I lys av Huldras tråd, så lurer jeg på hvordan dere ser på det å ringe et nødnummer. Jeg har alltid tenkt at det bare var noe man gjorde når det sto om liv, men så var jeg på et førstehjelpskurs for noen år siden der kursleder jobbet på alarmsentralen (heter det det? nødsentralen?), og han sa at "er dere bekymret, ring nødnummeret."
Jeg fikk store magesmerter og brekninger på nyttårsaften, og følte meg virkelig elendig. Legevakta var en times kjøring unna, føret var mildt sagt elendig og den eneste bilen vi hadde til disposisjon, var mammas vrak av en Subaru. Jeg klarte ikke tanken på å sitte oppreist i bil helt inn til Legevakta, så jeg sa at jeg trodde jeg trengte ambulanse. Mamma ringte 113, og jeg tenkte at "shit, nå blir hun sikkert bryskt avvist", men det ble hun ikke. Faktisk kom ambulansen innen 15 minutter og jeg ble kjørt til sykehuset.
Hadde dere ringt til 113 i en slik situasjon? Hvorfor / hvorfor ikke? Og hvor mener dere grensen går for misbruk av nødnumrene?
Den eneste gangen jeg har ringt nødnummeret, fikk jeg ikke svar og måtte ringe politiet i stedet. (Det var nyttårsaften, og jeg overvar et innbrudd i en restaurant.)
Nei, vent. Jeg har også ringt nødnummeret da jeg kjørte bak en bil, på vei over en fjellovergang, og mistenkte at sjåføren i bilen foran ikke var edru. Da ble jeg i alle fall tatt svært så seriøst.
Jeg tror jeg ganske enkelt hadde ringt nødnummeret hvis jeg lurte på om det var det rette å gjøre, også fikk de avgjøre om jeg burde ringe noen andre i stedet.
Jeg vet forresten om noen som ble overrasket av snøstorm på fjellet og som gravde seg ned i tide. De hadde det fint, men var bekymret for at det skulle bli sendt ut letemannskap etter dem. Det eneste nummeret de fikk kontakt med var nødnummeret, så da ringte de det for å gi beskjed om hvor de var og at alt var bra. De beklaget veldig å misbruke nødnummeret slik, men fikk til svar at dette var aldeles riktig bruk av nødnummeret, og hjertlig takk for at de ringte.
Jeg har ringt to ganger til amk og fått hjelpen jeg trengte begge gangene.
For min del så tenker jeg at jeg ringer nødnummerne når jeg selv vurderer at jeg eller andre er i nød, og når jeg selv ikke greier å finne veien ut av nødstilfellet. Så er det opp til de som sitter på sentralen å vurdere hvilke tiltak som skal igangsettes.
Jeg hadde også ringt i din situasjon, Divine. Den ene gangen jeg ringte hadde et veldig likt forløp.
Jeg har ringt nødnummer tre ganger tror jeg. En gang til politiet med varsel om en bilulykke, og to ganger til brannvakta med varsel om brann. (ringte i panikken 113 siste gangen, men ble satt direkte over til brannvakta.)
Jeg hadde ikke nølt med å ringe 113 i tilfellet til Divine.
Om det er praktisk mulig, så prøver jeg helst å ringe direkte til legevakt eller til politivakt istedet for å ta opp 11x-numrene. For det viktige er jo at de gangene folk trenger å komme rett igjennom uten ventetid, så er det kapasitet.
Men jeg tenker litt sånne baner:
Trenger legetilsyn i løpet av et par timer -> legevakt, trenger legetilsyn NÅ -> 113
En gang to stykker prøve å rappe veska mi, så sprang de etterpå nedover mot byen, da ringe jeg typisk politivakta for å spørre om de kunne se etter dem. Hadde de ikke gitt seg, så hadde jeg ringt 112.
Det er riktig når du må varsle noen/om noe og det haster. Når du ikke kommer på noen andre numre eller ikke har mulighet til å sjekke.
Jeg har aldri brukt nødnumre.
En gang har jeg ringt til politiet, fordi jeg var førstemann på jobb og det hadde vært innbrudd der. Da ringte jeg et annet nummer, og var veldig usikker på hvor jeg egentlig skulle henvende meg.
Nødnummer bør vel være forbeholdt situasjoner hvor det er fare for liv og helse. Jeg har ringt to ganger, en gang når en drosjesjåfør ble overfalt av en misfornøyd passasjer og alle kameratene hans var truende i tillegg og en gang når en bil foretok mange farlige forbikjøringer på E6 langs mjøsa. Den første gangen ble jeg tatt dønn seriøst og de kom nesten før jeg la på, den andre gangen fikk jeg beskjed om å ringe det lokale politidistriktet og nei, de kunne ikke hjelpe meg med telefonnummer.
edit nå lyver jeg litt, jeg ringte også en gang da samboer ble akutt syk og da fikk jeg ambulanse med en gang.
