Synes alle driver og klipper seg kort om dagen. Jeg liker langt hår veldig godt, det samme gjør mannen min (på meg, han har omtrent ikke hår), så det er jo greit. Synes mange damer klipper seg når de får barn, så jeg tar i den forbindelse og kaster inn en uhøytidlig spørreundersøkelse om hår.
Senest i dag sa en kollega av meg at "nå må jeg jammen snart innse at jeg er voksen, og klippe meg kort" - insert annerkjennende latter fra damene rundt.
Jeg har aldri tenkt å klippe meg kort.
Mange er knallfine med kort hår, men i mine øyne er flertallet av damer både nettere og mer feminine med litt lengde på håret.
Jeg har hatt langt hår (i varierende grad) siden 1982, og har ingen planer om å forandre på den saken. Mamma ville gjerne ha meg korthåret, så jeg klipte meg mot å få hull i ørene da jeg var 8-9 år.
Jeg har langt hår og kommer ikke til å klippe meg. Jeg har hatt kort hår, sist i 1998, men jeg kler det overhodet ikke. Dessuten synes jeg at jeg har så fint hår at det godt kan være skikkelig langt uten at det ser slitt og kjipt ut. Jeg synes dog at veldig mange kler kort hår bedre enn langt. Det kommer veldig an på hårtype og ansiktsfasong.
Med unntak av 3-4 år for 10-14 år siden hvor jeg innimellom hadde kort hår har jeg har hatt langt hår nesten hele livet (og da av typen ned til midje eller rumpe). For et halvt år siden klippet jeg meg kort. Jeg vet med sikkerhet at jeg aldri kommer til å ha langt hår igjen. Jeg ble bare så utrolig lei av det lange håret, og det føles også en del mer voksent å ha kort hår syns jeg.
Jeg endte på alternativet "har ikke tenkt over mitt lange hår, hvem vet" - for jeg har mistet tellinga på hvor langt og hvor kort, og i hvilken sær kombinasjon av "Sinead" oppå/langt bak, langt på ene siden/pinkort på andre siden, etc, etc. håret har vært gjennom årene. :rofl:
Nå er håret mitt i en håpløs mellomlang periode - det er hverken kort eller langt, og jeg klarer ikke bestemme meg for hva jeg vil gjøre med det, og dermed gror det til det motsatte blir bevist.
Jeg hadde langt hår helt til jeg fikk barn og klippet meg kort når hun ble 2 år. Jeg likte å ha langt hår, hadde gjerne hatt det fortsatt men håret forandret seg i sambånd med graviditet og fødsel. Fra å ha hatt krøllete hår hele livet ble det helt flatt! Ikke en liten krøll å se! (Unntatt på ungen, hun fikk dem! ;)) Og veldig fort fett...så det er bedre å ha det kortere og mer lettstelt nå, siden det likevel ser kjempekjedelig ut hvis det holdes langt.
Jeg har langt hår nå, men jeg kler best sånn halvlangt-ish. Altså litt mer fasong og gradert enn langt hår nedover ryggen. Jeg synes egentlig de fleste kler litt sveis bedre enn langt hår, det synes jeg også gjelder unge damer og jenter. Men alle kan jo ha langt hår, og noen kler det også.
Jeg har hatt vekslende langt og kort siden tenårene. Hadde ned til baken omtrent når Poden var halvannet, da var jeg så lei av at han slang seg etter håret mitt at jeg klippet meg pinn kort (frisøren som gjorde det var rimelig skjelven :fnise:). Etter det har håret vært like langt igjen. I fjor klippet jeg bob, og så litt kortere igjen, men nå ser jeg i speilet at håret gror som bare det ...
Jeg har langt hår, og det er mye for å glede mannen. :knegg: Altså, jeg mistrives ikke med langt hår, men jeg hadde sikkert hatt det kortere, om ikke mannen hadde så mye glede av de lange, lyse lokkene mine. ;)
Forøvrig skal jeg ha langt hår når jeg blir gammel. Er passe provosert av alle de som mener at "voksne damer ikke kan ha langt hår". Neivel? Just you wait and see!
