Input, kan du ha fått boardingkort tilsendt i SAS appen eller på epost? Det er verdt å logge seg inn på nettsider eller i appen og sjekke.
Jeg gruffer litt over været som pøser regn over fotballspilleren min, og litt mer over været som pøste vann på hun som skulle på hengekøyetur i går, slik at jeg måtte farte rundt seint på kvelden med både våte barn og vått utstyr. Gjesp! Blir jo ikke akkurat mer våken her på hjemmekontoret heller, av dette været.
Jeg har ikke SAS-appen. Burde sikkert hatt det, men tenkte ikke på å lage en egen konto tilknyttet jobbepost. Jeg er av prinsipp ikke medlem av «kundeklubber». Fikk tilsendt boardingkort, men bare som en lenke som ikke virker lenger.
Jeg har forsøkt det, og blitt medlem i kundeklubben. Men bookingnummeret mitt virker ikke mer og han fyren på chat har ingen flere forslag.
Håper at statsforvaltningen er smidige her, hvis ikke mister de en sensor. Jeg hadde så mye trøbbel for noen år siden at jeg bare ga opp reiseregning, men det var jo litt lettere når det var togbilletter for 600 kr.
Personen på chat sa at ikke kan gi meg boardingkort fordi det er min private informasjon. :lol: Mulig det var noe som ble borte i dårlig språk her, men…
De der reiseregningene koster samfunnet myyye tid altså. Jeg ville bare prøvd å sende inn reiseregninga med en kommentar om at boardingkort ikke er tilgjengelig, men legge ved en eller annen bekreftelse på av du var til stede som sensor. Det verstes om skjer er at du får den i retur.
Jeg bruker reisebyrå til jobbreiser, og da får jeg en såkalt flown ticket confirmation tilsendt et par dager etter reisa som jeg legger ved reiseregninga. Bruker aldri boardingkort. Kan du be sas om å sende deg en sånn?
Reisebyrå. Det hadde vært noe. Må nok bestille og legge ut selv, gitt. Og jeg spurte SAS om hva som helst av bekreftelse på at jeg hadde flydd, men de kunne ikke hjelpe meg i det hele tatt. Fordi det er mine personlige opplysninger, kan de ikke sende dem til meg. :snill:
Heldigvis aksepterte statsforvaltningen forklaringen min.
Rart at det er så ulikt; jeg er sensor hvert år, og stafsforvalteren organiserer flybilletter for alle via reisebyrå. Flown-kvittering kommer et par dager etter.
Forøvrig kan du legge inn reisen i appen sjøl om den er knytta opp mot en annen e-post enn den du vanligvis bruker.
Vi må også legge inn flown delen av kvitteringen. Men godt se godkjente den. De må jo informere på forhånd. Et boarding kort er jo heller ikke informasjon om at det faktisk er brukt, bare at du har sjekket inn.
Jeg leverer også reiseregninger i DFØ-appen, og har aldri blitt spurt om noe boardingkort. Når vi reiser kollektivt på landjorda trenger vi ikke kvittering engang. (Les: jeg trenger ikke å legge inn noen billett når jeg tar toget til Sandvika for å gå i et møte.)
Bilen er på verksted. Tredje verkstedet på et år som skal forsøke å fikse problemet med at den ikke lager lys i alle lusene på tilhengeren.
Tine kl 8 i dag, skulle ta et par timer så jeg etterlyste rapport fra mannen etter lunsj og fikk dette svaret
"De har støtt på uventede utfordringer, noe med at det ikke var samsvar mellom kabler, teknisk sjef skulle se på det etter lunch nå en gang etter 13. Jeg forbereder meg foreløpig på å hente på sommerskole og potensielt å hente deg.."
Jeg forbereder meg derfor mentalt på både en mye lenger arbeidsdag enn jeg hadde tenkt, jeg skulle jo gå 1430 og hente bilen og hente minstemor på sommerskole 15. Og på å tråle finn.no etter biler med rask levering. Vi trenger en bil med plass til 5, romslig bagasjerom, kan trekke henger og totalvekt sånn at vi kan trekke en 750-kg tilhenger med B sertifikat. Som er klar til å ta oss på ferie om knapt 2 uker.
