Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Man kan godt problematisere hele Facebook-bruken (og andre sosiale medier) ut fra tanken om at man blir så opptatt av å hente bekreftelse fra andre. Men ut fra sånn som de fleste rundt meg bruker FB er det i alle fall ikke noe "verre" å legge ut bilde av seg selv med kaken man har bakt enn å legge ut bare bilde av kaken - eller å legge ut bilde av seg selv og barnet i stedet for bare barnet, for den del. For ikke å snakke om at det er noe helt annet å legge ut morsomme eller selvironiske eller begeistrede bilder av seg selv i en eller annen situasjon enn det er å legge ut stylede, poserende, polerte bilder av bare seg selv for å se mest mulig ut som en filmstjerne eller glamourmodell.
Jeg liker de ganske avslappede og trygge vennene mine og deres manglende angst for å fremstå som noe annet enn perfekt, og jeg synes det å se på hvordan folk "fremstiller" seg selv i sosiale medier er veldig spennende. Enig i at man mer enn gjerne kan snakke om og bevisstgjøre omkring det med utseendefokus og perfeksjonisme, og det med kravet om bekreftelse utenfra - men jeg synes på den annen side man skal være forsiktig med å være for kritisk (eller latterliggjørende, som jeg ser mange steder at folk er) overfor kanskje særlig tenåringsjenters prosjekt med å definere og vise frem seg selv.
Jeg bruker sosiale medier, jeg også, men merker at jeg gjør det med et visst ubehag. Som jeg altså forsøker å forstå. Jeg tror det handler om at jeg ikke liker hva det får frem i både meg. F.eks. at jeg (via FB) kan tillate meg å se på andres profiler og tenke mitt om ting jeg ikke har noe med. Og med en følelse av at den andre ikke skjønner hvor mye han/hun egentlig utleverer om seg selv. Jeg liker heller ikke å bli opptatt av responsen jeg får, på de bildene jeg måtte finne på å legge ut. Det kjennes som en avsporing mht det voksenprosjektet det er å bli trygg og stødig i seg selv.
Jeg føler meg litt tantete når jeg sier dette, men jeg tror heller ikke det er bra for oss at grensene mellom hva som er privat/intimt og offentlig stadig blir flyttet.
Jeg tror mange med fordel kan reflektere mer over det du snakker om, Pida. Men jeg tror ikke at det er konkrete enkeltting som "poste bilde av seg selv" det er mest konstruktivt å ta tak i - heller tenke på et litt overordnet plan om hva man ønsker å kommuniser, og til hvem, og hvorfor.
Jeg tenkte på det etter at jeg hadde svart i denne tråden, at det kunne virke som at mitt nei til egne selfies kunne overføres til at jeg ikke syns noen burde drive med det. Det er ikke slik. Jeg syns det er helt greit at andre er flinkere til å ta bilder av seg selv enn det jeg er.
Klart jeg tar selfies. Er det et motiv det er morsomt å teste alle mulige filtere og lyssettinger og effekter og i det hele tatt på er det jo mitt eget ansikt som jeg kjenner ut og inn, og slik har jeg holdt på siden en gang for lenge siden da jeg gikk formgiving på videregående og vi jobbet med selvportrett stadig vekk, og da jeg tok Foto VK1 og vi også jobbet med selvportrett stadig vekk.
(Skal jeg begynne å trekke paralleller til Van Gogh også, mon tro? :gruble: Nei, kanskje ikke.)
Noen selfies legges ut på IG, noen blir nye profilbilder på Face, noen kommer ut på FP, noen ganger får jeg masse likes og hyggelige kommentarer, og det synes jeg så klart er hyggelig. So kill me now.
Ikke duckface og undertøysbilder, da, selv om jeg nesten begynner å bli fristet til å gjøre det også nå.
(Jeg tenker på Trinny & Susannah hver gang jeg hører "duckface og undertøysbilde", men de kan det jo til tider virke som om er de store heltinnene, så kanskje jeg har feil assosiasjoner.)
Nja. Det hender, men det er stortsett fordi jeg har lyst på nytt profilbilde eller noe. Hender også jeg poster bilde av meg og poden sammen. Lite bilder av bare meg uten at det er i noen kontekst av noe slag.
Samme her. Jeg overtaler av og til mannen til å ta bilder av meg hvis jeg har laget klær til meg selv. Jeg tar selv av ungene når jeg har laget ting, av og til tenker jeg at det er litt triste bilder? Fordi det ikke er ungene som er fokuset, men klærne/tingene? Men jeg er uansett ikke en flink nok fotograf til å ta spontane, fine bilder, så noen forberedelser må til.
