk, aller mest fordi vi har kommet så nær innpå så mange av personene og vet, eller tror vi vet, hvor vi har dem og hvor tålegrensen deres er. Bryan Cranston, som spiller hovedpersonen Walter White, er en naturkraft av et slag man sjelden kommer over, og Aaron Paul, som Jesse, burde få alle priser det er mulig å få - at det går an å så hjerteskjærende fremstille noen som sier "bitch" så ofte, det burde egentlig ikke være mulig. Sesong 5 sies å være den aller, aller siste, og selv om jeg alltid prinsipielt er glad for serier som avsluttes på skikkelig vis, mens man enda håper at de skal fortsette, er det vanskelig å se for seg hva som skal fylle tomrommet etter denne.
29. Scott Pilgrim vs. The World. Jeg skjønner hvorfor mange ikke likte denne, men selv falt jeg klart ned i den andre leiren. Michael Cera er overbevisende som litt tafatt, arbeidsløs ung mann som ikke helt vet hva han skal gjøre, og som setter seg urimelig små mål for å være ganske sikker på å greie å nå dem. Likevel er det fremdeles en del gnist i ham, viser det seg når smått mystiske Ramona (som er åpenbart mye kulere enn ham) flytter til byen, og Scott trosser både fornuft, mer eller mindre gode venner samt den veldig unge sort-of-kjæresten sin for å forsøke å erobre henne. I forsøket på å få det til å fungere må de begge takle alminnelige voksne problemer som hans eks, hennes ekser, hans usikkerhet og hennes uforutsigbarhet, og plutselig går filmen over fra å være temmelig realistisk til å bli et virtuelt dataspill, der Scotts "superkrefter" (hentet fra hyppig dataspilling samt et halvdårlig band han spiller i) må brukes mot Ramonas "seven evil exes", som må beseires etter tur før han har en sjanse. Jeg var skeptisk da filmen snudde, men ble overbevist underveis, både av humoren (særlig servert av Scotts romkamerat Wallace) og av hvor godt Scotts ung mann-problemer ble både beskrevet og overvunnet gjennom hans ung mann-interesser. Måten reelle utfordringer demonstreres gjennom "overnaturlige" og veldig underholdende effekter minnet meg på et vis om Buffy. Personene i filmen virker jevnt over ekte, og så blir jeg alltid i godt humør av å støte på Jason Schwartzman. :D
30. Rushmore. Vi fortsetter å rusle oss gjennom Wes Anderson-katalogen, og denne har jammen holdt seg godt siden vi så den før årtusenskiftet. En 18 år gammel Jason Schwartzman bærer stort sett hele filmen på sine smale skuldre som den eksentriske Max Fischer, som har gjort det å være high school-student til sitt kall i livet - ikke så mye selve studiene som alt annet rundt det. Han roter til det aller meste i både sitt eget og et par andres liv når han blir venner med en livstrett millionær (Bill Murray) og en ung, kvinnelig lærer (Olivia Williams (og det var litt av en overraskelse, jeg husket overhodet ikke at det var hun som spilte den rollen!)), men det hadde ikke vært en Wes Anderson-film hvis den mislykkede, men tross-alt-sjarmerende drømmeren ikke på ett eller annet vis hadde kommet helskinnet ut av den. Og de livene han rotet sånn til, de var kanskje likevel ikke så veldig mye å spare på sånn som de var?
Oktober:
31: The Big Heat. Vi kjøpte en bunke film noir i fjor, og begynte på den da, men så har den blitt liggende til fordel for mye annet. Men nå plukket vi altså frem en av klassikerne i genren, og det var absolutt stas! Spennende handling og veldig flott filmet og fotografert (Fritz Lang var regissør); hovedpersonen er mindre Marlowsk kynisk enn i mye annen noir, og mer hellig forarget familiemann, noe som var en interessant (og kanskje mer realistisk) vri, og så er det nesten forbløffende mange kvinner i filmen, endog som handlende subjekter og ikke bare som problemgeneratorer. En ung Lee Marvin er overbevisende som nestkommanderende skurk, og storesøsteren til Marlon Brando spiller heltens sjarmerende, men langt fra dukkeaktige kone. Og de par grundig telegraferte "overraskelsene" i handlingen er antagelig bare så lette for oss å se komme fordi vi har sett så mange filmer som har kommet senere og gjort det samme.
32. Looper. Rian Johnsen overbeviste voldsomt for noen få år siden med en moderne film noir, Brick, med Joseph Gordon-Levitt i hovedrollen. Nå har han fått masse penger til å lage en ny film med samme skuespiller, og det er særdeles solid, det han leverer denne gangen også. Mer av en genretypisk action denne gangen, men dystrere enn mange andre av typen; tidsreisetematikken bringer inn et tydelig aspekt av dystopi i tillegg til å være opphav til mange riktig vittige dialoger. Tidsreiser er notorisk vanskelige å innkorporere i historier uten at de rakner på ett eller annet tidspunkt, og det har nok hjulpet å få innspill fra Shane Carruth, som står bak av de mest perfekt konstruerte tidsreisefilmer gjennom tidene, lavbudsjettsfilmen Primer. (Det hjelper også å ha en opprørt rollefigur på ett tidspunkt slå i bordet og brøle "IT DOESN'T MATTER!" som svar på hvordan noen av de mer intrikate tidsreiseaspektene egentlig fungerer i detalj!) Filmen minner på flere måter om Drive, ikke minst når det gjelder hovedpersonen, og den går ikke i særlig mange av de vanlige klisjefellene når det gjelder relasjoner mellom hovedpersonene. Jeff Daniels gjør en flott jobb som krim-boss (og en av de få innvendingene jeg har til filmen er at jeg gjerne skulle sett litt mer til ham.) Dessuten er det en aldeles fabelaktig (og heller ikke spesielt klisjepreget) barneskuespiller i en sentral rolle. Kan klart anbefales.
33. In Bruges. Temmelig trist og brutal film om temmelig triste og brutale mennesker - filmen er likevel underholdende og sporadisk veldig morsom (om enn stort sett på ganske brutalt vis). Colin Farrell og Brendan Gleeson spiller leiemorderne Ray og Ken, som har blitt sendt til Bruges i Belgia etter at et "hit" i London gikk tragisk galt. I Bruges blir de etter hvert kjent med et ganske odde knippe mennesker, de fleste ganske ensomme og gjerne også både brutale og triste, og alle har en rolle å spille i dramaet. Ralph Fiennes er skummelt overbevisende som den kompromissløse sjefen til Ray og Ken; Farrell gjør en helt OK jobb som en ganske grunn og hjelpeløs ung mann i livskrise, og Gleeson lyser lavmælt opp som hans kollega og mentor, som gjør det han kan - uten nevneverdig hell - for å lære Ray å verdsette litt av historien og kulturen rundt dem. Byen selv er i grunnen det eneste oppløftende i filmen, eterisk eventyraktig vakker som den er, og selv dette er på sitt vis trist, med tanke på alle de små og store grusomheter den har vært vakker og urokkelig ramme rundt i tusen år.
November:
34. Beasts of the Southern Wild. Quvenzhané Wallis var knapt syv år gammel da hun spilte hovedrollen som Hushpuppy, og det er sjelden jeg har sett en sånn styrke og utstråling i en helt ny skuespiller - for ikke å snakke om hos noen som er så ung! Hushpuppy vokser opp i noe som etter alle voksne vurderinger er ekstrem fattigdom og vanskjøtsel, i noe som nesten er et natursamfunn i sumpen i Louisiana, helt i utkanten av den moderne verden. Men filmen er fortalt fra hennes egen synsvinkel, og sett med hennes øyne er dette hennes verden, hennes familie og hennes plass i universet. Hun minner meg om ville og halvville barn gjennom litteratur- og filmhistorien, om Mowgli og Pippi og Bod og Ronja og Momo og kanskje til og med Huck Finn, og gjennom hele filmen satt jeg som fjetret og prøvde å finne et norsk ord som dekker det engelske "fierce", som er det mest oppsummerende ordet jeg kan finne for Hushpuppy. Hun lever tett på naturen og vet at den er farlig og ubønnhørlig (samtidig som den er vakker og nær); sivilisasjonen har hun bare sett på lang avstand, men både det hun har hørt og det hun etter hvert opplever tyder på at det ikke er stort mer nåde eller varme å hente der. Innslagene av nesten-magi passer med barnets enkle aksept av hvor magisk verden faktisk fremstår, og hennes ustabile, hissige og syke far, veldig langt fra noen ideell omsorgsperson, greier i det minste å lære henne at hun må være sterk, og sta, og trassig, noe som faller henne naturlig veldig lett. Rett i ryggen og med trassig utstråling møter hun alt både naturen, omstendighetene og hennes egen fantasi kaster mot henne, og det er ikke vanskelig for meg å tro på at hun, til tross for alt, kommer til å greie å håndtere livet sitt etter som hun vokser til.
35. E.T. - The Extra-Terrestrial. Tenk, den er 30 år i år! Jeg var bare tolv da jeg sist så den på kino, men jammen har den holdt seg godt. Den er knapt nok datert i det hele tatt; selve E.T. hadde man nok gjort på mer avansert vis i dag, men det er vanskelig å se for seg at dette egentlig ville gjort filmen bedre. Og personene for øvrig, familie og kamerater og relasjonene mellom dem, er overbevisende ekte personer fra tidlig åttitall. Filmen er minst like spennende og nesten like rørende som jeg husker den, og det er ikke vanskelig å se hvorfor Drew Barrymore fikk en sånn fantastisk (og nesten skjebnesvanger) popularitet som hun gjorde i etterkant. Stor stas å ha med Poden på denne! Og morsomt å etterpå kunne snakke om hvor mye senere filmer som f.eks. Wall-E og The Iron Giant ligner på denne.
36. Superman. Vi har lenge snakket med og om Poden når det gjelder introduksjon til superheltfilmer, og i dag var vi omsider så langt at vi tok for oss denne klassikeren inne genren. Det gikk opp for meg underveis at jeg faktisk ikke har sett den før (jeg var usikker på forhånd) - dessuten gikk det opp for meg at den er desisert mer datert enn den bare fire år nyere E.T., som vi så i går. Men bra er den jo, selv om den tar seg i overkant god tid med … ja, med det meste den gjør, forsåvidt. Christopher Reeves er så ikonisk i rollen at det nesten bikker over til parodi, og Lois Lane er da nesten en parodi på en tøff, kynisk, overfladisk journalist (som naturligvis bare venter på å bli feid av føttene av en ekte superhelt!), men det er mye bra her, og spesialeffektene (særlig jordskjelvet, demningen som brister og bilen som raser ned i jordsprekken) er imponerende effektive.
37. Skyfall. Jeg liker Daniel Craigs James Bond veldig godt. Han er brutal og arrogant, men han viser mer enn noen annen Bond jeg har sett i hvilken grad livet hans og erfaringene hans har merket ham. Derfor er han ikke kul, vittig og ovenpå (unntatt tidvis når han flørter), som så mange av dem har vært før; det er ingen sardonisk heving av øyenbrynet, og han synes ikke selv jobben sin er morsom. Han synes jobben er fæl og det den har gjort med ham er verre, men alternativet - å ikke gjøre jobben som må gjøres - er aller verst. Judi Dench er en legendarisk flott M, som hverken viser svakhet eller anger, men gjør det som trengs å gjøre, og overlater til andre å finne ut hvor hun har sviktet. Javier Bardem er skurken her, og han overspiller akkurat så mye som en Bond-skurk bør, men ikke en millimeter mer. Filmen er riktignok altfor lang, men samtidig er mange av de lange sekvensene både flotte og effektive - kanskje særlig de der man får et glimt eller to bak fasaden til M, til Bardiem eller til Bond selv. Og den siste akten er strålende, selv om filmen allerede da egentlig hadde vart for lenge. Sam Mendes pretenderer å lage ordentlig film, ikke "bare Bond-film", og klarer det nesten også. Og Q er veldig, veldig søt. :humre:
38. The Royal Tenenbaums. Åh, så fint det var å se denne igjen! Jeg har jo alltid likt filmene til Wes Anderson, men når vi ser dem om igjen nå, relativt tett sammen, blir det åpenbart for meg at de både er enda bedre og mye mindre like enn jeg gikk rundt og tenkte. Jovisst er det mye beslektet tematikk (og jovisst spiller Owen Wilson stort sett omtrent den samme rollen i alle), men den er presentert på ganske ulik vis, og det er ganske mye utvikling å spore her også. Anderson er jo romantiker, ikke hipster i det hele tatt! Og det han romantiserer, det er familie. Ikke perfekte familier, for dem finner man aldri i filmene hans. Familiene han viser frem er alltid, i større eller mindre grad, dysfunksjonelle. Noen ganger (som i debuten Bottle Rocket) er den egentlige familien så sviktende og fraværende at hovedpersonene må finne en surrogatfamilie (som på sitt vis er like dysfunksjonell, men der personene i det minste er glade i hverandre). Men det er en nøkkelscene, syntes jeg, i Royal Tenenbaums: Et sted mot slutten av filmen innrømmer den barokke og fullstendig upålitelige Royal Tenenbaum at han er en ganske ubrukelig far, og at han skulle ønske at han hadde kunnet tilby mer på dette området. Og Richie, som er den mest tilgivende av de tre ganske deprimerte og bortkomne barna, svarer bare "I know, Pop". Royal er en utilstrekkelig far, men han ønsker i alle fall å være en far, og på et vis, og til syvende og sist, ender det opp med å være nok. Eller ikke "nok", for ting er aldri nok, og man kan ikke løse alle problemene til folk selv om man er glad i dem. Men det å ønske å være far, det å ønske å være familie, det viser seg å være det som skal til for å få den skakkjørte Tenenbaum-familien inn på et litt bedre spor og for å få frem den åpenbare hengivenheten som alltid har vært mellom dem, selv når de kanskje ikke var klar over det selv.
Desember:
39. Moonrise Kingdom. Gjensyn med kanskje årets favoritt, denne gangen sammen med gjestene i Podens 10-årsdag. To av de fire gjestene virket som de koste seg storartet, den tredje spurte gjentatte ganger om både hva som skjedde og hva som kom til å skje (men virket i og for seg som om han koste seg og som om dette var hans vanlige film-modus), og den fjerde snek seg ut etter tyve minutter for å bygge med Lego i stedet. :knegg: Det var veldig fint å se filmen igjen (og det blir enda tydeligere at alt som skjer etter "arresten" er ren wish fulfillment), og det var morsomt å se den sammen med flere barn også.
40. Homeland (sesong 2). Ja. Hm. Sesong 1 er briljant og holder oppe både spenning og kvalitet til siste sekund. Sesong 2 gjør dessverre ikke det. Den roter til plausibiliteten med såpeoperaaktig drama, den tøyer og brekker sin egen interne logikk, og selv om jeg er blant dem som likte siste episode og syntes det både var en bra slutt på sesongen og en spennende innledning til sesong 3, så kunne den ikke berge sesongen som helhet - ingenting kan det. Men spennende er det jo, om enn etter hvert mer over i 24-territorium. Og det er fremdeles veldig dyktige skuespillere og flere genuint interessante og gripende personer i spill. Anbefales forsåvidt, gitt at man skrur ned forventningene sine litt.
National Treasure - Delvis spennende, litt blanding av Da Vinci-koden og Indiana Jones liksom.
Hitch - Herlig romantisk komedie, lo masse både jeg og mannen, digger "Kongen av Queens" da
Switch - Norsk ungdomsfilm fra snowboardmiljø-tema. Litt "Karate Kid"-tema på norsk.
Saras nøkkel - Nydelig film, som jeg synes er ganske tro mot den fantastiske boken. :rørt:
Februar:
7. 23/2: Pus med støvler. Kino. Morsom for de fleste, litt langtekkelig for fireåringen.
Mars:
8. 10/3: My sister's keeper. DVD. Sterk film!
9. 19/3: Hairspray. DVD Tja, litt hyggelig søndagsunderholdning, men ikke noe mer.
April:
10. 7/4: Nord. DVD. Norsk film, ganske fornøyelig.
11. 22/4: Sønner av Norge. DVD. Morsom og litt smågal film, med litt alvor også.
12. 22/4: Revolutionary Road. DVD. Grei film, men den festet seg ikke veldig.
Mai:
13. mai: Pitbullterje. TV-opptak. Ganske bra film, så den med mannen og Storebror.
14. 17/5: Det regner kjøttboller. TV-opptak. Barna likte den hvertfall.
15. 18/5: En ganske snill mann. DVD. Gjensyn for meg, ny for mannen. Lattervekkende film egentlig.
16. 20/5: Oslo 31. august. DVD. Likte ikke helt måten den var filmet på i starten, kom bedre inn i det etterhvert, men litt forutsigbar.
17. 25/5: Jørgen+Anne=sant DVD. Elsket denne filmen. Husker jeg elsket boken også, men husket lite siden det er så mange år siden jeg leste den. Så den alene for å sjekke om Mellomsøster kunne se den...hun får vente noen år gitt.
18. Men who stare at goats. TV-film Småvittig.
19. Eh, husker ikke akkurat nå.
August
50. 2/8: Ulykken. TV-film. Norsk film...Er det mulig å lage en normal slutt på en norsk film tro?! :gaah:
51. 2/8: All about Steve. TV-film. Ganske fornøyelig film faktisk.
52. 6/8: Barnepiken. DVD. Flott film, tro mot boken.
53. 9/8: The heartbreak kid. TV-film. Vel, atter en tidtrøyte.
54. 10/8: Madagaskar 3. Kino. Litt kjedelig. Mannen sovnet faktisk og fireåringen ville hjem.
55. 10/8: Bridal fever. TV-film. Ganske forutsigbar igrunn.
56. 10/8: It runs in the family. TV-film. Denne synes jeg var litt kjedlig til å begynne med, men plottet var da greit nok.
57. 12/8: Closer. TV-film. Kjedelig film.
58. 13/8: Smother. TV-film. Vel, har fått med meg det meste av dårlig underholdning nå
59. 15/8: The Royal Tenenbaums. TV-film. Litt småmorsom, men ingen højdare.
60. 21/8: The Reader. TV-film. Nydelig film.
61. 28/8: Maid of Honor. TV-film. Litt forutsigbar og litt spennende.
September
62. 9/9: Dude, where's my car. TV-film. Litt som hangover, men ikke halvparten så morsom.
Mulig noen har blitt glemt her, men så var de kanskje ikke minneverdige!?
Oktober
63. 20/10: Tomme tønner. DVD. Tja, den var norsk, litt småmorsom, men ikke så mye mer enn det.
64. 21/10: Thor. DVD. Litt pompøs og opphauset, ellers bra.
65. 29/10: Young black stallion TV-film. Noe må man jo fordrive tiden med når man er hjemme med sykt barn for tredje gang på halvannen uke.
November
66. Beg. av november: Ulvehunden. TV-film. Koselig og litt spennende for barna.
67. Beg. av november: Ulvehunden 2. TV-film. Koselig og litt spennende for barna.
68. Beg. av november: Bienes Hemmelige liv. DVD. Fin film, glad jeg leste boka først.
69. Beg. av november: Rango. DVD.
70. Beg. av november: Prinsessen og Frosken. DVD.
71. 18/11: Forrest Gump. TV-film. Herlig gjensyn med nydelig film.
Desember
72. 14/12: Alene hjemme. TV-film. Like bra som hvert år! Julestemningen er på plass!
73. 15/12: Skyfall. Kino. Beste James bond-filmen jeg har sett.
74. 22/12: Love Actually. TV-film. Kjempekoselig gjensyn.
75. 24/12: Kon-Tiki. DVD. Synes ikke den var så storveis som jeg har hørt, men fin film, for all del.
National Treasure - Delvis spennende, litt blanding av Da Vinci-koden og Indiana Jones liksom.
Hitch - Herlig romantisk komedie, lo masse både jeg og mannen, digger "Kongen av Queens" da
Switch - Norsk ungdomsfilm fra snowboardmiljø-tema. Litt "Karate Kid"-tema på norsk.
Saras nøkkel - Nydelig film, som jeg synes er ganske tro mot den fantastiske boken. :rørt:
Februar:
7. 23/2: Pus med støvler. Kino. Morsom for de fleste, litt langtekkelig for fireåringen.
Mars:
8. 10/3: My sister's keeper. DVD. Sterk film!
9. 19/3: Hairspray. DVD Tja, litt hyggelig søndagsunderholdning, men ikke noe mer.
April:
10. 7/4: Nord. DVD. Norsk film, ganske fornøyelig.
11. 22/4: Sønner av Norge. DVD. Morsom og litt smågal film, med litt alvor også.
12. 22/4: Revolutionary Road. DVD. Grei film, men den festet seg ikke veldig.
Mai:
13. mai: Pitbullterje. TV-opptak. Ganske bra film, så den med mannen og Storebror.
14. 17/5: Det regner kjøttboller. TV-opptak. Barna likte den hvertfall.
15. 18/5: En ganske snill mann. DVD. Gjensyn for meg, ny for mannen. Lattervekkende film egentlig.
16. 20/5: Oslo 31. august. DVD. Likte ikke helt måten den var filmet på i starten, kom bedre inn i det etterhvert, men litt forutsigbar.
17. 25/5: Jørgen+Anne=sant DVD. Elsket denne filmen. Husker jeg elsket boken også, men husket lite siden det er så mange år siden jeg leste den. Så den alene for å sjekke om Mellomsøster kunne se den...hun får vente noen år gitt.
18. Men who stare at goats. TV-film Småvittig.
19. Eh, husker ikke akkurat nå.
August
50. 2/8: Ulykken. TV-film. Norsk film...Er det mulig å lage en normal slutt på en norsk film tro?! :gaah:
51. 2/8: All about Steve. TV-film. Ganske fornøyelig film faktisk.
52. 6/8: Barnepiken. DVD. Flott film, tro mot boken.
53. 9/8: The heartbreak kid. TV-film. Vel, atter en tidtrøyte.
54. 10/8: Madagaskar 3. Kino. Litt kjedelig. Mannen sovnet faktisk og fireåringen ville hjem.
55. 10/8: Bridal fever. TV-film. Ganske forutsigbar igrunn.
56. 10/8: It runs in the family. TV-film. Denne synes jeg var litt kjedlig til å begynne med, men plottet var da greit nok.
