Jessica sa for siden:
www.dagbladet.no/2011/01/10/tema/klikk/helse/okonomi/15012634/
Ikke lett å være alenemor og skulle klare seg på en inntekt med studielån.
< Tilbake til oversikten | Hvem kan lese?
Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jessica sa for siden:
www.dagbladet.no/2011/01/10/tema/klikk/helse/okonomi/15012634/
Ikke lett å være alenemor og skulle klare seg på en inntekt med studielån.
Lykken sa for siden:
Jeg synes disse eksemplene på fattigdom som de trekker fram i media ofte ikke er særlig gode, ref. en annen tråd vi hadde her.
Hun har lang og god utdannelse med 700 000 i studielån (studert i utlandet), men en ganske vanlig lønn. I tillegg til Overgangsstønad, bostøtte, dobbel barnetrygd og bidragsforskudd fra staten. Jeg tror ikke det er helt vanlig å ha så mye i studielån. I tillegg bor hun sentralt i Oslo som er noe av det dyreste stedet du kan bo på. Staten gir de tilleggene hun har krav på. Hva mener man er galt her? Dette menneskets individuelle valg her i livet? Hvor mye skal samfunnet ta ansvar for? Ja, hun har dårlig råd. Det hadde jeg også hatt hvis jeg bodde midt i Oslo sentrum med skyhøye leiepriser og så mye i studielån på vanlig inntekt.
Minty sa for siden:
Jeg synes heller ikke dette var noe godt eksempel. Hun tjener 350.000,- i året + stønader ja?
Kate sa for siden:
350000 i årslønn er da ikke å være fattig? Ærlig talt! Man kan velge å bo billigere enn midt i tjukkeste Oslo. Å bytte jobb og barnehage slik at hverdagskabalen går opp, er også mulig.
Jessica sa for siden:
Vet ikke hvilke jobbmuligheter hun har andre steder med sin utdannelse.
Det jeg tenker på er det å ha dårlig råd i vårt samfunn. Det er ikke lett. Ser bare i foreldremøter når det skal arrangeres turer til barna og en del foreldre mener at alle kan da spare en hundrelapp i måneden for at barna skal få turen osv. Det er ikke lett å være den forelderen som sier at det ikke er greit. Som oftest er det ikke bare snakk om den hundrelappen. Har man flere barn så blir det fort litt penger hit og dit. Ser bare bursdager barna skal på. Blir en del penger til sånt også. Så har ens eget barn bursdag. Skal en da invitere alle den har vært hos eller skal en skjære ned til noen veldig få. Mange slike småting man ikke tenker over når man har brukbar økonomi, men som blir mer slitsomt når man sliter.
Så på rent generelt grunnlag så er det ikke lett å skulle innfri alle krav som forventes når man har dårlig med penger.
teamor sa for siden:
Merkelig sak. Kunstig vinklet.
Lykken sa for siden:
Den diskusjonen kan man ta, men du linker til en artikkel som ikke er særlig representativ på fattigdom. Noen valg i livet må man faktisk ta ansvar for og dårlig økonomi er kanskje resultatet av disse valgene. Trekk da heller fram et bedre eksempel i slike artikler, de hadde jo tilsvarende for en tid tilbake.
Harriet Vane sa for siden:
Men kjære vene, Jessica. Vi kan gjerne snakke om hvor kjipt det er å være (relativt) fattig i Norge, men med dette eksemplet? Dsjeeez, for å si det med ungdommens språk.
Hun har dobbelt så mye studielån som hva lånekassen gir mulighet for, hun tjener en helt alminnelig årslønn (og jeg noterer meg at jeg ikke er mange titusener fra å være fattig) og hun har stønader og bidrag.
Man kan velge billigere steder å bo, i Osloregionen, hvor det er ganske bra kollektivtrafikk er det både vanlig og greit å bo lenger vekk fra arbeidsplassen sin.
Esme sa for siden:
Hun damen virket nå ikke som at hun mente at det var noe feil i samfunnet eller at noen andre hadde skylden da. Hun var nå også rimelig oppegående på at de ikke led noen nød, men forteller om at livet er litt traurig liksom, når man ikke har penger til mer enn det aller nødvendigste.
Og det er jo det relativ fattigdom handler om, at livet er rimelig grått og traurig for en del og det går an å ta, tja, litt hensyn sånn i nærmiljø, barnehagemiljø etc og prøve å ikke skru opp forbruksspiralen, mer enn at man mener at samfunnet må inn med støttetiltak.
Statistisk sett så kommer det jo uansett alltid til å være relativ fattigdom, det er jo en statistisk variabel.
Lykken sa for siden:
Det er jeg enig i, Esme, at den aktuelle damen virket absolutt oppegående og prøvde ikke å dytte skyld eller ansvar for noe over på andre, og jeg det er lov å si at livet kan være trist og grått når man ikke har råd til mye som andre har. Men fattigdomsbegrepet blir litt rart når man trekker fram sånne eksempler. Akkurat som vinklingen har blitt at det er en menneskerett å ha veldig god råd fordi så mange flere har fått det.
Muad'Dib sa for siden:
Men hele artiklen handler jo om hvor stigmatisert og "utenfor" hun føler seg som fattig ?
Det er mulig at det ikke var hennes mening å bli brukt til en slikt vinklet artikkel, men som den framstår her virker den rar. Den har i mine øyne en temmelig elitistisk vibbe ("se hvor dårlig økonomi jeg har og det med min utdanning").
Harriet Vane sa for siden:
Vi tenker på hva ting koster når vi er i butikken. Vi har budsjett, middagsplaner osv for å spare penger og ha kostnadskontroll.
Sånn er det for mange, vi har det også slik i perioder fordi vi prioriterer regninger, investeringer om trengs i et gammelt hus, betale litt mer ned på lån osv. Jeg skulle gjerne hatt råd til mer "annen moro", men en del av økonomisk ansvarlighet er faktisk å prioritere. Det gjelder folk med god råd også.