Jeg skjønner jo at du lett kan gjøre en sånn vurdering, men for meg er det ikke nødvendigvis en åpenbar grunn til at det er greit å vente et par timer. Burde jeg vite hva som skal sjekkes for at jeg selv kan vurdere om det haster eller ikke? Er det sånt man bør kunne?
Jeg spør fordi jeg oppriktig lurer altså, ikke fordi jeg er uenig med deg.
Jeg lurer på det samme. For å ta meg som eksempel igjen. Jeg følte meg skikkelig dårlig og begynte å bli temmelig redd. Jeg tenkte at det kunne være noe så uskyldig som omgangssyken, men var like redd for at det skulle være noe alvorlig som tarmslyng (siden det er en kjent komplikasjon av vektoperasjon), og jeg visste ikke hvor raskt man måtte til behandling ved tarmslyng. Jeg synes derfor det var riktig å ringe 113, så fikk de heller ta den avgjørelsen.
Jeg har aldri ringt nødnummeret, men er enig med Kaisa.
Eldste har dog ringt nødnummeret. Hun var liten (2 år), vi bodde i England (nødnummer 999). Vi la ikke merke til det, men plutselig sto politiet på døra. Da hadde hun sovet i to timer (det var på kvelden), så de hadde hvertfall ikke forta seg.
Vi beklaget veldig, og de måtte inn å sjekke at vi faktisk hadde et barn. Ganske flaut, og det ble ikke bedre av at jeg hadde knust et vinglass så hele kjøkkengulvet var dekket av vin og glasskår. Men de var veldig hyggelige, og de ble ikke sinte.
Men da er det jo greit da? Nå vet skremmern mer om det, men jeg har tatt i mot mye legevakttelefoner og problemet er jo at folk overhodet ikke vurderer når de ringer. Alt fra katt i tre til eksem de har hatt i 5 måneder til øyekatarr.
Forresten sto det i avisen her om dagen at folk ringte politiet, både nødnummeret og det andre når brøytebilen ikke hadde kommet. Det var vel ikke greit.
Vi fant en nær eldre venn død i sin bolig. Ringte fastlegen men han var ikke der og ringte deretter legevakten men kom ikke igjennom. Det hastet jo ikke men situasjonen tilsa at vi ønsket å få han undersøkt og bort fra der han lå. Vi endte med å ringe nødnummeret og de skulle sende legen oppover og ba oss vente. Siden dette ikke hastet så måtte vi vente et par timer. Legen kom og deretter måtte vi vente et par timer på begravelsesbyrået. Både min mor og meg er nokså garva hva dødsfall angår men det var virkelig vondt å se han ligge slik.
Nå vet jeg at politi skal kontaktes ved uventet dødsfall men dette var en gammel mann med hjerteproblemer og på et vis ikke helt uventet.
Det er jo et kjempeproblem at det finnes idioter som ikke er i stand til å forstå at nødnummerne er NØD-nummer. Særlig politiet har en helt sykt stor mengde telefoner til 112 som overhodet ikke er nødtelefoner. Det er jo kjempeviktig at folk har stor respekt for disse nummerne og ikke bruker dem som en slag opplysningstjeneste. Dette var innlegg i diskusjonen og har ikke med Hillarys innlegg å gjøre.
Ja både og. Har opplevd dette før da jeg jobbet i hjemmetjenesten men jeg må innrømme at jeg etterpå for meg selv fikk en reaksjon. Der og da var vi begge rolige.
Ja det stemmer. Vi prøvde som sagt å kontakte fastlege og deretter legevakten med laaaang ventetid og ringte derfor nødnummeret som skulle få tak i legevaktlege. Vi fikk vite tidspunkt når de skulle komme. At lege ikke kom til avtalt tid hadde vi forståelse for da akutttilfeller må prioriteres. Men ventetiden ble svært lang.
Ja det er rett det også. Men der og da var lege det første vi tenkte på. I følge de vi snakket med og det vi kunne se så var det så tydelig hva som hadde skjedd samt vedkommendes sykehistorie og alder. De ba oss derfor vente på lege først.
Jeg har bare ringt nødnummeret en gang privat, og det var da vi fant en forvirret mann tynnkledd ute i mange kuldegrader, midt på natta. Da han la seg for å sove i en snøskavl var det på tide å ringe. Politiet hentet ham i løpet av 15 minutter.