57. 12/8: Closer. TV-film. Kjedelig film.
58. 13/8: Smother. TV-film. Vel, har fått med meg det meste av dårlig underholdning nå
59. 15/8: The Royal Tenenbaums. TV-film. Litt småmorsom, men ingen højdare.
60. 21/8: The Reader. TV-film. Nydelig film.
61. 28/8: Maid of Honor. TV-film. Litt forutsigbar og litt spennende.
September
62. 9/9: Dude, where's my car. TV-film. Litt som hangover, men ikke halvparten så morsom.
Mulig noen har blitt glemt her, men så var de kanskje ikke minneverdige!?
Oktober
63. 20/10: Tomme tønner. DVD. Tja, den var norsk, litt småmorsom, men ikke så mye mer enn det.
64. 21/10: Thor. DVD. Litt pompøs og opphauset, ellers bra.
65. 29/10: Young black stallion TV-film. Noe må man jo fordrive tiden med når man er hjemme med sykt barn for tredje gang på halvannen uke.
November
66. Beg. av november: Ulvehunden. TV-film. Koselig og litt spennende for barna.
67. Beg. av november: Ulvehunden 2. TV-film. Koselig og litt spennende for barna.
68. Beg. av november: Bienes Hemmelige liv. DVD. Fin film, glad jeg leste boka først.
69. Beg. av november: Rango. DVD.
70. Beg. av november: Prinsessen og Frosken. DVD.
71. 18/11: Forrest Gump. TV-film. Herlig gjensyn med nydelig film.
Desember
72. 14/12: Alene hjemme. TV-film. Like bra som hvert år! Julestemningen er på plass!
73. 15/12: Skyfall. Kino. Beste James bond-filmen jeg har sett.
74. 22/12: Love Actually. TV-film. Kjempekoselig gjensyn.
75. 24/12: Kon-Tiki. DVD. Synes ikke den var så storveis som jeg har hørt, men fin film, for all del.
76. 25/12: Alene hjemme 2. TV-film. Hører med til julen.
77. 25/12: Olsenbanden (Operasjon Egon). TV-film. Så med de to eldste, mer groviser enn jeg husket.
78. 25/12: Jack and Jill. DVD. Småmorsom, typisk Adam Sandler.
79. 26/12: Grinchen. TV-film. Faktisk første gang jeg ser denne. Ikke verst.
80. 26/12: Knerten gifter seg. TV-film. Koselig gjensyn sammen med fireåringen.
81. 26/12: Surf's up. DVD. Denne fenget ikke i det hele tatt, ikke engang barna.
82. 26/12: Olsenbanden og Dynamitt-Harry. TV-film. Moro å se disse filmene med eldste etter å ha fulgt med på Olsenbanden Jr.
83. 26/12: Få meg på for faen. DVD. Jaja, jeg var kanskje ikke helt målgruppa, men pussig norsk film.
Til siste hinder. Meget enkelt plott, men hormoner og barndomsminner mikset med vakker helgelands-natur fikk meg til å gråte som et barn. Dvd.
Deadwood, sesong 2. Fantastisk! Dvd.
Son of no one. Totalt meningsløs film. Jeg har allerede glemt hva den handlet om. Dvd.
The Tourist. Hadde det ikke vært for Angelina Jolie hadde dette vært en god film. Litt vittig og passe spennende. Dvd.
Pus med Støvler. Veldig morsom tullefilm for hele familien. Kino i 3D.
Deadwood, sesong 3. Og der var den ferdig. En ufullstendig slutt på en fantastisk serie. Faktisk utrolig befriende å se noe på tv der ikke alle ser ut som modeller. Dvd.
Februar:
7. Drive Angry. Ikke uten grunn at denne har 18 års grense. En grusom, makaber film. Lite overlatt til fantasien. Dvd.
8. Pirates of the Caribbean - on Stranger Tides. Jeg håper inderlig de skjønner at de ikke bør lage flere filmer. Dvd.
9. Smurfene. Tullefilm, men ungene elsket den. Dvd.
10. Cowboys and Aliens. Hehe, denne var småmorsom og full av gørr. Dvd.
11. Hanna. Dette var virkelig en spennende film. Jeg mener det var noen logiske brister, men et fantastisk skuespill veide opp for alt. Dvd.
12. Rio. Morsom film som både jeg og ungene likte. Dvd.
13. The Holiday. Gjensyn med en skjønn film. Dvd.
14. Green Lantern. Superheltfilm. Ingen stor film. Dvd.
15. Kung Fu Panda 2. Veldig god familiefilm. Dvd.
16. Zookeeper. Drittfilm, men storesøster elsket den. Dvd.
17. Life as we know it. En enkel, men veldig søt og litt rørende film. Dvd.
18. Just go with it. En meningsløs film med Adam Sandler og Jennifer Aniston. Dvd.
19. The Dilemma. En skikkelig sprø tullefilm. Dvd.
20. Going the distance. Til min overraskelse var dette en hysterisk morsom film. Dvd.
Mars:
21. Illusjonisten. Nominert til Oscar for beste animasjonsfilm. Jeg holdt på å sovne flere ganger. Dvd.
22. Hjem til jul. Mange fine historier fortelles parallelt. Jeg syns det var en god film, men savnet dybden i historiene - den ble litt for overfladisk.
23. Nokas. Ikke den beste filmen i sjangeren, men allikevel en god film på grunn av gjenkjennelsesfaktoren. Dvd.
24. Charlies Angels. Har sett denne mange ganger og syns den er kul og vittig. Tv.
25. Bambieffekten. Dette var gripende og troverdig. Overraskende god norsk film. Dvd.
26. I siste øyeblikk. Kortfilm med Døden som hovedrolleinnehaver. Dvd.
27. Sliding Doors. Nok et gjensyn med en film jeg elsker. Tv.
28. Klokken fem om ettermiddagen. Handler om kvinnen sin stilling i mitd-østen (Afghanistan i dette tilfellet), et tema jeg er svært fenget av. Men filmen traff meg ikke, den var for stillestående og lite troverdig. Dvd.
29. Få meg på, for faen. Beste filmen jeg har sett på lenge. Så sår og nær og fin. Kjente igjen så mange ting fra egen oppvekst i bygd. Elsket den. Dvd.
30. Source Code. Jeg elsker slike filmer. Dvd.
31. X-men 2. Gjensyn med en film jeg virkelig liker. Dvd.
32. Ringenes Herre, Ringens brorskap. Nok et gjensyn med fantstisk film. Dvd.
33. Castaway on the Moon. En virkelig fantastisk film. Dvd.
34. The Hunger Games. Veldig spennende film med mange gode effekter og fantastiske kostymer. Litt "enkel" historie, mest tilpasset ungdommer.
April:
35. Oslo, 31.april. Rørte meg langt inn i hjerteroten. Fantastisk hovedrolleinnehaver. Dvd.
36. Den fabelaktige Amelie fra Montmartre. For en fantastisk søt film. Hvorfor har jeg ikke sett den før? Tv.
37. Abduction. Denne var spennende. Dvd.
38. Hairspray. Skikkelig teit film som fikk meg i skikkelig godt humør. Full av god moral. Tv.
39. Drive. Nydelig og spennende film. Denne må sees. Dvd.
40. Engler og demoner. Virkelig meningsløst vissvass der de løper rundt som hodeløse høns fra det ene bestialske mordet etter det andre mens de løser rebus. Virkelig bortkastet tid. Tv.
41. Jentene fra Dagenham. En viktig film med noen morsomme poeng, men jeg syns den ble for langtekkelig. Dvd.
42. Arme Riddere. Helt ute av kontroll. :knegg: Dvd.
43. Hangover. Helt klart mest morsom forrige gang jeg så den. Tv.
44. Rødhette og varulven. Den var ufattelig kjedelig med elendige effekter. Dvd.
Mai:
45. Jason Bourne (den tredje filmen). Spennende film som jeg har sett før. Tv.
46. Hangover. Nok et gjensyn. Helt klart best første gang. Tv.
47. En tid for fulle hester. En nydelig og rørende film fra Kurdistan. Dvd.
48. The Help. En veldig fin og gripende film. Dvd.
49. MIB: Gjensyn med en morsom film. Dvd.
50. MIB2: Jeg lader opp til siste filmen på kino neste uke. Dvd.
51. Burlesque. Feelgood-jentefilm. Dvd.
52. Monte Carlo. Storesøsters valg til filmkveld. Helt ok. Dvd.
53. Nader og Simin - et brudd. Persisk film om samlivsbrudd og relasjoner. Fin film, men kanskje litt dratt ut i langdrag. Spennende tema fra et vanskelig (og uforståelig) samfunn.
Juni:
54. Kong Curling. Huff. Vondt, men morsomt. Dvd.
55. The Bone Collector. Helt ok film. Har sett den før. Tv.
56. Midnight in Paris. Åh, for en vidunderlig film. :hjerter: Dvd
57. Jane Eyre (2011). Fin versjon. Dvd.
58. Apejentene. Gørrkjedelig og meningsløs. Dvd.
59. Alle de vakre hestene. Nydelig film. Dvd.
60. Strandet i Irak. Morsom film. Dvd.
61. MIB3. Morsom og underholdende. Kino i 3D.
61. Bad teacher. Jeg syns den var morsom. Lett underholdning. Dvd.
62. War horse. Nydelig, rørende film. Dvd.
63. Sønner av Norge. Hehe. Dvd.
64. The Descendants. Fin film. Dvd.
65. The Girl with the dragon tatoo. Gørrkjedelig og tam i forhold til originalen. Lisbet Salander var jo fullstendig sjarmløs. Dvd.
66. Limitless. Kjedelig. Dvd.
Juli:
67. Hangover 2. Morsom, men håper de ikke lager en nummer 3. Dvd.
68. Horrible bosses. Det er lenge siden jeg har ledd så mye. Dvd.
69. Shame. Dette syns jeg var en grusom og gripende film. Ikke noe for sarte sjeler og puritanere. Dvd.
70. The Rum Diary. Litt morsom, men mest langtekkelig. Dvd.
71. Dexter, sesong 5. Fortsatt spennende. Dvd.
72. The Vampire Diaries, sesong 3. Har glemt å føre opp denne. Begynner å kjede meg. Tv.
73. Det er aldri for sent, Larry Crowne. Litt søt, men mest kjedelig. Dvd.
74. Gutter, jenter, omvendt. Tv.
75. Bridesmaides. Forferdelig! Dvd.
76. The Librerian. Tullete eventyrfilm. Tv-opptak.
77. Hysteria. Er det mulig? Hahaha. Dvd.
August:
78. Seven. Gjensyn. Mindre makaber enn jeg husket den og med en annen slutt enn jeg mente jeg husket. Tv-opptak.
79. The rebound. Søt film. Dvd.
80. Captain America, the first avengers. Full av action, men litt langtekkelig mot slutten. Dvd.
81. Änglagård. Fornøyelig gjensyn. Mange snodige karakterer. Tv-opptak.
82. Madagaskar 3. Underholdende, men tror snart 7 åringen syns den var kjedelig. Kino i 3D.
83. Fuck up. Minnet meg veldig mye om Arme Riddere. Ved flere anledninger hadde jeg følelsen av å ha sett filmen før. Helt ok film med flere morsomme poeng. Dvd.
84. A better life. Veldig varm og rørende. Dvd.
85. Closer. Rare karakterer. Tv.
86. Småspioner 4. Tull. Ungene likte den. Dvd.
87. Ariettas hemmelige verden. Nydelig film for både voksne og barn. Dvd.
88. Ringenes Herre, ringens brorskap. Gjensyn for n'te gang. Fantastisk film.
89.Ringenes Herre, to tårn. Jeg likte den bedre enn sist jeg så den. Dvd.
90. Modig. Morsom, skjønn og spennende. Kino i 3D.
91. Aldri mer 13. Ikke alltid like greit å være 13 år! Dvd.
92. På eventyr med Tintin, enhjørningens hemmelighet. Spennende og veldig godt laget. Dvd.
93. The Artist. En fin film med gode skuespillerprestasjoner. Veldig spesielt å se en stumfilm. Dvd.
94. Step up 3. Slett handling, men jeg elsker dansen. Dvd.
September:
95. Jurassic Park. Spennende! Dvd.
96. Jack and Jill. Tullefilm med Adam Sandler. Dvd.
97. Hugo. Fenget meg ikke. Dvd.
98. Maktens menn. Kjedelig. Dvd.
99. Kompani Orheim. Rørende film som var tro mot boken. Dvd.
100. Flukt. Hvor mange bestialske drap kan man klare på 90 minutter? Små glimt av andre ting. Ingen stor høydare. Kino.
101. The Nanny Diaries. Søt, faktisk. Tv.
102. The Sitter. Verste filmen noensinne. Dvd.
Oktober:
103. Jeg fatter ikke hvordan hun får det til. Ok tidsfordriv. Dvd.
104. Anonymous. Litt forvirrende hopp i tid, men ellers en spennende film. Dvd.
105. En katt i Paris. En meget vellaget familiefilm. Dvd.
106. Dirty Dancing. Gjensyn. :hjerter: Dvd.
107. Another Cinderella Story. Storesøsters valg. Helt ok. Dvd.
108. Thale. Spennende. Dvd.
109. Con Air. Gjensyn med kul film. Tv.
110. 90 minutter. Lenge siden jeg har blitt så grepet av en film. Kino.
111. Piratene. Morsom og vellaget. Dvd.
112. Friends with benefits. Veldig sjarmerende film. Dvd.
113. Snøhvit - lille speil på veggen der. Bare tull, men 11 åringen likte den godt. Dvd.
114. Frienda with kids. Helt grei, ingen stor høydare. Dvd.
November:
115. Skyfall. Beste James Bond og beste skurk. Kino.
116. Dragetreneren. Gjensyn med beste familiefilmen. Dvd.
117. Die Hard i New York. Gjensyn med morsom action. Tv.
118. Beginners. Veldig søt film. DVD.
119. Twilight - New Moon. Tv.
120. Silent House. Thriller/skrekk. Jeg hadde høy puls og ropte høyt flere ganger. Streaming.
121. Schindlers liste. Fantastisk film! Mange år siden jeg så den sist. Dvd.
122. Tinker, tailor, soldier, spy. Jeg likte innpakningen og skuespilleriet, men tok meg i å ønske mer fart og spenning. Fin filmmusikk. Dvd.
123. Pretty Woman. Koselig gjensyn. Tv.
124. Twilight - breaking dawn part 2. Joda, underholdende og spennende. Creepy baby. Kino.
125. Den som dreper - fortidens skygge. Helt grei, litt kjedelig. Dansk krim. Dvd.
126. Red. God og humoristisk action. Dvd.
127. Tor med hammeren. Morsomt med innføring/oppdatering på norrøn mytologi. Helt ok familiefilm, kommer ikke til å bli husket lenge. Dvd.
Desember:
128. We bougt a zoo. Hjernedød underholdning på flyet fra sydenlandet. Flyfilm.
129. De fem legendene. En utrolig morsom og underholdende film. Kino.
130. The company men. En fin film med mange gode relasjoner. Realistisk om å bli arbeidsledig i voksen alder. Dvd.
131. The Best Exotic Marigold Hotel. Nydelig! Dvd.
132. One missed call. Japansk skrekkfilm. Den var bare skrekkelig dårlig. Streaming.
133. Seeking Justice. God thriller med Nickolas Cage. Streaming.
134. Hobbiten. Fantastisk eventyr! Kino i 3D.
135. Setup. Litt fornøyelig action med Bruce Willis og 50 cent. Streaming.
136. Abraham Lincoln - the Vampire Hunter. Kul film med morsomme effekter. Dvd.
137. 21 Jump street. Tullefilm, men ganske morsom. Dvd.
138. Jakten på julestjernen. Jeg er ikke imponert. Elendige skuespillerprestasjoner og dårlige effekter. Kino.
139. Harry Potter og Ildbegret. Gjensyn. Min favoritt. Tv.
140. The Avengers. Jeg digger superheltfilmer. Denne var bra! Dvd.
141. Charlie og sjokoladefabrikken. Svært underholdende. Tv.
142. Bridget Jones dagbok. Puteflau, men veldig morsom. Tv.
143. Arthur. Morsom. Tv.
144. Babycall. Litt nervepirrende, litt irriterende. Dvd.
145. Bridget Jones - på randen. En tafatt oppfølger (som oppfølgere gjerne er). Tv.
Brokeback Mountain: Gjensyn. Jeg tror dette er den tristeste filmen jeg vet om. Jeg blir fortsatt helt ødelagt av å se den.
Shutter Island: Gjensyn. Fortsatt dritskummel, og selv etter mange gjensyn ser jeg stadig nye ting.
Tinker Tailor Soldier Spy: Eller "Moldvarpen" som den heter på norsk. Aldeles fantastisk film. Jeg skjønte ikke halvparten, men det gjorde ingenting. En stilstudie som ikke behandler publikum som nek.
Alvin og gjengen 3: Jeg hadde sett for meg en lidelse uten ende, men faktisk så var den ikke så ille. Jeg fniste faktisk til og med noen ganger. Niåringen elsket den.
The Day After: Skremte vettet av meg da jeg så den tidlig på 80-tallet. Trodde den skulle ha mistet litt kraft, men den var fortsatt veldig sterk og skremmende.
Inception: Gjensyn. Likte den enda bedre nå som jeg så den på dvd, og kunne stoppe den noen ganger underveis og diskutere ting med mannen. En av de mest intelligente filmene jeg vet om.
The Reader: Tja. Fine skuespillerprestasjoner, og interessant plott, men noe over the top og melodramatisk. Hadde vært mer troverdig med tyske skuespillere / tysk språk.
Breaking Dawn - Part 1.: Jeg er enig med Empire Magazine som sier "The story is demented", men av en eller annen grunn har jeg latt meg rive litt med. Denne filmen er den beste av dem så langt. Mindre vampyrer og varulver som slåss i skauen og mer handling.
Shame: Så intens at jeg nesten glemte å puste. Løp og se!
The Lord of The Rings: The Fellowship of the Ring: Dette er vel tredje eller fjerde gangen jeg ser filmen, men første gang jeg har klart å få med meg hvem de ulike rollefigurene er og hva poenget med historien er. Altså er jeg ikke helt engasjert. Men, for all del, jeg ser jo at det objektivt sett er en vakker film.
The Descendants: Har George Clooney noen gang gjort en dårlig jobb? Nok en gang briljerer han. I en fin-trist-morsom film med modent innhold. Dveldende, men aldri kjedelig.
Nader og Simin – et brudd: Hva er vi villige til å gjøre for å komme oss ut av et liv vi ikke vil være i? Hva er konsekvensene? En perle av en film som viser et samfunn som virker fascinerende fremmed.
Februar:
14. This Must Be The Place: En (som vanlig) fantastisk Sean Penn i en merksnodig film av ubestemmelig genre. Morsom og sår på samme tid.
15. Pus med støvler: Nja. Mulig den hadde vært bedre i originalutgave, men den var rett og slett ikke spesielt morsom. Og ikke nyskapende heller. Også var Lille Trille så stygg at jeg nesten ikke orket se på han.
16. Black Swan: Gjensyn. Selv om jeg likte den første gang, likte jeg den enda mer nå. Nå kjente jeg jo historien, slik at jeg kunne konsentrere meg om de creepy detaljene, fargesymbolikken, osv. Dritskummel.
17. Déficit: Relativt ukjent meksikansk film med Gaél Garcia Bernal både foran og bak kamera. Typisk lavbudsjettsfilm, men siden jeg kjenner en del til klasseskillene i Latin-Amerika, ble filmen ganske "close to home". Jeg likte den i alle fall veldig godt uten at jeg helt klarer å si hvorfor.
18. LOTR: The Two Towers: Slagscenene er fortsatt for mange og for lange, men etter mange gjensyn må jeg omsider innrømme at jeg faktisk liker disse filmene.
19. Jernkvinnen: Utrolig velspilt, historisk sett veldig interessant, men litt vel langdryg og litt ullen når det gjelder konkrete hendelser (for meg, i alle fall, som har store huller i den politiske kunnskapen).
20. Atonement: Gjensyn. Denne filmen gjør fortsatt vondt langt inne i sjelen. Nydelig filmet, og med en fantastisk James McAvoy.
Mars:
21. The Artist: Joda, jeg skjønner at det er en fin og nyskapende film, men det fenget ikke meg. Men verdt å få med seg.
22. The Grey: De mest skremmende flystyrtscenene jeg har sett, og aldri har jeg trodd at jeg skulle bli så redd av en film om ulv. Liam Neeson er strålende, og filmen har en "on the edge of your seat"-følelse som varer fra a til å.
23. Jane Eyre: Den nyeste filmatiseringen, er det vel. Den eneste grunnen til at jeg så denne, er Michael Fassbender. Vakkert filmet, men jeg lar meg ikke rive med av handlingen.
24. LOTR: The Return of The King: Ok, så liker jeg disse filmene likevel da. Men det tok meg tre runder før jeg likte dem.
25. Shogun: Serie av det gode, gamle slaget der handlingen går treeeegt fremover, så vi brukte over to måneder på denne. Men interessant om den japanske æreskulturen.
26. Morning Glory: Jeg ønsket å se noe lettbeint, men bra, og det fikk jeg. Fornøyelig romantisk komedie som bare er kos, og ikke irriterende på en plass. Anbefales hvis man leter etter gode filmer i den sjangeren.
27. I don't know how she does it: Jeg likte boka, men hadde hørt av filmen var dårlig. Og det var den. Virkelig dårlig. "Us mothers feel ...", "All single mothers know ...", osv. osv. Urk. Underholdende på sitt vis, dvs. grei som veldig hjernedød tidtrøyte på fly.
28. Crazy, Stupid, Love: Nok en hjernedød "grei å se på flyet"-komedie. Teit historie, men Ryan Gosling er deilig sleek.
29. Young Adult: Ooh. Rart å se en film om en voksen dame som mimrer om high school i en småby i Minnesota, sammen med min bestevenninne fra da jeg gikk på high school i en småby i Minnesota. Det var utrolig puteflaut å se denne filmen, og det er et kvalitetstegn. Velspilt av Charlize Theron.
April:
30. Willy Wonka and the Chocolate Factory: Gjensyn. Jeg misliker Charlie sterkt, men Gene Wilders Willy Wonka er fabelaktig. Quirky film som er vel verdt å se flere ganger.