Dra hjem til en hvilken som helst familie i etableringsfasen. De vil kunne si "check, check, check" i fht IKEA, brukt vogn, arvet seng. Jeg føler meg ikke fattig fordi jeg kjøper brukt vogn, jeg føler meg lur.
m^2 sa for siden:
Jeg skulle ønske de kunne funnet et "bedre" eksempel på fattigdom når det først skal tas opp og diskuteres altså.
Er denne jenta virkelig fattig ift fattigdomsgrensene??
En ørliten praktisk ting jeg hang meg opp i:
"Å legge ut for en arbeidsreise kan velte mitt månedsbudsjett" skriver hun, og mener det er flaut å si ifra til arbeidsgiver. Flaut?? Man lar da ikke egne regninger på båten fordi det er flaut å si ifra? Jeg tar hvertfall ikke to flate for å si til arbeidsgiveren min at hvis ikke de forskutterer for meg reiser jeg ikke, hvis jeg har en trang måned. De aller fleste arbeidsgivere forskutterer vel slikt.
Esme sa for siden:
Helt enig i det altså, det er mer litt rar journalistikk, for som Harriet sier også, hvem driver ikke sånn i perioder? Vi har gode inntekter men store utgifter for tiden og da ser vi selvfølgelig på hva som gir mest for pengene, og da er det jo litt sånn, tenker seg om før man bruker noen penger.
Jessica sa for siden:
Grunnen til at jeg linker til den er fordi jeg kom tilfeldigvis over den og det er OPPLEVELSEN av å ha dårlig råd.
En kan godt diskutere dårlige valg hun har tatt og hva hun burde ha gjort. Det er lett å synse og "dømme" når det gjelder slike ting.
Når noen tør si de har dårlig råd og sliter økonomisk så er det alltid enkelt for andre å sitte å dømme. Jeg snakker ikke om begreper som relativ fattigdom osv. Hvem som regnes som fattig osv. Det må ikke bli den diskusjonen, men hvordan OPPLEVELSEN av dårlig råd påvirker dem som føler på det i vårt samfunn.
Jessica sa for siden:
Nemlig!
Vinklingen er det ikke sikkert hun har valgt.
m^2 sa for siden:
Det er jo der det blir litt tullete mener jeg. Hun fremstår som ei jente med dårlig råd men muligheter til å endre det om hun ønsker. Men velger selv å stå i den situasjonen.
Da blir det rart å diskutere hvordan hun opplever fattigdom. All den tid hun ikke er så fattig, og har valg.
allium sa for siden:
Hvis hun opplever å ha dårlig råd når hun ikke kan kjøpe mat uten å tenke på prisen og har innredet boligen med Ikea-møbler, da er det nok enklest å prøve å gjøre noe med hvor man setter egne grenser for dårlig råd. Så slipper man den opplevelsen.
Røverdatter sa for siden:
Å ikke ha muligheten til bufferkonto, å ikke ha muligheten til å bruke en hundrings på bursdagsgave, å snu og vende på hver eneste krone hver bidige måned, å alltid benytte kontokreditt, å ikke ha råd til bursdagsgave til eget barn - ja, i mine øyne er det å være fattig i forhold til hvordan jeg har det. Og min økonomi er helt vanlig såvidt jeg kan bedømme. Klart vi må være økonomiske i perioder, men det er ingen varig tilstand.
Lykken sa for siden:
Som Harriet Vane blant annet har skrevet, så er OPPLEVELSEN hennes mye av det samme som alle småbarnsfamilier i etableringsfasen som regel har følt på, dette med å måtte snu på krona, prioritere og se på priser, vente med innkjøp og slite med uventede store regninger. Og jeg synes det er litt rimelig å se på valgene hennes når man tenker fattigdom. Ja, dårlig råd har hun og det er noe selvvalgt.
DM sa for siden:
Det er ganske mye mer belastende å ha det slik over mange år, og uten bedring i sikte enn å ha det slik i perioder fordi man prioriterer det slik. Det er også, selv om jeg ser dere sier det handler om valg, annerledes å velge å prioritere å ha det trangt fordi pengene går til noe annet som en velger er viktigere en periode, enn å måtte ha det slik hele tiden fordi man ikke har noe å prioritere på. Det å velge en annen plass å bo er kanskje ikke det letteste? (Nevner nettverk, familie, økt reisekostnad, evt ny jobb og ny barnehage og skoler som skal klaffe osv )Jessica sa for siden:
Enig i det. Hun har et valg ved å flytte ut av sentrum, men det mener hun ikke går hvis hun skal rekke barnehagen. Vet ikke hvilke jobbmuligheter hun har andre steder enn i Oslo i forhold til sin utdanning.
Kanskje denne er bedre i forhold til barn som lever i fattigdom i Norge: www.dagbladet.no/2009/09/02/nyheter/valg_2009/valg09/politikk/innenriks/7911020/
Veldig mange i Norge lever i den tro at det ikke finns fattigdom i Norge. Det finns fattige flere steder enn vi tror. Jeg tror at mange som jobber med barn til daglig har opplevd barn som har kommet fra familier som ikke har utsikter til å bedre sin økonomi, og barn som lider pga det.
Hondacrv sa for siden:
Avsporer: Har man 700 000 i studielån nå til dags når man er ferdig? Da jeg tok hovedfag i 1995 :knirk: hadde vi 380 000 som høyeste grense, mener jeg å huske.
Effie sa for siden:
:nemlig:
Slettet bruker sa for siden:
Hvis det der er å ha dårlig råd så har jeg ikke noe problem med at en del har dårlig råd. Jeg er ikke villig til å ofre noe som helst for å øke denne damens levestandard.
Når det gjelder relativ fattigdom - det holder ikke å si at det er trist å ikke kunne sende ungen i bursdag eller sette av en hundrings eller tre.