Jeg er drit lei hele "bak fasaden"-tankegangen. det er så mye skult og ikke-fullt-så-skjult jantelov i det at jeg blir helt matt. Kan man ikke heller fokusere ørlite mer på at det ofte er summen av hva vennelisten på FB legger ut som er problemet? I hvertfall ser det sånn ut på min feed. Det ernikke de samme folka som baker, er ute på ski før fanden har fått sko på , som lager mat fra bunnen og ser smashing ut på siste selfie. Vi har jo hatt det samme syndromet her inne - man leser FP og føler seg mislykket fordi man ikke får tid til det samme som hele resten av forumet driver med til sammen. Summen av FB er jo helt uoppnåelig for alle - jeg kan ikke legge frem ny forskning, langtidssteke lammelår, vaske ned huset, bake fine kaker, trene på elixia, fingermale med ungene, drikke vin med mannen, legge make-up og ta smashing-selfie, gå på tur og lage bålmat med ungene og delta på agility-trening med bikkja samtidig. Noe av det gjør jeg av og til, noe gjør jeg ofte, noe gjør jeg aldri. Men hvis jeg ser gjennom nyhetsfeeden for mine ca. 250 FB-venner, så gjør de jo mye av dette og mer til i løpet av en uke. Jeg tenker at vi heller burde fokusere mer på at det vi ser i sosiale medier er summen av det alle andre får til når de legges sammen - istedet for å skulle frem med en moralsk pekefinger og be folk slutte å skryte. Synes jeg. :nemlig:
Jeg synes det er fint at folk er lykkelige og liker å se bilder av smultringer, pepperkakehus og melete barn. Likevel tenker jeg at trettiførtiåringer som legger ut et par-tre selfies i uken, helt uten verken kål eller blomster på, kanskje hadde hatt godt av en time eller to hos psykolog. :vetikke:
Nå holdt jeg på å bli skikkelig stolt og glad, og så husket jeg at det ikke var jeg som hadde skrevet den. :knegg: Men ja, jeg likte den også godt. Det er en ubehagelig ovenfra-og-ned-holdning i den kampanjen.
Heldiggris! Jeg må trekke ansiktet så langt bakover for å ikke få fiskeøyeeffekt på ansiktet at jeg i stedet får sammenhengende hake og hals.
Jupp. Jeg husker en tråd her inne for en god stund siden hvor noen ble sure over at man la inn for god mat i "Hva skal du ha til middag i dag?"-tråden. De mente at det ikke representerte hverdagen. Jeg på min side la kanskje inn noe de gangene jeg hadde laget noe godt, men ikke når jeg hadde stekt fiskepinner. Ikke fordi jeg prøvde å skjule at vi også spiste fiksepinner i ny og ne, men fordi jeg trodde tråden skulle være til inspirasjon. Derfor la jeg inn noe de gangene jeg trodde jeg faktisk kunne være litt inspirerende.
Forøvrig legger jeg ut både foran fasaden og bakfasaden (bilder og ting og tang), gjerne med humoristisk tilsnitt. Prøver ikke å trykke andre ned hvertfall.
Den der fbforreal-greia synes jeg ikke egentlig så mye om, det blir rett og slett for komplisert for mitt enkle hode. Folk legger ut bilde av seg selv med #facebookforreal, som egentlig ikke er mislykket, men kanskje ikke helt picture perfect og dermed er det bedre enn om du bare legger ut bilde av deg selv?? WTF?? Jeg blir forvirra.
:nikker: Og så er det jo prinsipielt mulig å skjønne at de som vil bruke tråden mer som en slags oversikt over hva folk spiser blir nedstemt og/eller irritert hvis de andre i tråden bruker den som inspirasjonskilde og arkiv over egne vellykkede påfunn. Litt som at de som bruker FB som fasit på "hva andre driver med" blir frustrert når vennene bruker den som utstillingsvindu over "hva jeg har lyst til å fortelle at jeg driver med".
Men det er ikke de som bruker tråden, eller plattformen, eller mediet, på en annen måte enn det man gjør selv som har ansvaret for at man blir frustrert.
Klokt sagt, Skilpadda. Det blir jo helt umulig å forholde seg til noenting som helst hvis man hele tiden skal ta ansvar for mottakerens reaksjon på det man legger ut.
Er ganske stor forskjell på å ta et bilde per måned og et hver dag? Eller mener du at det ikke sier litt om en person, om de poster selfies hver eneste dag? Opptil flere hver dag?
Jeg tror at de som gjør det veldig ofte er de som ikke tror de er noe. Og det er ganske gjennsomskuebart.
Ikke sant? Og det irriterer meg kanskje ekstra mye at det er så mye kritikk og latterliggjøring av noe som primært tenåringsjenter driver med. Jeg er enig i at det er synd med veldig sterkt utseendefokus på bekostning av andre ting, og synd om man blir overdrevet opptatt av bekreftelse fra andre, men det at tenåringsjenter definerer sin egen identitet er jo i prinsippet en bra ting - selv om vi ikke alltid er enige i hvordan de definerer den!
(Og hvorfor er det så mye mer spalteplass som vies jenters/kvinners usunne bruk av nettet i form av selfies i forhold til gutters/menns usunne bruk av nettet i form av trakassering av jenter og kvinner?)
Jammen, so what, egentlig? Jeg har et par sånne (av 250) i feeden min og tenker at de får holde på.
Jeg har forøvrig bestemt meg for å sjekke inn på Elixia på FB hver eneste (jævla) gang jeg trener neste år. Bare fordi det er det som irriterer folk mest på FB.
Ikke like stas å sjekke inn på loftstua aka treningsbua mi, menmen. Kanskje jeg skulle begynne med det? :gruble: Jeg sjekker forresten aldri inn noen steder, er det vanlig å gjøre?
Jeg er enig. Og uenig. I det hele tatt er jeg fryktelig ambivalent etter et par uker med elleveåringen på insta og derfor etter å ha fulgt en bønsj med småjenter. "Å, du er så pen", "Å, hvorfor er ikke jeg så pen?", "WOW", "Du er verdens beste" osv. til hvert eneste bilde må jo gjøre noe med ungene? Jeg syns det blir som å delta på en evigvarende IDOL- audition der dommerne er overstrømmende fornøyde.
Samtidig så er det jo hyggelig med fine kommentarer, bekreftelse på at man blir likt og at vennskap befestes.
