Det leser jeg og det hører jeg stadig vekk ifm forferdelige ting som skjer. Man skal ha noen hos seg, som kan klemme og trøste eller bare lytte og være der. Ingen skal måtte gå hjem alene.
Hadde noe forferdelig skjedd med noen jeg kjenner hadde jeg ikke taklet å ha folk oppå meg hele tiden, jeg ser for meg huset fullt av mødre og svigermødre, og tenker at det hadde ikke gått. Jeg tror, basert på typen jeg er og alltid har vært, at jeg hadde foretrukket å være alene eller bare med mine aller nærmeste. Man kan selvfølgelig aldri vite sikkert før man står midt i det, men sånn tenker jeg altså.
Jeg synes uansett at det må tas høyde for at folk er forskjellige, og at de sørger forskjellig. Hva tenker dere om grubleriene mine? Er det ikke litt sånn? At man forventer at folk vil ha noen hos seg, og at de selvfølgelig ikke kan være alene når de sørger?
Joda, klart, men er det ikke litt sånn? At man forventer at folk vil ha noen hos seg, og at de selvfølgelig ikke kan være alene når de sørger? Jeg mistet faren min for et år siden, og da var mamma veldig opphengt i at vi måtte ha noen hos oss. Så svigermor ble hos oss en god stund. Hun gjorde det bare for å være snill, selvfølgelig, men jeg klarte ikke å sørge før hun hadde reist. Og sånn oppfatter jeg det ellers også, at man ikke må la noen være alene, at klart vil de ha noen hos seg.
Det er klart det må være greit å få gå hjem alene hvis man øsker det, men jeg tror det er viktig at man har som utgangspunkt at man skal blande seg. Være der, avlaste med praktisk arbeid, ta med barna bort en tur.
Du skriver at du gjerne vil være sammen med dine aller nærmeste. Det tenker jeg er helt greit, da er du ikke alene. Det er der det ikke er noen rimelig voksne aller nærmeste det er et poeng å være der mer enn noe annet tror jeg. Kanskje spesielt hvis den ene voksne i familien er borte. Den tomheten er grusom, og jeg foretrekker faktisk huset fullt av svigermødre og arbeid fremfor den uendelige tomheten.
Hadde noe skjedd mannen min (ugh, blir kvalm bare av å skrive det) hadde jeg ville vært alene med barna mine, jeg tror ikke at jeg hadde taklet å ha noen andre der. Ingen er nære nok.
Jeg tror nesten det også kommer litt an på hva som skjer og hvem man evt. mister. Hvis jeg hadde mistet noen utenfor min egen kjerne her i huset, så hadde jeg vel bare trengt mannen. Men hadde vi mistet et av barna, eller jeg hadde mistet han, så vet jeg ikke helt hva som ville skjedd. Da tror jeg min mor hadde måtte kommet på banen ja. Det samme om det hadde skjedd noe med meg selv.
Nei ingen hadde vært nær nok som min mann. Men jeg tror for barnas skyld så hadde det måttet noen inn å hjelpe meg en periode.
Men jeg hadde plutselig vært helt alene i verden da. Jeg hadde det.
Men for å være litt alvorlig igjen... Jeg vet ikke helt hvordan jeg ville reagert, men jeg tror jeg ville reagere med å fylle huset med folk, for å slippe tomheten. I hvertfall endte det opp slik, da vi mistet veslejenta. Svigermor var hos oss, hun var med på fødselen, og vi hadde folk rundt oss hele tiden, enten hjemme, eller vi oppsøkte folk.
Slik var det også når moren min døde. Vi var sammen i mange dager, familien vår, samlet oss rundt far. Det føltes helt naturlig, og var både til hjelp og trøst.
Så jeg tror, og så håper jeg at det blir lenge til jeg slipper finne ut av det, at jeg ville reagere med å ha folk rundt meg så mye som mulig, i en situasjon preget av stor sorg.
Hvis noen virkelig vil være helt alene, må de jo få lov til det. Men jeg tror det er greit å ikke la det bli med det, men se innom, sjekke at det går bra, vise at man bryr seg. Selv om man ikke nødvendigvis trenger å flytte inn hos vedkommende.
I sjokksituasjoner reagerer jeg med litt mer enn lovlig avmakt. Panikken gjør at jeg ikke greier å følge opp den daglige familiedriften som jeg burde. Praktisk hjelp med hus og barn er derfor noe som betyr veldig mye for meg i sånne situasjoner. Å ha noen sittende oppå meg har jeg slett ikke behov for, men de naboene som ringer og spør hvordan det går og lurer på om de skal ta med guttene på pizzakveld er virkelig gull verdt.