Først må man si at man faktisk har tatt alle de gode grep som kan tas - og dersom man heller ikke da har råd til å sende ungen i bursdag er det trist.
apan sa for siden:
Jeg tviler ikke på at mange sliter med dårlig råd / fattigdom i dagens Norge, slik at man føler man er utenfor samfunnet. Men som flere andre, hun her synes jeg ikke har noe særlig med det å gjøre. 700 000 i studielån tror jeg hun burde tenkt litt nærmere gjennom før hun tok opp, det er ganske heftig, og det er vel heller det fremfor lønna som gjør at hun ikke får boliglån.
God på billigkjeder og må tenke over hva maten koster? Jeg håper da aldri jeg slutter å tenke over det.
Maylen sa for siden:
Jeg kjenner da flere mennesker med betydelig lavere inntekt enn det der.
Katta sa for siden:
Hvordan har hun greid å få 700000 i studielån? Det er jo ekstremt, jeg trodde ikke lånekassen lånte ut så mye. Jeg skjønner at jeg med mine 150000 kan slutte å klage. :knegg:
Men jeg synes de avisoppslagene som kommer med ujevne mellomrom er et hån mot de som faktisk er fattige. Mot de som ikke har mulighet og ressurser til å gjøre noe med sin egen situasjon og der det ikke finnes prioriteringsrom i økonomien over hodet. Jeg synes det er helt greit at avisene tar opp det å ha dårlig råd som tema også, det er også en kjip situasjon. Men det blir litt feil når man kaller det fattigdom, da unngår man også å få en fruktbar debatt etterpå fordi folk henger seg opp i nettopp fattigdomsbegrepet. Å ta opp hvordan det er å ha dårlig råd i forhold til sine jevnaldrende og sin omgangskrets kan også være interressant. Aleneforeldres økonomi er også et tema som er interressant, men å blande inn fattigdomsbegrepet blir feil.
Olympia sa for siden:
Jeg registrerer at vi for inntil få år siden kunne betegnes som lutfattige uten å egentlig være klar over det.
(1 student uten studielån, en voksen med veldig lav inntekt, 1 barn, leie av [ekstremt shabby og langt fra sentrum] leilighet, ikke råd til hverken nye klær, restaurantbesøk, alle møbler arvet fra familien eller fått brukt, ikke bil, eldgammel barnevogn kjøpt brukt til tre hundrelapper, osv osv osv)
Jeg trodde det var vanlig i etableringsfasen, det hadde ikke slått meg å tenke at vi faktisk var fattige, selv om vi garantert var det med én inntekt på 14000 i måneden + barnetrygd.
Najade sa for siden:
Jeg synes ikke denne artikkelen handler om å være fattig i Norge, kanskje handler den generelt om å ha dårlig råd og hvordan man må ta noen grep?
Og at det ikke er så kult?
Jeg formulerer meg sikkert litt flåsete, men jeg synes hele artikkelen var litt flåsete også.
m^2 sa for siden:
:nemlig:
Hvis man regner litt på det:
350k i inntekt med 28% skatt: 21000 pr mnd utbetalt.
Fordel av skatteklasse 2: oppunder 900 kr pr mnd
Barnetrygd og ekstra barnetrygd: 1800 pr mnd
Bidragsforskudd: 1350 pr mnd (hvis hun får full sats)
Bostøtte og overføringsstønad står det i artikkelen at hun får, men forstår jeg meg ikke på så det tok jeg ikke med :knegg:
(jeg trodde ikke man kunne få overføringsstønad og bostøtte med så høy inntekt men hvem vet :vetikke: )
Hun får kanskje redusert barnehagepris også :vetikke:
Men uansett da, før bostøtte og overføringsstønad som artikkelen vil ha det til at hun også har, er det snakk om rundt 25000 utbetalt i mnd.
Jeg syns det blir helt vilt å kalle det fattig? :vetikke: Eller er jeg på bærtur nå, er man faktisk fattig hvis man har utbetalt 25000 pr mnd...?!
Derfor synes jeg denne typen artikler faktisk ødelegger for diskusjonen, fordi man henger seg opp i at dette jo ikke er fattigdom, også blir det enda vanskeligere neste gang å nå fram med at det faktisk finnes folk som lever under fattigdomsgrensa. Rett og slett fordi avisene bruker så dårlige eksempler i slike saker som denne.
:sorry: til jenta, men...
Chablis sa for siden:
Det heter ikke dobbel barnetrygd , det er ekstra barnetrygd.
Trodde heller ikke man fikk bostøtte når man hadde så høy inntekt, jeg fikk ikke det hvertfall å jeg hadde mye mindre lønn.
Jeg synes heller ikke hun kan kalles fattig, det blir helt feil å si.
At hun har dårlig råd stemmer sikkert , men fattig er hun altså ikke.
kamp sa for siden:
Prøv å lev etter minstesats fra navs arbeidsavklaringspenger.. den er verre..
Slettet bruker sa for siden:
Det heter ikke ekstra barnetrygd heller, det heter utvidet barnetrygd.
Kanina sa for siden:
Vi hadde dårlig råd da jeg vokste opp. Men det var jo fordi mine foreldre prioriterte å bo sentralt i villa med hage. :knegg: Så jeg følte meg aldri fattig selv om vi aldri reiste utenlands, ikke hadde merkeklær, sjelden spiste ute, min mor sparte på innpakningspapiret og handlet alle julegavene på salg flere år i forveien. :hehehe:
Enig med andre her om at man godt kan snakke om hvordan man a) kan ta hensyn til familier i nærmiljøet som har dårlig råd (enten det er pga fattigdom eller prioriteringer) i forb. med ekstraktiviteter på skole etc, og b) hvordan folk flest kan få bedre råd, men denne artikkelen handlet ikke akkurat om fattigdom, nei.
Harriet Vane sa for siden:
Hun har nok lånt privat, siden hun har studert på amerikansk presistjeuniversitet og tydeligvis ikke greid å selge inn denne formidable utdanningen til arbeidsgiver. OK, så gikk hun i klassisk nyutdannet dame-felle da hun skulle forhandle lønn, men da får hun gjøre som andre gjør; bytte jobb, melde seg inn i fagforening, forhandle bedre, bytte igjen. That's life.