På jobb har det hendt at folk har falt om eller fått illebefinnende. En gang var det selvmordsforsøk på kjøpesentertoalettet, det var ikke noe særlig, men det gikk heldigvis bra.
Der og da skal det godt gjøres å tenke 100% riktig. Derfor tok vi kontakt med nødnummeret da vi ikke fikk tak i lege raskt. Går utifra at de vet hva som var rett her. Vi er regnet for å være de nærmeste.
Er man i tvil, ringer man nødnummeret. Å ringe hvis man f.eks. er i Divines tilstand kan aldri bli misbruk av nødnummeret. Selv om det nå viste seg å være luftsmerter og at en promp var alt som skulle til, tar man opp telefonen og ringer når man er oppriktig bekymret, evt. bare usikker på hva som er riktig å gjøre i en situasjon. Vi opplever oftere og oftere ungdom og barn som ringer bare for å prate. Som har det vondt, som ikke vil hjem, og som vandrer gatelangs og bare har nødnummerene memorert. Det er ikke nød i ordets rette forstand, men 113 blir likevel veldig riktig.
Et eksempel på misbruk kan være å bruke 113 som 1881. "Hallo, ja, jeg finner ikke nummeret til legevakta, kan dere sette meg over."
Tja. Når er personen død, da? Det er ikke alltid legfolk er så flinke til å bedømme sånt selv, så 113 er absolutt idéelt i første omgang, med mindre det ikke er noen tvil om at vedkommende er død, og har vært det en stund (stiv, kald under dyna, lukt, hode adskilt fra kropp osv.). Er man usikker på hvor lenge personen har vært død, ringer man 113, og da får man en rekke spørsmål som skal gjøre operatøren sikker på om det skal startes gjenopplivning eller ikke.
Her var vi sikker på at vedkommende ikke levde. Og etter div spm fra nødtlf så ble vi enige om å vente på legevaktlegen. Vi rørte ingenting og lot vedkommende ligge slik han lå til legen ankom.
02800 ringer jeg stadig vekk. Har det på speed-dial, omtrentlig. :filer:
Er det brann ringer jeg 110, man leker ikke med brann.
Ser jeg et innbrudd/ran/akutt politibehovssituasjon, ville jeg ringt 112.
113 ville jeg ringt dersom jeg anså en situasjon/skade for så alvorlig at jeg 1)trengte ambulanse asap, 2)trengte veiledning i en situasjon frem til lege/ambulanse var på plass (type tjah, feberkramper hos Knøttliten? Da hadde jeg fått panikk og ringt 113.) eller noe i den duren.
For vurderinger i forhold til hjernerystelser og kutt i pannen, ville jeg ringt legevakten.
Jeg vet at jeg klarer å holde hodet kaldt, så jeg regner med at jeg ville klare å gjøre en vurdering (utfra den kompetansen og erfaringen jeg har) før jeg kastet meg over telefonen.
Har ringt nødnumeret til politiet noen ganger, en gang ved husbråk da vi ble hentet av en fortvilet nabodame som ikke klarte å roe kranglefantene, og da jeg ikke klarte å fysisk stoppe den ene mannen fra å gå løs på en annen med div uegnede "våpen" fant jeg det tryggest å ringe igjen selv om denne damen hadde ringt en halvtime tidligere uten at noen hadde kommet. Måtte også be dem sende ambulanse for å fikse mannen som lå med dype kutt i hodet, og da videreformidlet de det så jeg heldigvis ikke trengte å ringe flere. (Skulle bare mangle.)
Og rett før jul ringte jeg nødnummeret mens jeg kjørte nedover mot byen, da jeg var usikker på om det lå en mann som trengte hjelp på en litt øde strekning uten at jeg så andre folk i nærheten. Det var -20 og vind, så jeg tok ikke sjansen på å la være. Da ble jeg ringt opp igjen fra operasjonssentralen i Oslo etter at de hadde sjekket opp i saken, og de takket meg for å ha ringt.
Jeg har alltid tenkt at det nesten må stå om liv før man bruker et nødnummer.
Men det var flere her inne som tipset meg om å ringe da jeg fortalte om åtteåringen min som blødde sånn neseblod som jeg ikke fikk stoppet, og jeg satt tilsammen en halvtime i telefonkø for å snakke med legevakt.
Det er jo tross alt bedre å ringe en gang for mye enn en for lite.
Man tar ikke alltid fornuftige vurderinger der man står i nuet med en eller annen situasjon man må ha hjelp til.
Så til den gangen jeg faktisk ringte et nødnummer.