Som faktisk har en kontakt ved kroken som kan gi lys til kjørelys på tilhengeren.
Dagens verkstedbesøk skulle bytte ut hele opplegget, men åpenbart var ikke det heller rett frem. Forrige verksted skulle bytte den boksen som styrer strømmen til tilhengeren, men måtte gi opp fordi den boksen ikke klarte snakke med hovedkontrollen i bilen, så nå skulle liksom merkeverksteder ta over og faktisk bytte ledninger og hele greia trodde jeg.
Jeg får vente en time eller to og se hva som skjer. Nok å henge fingrene i på jobb, men hodet henger litt nede på verkstedet innser jeg.
Jeg har også sovet elendig i to dager nå, og dag kjente jeg meg regelrett syk når klokka ringte 6.20 og jeg skrudde den ubevisst av. Mannen vekket meg igjen ti på sju og lurte på hvor jeg ble av ... Så da sov jeg videre til halv åtte og sto opp selv om kroppen streiket. Jeg forhørte meg om hjemmekontor selv om jeg egentlig skulle på planleggingsdag, traktet kaffe og fikk positivt svar. Så da ble dagen ikke så verst produktiv likevel når kroppen fikk tid på seg, og jeg var effektiv i tre tiimer før jeg igjen sov i to timer. :knegg:
Nå er det litt kombinasjonen av alt som gjør at det renner litt over. :knegg:
Bonusgutten er fortsatt på sykehuset, og han har nok noen skader etter blodproppen, men hvor mye vet vi ikke enda, men heldigvis så går det sakte men sikkert fremover. Men hjerteskjærende når han ikke husket at han hadde vært i USA med skolen i april. Men det blir mindre og mindre hull nå, men det tar tid.
Storebror fikk innvilget ufør i dag, og det er egentlig en bra ting, men den traff meg midt i magen.
Så når jeg da også hadde tannlegetime pga tannpine, så rant begeret over, og jeg greide ikke lenger å balansere på rett side av angsten, noe jeg bruker å få til. Men det var bare en ting for mye akkurat nå.
Men heldigvis veldig fin tannlege, og selv om hun ikke fikk fikset problemet i dag, så får vi fikset det mandag.
Og jeg har hatt vondt siden påske, så greier fint over helga.
Siste del av utredningen til Lillesøster på HABU i morgen, foreldreintervju med meg. Håper det blir siste, for vi trodde egentlig vi var ferdige.
Og psyk.sykepleier jeg er til ca 1 gang i mnd er det jo lite hjelp i, da hun bare gjentar og gjentar "Men du og samboeren har det jo bra, så da er jo ting bra?" Og "Du må huske å ta tid til deg selv også" "Og han døde jo ikke" (Litt captain obvious hun der)
Jeg er fortsatt støttemannskap her hjemme, og det er jo helt riktig akkurat nå. Og prøver å ikke gjøre samboeren enda mer bekymret med at jeg bekymrer meg for det meste, og har en plan for det meste.
Det er vel rett og slett livet som er litt gruff. Og at jeg gjerne kunne tenkt meg en liten pause. :knegg:
Syns du hadde altfor mye uten den tannpina, så håper det hjelper litt at du slipper å ha vondt etterhvert også. Skjønner godt at uførdiagnosen traff i magen, og håper på fortsatt bedring for bonusgutten.
Fy flate, Serafin. Litt av en sjau du er i. Håper det beste.
Vi har litt å gruffe for ifm hussalget vårt men tar det ikke på åpent forum så mulig jeg lager en tråd på det om jeg får ro til å sette meg ned og skrive. :cool:
Jeg tenker å på den sykepleieren. Det er da ikke god helsehjelp hun utviser?? Man kan ha det vondt og fælt.inni seg, selv om solen skinner i verdens rikeste land? Jeg synes faktisk det er på grensen til uetisk.
Jeg har selv gått til psykolog for å rydde opp i tanker rundt et barn som IKKE døde, og er det noe jeg lærte, så er det at hjernen kan reagere svært kraftig, også i situasjoner der man føler man kun burde være takknemlig og glad. Redsel kan overkjøre det faktum at det verste ikke skjedde, med dertil tung reaksjon i etterkant. Det burde en psyk sykepleier vite???!!!