Det er selvsagt studiegjelden som gjør at hun ikke får låne det som trengs for en leilighet i sentrum. Hun kunne kanskje fått låne det som trengtes til en leilighet på Grorud eller Holmlia, ingen dør av å bo der, det er barnehager der (til og med med gratis kjernetid), det er T-baner i Oslo...:værsågod:
Jeg blir litt oppgitt av at dette skal være fattig, altså. Dette minner mer om noen som ikke tror det finnes noen verden utenfor Ring 1 og som er veldig godt vant.
apan sa for siden:
Det er nok helt klart ja. Det skisseres vel en toroms, og hadde man hatt normal studiegjeld og 350 00 i inntekt, hadde man klart fått lån til en toroms i østligere strøk i alle fall.
Harriet Vane sa for siden:
Ja, finn.no sier så. :googler:
Brutus_ sa for siden:
Hehehe, for en gangs skyld er vi enige om noe. Det innslaget der synes jeg er mer et symptom på at det har bikket litt for langt her i landet. Man er fattig om man må snu litt på krona. Det blir så feil. Alle bør kunne snu på den uten å få hetta. Og dem som har mest er dem som snur mest.
Irma sa for siden:
Dama sier selv at hun ikke føler seg fattig, men at hun føler at hun har dårlig råd. Ikke viser hun vel til elendige ordninger her til lands heller så vidt jeg husker, hun ber ikke om å få ting servert på sølvfat? Så å gå løs på henne ifht. fattigdomsbegrepet synes jeg er litt malplassert. Det er mange som tar dumme valg, det være seg 700 000 på utdanning eller i type luksusfellensetting. Uansett hva årsaken til at man sitter igjen med lite penger er og hvor selvforskyldt den er, så kan jeg godt forstå at det er tøft å sitte igjen med lite penger over tid, og det å måtte snu på hver krone. Det hjelper liksom lite at man har en ok inntekt inn, hvis det man sitter igjen med etter at regningene er betalt ikke strekker til mer enn til det helt basale. Vi kan godt si at slik har vi hatt det en periode også, sånn og slik og herlighet. (Jeg har selv levd på ekstremt lite penger en periode i livet, så jeg vet hvordan kan være.) Men når man står oppi det med begge beina, helt alene og med et lite barn, ingen utsikter til bedring, så kan jeg skjønne at det er tøft. Tøft som i tøft og krevende. Ikke som i stakkars-fattige-meg.
At de som virkelig er fattige ikke kommer særlig fram i media er ingen nyhet, dessverre. Glemmer ikke programmet på NRK hvor en i 20-årene, nyutdannet men uten jobb, sto fram som representant for de fattige. Han nektet å gå på jobbsøkerkurs, og fikk derfor redusert hjelp. Man representerer ikke fattignorge ved å ha hatt dårlig råd en måned eller to.
SpetakkelRandi sa for siden:
leste dette i Foreldre og barn.. ble litt overrasket over at de kalte henne fattig!! dårlig råd er jo forståelig.... siden prisene er høye i norge og det er dyrt å bo.. og det var jo et grusomt høyt studielån hun hadde da..? jeg ville krevd mye mer i lønn for å ha tatt så mye studielån for å utdanne meg..
ItsOnlyMe sa for siden:
:nemlig: Det tror jeg også.
Ellers synes jeg at artikkelen er et dårlig eksempel, og hun har heller ikke spesielt dårlig råd. En ganske normal lønn, + alle tilleggene hun får, så synes jeg faktisk ikke noe synd i henne.
Kjøpe møbler på Ikea? Er det blitt i lavsjiktet nå liksom? Da har man dårlig råd da... Hallo? Og å vere bevist på prisen, det er vel helt normalt blant mange småbarnsforeldre, - også andre! Det samme er å kjøpe ting på Finn, eller arve. Bursdagspresanger kan man kjøpe på salg, ganske billig, det samme gjelder klær og annet. Det er bare å kikke litt rundt...
Lykken sa for siden:
Det er jo journalisten som drar fram dette eksemplet og vinklingen på artikkelen som er feil.
Brutus_ sa for siden:
" ....helvete, jeg har bare råd til kneipp på Rema etter å ha investert i ny bil. Trange kår her i landet...."
Ikke at så mange klager her i landet på det. Er nok mangt er begredelig måltid bak hver nye årsmodell i de tusen garasjer rundt om.
millact sa for siden:
Om hun bytter bhg og bosetter seg lenger vekk = rimeligere husleie, vil hun faktisk ikke rekke å jobbe fulltid når hun er alenemor.
Hun har høyt studielån, og har studert på et av verdens beste universitet. Synes det er rart at hun får såpass lav lønn, jeg. 350 000 kr synes jeg er dårlig lønn for en som har studert i såpass mange år som hun har gjort og på prestisjeuniversitet.
millact sa for siden:
Hvordan i all verden kan du si at det er selvvalgt at hun har dårlig råd? Hun har studert i mange år og har nok regnet med å få seg en godt betalt forskerjobb etterpå. Dessverre ble hun gravid og alene. Det er ikke alt man styrer selv. Kan godt hende hun ikke har så mange andre jobbmuligheter enn i Oslo.
Jeg tviler forresten på at de fleste småbarnsfamilier i Norge må snu like mye på krona som henne og gjøre like mange prioriteringer.
Katta sa for siden:
En ting dette illustrerer er hvor gode ordninger vi har i dette landet. Her har vi ei som har valgt bort disse ordningene. Ikke at det er noe galt, men hun har tatt en utdanning i utlandet som ikke er gratis, måttet ta opp lån der og hun har fått et barn uten å være omfattet av norske trygdeordninger. Jeg synes litt synd på henne, det var garantert ikke slik hun hadde sett for seg livet da hun ung og ambisiøs tok lang utdanning i utlandet. Det er mange temaer man kunne tatt opp med denne damens økonomiske situasjon som utgangspunkt, det er bare så synd journalisten velger fattigdom som tema.