31. The Way: Noe soppy historie om en mann som velger å gå pilgrimsferd etter at sønnen døde etter å ha prøvd det samme. Forutsigbar story, men spilt med mye sjarm.
32. Beetlejuice: Gjensyn. Mange år siden jeg så denne sist, men jeg likte den fortsatt. Ikke en storartet film, men hysterisk morsom etter et par øl.
33. When Harry Met Sally: Gjensyn. Denne må ses med jevne mellomrom. En av de beste romantiske komediene gjennom tidene. Og Meg Ryan var jo så søt.
34. Forrest Gump: Gjensyn. Folk kan si hva de vil, men jeg LIKER denne filmen. Jeg synes ikke den romantiserer verken amerikansk historie eller det enkle liv.
35. Billy Elliot: Jeg har faktisk ikke sette denne før. Jeg har store forventinger, men ble litt skuffet. Rimelig forutsigbar. Men Jamie Bell er jo superskjønn.
36. The Simpsons Movie: Gjensyn. Den kunne definitivt vært morsommere, men Klatregris-sangen redder dagen som vanlig.
37. Hodejegerne: Jeg hadde store forventninger, og denne gang ble de innfridd. Utrolig drivende. Men brutal.
Mai.
38. A View To A Kill: Roger Moore var altfor gammel i rollen som James Bond, og jeg hatet Bond-piken. Men Grace Jones og Christopher Walken gjorde filmen vel verdt en titt. Lenge siden jeg så denne sist. Måtte vel ha vært i 1986.
39. The Lady: Nah. Flott kjærlighetshistorie, og velspilt, men Aun Sang Suu Kyi ble litt endimensjonert fremstilt, og jeg klarte ikke å få tak på det politiske i filmen. Men jeg er nå så glad i David Thewlis at det var verdt det bare pga. han.
40. Solsidan – sesong 1: Jeg lo og lo og lo. Hvorfor kan ikke folk bare være seg selv? Puteflaut og lettgjenkjennelig. Og hysterisk morsomt.
41. The Hunger Games: Jeg har ikke lest boken, men ble imponert av filmen. Creepy sci fi av den sorten jeg liker. Og med mindre ren action enn jeg hadde fryktet. Ganske ekkel å se i lys av 22. juli.
42. Laksefiske i Yemen: BÅRING! Den begynte bra med et fiffig tema, men ble etter hvert stereotyp og noe vi har sett tusen ganger før, nemlig kollegaer i hardt vær som først misliker hverandre, men så ...
43. We need to talk about Kevin: Både mannen og jeg mener at dette er den mest ødeleggende filmen vi har sett siden Irreversible. Hva gjør det med deg som menneske når du hele tider går rundt og frykter det verste, og det verste faktisk skjer. Og hva om du i tillegg kanskje har skylden? Også en film som var ekkel å se i lys av 22. juli.
44. Kong Curling: Jeg lo! Denne var bare rett og slett snål. Jeg liker vanligvis ikke puteflaue filmer, men denne var bare ubetalelig. Verdt en titt om man ikke venter seg noe høyintellektuelt. Og hvor i all verden har de funnet alle disse schtøgge boligene?
45. Schindlers liste: Gjensyn. Jeg tror det er fjerde gang jeg ser denne filmen, og jeg får stadig med meg nye ting i den. Den blir aldri lett å se, men det er greit. Man trenger visse påminnelser en gang i mellom.
46. Secrets and lies: En av mine favorittfilmer. Har sett den uttalige ganger. Den har blitt mindre og mindre morsom og mer og mer gripende for meg etter hvert som voksenlivet har farget meg.
Juni:
47. Abigail's Party: TV-film basert på teaterstykke med samme navn. Tidlig Mike Leigh (1977). Jeg har nettopp sett stykket på teater, men filmatiseringen var mer realistisk. Om middelklassens tomhet. Veldig bra, men ubehagelig å se.
48. Jurassic Park: The Lost World: Jeg var overbevist om at jeg hadde sett den før, men det hadde jeg ikke. Men det var ikke noe tap. Der ener'n faktisk hadde litt wow-faktor, var denne bare døll, døll, døll.
49. Jaws: Gjensyn. Denne blir bare bedre og bedre. Føles ikke utdatert på noen som helst måte.
Juli:
50. Rain Man: Gjensyn. Jeg har alltid likt denne filmen. Jeg mener den viser autisme på en ganske reell måte. Morsom er den også. Og trist. Selv om Tom Cruise spiller seg selv nok en gang.
51. The Five-Year Engagement: Jeg lot meg lure av at Empire likte den, men den var en romantisk komedie av det "vanlige" slaget. Jeg lot meg ikke gripe av problemstillingen, og ikke likte jeg folka noe særlig heller. Helt grei underholdning dog.
52. The Best Exotic Marigold Hotel: Dette er vel det man kan kalle "lun film". Tidvis morsom og rørende, men de skulle ha droppet de indiske rollefigurene. Historien deres var bare teit og stereotyp og ødela en god del.
53. The Odd Couple: Jeg hadde faktisk ikke sett denne før. En klassiker! Morsom. Et must.
54. North By Northwest: Jeg hadde ikke sett denne heller før, men unntak av crop duster-scenen som jeg har sett i x antall sammenhenger. Men jeg ble skuffet. Jeg hadde store forventninger, og regnet med at dette skulle være en stor psykologisk thriller. Men filmen mistet raskt piffen og ble til noe vi har sett mange ganger før. Søtsuppete og teit. Men starten var spennende.
55. Solsidan - sesong 2: Fortsatt hysterisk morsom. Sååå utrolig puteflaut.
56. Prometheus: Hva i all verden var nå dette? Den klarte ikke å bestemme seg om den skulle være en del av Alien-universet eller ikke. Rollefigurene var nesten komisk stereotype, og jeg likte ikke Noomi Rapache i denne rollen i det hele tatt. Noen spennende og ikke minst ekle scener, men alt i alt en stor nedtur. Med unntak av Michael Fassbender som David. Han reddet filmen.
57. Fish Tank: Gjensyn. Dette var min favorittfilm i 2010, så jeg var spent på om jeg ville like den like godt nå. Og det gjorde jeg. Utrolig velspilt, og en historie som går rett under huden på meg. Plutselig husker jeg veldig godt hvordan det var å være femten.
August:
58. Madagaskar 3. Europe's Most Wanted: Jeg har verken sett enern eller toern, så dette ble bare meningsløst for meg. Rotete historie, og veldig lite humor. Men niåringen koste seg heldigvis.
59. Take This Waltz: Fin og ubehagelig. Den gikk veldig under huden på meg. Hva skjer med et menneske som er lykkelig i et forhold og man likevel klarer å forelske seg i en annen? Hvilke valg tar vi i livet? Og hvilke valg er "legitime". Og klarer vi å stå inne for det vi gjør? Veldig god vinkling på et tema som i utgangspunktet kan virke "oppbrukt".
60. The Wire - sesong 1: Jeg brukte flere episoder på å komme inn i denne, ikke minst språket, og jeg var veldig "jaha, og folk liker denne serien fordi ...?", men etter hvert løsnet det og jeg fikk veldig sansen for mange av personene. Og stakkars Wallace.
61. Robocop: Jeg hadde faktisk sett den før, men husket så lite at jeg hele har trodd det var en Schwarzenegger-film. Veldig brutal, men på godt, gammelt 80-tallsvis. Skal det først være action (som jeg ikke liker), så er tross alt denne en av de mer serverdige.
62. Chihiro og heksene: Et tredje gjensyn med denne, og endelig følte jeg at jeg skjønte den sånn noenlunde. Jeg synes den er kjempeskummel, og Ghibli-universet er bare helt fantastisk. Og så er jeg stor fan av Ansiktsløs.
63. Bridget Jones' Diary: Gjensyn nr. ørten. Fortsatt morsom. Fortsatt søt.
September:
64. Tyrannosaur: Ufattelig trist britisk film om mennesker fanget i sitt eget liv. Høyst severdig, glitrende spilt og veldig hjerteskjærende.
65. Memento: Etter mange, mange år fikk jeg endelig sett denne. Wow. Jeg klarte nesten ikke sove etterpå, for jeg følte at noen virkelig hadde "føkka" med hjernen min. Og, ja, jeg skjønner hypen.
66. ParaNorman: Relativt underholdende til barne-film i være. Helt grei tidtrøyte, og det var moro å se hvor skummel den var til å være rettet mot barn.
67. The Big Lebowski: Jeg har bare sett deler av denne før, noe som er en skam. For Jeff Bridges ganske enkelt er The Dude. Så ufattelig herlig spilt. De må ha hatt det ufattelig morsomt på settet. Morsomt, bitende og intelligent.
Oktober:
68. Som du ser meg: En film som tar reelle hverdagskonflikter mellom mennesker på alvor, samtidig som den er morsom på en litt sår måte. Skuespillerene fremstår som "vanlige" mennesker, og spesielt Laila Goodys ansiktsuttrykk under arbeidskonflikten ga meg vondt i magen.
69. The Girl With The Dragon Tattoo: Jeg har lest boka, men ikke sett den svenske filmen. Jeg likte denne innspillingen. Den klarte å fange essensen, noe jeg trodde skulle bli vanskelig i og med at boka er så lang og detaljert. Skal sørge for å se den svenske versjonen også, så jeg får noe å sammenligne med.
70. The Muppet Show – sesong 1: Dette var før showet hadde "funnet seg selv", og mens gjestene var ukjente, og humoren skikkelig hit and miss. Mye kjedelig, men også noen perler innimellom.
71. Scott Pilgrim vs. The World: Mannen min oppsummerte det bra når han antok at jeg digget rammehistorien, men hater "dataspillscenene". Spot on. Snodig film. Tiåringen digger den.
72. Wuthering Heights: Jeg hadde sverget at jeg aldri skulle se en filmatisering av Wuthering Heights, i alle fall ikke før de fant den perfekte Heathcliff. Det har de ikke gjort her (hvor Heathcliff er svart), og den voksne Cathy er helt, helt feil. Dessuten var det først på slutten de var slemme og gale nok. Men den unge Cathy er utrolig bra, og omgivelsene er beskrevet så bra at jeg satt og var konstant kald under hele filmen
November:
73. Halloween: Originalen fra 1978. Det er litt vanskelig å ta denne filmen alvorlig sånn post-Scream, men samtidig er den jo utrolig fascinerende til å være den første i sin sjanger.
74. Paradis: Kjærlighet: Jeg var støl i magen dagen etterpå, for jeg hadde sittet så forknytt under filmen. Veldig ubehagelig film om europeiske middelaldrende kvinner som kjøper sex i Kenya, og hvordan dette bortforklares, også overfor en selv, på så mange måter.
75. Skyfall: I tillegg til Casino Royale, min favoritt-Bond-film. Jeg liker den slitne Bond, og likte at vi fikk vite så mye om bakgrunnen hans. Søt Q og majestetisk M.
76. Beasts of The Southern Wild: Wow! Fantastisk velspilt av en så ung jente. Og hvilket innblikk i en tankegangen til mennesker som ikke vil gi slipp på det de har. For hvem er disse folkene som ikke evakurerer når de blir bedt om det? Jeg har tidligere bare ristet på hodet av dem, men denne filmen fikk meg til å tenke. Også er det så rart at dette er USA. Det er virkelig ikke noe USA jeg kjenner til. Fascinerende.
77. Love Actually: Ja, den måtte jo komme i år også. Jeg elsker denne filmen like høyt fortsatt.
78. Wall Street: Gjensyn med en gammel kjenning. Mange år siden jeg så denne nå, og den virker utdatert og utrolig aktuell på samme tid. Charlie Sheen spiller glitrende og Michael Douglas er farlig og herlig slesk. Greed is good!
79. The Wire - sesong 3: Denne var kjeeedelig veldig lenge. Men som med de to første sesongene tok den seg opp på slutten. Men det var kun de fire siste episodene som fenget. Ingen av rollefigurene klarte å sjarmere meg på noe vis i denne sesongen.
Desember:
80. Die Hard: En av de få actionfilmene jeg liker. Sikkert fordi det er like mye katastrofefilm som action. Holder seg bra.
81. Die Hard 2: Jeg liker denne like godt som enern. Unnskyldningen for å se begge filmene akkurat nå er jo at det er julefilmer – på sitt vis.
82. The Wire - sesong 4: Yess! Endelig tok serien seg opp. Denne sesongen var spennende helt fra starten av. Både min og mannens favorittsesong.
83. White Christmas: Jeg tenkte grøss og gru, men jeg synes faktisk den var underholdende. Og ganske morsom. Selv om jeg holdt på å sovne under sang- og dansenumrene.
84. Parenthood: Vi ser denne ca. en gang i året som en påminnelse om at foreldretilværelsen faktisk er vanskelig. Soppy, men morsom og smart læll.
85. Miranda - sesong 1 og 2: Det morsomste jeg har sett på lenge. Fantastisk humor. Such fun!
86. Carnage: Jeg så stykket på Nationaltheateret for et par år siden, og har sett frem til filmversjonen. Morsomt, men skremmende om hvordan vi oppfører oss når vårt sanne jeg kommer frem.
1. Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg hadde skrudd forventningene helt ned i bunnen, og ble dermed ikke skuffet. Eller i alle fall nesten ikke skuffet. Her er knapt noe igjen av det snevet av eleganse som var i eneren, her er altfor lite snappy dialog og briljant deduksjon, fjernet til fordel for altfor mye action og slåsskamp i umotivert langsom kino, og Holmes er manisk og nær psykotisk uten balanserende, kjølig intelligens og distanse. Og Stephen Fry er - selv om han alltid er verdt å se - sørgelig dårlig utnyttet; hans Mycroft er nesten parodisk eksentrisk/latterlig og bidrar ikke med noe nyttig til plottet (bortsett fra en godt planlagt tur i robåt!). Men, som sagt, forventningene mine var svært lave; Downey og Law er blant de mest sjarmerende skuespillerne jeg vet, og særlig i kombinasjon er det fremdeles nok til at jeg synes det er verdt det å sitte et par timer og se på dem. Og så er det dessuten en trøst å vite at dersom man vil ha en mer gjennomtenkt Sherlock Holmes og en mer genuint intelligent og interessant Mycroft, så er det jo bare et par dager til neste episode av Sherlock!
2. Thor. Kenneth Branagh lager Marvel-film, og resultatet er definitivt akseptabel underholdning. Det er ingen måte å gjøre denne historien rimelig eller sannsynlig på, og Marvel-universet krever et ekstra lag av suspension of disbelief for alle som kjenner litt til norrøn mytologi, men greier man å svelge det, er dette både spennende og morsomt. Omtrent like dyptpløyende og skummel som en rimelig bra Doctor Who-episode, og det er ikke noe dårlig skussmål, det. Anthony Hopkins er en utmerket Odin, og jeg likte ellers særlig Tom Hiddleston som en Loki som er utspekulert og upålitelig, som han jo skal være, og som tross alt ikke ender opp som en entydig skurk.
3. X-Men First Class. Opprinnelseshistorien bak X-Men er langt bedre enn de siste par filmene fra dette universet, og det enda slike historier er vanskelige å gjøre vellykket. Flott casting; Michael Fassbender (som Erik Lensherr/Magneto) ligner jo til og med litt på Ian McKellan, i alle fall i mimikken, James McAvoy er en veldig fin, tweedbejakket og over-anstendig Charles Xavier, og forholdet mellom dem er, som det skal, det som i hovedsak gir nerve til filmen. Kevin Bacon er aldeles briljant, både som nazist og senere, January Jones er perfekt som diamantkvinnen Emma Frost, og så er det en fryktelig morsom ukreditert cameo, i en bar halvveis ut i filmen, som jeg ikke skal spoile for dem som vil se filmen. En del superkrefter er det vanskelig å overføre fra tegneserie til en på sitt vis "realistisk" film uten at de ser latterlige ut, men jeg synes det aller meste fungerer bra her. Og den kalde krigen er et svært godt valg som bakteppe her, ikke bare fordi den passer i forhold til alderen på hovedpersonene.
4. Sherlock (sesong 2, 3 episoder). Sesongstarten- A Scandal in Belgravia - topper til og med seriestarten fra 2010 i å være kul, snappy, spennende og morsom. Cumberbatch gnistrer, hele sesongen gjennom, og Freeman støtter opp der han skal uten å noen gang bli døll eller bare en del av møblementet. Man kan faktisk tro på vennskapet mellom de to ganske så forskjellige, og på hvert sitt vis noe dysfunksjonelle adrenalinjunkiene. Og jeg fryder meg over det hver eneste gang serie-medskaper Mark Gatiss dukker opp som nær allmektige og likevel tidvis hardt plagede storebror Mycroft. Skurken fra sesong 1 er tettere vevd inn i alle tre episodene enn det som var tilfelle sist, og episode 3 dreier seg om den endelige konfrontasjonen og the final solution. Uventet og intens vri på kanon i den episoden de fleste av fansen har gruet seg mest til å se (godt hjulpet av Gatiss og Moffat på Twitter …).
5. Mission: Impossible - Ghost Protocol. Jeg glemmer litt fra gang til gang at Tom Cruise egentlig er en ganske kapabel og karismatisk skuespiller, alle sine galskaper til tross. Dette er den fjerde Mission: Impossible-filmen, og denslags høres jo ganske meningsløst ut å bruke tiden sin på, dersom man ikke har fått med seg at det denne gangen er Brad Bird som står bak. Geniet Brad Bird, som lagde The Iron Giant og The Incredibles, og dermed har demonstrert at det går an å lage animert action som er bedre (både actionmessig og på et mer menneskelig plan) enn det meste som finnes av "ordentlig" film. Jeg var spent på å se hvor godt han greide å gjøre det samme med ekte skuespillere, og jeg ble dypt gledelig overrasket. Det er lenge siden sist jeg virkelig rent fysisk satt og holdt meg fast i setet under actionsekvenser! Cruise har denne gangen både Jeremy Renner og fantastiske Simon Pegg med på laget, og de utfyller hverandre aldeles fabelaktig - Pegg er morsom, det visste vi fra før, men han spiller skikkelig og er ikke utelukkende comic relief, og Renner har med seg intensiteten som gjorde sånt inntrykk i The Hurt Locker, sammen med en åpnere sjarm og effektiv komisk timing som er med på å gjøre det hele enda mer underholdende. Plottet har akkurat den balansen mellom spennende og komplett latterlig som de beste James Bond-filmene har pleid å ha, og i det store og det hele er dette omtrent så underholdende som det blir.
Februar:
6. Tinker Tailor Soldier Spy. Dette er forsåvidt en spionfilm, men det er en like lite treffende genrebeskrivelse som å si at den forrige filmen til Tomas Alfredson, Låt den rätte komma in, var en vampyrfilm. Dette er en fragmentert og ganske komplisert thriller, der løsningen kommer nesten som en ettertanke; den er filmet i nydelig syttitalls snusbrunt, gulnet, utvasket grått og fremstår nærmest som en meditasjon over pliktfølelse, moral og lojalitet, over hva som kan kreves og hva man er villig til å ofre, og over hva man til slutt sitter igjen med når de moralske skillelinjene er utvisket. ("It was a good time back then." "It was the war, Connie." "A real war. Englishmen could be proud then.") Gary Oldman som George Smiley har et intenst urokkelig pokerfjes med intens tristhet som kommer frem i glimt, John Hurt er en overbevisende hardtrøykende Control, og Benedict Cumberbatch med kledelig blondt hår holder oppe sin del av filmen som Smileys assistent og protegé, med alt det innebærer. Resten av filmen er også befolket med sterke (og for en stor grad svært britisk usmilende) skuespillere. Jeg lente meg stort sett tilbake og nøt det hele.
7. Moulin Rouge. Det var fjerde gang jeg så denne, tror jeg, men det er noen år siden sist, og jeg synes den har holdt seg godt (og kledde den enda større TV-en vi har fått siden forrige gang!). Ekte operatisk drama, lidenskap og gedigne kulisser, Ewan McGregor som hjerteskjærende overbevisende ung kunstner og Nicole Kidman som perfekt castet kynisk kurtisane - og alltid fabelaktige Jim Broadbent som larger-than-life nattklubbeier og sirkusdirektør. Jeg har alltid elsket måten denne musikalen gjør skamløst bruk av de underligste popsanger og får det til å fungere på mystisk vis, og kulisser og modeller og dansescener og annet stæsj bygger nydelig opp rundt en historie som er så klisjépreget og banal at man ikke kan annet enn å la seg forbløffe av hvor rørende det hele er. Og det musikalsk aller beste nummeret tror jeg fremdeles er tangoen. (Og hvis noen greier å gjette hvordan Toffskij og jeg greide å assosiere oss fra Tinker Tailor … til denne, på kafé for noen dager siden, så blir jeg imponert - vi brukte ganske lang tid selv på å greie å rekonstruere det.)
8. Homeland(Seong 1, 12 episoder). Veldig spennende og vellaget serie med steingode skuespillere i særlig de to hovedrollene. Claire Danes spiller en intenst drevet CIA-agent som ofte beveger seg godt over grensen til "besatt" eller "manisk", og Damian Lewis er også veldig god som amerikansk sersjant tilbake etter 8 år i irakisk fangenskap. Serien holder både som skikkelig spennende actionthriller og som politisk intrige, men kanskje er den aller best når den ser på menneskene sentralt i spenningen og på hva jobben deres gjør med både dem selv og deres nærmeste. Og den greier å holde oppe trykket helt til sesongavslutningen og enda litt lengre, uten å hverken lure tilskuerne eller gå på akkord med hva de ulike aktørene har satset og ofret.
9. Arriettas hemmelige verden. Animasjonsfilm fra Studio Ghibli som overbeviste, rørte og underholdt både voksne og barn. Filmen er basert på Mary Nortons barnebokklassiker "Lånerne", og den japanske familien i filmen var da også temmelig europeisk på mange vis, syntes jeg. Nydelig laget var den i alle fall, særlig var det imponerende bruk av "fokus" og "kameravinkler" for å vise verden sett fra småfolkets nivå - hvem trenger innpåsliten 3D når det kan gjøres så vakkert og enkelt som her? Arrietta og familien hennes var fint skildret, ekspedisjonene ut i den store verden var spennende, og forholdet mellom henne og den hjertesyke Johs er gjort overbevisende og ikke for sentimentalt. Akkurat passe spennende var det også, selv for den ganske lettskremte syv år gamle kusinen som var med.