Hun er litt sånn "pyttsann" og tror hun mener hun er oppmuntrende. Og jeg tar det jo med en klype salt, men ble skikkelig klar over det etter at jeg snakket med ei ung jente som hadde kommet til samme dame, og det ble full kræsj.
Men det funker for meg, men jeg har ordnet meg avtale med hun i familiehjelpa på tirsdag, hun er litt lettere å snakke med, og forstår litt mer hva jeg mener og står i, fra mamma-siden.
Hun psyk-sykepleieren greier ikke helt å forstå at mamma-delen av meg kan ha det rimelig tøft, selv om jeg vet hvordan man skal unngå angstanfall og selv om jeg er fullstendig klar over alt man bør kunne. Hun kan liksom ikke bruke nett-kurs om hvordan tenke positivt på meg, og da blir hun litt forvirra, haha.
MR på bonusgutten viser det vi ser, skader når det gjelder hukommelse og språk. Nå blir det rehablitering, men vi vet ikke om det blir i morgen, eller over helgen. Men blir det over helgen flyttes han til nevro.
Bare glad for at det går på hukommelse og språk, og ikke personlighet, det gjør det litt lettere.
Huff, Serafin - for noen greier dere står i! Fordelen er jo at en ung hjerne er utrolig plastisk og kan fikse/reparere og erstatte masse greier på sikt.
Det er også mange flinke folk og fine steder som driver rehabilitering her i landet - håper dere får fin hjelp, både han med skadene og dere rundt. :klemmer:
Samboeren reiser inn i ettermiddag og avløser mor. Det går litt på stumpene løs høres det ut som, og de trenger litt pause fra hverandre. Et styr uten like for å få det til å gå opp med dialyse, ettersom det var fult på dialysen på St.Olavs i morgen. Men med litt ekstra kjøring og alle mann til pumpene skal vi få det til.
Så blir hjemme alene på meg og de to andre i helgen. Vi er slitne og litt frynsete alle vi voksne, så kommunikasjon er innimellom en utfordring, men prøver å leve etter mantraet at de som greier det må være litt ekstra rause, hehe.
Verste er at gutten selv begynner å merke hullene nå, og det er jo en vanskelig situasjon å være i for han. <3
Blir nok rehablitering uti uka, også er han på Nevro frem til da. Og samboeren tar med byggesett han holder på med, og bøkene han holder på å lese, og prosjektor eller google tv, så de kan se film i helgen.
Også kan jeg gruffe litt over at det har tatt FIRE TIMER å finne igjen en konto hos DNB. ler Men nå er den funnet.
Jeg gruffer over å være trøtt, sur og uopplagt for den nybakte 20-åringen kom ikke hjem i natt etter å ha dratt ut i tskjorte kl 17 i går. Greit nok at han ikke kommer hjem, men når man bor sammen synes jeg man skal melde fra at man ikke kommer hjem! Det tok mye av natten min, gitt. Han kom hjem i regnet ca kl 11.
Ja, det bør være en selvfølge. Jeg sier alltid fra hvor jeg er og hvor lenge jeg forventer å være borte og blir det endringer sørger jeg for å gi beskjed. Jeg forventer det samme av alle andre under dette taket. Alle er voksne, men vi må ta hensyn til hverandre.
Så er det helt menneskelig som ungdom å glemme tid/sted/gi beskjed. Tipper vi alle har vært der.
Je ble også litt gal av slikt da mine var i den alderen, men det var god læring for mor i det å slippe taket og kontrollen.
Det har ikke noe med respekt nei, det er nok å være i en egen boble og å ikke forstå enda, tror ikke jeg helt forsto dette selv heller da jeg var ung. En boble jeg unner ham veldig også, etter mange vanskelige år.
Jeg har også en i den boblen. Han vet godt at han er ment å si fra, og jeg vet godt at det er fordi han er 19 og det er sommer og han er fri og lykkelig.
En sørpe forkjøla 9 åring som er lei av å hoste. Som selvsagt må få trøst og kos og forsøker si at det stort sett varer en ukes tid, så det er sikkert ca over til vi skal dra på ferie.