Slettet bruker sa for siden:
Det er da ikke verre enn at hun tøffer seg opp og bytter jobb til et sted de betaler mer?
Og godt betalte forskerjobber - er det mange sånne da? Jeg har inntrykk av at forskere lever på nerdefaktoren jeg?
apan sa for siden:
Det står jo i artikkelen at hun takket ja til jobben med lavest lønn i gledesrus. Videre har hun valgt å studere i utlandet, og hun har vel sett studielånet vokse underveis. Jeg tenker det er studielånet som er hennes hovedproblem, inntekten hennes er ikke SÅ lav.
Dama synes å ha mange utfordringer, men fattigdom er ikke greia her.
Silje sol sa for siden:
Hva er det for en ting å si da, dette vil jo stå på nettet til evig tid. :sukk:
millact sa for siden:
Er vel neppe så mange av dem, men jeg er rimelig sikker på at de er godt betalte stort sett. Vi vet jo ikke hva hun har studert, men kanskje noe innenfor medisin, f.eks? Hadde hun blitt værende i USA, hadde hun nok fått en høy lønn, men det hadde vel blitt vanskelig å være alenemor der uten familie rundt seg til å hjelpe til.
Teofelia sa for siden:
Forskerjobber varierer vanligvis fra helt greit til veldig godt betalt, jevnt over, og vanligvis adskillig bedre betalt enn 350 000 i året.En annen sak er at de ikke akkurat vokser på trær.
Teofelia sa for siden:
Sto det ikke samfunnsmedisin i artikkelen da?Storm sa for siden:
Hun har studert samfunnsmedisin, jeg antar da at hun ikke er lege, men en epidemiolog e.l. og har jobb som forsker. Da vokser ikke godt betalte jobber på trær. Ellers helt enig med dere i at denne artikkelen ikke handler om fattigdom.
Katta sa for siden:
Jeg synes det er en grei ting å stå for, selv om det ikke ser så pent ut slik det står der. Men man skal være klar over at når et sitat begynner med tankestrek sånn og ikke står inni "", er det ikke et direkte sitat, det er journalistens gjengivelse av meningsinnhold. Det er ikke sikkert hun har sagt det på den måten i det hele tatt.
Silje sol sa for siden:
Det var nå litt godt å høre.
Perhonen sa for siden:
At hun har dårlig råd, sett fra sitt synspunkt tror jeg nok. Det kommer også litt an på hvem man sammenligner seg med. Om man har en vennekrets som til stadighet har råd til nye møbler, ny bil, nye klær, til å spise ute osv osv så kan man antagelig føle seg fattig.
Artikkelen sier forøvrig at: "Cecilie tjener rett over 350 000 kroner. Som eneforsørger mottar hun mange former for stønad, både overgangsstønad, bostøtte, dobbel barnetrygd og bidragsforskudd fra staten. Likevel strekker ikke pengene til."
Av disse får hun dobbel barnetrygd. Hun tjener for mye til å få overgangsstønad, bostøtte, og bidragsforskudd fra staten. Hun får kanskje noe bidragsforskudd, men ikke veldig mye. 650 kroner pr måned kanskje. Så jeg har inntrykk av at artikkelforfatteren har vært litt slurvete med jobben sin her.
Jeg tjener ikke så mye som 350000 i året. Har en husleie på 10000 og studiegjeld på 150000 i året. Jeg har dårlig råd, men vi klarer oss relativt greit. Jeg har to hjemmeboende barn, og vil nok ha det i mange år ennå. Den ene er over atten, så jeg får ikke barnetrygd for ham lenger, ei heller bidrag. Han får 1700 i måneden i sosialstønad så jeg slipper å holde ham med lommepenger. Forøvrig har han en del utfordringer som gjør det vanskelig for ham å få jobb. Vi levde på arbeidsavklaringspenger (attføringsstønad) i 3 år, og da var vi en familie på 4. Nå er eldste sønnen min flyttet hjemmefra. Den gangen var vi vel egentlig ganske fattige. Vi har aldri vært på sydentur, og har kjøpt alle møblene våre brukt. Jeg har arvet stereoanlegget vårt, tv'en kjøpt på avbetaling, mat kjøpes på tilbud. Og klær ja, det hender seg man kan gjøre et kupp på salg. Og jeg kunne aldri et minutt tenkt meg å vært uten barna mine. Og jeg har det veldig godt sammen med dem. Jeg kunne dog tenkt meg å hatt litt mer å gi dem av og til. Skjemme dem litt bort.
Og så kunne jeg tenkt meg nye gardiner. :D
Men fattige er vi ikke.
Harriet Vane sa for siden:
Jeg har også lyst på nye gardiner. :mumle:
Millact: Hvor lang tid tror du at t-banen tar fra Grorud eller Holmlia til sentrum? Hvor tror du at folk på Grorud eller Holmlia har jobb og barnehage?
apan sa for siden:
T-banen fra Holmlia tar lang tid, linja må bygges først :nemlig: . Til gjengjeld går toget veldig raskt, tror det er 12 minutter til Oslo S.
Lykken sa for siden:
Fra Holmlia er det vel bare 10-15 minutter, men fra Grorud kanskje ca 20 minutter muligens, avhengig av t-bane eller tog og om det er hurtigtog eller lokaltog. Men uansett, jeg ser problemstillingen med å klare full stilling med reisevei, jeg har hatt flere alenemødre som kollegaer som måtte gå ned i litt lavere stilling (type 92-90%) for å klare det. Det har jo også noe med hva slags åpningstid barnehagen har (vanskelig å rekke jobb kl 08 i sentrum hvis barnehagen åpner 0730 som hos oss med togtid ca 30 min) og hvor lenge du faktisk ønsker at barnet skal være i barnehagen. Men at det er absolutt tvingende nødvendig å bo på Grünerløkka eller Frogner kjøper jeg ikke altså.