Jeg våknet halv fire på natta av at hele huset luktet rart, og da jeg kom ned i 1 etasje var det mye røyk. Da jeg åpnet parafinovnen vi brukte den gang, veltet flammene ut, og det var utrolig mye sot inni der.
Jeg slengte igjen ovnsdøra, ringte mannen som var på jobb på en annen kant av landet, og ringte så mamma. Begge mente jeg skulle ringe brannvesenet.
Jeg var redd, og ante ikke hva jeg skulle gjøre. I andre etasje sov ungene, de var vel da sånn omtrent seks, fire og to på to. Uka før hadde to små barn dødd i en boligbrann i byen, og det gjorde meg enda mer engstelig.
Jeg var redd for at det brant i selve pipa.
Siden jeg ikke ville bruke nødnummeret unødig, prøvde jeg iherdig å finne telefonnummer til brannstasjonen. Jeg tenkte som så at det måtte da sitte et menneske der inne som kunne vurdere saken sammen med meg.
Ja, jeg ser det ser dumt ut nå...
Vel, jeg måtte ringe nødnummeret, og forklarte saken. Jeg ba pent om ikke de kunne sende en bil med en mann som kunne sjekke ut saken.
Det endte med at det kom to brannbiler med blålys.
Seks mann i fullt utstyr kom inn i stua mi. :o
De fant ganske snart ut at det bare var parafinovnen som hadde slått innover, og at det brant litt i soten innvendig i ovnen. (det KUNNE nok ha utviklet seg til noe mer om det hadde fått tid på seg...)
Ovnen ble slukket, mennene dro, og jeg var flau i uker etterpå.
Jeg ser jo nå i ettertid at jeg gjorde det eneste riktige.
Jeg følte meg forresten som en fjått og idjått den gangen Knottentotten skulle til verden. Vannet gikk, hodet var ikke festet og den gang var rutinen ved KK at man skulle legge seg ned og ringe etter ambulanse.
Det gjorde jeg jo selvsagt ikke, for jeg hadde ikke rier, men vi ringte derimot føden. Og fikk beskjed om å ringe 113 og rekvirere ambulanse.
Jeg følte at det var totalt unødvendig og bortkastede ressurser og bekymret meg mer for om andre hadde trengt ambulansen mer enn meg enn at jeg skulle føde på veien eller noe. :gal:
Det var en fin tur, da. Det skal de ha, ambulansefolkene. De satte vel pris på en rolig tur de også! :skratte:
@mamaria: Vi ringte brannvesenet i fjor var det vel? Det veltet røyk og flammer opp av et boligfelt på andre siden av dalen for oss, og det så ut som om flammene hadde gått gjennom taket. Selv min mann som har jobbet som brannmann trodde det brant.
Det gjorde visst halve nabolaget også, for det var mange som hadde ringt.
Idioten som brente bråtebrann (som sto 5 meter til værs) fikk godt med kjeft og 2 brannbiler på utrykning.
Det kommer nok litt an på hvor jeg er. Siden vi bor sentralt i Oslo så ringer jeg ofte til legevakta direkte, når det gjelder sykdom.
Jeg har ringt sykebil to ganger. En gang da jeg overvar en scooterulykke og tok meg av den forulykkede damen etterpå. Hun var bevisst, men meget fortumlet og i sjokk, og dermed helt ute av stand til å ta seg av seg selv. Det tok ca 15 minutter før de kom, men jeg hadde av og på kontakt med nødsentralen underveis. De ringte meg tilbake for å si at ambulansen var på vei, og da ambulansen ikke fant fram.
Den andre gangen var det en alkoholiker som hadde falt og slått hull i hodet, og jeg ble skjelt ut, og fikk beskjed om å ikke ringe for slikt tull.
Politiets nødnummer har jeg ringt når jeg har følt at det har hastet. 2 ganger i trafikken; en jeg oppfattet som full, og en ungdomsgjeng som lekte seg med å kjøre forbi på innsiden på motorveien. Jeg har også ringt dem en gang da en svært rusa mann danset i vinduskarmen på det åpne vinduet i 6. etasje på et hospits, og da jeg ble slått ned av en narkoman. Jeg ble tatt seriøst alle gangene, selv om vedkommende som tok i mot hospitssamtalen nektet å tilkalle en politibil om jeg ikke kunne gi ham nøyaktig adresse. "Hospitset på Kiellands Plass" holdt nemlig ikke. :himle: For ikke lokalkjente: Det er klin umulig at Oslopolitiet ikke har hørt om Kiellands Plass og Hospitset der.