Men hva med dem som ikke får så mange likes eller kommentarer? Og hva når kommentarene blir stygge og de ikke er vant til annen omgangsform og tror at tilbakemeldinger på internett faktisk har noe med identiteten å gjøre?
Jeg er, som sagt, fryktelig ambivalent og har foreløpig sagt at det iallefall ikke er nødvendig med selfies hver dag. Og at klærne alltid skal være helt på (det ble møtt med iherdig himling da. Heldigvis) :sparke:
Det jeg har uthevet her husker jeg fra jeg selv var fjortis. Fisking etter komplimenter. Det var ikke særlig populært å klage over sitt eget utseende da, men jeg vet ikke hvordan det håndteres nå.
Ut fra de små bertene jeg har i min insta virker det som om de fleste er greie med hverandre, de har lukkede kontoer og gir hverandre klems og kos og "du er best" om hverandre. Tenker det er greit, men selvsagt vil det være noen som får mindre av det og det er leit. Men de trenger heller ikke utsette seg for det tenker jeg. Noen er "flinke" (jeg legger på anførselstegn fordi jeg ikke i utgangspunktet synes de som legger ut fine selfies er flinke) i andre ting og har mer humor, legger ut andre typer bilder heller. De kan vel få ros på den måten heller kanskje? Selv om alle liker å høre at de er fine da.
Tenker ikke mer enn so what, jeg heller, men at det er snakk om jantelov, som Dronningen antyder, det mener jeg er feil. Er nok mer det at man kan stusse litt over at ganske mange har et så stort eksponeringsbehov. Ut over det så bryr det meg fint lite.
Helt klart, og jeg gidder heller ikke selv å ta hensyn til om noen blir støtt eller himler over ting jeg legger ut. Jeg er ikke en av dem som irriterer meg over at naboen legger ut bilde av en happy familie på skitur når jeg faktisk hørte at han kranglet med kona like før de dro. FB er FB og jeg forventer ikke så mye annet enn smørsiden og overflatesnakk, verken av meg selv eller andre.
Likevel: Nå er det ikke lenge siden vi hadde en diskusjon om en viss fotballfrue og påvirkningen hun evt. har på unge jenter med sitt enorme fokus på utseende og jeg synes vi, som godt voksne damer og menn godt kan ta diskusjonen om hvilke signaler vi sender hvis vi stadig legger ut bilder av oss selv på sosiale medier. Gjerne tatt i fugleperspektiv, så ingen ser dobbelthaka og med filter på, slik at ingen ser rynkene. Joda, det er naturlig å ønske å se bra ut på bilder, men ikke pokker om jeg går med på at det ikke handler om et økende fokus på å bli sett og om at andre skal si at vi er peene, eller "pena" da, som det heter. :skeptisk:
Jeg synes iallfall det er synd om diskusjonen blir avfeid med at "noen er nå alltid negative til FB" eller den evige Janteloven. Jeg koser meg på Facebook, men for meg er bilder av lørdagsmiddagen med rødvinsglasset og stadige selfies to forskjellige ting.
Jeg synes det å legge ut bilder av seg selv som handler om en situasjon, eller som er morsomme, eller "ærlige", eller på en eller annen måte noe annet enn disse glansede, soft-fokus-bildene - det er en konstruktiv og sunn motreaksjon til det du beskriver. Det å problematisere alt som har med å vise frem hvordan man ser ut, derimot, det tror jeg for det første virker veldig dårlig, og for det andre blir det lett jantete. Selv om man, som du, ikke egentlig i utgangspunktet mener det sånn.
Jeg legger ut bilder av meg selv i ymse sammenhenger for å vise hvordan jeg ser ut i ymse sammenhenger og for de jeg kjenner som ser bildene. (Jeg liker selv å se denne typen bilder av vennene mine, og antar det er gjensidig.) Det er ikke noen "politisk" sak for meg, og jeg mener ikke å fronte noen kampanje, men det er faktisk et poeng (om enn lite og sekundært) for meg at man skal ha lov til å vises (og til å vise frem seg selv!) selv om man er tjukk, over førti, vanligvis usminket og sjelden spesielt fikst kledd.
Jeg er helt med Skilpadda, men jeg synes pokkern ta at det skal være lov til å legge ut bilder av seg selv som man synes man er fin på, og that´s it, også. Uten at det er morsomt eller situasjonsbetinget eller noe som helst.
(Ok, på en vrang og sur dag kan jeg sikkert tenke at "det var da pokker hvor fotogen hun er, da? MÅ hun vise det frem, lizm?? Men det er da vitterlig mitt problem at jeg er sur, og jeg har det mye hyggeligere de 99% av dagene jeg tenker: Å, fin! "Like!")
Enig i det altså, men det er ikke alltid jeg synes de selfiene som bare er selfies (i sofaen eller bilen eller hvorsomhelst) er så bra som de selfiene som har en setting/bakgrunn/historie. Og bilder som er tatt av andre er ikke selfies bare fordi om du selv er med på de og legger de ut. Synes jeg.
Men det er også lov å ønske en diskusjon rundt hvorfor vi gjør det, hva vi er ute etter og om hva vi lærer barna våre i forhold til det stadig økende fokus på utseende og tilbakemeldinger/bekreftelse som vi automatisk er med på når vi poster selfies på Facebook/instagram. Er du fjorten år og får under 10 Likes på en sefie eller en statusoppdatering, er du nærmest sosialt død. For oss voksne er det, heldigvis, ikke helt slik, men vi er rollemodeller og jeg mener at dette er en diskusjon som også er verdt å ta, selv om noen kanskje føler seg litt trengt opp i et hjørne. Det handler overhodet ikke om misunnelse over at andre er penere enn det jeg er, eller at de "tror de er noe" men om hvorvidt selfiefarsotten er positiv eller negativ i forhold til det enorme utseendefokuset som vi vet preger samfunnet vårt.