Mars:
10. Mad Men(sesong 3). Hvis Mad Men en gang mister grepet og begynner å bli kjedelig og intetsigende, kommer det til å ta et halvt år før noen oppdager det. Og med det mener jeg bare å påpeke at det er en veldig, veldig langsom serie. Det er fremdeles et ganske modig valg, synes jeg. Men dette var ikke sesongen der de mister grepet. Snarere ble jeg stadig mer imponert over karaktertegningene og hvor stadig mer relevant serien er. Mot slutten av sesongen ble det ellers veldig tydelig for meg at Roger Sterling helt klart er favorittpersonen min - det ble jeg særlig bevisst etter episoden der en gammel flamme dukker opp igjen, og der man, til en forandring, ser Roger fra hans egen synsvinkel i stedet for fra Dons. Joan har sin egen, problematiske delhistorie gjennom sesongen, og bakteppet av Kennedy og Vietnam og borgerrettighetskamp stikker stadig tydeligere inn i handlingen. Ingenting er så statisk som man kunne tro, og ingen er immune eller helt uavhengige av menneskene og verden rundt seg - ikke engang Don Draper. Og så kom plutselig den siste episoden og var helt uventet, og ga masse payback for alt som har skjedd før, og gjorde meg ordentlig entusiastisk og spent på å komme i gang med sesong 4!
11. Archer(sesong 3). Archer er det morsomste på TV på veldig lenge! Dette er en parodi på en spionserie, hovedpersonen Sterling Archer er en fullstendig clueless og totalt politisk ukorrekt "James Bond"-type ("It's pretty hard to stay anonymous when you're the world's greatest secret agent"), og hans mor Malory er sjefen for spionbyrået - en om mulig enda mer egoistisk, politisk ukorrekt og usympatisk rollefigur ("Just like that Christmas break when I moved and forgot to give my new address to his stupid boarding school. I mean, he rode the train into the city all by himself. He couldn't pick up a phone book? Nine years old, and bawling in that police station like a little girl!"). Spørsmålet om hvem som egentlig er faren til Sterling er noe som stadig dukker opp i løpet av serien. Resten av byrået er befolket av den ene mer hysterisk underholdende figuren etter den andre, blant annet en sex-avhengig revisor, en masochistisk milliardarving med vrangforestillinger, en gal vitenskapsmann i kjelleren og hans virtuelle, japanske forlovede. Handlingen veksler mellom spionaction i inn- og utland og kontorintriger, og det er ofte ganske vanskelig å skille mellom dem. Det er da heller ikke vanligvis poenget.
12. Captain America: The First Avenger. Vi fortsetter oppladingen til Avengers-filmen til Joss Whedon som skal komme senere i år, men dette var vel ikke den mest spennende delhistorien. Den er sjarmerende datert, tanken om at man kan vinne en krig ved å produsere ekstra sterke soldater, og det er en del fin førtitallsstemning her, og flere morsomme skuespillere i morsomme roller - Hugo Weaving er det jo alltid en utsøkt glede å se, for eksempel. Men jeg synes tempoet i filmen var veldig ujevnt og at det virket litt tilfeldig hva den tok seg tid med og når historien bare raste av gårde, og så synes jeg ikke Chris Evans har gravitas eller karisma eller hva som nå skal til for å bære en hel, ganske dustete actionfilm. Den lille teaseren for The Avengers som kom etter selve filmen var ikke fullt så morsom som den som kom etter Thor, men den gjorde meg definitivt entusiastisk, den også, med både Iron Man, Loki og ... hvem i all verden er det Jeremy Renner skal spille?
April:
13. The Artist. Fem Oscars, blant annet den for Best Movie, og det er litt overraskende for en stumfilm, er det ikke? En relativt stilriktig stumfilm, til og med, med gammeldags tempo og nesten gammeldags spillestil også. Men ikke helt gammeldags; forskjellene mellom scenene der George Valentin spiller inn film og de scenene der Jean Dujardin spiller George Valentin er høyst overbevisende når det gjelder Dujardins kompetanse (som ga ham Oscar for beste mannlige hovedrolle), selv uten at han overdriver stumfilmstilen til det latterlige. Slike ting, og rent teknisk overbevisende ting, briljerer gjennom hele filmen, og den er sjarmerende og vakker og til å bli i godt humør av, selv om den kanskje ikke helt har nerven jeg hadde håpet på fra en så kritikerrost film. (Det aller morsomste i hele forestillingen var forresten en scene der Valentin nesten holder på å bli påkjørt av en bil som kommer luntende i omtrent 10 km/h, og en dame bakerst i kinosalen gispet så høyt og forskrekket at alle hørte det. :humre: )
14. Elena. Russisk film om en middelaldrende kvinne som forsøker å gjøre sitt beste i forhold til de ulike delene av familien sin. Nydelig spilt av veldig overbevisende skuespillere og tidvis nær, men aldri over, grensen til å bli helt passiv og kjedelig. Jeg var hele tiden genuint spent på hvor filmen kom til å gå, enda jeg tror knapt jeg noen gang jeg har sett en film som legger så lite drama og emosjonell valør på det som skjer. Handlingen er mer enn dramatisk nok, men det er spilt og filmet (og musikksatt av Philip Glass) som om det knapt skjer noen ting, og hver og en av personene i filmen kunne - med relativt enkle grep - vært fremstilt som en sympatisk hovedperson eller som en slags skurk. Slik det er, stilles publikum helt åpne når det gjelder å vurdere hva vi synes om personene og deres valg.
15. The Avengers. Se der, ja! Vi har ladet opp med Thor og Captain America, som begge var morsomme nok, men plutselig ser man forskjellen på å ha en regissør som kan historier, relasjoner og dialog, og som dessuten har mange års erfaring med både teite konsepter, smålatterlige helter og monstre, lite tillitvekkende Råd med eldre menn som ikke har så mye kontroll som de ønsker, og Nameless Evils from Beyond som likevel ikke må få lov til å være så uovervinnelige at de tar knekken på spenningen og historien. Morsom dialog som veksler med glimt av ekte tragedie er også noe Whedon har finslepet kompetanse på. Jeg storkoste meg med både Ruffalo, Hiddleston, Renner og - alltid! - Downey, og ikke minst ble jeg rent lykkelig over hvor godt balansert historien og actionsekvensene var, særlig sammenlignet med Captain America (som jo forresten er en ganske kjedelig og dustete superhelt, men som de greide å bruke noenlunde fornuftig). Det er et problem å blande ekte (halv-)guder, nesten uendelig sterke grønne monstre og helt alminnelige mennesker som riktignok er flinke til å skyte og sparke, men alle fikk sin lille bit å gjøre og viste seg å være nødvendig for å få det hele til å fungere. I think there's a lesson here for all of us.
Mai:
16. The Cabin in the Woods. Whedonesque skrekkfilm (riktignok regissert av Drew Goddard, men det er så mye Whedon i manus at man nesten kan kalle den en Whedon-film likevel). Stas! Mer stas jo mer skrekkfilm - og kanskje også jo mer Whedon - man har sett fra før, tror jeg nok. Jublet inni meg for Whedon-alumni som dukket opp (Amy Acker og Fran Kranz, som stod for noen av de aller beste scenene i Dollhouse for et par år siden), og for et par av de andre også. Leken og dyster omgang med skrekkfilmgenren, og jeg vil ikke si noe mer om handlingen enn at den innfrir alt jeg måtte ha hatt av forventninger. (Og at jeg har mer og mer lyst til å skrive noe om likhetstrekkene i alt jeg har sett som Joss Whedon har vært borti, men at jeg knapt kan gjøre det uten å spoile alle som ikke har sett alt det samme som jeg.) Filmen ble forresten spilt inn et par år før The Avengers, og det er morsomt å se hvor mange kilo muskler Chris "Thor" Hemsworth greide å bygge opp i mellomtiden. :knegg:
Juni:
17. Mad Men(sesong 4). Jeg synes denne serien blir bare bedre og bedre, og denne sesongen har det vært genuint spennende veldig mye av tiden. Og innimellom har det vært ordentlig trist også - og så "slutter" ting og situasjoner så å si aldri på den måten man kanskje kunne forvente seg. Don Draper er langt utenfor komfortsonen sin i mye av sesongen, og mye av spenningen, men slett ikke all, knytter seg til dette og til hvor han egentlig går. (Og finnes det egentlig noen genuint hyggelige folk her?) Nå ser jeg veldig frem til å begynne på sesong 5.
18. Moonrise Kingdom. Jeg er veldig glad i alle filmene til Wes Anderson, og ser ikke bort fra at dette kan være den beste av dem alle. Nydelig, spennende, trist, rørende og romantisk, med masse fantastiske skuespillere og en historie som hadde både oss voksne og niåringen helt oppslukt. Jeg ble begeistret nok til å skrive en lengre omtale i bloggen min.
19. Labyrinth. Jim Hensons fantasy-film fra 1986 har stått i hyllen lenge, men nå tok vi den omsider frem. En 16 år gammel Jennifer Connelly spiller hovedrollen, og alltid karismatiske David Bowie er hennes motstander, Jareth the Goblin King. Spesialeffektene er noe datert, men fungerer likevel overraskende bra, og det er mye av både spenning og humor - niåringen syntes egentlig starten på filmen (som sant nok var noe skrekkfilmaktig) var for skummel, men var enig med oss etterpå i at det hadde vært verdt det å holde ut og se resten. Den litt Muppets-aktige humoren var kanskje det han satte mest pris på. Det slo meg ellers mange ganger underveis hvor mye filmen har til felles med The Princess Bride (som vi sikkert også må vise Poden før det har gått altfor mange år)
20. Prometheus. Nei, nei, nei. :hehehe: OK, bra ting først: Visuelt imponerende, nydelig 3D, og selve hovedkonseptet er både godt og solid. Dette kunne vært en veldig bra sci-fi-film. Desto vanskeligere å tilgi at det ikke er det. Nesten alt alle gjør i filmen er enten idiotisk eller meningsløst eller begge deler; de elementene som er hentet nesten direkte fra Alien henger ikke sammen med noe som helst; tilløpene til backstory har overhodet ingen verdi for handlingen, og flere av hovedpersonene kunne vært kuttet ut uten at det skadet filmen. Men den er forsåvidt dårlig på en veldig underholdende måte, og det var morsomt å bitche om den hele veien hjem etterpå.
Juli:
21. Mad Men (sesong 5). Blir serien bare bedre og bedre? Opptil flere av grepene/delhistoriene denne sesongen kunne virket såpeoperaaktige hvis man fikk dem fortalt, men selv om moralen bak kanskje tidvis er litt for overtydelig, fungerer det stort sett alt sammen, og virker troverdig der og da, uten å bryte med Mad Mens stilriktige, subtile langsomhet. (Og som omtalen i A. V. Club sier: "If nothing else, Matt Weiner created a season that featured lots and lots of people hitting Pete Campbell in the face, and I think we can all thank him for that." :knegg: ) Jeg blir genuint rørt av så mange av hovedpersonene; selv de mest usannsynlige kan tydeligvis ha eksistensielle kriser fra tid til annen. Og så er det spennende å se Sally Draper vokse opp og bli viljesterk tenåring på 60-tallet - jeg lurer på hvor hun går i løpet av neste sesong.
22. The Dark Knight Rises. Jeg er stor fan av Christopher Nolan og har sett alle filmene hans, de fleste flere ganger. Men denne gangen ble jeg skuffet. Og det enda dette jo slett ikke er noen dårlig film - det er på mange måter en riktig bra film, en spennende og medrivende film med gjennomtenkt handling og flotte skuespillere, og visuelt er den like slående som de to tidligere Batman-filmene hans. Likevel ble jeg altså skuffet fordi jeg hadde forventet meg noe mer. Nolan er en relativt alvorlig filmskaper, på grensen til det pretensiøse, og Batman er en temmelig selvhøytidelig superhelt, og denne gangen synes jeg det bikket over. Michael Caines Alfred var antagelig mye av grunnen, jeg savnet mer av ham, og det som var, var altfor trist og tragisk i stedet for ukuelig uærbødig. Og skurken denne gang manglet det groteskt morsomme som både Jokeren og Scarecrow hadde ved seg. Dessuten har actionsekvenser alltid vært Nolans svakeste side, og det gjelder denne gangen også. (Kan han ikke få noen til å hjelpe seg med dem? Brad Bird, for eksempel?) Anne Hathaways Catwoman hjalp riktignok noe, og både Christian Bale og Gary Oldman gjorde jobben sin, det var bare ... ikke bra nok.
August:
23. Bottle Rocket. Gjensyn med debutfilmen til Wes Anderson, som vi fikk lyst til å ta grundig for oss igjen etter å ha latt oss begeistre sånn av Moonrise Kingdom før sommerferien. Denne filmen er langt enklere og mindre elegant, men den er sjarmerende og merkelig berørende likevel. Owen Wilson spiller førsteutkastet av rollen han har fortsatt med i alle Anderson-filmene, den inkompetente, selvbedragerske, men rørende ukuelige Dignan, som forsøker med imponerende mangel på både kynisme og faktisk forståelse å dra med seg kameraten Anthony ut av en depresjon og inn på en kriminell løpebane. Anthony spilles av Owens lillebror Luke Wilson, en annen Anderson-gjenganger, som her (som ofte ellers) spiller en (relativt) normal og veldig sympatisk person, som blir med på ideene til Dignan utelukkende for å unngå å såre kameraten. Og det underlige er at i løpet av filmen kommer faktisk Anthony seg på beina og får retning og motivasjon og livsglede tilbake. Kanskje like mye på tross av Dignans planer som på grunn av dem, men det er i alle fall i bunn og grunn Dignan som er grunnen til at det går som det går.
24. Wallace og Gromit og varulvkaninens forbannelse. Gjensyn for oss voksne, første gang for niåringen. Filmen er morsom for alle, passe spennende og godt dubbet, og animasjonen er jo fantastisk, som i alle Wallace/Gromit-produksjonene. Som helhet er ikke filmen fullt så vellykket som kortfilmene - det er noe med tempoet og strukturen - men alt er relativt, og kortfilmene med W/G er jo noe av det aller beste som er laget innen genren, så det skal litt til å leve opp til det.
25. Crank. Veldig enkel, for ikke å si simpel actionfilm, som jeg egentlig tror ville fungert best som tegnefilm, all den tid alle personene allerede er todimensjonale, volden er karikert overdrevet og plottet er hinsides enhver fornuft. Når alt dette er sagt, må jeg likevel tilføye at skuespillerne gjør en overraskende god jobb og at det hele henger godt sammen i all sin komplette mangel på subtilitet. Jeg lot meg faktisk underholde såpass godt at jeg nesten greide å ikke irritere meg over misogynismen. (Jeg sa "nesten". :knegg: )
26. The Turin Horse. Ungarsk film som er noe av det aller mest stillestående og samtidig dyptgripende triste og deprimerende jeg har sett. Umulig å handlingsreferere uten å få den til å høres fullstendig parodisk ut (kortversjon: omhandler en middelaldrende mann og hans voksne datter og deres tilværelse på landsbygda i en ubestemmelig tidsalder, bygget opp rundt gjensidig taushet, vodka til frokost og hver sin kokte potet til middag); ganske sikkert ikke en film for alle, men den grep meg veldig og var ikke kjedelig et minutt. Derimot veldig trist.
September:
27. Raising Arizona. Det er nok en grunn til at dette var den eneste Coen-filmen jeg ikke hadde sett - den er noe rotete og masete og med en humor som ikke alltid treffer, men den er samtidig tidvis original og underholdende, den har alltid solide John Goodman i tillegg til Holly Hunter og Nicholas Cage (mens han enda var et kvalitetsstempel på en film), og dessuten varer den bare halvannen time, noe flere filmer burde ta lærdom av.
28. Breaking Bad(første halvpart av sesong 5, 8 episoder). Siste sesong av Breaking Bad er bare halvferdig, men ettersom andre halvdel ikke kommer før langt ut i 2013 virker det rimelig å se på dette som en slags avsluttet epoke. Den slutter i alle fall slik. Breaking Bad er en aldeles fantastisk TV-serie, og for hver episode gruer jeg meg til den er slutt - nesten like mye som jeg gruer meg til å faktisk se den. For fy, det er fælt. Aller mest psykologisk, aller mest fordi vi har kommet så nær innpå så mange av personene og vet, eller tror vi vet, hvor vi har dem og hvor tålegrensen deres er. Bryan Cranston, som spiller hovedpersonen Walter White, er en naturkraft av et slag man sjelden kommer over, og Aaron Paul, som Jesse, burde få alle priser det er mulig å få - at det går an å så hjerteskjærende fremstille noen som sier "bitch" så ofte, det burde egentlig ikke være mulig. Sesong 5 sies å være den aller, aller siste, og selv om jeg alltid prinsipielt er glad for serier som avsluttes på skikkelig vis, mens man enda håper at de skal fortsette, er det vanskelig å se for seg hva som skal fylle tomrommet etter denne.
29. Scott Pilgrim vs. The World. Jeg skjønner hvorfor mange ikke likte denne, men selv falt jeg klart ned i den andre leiren. Michael Cera er overbevisende som litt tafatt, arbeidsløs ung mann som ikke helt vet hva han skal gjøre, og som setter seg urimelig små mål for å være ganske sikker på å greie å nå dem. Likevel er det fremdeles en del gnist i ham, viser det seg når smått mystiske Ramona (som er åpenbart mye kulere enn ham) flytter til byen, og Scott trosser både fornuft, mer eller mindre gode venner samt den veldig unge sort-of-kjæresten sin for å forsøke å erobre henne. I forsøket på å få det til å fungere må de begge takle alminnelige voksne problemer som hans eks, hennes ekser, hans usikkerhet og hennes uforutsigbarhet, og plutselig går filmen over fra å være temmelig realistisk til å bli et virtuelt dataspill, der Scotts "superkrefter" (hentet fra hyppig dataspilling samt et halvdårlig band han spiller i) må brukes mot Ramonas "seven evil exes", som må beseires etter tur før han har en sjanse. Jeg var skeptisk da filmen snudde, men ble overbevist underveis, både av humoren (særlig servert av Scotts romkamerat Wallace) og av hvor godt Scotts ung mann-problemer ble både beskrevet og overvunnet gjennom hans ung mann-interesser. Måten reelle utfordringer demonstreres gjennom "overnaturlige" og veldig underholdende effekter minnet meg på et vis om Buffy. Personene i filmen virker jevnt over ekte, og så blir jeg alltid i godt humør av å støte på Jason Schwartzman. :D
30. Rushmore. Vi fortsetter å rusle oss gjennom Wes Anderson-katalogen, og denne har jammen holdt seg godt siden vi så den før årtusenskiftet. En 18 år gammel Jason Schwartzman bærer stort sett hele filmen på sine smale skuldre som den eksentriske Max Fischer, som har gjort det å være high school-student til sitt kall i livet - ikke så mye selve studiene som alt annet rundt det. Han roter til det aller meste i både sitt eget og et par andres liv når han blir venner med en livstrett millionær (Bill Murray) og en ung, kvinnelig lærer (Olivia Williams (og det var litt av en overraskelse, jeg husket overhodet ikke at det var hun som spilte den rollen!)), men det hadde ikke vært en Wes Anderson-film hvis den mislykkede, men tross-alt-sjarmerende drømmeren ikke på ett eller annet vis hadde kommet helskinnet ut av den. Og de livene han rotet sånn til, de var kanskje likevel ikke så veldig mye å spare på sånn som de var?
Oktober:
31: The Big Heat. Vi kjøpte en bunke film noir i fjor, og begynte på den da, men så har den blitt liggende til fordel for mye annet. Men nå plukket vi altså frem en av klassikerne i genren, og det var absolutt stas! Spennende handling og veldig flott filmet og fotografert (Fritz Lang var regissør); hovedpersonen er mindre Marlowsk kynisk enn i mye annen noir, og mer hellig forarget familiemann, noe som var en interessant (og kanskje mer realistisk) vri, og så er det nesten forbløffende mange kvinner i filmen, endog som handlende subjekter og ikke bare som problemgeneratorer. En ung Lee Marvin er overbevisende som nestkommanderende skurk, og storesøsteren til Marlon Brando spiller heltens sjarmerende, men langt fra dukkeaktige kone. Og de par grundig telegraferte "overraskelsene" i handlingen er antagelig bare så lette for oss å se komme fordi vi har sett så mange filmer som har kommet senere og gjort det samme.
32. Looper. Rian Johnsen overbeviste voldsomt for noen få år siden med en moderne film noir, Brick, med Joseph Gordon-Levitt i hovedrollen. Nå har han fått masse penger til å lage en ny film med samme skuespiller, og det er særdeles solid, det han leverer denne gangen også. Mer av en genretypisk action denne gangen, men dystrere enn mange andre av typen; tidsreisetematikken bringer inn et tydelig aspekt av dystopi i tillegg til å være opphav til mange riktig vittige dialoger. Tidsreiser er notorisk vanskelige å innkorporere i historier uten at de rakner på ett eller annet tidspunkt, og det har nok hjulpet å få innspill fra Shane Carruth, som står bak av de mest perfekt konstruerte tidsreisefilmer gjennom tidene, lavbudsjettsfilmen Primer. (Det hjelper også å ha en opprørt rollefigur på ett tidspunkt slå i bordet og brøle "IT DOESN'T MATTER!" som svar på hvordan noen av de mer intrikate tidsreiseaspektene egentlig fungerer i detalj!) Filmen minner på flere måter om Drive, ikke minst når det gjelder hovedpersonen, og den går ikke i særlig mange av de vanlige klisjefellene når det gjelder relasjoner mellom hovedpersonene. Jeff Daniels gjør en flott jobb som krim-boss (og en av de få innvendingene jeg har til filmen er at jeg gjerne skulle sett litt mer til ham.) Dessuten er det en aldeles fabelaktig (og heller ikke spesielt klisjepreget) barneskuespiller i en sentral rolle. Kan klart anbefales.
