Folk som maser på meg for at jeg skal gjøre noe ferdig på jobb. Så gjør jeg det jeg skal, og gir dem en frist til å svare. Så svarer de i aller siste minutt (etter flere uker), og fortsetter så å mase for at jeg skal konkludere. Det tar da pokker meg tid for meg også!
Når det da er folk som vil lure meg i tillegg blir jeg sur.
At jeg har mistet nesten hele tanna i mi helga, og at tannlegevakta ikke kunne hjelpe meg (ikke bra nok eller riktig utstyr, så tannlegen der anbefalte meg å kontakte en privat tannlege i dag), så nå har jeg gått hele helgen og "gledet" meg til tannlegebesøk. Blir stas altså...
Og etter at mannen min nevnte at det ikke var et godt tegn at det ikke gjør spesielt mye vondt, har jeg bekymret meg for det også. Blir vel ny krone og gud vet hva. Dette er jeg altså ikke vant til. Mine timer hos tannleger bruker å forløpe som følger: pirke litt her og der, ta bort tannsten, få skjenn for at jeg ikke har brukt tanntråd godt nok, betale og gå. :sukk:
Å køyre 3 timar for å reise på kurs, for så å finne ut at det blir videooverført til både heimkommune og nabokommune. Får betalt for dei 5 timane me er på kurset, men ikkje for dei 6 timane me tilbringer i bil. Grrrr.
At jeg glemte solbrillene mine på verkstedet som er skikkelig langt unna. :leppe: OK da. En halvtime hver vei, så kanskje ikke skikkelig langt. Men langt nok.
Auda. Men du - jeg har et avsporende spørsmål til deg. Er det riktig at dere av forretningsmessige hensyn ikke kan opplyse om hvilke (konkurrerende) apotek som har din livsviktige hjertemedisin på lager når de selv er utsolgt?
Det gjør apoteket her i byen. Dog bare i samme kjede. Sist de manglet medisinen jec trengte fikk jeg vite at de haddd igjen en eske i Oslo. Siden den overhode ikke var livsviktig lot jeg esken gå til noen som ønsket den mer en meg.
Statisk elektrisitet! Jeg får støt HVER FORP*LTE gang jeg tar i noe metall eller elektriske apparater. Det høres kjempegodt og noen ganger ser jeg den blå gnisten. Det er så VONDT! :gaah:
Slik et det til meg på jobben også. Det gnistrer og smeller skikkelig enkelte ganger. Jeg benynner nå å vite når det kommer til å gnistre, men det gjør det ikke mindre ekkelt fordi. Vi jobber ganske tett, og de gangene jeg må passere noen og er borti de kan du være sikker på at det smeller så begge skvetter.
At det alltid er en eller annen som klager på maten min!! Er så drittlei at jeg har mest lyst til å slutte å lage middag eller bare lage maten slik jeg liker den uten å ta hensyn til hva de andre liker. :gaah:
Nå egentlig mer trist, leit og dumt, men samtidig irriterende og. Jeg har samlet diverse babyting fra ungene i plastkasser og den til Lillesøster har stått i kjeller uten lokk ( ikke fuktig eller noe) og nå oppdaget mannen at alt har muglet og blitt ødelagt. Akkurat kastet alt sammen. :leppe:
What?! Nei, det har jeg aldri hørt om :confused: Her ringer og bringer vi om hverandre for at kundene skal få det de skal ha. Kan de vente så tilbyr vi å bestille, hvis ikke sjekker jeg naboapotek i samme kjede (tilgang til hverandres lagerstatus) og til slutt så tar jeg ringerunden til de andre kjedene. Vi kjenner hverandre godt :)
Jepp. Det er irriterende på samme nivå som folk som setter seg på stilleavdelingen med headset og hører på "Maria" med Blondie på repeat, akkurat så høyt at du hører trommene. Ikke noe galt med sangen (eller strikking), men etter en halvtime så får jeg gnagsår i ørene.
Jeg har opplevd det. Jeg fikk opplyst om at denne apotekkjeden ikke fører det jeg skulle ha og ikke noen velvillighet til å få tak i det på noen måte heller. Så gikk jeg til en annen apotekkjede. Ikke bare hadde de det jeg skulle ha, men de sa at hadde de ikke hatt det ville de bestilt og det burde den andre kjeden også ha gjort. Jeg vet jo hvor jeg går heretter for å si det slik.
Jeg opplevde det nettopp. Apoteket var utsolgt, fikk inn varen neste dag. De beklaget og tilbød å ringe andre apotek i kjeden for å sjekke beholdning der. Jeg takket pent nei, det er tre apotek kjeder på samme tettsted, ingen problem.
Ja. Da jeg kom hjem fra sykehus med nyoppdaget alvorlig hjerterytmeforstyrrelse, så hadde de ikke medikamentet jeg skulle ha inne. Og hun kunne bare sjekke kjedens egne apotek - hun sa selv at hun av konkurransehensyn ikke fikk lov til å sjekke hos andre. jeg ringte rundt selv og fant dem tilslutt. Og ble lei meg, fordi det apoteket jeg brukte før, alltid sjekket beholdningen hos apotek også utenfor kjeden for meg.
Nok en avlyst skravletime. :sukk: Putt på flere mareritt i natt og ikke minst marerittet i USA. Burde sikkert holde meg innendørs i dag, men har lovet minsten å komme på suppe på skolen.