Jeg har variert mellom bob i forskjellige lengder, skulderlangt og midt på ryggen-lengde fra tenåring til nå (45 år). Sist jeg hadde ordentlig langt var jeg rundt 30. Jeg liker godt å ha en lengde ca til haken, og det kommer jeg nok til å fortsette med. Kort hår skal jeg ikke ha.
Mannen foretrekker hakelengden, altså den korteste av variantene han har sett. På meg.
Jeg mener omvendt. Straks noen klipper seg ser de eldre ut. Det finnes riktignok unntak, jeg vet om et par på dette forumet jeg tror kler kort hår bedre enn langt, men sånn generelt mener jeg at langt hår (som er stelt og tatt vare på) får en til å se yngre ut.
Akkurat nå har jeg ganske langt krøllete hår. Til litt nedpå ryggen.
Sveisene mine (og fargene) har variert mye opp igjennom tidene ja. :humre:
Og jeg synes godt man kan ha langt hår selv om man begynner å bli kremt godt voksen. I hvertfall sålenge det ikke er blitt pistrete.
Man ser ikke nødvendigvis utgammel ut av å ha langt hår som ikke er særlig velstelt heller, har jeg hørt. :sparke: Men det kan jo hende at folk rundt meg bare smigrer, da. :knegg:
Jeg har ganske langt hår nå, har latt det vokse fritt siden april 08. (Da var det helt helt kort, av "naturlig" årsak.)
Hadde langt hår før dette også.
Trenger nok egentlig å klippe det litt, sliter veldig med å få greid igjennom det på morgenen siden jeg har mange krøller, men det sitter langt inne å få det gjort.
At man må ha kort hår når man er voksen er det dummeste jeg noen gang har hørt. :haha: Jeg har hatt veldig kort, og halv-kort/bob for det meste de siste 6-7 åra, men det er fordi jeg har så tynt hår at det ikke er så fint når det er langt. På meg, i alle fall. Nå sparer jeg til nesten-skulderlangt.
Jeg har vekslet ganske heftig mellom form og farge, men sjeldent hatt det spesielt langt. Det ser ikke bra ut på meg, jeg ser ut som en mann.
Håret mitt egner seg heller ikke til å være langt, da hadde jeg hatt nødt til å bruke en times tid hver morgen bare for å få det til å se ok ut (eventuelt gjøre det jeg gjorde sist gang: hestehale til en hver tid), og det gidder jeg ikke. I alle fall ikke når det eneste jeg får ut av det er å se ut som en som kanskje har bommet litt når kjønnet ble utlevert.
Jeg har ikke hatt ordentlig kort hår siden ungdomsskolen. Har hatt mest langt hår etter det, men noen runder med bob har det vært.
Fellesnevneren er dog at det ikke tar lang tid fra lokkene har falt til jeg er i gang med sparingen igjen.
Har litt lyst til å klippe en lob men lar det nok bli med tanken.
Jeg klippet nettopp mitt forholdsvis lange hår til en ganske kort bob. Det var veldig slitt etter flere straight'n shine behandlinger, så det gjorde nok godt for håret. LøveMannen liker best når det er litt lengre...
Jeg har aldri, som voksen, hatt helt kort hår. Det har vært diverse variasjoner over langt/halvlangt.
Selv får jeg ikke så langt hår, men har hatt skulderlangt hår siden tenårene og jeg hadde nok dalt noen utseendepoeng ned på skalaen med helt kort hår.
Jeg har klippet håret forholdsvis kort nå nylig (bob rett under ørene). Jeg klipper meg så sjelden at jeg det rekker å blir forholdsvis langt mellom hver gang jeg går til frisøren.
Jeg har hatt både kort og langt hår både før og nå. Så ingen av kategoriene passet egentlig til meg.
Skikkelig langt hår(helt ned på rumpa) kan jeg ikke ha. Til det er mitt hår for tynt/fint.
Hadde kort hår fra jeg var 14 til 26 hår. Fikk barn og da lot jeg håret gro i motsettning til mange andre. Håret knakk rett av for et år siden, måtte klippe det ganske så kort. Nå lar jeg det gro igjen.