33. In Bruges. Temmelig trist og brutal film om temmelig triste og brutale mennesker - filmen er likevel underholdende og sporadisk veldig morsom (om enn stort sett på ganske brutalt vis). Colin Farrell og Brendan Gleeson spiller leiemorderne Ray og Ken, som har blitt sendt til Bruges i Belgia etter at et "hit" i London gikk tragisk galt. I Bruges blir de etter hvert kjent med et ganske odde knippe mennesker, de fleste ganske ensomme og gjerne også både brutale og triste, og alle har en rolle å spille i dramaet. Ralph Fiennes er skummelt overbevisende som den kompromissløse sjefen til Ray og Ken; Farrell gjør en helt OK jobb som en ganske grunn og hjelpeløs ung mann i livskrise, og Gleeson lyser lavmælt opp som hans kollega og mentor, som gjør det han kan - uten nevneverdig hell - for å lære Ray å verdsette litt av historien og kulturen rundt dem. Byen selv er i grunnen det eneste oppløftende i filmen, eterisk eventyraktig vakker som den er, og selv dette er på sitt vis trist, med tanke på alle de små og store grusomheter den har vært vakker og urokkelig ramme rundt i tusen år.
November:
34. Beasts of the Southern Wild. Quvenzhané Wallis var knapt syv år gammel da hun spilte hovedrollen som Hushpuppy, og det er sjelden jeg har sett en sånn styrke og utstråling i en helt ny skuespiller - for ikke å snakke om hos noen som er så ung! Hushpuppy vokser opp i noe som etter alle voksne vurderinger er ekstrem fattigdom og vanskjøtsel, i noe som nesten er et natursamfunn i sumpen i Louisiana, helt i utkanten av den moderne verden. Men filmen er fortalt fra hennes egen synsvinkel, og sett med hennes øyne er dette hennes verden, hennes familie og hennes plass i universet. Hun minner meg om ville og halvville barn gjennom litteratur- og filmhistorien, om Mowgli og Pippi og Bod og Ronja og Momo og kanskje til og med Huck Finn, og gjennom hele filmen satt jeg som fjetret og prøvde å finne et norsk ord som dekker det engelske "fierce", som er det mest oppsummerende ordet jeg kan finne for Hushpuppy. Hun lever tett på naturen og vet at den er farlig og ubønnhørlig (samtidig som den er vakker og nær); sivilisasjonen har hun bare sett på lang avstand, men både det hun har hørt og det hun etter hvert opplever tyder på at det ikke er stort mer nåde eller varme å hente der. Innslagene av nesten-magi passer med barnets enkle aksept av hvor magisk verden faktisk fremstår, og hennes ustabile, hissige og syke far, veldig langt fra noen ideell omsorgsperson, greier i det minste å lære henne at hun må være sterk, og sta, og trassig, noe som faller henne naturlig veldig lett. Rett i ryggen og med trassig utstråling møter hun alt både naturen, omstendighetene og hennes egen fantasi kaster mot henne, og det er ikke vanskelig for meg å tro på at hun, til tross for alt, kommer til å greie å håndtere livet sitt etter som hun vokser til.
35. E.T. - The Extra-Terrestrial. Tenk, den er 30 år i år! Jeg var bare tolv da jeg sist så den på kino, men jammen har den holdt seg godt. Den er knapt nok datert i det hele tatt; selve E.T. hadde man nok gjort på mer avansert vis i dag, men det er vanskelig å se for seg at dette egentlig ville gjort filmen bedre. Og personene for øvrig, familie og kamerater og relasjonene mellom dem, er overbevisende ekte personer fra tidlig åttitall. Filmen er minst like spennende og nesten like rørende som jeg husker den, og det er ikke vanskelig å se hvorfor Drew Barrymore fikk en sånn fantastisk (og nesten skjebnesvanger) popularitet som hun gjorde i etterkant. Stor stas å ha med Poden på denne! Og morsomt å etterpå kunne snakke om hvor mye senere filmer som f.eks. Wall-E og The Iron Giant ligner på denne.
36. Superman. Vi har lenge snakket med og om Poden når det gjelder introduksjon til superheltfilmer, og i dag var vi omsider så langt at vi tok for oss denne klassikeren inne genren. Det gikk opp for meg underveis at jeg faktisk ikke har sett den før (jeg var usikker på forhånd) - dessuten gikk det opp for meg at den er desisert mer datert enn den bare fire år nyere E.T., som vi så i går. Men bra er den jo, selv om den tar seg i overkant god tid med … ja, med det meste den gjør, forsåvidt. Christopher Reeves er så ikonisk i rollen at det nesten bikker over til parodi, og Lois Lane er da nesten en parodi på en tøff, kynisk, overfladisk journalist (som naturligvis bare venter på å bli feid av føttene av en ekte superhelt!), men det er mye bra her, og spesialeffektene (særlig jordskjelvet, demningen som brister og bilen som raser ned i jordsprekken) er imponerende effektive.
37. Skyfall. Jeg liker Daniel Craigs James Bond veldig godt. Han er brutal og arrogant, men han viser mer enn noen annen Bond jeg har sett i hvilken grad livet hans og erfaringene hans har merket ham. Derfor er han ikke kul, vittig og ovenpå (unntatt tidvis når han flørter), som så mange av dem har vært før; det er ingen sardonisk heving av øyenbrynet, og han synes ikke selv jobben sin er morsom. Han synes jobben er fæl og det den har gjort med ham er verre, men alternativet - å ikke gjøre jobben som må gjøres - er aller verst. Judi Dench er en legendarisk flott M, som hverken viser svakhet eller anger, men gjør det som trengs å gjøre, og overlater til andre å finne ut hvor hun har sviktet. Javier Bardem er skurken her, og han overspiller akkurat så mye som en Bond-skurk bør, men ikke en millimeter mer. Filmen er riktignok altfor lang, men samtidig er mange av de lange sekvensene både flotte og effektive - kanskje særlig de der man får et glimt eller to bak fasaden til M, til Bardiem eller til Bond selv. Og den siste akten er strålende, selv om filmen allerede da egentlig hadde vart for lenge. Sam Mendes pretenderer å lage ordentlig film, ikke "bare Bond-film", og klarer det nesten også. Og Q er veldig, veldig søt. :humre:
38. The Royal Tenenbaums. Åh, så fint det var å se denne igjen! Jeg har jo alltid likt filmene til Wes Anderson, men når vi ser dem om igjen nå, relativt tett sammen, blir det åpenbart for meg at de både er enda bedre og mye mindre like enn jeg gikk rundt og tenkte. Jovisst er det mye beslektet tematikk (og jovisst spiller Owen Wilson stort sett omtrent den samme rollen i alle), men den er presentert på ganske ulik vis, og det er ganske mye utvikling å spore her også. Anderson er jo romantiker, ikke hipster i det hele tatt! Og det han romantiserer, det er familie. Ikke perfekte familier, for dem finner man aldri i filmene hans. Familiene han viser frem er alltid, i større eller mindre grad, dysfunksjonelle. Noen ganger (som i debuten Bottle Rocket) er den egentlige familien så sviktende og fraværende at hovedpersonene må finne en surrogatfamilie (som på sitt vis er like dysfunksjonell, men der personene i det minste er glade i hverandre). Men det er en nøkkelscene, syntes jeg, i Royal Tenenbaums: Et sted mot slutten av filmen innrømmer den barokke og fullstendig upålitelige Royal Tenenbaum at han er en ganske ubrukelig far, og at han skulle ønske at han hadde kunnet tilby mer på dette området. Og Richie, som er den mest tilgivende av de tre ganske deprimerte og bortkomne barna, svarer bare "I know, Pop". Royal er en utilstrekkelig far, men han ønsker i alle fall å være en far, og på et vis, og til syvende og sist, ender det opp med å være nok. Eller ikke "nok", for ting er aldri nok, og man kan ikke løse alle problemene til folk selv om man er glad i dem. Men det å ønske å være far, det å ønske å være familie, det viser seg å være det som skal til for å få den skakkjørte Tenenbaum-familien inn på et litt bedre spor og for å få frem den åpenbare hengivenheten som alltid har vært mellom dem, selv når de kanskje ikke var klar over det selv.
Desember:
39. Moonrise Kingdom. Gjensyn med kanskje årets favoritt, denne gangen sammen med gjestene i Podens 10-årsdag. To av de fire gjestene virket som de koste seg storartet, den tredje spurte gjentatte ganger om både hva som skjedde og hva som kom til å skje (men virket i og for seg som om han koste seg og som om dette var hans vanlige film-modus), og den fjerde snek seg ut etter tyve minutter for å bygge med Lego i stedet. :knegg: Det var veldig fint å se filmen igjen (og det blir enda tydeligere at alt som skjer etter "arresten" er ren wish fulfillment), og det var morsomt å se den sammen med flere barn også.
40. Homeland (sesong 2). Ja. Hm. Sesong 1 er briljant og holder oppe både spenning og kvalitet til siste sekund. Sesong 2 gjør dessverre ikke det. Den roter til plausibiliteten med såpeoperaaktig drama, den tøyer og brekker sin egen interne logikk, og selv om jeg er blant dem som likte siste episode og syntes det både var en bra slutt på sesongen og en spennende innledning til sesong 3, så kunne den ikke berge sesongen som helhet - ingenting kan det. Men spennende er det jo, om enn etter hvert mer over i 24-territorium. Og det er fremdeles veldig dyktige skuespillere og flere genuint interessante og gripende personer i spill. Anbefales forsåvidt, gitt at man skrur ned forventningene sine litt.
41. Love Actually. Fikk omsider somlet oss til å se denne - jeg vet jammen ikke hvorfor vi ikke har sett den før, for vi liker da romantiske komedier begge to. Da rollelisten begynte å rulle før filmen, spurte mannen "er alle med i denne, eller?" - det var jo ikke langt unna! Måtte innom IMDB etterpå for å sjekke tre stykker som vi visste at vi hadde sett før, men ikke husket hvor. (Den forelskede forloveren spiller hovedrollen i Walking Dead, for dem som ikke var klar over det!) Morsom og sjarmerende film som starter med alltid herlige Bill Nighy og inneholder et stort kobbel andre nydelige skuespillere. Men jeg skulle gjerne sett Laura Linney, med den mentalt syke broren, få en mer oppløftende slutt.
National Treasure - Delvis spennende, litt blanding av Da Vinci-koden og Indiana Jones liksom.
Hitch - Herlig romantisk komedie, lo masse både jeg og mannen, digger "Kongen av Queens" da
Switch - Norsk ungdomsfilm fra snowboardmiljø-tema. Litt "Karate Kid"-tema på norsk.
Saras nøkkel - Nydelig film, som jeg synes er ganske tro mot den fantastiske boken. :rørt:
Februar:
7. 23/2: Pus med støvler. Kino. Morsom for de fleste, litt langtekkelig for fireåringen.
Mars:
8. 10/3: My sister's keeper. DVD. Sterk film!
9. 19/3: Hairspray. DVD Tja, litt hyggelig søndagsunderholdning, men ikke noe mer.
April:
10. 7/4: Nord. DVD. Norsk film, ganske fornøyelig.
11. 22/4: Sønner av Norge. DVD. Morsom og litt smågal film, med litt alvor også.
12. 22/4: Revolutionary Road. DVD. Grei film, men den festet seg ikke veldig.
Mai:
13. mai: Pitbullterje. TV-opptak. Ganske bra film, så den med mannen og Storebror.
14. 17/5: Det regner kjøttboller. TV-opptak. Barna likte den hvertfall.
15. 18/5: En ganske snill mann. DVD. Gjensyn for meg, ny for mannen. Lattervekkende film egentlig.
16. 20/5: Oslo 31. august. DVD. Likte ikke helt måten den var filmet på i starten, kom bedre inn i det etterhvert, men litt forutsigbar.
17. 25/5: Jørgen+Anne=sant DVD. Elsket denne filmen. Husker jeg elsket boken også, men husket lite siden det er så mange år siden jeg leste den. Så den alene for å sjekke om Mellomsøster kunne se den...hun får vente noen år gitt.
18. Men who stare at goats. TV-film Småvittig.
19. Eh, husker ikke akkurat nå.
August
50. 2/8: Ulykken. TV-film. Norsk film...Er det mulig å lage en normal slutt på en norsk film tro?! :gaah:
51. 2/8: All about Steve. TV-film. Ganske fornøyelig film faktisk.
52. 6/8: Barnepiken. DVD. Flott film, tro mot boken.
53. 9/8: The heartbreak kid. TV-film. Vel, atter en tidtrøyte.
54. 10/8: Madagaskar 3. Kino. Litt kjedelig. Mannen sovnet faktisk og fireåringen ville hjem.
55. 10/8: Bridal fever. TV-film. Ganske forutsigbar igrunn.
56. 10/8: It runs in the family. TV-film. Denne synes jeg var litt kjedlig til å begynne med, men plottet var da greit nok.
57. 12/8: Closer. TV-film. Kjedelig film.
58. 13/8: Smother. TV-film. Vel, har fått med meg det meste av dårlig underholdning nå
59. 15/8: The Royal Tenenbaums. TV-film. Litt småmorsom, men ingen højdare.
60. 21/8: The Reader. TV-film. Nydelig film.
61. 28/8: Maid of Honor. TV-film. Litt forutsigbar og litt spennende.
September
62. 9/9: Dude, where's my car. TV-film. Litt som hangover, men ikke halvparten så morsom.
Mulig noen har blitt glemt her, men så var de kanskje ikke minneverdige!?
Oktober
63. 20/10: Tomme tønner. DVD. Tja, den var norsk, litt småmorsom, men ikke så mye mer enn det.
64. 21/10: Thor. DVD. Litt pompøs og opphauset, ellers bra.
65. 29/10: Young black stallion TV-film. Noe må man jo fordrive tiden med når man er hjemme med sykt barn for tredje gang på halvannen uke.
November
66. Beg. av november: Ulvehunden. TV-film. Koselig og litt spennende for barna.
67. Beg. av november: Ulvehunden 2. TV-film. Koselig og litt spennende for barna.
68. Beg. av november: Bienes Hemmelige liv. DVD. Fin film, glad jeg leste boka først.
69. Beg. av november: Rango. DVD.
70. Beg. av november: Prinsessen og Frosken. DVD.
71. 18/11: Forrest Gump. TV-film. Herlig gjensyn med nydelig film.
Desember
72. 14/12: Alene hjemme. TV-film. Like bra som hvert år! Julestemningen er på plass!
73. 15/12: Skyfall. Kino. Beste James bond-filmen jeg har sett.
74. 22/12: Love Actually. TV-film. Kjempekoselig gjensyn.
75. 24/12: Kon-Tiki. DVD. Synes ikke den var så storveis som jeg har hørt, men fin film, for all del.
76. 25/12: Alene hjemme 2. TV-film. Hører med til julen.
77. 25/12: Olsenbanden (Operasjon Egon). TV-film. Så med de to eldste, mer groviser enn jeg husket.
78. 25/12: Jack and Jill. DVD. Småmorsom, typisk Adam Sandler.
79. 26/12: Grinchen. TV-film. Faktisk første gang jeg ser denne. Ikke verst.
80. 26/12: Knerten gifter seg. TV-film. Koselig gjensyn sammen med fireåringen.
81. 26/12: Surf's up. DVD. Denne fenget ikke i det hele tatt, ikke engang barna.
82. 26/12: Olsenbanden og Dynamitt-Harry. TV-film. Moro å se disse filmene med eldste etter å ha fulgt med på Olsenbanden Jr.
83. 26/12: Få meg på for faen. DVD. Jaja, jeg var kanskje ikke helt målgruppa, men pussig norsk film.
84. 28/12: Fenomenet. TV-film. Sukkersøtt gjensyn.
85. 30/12: Stuart Little 3. TV-film. Likte den første godt, men dette var jo skuffende nok tegnefilm. Kjedelig!
86. 30/12: Julenatt i Blåfjell. TV-film. Gjensyn, fortsatt fin.
87. 30/12: Avatar. TV-film. Enda et gjensyn. Denne er knallbra, men laaang!
1. Sherlock Holmes: A Game of Shadows. Jeg hadde skrudd forventningene helt ned i bunnen, og ble dermed ikke skuffet. Eller i alle fall nesten ikke skuffet. Her er knapt noe igjen av det snevet av eleganse som var i eneren, her er altfor lite snappy dialog og briljant deduksjon, fjernet til fordel for altfor mye action og slåsskamp i umotivert langsom kino, og Holmes er manisk og nær psykotisk uten balanserende, kjølig intelligens og distanse. Og Stephen Fry er - selv om han alltid er verdt å se - sørgelig dårlig utnyttet; hans Mycroft er nesten parodisk eksentrisk/latterlig og bidrar ikke med noe nyttig til plottet (bortsett fra en godt planlagt tur i robåt!). Men, som sagt, forventningene mine var svært lave; Downey og Law er blant de mest sjarmerende skuespillerne jeg vet, og særlig i kombinasjon er det fremdeles nok til at jeg synes det er verdt det å sitte et par timer og se på dem. Og så er det dessuten en trøst å vite at dersom man vil ha en mer gjennomtenkt Sherlock Holmes og en mer genuint intelligent og interessant Mycroft, så er det jo bare et par dager til neste episode av Sherlock!
2. Thor. Kenneth Branagh lager Marvel-film, og resultatet er definitivt akseptabel underholdning. Det er ingen måte å gjøre denne historien rimelig eller sannsynlig på, og Marvel-universet krever et ekstra lag av suspension of disbelief for alle som kjenner litt til norrøn mytologi, men greier man å svelge det, er dette både spennende og morsomt. Omtrent like dyptpløyende og skummel som en rimelig bra Doctor Who-episode, og det er ikke noe dårlig skussmål, det. Anthony Hopkins er en utmerket Odin, og jeg likte ellers særlig Tom Hiddleston som en Loki som er utspekulert og upålitelig, som han jo skal være, og som tross alt ikke ender opp som en entydig skurk.
3. X-Men First Class. Opprinnelseshistorien bak X-Men er langt bedre enn de siste par filmene fra dette universet, og det enda slike historier er vanskelige å gjøre vellykket. Flott casting; Michael Fassbender (som Erik Lensherr/Magneto) ligner jo til og med litt på Ian McKellan, i alle fall i mimikken, James McAvoy er en veldig fin, tweedbejakket og over-anstendig Charles Xavier, og forholdet mellom dem er, som det skal, det som i hovedsak gir nerve til filmen. Kevin Bacon er aldeles briljant, både som nazist og senere, January Jones er perfekt som diamantkvinnen Emma Frost, og så er det en fryktelig morsom ukreditert cameo, i en bar halvveis ut i filmen, som jeg ikke skal spoile for dem som vil se filmen. En del superkrefter er det vanskelig å overføre fra tegneserie til en på sitt vis "realistisk" film uten at de ser latterlige ut, men jeg synes det aller meste fungerer bra her. Og den kalde krigen er et svært godt valg som bakteppe her, ikke bare fordi den passer i forhold til alderen på hovedpersonene.
4. Sherlock (sesong 2, 3 episoder). Sesongstarten- A Scandal in Belgravia - topper til og med seriestarten fra 2010 i å være kul, snappy, spennende og morsom. Cumberbatch gnistrer, hele sesongen gjennom, og Freeman støtter opp der han skal uten å noen gang bli døll eller bare en del av møblementet. Man kan faktisk tro på vennskapet mellom de to ganske så forskjellige, og på hvert sitt vis noe dysfunksjonelle adrenalinjunkiene. Og jeg fryder meg over det hver eneste gang serie-medskaper Mark Gatiss dukker opp som nær allmektige og likevel tidvis hardt plagede storebror Mycroft. Skurken fra sesong 1 er tettere vevd inn i alle tre episodene enn det som var tilfelle sist, og episode 3 dreier seg om den endelige konfrontasjonen og the final solution. Uventet og intens vri på kanon i den episoden de fleste av fansen har gruet seg mest til å se (godt hjulpet av Gatiss og Moffat på Twitter …).
5. Mission: Impossible - Ghost Protocol. Jeg glemmer litt fra gang til gang at Tom Cruise egentlig er en ganske kapabel og karismatisk skuespiller, alle sine galskaper til tross. Dette er den fjerde Mission: Impossible-filmen, og denslags høres jo ganske meningsløst ut å bruke tiden sin på, dersom man ikke har fått med seg at det denne gangen er Brad Bird som står bak. Geniet Brad Bird, som lagde The Iron Giant og The Incredibles, og dermed har demonstrert at det går an å lage animert action som er bedre (både actionmessig og på et mer menneskelig plan) enn det meste som finnes av "ordentlig" film. Jeg var spent på å se hvor godt han greide å gjøre det samme med ekte skuespillere, og jeg ble dypt gledelig overrasket. Det er lenge siden sist jeg virkelig rent fysisk satt og holdt meg fast i setet under actionsekvenser! Cruise har denne gangen både Jeremy Renner og fantastiske Simon Pegg med på laget, og de utfyller hverandre aldeles fabelaktig - Pegg er morsom, det visste vi fra før, men han spiller skikkelig og er ikke utelukkende comic relief, og Renner har med seg intensiteten som gjorde sånt inntrykk i The Hurt Locker, sammen med en åpnere sjarm og effektiv komisk timing som er med på å gjøre det hele enda mer underholdende. Plottet har akkurat den balansen mellom spennende og komplett latterlig som de beste James Bond-filmene har pleid å ha, og i det store og det hele er dette omtrent så underholdende som det blir.
Februar:
6. Tinker Tailor Soldier Spy. Dette er forsåvidt en spionfilm, men det er en like lite treffende genrebeskrivelse som å si at den forrige filmen til Tomas Alfredson, Låt den rätte komma in, var en vampyrfilm. Dette er en fragmentert og ganske komplisert thriller, der løsningen kommer nesten som en ettertanke; den er filmet i nydelig syttitalls snusbrunt, gulnet, utvasket grått og fremstår nærmest som en meditasjon over pliktfølelse, moral og lojalitet, over hva som kan kreves og hva man er villig til å ofre, og over hva man til slutt sitter igjen med når de moralske skillelinjene er utvisket. ("It was a good time back then." "It was the war, Connie." "A real war. Englishmen could be proud then.") Gary Oldman som George Smiley har et intenst urokkelig pokerfjes med intens tristhet som kommer frem i glimt, John Hurt er en overbevisende hardtrøykende Control, og Benedict Cumberbatch med kledelig blondt hår holder oppe sin del av filmen som Smileys assistent og protegé, med alt det innebærer. Resten av filmen er også befolket med sterke (og for en stor grad svært britisk usmilende) skuespillere. Jeg lente meg stort sett tilbake og nøt det hele.