Men så har vi de som kanskje ikke tør å si klart og tydelig fra, som kanskje hinter frempå eller kommer med beskjedne ønsker til familie, men som blir avfeid med "klart du ikke skal være alene, vi skal hjelpe deg vi ..." fordi de aller fleste (tør jeg påstå) går utifra at ingen vil være alene. Jeg hadde aldri i verden spurt svigermor om hun kunne reise hjem, det hadde jeg ikke turt. :feiging:
Jeg tror at et menneske som nettopp har opplevd noe helt grusomt og krever å få være alene kanskje kan få et akutt behov for å snakke med noen, og da er det greit at noen er i nærheten. Når sjokket avtar og sannheten synker inn kan det å være alene være et sant mareritt.
Jeg er for det første en av dem som tenker best om jeg får tid for meg selv. Jeg antar at det også gjelder når jeg sørger.
I tillegg så tror jeg at jeg hadde fylt tiden og tankene med mye rundt "gjestene" om jeg hadde folk der. Mat, praktiske ting, samvær. Ikke for at jeg er så veldig omtenksom og uselvisk, men jeg har en tendens til å ta det nærmeste først. Og det er ofte det praktiske.
Jeg hadde satt pris på hjelp til de praktiske tingene, men ikke samvær for samværets skyld, nei. Det handler litt om hvor tett innpå man slipper folk også. Jeg har ingen som er tilstrekkelig nære til å få meg til å slipper fasaden aldeles, tror jeg. I en sånn krise. (jeg har venner jeg kan grine med, altså, men den helt "rå" meg holder jeg for meg selv).
Jeg ville være alene. Men trengte hjelp til praktiske ting etterhvert. Noe jeg syntes var greit å gi beskjed om. Godt var det likevel at folk rundt ikke tok meg helt på ordet, men sendte meldinger og viste at de var der når jeg var klar.
Og hadde jeg mistet min hadde jeg neppe vært i stand til å være alene med barna. Jeg tror jeg hadde satt pris på at noen var der og hjalp meg med alt det praktiske, for jeg hadde nok hatt nok med å trøste unger og forsøke å holde meg på beina selv. Altså, jeg tror ikke jeg hadde hatt behovet for noen å gråte hos, men for noen som sørget for at det ble handlet inn og laget mat, som tok telefoner og tok mot blomstene (husker hvilke mengder vi fikk da far døde). Og ellers gjorde at jeg slapp å forholde meg til praktiske trivialiteter.
Jeg tror folk takler sorg og krise forskjellig, og vil ha ulike behov. Jeg tolker også "ingen skal måtte gå hjem alene" som at de som ønsker å ha noen hos seg skal ha et tilbud. Ikke at alle skal ha ha noen hos seg, samme hva de selv føler for.
Der tror jeg faktisk du har meg også...jeg ville ikke klart å sørge skikeklig før jeg var alene. Ville nok stoppet meg selv i å vise for mye, med folk rundt meg.
Ut over dette så tror jeg jeg ville vært litt Ole Brumm om jeg sto i en slik situasjon. Ja takk, begge deler liksom.
Ser for meg at jeg kanskje hadde hatt både lyst og behov for noen rundt meg med det samme. Mens sjokket var ferskt liksom. Hatt noen til å løfte meg litt opp, for å unngå at jeg gikk under. Om noen svært nær gikk bort.
Og om jeg sto igjen som den som måtte ta ansvar for begravelse og praktiske ting etter dødsfallet, så måtte jeg nok ha noen her for å hjelpe meg.
Men når ting har roet seg noe, så ville jeg nok helt klart vært alene. Da hadde jeg trengt tid til å sørge alene og på min måte, og ikke minst venne meg til tanken på en ny hverdag uten den som hadde gått bort. I denne fasen ville jeg nok vært troende til å kjeppjage velmente sjeler som skulle passe på meg...
Jeg tror ikke jeg hadde taklet å ha fullt av folk rundt meg, det måtte isåfall ha vært "mine" folk, altså de jeg er mest glad i og trygg på, og jeg måtte kunne føle at vi ikke trengte å snakke hele tiden. :einstøing:
Men jeg tror jeg hadde hatt stort behov for å vite at muligheten for å ha folk rundt meg var tilstede. At folk ga seg til kjenne og tilbød seg støtte og hjelp. Praktisk hjelp ville vært helt uvurderlig. Å føle seg helt alene i en krise- og sorgsituasjon ville vært en stor ekstrabelastning.
Dette er slikt jeg er vokst opp med. I bygda. I slekta. At noen rykker inn og gjør alt det daglige, praktiske. Vasker huset, lager mat.
Og det er slikt jeg har gjort for venner.
Hadde eg mista samboeren min, hadde eg nok ønska å vera åleine med barna. Samtidig tenkjer eg at barna nok hadde ønska og hatt familie rundt seg, siden dei ikkje er så privat som eg er. Men eg ville nok ikkje hatt nokon å gråte hos. Eg gråter åleina, men toler å ha samboeren min tett rundt meg. Andre ville vært i vegen for min sorg.