Definitivt, rine. Jeg tenker da også at vi innsnevrer debatten litt i overkant mye ved kun å fokusere på selfies, og på mange måter med fokuset at det er galt å legge ut et bilde på Facebook som man er fornøyd med uten at det er noe mer mening bak bildet.
Da vil jeg også ta med i diskusjonen hva fotomanipulering av reklamer og magasinforsider gjør, hvilket ideal kvinnemagasinene fronter, alle slike "slik blir du seende fantastisk ut"-artikler og programmer, og hva det er som gjør disse ungdommene så utseendefokusert at det er hvor mange likes du får på et selfie som definerer om du er vellykket eller ei. For jeg tror ikke det begynte med selfiene.
Jeg tar ikke selfies for at noen skal si at jeg er peeeen, altså. Det er for å vise hva jeg driver med, mer live, mer actionpreget, mer midt i greiene. "Her er jeg og dette gjør jeg nå". Jeg er veldig trygg på utseendet mitt, så det er ikke rosfiske, det er rapportering. Jeg har masse slekt og venner på FB som jeg sjelden ser, og jeg liker å se dem og deres aktiviteter, jeg får tilsvarende fra mange av dem. Og kanskje sitter en og annen og mumler surt om at der er hun selvhevdende selvtilfredse drittkjerringa med hagen, ungene, baksten og alt, pokker ta henne, men drit og dra. Jeg kan da ikke føle for mye på sånt. Jeg elsker tralalahei og hopp-oppdateringer med bilder fra andre, og jeg foretrekker bilder av folk fremfor vinglass.
Jeg ser jo svært sjelden så pen ut på selfies at det i seg selv er verdt å legge på veggen min bare for det, men HVIS det nå skulle skje, skulle det faendøttemeg bare mangle om jeg ikke skulle lagt det ut. :glis:
Jeg tar typisk bilder av meg selv når jeg er ekstatisk begeistret over noe. I Kyoto foran et blomstrende kirsebærtre! Den første gangen sola virkelig varmer om våren!
Jeg kjenner ingen som gjør det hver dag, og gjør noen det, så må de nå bare gjøre det. Jeg svarte i utgangspunktet på det faktum at man faktisk tar bilder av seg selv. For noen ligger det en 'åh så fin jeg tror jeg er'-tenkning i det, som vitterlig ikke passer seg. Det skal man da ikke tro.
Jeg tar bilder når det passer meg. Av hverdagslige sysler, hjem, barna, hvor jeg er, et.c. 'Selfies' som i 'vanlig selvportrett' kan jeg ta når jeg kjeder meg, eller føler meg litt fin den dagen (noen ganger gjør jeg faktisk det), eller har fått nye filter jeg skal teste ut, eller skal vise en situasjon jeg er i (syk, trøtt, jul, ferie, Lucia, halloween), eller bare fordi. Jeg gjør det ikke fordi jeg vil at mine 'venner' skal gi meg en spesiell type feedback. Liker de et bilde jeg har laget av meg, så ser jeg jo at det er komposisjonen som skaper uttrykket de liker. Sminke, lys, filter og fargetone. Jeg har ellers få venner (svært mange er familie og bekjente), og de vet at om jeg er fin på et bilde på FB, så har de sett realitetene andre dager. De samme realitetene som jeg selv ser i speilet hver morgen. Men jeg VIL ha lov til å være litt fin jeg og en gang i blant, som på profilbildet mitt på FB. For noen dager er bedre enn andre. Og at en slik dag får være representativt for mitt 'ansikt utad' mener jeg bare er fair. Jeg er opptatt av estetikk, 'toppbildet' mitt på FB matcher gjerne fargene i profilbildet, og begge endres gjerne etter både måneder og årstider. Og sånn er jeg. Et bilde er aldri bare et bilde. Det vet også de som kjenner meg, jobber sammen med meg, og vet bakgrunnen min.
Det derre jantelov-argumentet har lett for å kvele en ellers viktig diskusjon om bruken av sosiale medier, synes jeg. De fleste er enige i at FB kan brukes både klokt og idiotisk, men mellom disse to ytterpunktene er det mange interessante diskusjoner som kan og bør tas.
Hvis jeg skal spissformulere meg litt, vil jeg si at FB er med på å legitimere en usunn narsissisme, i tillegg til at vi får tilgang til å snoke i andre menneskers privatliv. Tilgang og forbruk henger som kjent sammen, og vi gjør stadig mer av det som man tidligere ville ha skammet seg over.
Jeg tenker at det ikke bare er barn som trenger grenser. Og at FB er med på å flytte noen grenser for hvor selvopptatt og snokete det er akseptabelt å være.
(Og nei, dette betyr ikke at jeg løfter en moralsk pekefinger til de som legger ut bilde av julebakst eller skiturer eller ny-på-håret-bilder. Jeg forsøker å ha et mer facebook-som-fenomen-og-hva-det-gjør-med-oss-perspektiv.)
Ja, nettopp!