Hadde bob frisyre noen få år rett før eldstejenta ble født men ellers så har jeg hatt langt hår hele tiden. Nå er det langt nedpå ryggen. Et par ganger har jeg klipt det opp til nesten skuldrene og tenkt at neste gang så skal jeg ha det enda litt kortere men det har blitt med tanken.
Hadde laaangt og TYKT hår før jeg fikk barn. Alltid hatt som barn/ungdom.
Etter 3 tilskudd må det sies at det har mistet mye av sjarmen sin. Dessverre.
Har nå hår til skuldrene, får akkurat satt det opp i strikk om jeg vil, men litt hjelp av to-tre lus.
Vil helst ha langt, da frontpartiet mitt ikke er noe å skryte av og har ikke så voldsomt med former. Hadde sett ut som jeg sparket fotball på Gutter-13 om jeg skulle hatt helt kort hår. :flau: Så håret er liksom min feminine side. VIL HA DET TYKKE HÅRET MITT!!! NÅÅÅÅÅ!
Angående menn og langt hår: jeg har opptil flere ganger blitt advart av hovedsakelig eldre kvinner om at jeg må la håret vokse ut for hvis ikke så kommer mannen til å bli lei og finne seg noen med langt hår. Stakkars mannen! :rofl:
Hvor er alternativet: Jeg har langt hår og skal beholde det langt resten av livet?
Etter noen feilskjær i ungdomstiden da håret til tider var veldig kort, har jeg alltid hatt langt hår. Og det kommer ikke til å bli noe kortere i fremtiden.
Jeg tenker (og mannen er forsåvidt enig) i at langt hår defineres fra skuldrene og ned. Og jeg har lyst til å klippe det til skuldrene eller litt nedenfor, for uten at det ser ustelt eller pistrete ut, er ikke håret mitt tykt nok til å ha rumpelangt hår.
Jeg ville gjerne hatt langt hår, men det funker bare ikke. Det er veldig fint og ekstremt glatt, og fremstår kun som tynt og pistrete samme hvor velstelt det måtte være når det er langt. Jeg kan nesten ikke ha strikk i en gang uten å lasse på med hårprodukter først, i rent hår glir strikken ut. Langt hår har alltid vært en drøm, så jeg har forsøkt flere ganger. Sist var da storebror ble født, jeg hadde hår til midt på ryggen - og jeg gremmes når jeg ser bilder. Til og med mannen sier det rett ut, og det skal mye til.
De siste fire årene har jeg hatt bob i ulike varianter. Var hos frisør i går, og irriterer meg grønn over at min gamle har sluttet. Nå ser jeg ut som en jentunge på håret - og bedre var det ikke forrige gang hun forsøkte. Hør hva jeg sier da, dame!
Med unntak av et års tid i 6.-7.klasse hadde jeg langt hår fra jeg var i 8-årsalderen til eldstedatteren var 4 mnd gammel.(Til et stykke nedenfor skuldrene.) Hun dro meg alltid i håret mens jeg ammet, og en dag fikk jeg plutselig nok. Ringte frisør kl 13 og 3 timer etter hadde jeg pinkort hår! Mannen min gikk rett forbi meg på kjøpesenteret hvor jeg skulle møte ham etterpå :knegg:
De siste årene har jeg hatt veldig kort, spart til langt, klippet nesten kort, spart til skulderlangt, periode med kort bak og litt lenger foran og nå sparer jeg til langt - fordi mannen ønsker det, han elsker oppsatt hår.
Jeg er VELDIG ambivalent for tiden, nå har jeg hår til noen cm over skuldrene. Jeg hater sparehår, trener og vasker derfor håret nesten daglig og må ha det enkelt. Samtidig er det jo pent med langt hår. Jeg vet ikke hvor dette ender, men nå liker jeg det i alle fall ikke! Langt hår er pent, men man blir mer typete med kort. Jeg fikk veldig ofte kommentarer fra både kjente og ukjente om hvor fin jeg var på håret med frisyren jeg hadde inntil i sommer, så det kan hende alt ryker av igjen....
Jeg hadde langt hår som liten. Klippet det opp i ungdomstida (det så virkelig ikke ut), sparte langt igjen som voksen, klippet pinkort da jeg fikk eldsten, men nå er det omtrent midjelangt igjen. Har aldri trivdes med kortsveis, så nå blir det nok langt, tjukt og ruskete huldrehår i tiår fremover. Må bare huske å stelle tuppene innimellom.