Mi sorg er mi eigen.
Om vi hadde mista ein av ungane, hadde eg ønska å hatt samboeren min der, og kun han. Men eg respekterer jo om han hadde andre ynskjer. Dessutan ville vi ikkje vært dei einaste som sørga.
Inntrykket eg har er at det er opplest og vedtatt at i sorg og kriser skal ein ha folk rundt seg. Nokon som trøyster og stiller opp. Alle snakker om kor viktig det er at personen ikkje set åleina, men ein bør ha i bakhodet at ikkje alle ynskjer det faktisk. Det er vanskeleg å veta kva som er rett, og i slike situasjoner er folk ofte redd for å velga feil. Vær direkte og spør, men tolerer at svaret kanskje ikkje er det du venta.
Da pappa døde for et år siden i disse dager, var hele familien samlet den dagen, spiste middag sammen og var sammen hele tiden. Da kvelden kom, og vi skulle kjøre mamma hjem, spurte jeg om jeg skullle bli med henne inn og overnatte. Nei, nå har jeg lyst til å være alene og gråte i fred, var svaret. Men kom gjerne til frokost i morgen! Det syns jeg var en greit sagt, hun ville ha oss der, men var heller ikke redd for å si at hun ville være alene.
Ingen skal MÅTTE gå hjem alene, da vil tapet være ekstra tungt.
Da min bror begikk selvmord ble jeg glemt eller mer eller mindre skvist av familien fordi jeg absolutt ikke fant det vakkert eller meningsfyld etter å ha sittet sammen med ham et døgn mens hjernen svellet opp i hodet hans og tok livet av ham- ikke var det spesielt pent å se på og det var tungt å kreve at organene hans skulle doneres, han døde rett før han ble 17, for tre år siden.
Etter begraavelsen var det nok, jeg taklet ikke å takle mer Gubben bodde i campingvogn i skauen det var tre mnd siden vi hadde begravd sønnen vår som døde etter 23 ukers svangerskap, jobben gikk i dass fordi den krasjet med barnehage og skole, jeg gikk 5000 i minus hver mnd holdt på å daue av kjærlighetssorg sammtidig som jeg var rasende- det var absolutt ikke lys i tunellen.
Jeg måtte bare ha fred, jeg overlot barna til et voksent par jeg stoler 100% på og deres tre flotte store gutter, stoppet ved videoshappa kjøpte tre sesonger House en karong sigg(aaah those were the days) pizza og masse melk (elsker melk) dro hjem slo tlf på lydløs bortsett fra nr ungene var på tok dyna ned på sofaen dro for gardinene og gikk i dvale i en hel uke. Fikk hodet ut av dritten og dreit i alt.
Noen ganger må man også få lov å gå hjem alene for å finne igjen seg selv.
Jeg tror nok også jeg ville ha vært en god del alene. Men utsagnet er jo "Ingen skal måtte", og ikke "Ingen må". Jeg vet ikke hva verbformen "skal måtte" heter, men i den ligger det jo at ingen MÅ gå alene hjem hvis de ikke har lyst. Hvis de har lyst til å gå hjem alene så er det jo en annen sak. Jeg syns det er en fin ting hvis Ingen skal måtte gå hjem alene. Men alle kan.
Signerer. Det høres fælt ut men jeg orker ikke "medlidenhet" eller "godhet" i vanskelige og tunge tider, det blir bare så fryktelig slitsomt og forholde seg til selv om jeg selvfølgelig vet det er godt ment osv osv.
Det spørs vel hva som skjer og hvilken relasjon du har til den som dør og hvordan du er som person.
Om mannen/dama dør brått og uventet er det ikke egne behov som må komme først hvis behovet er å grave seg inne og ikke ha kontakt med noen. Da er det barna som må prioriteres høyest. For den som glemmer å spise og slutter å fungere i kriser kan det være lurt at noen følger den opp og ikke ukritisk aksepterer at denne ønsker å være i fred. I noen tilfeller kan det innebære at selvmordstanker vokser fram.
Når det er sagt blir det feil dersom et nei ikke blir tatt for et nei. Grenser skal alltid respekteres. Det kan være vanskelig i forhold til personer som ikke er tydelige.
Jeg tenker at praktisk hjelp for å planlegge f.eks. begravelse ikke er ensbetydende med at noe må være hos meg, bo hos meg, være der hele tiden. Jeg hadde ville bo alene med barna, gjerne ha besøk som ordner med middag og viser sin sorg og støtte ved å dele minner osv. (jeg tror på ingen måte at jeg er den eneste som sitter med sorgen), men for at jeg skal kunne sørge ordentlig, være meg selv og ikke føle ansvar for gjestene mine, må jeg være alene alene, eller med barn/mann, så gjestene bør gå hjem etter en stund.