Nå gikk jeg gjennom bildene mine, og det var egentlig skuffende få selfies. :skuffet:
Det var 2-3 fra festival, litt flere fra slalåmbakken (gjerne med hjelm, så ikke akkurat glæm), 1 fra snøstorm med såvidt nesetippen synlig, 1 Ifuckinghatemylife fra Halloween i fjor med heksehatt, noen av bare skoene mine, og noen få venninne-i-fylla-bilder.
Jeg tar ikke veldig mange selfies, og bytter ikke profilbilde på Facebook mer enn 3-4 ganger i året i snitt. Men de bildene av meg som havner på Instagram og Facebook har jeg faktisk en tanke bak mange ganger. Jeg ser ikke syk ut, og passer nok heller ikke inni folks stereotypiske oppfatning av en som er ufør. Så, jeg liker at folk får se at ikke alle hjertepasienter er korpulente menn i 60-årsalderen, og at jeg skamløst stiller med sminke og kjole på en helt vanlig fredags formiddag, i min provoserende lediggang.
Og når det er sagt, for meg som er hjemmeværende og med begrenset mulighet til andre aktiviteter, så er Facebook og Instagram faktisk viktig. Jeg skammer meg ikke en gang over å innrømme det, jeg hadde kjedet meg i hjel uten. Og hva andre ellers måtte mene om aktiviteten min på sosiale medier, det bryr jeg meg faktisk midt i ryggen om.
Jeg er litt sur i dag og kjenner at jeg er dritlei av den derre kritiske tilnærmingen som du bla. har i innlegget ditt, Pida. hvis jeg ser på min egen nyhetsfeed så ser jeg egentlig forsvinnende lite usunn narsissisme der. Og da bruker jeg selvsagt det som empirisk grunnlag for å hevde at redselen for at vi skal bli mer narsissistiske og snokende, er overdrevet. Og jeg tenker at hvis vi skal diskutere FB som fenomen og hva det gjør med oss, bør vi diskutere det utfra hvordan det faktisk brukes av de aller fleste, ikke utfra hvordan noen få bruker det -det kan jo være at disse få er like dårlige på sosiale koder i det virkelige livet også.
Jeg synes definitivt dette er en viktig debatt, hva man deler og hva man vil med delingen, men jeg synes det kommer lite godt ut av streng selvsensur hos de morsomme og glade. Det er alltid feil folk som tar til seg budskap, for vi vil vel ikke ha færre selfies foran kirsebærblomstene?
Nei. jeg vil ikke ha det. Jeg vil heller ikke ha færre bilder av henrykt harriet som akkurat har sett ned 3467 blomsterløk. Men jeg tror janteloven ville slått inn for enkelt både ved "reise-jorden-rundt-for-å-se-kirsebærblomstring-har-de-råd-til-ja!" og "hun-synes-nok-egentlig-at-hagen-vår-er-støgg".
For meg er FB i hovedsak et verktøy for å holde på kontakter som jeg ellers ville ha mistet. Vi har all familie langt borte, og ved å dele får de et innsyn i hva som foregår her, se ungene, får ta litt del i hverdagen, og blir ikke 'så langt borte' fra hverandre. Dette gjelder også gamle klassekamerater og andre jeg har truffet på min vei. Uten FB ville vi på sikt nok ha 'mistet' nesten alle. Nå opprettholdes kontakten. Tilfeldige bekjentskaper begrenses derimot jevnlig.
Buffardi og Campbell så i sin forskningsrapport fra 2008 på Narcissism and Social Networking Web Sites. I følge dem støtter sosiale nettverk opp om overfladiske relasjoner, som ‘vennskap’ på Facebook, og er et utmerket verktøy for de som ønsker oppmerksomhet. Sosiale nettverk er dessuten kontrollerte, dvs. man kan i stor grad styre hva slags informasjon og bilder som blir lagt ut og hva slags inntrykk man ønsker å gi. Grønli (2008) belyser Buffardi og Campbells forskning i sin artikkel her, og poengterer bl.a. at pga. at narsissistiske bevisst vil ha mange ‘venner’ på Facebook, så er sjansen for at mange av oss møter på dem i våre nettverk stor. Det kan føles som at mange der ute presenterer en glansbildefasade.
De har jeg mest kontakt med på FB er definitivt også folk jeg har mye/mest kontakt med i RL. Men så er sletter jeg oftere kontakter fra FB enn jeg legger til. :knegg:
Men noen LIKER det jo. Mange har MYE kos med "kos med misnøye", altså. Bare se på noen tidligere julekortråder her inne. Mange som har glede av å humre over hvor latterlig andre skryter av seg selv. Så da gir jeg dem gjerne den gleden. :raus:
Jeg er litt som Niobe sier, jeg er mye hjemme og kjeder meg uten internettet. Jeg er veldig glad for disse sosiale mediene på dager jeg ikke orker meg ut av sofaen.
Jeg vet at jeg bruker Facebook og Instagram hyppigere enn mange andre. Jeg er også den eneste i min vennekrets som bruker internettfora (bortsett fra de jeg har truffet gjennom nettet). Jeg er en som bruker Facebook hyppig og jeg får mange ferre likes og kommentarer enn mange av vennene mine som poster en gang i halvåret. Jeg antar det er fordi folk er lei av å se statusene mine eller bildene mine, men jeg bryr meg ikke så hardt. Jeg endrer ihvertfall ikke adferd. :knegg:
Det kan du si. Men jeg synes også at argumenter som er i gråsonen til (eller helt ramler over i) misunnelse og janting også ofte ødelegger ellers viktige diskusjoner om sosiale medier. Og derfor synes jeg det også er på sin plass å si noe om at man ofte primært bør bevisstgjøre seg sin egen innstilling og sine egne reaksjoner, i stedet for å skjære f.eks. alle som poster bilde av seg selv på Facebook over én kam.