Jeg er omvendt, og har "alltid" hatt kort hår. Frem til kanskje et år eller to før jeg fikk barn. Siden har det vært langt, og jeg merker at det sitter mye lenger inne å gjøre drastiske endringer når jeg først har spart det ut.
Men jeg hater egentlig håret mitt, som bare er i veien, så jeg tror det blir en kortere sveis på vårparten. Dog ikke pinnkort som jeg var ung, men en mykere frisyre.
Jeg ble overtalt til å lippe meg kort som 11-åring.
Et traume som sitter dypt. (En ukjent unge ropte et guttenavn etter meg på gata, og ble sur da jeg ikke svarte. Jeg trodde selvfølgelig jeg skulle dø!)
Siden det har jeg hatt langt, men i litt varierende lengde, og det varierer om jeg har det klippet opp eller ei.
Jeg prøvde meg faktisk på en slags bob(heter det ikke det?) i fjor.
Kortere i nakken men langt foran. Litt deilig, men ikke helt meg.
Jeg er nok egentlig forferdelig kjedelig på håret, da jeg som regel går med det flatt og i midt eller sideskill, og hestehale til hjemmebruk.
Jeg har fundert mange ganger på å klippe meg, men jeg liker å gjemme meg litt, jeg, og er redd for å føle meg helt avkledd.
Mens jeg fikk krøller da jeg fikk barn! Og det har jeg jo forsåvidt hørt om, at håret kan forandre seg med graviditet, men siden vi adopterte var det litt pussig. Min faste frisør gjennom 10 år skjønte ingenting, og mistenkte at jeg hadde gått til en annen og fått permanent.
Jeg fikk et meget sletthåret barn, da, så sånn sett makes det sense i forhold til din opplevelse. :knegg:
Jeg har langt hår, og håper ikke jeg må klippe det kort noen gang. Jeg har et meget angstfylt forhold til at alderen skal gjøre håret mitt tynt og umulig å holde langt. :skremt: Jeg hadde kort sveis en gang som barn. Da jeg lekte med venninnen min kom hennes tante bort og spurte om vi var kjærester. Den sved lenge. :knegg:
Jeg har hatt langt hår mesteparten av mitt voksne liv, men har hatt eksponeringsterapi de siste årene og klippet det gradvis kortere og har nå kort hår.
Jeg hadde langt hår, klipte meg når lillesøster var ett halvt år. Mistet mye hår når jeg ammet så det så ikke særlig pent ut. Det jeg angrer på var at jeg gikk fra laaaaangt til veldig, veldig kort. Det trivdes jeg aldri med. Nå har jeg bob, men vil gjerne ha det litt lengre.
Jeg har langt hår nå for første gang i mitt liv og har aldri fått så mye komplimenter for håret mitt som jeg får nå! Det blir langt en stund ja. :nemlig:
Jeg har hatt en halvlang bob i mange år. Enkel og grei, lettstelt og forholdsvis kledelig. Jeg har veldig lyst på langt hår, men blir lett "70-talls" (tungt og glatt). Nå har jeg begynt å la det vokse ut og har vært hos frisøren og fått det klippet litt opp, skal snart igjen, og har et håp om at en flink frisør kan klippe meg slik at jeg kan ha langt hår uten å bli for kjedelig. Men vi får se. Akkurat nå er det ikke pent, men det håper jeg at det blir. Hvis ikke så er jeg dømt til livsvarig bob. :trist:
Mitt bare gror det, har frisørfobi.
Har hatt kort hår noen ganger innimellom fordi jeg plutselig får rare innfall og klipper vekk halvparten, men jeg kler det ikke, og så får jeg helt hetta hvis det er for kort til å slenges i en hestehale, eller for langt så det er i veien for meg.
Så sist jeg sjekka var det vel litt nedenfor skuldrene eller noe sånt.
Tror jeg kommer til å vente lenge med å klippe meg igjen, men jeg burde nok hatt en eller annen form for kur eller behandling i det, for nå er det litt vilt og uregjerlig med krøller og ingen krøller i uskjønn forening.