Er det bilinnbrudd, alarmer som står og går, og ting jeg ikke får forhindret ved å ringe politiet, eller hvor det ikke haster, da ringer jeg vanlige politinummeret.
Jeg har ringt nød nummer 3 ganger tror jeg, gubben alle gangen. 2 av gangen hadde han fått kjeven ut av ledd og den hadde låst seg. Da trenger han hjelp, for han får verken svelget,snakket eller pustet ordentlig. De kom ikke noen av gangen, for de mente han kunne ta taxi ned til legevakt. Synd for drosjen, for han spydde i bilen. Supert det... Og begge de gangene med kjeven har han blitt kjørt i ambulanse til neste sykehus, fordi dem ikke har fikset å sette kjeven på plass på vår legevakt.:rolleyes:
1 gang ringte jeg fordi gubben ikke klarte å reise seg fra sengen, ryggen hadde låst seg og han hylte som en fødeklar kvinne! Da jeg snakket med AMK, så føyk han ut av seng gitt. Så vondt hadde han liksom, han gråt å var helt hysterisk. De mente da at jeg fint kunne få han i bilen og kjøre han til sykehuset selv. Veldig lett for ei på 56 kg og få opp en på 85 kg på bena.:rolleyes:
Mannen ringte da minste mann ble overkjørt, da hadde dem ikke tilgjengelig bil. Tilstanden til minsten var grusom og noen andre måtte kjøre vår bil mens mannen satt med guttungen på fanget, begge bena var fulle med blod osv. Han ble betegnet som livstruende skadet da vi ankom sykehuset.
Første gang var jeg fjorten år, og sommerjobbet som "dagmamma". Jeg var hjemme hos en familie, og passet de to barna deres mens de var på jobb. Jeg hadde laget meg en kopp te som seksåringen ville smake på. Jeg var på vei til å finne en kopp vann, slik at hun kunne få en kopp ikke-helt-kokvarm-te som var bare hennes da hun klarte å helle min absolutt-helt-kokvarme te over et bart lår. (Sommerkledd i shorts.) Jeg slenger henne i dusjen, mens jeg ringer nødnummer. Fikk beskjed om at det var helt riktig. Heldigvis kom moren hjem like etter, og vi kjørte til legevakten. Andregrads forbrenning over store deler av låret. Var ikke mye høy i hatten da, nei. :sparke: Men jeg fikk fortsatt sitte barnevakt frem til de flyttet til utlandet et år senere, så jeg tror ikke moren bebreidet meg. :knegg:
Andre gangen jeg brukte nødnummer ringte jeg til brannvesenet for å varsle om brann hos naboen. Jeg ble møtt av et surt menneske som bjeffet at "jajaja, du er femte som ringer, de ER PÅ VEI!" :snill:
Når mannen din allerede var på bena er det veldig riktig å prøve og overtale pårørende til å støtte, og kjøre på legevakta selv, nettopp for å ha ressurser tilgjengelig til sånt du skriver om under her:
Jeg har ringt 113 mange ganger på jobb,og en gang hjemme. Det var da datteren min hadde åpnet en boks med Afipran.Jeg fikk beskjed av giftsentralen om å ringe dit.
Jeg ble forresten reddet av brannvesenet ut av en heis engang. Det var litt flaut og veldig gøy. Det var en glassheis, og jeg ble stående fast med haka i høyde med gulvet i første etasje. Så sto jeg der da, til tre kjekke brannmenn kom og bente opp dørene og løftet meg ut. :giggle:
Nå kom jeg på den ene gangen mamma har ringt nødnummer. :knegg: Nå, 16 år senere, ler vi oss skakke av hele greia.