Det er så lett å være opptatt av lette løsninger. Det er mye enklere å lage en kampanje mot sminkede FB-bilder enn det er å tenke gjennom det store komplekset av selvbilde, identitet, bekreftelse, i hvilken grad man velger selv, hva som gir status og hvem som har ansvaret for det man kommuniserer. (For ikke å snakke om å problematisere hvem som får spalteplass og hvilke grupper det er allment akseptert å rakke ned på.)
Den aller første gangen jeg sjekket inn på Elixia på min jakt etter litt bedre form i alderdommen, fikk jeg en ubersyrlig, ultrajantete kommentar fra en av vennene mine. Den gjorde meg utrolig trassig og barnslig. :nemlig:
Jeg får også det. Det er noen trofaste likere i kretsen min. Mamma, blant annet. :knegg:
Og så er det litt forskjellig hva folk liker, da. Bilder og film av bikkja genrerer alltid tilbakemeldinger fra andre enn youtubeklipp med favorittmusikken min, for eksempel. :ja:
Jeg får spesielt mye oppmerksomhet på innlegg som kombinerer livsglede og eksentrisitet, gjerne illustrerte. Så jeg tar det som en ren oppfordring på at verden vil ha mer.
Jeg har en kompis som legger ut bilder av seg selv det han røyker, drikker cava og kysser folk. Elsker det! Det er så dekadent!
neineinei - ikke bilde av nudelige barn. Folk kan tro at harriet tror at barna hennes er noe for seg selv og ikke bare helt Vanlige Barn.
Jeg gikk gjennom min egen feed og ser at et bilde der bikkja sitter oppå bordet (hvem fikk den ideen? :gruble:) mens pøbelprinsessen gjør matteleksene sin på det samme bordet, har fått 17 likes. En lenke til Elixias julekalender der jeg oppfordrer folk til å bli med og bli like spreke som meg, har fått nøyaktig 0 likes, gitt. I wonder why? :gruble:
Jeg tror det bildet jeg har fått flest likes på er det der jeg ligger på stranden i påskeferien. (I Nordland. I full vinterhabitt. På en såvidt snøbar flekk av en sandstrand.)
Jeg legger ikke skjul på at jeg er kritisk til hva FB som medium gjør med grensene våre, men det er faktisk ikke noe angrep på hverken deg eller andre enkeltpersoner.
For å konkretisere:
Jeg husker med gru en av St. Lucia-feiringene sønnen min var på, hvor det plutselig gikk opp for meg at de små barna i toget hovedsakelig så mobiler, blitser og kameraer, i stedet for å få øyekontakt med foreldrene sine. Er ikke slikt litt trist da?
Sikkert mye fordi lenker til firmaers annonsekampanjer er slikt man (i hvert fall jeg) bare scroller forbi. Treningsupdates skal være rimelig spesielle for at jeg i det hele tatt tenker over de, for det er så veldig mange av de. Det betyr ikke at jeg synes det er teit at folk trener, lissom.
Hunder som hjelper barn med lekser, derimot. Slikt stopper man jo opp for.
Vi snakket om akkurat det fenomenet i går faktisk, at når barna synger, danser eller gjør et eller annet på en scene så ser de bare en haug med mobiltelefoner fra salen.
Mannen og jeg kom frem til at da vi var små så satt folk mer stille og fulgte med på barna, men at det alltid var en eller annen ivrig, gjerne litt rar, pappa med digert filmkamera som stilte seg foran alle de andre og filmet av hjertens lyst.
Ja, jeg gidder ikke å filme, så jeg tar et par bilder (med mobilen, siden jeg har glemt kamera), også smiler jeg henført resten av tiden. Og det synes jeg folk rundt meg gjør også - med unntak av den ene rare pappaen som filmer alt.
Folk filmer vel mer og tar generelt ekstremt mye flere bilder nå enn før, med kameraet i hånden hele tiden, og da er jo barna (og bikkjer) yndede motiver. Og dagens middag, så klart.
Jeg vet ikke. Kanskje hvis blomstene er i fokus og et bittelite blide av deg sånn i utkanten. :gruble:
For meg blir dette søkt, og en avsporing av diskusjonen. Det blir som å nekte å diskutere private flyreiser fordi det tross alt finnes store fabrikker som er mye mer miljøfiendtlige enn det jeg er. :gal:
Selvsagt finnes det morsomme selfies og selfies som har et poeng og et budskap (hvis jeg legger godviljen til, iallfall :knegg: ) osv. Det er heller ikke meningen å kvele livsgleden hos folk eller å være jantete. (Gi dere nå med den janteloven, forresten- det er pokker ikke det det handler om fra min side i alle fall. :sur:.)
Likevel finner jeg det mer enn besynderlig at de samme folkene, jeg antar at mange av de samme folkene var med i begge diskusjoner, som var så kritiske til fotballfruens "budskap" med magebildet sitt, nekter å innse det bekymringsverdige i at en stadig økende del av vår voksne befolkning tilbringer timer (?) i uken med å posere for egne selvportretter som legges ut på sosiale medier og å kommentere andres utseende på de samme mediene.
Det er ikke utelukkende en Bra Ting, altså.