Donald Trump. Amerikanere. Nordmenn som "ikke tror det blir så ille med Trump", og tydeligvis tror på alle konspirasjonsteorier om Clinton, samt avfeier alle motargumenter med at nordmenn flest bare har lest VG og Dagbladet og følgelig ikke har peiling. :gal:
Når man ligger nyoperert på flermanstue og de andre skravler som besatt i telefonen. Høyt snakker de og. Og ikke for å fortelle at de har det bra, men om trivielle ting som helt sikkert kan vente til senere. Som oppussing osv.
Kollegaer som ikke eier folkeskikk og synes det er helt kurant å hoste, kremte ustanselig og draaa snørr oppi bihulene og ned i halsen i 8 timer hver dag, i åpent landskap. Snyte seg, nei det gjør man ikke. Dessverre er vedkommende ikke mottakelig for verken hinting eller direkte kommentarer på at man burde foreta seg noe.
Min stesønn er der, det handler ikke om sykdom og folkeskikk akkurat, men en irriterende uvane. Og vi holder på å klikke :gaah: Det snorkes, og snøftes og hostes og alt mulig rart, hele tiden. Om vi påpeker det hver gang, så blir han nesten mer bevisst det, og det blir verre. Om vi ikke påpeker det så blir det jo heller ikke slutt på det. Det er jo en uvane han må få slutt på. Nå har han vært hos lege, for mandlene er allerede tatt. Men nå er det mulig han opereres en gang til, som gjør at det vil gjøre vondt å snorke, rett og slett. Det er jo kjipt. Men det blir jo umulig å være i rom med han :gal:
Noen burde fått eget kontor, med dør, selv i bedrifter som "opererer" i åpent landskap. :nemlig: Og så må det selvsagt vinkles som noe positivt, ikke som en stigmatisering. Men det er sant, ikke veldig lett nei.
Og håndverkere som f*** aldri dukker opp! Befaringer, komme med tilbud osv osv. Jeg haaaaater det!
(Bor med en håndverker, men han holder både avtaler og rydder opp etter seg)
At jeg onsdag fikk beskjed om at jeg fra mandag underviser i er nytt fag som en annen lærer har hatt før. Eller beskjed og beskjed, det sto plutselig på en timeplan jeg fikk tildelt i et møte. Null kommentar utover det.
Oi. Det kunne jeg funnet på å gjøre. Med trepinner, men alikevel.... jeg har ikke oppfattet det sånn at det skal være så stille at man kan høre en knappenål (eller en strikkepinne), men at man skal holde kjeft og vise hensyn.
Det kan hende kollegaen din har noen problemer med nese og hals som dere ikke vet om.
Blir trist av å lese det du og Nessie skriver.
Gar selv problemer med trang hals og nese med utfordringer som gjør at jeg ofte kremter blant annet.
At jeg i dag, selv etter moderat inntak av alkoho på julebord, avsluttet kl 01 og drakk vann underveis, er fyllesyk i dag. Jeg følte meg helt edru da jeg dro hjem (noen enheter var det ja, men som sagt nokså moderat). Jeg er virkelig ikke skapt for alkohol. Gledet meg til våkne opp til en fin dag i dag, men den gang ei. :(
Helsikes sjokoladesug. Det er jo rein og skjær avhengighet. Rastlaus som fy, og det lar seg ikkje lindre før eg eter sjokolade. Og ikkje minst den bevisstlause etinga. Får ikkje med meg at eg stadig stappar sjokolade i kjeften, og vips! så er det tomt. Og det ville vore enkelt å sagt at det er berre å ikkje ha det i hus. Vel det er komplett umogleg så lenge mannen nektar å gi opp sin sjokolade. :sur: :irritert:
Leddsmerter. Jeg har nå så vondt i leddene at jeg knapt klarer å bøye fingrene på natta på høyre hånd. Det er sannsynligvis en ettervirkning av cellegift eller en bivirkning av tabletter jeg må gå på i fem år, og nå kjenner jeg at det begynner å tære kraftig på humøret.
Irriterer er ikke rett uttrykk nå. Det som har gjort meg trist i dag er veterinærens dom over pusekatten min. Det er ikke håp, smertene er så store at selv smertestillende virker for dårlig. Nå må vi avtale avlivning.
Takk. Jeg har rukket å bli skikkelig glad i henne selv om hun bare har bodd her siden april. Jeg har snakket med de tidligere eierne og blitt enig om avlivning hos veterinæren i morgen. Det er bare et drøyt år siden vi måtte ta samme turen med den 17 år gamle forrige katten vår. Jeg skal aldri, aldri ha katt igjen. (Det sa jeg i fjor også.)
At jeg ble trukket ut ved loddtrekning i dag til å gjøre noe jeg IKKE vil, på jobb. Men jeg vet at jeg må, og det er ikke noe farlig. Men jeg vil ikke. Men jeg må. Og det går bra. Men typisk uflaks.
Så trist. :klemme:
Vi var der i vår. Den eldste katten vår måtte avlives, 16 år gammel. Vi fikk henne etter å ha vært sammen bare to år så hun har jo fulgt oss gjennom nesten hele forholdet vårt, flyttinger, tre barn og alt mulig. Man blir så utrolig glad i kjæledyrene sine.