Mamma skulle for første gang sitte barnevakt for sin nye niese på seks måneder. Hun hadde vært litt snørrete, men ikke noe å ta på vei for. Vesla sovner fint i reisesenga, og mamma slapper av og klapper seg selv på skulderen. (Mamma har litt angst for å ha ansvar for små babyer helt alene, nemlig. :knegg: ) Så hører vi plutselig hosting fra rommet. Jeg går inn for å høre, og det går opp for meg at ungen sliter med å puste. DramadronningFibi (som i tillegg er midt i fjortissalderen) hyler "HUN FÅR IKKE PUSTE!" og fibimamma kommer løpende. Mamma har da aldri hørt om falsk krupp, så hun tenker ikke tanken på at det kan være noe i den retningen. Hun er overbevist om at nå dør ungen. Nødnummer ringes, ambulanse sendes, og jeg står på terassen og hulker med en gispende baby i armene. Mamma hikster og hulker inn i telefonrøret og blånekter å legge på før ambulansen har kommet. Plutselig kommer det ambulansefolk opp trappene, og intet mindre enn to ambulanser står utenfor. De tar med seg mamma og lille gispebaby, og drar avgårde. På vei til sykehuset kvikner vesla til, og fjoller og ler noe voldsomt med ambulansemannen. Når de kommer frem bæsjer hun seg ut, og mamma må slukøret spørre om det er mulig å få låne bleie og rene klær til henne. Jenta smiler som en sol hele tiden, og ler bare noen titter på henne. Strålende fornøyd med all oppmerksomheten, antar jeg. Når folkene på sykehuset spør hva ungen heter klarer ikke mamma å svare. De hadde litt problemer med å finne navn til henne og akkurat der og da klarer hun ikke å huske hva de endte opp med, så hun må ringe hjem til meg for å få svar. :knegg: Så spør de hva moren til barnet heter, men det klarer hun visst heller ikke å svare på. (Tante var samboer, men hadde vært gift tidligere, og mamma ante ikke hvilket etternavn hun hadde)
Enden på visa var at mamma måtte ta taxi hjem i pysjen, og på sokkelesten, midt på svarte natta, med en strålende fornøyd smårolling. :knegg:
Jeg har aldri stått ovenfor dilemmaet hvor jeg har måtte avgjøre om jeg skulle ringe ambulanse eller ei, de gangene det har vært aktuelt har andre tatt valget. Minsten ble hentet i ambulanse når han brakk benet på skolen (pga. store smerter) og jeg ble hentet i ambulanse på legekontoret en gang (lungebetennelse, jeg var steindårlig). Da var det hhv rektor og min lege som bestilte ambulanse. Jeg selv ville neppe bestilt ambulanse til meg selv, men til minsten hadde jeg nok gjort det siden han hadde så store smerter at vi ikke hadde sjans til å flytte han selv.
For meg ville nok forsvarlighet og smerter være avgjørende, samt hvor alvorlig jeg evt. mistenkte det var.
Når det gjelder brannvesenet har jeg ringt 110 en gang når jeg jobbet på bensinstasjon og det begynte å brenne i motoren til en bil som sto ved en pumpe ( :skremt: ), mens politiet har jeg stort sett brukt vaktnummeret og ikke 112 til da ingen av tingene jeg har ringt for har hatt sånn veldig bråhast. (Har da ringt for bl.a. fyllekjører, bilist jeg mistenkte var påvirket av narkotika, tydelig dement bilist som ikke hadde noe i trafikken å gjøre etc. Alt fra bensinstasjon-perioden min. :knegg: )
Må forøvrig legge til at jeg alltid har fått god hjelp og ordentlige svar når jeg har ringt. Siden jeg ikke har ringt 112 kan jeg ikke helt si hvordan nødnummeret virker, men de har i allefall alltid vært takknemlige og tatt henvendelsene mine seriøst når jeg har ringt. Fyllekjøreren ble tatt, han jeg mistenkte var ruset var kjenning av politiet (og definitivt påvirket), og jeg har satt i gang en storstilt politiaksjon etter en biltyv som politiet var på leting etter. Det skjedde på en nattevakt og jeg kunne lese om det på tekst-TV når jeg kom hjem etterpå. 'Etter tips fra en ansatt på Shell' - det var meg det. :knegg:
Jeg har ringt 112 en gang, mamma og jeg kjørte da bak en bil hvor føreren åpenbart ikke hadde noe bak rattet å gjøre. Fikk da bryskt beskjed om å ringe 02800, greit nok. Vi mistet bilen ute av syne på en sidevei. Ble oppringt senere på dagen av politiet som hadde funnet vedkommende og bilen og det var en helt riktig vurdering å kontakte politi.
En annen gang ringte jeg 02800 og ga dem beskjed om en båt som lå "rart" i vannet (vanskelig å avgjøre om den hadde gått på grunn eller holdt på å synke men det så egentlig ikke så dramatisk ut); da fikk jeg tlf senere om at de hadde funnet en person i kjølen på båten og jeg hadde faktisk reddet livet hans ved å ta den tlf. Det ble et oppstyr uten like i lokalsamfunnet og jeg var mest av alt kjempeflau; 17 år og svært sjenert. :knegg:
Sambo fikk beskjed om å "slutte å ringe" etter tlf nr 2 til 113 en gang han fant en overstadig beruset fyr liggende tynnkledd i en dam i minusgrader. Fyren blødde fra hodet og sambo fikk ikke kontakt med han. AMK hadde ikke kapasitet. Heldigvis kviknet fyren etterhvert til, blødningen så ut til å være overfladisk og han stablet seg på beina og låste seg inn i en blokk like ved.