Jeg husker fortsatt med gru da moren min overtalte meg til "pigg"-sveis som 8-åring. :skremt: Etter det har aldri håret vært kortere enn rett over skuldrene. Nå er det litt i lengste laget, jeg liker det ca skulderlangt.
Mannen min insisterer forøvrig på at hår (håret mitt) ikke betyr noe særlig for han.
Håret mitt har variert mellom kort, halvlangt og litt langt i alle de år. Akkurat nå begynner det å bli langt igjen, men mest fordi jeg ikke har somlet meg til frisøren siden før minsten kom til verden. Det burde absolutt fått seg en klipp, selv om jeg nok kommer til å beholde litt lengde en stund. Har fått en rar idé om at jeg må beholde det langt og i min naturlige farge inntil det blir for tynt/grått til at det er pent. Mannen liker meg nok best med langt hår. Selv syns jeg det blir litt kjedelig når hverdagsfrisyren er hestehale, samtidig som det er uhyre praktisk når man rett og slett ikke har tid til noe annet enn å sette i et strikk.
Fra begynnelsen av 20-årene har jeg hatt hår lenger enn skuldernivå (hvis jeg ikke husker helt feil). Har variert med kort og lang lugg. Nå er den på vei til å bli lang igjen.
Jeg har halvlangt hår - og jeg trives best med den lengden jeg har nå. Da krøller det seg litt og ser tykkere ut enn når det er skikkelig langt. Jeg har for merkelig hår på krøllefronten til å noen gang kle kort hår.
Jeg har langt hår, og har hatt det i årevis.
Kunne tenke meg å klippe det opp litt, men beholde lengden,- eller få lugg,
men har frisørfobi, så jeg bare utsetter det....:o
Mitt er litt kortere enn skulderlangt, men jeg har masse krøller så det ser kortere ut enn det.
Jeg vet at mannen liker det litt kortere enn nå forresten, sånn at det ikke kan gå i strikk og med masse krøller rundt ansiktet. Men han liker det også oppsatt. Fleksibel, han mannen min. :knegg:
Jeg svarte at "jag hadde langt lenge, men klippet meg mens barna var små", fordi det hvertfall stemmer sånn halvveis.
Da eldste var 10 mnd var jeg drittlei av tynt og pistrete tjafs som ikke gikk an å frisere i noen retning, så jeg barberte av meg alt. :knegg:
Nå derimot, er det ganske langt, og det skal det få være.
Jeg fant plutselig ut at mange kvinner på min alder (38 + -) så utrolig kjip&kjedelig&slitt ut med langt hår (:what:), så jeg klippet meg kort. Jeg har alltid hatt langt hår, eneste unntak var et snev av vil_se_tøff_og_kul_ut i 1999.
Jeg hadde langt, krøllete hår til godt ned på ryggen, nå har jeg lang lugg og hår til kragen.
Teorien din stemmer ikke på meg. Jeg har godt fra langt til kort flere ganger, og det begynte før jeg fikk barn. Har hatt alt fra hår ned til rumpa til helt kort,kort.
Har hatt både langt og kort hår, og fått beskjed om at jeg kler kort. Jeg kommer ikke til å klippe meg nå, ting skjedde under siste svangerskap, og jeg har fått til dels MYE fall (på grensen til krøller). Jeg tror at en kort klipp ville kreve mye jobb hver dag, og det gidder jeg ikke. I tillegg er vel håret noe av det peneste på meg for tiden :skal ned i vekt:sparke:: Det er tykt, og det er glansfullt og ligger stort sett slik det skal.
Vel så viktig som langt eller kort er den frisyren man velger i forhold til ansikt og kropp.
Jeg legger sjelden merke til godt voksne damer som ikke er fine med lengde på håret - kanskje fordi det er så få av dem? Og kanskje fordi de som velger lengde på håret tar vare på det? Jeg synes de med lengde på håret ser yngre ut jevnt over. Men jeg tenker ikke ned til rumpa - skulderlengde er fint til mange.