Perhonen sa for siden:
Det handler kanskje mye om hvor familie og venner bor også. Det er vel ikke så artig å bo i en lavstatusbydel om "alle andre" bor på beste vestkant.
Det kjenner jeg jo på av og til selv også. Jeg bor i en såkalt "fattig" bydel, og merker jo av og til at andre ser ned på meg i forhold til bosted. Noe som irriterer meg grenseløst. For det første var det der jeg hadde råd til å bo, for det andre er det et flott sted med mange flotte mennesker, og et flott bomiljø. Det er en trivelig plass å bo, med unntak av enkelte ansatte i skolen som mener at vi må se på oss selv som heldige siden de nedlater seg til å jobbe i vår bydel. (Den har jeg fått muntlig, du må være takknemelig for at vi har valgt å jobbe på ditt barns skole.)
Maverick sa for siden:
Man rekker faktisk ikke å bo helt i Suburbia med jobb i sentrum om man har barn i barnehage i suburbia og er avhengig av banen til og fra. :BTDT:
Men, hvis man først er smart nok til at man kommer gjennom en høy utdannelse og klarer å både åpne og lukke dører uten hjelp og bruksanvisning, er logistikk ikke det største problemet. There's always a way.
Jeg kjenner igjen følelsen av å ha dårlig råd, men "fattig" er ikke riktig begrep å bruke når man ikke er der at man jobber trippelt via vaskejobber og bartendertjeneste for å få betalt husleia. (Satt på spissen, åff kårs.)
Maxine sa for siden:
Jeg tror nok mye her er fremstilt feil, men jeg vil ikke tro hun er verre stilt enn mange alenemødre.
Jeg har nok lavere inntekt, eier egen bolig, og har valgt å bosette meg i hjembygda, selv om det medfører mer kjøring til og fra jobb. Ja, det betyr lengre dager i bhg/SFO, men fordelene gjør opp for ulempene for min del. Man må jo finne alternativer, dersom man ikke finner løsningen på dette. Hadde jeg ikke fått dette til å gå rundt på sikt, ville jeg helt klart valgt å prøve å finne et enda billigere sted å bo, så lenge det var i overkommelig avstand til arbeidsplassen.
Olympia sa for siden:
Vi bodde ganske sentralt på Oppsal, og jeg hadde ikke sjans å hente og levere i barnehagen med arbeidstid fra 0800 til 1600 i sentrum. Barnehagen hadde åpningstid fra 0730 til 16.30, t-banen tok 20 minutter, så det gikk akkurat ikke. Jeg ser den, altså.
allium sa for siden:
Jeg har også bodd rett utenfor Oslo, vært alene og forsøkt å rekke barnehagetider. Jeg slengte ungen inn i det dørene åpnet og kom styrtende ett minutt før stengetid. Kollektivreising var utelukket, det var ikke rom for å vente på forsinket tog, eller for at jeg ikke rakk toget hvis ungen slo seg vrang i et par minutter.
Men nå er det jo ganske normalt å ha det trangt som nyutdannet, nyetablert, nybakt forelder. Og som aleneforsørger - jeg kjøper ikke all den maten jeg ønsker meg, jeg har ikke kjøpt møbler på årevis, verken på Ikea eller noe annet sted, jeg går aldri ut og spiser.
Når jeg ikke føler dette som noe stort problem tror jeg det mye er fordi jeg føler meg grunnleggende trygg. Jeg vet at vi klarer oss. Jeg vet også at mer penger ikke nødvendigvis betyr mer lykke, for jeg har hatt det også. Jeg tror det verste ved situasjonen som beskrives ikke er den fysiske mangelen på penger, men følelsen av ansvaret, å være alene om det, kombinert med pengemangelen.
Harriet Vane sa for siden:
Toget, Apan, selvsagt.
Vår barnehage i Oslo var oppe fra 0700 til 1630, skulle vel være rom for å hente og levere med en arbeidsdag i mellom der, men alle har vel ikke like greie åpningstider.
teamor sa for siden:
Sånn for å diskutere denne saken konkret - hvis hun jobber/får seg jobb som forsker innenfor noe som er knyttet til Universitetet i Oslo, kan hun søke bhgplass i de ansattes barnehage på Blindern. Da rekker hun å bo i suburbia og har ungen i nærheten av seg hvis det skulle skje noe i løpet av en dag, men bakdelen er jo selvsagt at ungen må være med på t-banereisen hver dag. Selve bhgdagene blir likevel kortere enn de fleste alternativer.
Teofelia sa for siden:
Utfordringen ligger gjerne i å få seg en forskerstilling på Blindern. Det er ikke alltid like lett ...
Harriet Vane sa for siden:
Jeg har veldig gode erfaringer med å ha barnehageplass ved en av foreldrenes arbeidsplass. Det forkorter jo barnehagedagen også og med bare ett barn kan man jo ha det ganske hyggelig mens man tar bussen eller banen hjem.
teamor sa for siden:
Pøh, det må vel la seg ordne.. :knegg:
allium sa for siden:
Tre kvarter fra barnehagen og helt frem til jobb - det er mange som bruker mer enn det. Elller akkurat det, slik at et minutts forsinkelse eller to velter hele dagen.
Muad'Dib sa for siden:
350.000 svarer så vidt jeg husker circa til lønnen for en nybegynnerstipendiat uten yrkeserfaring (lønnstrinn 45), og i så fall er hun allerede i løype. Det ville også forklare hvorfor hun takket ja "i gledesrus".
Kanina sa for siden:
Ikke har man noe særlig forhandlingsrom heller.