7. Moulin Rouge. Det var fjerde gang jeg så denne, tror jeg, men det er noen år siden sist, og jeg synes den har holdt seg godt (og kledde den enda større TV-en vi har fått siden forrige gang!). Ekte operatisk drama, lidenskap og gedigne kulisser, Ewan McGregor som hjerteskjærende overbevisende ung kunstner og Nicole Kidman som perfekt castet kynisk kurtisane - og alltid fabelaktige Jim Broadbent som larger-than-life nattklubbeier og sirkusdirektør. Jeg har alltid elsket måten denne musikalen gjør skamløst bruk av de underligste popsanger og får det til å fungere på mystisk vis, og kulisser og modeller og dansescener og annet stæsj bygger nydelig opp rundt en historie som er så klisjépreget og banal at man ikke kan annet enn å la seg forbløffe av hvor rørende det hele er. Og det musikalsk aller beste nummeret tror jeg fremdeles er tangoen. (Og hvis noen greier å gjette hvordan Toffskij og jeg greide å assosiere oss fra Tinker Tailor … til denne, på kafé for noen dager siden, så blir jeg imponert - vi brukte ganske lang tid selv på å greie å rekonstruere det.)
8. Homeland(Seong 1, 12 episoder). Veldig spennende og vellaget serie med steingode skuespillere i særlig de to hovedrollene. Claire Danes spiller en intenst drevet CIA-agent som ofte beveger seg godt over grensen til "besatt" eller "manisk", og Damian Lewis er også veldig god som amerikansk sersjant tilbake etter 8 år i irakisk fangenskap. Serien holder både som skikkelig spennende actionthriller og som politisk intrige, men kanskje er den aller best når den ser på menneskene sentralt i spenningen og på hva jobben deres gjør med både dem selv og deres nærmeste. Og den greier å holde oppe trykket helt til sesongavslutningen og enda litt lengre, uten å hverken lure tilskuerne eller gå på akkord med hva de ulike aktørene har satset og ofret.
9. Arriettas hemmelige verden. Animasjonsfilm fra Studio Ghibli som overbeviste, rørte og underholdt både voksne og barn. Filmen er basert på Mary Nortons barnebokklassiker "Lånerne", og den japanske familien i filmen var da også temmelig europeisk på mange vis, syntes jeg. Nydelig laget var den i alle fall, særlig var det imponerende bruk av "fokus" og "kameravinkler" for å vise verden sett fra småfolkets nivå - hvem trenger innpåsliten 3D når det kan gjøres så vakkert og enkelt som her? Arrietta og familien hennes var fint skildret, ekspedisjonene ut i den store verden var spennende, og forholdet mellom henne og den hjertesyke Johs er gjort overbevisende og ikke for sentimentalt. Akkurat passe spennende var det også, selv for den ganske lettskremte syv år gamle kusinen som var med.
Mars:
10. Mad Men(sesong 3). Hvis Mad Men en gang mister grepet og begynner å bli kjedelig og intetsigende, kommer det til å ta et halvt år før noen oppdager det. Og med det mener jeg bare å påpeke at det er en veldig, veldig langsom serie. Det er fremdeles et ganske modig valg, synes jeg. Men dette var ikke sesongen der de mister grepet. Snarere ble jeg stadig mer imponert over karaktertegningene og hvor stadig mer relevant serien er. Mot slutten av sesongen ble det ellers veldig tydelig for meg at Roger Sterling helt klart er favorittpersonen min - det ble jeg særlig bevisst etter episoden der en gammel flamme dukker opp igjen, og der man, til en forandring, ser Roger fra hans egen synsvinkel i stedet for fra Dons. Joan har sin egen, problematiske delhistorie gjennom sesongen, og bakteppet av Kennedy og Vietnam og borgerrettighetskamp stikker stadig tydeligere inn i handlingen. Ingenting er så statisk som man kunne tro, og ingen er immune eller helt uavhengige av menneskene og verden rundt seg - ikke engang Don Draper. Og så kom plutselig den siste episoden og var helt uventet, og ga masse payback for alt som har skjedd før, og gjorde meg ordentlig entusiastisk og spent på å komme i gang med sesong 4!
11. Archer(sesong 3). Archer er det morsomste på TV på veldig lenge! Dette er en parodi på en spionserie, hovedpersonen Sterling Archer er en fullstendig clueless og totalt politisk ukorrekt "James Bond"-type ("It's pretty hard to stay anonymous when you're the world's greatest secret agent"), og hans mor Malory er sjefen for spionbyrået - en om mulig enda mer egoistisk, politisk ukorrekt og usympatisk rollefigur ("Just like that Christmas break when I moved and forgot to give my new address to his stupid boarding school. I mean, he rode the train into the city all by himself. He couldn't pick up a phone book? Nine years old, and bawling in that police station like a little girl!"). Spørsmålet om hvem som egentlig er faren til Sterling er noe som stadig dukker opp i løpet av serien. Resten av byrået er befolket av den ene mer hysterisk underholdende figuren etter den andre, blant annet en sex-avhengig revisor, en masochistisk milliardarving med vrangforestillinger, en gal vitenskapsmann i kjelleren og hans virtuelle, japanske forlovede. Handlingen veksler mellom spionaction i inn- og utland og kontorintriger, og det er ofte ganske vanskelig å skille mellom dem. Det er da heller ikke vanligvis poenget.
12. Captain America: The First Avenger. Vi fortsetter oppladingen til Avengers-filmen til Joss Whedon som skal komme senere i år, men dette var vel ikke den mest spennende delhistorien. Den er sjarmerende datert, tanken om at man kan vinne en krig ved å produsere ekstra sterke soldater, og det er en del fin førtitallsstemning her, og flere morsomme skuespillere i morsomme roller - Hugo Weaving er det jo alltid en utsøkt glede å se, for eksempel. Men jeg synes tempoet i filmen var veldig ujevnt og at det virket litt tilfeldig hva den tok seg tid med og når historien bare raste av gårde, og så synes jeg ikke Chris Evans har gravitas eller karisma eller hva som nå skal til for å bære en hel, ganske dustete actionfilm. Den lille teaseren for The Avengers som kom etter selve filmen var ikke fullt så morsom som den som kom etter Thor, men den gjorde meg definitivt entusiastisk, den også, med både Iron Man, Loki og ... hvem i all verden er det Jeremy Renner skal spille?
April:
13. The Artist. Fem Oscars, blant annet den for Best Movie, og det er litt overraskende for en stumfilm, er det ikke? En relativt stilriktig stumfilm, til og med, med gammeldags tempo og nesten gammeldags spillestil også. Men ikke helt gammeldags; forskjellene mellom scenene der George Valentin spiller inn film og de scenene der Jean Dujardin spiller George Valentin er høyst overbevisende når det gjelder Dujardins kompetanse (som ga ham Oscar for beste mannlige hovedrolle), selv uten at han overdriver stumfilmstilen til det latterlige. Slike ting, og rent teknisk overbevisende ting, briljerer gjennom hele filmen, og den er sjarmerende og vakker og til å bli i godt humør av, selv om den kanskje ikke helt har nerven jeg hadde håpet på fra en så kritikerrost film. (Det aller morsomste i hele forestillingen var forresten en scene der Valentin nesten holder på å bli påkjørt av en bil som kommer luntende i omtrent 10 km/h, og en dame bakerst i kinosalen gispet så høyt og forskrekket at alle hørte det. :humre: )
14. Elena. Russisk film om en middelaldrende kvinne som forsøker å gjøre sitt beste i forhold til de ulike delene av familien sin. Nydelig spilt av veldig overbevisende skuespillere og tidvis nær, men aldri over, grensen til å bli helt passiv og kjedelig. Jeg var hele tiden genuint spent på hvor filmen kom til å gå, enda jeg tror knapt jeg noen gang jeg har sett en film som legger så lite drama og emosjonell valør på det som skjer. Handlingen er mer enn dramatisk nok, men det er spilt og filmet (og musikksatt av Philip Glass) som om det knapt skjer noen ting, og hver og en av personene i filmen kunne - med relativt enkle grep - vært fremstilt som en sympatisk hovedperson eller som en slags skurk. Slik det er, stilles publikum helt åpne når det gjelder å vurdere hva vi synes om personene og deres valg.
15. The Avengers. Se der, ja! Vi har ladet opp med Thor og Captain America, som begge var morsomme nok, men plutselig ser man forskjellen på å ha en regissør som kan historier, relasjoner og dialog, og som dessuten har mange års erfaring med både teite konsepter, smålatterlige helter og monstre, lite tillitvekkende Råd med eldre menn som ikke har så mye kontroll som de ønsker, og Nameless Evils from Beyond som likevel ikke må få lov til å være så uovervinnelige at de tar knekken på spenningen og historien. Morsom dialog som veksler med glimt av ekte tragedie er også noe Whedon har finslepet kompetanse på. Jeg storkoste meg med både Ruffalo, Hiddleston, Renner og - alltid! - Downey, og ikke minst ble jeg rent lykkelig over hvor godt balansert historien og actionsekvensene var, særlig sammenlignet med Captain America (som jo forresten er en ganske kjedelig og dustete superhelt, men som de greide å bruke noenlunde fornuftig). Det er et problem å blande ekte (halv-)guder, nesten uendelig sterke grønne monstre og helt alminnelige mennesker som riktignok er flinke til å skyte og sparke, men alle fikk sin lille bit å gjøre og viste seg å være nødvendig for å få det hele til å fungere. I think there's a lesson here for all of us.
Mai:
16. The Cabin in the Woods. Whedonesque skrekkfilm (riktignok regissert av Drew Goddard, men det er så mye Whedon i manus at man nesten kan kalle den en Whedon-film likevel). Stas! Mer stas jo mer skrekkfilm - og kanskje også jo mer Whedon - man har sett fra før, tror jeg nok. Jublet inni meg for Whedon-alumni som dukket opp (Amy Acker og Fran Kranz, som stod for noen av de aller beste scenene i Dollhouse for et par år siden), og for et par av de andre også. Leken og dyster omgang med skrekkfilmgenren, og jeg vil ikke si noe mer om handlingen enn at den innfrir alt jeg måtte ha hatt av forventninger. (Og at jeg har mer og mer lyst til å skrive noe om likhetstrekkene i alt jeg har sett som Joss Whedon har vært borti, men at jeg knapt kan gjøre det uten å spoile alle som ikke har sett alt det samme som jeg.) Filmen ble forresten spilt inn et par år før The Avengers, og det er morsomt å se hvor mange kilo muskler Chris "Thor" Hemsworth greide å bygge opp i mellomtiden. :knegg:
Juni:
17. Mad Men(sesong 4). Jeg synes denne serien blir bare bedre og bedre, og denne sesongen har det vært genuint spennende veldig mye av tiden. Og innimellom har det vært ordentlig trist også - og så "slutter" ting og situasjoner så å si aldri på den måten man kanskje kunne forvente seg. Don Draper er langt utenfor komfortsonen sin i mye av sesongen, og mye av spenningen, men slett ikke all, knytter seg til dette og til hvor han egentlig går. (Og finnes det egentlig noen genuint hyggelige folk her?) Nå ser jeg veldig frem til å begynne på sesong 5.
18. Moonrise Kingdom. Jeg er veldig glad i alle filmene til Wes Anderson, og ser ikke bort fra at dette kan være den beste av dem alle. Nydelig, spennende, trist, rørende og romantisk, med masse fantastiske skuespillere og en historie som hadde både oss voksne og niåringen helt oppslukt. Jeg ble begeistret nok til å skrive en lengre omtale i bloggen min.
19. Labyrinth. Jim Hensons fantasy-film fra 1986 har stått i hyllen lenge, men nå tok vi den omsider frem. En 16 år gammel Jennifer Connelly spiller hovedrollen, og alltid karismatiske David Bowie er hennes motstander, Jareth the Goblin King. Spesialeffektene er noe datert, men fungerer likevel overraskende bra, og det er mye av både spenning og humor - niåringen syntes egentlig starten på filmen (som sant nok var noe skrekkfilmaktig) var for skummel, men var enig med oss etterpå i at det hadde vært verdt det å holde ut og se resten. Den litt Muppets-aktige humoren var kanskje det han satte mest pris på. Det slo meg ellers mange ganger underveis hvor mye filmen har til felles med The Princess Bride (som vi sikkert også må vise Poden før det har gått altfor mange år)
20. Prometheus. Nei, nei, nei. :hehehe: OK, bra ting først: Visuelt imponerende, nydelig 3D, og selve hovedkonseptet er både godt og solid. Dette kunne vært en veldig bra sci-fi-film. Desto vanskeligere å tilgi at det ikke er det. Nesten alt alle gjør i filmen er enten idiotisk eller meningsløst eller begge deler; de elementene som er hentet nesten direkte fra Alien henger ikke sammen med noe som helst; tilløpene til backstory har overhodet ingen verdi for handlingen, og flere av hovedpersonene kunne vært kuttet ut uten at det skadet filmen. Men den er forsåvidt dårlig på en veldig underholdende måte, og det var morsomt å bitche om den hele veien hjem etterpå.
Juli:
21. Mad Men (sesong 5). Blir serien bare bedre og bedre? Opptil flere av grepene/delhistoriene denne sesongen kunne virket såpeoperaaktige hvis man fikk dem fortalt, men selv om moralen bak kanskje tidvis er litt for overtydelig, fungerer det stort sett alt sammen, og virker troverdig der og da, uten å bryte med Mad Mens stilriktige, subtile langsomhet. (Og som omtalen i A. V. Club sier: "If nothing else, Matt Weiner created a season that featured lots and lots of people hitting Pete Campbell in the face, and I think we can all thank him for that." :knegg: ) Jeg blir genuint rørt av så mange av hovedpersonene; selv de mest usannsynlige kan tydeligvis ha eksistensielle kriser fra tid til annen. Og så er det spennende å se Sally Draper vokse opp og bli viljesterk tenåring på 60-tallet - jeg lurer på hvor hun går i løpet av neste sesong.
22. The Dark Knight Rises. Jeg er stor fan av Christopher Nolan og har sett alle filmene hans, de fleste flere ganger. Men denne gangen ble jeg skuffet. Og det enda dette jo slett ikke er noen dårlig film - det er på mange måter en riktig bra film, en spennende og medrivende film med gjennomtenkt handling og flotte skuespillere, og visuelt er den like slående som de to tidligere Batman-filmene hans. Likevel ble jeg altså skuffet fordi jeg hadde forventet meg noe mer. Nolan er en relativt alvorlig filmskaper, på grensen til det pretensiøse, og Batman er en temmelig selvhøytidelig superhelt, og denne gangen synes jeg det bikket over. Michael Caines Alfred var antagelig mye av grunnen, jeg savnet mer av ham, og det som var, var altfor trist og tragisk i stedet for ukuelig uærbødig. Og skurken denne gang manglet det groteskt morsomme som både Jokeren og Scarecrow hadde ved seg. Dessuten har actionsekvenser alltid vært Nolans svakeste side, og det gjelder denne gangen også. (Kan han ikke få noen til å hjelpe seg med dem? Brad Bird, for eksempel?) Anne Hathaways Catwoman hjalp riktignok noe, og både Christian Bale og Gary Oldman gjorde jobben sin, det var bare ... ikke bra nok.
August:
23. Bottle Rocket. Gjensyn med debutfilmen til Wes Anderson, som vi fikk lyst til å ta grundig for oss igjen etter å ha latt oss begeistre sånn av Moonrise Kingdom før sommerferien. Denne filmen er langt enklere og mindre elegant, men den er sjarmerende og merkelig berørende likevel. Owen Wilson spiller førsteutkastet av rollen han har fortsatt med i alle Anderson-filmene, den inkompetente, selvbedragerske, men rørende ukuelige Dignan, som forsøker med imponerende mangel på både kynisme og faktisk forståelse å dra med seg kameraten Anthony ut av en depresjon og inn på en kriminell løpebane. Anthony spilles av Owens lillebror Luke Wilson, en annen Anderson-gjenganger, som her (som ofte ellers) spiller en (relativt) normal og veldig sympatisk person, som blir med på ideene til Dignan utelukkende for å unngå å såre kameraten. Og det underlige er at i løpet av filmen kommer faktisk Anthony seg på beina og får retning og motivasjon og livsglede tilbake. Kanskje like mye på tross av Dignans planer som på grunn av dem, men det er i alle fall i bunn og grunn Dignan som er grunnen til at det går som det går.
24. Wallace og Gromit og varulvkaninens forbannelse. Gjensyn for oss voksne, første gang for niåringen. Filmen er morsom for alle, passe spennende og godt dubbet, og animasjonen er jo fantastisk, som i alle Wallace/Gromit-produksjonene. Som helhet er ikke filmen fullt så vellykket som kortfilmene - det er noe med tempoet og strukturen - men alt er relativt, og kortfilmene med W/G er jo noe av det aller beste som er laget innen genren, så det skal litt til å leve opp til det.
25. Crank. Veldig enkel, for ikke å si simpel actionfilm, som jeg egentlig tror ville fungert best som tegnefilm, all den tid alle personene allerede er todimensjonale, volden er karikert overdrevet og plottet er hinsides enhver fornuft. Når alt dette er sagt, må jeg likevel tilføye at skuespillerne gjør en overraskende god jobb og at det hele henger godt sammen i all sin komplette mangel på subtilitet. Jeg lot meg faktisk underholde såpass godt at jeg nesten greide å ikke irritere meg over misogynismen. (Jeg sa "nesten". :knegg: )
26. The Turin Horse. Ungarsk film som er noe av det aller mest stillestående og samtidig dyptgripende triste og deprimerende jeg har sett. Umulig å handlingsreferere uten å få den til å høres fullstendig parodisk ut (kortversjon: omhandler en middelaldrende mann og hans voksne datter og deres tilværelse på landsbygda i en ubestemmelig tidsalder, bygget opp rundt gjensidig taushet, vodka til frokost og hver sin kokte potet til middag); ganske sikkert ikke en film for alle, men den grep meg veldig og var ikke kjedelig et minutt. Derimot veldig trist.
September:
27. Raising Arizona. Det er nok en grunn til at dette var den eneste Coen-filmen jeg ikke hadde sett - den er noe rotete og masete og med en humor som ikke alltid treffer, men den er samtidig tidvis original og underholdende, den har alltid solide John Goodman i tillegg til Holly Hunter og Nicholas Cage (mens han enda var et kvalitetsstempel på en film), og dessuten varer den bare halvannen time, noe flere filmer burde ta lærdom av.
28. Breaking Bad(første halvpart av sesong 5, 8 episoder). Siste sesong av Breaking Bad er bare halvferdig, men ettersom andre halvdel ikke kommer før langt ut i 2013 virker det rimelig å se på dette som en slags avsluttet epoke. Den slutter i alle fall slik. Breaking Bad er en aldeles fantastisk TV-serie, og for hver episode gruer jeg meg til den er slutt - nesten like mye som jeg gruer meg til å faktisk se den. For fy, det er fælt. Aller mest psykologisk, aller mest fordi vi har kommet så nær innpå så mange av personene og vet, eller tror vi vet, hvor vi har dem og hvor tålegrensen deres er. Bryan Cranston, som spiller hovedpersonen Walter White, er en naturkraft av et slag man sjelden kommer over, og Aaron Paul, som Jesse, burde få alle priser det er mulig å få - at det går an å så hjerteskjærende fremstille noen som sier "bitch" så ofte, det burde egentlig ikke være mulig. Sesong 5 sies å være den aller, aller siste, og selv om jeg alltid prinsipielt er glad for serier som avsluttes på skikkelig vis, mens man enda håper at de skal fortsette, er det vanskelig å se for seg hva som skal fylle tomrommet etter denne.
29. Scott Pilgrim vs. The World. Jeg skjønner hvorfor mange ikke likte denne, men selv falt jeg klart ned i den andre leiren. Michael Cera er overbevisende som litt tafatt, arbeidsløs ung mann som ikke helt vet hva han skal gjøre, og som setter seg urimelig små mål for å være ganske sikker på å greie å nå dem. Likevel er det fremdeles en del gnist i ham, viser det seg når smått mystiske Ramona (som er åpenbart mye kulere enn ham) flytter til byen, og Scott trosser både fornuft, mer eller mindre gode venner samt den veldig unge sort-of-kjæresten sin for å forsøke å erobre henne. I forsøket på å få det til å fungere må de begge takle alminnelige voksne problemer som hans eks, hennes ekser, hans usikkerhet og hennes uforutsigbarhet, og plutselig går filmen over fra å være temmelig realistisk til å bli et virtuelt dataspill, der Scotts "superkrefter" (hentet fra hyppig dataspilling samt et halvdårlig band han spiller i) må brukes mot Ramonas "seven evil exes", som må beseires etter tur før han har en sjanse. Jeg var skeptisk da filmen snudde, men ble overbevist underveis, både av humoren (særlig servert av Scotts romkamerat Wallace) og av hvor godt Scotts ung mann-problemer ble både beskrevet og overvunnet gjennom hans ung mann-interesser. Måten reelle utfordringer demonstreres gjennom "overnaturlige" og veldig underholdende effekter minnet meg på et vis om Buffy. Personene i filmen virker jevnt over ekte, og så blir jeg alltid i godt humør av å støte på Jason Schwartzman. :D
30. Rushmore. Vi fortsetter å rusle oss gjennom Wes Anderson-katalogen, og denne har jammen holdt seg godt siden vi så den før årtusenskiftet. En 18 år gammel Jason Schwartzman bærer stort sett hele filmen på sine smale skuldre som den eksentriske Max Fischer, som har gjort det å være high school-student til sitt kall i livet - ikke så mye selve studiene som alt annet rundt det. Han roter til det aller meste i både sitt eget og et par andres liv når han blir venner med en livstrett millionær (Bill Murray) og en ung, kvinnelig lærer (Olivia Williams (og det var litt av en overraskelse, jeg husket overhodet ikke at det var hun som spilte den rollen!)), men det hadde ikke vært en Wes Anderson-film hvis den mislykkede, men tross-alt-sjarmerende drømmeren ikke på ett eller annet vis hadde kommet helskinnet ut av den. Og de livene han rotet sånn til, de var kanskje likevel ikke så veldig mye å spare på sånn som de var?
