Signerer Lille Ru.
Jeg har fått en rød prikk, det tok tre uker før jeg så at den var rød (får ikke så mange prikker, snufs) og tenkte "hæ, hva betyr det?" og så glemte jeg det - helt til nå.
Jeg merker at jeg faktisk blir litt snurt. :knegg: tar til meg hva rødprikkeren sier hvis det er noe i det, hvis ikke overser jeg... prøver i hvertfall.
Det bryr meg fint lite. Enten himler jeg litt med øynene eller, hvis den er etterfulgt av en stygg kommentar, lurer på om det er et voksent menneske som har sendt den. Det er noen som ikke skjønner at det er mulig å ha andre meninger enn dem, eller de mener at de har rett fordi de har den og den livserfaringen. At jeg kan ha lignende livserfaring og mene noe annet er ikke akseptert av enkelte her.;)
Send meg heller en saftig reaksjon i tråden. Eller, om nødvendig, rød prikk og kommentar i tråden. Synd at de med krassest tunge er de som tåler minst tilbake.:nemlig:
Har du noen konkrete eksempler der du opplever at noen ikke aksepterer at du har andre meninger enn dem? Jeg er oppriktig nysgjerrig siden jeg ofte er i ganske heftige debatter her inne, og jeg kan ikke si at jeg opplever det slik noengang.
Jeg fikk vel en to-tre rødprikker på NM, og et par av dem besvarte jeg med en syrlig grønn. Her på FP har jeg også fått et par, uten at jeg lot meg berøre så veldig.
Sutre-PM er også søtt. "Voffor prikket du MEG RØDT i den tråden? :eek: Jeg som bare er sjempesnill alltid!"
Så herlig. Jeg ble rent rørt og nostalgisk av å lese den kommentaren. Det er i veldig lite "alle-som-argumenterer-mot-meg-og-våger-å-diskutere-med-meg-uten-å-være-enig-med-meg-burde-bare-GET-A-LIFE!!!!!!"-mennesker her inne. Jeg savner dem nesten litt.
Jeg tror kanskje jeg er en hevnprikker. Uten at jeg har tenkt over det.
Når jeg får en rød (og det får jeg nå og da, ja), så hender det at kommentaren inneholder enten påstander eller spørsmål som jeg ønsker å svare på. Det blir rart å svare i tråden, så da returnerer jeg en prikk (oftest grønn, men det kan nok variere) med en kommentar.
Jeg har ikke sett på det som "hevn", da. Mer som å gi svar på tiltale.
Først går jeg inn i en slags sjokkfase. Den er preget av en uvirkelighetsfølelse og vantro. Det kan ikke være sant! Det er også en del sinne og gråt. Hverdagen preges av angst, panikk, apati og ubesluttsomhet. Rent fysisk opplever jeg munntørrhet, uro, kvalme, hjertebank og noen ganger besvimelse. Denne fasen kan vare fra timer/dager til flere uker.
Den neste fasen er en reaksjonsfase. Jeg føler først at det hele må være en misforståelse. Deretter blir jeg opptatt av skyldforhold. Jeg kan også føle litt skyldfølelse. Jeg føler at jeg kan gjøre hva som helst for at hendelsen skal reverseres. Det er også nå jeg kjenner sorgen komme for fullt. Jeg lengter og leter etter grønne prikker og begynner gradvis å akseptere det som har skjedd. Denne fasen kan ta opptil et halvt år. Det hender jeg trenger profesjonell hjelp til å komme over i neste fase.
Den neste fasen er reparasjonsfasen. Jeg orienterer meg mer utover mot mine omgivelser igjen. Skriver kanskje et og annet "enig"-innlegg og "så søt!" i bildetråder. Etterhvert klarer jeg å tenke på den røde prikken uten å få vondt. Jeg aksepterer at dette er ugjenkallelig Sårene er leget, men arrene i sjelen gjenstår.
Til slutt går jeg inn i tilpasnings- og nyorienteringsfasen. Jeg begynner å planlegge livet i forhold til den nye situasjonen. Noen ganger kommer jeg styrket ut av krisen og vil lettere kunne takle ny motgang. Jeg stiller da også gjerne opp når andre opplever rødprikker og lignende tragedier. Så har ikke min lidelse vært forgjeves liksom. Livet blir atter en gang som før.Helt til neste gang en rød prikk sender meg rett inn i sjokkfasen igjen.
Jeg har bare fått en rød en her inne, og den hadde bare en halv kommentar. Vedkommende hadde vært litt kjapp på enterknappen, så den hadde i grunn ikke noe meningsfylt innhold, men jeg svarte likevel alternativ 2. Tar til meg innholdet og vender det andre kinnet til. Tok i grunn poenget likevel da. Har forresten fått noen syrlige grønne hevnprikker, jeg forholder meg på samme måte til dem.
Skammer meg over at mitt eneste tyttebær skyldes en feiltrykk. Eller kanskje jeg bare nekter å ta inn kritikk?
Det hender jeg sitter og venter på dem, men skjønner at jeg må skjerpe penna enda mer for å virkelig tråkke noen på tærne. Men gunnis og jeg er jo trivelige trøndere så vi lever godt i samme bås.