Teofelia sa for siden:
Det virker ikke helt utenkelig. Og hvis det er situasjonen, kan hun i alle fall trøste seg med at det er en høyst midlertidig tilstand, selv om det er kjipt mens det står på.teamor sa for siden:
Hun har kommentert selv - i kommentarfeltet:
Teofelia sa for siden:
Jeg synes hun virker reflektert og fornuftig, og jeg synes det er veldig synd at avisen har stilt henne i et så ugunstig lys som de gjør i den artikkelen (ved å putte henne i "fattigbås").
Lykken sa for siden:
:nemlig:
Appelsin sa for siden:
Jeg synes det blir litt spesielt å gå ut på denne måten.
Det å velge å være stipendiat i flere år er selvfølgelig noe som vil gi gevinst på sikt, men for mange med familie og barn er det et ganske radikalt valg ettersom lønna er som den er.
Vi var fullstendig klar over at vi kom til å få det kjipt økonomisk når mannen var doktorgraddstipendiat (for øvrig med 80000 mindre i årslønn enn denne dama har), og jeg valgte 80% lønn av turnuslegelønn i permisjonstida. Men det var jo valg vi tok og visste konsekvensene av.
En god venn av meg har akkurat satt doktorgradsønsket sitt på vent, nettopp fordi han har blitt alene med et lite barn. Han har lang utdannelse og stort inntektspotensiale i riktig jobb. Vi har flere venner med samme utdannelse som oss som driver og regner på om de kan "koste på seg" en doktorgrad.
Esme sa for siden:
Helt enig. Hun sier jo ingen steder at hun forventer at samfunnet skal bidra mer, det eneste hun sier er jo at det er traurig å ha dårlig råd.
Og det synes jeg faktisk må være lov i seg selv å sette søkelys på (jeg synes jo at journalisten har hatt litt feil fokus), dette at folk rundt en, ressurssterke folk kan være i perioder hvor det er litt for lite penger, og at vi må prøve å bremse opp for forbruksspiralen og heller leve litt mer nøysomt.
Harriet Vane sa for siden:
Ikke sant?
Det blir jo helt galt om det skal virke som om normalen er å alltid ha masse penger, kunne kjøpe alt og aldri spare på noe eller prioritere det minste.
Tvert om, så burde jo sparing, prioritering, budsjett og tæring etter næring være et ideal. Da hadde det kanskje blitt litt mindre luksusfelle og opplevelse av relativ fattigdom også. Det som går igjen i luksusfellen er jo at de som er med opplever at alle andre kjøper ditt eller gjør datt. De ser kanskje ikke at folk prioriterer og at det er A om har flatskjerm, mens B har ny bil, C har kule klær og D er masse på ferie. De ser at "alle" har flatskjerm, ny bil, kule klær og er masse på ferie. Da opplever man seg som fattig i forhold, og så er det noen som prøver å følge opp, skammer seg over å ikke kunne gjøre alt, lukker øynene og drar kortet.
Også tror jeg ikke man skal være så redd for å være åpen med ungene om økonomi. det virker som om mange for det første ikke vil nekte ungene noe og vil at ungene skal ha alt og få alt. For det andre virker det som om man er redd for å bekymre barna og heller vil lulle barna inn i en idé om at penger ikke er en greie.
Jeg sier til eldste (de andre er for små) at nei, denne måneden blir det ingen klær, eller nå må vi prioritere X fremfor Y, eller at hun må være forsiktig med tingen, for vi har ikke penger til ny.
Divine sa for siden:
Jeg husker at eksen min ble sint på meg fordi jeg sa til eldstemann (som da var tre år) at vi ikke hadde råd til et eller annet. Det burde barnet skjermes for, mente han. Jeg var ikke enig. Man skal ikke belemre barna med ev. økonomiske problemer, men et realistisk verdensbilde er bra. Eldstemann svarte for øvrig på mitt utsagn på et vi ikke hadde nok penger ved å si at "men det er en minibank der borte, mamma. Der er det penger", så det var kanskje like greit at han fikk et lite innblikk i hvordan penger og økonomi fungerer. :fnis:
Irma sa for siden:
Jeg hørte innimellom at det og det hadde vi ikke råd til, da jeg var liten. Jeg synes foreldrene mine var helt håpløse. Sjekkheftet var jo fullt av sjekker!
Ellers henger jeg meg på at jeg fikk et godt inntrykk av damen, men så leste jeg hele intervjuet i Foreldre og barn først, og ikke bruddstykker av det på nett. Jeg synes det er flott at ressurssterke folk stiller opp og forteller om en hverdag som må gå rundt, på tross av lite penger. Denne damen sto ikke fram som en representant for de fattige, men som en representant for de som må jobbe hardt for å få økonomien til å gå rundt. Jeg tror at hennes stemme kan være svært viktig for mange av de oppegående aleneforeldre (eller par) rundt i landet, som føler at de er de eneste i landet som ikke kan gi barna sydenferier, slalåmutstyr og Playstation. Så får noen andre stå for representasjonen for de fattige, gjerne noen uten utsikt til bedring økonomisk. F.eks minstepensjonister og uføre som sitter igjen med fint lite etter at det mest basale er dekket. Det finnes folk som må leve resten av sitt liv på sosialhjelpssats, en sats som er ment å være midlertidig. F.eks innvandrere uten rett til pensjon. Da er det ikke snakk om feriepenger og halv skatt og den slags, man lever på et minimum uten utsikt til bedring hele året. Resten av livet. Det finnes en god del denne kategorien, dessverre.
Kanina sa for siden:
Jeg er veldig åpen om sånt. Ved direkte spørsmål om hvorfor vi ikke kan kjøpe ditt eller datt, så svarer jeg at det er for dyrt, hvis det er det som er tilfelle.
En dag før jul tok jeg med barna i butikken, og hadde glemt å overføre penger til brukskontoen min. Da vi sto i kassa, måtte vi dessverre legge igjen falukorven, for den hadde jeg visst ikke penger til. Barna ble sååå lei seg, at mannen som sto bak meg i kassa tilbød seg å betale den for oss! :rørt: Jeg innrømmer glatt at det kanskje var litt skamfullt. Selv om jeg jo hadde penger (om enn på feil sted i banken) og dessuten fryseren full av fiskepinner. :flau:
Selvfølgelig skal barn inkluderes i økonomi, og forståelsen for å prioritere.