Det jeg legger merke til, er at mange godt voksne damer velger en ukledelig kort sveis. Det er langt fra alle (kanskje de færreste?) som kler helt kort. De som har aniktsform til det og får en typete sveis, er gjerne helt smashing. Men om man har et ansikt som ikke er så nett, og velger kort&praktisk, ser man gjerne veldig kjønnsløs og døll ut. Mange i denne kategodien hadde blitt utrolig mye mer nette og feminine med noen cm ekstra og en liten vipp eller bøy nederst.
Jeg har hatt hår til midt på ryggen, men er en av de som har klipt seg nå.
Jeg har nå hår til skuldrene i en skråklippet bob.
Er veldig fornøyd bortsett fra at jeg må bruke glattetang hver dag med denne frisyren.
Jeg har hatt både pinnkort og veldig langt hår, men etter at jeg fikk barn har det variert mellom skulderlangt og litt nedpå ryggen.
Akkurat nå er det lengre enn det har vært på en stund, men det skyldes bare at frisøren min er langtidssykemeldt. :o
Men er det håret i seg selv som ser slitt ut, og derfor får dama til å se slitt og gammel ut, eller er det uansett hårtype vi snakker om her? Bare det at vedkommende har langt hår?
Jeg har vel per def langt hår, eller halvlangt da med ned til skuldrene nå. Jeg har hatt MYE lenger; frem til 5. klasse hadde jeg hår ned til rumpa. Så ble det vel halvlangt, mot kort, rett under ørene og over skulder, nedenfor skuldre i mange år og nå rett over altså. Aldri vært pin- og/eller "guttekort".
Håret mitt tok helt av i høst og plutselig hadde jeg hår helt ned på rumpa. Det ble litt i overkant så nå har jeg klippet av masse. Men jeg har alltid hatt langt hår og kommer nok alltid til å ha det også.
Tja, ingen alternativer som passet meg. Har hatt langt hår mange ganger, har hatt kort hår mange ganger også. Akkurat nå har jeg kort hår og lang lugg! Liker å variere!
Jeg synes mange (ikke alle!) med langt hår ser litt kjedelig ut, håret bare hanger der. Ingen variasjon, ingen kule frisyrer, ingen fletter, hestehaler, dilldalll&stæsj, til vanlig henger bare håret der og derfor synes jeg mange (fremdeles ikke alle!) langhårede ser kjerdelig og litt slitt ut. Jeg var selv en som ville ha langt hår for da kunne jeg variere litt, men jeg varierte aldri likevel. Håret var løst om morgenen, havnet opp i en klemme eller et strikk i løpet av dagen og en sjelden gang hadde jeg fletter. Ellers var jeg ganske kjedelig, og selv om håret var velpleid og ikke slitt, så følte jeg meg slitt og kjedelig.
Mange på min alder krampeholder på det lange håret, det er identiteten og "ungdomskilden". Selv synes jeg mange damer på 40+- ser yngre ut om de klipper seg. Ikke nødvendigvis pinnkort, man kan godt ha lengder eller bob, men langt (særlig lyst/bleket) hår synes jeg passer best på unge damer.
Jeg har hatt skikkelig langt hår i to omganger, siste omgang tok slutt da eldstefrøkna var ett og håret hadde vært kronisk i strikk siden hun ble født. Nå blir det bare kortere og kortere (bob med veldig kort nakke). Det er praktisk og passer ansikts- og hodeformen min.
Du kan ikke ha det på noen annen måte du, det er DEG. (Det jobber en Toff-lokk-a-like i nærheten her, jeg skvetter hver gang jeg ser henne. Hun har akkurat samme frisyre som deg. )
Litt vanskelig å krysse av et alternativ... Jeg hadde langt hår til etter videregående, da klippet jeg meg kort første gang. Så har det vært litt av alt mulig av lengder. Siste svangerskapet (2008-feb.2009) gikk jeg ikke til frisør, pga at jeg var mer eller mindre sengeliggende hele tiden og det utgikk å sitte hos en frisør. Slet i lang tid etter ögså, så da ble håret rett og slett bare langt igjen. Klippet det kort igjen nå rett før jul, og angrer ikke. Langt er helt ok, men blir så kjedelig (på meg) i lengden. Føler meg mer "typete" med kort. :dulte:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.