Også sitter jeg selv og kjenner at det klør i halsen og bare.... NEKTER
De tappet over 1 liter vann rundt lungene/hjertet på bonusgutten i går, så nå er han tilbake til vondt og sengeliggende. Satser på at han er på beina igjen i dag!
Rehab blir sannsynligvis ikke før neste uke.
Jeg tigget for øvrig ikke. Dette er gruffetråden, og her kan man gruffe over hva man vil, og jeg gruffet over manglende positive og/eller konstruktive tilbakemeldinger fra mine forumkollegaer på innleggene mine. :leppe:
Jeg gruffer over SAP. Forbanna makkverk av et ERP system. Utdatert for hundre år siden, treigere enn et dovendyr og et brukergrensesnitt som er alt annet enn intuitivt og brukervennlig. :gaah:
Det er ikke lenger noen på FP som vil nerde sammen med meg om inntaksgrenser og søkertall til de videregående skolene i Oslo. Søkertallene kom for flere måneder siden, og hadde flere interessante utslag. I dag foreligger inntaksgrensene på skolene i Oslo, og der har det også skjedd en god del, som bare i noe grad korrelerer med søkertallene. Tidligere år har det vært flere tråder om temaet (for hvert eneste årskull). I år kan jeg ikke se at det er nevnt med et eneste ord. :trasser:
Jeg ER så enig! Blitt oppkjøpt og tvunget inn i SAP, og jeg har vurdert tidligpensjon (har ikke råd likevel). SAP fjerner arbeidsglede, det er helt sikkert. :snill:
Jeg elsker jobben, elsker fagfeltet, tjener mindre enn jeg ville gjort som førskolelærer i barnehage. Som pedleder hadde jeg tjent 50 000 mer, som lektor med tillegg i skole hadde jeg tjent 150 000kr mer. Det gjør virkelig noe med meg. Her veileder jeg skoler, barnehager, spesialisthelsetjenesten osv og tjener minst av alle i rommet. Hilsen 2 mastergrader og 3 videreutdannelser.
Ja, jobben min er noe av det aller beste i livet mitt. Ingen problemer med å si at jeg elsker den. Ikke underbetalt, men overarbeidet - likevel er det verdens beste jobb!
Ikke så mye gruff der kanskje. Kan heller gruffe over leddgikt på bærtur for tiden.
Ja man kan elske jobben. Jeg har aldri klart å bli lenge i en jobb jeg ikke digger. (Jeg angrer fortsatt bittelitt på at jeg byttet jobb da ledelsen truet med å utnevne meg som arkivleder, men jeg har fortsatt god kontakt med mange av ekskollegaene).
Jeg elsker forsåvidt jobben min, men ikke nok til at jeg fortsatt hadde elsket den, og ikke sett meg om etter noe annet, hvis jeg var underbetalt. Skulle jeg blitt værende i en dårlig betalt jobb, til tross for at jeg hadde kompetanse og muligheter til å få meg en bedre betalt jobb, slik som Isolde beskriver, så måtte jeg virkelig, elsket-elsket den. Som i at det hadde vært mer enn en jobb, det måtte vært en lidenskap, en livsstil, noe jeg lenge hadde drømt om å drive med. Og det er det ikke altså. Men det er en viktig jobb, jeg får nok utfordringer, og den betaler nok til at jeg klarer meg greit (uten luksus), og slipper store økonomiske bekymringer. Og da elsker jeg den akkurat passe, slik at jeg ikke har behov for å være noe annet sted. Arbeidsmiljø er en stor del av den pakka, så det handler ikke bare om arbeidsoppgavene.
Jeg elsker også jobben min. :jupp: Jeg har hatt mange veldig ulike jobber, og det er første gang jeg kan si det.
Lønna er helt grei tror jeg. Klarer meg greit i hverdagen, og har mulighet til å spare en del.
Jeg elsker også jobben som jeg gjør - og lønna er grei. Men jeg trives ganske dårlig på arbeidsplassen jeg har, så sånn sett misliker jeg jobben som jeg elsker - om det er forståelig.