Najade sa for siden:
Jeg syntes absolutt at hun gjorde et godt inntrykk, og forklarte godt hvordan situasjonen er for mange her i landet.
Synes også at det er veldig viktig å sette fokus på at mange med gjennomsnittslønninger ikke akkurat har det fett. Det jeg reagerte på var å kalle det fattigdom, men nå ser jeg at jeg har oversett at det var i HI dette sto, ikke i artikkelen.
Kanina sa for siden:
Enig. Det var vel også en faktaboks om fattigdom ved siden av artikkelen i Dagbladet. Så det er jo ikke så rart om det framsto som et eksempel på "fattigdom".
rine sa for siden:
350.000, sikkert rundt 8.000 i stønader i mnd og dårlig råd? Da er det noe som er galt et sted. :nemlig:
Perhonen sa for siden:
Selv med 350000 i årslønn trenger det ikke å bli så mye igjen når skatten er trukket. I sær når man leier og ikke eier. Det vil da si at man får svært lite i skattefradrag. Man kan ha utbetalt en lønn på ca 18000. Hvis man da har en husleie på 10000,- pluss strøm, pluss telefon, barnehage (enslige mødre får ikke dekket alt) reiseutgifter, mat, klær, hygieneartikler, forsikringer.... så blir det ikke så mye igjen.
millact sa for siden:
Ja, hun vil jo stige i lønn etterhvert, men det tar jo tid å komme seg lenger opp. Med så høyt studielån så klarer hun neppe å betale ned noe særlig ekstra på det heller, så jeg tror det blir svært lenge til hun får råd til å kjøpe seg et sted å bo, dessverre.
m^2 sa for siden:
Som stipendiat får man vel kanskje studenthybel og studentbarnehage :sparke:
Teofelia sa for siden:
Ikke studenthybel, men man kan kanskje få studentbarnehage. Det var i gamle dager at stipendiater hadde studentstatus. Det har de ikke lenger, til gjengjeld har de litt mer enn knapper og glansbilder i lønn.
Teofelia sa for siden:
Det ser ikke ut til at man kan få studentbarnehageplass heller, i alle fall ser det slik ut både på studentsamskipnaden i Oslo og Trondheims nettsider.
teamor sa for siden:
Nei, men man kan som sagt få barnehageplass i de ansattes barnehage hvis hun er tilknyttet Blindern. Det koster nok det samme dog.
Teofelia sa for siden:
Det kan man i Trondheim også, men det er vanlig barnehagepris, ja.
m^2 sa for siden:
åh :flau: :knirk: Bryr stipendiater seg om penger altså, sier du?
Katta sa for siden:
Å være stipendiat er ikke noe fett. Og det er ikke gitt at man kommer seg opp og frem og får seg en god forskerstilling så lett heller, universitetene har en ukultur med å holde folk i midlertidige og dårlig betalte stillinger. Men hun kan helt sikkert ha muligheten til andre jobber etterhvert. "Alle" vet at en stipendiatperiode er en god tid, men mye penger har man ikke.
Og med 700000 i studielån, utgifter til leilighet i oslo og barnepass blir det ikke så mye igjen. Det er kjedelig, og gitt at hun vil fortsette på den veien hun har lagt opp er det ikke sikkert det bedrer seg helt med det første heller. Jeg skjønner det er veldig kjipt å sikte mot toppen og bomme sånn.
På en måte er hun litt offer for den tiden hun lever i. Vi oppmuntrer jenter til å velge ambisiøse utdanninger og jobber uavhengig av hva de tenker om fremtidig familietilværelse. Så kommer det et barn og snur livet så til de grader på hodet, og hun hadde vært mye bedre stilt økonomisk og sosialt ved en mindre ambisiøs utdanning. Det er kjedelig å ha mye dårligere råd enn de man normalt omgås uansett hva dette skyldes og selv om man ikke objektivt sett er fattig.
meisje sa for siden:
Denne traaden minner meg om en diskusjon jeg hadde med min venninne etter aa ha jobbet i 3 aar etter studiene.
Hun klaget over daarlig raad. Ble dog enig at aa kjoepe hus, hytte, to nye biler paa en gang var det snakk om prioriteringer.... Ikke daarlig raad. Og at om det ble for slisomt aa maate spinke og spare kunne man selge seg ned i eiendeler. De byttet den ene bilen til en eldre modell, og slapp aa leve paa havregroet.
Storm sa for siden:
Utdannelsen hun har tatt retter seg veldig mot forskning, etter min mening, og særlig fett er det ikke å være postdok heller. Så det er ikke nødvendigvis en fet jobb rett rundt hjørnet heller.
Tallulah sa for siden:
At hun i teorien kan få barnehage på Blindern, betyr ikke at hun får det. De har ventelister de, som alle andre. Kan også hende at hun har tatt valgt i forhold nærmiljø, slik at barnet får gå på skole med barn fra barnehagen. Med tanke på at det er en artikkel fra foreldre og barn, ikke en undersøkende artikkel fra en avis, så syns jeg den er helt grei. Den viser at det å ha dårlig råd, ikke kunne kjøpe bursdagsgaver etc. rammer mange fler enn de med merkelappen "fattige".
Når man studerer i utlandet får man også høyere studielån.
Brutus_ sa for siden:
Slik systemet var i min tid så kunne du låne på så lenge du var registrert student. Ingen rådgivning, bare å fylle ut et skjema. Synes det er og var altfor slækkt det der, mange får seg et beinhardt møte med realitetene når de første regningene dukker opp etter xxx antall år.
Katta sa for siden:
Da var din tid før min tid. Det var flere på mitt kull som sleit med at de hadde mer enn 2 år med studielån før de begynte på medisin. Det var nemlig maxgrense på 7 eller 8 år.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling. Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.