Jeg er enig med deg her. Men det er vel ikke det man mener heller når man sier at ingen skal måtte gå hjem alene? Det er vel mer å ikke bli etterlatt i tomhet og ensomhet. Det er veldig få mennesker som kan flytte inn hos meg og overta huset slik at de i praksis ikke er gjester, men til hjelp. Det måtte være en av disse som kom i såfall, alle andre ville jeg foretrukket praktisk hjelp og kortere besøk fra.
Jeg syns det er vanskelig å si helt bombastisk hvordan jeg kommer til å reagere. Jeg er en veldig åpen person som liker å snakke om problemer og alt mulig. Men samtidig så reagerte jeg med å ikke ville snakke når bestemora mi døde uka før jeg fylte 16. Når folk kom bort for å kondolere i begravelsen gikk jeg, jeg ville ikke snakke om det eller med noen.
SÅ hvem vet hvordan jeg ville tatt det om en av mine nærmeste døde. Nå er jeg og pappaen til ungene separert, men om han(gud forby) skulle dø nå så ville jeg jo sørget, jeg er glad i han og han betyr jo noe for meg, og jeg tror jeg hadde trengt hjelp til ungene iallefall.
Hvis noen hadde forsøkt å flytte inn hos meg eller dytte seg på meg i en krisesituasjon tror jeg at jeg vil bli skummel. Rett og slett. Jeg er ekstremt privat på min måte og takler svært dårlig intimsoneinvadering.
Jeg ville trengt noen som kunne hjelpe meg som jeg kunne ringe hvis det var noe. Og jeg ville trengt et sted å skrive det jeg plagdes med, kanskje noen kunne lese det hvis jeg ønsket det.
Men mest av alt trenger jeg å være i fred. Era hørtes ufattelig sunn ut synes jeg.
Jeg tolker det også slik at man skal kunne ha et valg på om man vil være alene eller ikke. Ønsker man noen hos seg så skal man få det.
Jeg er en person som sørger best alene. Jeg er egentlig ufattelig dårlig på å sørge i det store og hele, og med andre mennesker tilstede låser jeg meg totalt. Den eneste personen jeg kan sørge sammen med er min mann. Hadde min mann dødd så tror jeg absolutt jeg ville vært alene med barna mine. Hadde min mor ( :grøsser: ) eller svigermor prøvd å trenge seg på så tror jeg jeg hadde blitt smågal. Jeg hadde nok ikke klart å nekte svigermor (mamma hadde jeg kastet på hodet og ræva ut) siden hun også hadde sørget og hun kanskje fant trøst i å være sammen med barnebarnet. Det hadde nok forsinket min sorgreaksjon kraftig at hun var i nærheten.
Jeg fungerer best hvis jeg kan skrive ned tanker, jeg er ikke flink til å prate om det.
Når jeg tenker på at "ingen skal måtte gå hjem alene" så tenker jeg virkelig alene. Å ha med svigermor hjem når man har mistet sin far, og man har sin egen familie som også er der, det blir i mine øyne helt unødvendig. Min nærmeste familie, som jeg lever med til daglig, er jo de som best er sammen med meg i en krisesituasjon.
Men da min far døde, kunne vi jo ikke bare reise hjem og la min mor være igjen aleine i det store, tomme huset. Selvfølgelig var vi sammen med henne fram til begravelsen, og min søster bodde der noen uker etterpå også. Og selv om min mor også var av typen som helst greide seg selv, så tror jeg det var godt for henne. Det tar litt tid å venne seg til en ny situasjon.
En annen ting er at man gjerne reagerer litt annerledes i en krisesituasjon enn det man kanskje hadde tenkt. Jeg trodde også at jeg bare kom til å ville være alene. Men da min far døde, var det utrolig godt å være sammen med resten av familien. Det var godt å bare være sammen i det. Det var faktisk litt stusslig å reise tilbake hit og vite at jeg ikke kunne være sammen med dem på noen uker.
Det ville selvfølgelig ikke vært helt det samme å skulle vært sammen med noen som jeg egentlig ikke hadde noe spesielt forhold til. Det hadde jeg sikkert taklet dårligere.
For meg ville det vært stor forskjell på å både ha svigermor og mine foreldre i hus (evt flere), og det å vite at feks søstrene mine eller ei god venninne er der. De hadde ikke trengt sitte oppå meg liksom. Men kanskje ville det vært lurt å ha noen i nærheten, særlig om noe feks hadde skjedd min mann og jeg var alene med barna i den situasjonen. Ikke bare pga meg, men også pga barna tenker jeg.
Men å ha huset fullt av folk hadde jeg nok ikke orket.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