Ellers gruffer jeg over nav igjen som avkorter sykepenger fordi jeg har en helgejobb - som jeg har ringt x ganger og spurt om ville påvirke sykepenger og fått beskjed om at det ikke betyr noe i og med at jobbene er helt forskjellige (sykmeldt fra kontorjobb - jobber i bar i helgene). :mumle: Så nå må jeg klage, og da er saksbehandlingstid 12 uker - og da er ferien over. Og jeg som jobbet ekstra vakter i helgene for å få litt ekstra til ferien. :mumle: Om hodet ikke funker og jeg gjør masse feil og sliter i exce-arkene mine, så påvrikes jo ikke det av om jeg skjenker en øl eller førti. :mumle: Og særlig når jeg har ringt og spurt om dette vil påvirke sykepengene flere ganger. Så forventet utbetaling på ca 15000 før skatt ble nå 5100 før skatt. trippelt- :mumle:
Jeg elsker virkelig jobben min, og klarer meg helt fint med lønna, men blir veldig ofte påminnet om hvor mye mer jeg ville fått hvis jeg gikk tilbake til å jobbe som lærer, og det plager meg litt hvor stor differansen er. :sukk: Lærerne fortjener så absolutt mer enn meg, skulle bare ønske ikke forskjellen var sååå stor.
Vet ikke om jeg er enig i at lærere fortjener mer enn deg, Elise, men skjønner at differansen plager deg. Lønna er en av tingene jeg synes er bra med læreryrket.
Jeg elsker-elsker jobben min i så stor grad at jeg kunne funnet på å jobbe litt der gratis hvis jeg ble økonomisk uavhengig. Den jeg har nå har jeg funnet på og skaffet finansiering til selv, til og med.
Hvis jeg ble nødt til å bytte jobb fordi jeg ikke tjente nok her, ville det være en stor sorg.
Vi sendte inn forespørsel til kommune-fysio i januar/februar, vi er jo allerede inn i systemet der, og ergoterapeuten skulle ta det videre. Vi har en ganske tydelig bestilling.
Jeg har mast. Helsesykepleier som er koordinator har mast, flere ganger. Og på tirsdag hadde hun på familiehjelpa vært inne og sagt at nå MÅ de få ut fingeren, for ungdommen er motivert og hva tar sånn tid? Fastlegen har sendt forespørsel.
I går ringte fysio meg. Og sa at det holdt at vi gikk turer. Og trapper. Også skulle hun ringe oss igjen i september.
Hun har ikke sett ungdommen. Og vi har prøvd privat, men blir sendt tilbake til kommunen, pga sammensatte vansker.
Jeg mistenkte jo at dette kom til å skje, men hadde håpet at det var ny fysio nå, i forhold til tidligere. Men nope.
Og da vet jeg at her kommer vi ingen vei.
Så da begynner vi å jobbe mot treningssenter og noen timer med PT isteden, for å få et treningsprogram for å styrke kjernemusklatur etc.
Hver gang vi har prøvd å få hjelp fra denne fysioen, så er det samme historien. "Gå tur" "Gå trapper"
Samme pokker hva det er. :knegg:
Jeg er glad for at jeg føler meg «skarp» igjen og at hjernetåken er borte, men det er altså de snurrigste ting som tydeligvis er helt slettet fra minnet. Som at «runde, grønne grønnsaker» er puttet i samme boks i hodet, sånn at jeg blir stående i full forvirring i grønnsaksavdelingen og ikke klarer å plukke mellom avocado, lime og kiwi. :stuart:
Og nå skulle vi spille et spill med flagg her, og det har jo aldri vært min sterke side, så at jeg ikke klarer å identifisere flaggene til Filippinene eller de utallige rød+hvit-flaggene er ingen overraskelse. Men å ikke kjenne igjen Finland?! Eller Ukraina?! :dåne:
Jeg elsket jobben min. Faktisk var jeg så glad i jobben min at jeg gikk på jobb, spydde av utmattelse flere ganger per vakt, men insisterte på å fortsette flere måneder etter at legen sa stopp. Jeg sørger fortsatt over at jeg ikke kan jobbe, mer enn ett tiår etter jeg måtte kaste inn håndkle. Jeg savner jobben min. Noen av kollegaene er jeg dog veldig glad for at jeg slipper å ha noe med å gjøre.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.