Og det må gå an å være med på, selv om man driver med det selv? Jeg er ikke venn med noen av dere på Face, så vidt jeg vet, så jeg aner egentlig ikke hva dere driver med der, men jeg synes det lukter ugler i mosen når dere avsporer med både kirsebærblomster, jantelov og ukeblader. :skeptisk:
Det handler heller ikke om at vi tar med bilder enn før, selvsagt gjør vi det.
Men det har jo egentlig ikke noe med sosiale medier å gjøre? Sønnen min gikk i luciatog lenge før Facebook eksisterte, og allikevel måtte barnehagen si i fra at foreldre ikke skulle ta bilder, slik at de ikke bare ble møtt av en blitzvegg.
Timer, du. :knegg: Jeg har ikke vært med på diskusjonen om Fotballfrue - jeg synes vel personlig at der er det mengden oppmerksomhet/besøk som er problemet, og ikke at hun tar bilder av magen sin og legger dem ut - og jeg tviler på at jeg har brukt mer enn et kvarter til sammen på å ta bilder av meg selv i år.
Mitt poeng her er vel egentlig at "bilder man tar av seg selv" er en altfor vid sekkepost til at det gir mening å si så veldig mye fornuftig om hva den betyr. Jeg er ikke uenig med deg eller Pida i at det finnes både uvettig og usunn bruk av sosiale medier til selvpromotering, men jeg synes det er å sikte skytset feil retning hvis man ender opp med en advarende pekefinger mot alle som poster bilder av seg selv. En av grunnene til at jeg synes det er litt synd om man gjør det, det er at man da mister det egentlige problemet av syne - og en annen grunn er at jeg synes man så lett da lener seg på den eldgamle ideen om at man (spesielt ikke om man er kvinne) skal fremheve seg selv eller være fornøyd med seg selv. (Jeg mener altså ikke at du nødvendigvis bedriver janting, men jeg tror janteloven fremdeles står såpass sterkt at den lett klinger med likevel. Altfor mange har refleksen om "ikke synes så godt om deg selv" i ryggraden, og det tror jeg gjør at man ekstra lett sier seg enig i andre utsagn som kritiserer folk som fremhever seg selv.)
"Timer" var selvsagt satt på spissen, selv om jeg vil anslå at et par stykker på min venneliste nok nærmer seg timer når det gjelder hvor ofte de legger de legger ut selfies og hvor aktive de er på å kommentere egne og andres selfies. Men klart, det er forskjell på selfier. Å ta bilde av seg selv på et spesielt sted eller i en spesiell situasjon er vel ganske vanlig, hvor mange har ikke bilde av seg selv foran statuer og monumenter på ferieturer fra "gamle dager"? Mye av det samme, bortsett fra at da var det andre som tok bildet av oss, og så var det ikke mulig å dele det med så mange, selv om det selvsagt hadde vært hyggelig å kunne gjøre.
Jeg er også enig i at det ikke er noe galt i å være fornøyd med seg selv, tvert imot er det jo supert å ha god selvtillit, men målet må vel være å ha så god selvtillit at man ikke synes det er spesielt interessant hva andre synes om utseendet vårt torsdag kveld eller mandag morgen, så lenge man er fornøyd selv? Jeg tipper forresten at det ikke automatisk er en sammenheng med å ha mange selfies på FB og å ha god selvtillit. Å stadig søke bekreftelse fra andre, både på utseende og andre ting, er vel ofte et tegn på det motsatte?
Jeg hadde barn før jeg fikk mobiltelefon. Det var veldig mange kameraer på luciafeiring på nittitallet også. Veldig mange. Jeg har bilder fra hver eneste feiring. Til og med av skolebarna. Men jeg er jo et bildemenneske og har alltid vært det.
Om jeg skulle tenke gjennom hva folk kunne si om det at jeg stikker meg frem hist og her hadde jeg blitt skrullete. Jeg har tenkt gjennom hva jeg viser og det får holde. Og mine mest likte bilder er av styla heim. Ikke noe #bakfasaden hos meg.
Kanskje, men for meg, og jeg tror jeg har flere med meg, så handler det vel så mye om at jeg er langt mer komfortabel med eget utseendet nå i 30-årene, og dermed er langt mindre selvhøytidelig når det kommer til hva andre ser. For 10 år siden hadde man neppe fått sett bilde av meg på hverken Facebook eller Instagram (om sistnevnte hadde eksistert, selvsagt), mens jeg nå bryr meg langt, langt mindre. Og det er ganske gøy, egentlig!
Når det er sagt, så kjenner jeg ingen, hverken på Facebook eller Instagram, som er i nærheten av å legge ut så mange selfies som det du skisserer. Det er i grunn ikke så mye av det at jeg har tenkt på det som påfallende på noe som helst vis.