Jeg har ringt en gang for å varsle om pipebrann.
Og en gang til amk, da ble jeg ikke tatt seriøst, de synes ikke det var alvorlig nok og at noen kunne dø av hjerteinfart imellomtiden, det var ikke mer jeg kunne gjøre for vedkommende så jeg gav beskjed om at jeg tok med meg barna og gikk, så fikk de ha ansvaret om noe skulle skje med vedkommende, men da kom de og vedkommende ble bragt på sykehus, noe som var rett avgjørelse.
Jeg ringer om det er nødvendig, altså hvis jeg ikke kan gjøre noe, men noe må gjøres.
02800 har jeg ringt flere ganger når jeg ser merkelig kjøring. Flere ganger har jeg sett at bilen blir stoppet.
Alarmnr ringer jeg "støtt og stadig" på jobb. Det blir sånn når man jobber hjemmetjensten. Jeg er egentligen veldig glad jeg har ringt til 113 så mange ganger. Det er ikke farlig og de er flinke til å veilede. Privat har vi bare ringt en gang. Det var når mellomstepropellen slå hull i panna. Propellmannen fikk litt sjokk og ringte dit i stedet for legevakten. Hun hadde et står på 7-8 cm i panna som sprikte veldig og alt man kunne se var blod og noe hvitt. Jeg holdt meg heldigvis kald og hadde lagt på press på såret. Han ble bedt om ringe legevakten. Vi kjørte henne inn og hun ble sydd.
De eneste gangene jeg har snakket med AMK har vært når jeg sitter på jobb. Da har jeg ringt dem opp for mye rart. Men da ringer jeg ikke 113 heller, jeg har dog ropt "ring 113" et par ganger når jeg står der med en dårlig unge og trenger folk. (Vi bruker det nummeret internt også).
Jeg burde ringt AMK da mannen min ble dårlig før jul i forfjor. Jeg burde hatt vett til å få tak i en ambulanse. Men det er noe med at når man jobber på intensivavdelinger, måler man folk etter litt feil standard. Jeg vil mene at en mann som må sette seg for hver andre meter ikke er noe å sitte i kø på legevakta med sånn egentlig.
Jo, og så har jeg ringt 112 en gang, det var villmannskjøring deluxe. Da fikk jeg HVOR ER DU? som svar, det var en de jaktet på og hadde mistet i biljakt. :knegg: Litt action i hverdagen.
Har ringt to ganger ved bilulykke, en gang da guttungen var 2-3 år gammel, og fikk kokende vann over brystet. Da var de rimelig kjappe med ambulansen, for å si det slik. Jeg hadde allerede stappet guttungen i kjøkkenvasken, noe som hjalp, og vi ble kjørt til sykehuset i nabobyen med ambulansen.
Jeg hadde synts at det var bra om det var samme nummer til både politi, ambulanse og brannstasjon i Norge, slik som det er i mange land. Jeg tror at jeg fortsatt har dem i telefonen og jeg husker 113, men de andre kan jeg ikke. Det hadde vært mye enklere og man måtte ikke ta vurderingen hvor man skal ringe om det er en situasjon der flere trengs (ja, jeg vet at de ordner opp om man bare ringer et sted).
Ellers så har jeg følt at jeg har tatt de riktige bedømningene når jeg har ringt nødnummer, også når andre har gjort det for meg (heldigvis bare behov en gang).
Jeg har ringt nødnummeret 3 ganger. Første gangen når Junior fikk spysyken som baby, jeg var helt sikker på at han holdt på å kveles og vi fikk ikke kontakt med han. Veldig snill og rolig mann på telefonen som lyttet helt til vi hadde kontrollen. :flau: Andre gang midt på vinteren og jeg traff en veldig gammel mann på min vei til trikken, han hadde på seg pysj og kunne ikke gjøre rede for seg. Politiet ble irritert og skulle kanskje sende noen. Og jeg fikk ikke stoppet mannen, som bare fortsatt å gå. Tredje gangen var når jeg hørte naboen rope på hjelp gjennom veggen. Han hadde ramlet fra sengen sin og jeg fikk ikke tak i vaktmesteren. Full utrykkning med politi, sykebil og brannbil.
Den første telefonen hadde jeg ikke tatt i dag (erfaren), men de 2 andre syns jeg var helt kurante.
Jeg har ringt nødnummer i privat sammenheng bare en gang,- da eldstedattra fikk en alvorlig allergisk reaksjon av egg og hovnet skikkelig opp,- ellers bare i jobbsammenheng.