Oktober:
31: The Big Heat. Vi kjøpte en bunke film noir i fjor, og begynte på den da, men så har den blitt liggende til fordel for mye annet. Men nå plukket vi altså frem en av klassikerne i genren, og det var absolutt stas! Spennende handling og veldig flott filmet og fotografert (Fritz Lang var regissør); hovedpersonen er mindre Marlowsk kynisk enn i mye annen noir, og mer hellig forarget familiemann, noe som var en interessant (og kanskje mer realistisk) vri, og så er det nesten forbløffende mange kvinner i filmen, endog som handlende subjekter og ikke bare som problemgeneratorer. En ung Lee Marvin er overbevisende som nestkommanderende skurk, og storesøsteren til Marlon Brando spiller heltens sjarmerende, men langt fra dukkeaktige kone. Og de par grundig telegraferte "overraskelsene" i handlingen er antagelig bare så lette for oss å se komme fordi vi har sett så mange filmer som har kommet senere og gjort det samme.
32. Looper. Rian Johnsen overbeviste voldsomt for noen få år siden med en moderne film noir, Brick, med Joseph Gordon-Levitt i hovedrollen. Nå har han fått masse penger til å lage en ny film med samme skuespiller, og det er særdeles solid, det han leverer denne gangen også. Mer av en genretypisk action denne gangen, men dystrere enn mange andre av typen; tidsreisetematikken bringer inn et tydelig aspekt av dystopi i tillegg til å være opphav til mange riktig vittige dialoger. Tidsreiser er notorisk vanskelige å innkorporere i historier uten at de rakner på ett eller annet tidspunkt, og det har nok hjulpet å få innspill fra Shane Carruth, som står bak av de mest perfekt konstruerte tidsreisefilmer gjennom tidene, lavbudsjettsfilmen Primer. (Det hjelper også å ha en opprørt rollefigur på ett tidspunkt slå i bordet og brøle "IT DOESN'T MATTER!" som svar på hvordan noen av de mer intrikate tidsreiseaspektene egentlig fungerer i detalj!) Filmen minner på flere måter om Drive, ikke minst når det gjelder hovedpersonen, og den går ikke i særlig mange av de vanlige klisjefellene når det gjelder relasjoner mellom hovedpersonene. Jeff Daniels gjør en flott jobb som krim-boss (og en av de få innvendingene jeg har til filmen er at jeg gjerne skulle sett litt mer til ham.) Dessuten er det en aldeles fabelaktig (og heller ikke spesielt klisjepreget) barneskuespiller i en sentral rolle. Kan klart anbefales.
33. In Bruges. Temmelig trist og brutal film om temmelig triste og brutale mennesker - filmen er likevel underholdende og sporadisk veldig morsom (om enn stort sett på ganske brutalt vis). Colin Farrell og Brendan Gleeson spiller leiemorderne Ray og Ken, som har blitt sendt til Bruges i Belgia etter at et "hit" i London gikk tragisk galt. I Bruges blir de etter hvert kjent med et ganske odde knippe mennesker, de fleste ganske ensomme og gjerne også både brutale og triste, og alle har en rolle å spille i dramaet. Ralph Fiennes er skummelt overbevisende som den kompromissløse sjefen til Ray og Ken; Farrell gjør en helt OK jobb som en ganske grunn og hjelpeløs ung mann i livskrise, og Gleeson lyser lavmælt opp som hans kollega og mentor, som gjør det han kan - uten nevneverdig hell - for å lære Ray å verdsette litt av historien og kulturen rundt dem. Byen selv er i grunnen det eneste oppløftende i filmen, eterisk eventyraktig vakker som den er, og selv dette er på sitt vis trist, med tanke på alle de små og store grusomheter den har vært vakker og urokkelig ramme rundt i tusen år.
November:
34. Beasts of the Southern Wild. Quvenzhané Wallis var knapt syv år gammel da hun spilte hovedrollen som Hushpuppy, og det er sjelden jeg har sett en sånn styrke og utstråling i en helt ny skuespiller - for ikke å snakke om hos noen som er så ung! Hushpuppy vokser opp i noe som etter alle voksne vurderinger er ekstrem fattigdom og vanskjøtsel, i noe som nesten er et natursamfunn i sumpen i Louisiana, helt i utkanten av den moderne verden. Men filmen er fortalt fra hennes egen synsvinkel, og sett med hennes øyne er dette hennes verden, hennes familie og hennes plass i universet. Hun minner meg om ville og halvville barn gjennom litteratur- og filmhistorien, om Mowgli og Pippi og Bod og Ronja og Momo og kanskje til og med Huck Finn, og gjennom hele filmen satt jeg som fjetret og prøvde å finne et norsk ord som dekker det engelske "fierce", som er det mest oppsummerende ordet jeg kan finne for Hushpuppy. Hun lever tett på naturen og vet at den er farlig og ubønnhørlig (samtidig som den er vakker og nær); sivilisasjonen har hun bare sett på lang avstand, men både det hun har hørt og det hun etter hvert opplever tyder på at det ikke er stort mer nåde eller varme å hente der. Innslagene av nesten-magi passer med barnets enkle aksept av hvor magisk verden faktisk fremstår, og hennes ustabile, hissige og syke far, veldig langt fra noen ideell omsorgsperson, greier i det minste å lære henne at hun må være sterk, og sta, og trassig, noe som faller henne naturlig veldig lett. Rett i ryggen og med trassig utstråling møter hun alt både naturen, omstendighetene og hennes egen fantasi kaster mot henne, og det er ikke vanskelig for meg å tro på at hun, til tross for alt, kommer til å greie å håndtere livet sitt etter som hun vokser til.
35. E.T. - The Extra-Terrestrial. Tenk, den er 30 år i år! Jeg var bare tolv da jeg sist så den på kino, men jammen har den holdt seg godt. Den er knapt nok datert i det hele tatt; selve E.T. hadde man nok gjort på mer avansert vis i dag, men det er vanskelig å se for seg at dette egentlig ville gjort filmen bedre. Og personene for øvrig, familie og kamerater og relasjonene mellom dem, er overbevisende ekte personer fra tidlig åttitall. Filmen er minst like spennende og nesten like rørende som jeg husker den, og det er ikke vanskelig å se hvorfor Drew Barrymore fikk en sånn fantastisk (og nesten skjebnesvanger) popularitet som hun gjorde i etterkant. Stor stas å ha med Poden på denne! Og morsomt å etterpå kunne snakke om hvor mye senere filmer som f.eks. Wall-E og The Iron Giant ligner på denne.
36. Superman. Vi har lenge snakket med og om Poden når det gjelder introduksjon til superheltfilmer, og i dag var vi omsider så langt at vi tok for oss denne klassikeren inne genren. Det gikk opp for meg underveis at jeg faktisk ikke har sett den før (jeg var usikker på forhånd) - dessuten gikk det opp for meg at den er desisert mer datert enn den bare fire år nyere E.T., som vi så i går. Men bra er den jo, selv om den tar seg i overkant god tid med … ja, med det meste den gjør, forsåvidt. Christopher Reeves er så ikonisk i rollen at det nesten bikker over til parodi, og Lois Lane er da nesten en parodi på en tøff, kynisk, overfladisk journalist (som naturligvis bare venter på å bli feid av føttene av en ekte superhelt!), men det er mye bra her, og spesialeffektene (særlig jordskjelvet, demningen som brister og bilen som raser ned i jordsprekken) er imponerende effektive.
37. Skyfall. Jeg liker Daniel Craigs James Bond veldig godt. Han er brutal og arrogant, men han viser mer enn noen annen Bond jeg har sett i hvilken grad livet hans og erfaringene hans har merket ham. Derfor er han ikke kul, vittig og ovenpå (unntatt tidvis når han flørter), som så mange av dem har vært før; det er ingen sardonisk heving av øyenbrynet, og han synes ikke selv jobben sin er morsom. Han synes jobben er fæl og det den har gjort med ham er verre, men alternativet - å ikke gjøre jobben som må gjøres - er aller verst. Judi Dench er en legendarisk flott M, som hverken viser svakhet eller anger, men gjør det som trengs å gjøre, og overlater til andre å finne ut hvor hun har sviktet. Javier Bardem er skurken her, og han overspiller akkurat så mye som en Bond-skurk bør, men ikke en millimeter mer. Filmen er riktignok altfor lang, men samtidig er mange av de lange sekvensene både flotte og effektive - kanskje særlig de der man får et glimt eller to bak fasaden til M, til Bardiem eller til Bond selv. Og den siste akten er strålende, selv om filmen allerede da egentlig hadde vart for lenge. Sam Mendes pretenderer å lage ordentlig film, ikke "bare Bond-film", og klarer det nesten også. Og Q er veldig, veldig søt. :humre:
38. The Royal Tenenbaums. Åh, så fint det var å se denne igjen! Jeg har jo alltid likt filmene til Wes Anderson, men når vi ser dem om igjen nå, relativt tett sammen, blir det åpenbart for meg at de både er enda bedre og mye mindre like enn jeg gikk rundt og tenkte. Jovisst er det mye beslektet tematikk (og jovisst spiller Owen Wilson stort sett omtrent den samme rollen i alle), men den er presentert på ganske ulik vis, og det er ganske mye utvikling å spore her også. Anderson er jo romantiker, ikke hipster i det hele tatt! Og det han romantiserer, det er familie. Ikke perfekte familier, for dem finner man aldri i filmene hans. Familiene han viser frem er alltid, i større eller mindre grad, dysfunksjonelle. Noen ganger (som i debuten Bottle Rocket) er den egentlige familien så sviktende og fraværende at hovedpersonene må finne en surrogatfamilie (som på sitt vis er like dysfunksjonell, men der personene i det minste er glade i hverandre). Men det er en nøkkelscene, syntes jeg, i Royal Tenenbaums: Et sted mot slutten av filmen innrømmer den barokke og fullstendig upålitelige Royal Tenenbaum at han er en ganske ubrukelig far, og at han skulle ønske at han hadde kunnet tilby mer på dette området. Og Richie, som er den mest tilgivende av de tre ganske deprimerte og bortkomne barna, svarer bare "I know, Pop". Royal er en utilstrekkelig far, men han ønsker i alle fall å være en far, og på et vis, og til syvende og sist, ender det opp med å være nok. Eller ikke "nok", for ting er aldri nok, og man kan ikke løse alle problemene til folk selv om man er glad i dem. Men det å ønske å være far, det å ønske å være familie, det viser seg å være det som skal til for å få den skakkjørte Tenenbaum-familien inn på et litt bedre spor og for å få frem den åpenbare hengivenheten som alltid har vært mellom dem, selv når de kanskje ikke var klar over det selv.
Desember:
39. Moonrise Kingdom. Gjensyn med kanskje årets favoritt, denne gangen sammen med gjestene i Podens 10-årsdag. To av de fire gjestene virket som de koste seg storartet, den tredje spurte gjentatte ganger om både hva som skjedde og hva som kom til å skje (men virket i og for seg som om han koste seg og som om dette var hans vanlige film-modus), og den fjerde snek seg ut etter tyve minutter for å bygge med Lego i stedet. :knegg: Det var veldig fint å se filmen igjen (og det blir enda tydeligere at alt som skjer etter "arresten" er ren wish fulfillment), og det var morsomt å se den sammen med flere barn også.
40. Homeland (sesong 2). Ja. Hm. Sesong 1 er briljant og holder oppe både spenning og kvalitet til siste sekund. Sesong 2 gjør dessverre ikke det. Den roter til plausibiliteten med såpeoperaaktig drama, den tøyer og brekker sin egen interne logikk, og selv om jeg er blant dem som likte siste episode og syntes det både var en bra slutt på sesongen og en spennende innledning til sesong 3, så kunne den ikke berge sesongen som helhet - ingenting kan det. Men spennende er det jo, om enn etter hvert mer over i 24-territorium. Og det er fremdeles veldig dyktige skuespillere og flere genuint interessante og gripende personer i spill. Anbefales forsåvidt, gitt at man skrur ned forventningene sine litt.
41. Love Actually. Fikk omsider somlet oss til å se denne - jeg vet jammen ikke hvorfor vi ikke har sett den før, for vi liker da romantiske komedier begge to. Da rollelisten begynte å rulle før filmen, spurte mannen "er alle med i denne, eller?" - det var jo ikke langt unna! Måtte innom IMDB etterpå for å sjekke tre stykker som vi visste at vi hadde sett før, men ikke husket hvor. (Den forelskede forloveren spiller hovedrollen i Walking Dead, for dem som ikke var klar over det!) Morsom og sjarmerende film som starter med alltid herlige Bill Nighy og inneholder et stort kobbel andre nydelige skuespillere. Men jeg skulle gjerne sett Laura Linney, med den mentalt syke broren, få en mer oppløftende slutt.
42. Audition. Japansk horrordrama. Yikes! I over en time er dette tilsynelatende en ganske alminnelig dramafilm - kanskje til og med et romantisk drama? - om en sympatisk, middelaldrende enkemann (med en sjarmerende, halvvoksen sønn) som finner ut at det er på tide å se seg om etter en ny kone. Og så blir det, gradvis og plutselig, til noe ganske, ganske annet. Jeg er ikke lettskremt av meg og har ganske sterk mage for ubehagelig film, og så nær å forlate rommet og nekte å se resten av filmen har jeg ikke vært på mange år. Heldigvis gjorde jeg det ikke; regissøren, som har et mesterlig grep om både ubehag og kameravinkler, flyttet fokus og avsluttet scenen omtrent et halvt minutt før jeg hadde kommet til å gjøre det selv. Og å se filmen ferdig, og få satt det hele inn i sammenheng, reduserte faktisk ubehaget temmelig mye. (Men jeg har ingen problemer med å tro IMDb når de påstår at "When the film was screened at the Rotterdam Film Festival 2000 it had a record number of walkouts.")
Januar: Fish Tank: Jeg liker engelske "forstads-filmer". Jeg likte denne filmen. Den er brutal og litt vond. Samtidig skulle jeg så gjerne ønske at filmen var kortere. Jeg synes det brukes for lang tid på å fortelle historien. Hoppet: Svensk familiefilm. Grei, men ikke noe mer enn det. Pianisten: Gjensyn. Synes fortsatt det er en veldig god film. Klovn: Jeg eier nok ikke humor. Synes den var nesten utelukkende teit. Inception: Egentlig ikke min type film, men jeg hadde bestemt meg for å se den. Synes den var bra innenfor sin sjanger. I am legend: Nok en film jeg bare ser for å ha sett. Veldig amerikansk og ikke min type film, men grei nok underholdning. Den fantastiske Mikkel Rev: Jeg har gått og trodd dette først og fremst var en barnefilm. Så feil kan man ta. Jeg lo tidvis godt. Kongens tale: Fikk endelig sett den. Absolutt en god film, men er nok ikke enig i at det var fjorårets beste ... The tree of life: Vakker og litt merkelig. Og sikkert veldig mye symbolikk som jeg ikke forsto meg på. :knegg:
Februar: Paris je t`aime: Jeg likte denne godt. Skal jeg være pirkete, hadde jeg sett at de droppet et par av filmene og hatt en enda tydeligere "lenke" mellom dem. Coen-kortfilmen var best. Definitivt! :D Avatar: Hadde ikke sett den før. Jeg sliter generelt litt med å motivere meg til å se filmer i denne sjangeren, men den var jo ganske bra. Et øyeblikk frihet: Ikke fantastisk, men ganske god. Sønner av Norge: Jeg likte den godt. Ikke minst for det fantastiske stilstudiet! :knegg: Melancholia: God film, men jeg bør ikke se gjennomdystre filmer når jeg ikke er i superhumør selv, kjenner jeg. Musikken var jo et kapittel for seg selv. Gjennomført!
Mars: Drive: Jeg kunne risikert å latt være å se denne filmen fordi jeg trodde den først og fremst handlet om biljakt. Den var heldigvis mye mer enn det, og jeg likte den godt. 127 hours: Hadde hørt at dette er en film man enten liker eller misliker. Jeg likte den godt. Fjellet: Fantastisk dialog, men synes kanskje det hadde klart seg om det var en kortfilm. The social network: Jeg synes i grunnen den var temmelig kjedelig. Shutter Island: Jeg kjente ikke til historien fra før og ble veldig overrasket over den plutselige vendingen i filmen. Spennende og bra, men hva var det egentlig med kulissene? Source Code: Tja, helt grei. Nok en av disse filmene som ikke egentlig er "min" type film, men som jeg ser mest for å ha sett, liksom. Up in the air: Nok en av disse "grei underholdning"-filmene. Enten er jeg utrolig kritisk for tida, eller så finner jeg rett og slett ingen skikkelig gode filmer. Alle årets dager: Kostymedrama er heller ikke helt min greie, altså. Filmen var grei. Barnepiken: Jeg ble positivt overrasket. You will meet a tall, dark stranger: Det er et pluss at handlingen er lagt til London. Jeg likte denne også. Oslo 31. august: Den svarte absolutt til forventningene. Flott film! Trolljegeren: Tvangsrepriseseing. :knegg: Jeg likte den ikke noe særlig denne gangen heller, men den er jo litt mosom innimellom. Midnight in Paris: Flotte storbybilder og ellers en helt grei film.
April: Trainspotting: Tror det må være femte gangen jeg ser denne. 16-åringen kjøpte seg boka, men visste ikke at det var en film også. :tullerdu: Frihetens regn: Joda, jeg fant ut ganske raskt at jeg hadde sett den minst én gang før, men det er fortsatt en god fil, da. Pittbullterje: Nok en film jeg hadde sett før, men å se den sammen med nytt barn er jo nesten som å se den på nytt. Scarface: Jeg hadde ikke sett den før. Skjønner at den hører med i sett-samlinga.
Mai: Kvinner uten menn: Jeg likte den godt, selv om jeg ikke forsto alt. Den var på sett og vis vakker, synes jeg. Babycall: Norske thrillere er ikke egentlig min greie. Denne var grei nok. Norwegian Wood: Hvis man ser filmen i seg selv, likte jeg den. Jeg hadde (uheldigvis, kanskje?) akkurat lest boka, og den er jo så mye mer enn akkurat kjærlighetshistorien, synes jeg.' Shine: Fint gjensyn!
Juni: The road: Bra musikk! ;) Filmen for øvrig var litt vel dyster for en fredagskveld, synes jeg. Friends with benefits: Jeg blir umiddelbart skeptisk til filmer med Justin Timberlake på plakaten, men må tilstå at dette var en befriende avslappende lettvekterfilm. Frida -med hjertet i hånden: Jeg hadde faktisk ikke sett denne før. Ok film, og morsomt stilstudie! :fnis: Le havre: Litt snodig film med spesielle karakterer. Jeg likte den. Across the universe: Har sett den før. Jeg liker den. Mitt liv som hund: Jada, jeg har sett den maaange ganger før. Fuck up: Den hadde sine lyspunkt innimellom, men alt i alt temmelig middemådig, synes jeg. Simon og eiketrærne: Jeg synes boka var sånn midt på treet. Filmen var i alle fall ikke bedre. Arme riddere: Overraskende nok synes jeg den var ganske festlig. Varg Veum - I mørket er alle ulver grå. Mye dårlig skuespill ogtemmelig forutsigbar, men ellers vet man jo omtrent hva man får.
Juli: Varg Veum - De døde har det godt. Greit tidsfordriv. Man vet hva man får osv. 4 måneder, 3 uker, 2 dager: Dyster "dialogfilm" med merkelig filming. Jeg liker i grunnen slike. Under huden: Helt grei film. J. Edgar: Jeg likte den ganske godt, men har sett bedre Eastwood-filmer. Play: God og merkelig film, men jeg synes godt den kunne ha vært noe kortere. Knerten i knipe: Joda, jeg synes den funket. Sommerland: Ikke ofte jeg ser islandsk film. Denne var ikke min type film. En liten film om kjærlighet: Kieslowski er sjelden miss hos meg. Denne var intet unntak. Skjebnens luner: Se over. :knegg: Du skal ikke slå i hjel . Ja, se over. Blind kjærlighet: God denne også. Nesten litt trist at jeg ikke har flere Kieslowski-filmer for hånden akkurat nå. The visitor: Helt grei film.
August: The girl with the dragon tatto: Jeg likte den ganske godt, men synes det er ganske festlig at man måtte ha en engelskspråklig versjon når det likevel er så viktig at alt skal virke svensk (at man skal uttale svenske navn riktig og slikt for eksemåel). Jeg har ikke lest bøkene og har ingen formening om hvilken versjon som ligger nærmest boka. La vie en rose: Jeg likte den godt. Heat: Ok, men noen unødvedig lange og kjedelige scener og rart musikkvalg. Kompani Orheim: Dette var en god adapsjon, synes jeg. Til tross for at det er lagt til flere hendelser i filmen enn det som var med i boka, følte jeg at stemningen var den samme. Flott film. Kon-Tiki: Jada, både musikk og filming tilsier at dette er en påkostet storfilm. Jeg likte den og fikk i grunnen akkurat det jeg forventet. Den gale fremmede: Litt annerledesfilm. Jeg likte den ganske godt.
September: The Grey: Jeg trodde jeg skulle like denne filmen, men synes den var ganske ensformig og kjedelig. Mann mot ulv-scenen gikk igjen litt for mange ganger. Få meg på for faen: Bra film! Jeg synes jeg kjente igjen litt av stemningen i en av mine gamle, norske favoritter; "Søndagsengler" i den. To dager i Paris: Jeg så den mest en forberedelse til paristur. Egentlig en ganske slitsom film, men ltt festlig innimellom. Music and lyrics: Ja, man vet jo sånn omtrent hva man får når man ser en Hugh Grant-film ... Denne var ikke den beste filmen han har gjort, synes jeg. Den andre siden: Jeg liker sånne filmer der ulike historier flettes sammen. Denne var ikke noe unntak. The descendants: Tja, jeg kom meg i gjennom, men må innrømme at jeg kjedet meg litt undervis. Shame: Denne likte jeg. Den hadde noe å fortelle, og kult med utradisjonelt lange scener. My week with Marilyn: Helt grei, men ikke noe mer. Mennesker i solen: For en SLITSOM film! The reader: Har ikke lest boka og trodde først det skulle være en sånn klassisk "eldre" dame forfører tenåringsgutt-film, men den ble jo interessant etterhvert. Jeg likte den. Små hvite løgner: Underholdende, men litt i lengste laget ... Jernkvinnen: Denne likte jeg godt. The Artist: Jeg synes i grunnen den var ganske fornøyelig. The Messenger: Dette var ikke min type film. Det er så typisk filmatiserte bøker at de har flere sånn glanspolerte scener med pene mennesker i fin natur ... Before sunset: Så den for tredje (eller var det fjerde?) gang i forbindelse med parisbesøk. Jeg synes fremdeles den er fantastisk bra. Dialogen og interaksjonen mellom de to hovedrolleinhaverne er fantastisk!