Det er noe i dette, tenker jeg. Det er jo naturlig å søke bekreftelser fra andre om man føler seg litt "tom" selv. Men jeg tviler på at det hjelper på selvtilliten i det lange løp? :vetikke: Samtidig tror jeg en del kunne ha overvunnet noen av sine indre demoner ved nettopp å våge å poste en pent bilde av seg selv. Når jeg ser at FB blir brukt på den måten, er det jo strålende. :jupp:
Når jeg viste til St.Lucia-eksempelet var det bare for å komme med et konkret eksempel på en situasjon hvor jeg tror at sosiale medier er med på å ta fokuset bort fra her-og-nå. Jeg forstår jo at folk (meg selv inkludert) vil ha et minne fra slike og lignende anledninger, men mengden bilder og filmer som blir tatt kan jo ikke sammenlignes med slik det var for bare 10 år siden. Det er etterhvert mye forskning som tyder på at det er en nær sammenheng mellom lykke og evnen til å være tilstede i øyeblikket. Da er det ikke godt for hverken store eller små om gode øyeblikk blir "punktert" av de voksnes behov for å poste et innlegg på FB om hvor fint de har det her eller der. :dukker:
Men, Pida, å poste bilder fra Lucia-toget på fb er problematisk på mange plan. Jeg har aldri opplevd at noen bekjente eller noen i barnehage/skole har gjort det. De fleste er veldig tilbakeholdne med å poste bilder der andres unger er synlige syns jeg. Hvis jeg en sjelden gang ser noen poste noe fra barnehagen, skolen eller arrangementer med mange barn så skvetter jeg himmelhøyt. Det er ikke vanlig på min facebookfeed iallefall.
Jeg er enig i at mange tar bilder og filmer altså, men jeg har ikke inntrykk av at det er fordi de skal legge det rett ut på nett.
Det er riktig, og handler om å velge når sosiale medier/forevigelse skal være i fokus (når kan det forsvares), og når er det noe annet som er viktigere å rette fokus mot. Men det handler mer om bevisstgjøring, enn mediene i seg selv. Man kan på sett og vis si at enkelte (inkludert meg selv) lever et liv som nesten blir slik at man kan spørre seg 'hendte det, om jeg ikke delte det?'. Samtidig så kan man jo finne en balanse. Å ta et bilde ødelegger ikke nødvendigvis fokus på en lengre frekvens man er tilskuer til, men hvis man går glipp av ting - mentalt er et annet sted - så begynner man å miste noe. Man kan dessuten ta et bilde, og dele det senere. Alt behøver ikke skje der og da. Så å tenke litt igjennom egen adferdsmønster er en god start. Det må ikke være enten eller, men å være tilstede mentalt i de valg man kontinuerlig gjør.
(man kan ellers knipse bilde der eget barn er i fokus, og beskjære dette før publisering, slik at andres barn ikke er med på bildet).
Selvsagt, men mitt inntrykk er ikke at det store flertallet driver med det.
Vi har forøvrig alltid fotografert mye, også for ti år siden da storesøster gikk i Luciatog i barnehagen, men det er til eget bruk og ikke for å poste på nett.
Jeg poster ikke bilder med andres barn noe sted om jeg ikke har tillatelse til det. Altså; det skjer sjelden og aldri. Men jeg vil ha bilder til oss og minneboken og kanskje vise til besteforeldre eller familie. Det ville jeg i 1997 også. enkel
Men jeg tok ikke så mange bilder av kaffekoppen min i 1997. Mest fordi jeg ikke drakk kaffe da, men også fordi jeg ikke skulle ha den på IG.
Og jeg har rull opp og ned av bilder fra vårt første hjem på nittitallet. Fordi jeg tenkte at det ble kjekt for ungene å se når de blir voksne. Og det ble det. Tenåringene ler av mors rare smak den gang da.
Nei, kanskje ikke. Det er mulig jeg sporer av litt, men jeg stiller fortsatt spørsmål ved hva som driver så mange (og delvis meg selv) til å bli så opptatt av å dokumentere begivenheter. Gjør det ikke noe med muligheten til å være mentalt tilstede i situasjonen? :vetikke:
Det gjør det sikkert, men ungene blir veldig fornøyde med å se selv igjen og igjen i etterkant da. Så legger man allerede der kimen til en tenåring som vet å knipse gode selfies. :knegg:
Da tenker jeg at dette ikke er et nytt fenomen. Jeg er oppvokst med mormor som dokumenterte og dokumenterte. Hun planla alle 24 bildene i filmen når hun satte den i. Ti gikk til jul. Da måtte de og de være på bildene. Så var det to bilder per barnebarnbursdag i januar. Ett med bbarnet og ett med besteforeldre og barn. Så var det noen bilder til familiebesøket fra Stavanger. Og ett par til påsken. Da hadde hun to bilder å gå på som ble tatt om noe dukket opp. Og så skiftet hun film til sydenturen i april.
Jeg tror det handler noe om forlengelse av øyeblikket - av livet. Før tok vi bilder som måtte fremkalles. Så digitale bilder. Så mobilbilder som etter hvert kunne deles. Historisk dokumentasjon av liv og hverdag. Det var ikke økonomisk mulig før, og i album skulle jo ikke hva som helst. Men nå kan selv hverdagen fanges og deles som en verdi i seg selv. Det plasserer oss i verden og sier noe om hvem vi er og hva vi gjør, og lar andre få ta del i dette. Komme oss nærmere. Mediebruk er kritisert for å gjøre oss med asosiale, men samtidig har vi vel aldri 'kjent' hverandre så mye som nå?
Det er da en vesentlig forskjell mellom å planlegge 24 bilder på et år, contra slik som de fleste holder på i dag. Så dette ble litt selvmotsigende. Men det høres ut som du har en skjønn mormor, da. ;)
Men forskjellen er at det var dyrere og mindre tilgjengelig den gang. Og hun tok ca fire filmer i året. Av og til mer. Om det dukket opp en konfirmasjon og barnedåp.
Jeg mener at dette ikke er selvmotsigende. Hun dokumenteret sine store begivenheter (hun hadde jo ikke barn som gikk i luciatog, men 17.maitoget var det bilder av) vi dokumenterer det som er våre store begivenheter. At rammene/teknikken har forandret sett er helt naturlig.