Har ringt 113 en gang, i fjor sommer. Mannen drev med et "helikopter" (pussemaskin på eksos) i kjelleren og drev på litt for lenge. Ute på trappa rett utenfor ble han svimmel og plutselig helt borte. Grusomt ekkelt. Fikk lagt han i stabilt sideleie og ringt. Han kom litt til seg selv mens jeg snakket med de men ambulansen kom etter 10 min og tok han med seg. Var 2 timer på legevakten for å få oksygen. Forferdelige sekund/minutt der han var borte og jeg ringte men jeg var overraskende rolig. Ungene lekte heldigvis på trampolina et stykke unna og fikk ikke med seg at han var borte.
Ja, jeg syntes vel det var i overkant mye oppstyr, særlig når det viste seg å ikke være noe. Jeg spurte jo om de kunne sende en for å sjekke.
Kanskje de tenkte at nå passet det bra med litt utrykningsøvelse, så derfor stilte hele gjengen? :fnis:
Privat har jeg ringt 113 flere ganger. En gang da gutten min var liten og fikk feberkramper for første gang. Han aspirerte oppkast i lungene og fikk ikke puste. Ambulanse kom med en gang og han ble innlagt på lokalsykehuset til observasjon 1 døgn, også ca 1 uke for behandling av infeksjon.
En annen gang jeg ringte var gutten min ca 4 år tror jeg. Han satt og lekte med lego da han hadde bitt av en del som satt så godt fast, og satte den i halsen. Han ble blå og fikk ikke puste, og falt bort. Jeg var overbevist om at han døde fra meg da. Ambulanse kom med en gang, han ble innlagt på lokalsykehuset og etterhvert fløyet videre til Sentralsykehuset.
Jeg har ringt 2-3 ganger da han har gått helt tett og ikke fått puste. Alle gangene har han fått kjapt hjelp.
På jobb har jeg ringt mange ganger. Blant annet ved mistanke om slag, hjerteinfarkt, uventet død osv osv.
Brannvesenet må alltid rykke ut med fullt vaktlag og alt materiell i tilfelle det er en reell hendelse eller de må direkte videre til andre oppdrag, spesielt på natt.
Den følelsen satt jeg også med, etter å ha fylt gata her med brannbiler, ambulanser og politi, men vet jo med meg selv at jeg gjorde det eneste riktige.
Det er vel et par år siden nå. Jeg og mannen oppdaget et merkelig orange og dansende lys i snøen bak et større boligkompleks her. Vi ante uråd, og mannen løp ut, mens jeg sto med telefonen klar og ventet på bekreftelse. Og jo da; mannen roper til meg at det brenner i huset.
I forfjamselsen så ringer jeg 113, men blir satt i kontakt med brannvakta. Jeg må si som sant er til mannen på brannvakta at jeg ikke aner hvor omfattende det er, men at jeg har fått bekreftet åpen flamme på huset. Mannen spør så om hvilket hus det er snakk om, og jeg svarer at det er et boligkompleks med 10-12 enheter.
Da blir det fart i sakene...
Det viser seg også at damen på 113 fortsatt er med oss, og da hun hører størrelsen på huset, så bryter hun inn med at da sender jeg et par ambulanser også...
Jeg kjenner at alvoret begynner å gå opp for meg da.
Vi avslutter samtalen, og jeg løper ut og hjelper mannen min. Det viser seg at brannen er utvendig, og det ser ut til at det kun er bordkledningen rundt røret til en pelletsovn som brenner. Mannen min tømmer to pulverapparat og holder resten i sjakk med snø til brannvesenet kommer.
Jeg følte meg ikke videre høy i hatten da jeg innså hvilket apparat jeg hadde satt i sving, men som sagt så ante jeg ikke hvor stort omfanget var da jeg ringte. Og i følge brannvesenet så kunne dette fort fått langt verre følger, om ikke vi hadde oppdaget dette i tide, og at mannen min reagerte med iskald ro. Flammene hadde vært opp under taket på huset, og hadde de fått tak der, så hadde vi stått overfor en storbrann.
Har ringt nødnumrene flere ganger, både i forbindelse med brann, innbrudd, og ved livstruende tilstander. Flere ganger måtte ambulanse hente minstejenta vår, og det var livstruende hver gang. En gang måtte AMK veilede oss gjennom gjenopplivning av henne, da var hun 1 år gammel. Siste gangen hadde vi ikke tid til å vente på ambulansen, satte på nødblinken, og kjørte ambulansen i møte.
Så, tja, min forhenværende overdrevne respekt for å ringe nødnumre, er for evig og alltid kurert.