Oktober: Matrix: Nei, jeg hadde ikke sett den før. Jeg skjønner jo at den er et "must" på enhver passe filminteresserts liste, men jeg led meg i gjennom. Ikke min type film, og alt for lang!
November: Ungen: Denne gangen i musikalversjon fra 1974. Jeg har sett den flere ganger før. Denne gangen så jeg den sammen med 9-åringen.
Desember: Ekstremt høyt og utrolig nært: Har ikke lest boka. Likte filmen ganske godt. Lornas stillhet: Typisk Art House-film. Jeg likte den. Anonyme romantikere: Søt lettvekterfilm. Polarekspressen: Jada, i år også. Oslo 31. august: Måtte se den sammen med en som ikke hadde sett den før. Gjorde meg ingen verdens ting å se den igjen. Knallbra film! Fjällbackamorden: TV-film. Gnske kjedelig, egentlig. Flåklypa Grand Prix: Hyggelig gjensyn. Veien til Buenos Aires: En typisk LilleT-film, i grunnen. Jeg liker jo filmer der det ikke skjer stort ... Matilda: Jeg likte ikke denne noe særlig.
National Treasure - Delvis spennende, litt blanding av Da Vinci-koden og Indiana Jones liksom.
Hitch - Herlig romantisk komedie, lo masse både jeg og mannen, digger "Kongen av Queens" da
Switch - Norsk ungdomsfilm fra snowboardmiljø-tema. Litt "Karate Kid"-tema på norsk.
Saras nøkkel - Nydelig film, som jeg synes er ganske tro mot den fantastiske boken. :rørt:
Februar:
7. 23/2: Pus med støvler. Kino. Morsom for de fleste, litt langtekkelig for fireåringen.
Mars:
8. 10/3: My sister's keeper. DVD. Sterk film!
9. 19/3: Hairspray. DVD Tja, litt hyggelig søndagsunderholdning, men ikke noe mer.
April:
10. 7/4: Nord. DVD. Norsk film, ganske fornøyelig.
11. 22/4: Sønner av Norge. DVD. Morsom og litt smågal film, med litt alvor også.
12. 22/4: Revolutionary Road. DVD. Grei film, men den festet seg ikke veldig.
Mai:
13. mai: Pitbullterje. TV-opptak. Ganske bra film, så den med mannen og Storebror.
14. 17/5: Det regner kjøttboller. TV-opptak. Barna likte den hvertfall.
15. 18/5: En ganske snill mann. DVD. Gjensyn for meg, ny for mannen. Lattervekkende film egentlig.
16. 20/5: Oslo 31. august. DVD. Likte ikke helt måten den var filmet på i starten, kom bedre inn i det etterhvert, men litt forutsigbar.
17. 25/5: Jørgen+Anne=sant DVD. Elsket denne filmen. Husker jeg elsket boken også, men husket lite siden det er så mange år siden jeg leste den. Så den alene for å sjekke om Mellomsøster kunne se den...hun får vente noen år gitt.
18. Men who stare at goats. TV-film Småvittig.
19. Eh, husker ikke akkurat nå.
August
50. 2/8: Ulykken. TV-film. Norsk film...Er det mulig å lage en normal slutt på en norsk film tro?! :gaah:
51. 2/8: All about Steve. TV-film. Ganske fornøyelig film faktisk.
52. 6/8: Barnepiken. DVD. Flott film, tro mot boken.
53. 9/8: The heartbreak kid. TV-film. Vel, atter en tidtrøyte.
54. 10/8: Madagaskar 3. Kino. Litt kjedelig. Mannen sovnet faktisk og fireåringen ville hjem.
55. 10/8: Bridal fever. TV-film. Ganske forutsigbar igrunn.
56. 10/8: It runs in the family. TV-film. Denne synes jeg var litt kjedlig til å begynne med, men plottet var da greit nok.
57. 12/8: Closer. TV-film. Kjedelig film.
58. 13/8: Smother. TV-film. Vel, har fått med meg det meste av dårlig underholdning nå
59. 15/8: The Royal Tenenbaums. TV-film. Litt småmorsom, men ingen højdare.
60. 21/8: The Reader. TV-film. Nydelig film.
61. 28/8: Maid of Honor. TV-film. Litt forutsigbar og litt spennende.
September
62. 9/9: Dude, where's my car. TV-film. Litt som hangover, men ikke halvparten så morsom.
Mulig noen har blitt glemt her, men så var de kanskje ikke minneverdige!?
Oktober
63. 20/10: Tomme tønner. DVD. Tja, den var norsk, litt småmorsom, men ikke så mye mer enn det.
64. 21/10: Thor. DVD. Litt pompøs og opphauset, ellers bra.
65. 29/10: Young black stallion TV-film. Noe må man jo fordrive tiden med når man er hjemme med sykt barn for tredje gang på halvannen uke.
November
66. Beg. av november: Ulvehunden. TV-film. Koselig og litt spennende for barna.
67. Beg. av november: Ulvehunden 2. TV-film. Koselig og litt spennende for barna.
68. Beg. av november: Bienes Hemmelige liv. DVD. Fin film, glad jeg leste boka først.
69. Beg. av november: Rango. DVD.
70. Beg. av november: Prinsessen og Frosken. DVD.
71. 18/11: Forrest Gump. TV-film. Herlig gjensyn med nydelig film.
Desember
72. 14/12: Alene hjemme. TV-film. Like bra som hvert år! Julestemningen er på plass!
73. 15/12: Skyfall. Kino. Beste James bond-filmen jeg har sett.
74. 22/12: Love Actually. TV-film. Kjempekoselig gjensyn.
75. 24/12: Kon-Tiki. DVD. Synes ikke den var så storveis som jeg har hørt, men fin film, for all del.
76. 25/12: Alene hjemme 2. TV-film. Hører med til julen.
77. 25/12: Olsenbanden (Operasjon Egon). TV-film. Så med de to eldste, mer groviser enn jeg husket.
78. 25/12: Jack and Jill. DVD. Småmorsom, typisk Adam Sandler.
79. 26/12: Grinchen. TV-film. Faktisk første gang jeg ser denne. Ikke verst.
80. 26/12: Knerten gifter seg. TV-film. Koselig gjensyn sammen med fireåringen.
81. 26/12: Surf's up. DVD. Denne fenget ikke i det hele tatt, ikke engang barna.
82. 26/12: Olsenbanden og Dynamitt-Harry. TV-film. Moro å se disse filmene med eldste etter å ha fulgt med på Olsenbanden Jr.
83. 26/12: Få meg på for faen. DVD. Jaja, jeg var kanskje ikke helt målgruppa, men pussig norsk film.
84. 28/12: Fenomenet. TV-film. Sukkersøtt gjensyn.
85. 30/12: Stuart Little 3. TV-film. Likte den første godt, men dette var jo skuffende nok tegnefilm. Kjedelig!
86. 30/12: Julenatt i Blåfjell. TV-film. Gjensyn, fortsatt fin.
87. 30/12: Avatar. TV-film. Enda et gjensyn. Denne er knallbra, men laaang!
88. 31/12: Olsenbanden tar gull. TV-film.
89. 31/12: Olsenbanden og Dynamitt-Harry går amok. TV-film.
90. 31/12: Olsenbanden møter kongen og knekten. TV-film. Sånn, det var årets siste film-maraton!
Til siste hinder. Meget enkelt plott, men hormoner og barndomsminner mikset med vakker helgelands-natur fikk meg til å gråte som et barn. Dvd.
Deadwood, sesong 2. Fantastisk! Dvd.
Son of no one. Totalt meningsløs film. Jeg har allerede glemt hva den handlet om. Dvd.
The Tourist. Hadde det ikke vært for Angelina Jolie hadde dette vært en god film. Litt vittig og passe spennende. Dvd.
Pus med Støvler. Veldig morsom tullefilm for hele familien. Kino i 3D.
Deadwood, sesong 3. Og der var den ferdig. En ufullstendig slutt på en fantastisk serie. Faktisk utrolig befriende å se noe på tv der ikke alle ser ut som modeller. Dvd.
Februar:
7. Drive Angry. Ikke uten grunn at denne har 18 års grense. En grusom, makaber film. Lite overlatt til fantasien. Dvd.
8. Pirates of the Caribbean - on Stranger Tides. Jeg håper inderlig de skjønner at de ikke bør lage flere filmer. Dvd.
9. Smurfene. Tullefilm, men ungene elsket den. Dvd.
10. Cowboys and Aliens. Hehe, denne var småmorsom og full av gørr. Dvd.
11. Hanna. Dette var virkelig en spennende film. Jeg mener det var noen logiske brister, men et fantastisk skuespill veide opp for alt. Dvd.
12. Rio. Morsom film som både jeg og ungene likte. Dvd.
13. The Holiday. Gjensyn med en skjønn film. Dvd.
14. Green Lantern. Superheltfilm. Ingen stor film. Dvd.
15. Kung Fu Panda 2. Veldig god familiefilm. Dvd.
16. Zookeeper. Drittfilm, men storesøster elsket den. Dvd.
17. Life as we know it. En enkel, men veldig søt og litt rørende film. Dvd.
18. Just go with it. En meningsløs film med Adam Sandler og Jennifer Aniston. Dvd.
19. The Dilemma. En skikkelig sprø tullefilm. Dvd.
20. Going the distance. Til min overraskelse var dette en hysterisk morsom film. Dvd.
Mars:
21. Illusjonisten. Nominert til Oscar for beste animasjonsfilm. Jeg holdt på å sovne flere ganger. Dvd.
22. Hjem til jul. Mange fine historier fortelles parallelt. Jeg syns det var en god film, men savnet dybden i historiene - den ble litt for overfladisk.
23. Nokas. Ikke den beste filmen i sjangeren, men allikevel en god film på grunn av gjenkjennelsesfaktoren. Dvd.
24. Charlies Angels. Har sett denne mange ganger og syns den er kul og vittig. Tv.
25. Bambieffekten. Dette var gripende og troverdig. Overraskende god norsk film. Dvd.
26. I siste øyeblikk. Kortfilm med Døden som hovedrolleinnehaver. Dvd.
27. Sliding Doors. Nok et gjensyn med en film jeg elsker. Tv.
28. Klokken fem om ettermiddagen. Handler om kvinnen sin stilling i mitd-østen (Afghanistan i dette tilfellet), et tema jeg er svært fenget av. Men filmen traff meg ikke, den var for stillestående og lite troverdig. Dvd.
29. Få meg på, for faen. Beste filmen jeg har sett på lenge. Så sår og nær og fin. Kjente igjen så mange ting fra egen oppvekst i bygd. Elsket den. Dvd.
30. Source Code. Jeg elsker slike filmer. Dvd.
31. X-men 2. Gjensyn med en film jeg virkelig liker. Dvd.
32. Ringenes Herre, Ringens brorskap. Nok et gjensyn med fantstisk film. Dvd.
33. Castaway on the Moon. En virkelig fantastisk film. Dvd.
34. The Hunger Games. Veldig spennende film med mange gode effekter og fantastiske kostymer. Litt "enkel" historie, mest tilpasset ungdommer.
April:
35. Oslo, 31.april. Rørte meg langt inn i hjerteroten. Fantastisk hovedrolleinnehaver. Dvd.
36. Den fabelaktige Amelie fra Montmartre. For en fantastisk søt film. Hvorfor har jeg ikke sett den før? Tv.
37. Abduction. Denne var spennende. Dvd.
38. Hairspray. Skikkelig teit film som fikk meg i skikkelig godt humør. Full av god moral. Tv.
39. Drive. Nydelig og spennende film. Denne må sees. Dvd.
40. Engler og demoner. Virkelig meningsløst vissvass der de løper rundt som hodeløse høns fra det ene bestialske mordet etter det andre mens de løser rebus. Virkelig bortkastet tid. Tv.
41. Jentene fra Dagenham. En viktig film med noen morsomme poeng, men jeg syns den ble for langtekkelig. Dvd.
42. Arme Riddere. Helt ute av kontroll. :knegg: Dvd.
43. Hangover. Helt klart mest morsom forrige gang jeg så den. Tv.
44. Rødhette og varulven. Den var ufattelig kjedelig med elendige effekter. Dvd.
Mai:
45. Jason Bourne (den tredje filmen). Spennende film som jeg har sett før. Tv.
46. Hangover. Nok et gjensyn. Helt klart best første gang. Tv.
47. En tid for fulle hester. En nydelig og rørende film fra Kurdistan. Dvd.
48. The Help. En veldig fin og gripende film. Dvd.
49. MIB: Gjensyn med en morsom film. Dvd.
50. MIB2: Jeg lader opp til siste filmen på kino neste uke. Dvd.
51. Burlesque. Feelgood-jentefilm. Dvd.
52. Monte Carlo. Storesøsters valg til filmkveld. Helt ok. Dvd.
53. Nader og Simin - et brudd. Persisk film om samlivsbrudd og relasjoner. Fin film, men kanskje litt dratt ut i langdrag. Spennende tema fra et vanskelig (og uforståelig) samfunn.
Juni:
54. Kong Curling. Huff. Vondt, men morsomt. Dvd.
55. The Bone Collector. Helt ok film. Har sett den før. Tv.
56. Midnight in Paris. Åh, for en vidunderlig film. :hjerter: Dvd
57. Jane Eyre (2011). Fin versjon. Dvd.
58. Apejentene. Gørrkjedelig og meningsløs. Dvd.
59. Alle de vakre hestene. Nydelig film. Dvd.
60. Strandet i Irak. Morsom film. Dvd.
61. MIB3. Morsom og underholdende. Kino i 3D.
61. Bad teacher. Jeg syns den var morsom. Lett underholdning. Dvd.
62. War horse. Nydelig, rørende film. Dvd.
63. Sønner av Norge. Hehe. Dvd.
64. The Descendants. Fin film. Dvd.
65. The Girl with the dragon tatoo. Gørrkjedelig og tam i forhold til originalen. Lisbet Salander var jo fullstendig sjarmløs. Dvd.
66. Limitless. Kjedelig. Dvd.
Juli:
67. Hangover 2. Morsom, men håper de ikke lager en nummer 3. Dvd.
68. Horrible bosses. Det er lenge siden jeg har ledd så mye. Dvd.
69. Shame. Dette syns jeg var en grusom og gripende film. Ikke noe for sarte sjeler og puritanere. Dvd.
70. The Rum Diary. Litt morsom, men mest langtekkelig. Dvd.
71. Dexter, sesong 5. Fortsatt spennende. Dvd.
72. The Vampire Diaries, sesong 3. Har glemt å føre opp denne. Begynner å kjede meg. Tv.
73. Det er aldri for sent, Larry Crowne. Litt søt, men mest kjedelig. Dvd.
74. Gutter, jenter, omvendt. Tv.
75. Bridesmaides. Forferdelig! Dvd.
76. The Librerian. Tullete eventyrfilm. Tv-opptak.
77. Hysteria. Er det mulig? Hahaha. Dvd.
August:
78. Seven. Gjensyn. Mindre makaber enn jeg husket den og med en annen slutt enn jeg mente jeg husket. Tv-opptak.
79. The rebound. Søt film. Dvd.
80. Captain America, the first avengers. Full av action, men litt langtekkelig mot slutten. Dvd.
81. Änglagård. Fornøyelig gjensyn. Mange snodige karakterer. Tv-opptak.
82. Madagaskar 3. Underholdende, men tror snart 7 åringen syns den var kjedelig. Kino i 3D.
83. Fuck up. Minnet meg veldig mye om Arme Riddere. Ved flere anledninger hadde jeg følelsen av å ha sett filmen før. Helt ok film med flere morsomme poeng. Dvd.
84. A better life. Veldig varm og rørende. Dvd.
85. Closer. Rare karakterer. Tv.
86. Småspioner 4. Tull. Ungene likte den. Dvd.
87. Ariettas hemmelige verden. Nydelig film for både voksne og barn. Dvd.
88. Ringenes Herre, ringens brorskap. Gjensyn for n'te gang. Fantastisk film.
89.Ringenes Herre, to tårn. Jeg likte den bedre enn sist jeg så den. Dvd.
90. Modig. Morsom, skjønn og spennende. Kino i 3D.
91. Aldri mer 13. Ikke alltid like greit å være 13 år! Dvd.
92. På eventyr med Tintin, enhjørningens hemmelighet. Spennende og veldig godt laget. Dvd.
93. The Artist. En fin film med gode skuespillerprestasjoner. Veldig spesielt å se en stumfilm. Dvd.
94. Step up 3. Slett handling, men jeg elsker dansen. Dvd.
September:
95. Jurassic Park. Spennende! Dvd.
96. Jack and Jill. Tullefilm med Adam Sandler. Dvd.
97. Hugo. Fenget meg ikke. Dvd.
98. Maktens menn. Kjedelig. Dvd.
99. Kompani Orheim. Rørende film som var tro mot boken. Dvd.
100. Flukt. Hvor mange bestialske drap kan man klare på 90 minutter? Små glimt av andre ting. Ingen stor høydare. Kino.
101. The Nanny Diaries. Søt, faktisk. Tv.
102. The Sitter. Verste filmen noensinne. Dvd.
Oktober:
103. Jeg fatter ikke hvordan hun får det til. Ok tidsfordriv. Dvd.
104. Anonymous. Litt forvirrende hopp i tid, men ellers en spennende film. Dvd.
105. En katt i Paris. En meget vellaget familiefilm. Dvd.
106. Dirty Dancing. Gjensyn. :hjerter: Dvd.
107. Another Cinderella Story. Storesøsters valg. Helt ok. Dvd.
108. Thale. Spennende. Dvd.
109. Con Air. Gjensyn med kul film. Tv.
110. 90 minutter. Lenge siden jeg har blitt så grepet av en film. Kino.
111. Piratene. Morsom og vellaget. Dvd.
112. Friends with benefits. Veldig sjarmerende film. Dvd.
113. Snøhvit - lille speil på veggen der. Bare tull, men 11 åringen likte den godt. Dvd.
114. Frienda with kids. Helt grei, ingen stor høydare. Dvd.
November:
115. Skyfall. Beste James Bond og beste skurk. Kino.
116. Dragetreneren. Gjensyn med beste familiefilmen. Dvd.
117. Die Hard i New York. Gjensyn med morsom action. Tv.
118. Beginners. Veldig søt film. DVD.
119. Twilight - New Moon. Tv.
120. Silent House. Thriller/skrekk. Jeg hadde høy puls og ropte høyt flere ganger. Streaming.
121. Schindlers liste. Fantastisk film! Mange år siden jeg så den sist. Dvd.
122. Tinker, tailor, soldier, spy. Jeg likte innpakningen og skuespilleriet, men tok meg i å ønske mer fart og spenning. Fin filmmusikk. Dvd.
123. Pretty Woman. Koselig gjensyn. Tv.
124. Twilight - breaking dawn part 2. Joda, underholdende og spennende. Creepy baby. Kino.
125. Den som dreper - fortidens skygge. Helt grei, litt kjedelig. Dansk krim. Dvd.
126. Red. God og humoristisk action. Dvd.
127. Tor med hammeren. Morsomt med innføring/oppdatering på norrøn mytologi. Helt ok familiefilm, kommer ikke til å bli husket lenge. Dvd.
Desember:
128. We bougt a zoo. Hjernedød underholdning på flyet fra sydenlandet. Flyfilm.
129. De fem legendene. En utrolig morsom og underholdende film. Kino.
130. The company men. En fin film med mange gode relasjoner. Realistisk om å bli arbeidsledig i voksen alder. Dvd.
131. The Best Exotic Marigold Hotel. Nydelig! Dvd.
132. One missed call. Japansk skrekkfilm. Den var bare skrekkelig dårlig. Streaming.
133. Seeking Justice. God thriller med Nickolas Cage. Streaming.
134. Hobbiten. Fantastisk eventyr! Kino i 3D.
135. Setup. Litt fornøyelig action med Bruce Willis og 50 cent. Streaming.
136. Abraham Lincoln - the Vampire Hunter. Kul film med morsomme effekter. Dvd.
137. 21 Jump street. Tullefilm, men ganske morsom. Dvd.
138. Jakten på julestjernen. Jeg er ikke imponert. Elendige skuespillerprestasjoner og dårlige effekter. Kino.
139. Harry Potter og Ildbegret. Gjensyn. Min favoritt. Tv.
140. The Avengers. Jeg digger superheltfilmer. Denne var bra! Dvd.
141. Charlie og sjokoladefabrikken. Svært underholdende. Tv.
142. Bridget Jones dagbok. Puteflau, men veldig morsom. Tv.
143. Arthur. Morsom. Tv.
144. Babycall. Litt nervepirrende, litt irriterende. Dvd.
145. Bridget Jones - på randen. En tafatt oppfølger (som oppfølgere gjerne er). Tv.
146. Tina og Bettina - the movie. Er det mulig? Jeg finner ikke ord! Men Henrik Todesen er virkelig den fineste dama. Dvd.
147. Hamilton 2 - men ikke hvis det gjelder din datter. Usjarmerende og kjedelig. Dvd.
148. Megafault. Katastrofefilm. Ikke akkurat min favorittsjanger. Tv.
149. Exit. Svensk thriller med Mads Mikkelsen og Alexander Skarsgård. Har aldri hørt om filmen før, men den var overraskende fengende. Tv.
150. Tootsie. At jeg aldri har sett denne filmen før! Meget fornøyelig. Tv.
Vanskelig å trekke frem årets høydepunkter, men jeg tror de som har gjort mest inntrykk er Fa meg på, for faen og Den fabelaktige Amelie fra Montmartre.
Av filmer sett på kino var nok De fem legendene den beste.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
