Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Jeg så på Skavlan på fredag, på samboeren til Stieg Larsson. De var sammen i 32 år. Hvis jeg har forstått det riktig, arvet hun ingenting etter ham, ettersom de ikke var gift.
Nå lurer jeg på: burde familien hans gitt henne arven etter ham? Er det en selvfølge når noen er samboere uten skriftlige avtaler, at de arver partneren sin? Er svaret ulikt når det viser seg at det dreier seg om store summer kontra småbeløp?
I følge loven har hun ikke krav på noe. Har familien et moralsk ansvar her? Hvilken moral er det i så fall de skal forholde seg til?
Jeg syns de burde ha gitt henne noe ja. Han hadde nok ønsket dette selv, og i hvertfall at ikke far og bror, som han ikke hadde noen kontakt med skulle arve alt. Jeg har ikke lest alt om dette, men jeg tror de har tilbydt henne en god del millioner, men at det for henne er viktig å ha noe å si over hvordan bøker/filmer forvaltes?
Det som ble sagt på tv, var at de hadde tilbudt henne to millioner, som ble til 20 millioner da saken havnet i kulørt presse. Det hun selv sa, var at hun var opptatt av rettighetene til å forvalte bøkene/filmene.
Hvis han virkelig ønsket det, burde han jo skrevet det ett eller annet sted? Kan man som samboer bare gå ut fra at familien slipper fra seg en arv hvis de får den i hendene, pga moralsk ansvar?
Det er jo deres valg at de ikke giftet seg, og Stieg Larssons valg at han ikke skrev testamente til fordel for samboeren sin. På den annen side var han vel ikke formuende før han døde, og det er kanskje mer sannsynlig at han ville skrevet testamente og disponert formuen sin hvis han hadde rukket å oppleve å bli rik, så sånn sett er det en forskjell på store og små summer. Og ut fra den vinklingen er det mulig jeg synes (jeg vet ikke hva jeg synes nå, siden jeg ikke kjenner noe til situasjonen eller folkene i den) at det ville vært riktigst av familien hans å dele arven med samboeren hans.
Jeg tror det fantes et ugyldig/ufullstendig testament der han ga bort alt greenpeace/kommunistpartiet elns, men at det var ikke korrekt signert ifht vitner.
Men folk tenker vel ikke at de plutselig skal dø, når de er ca 50 år. Og når du ikke har barn, så er det vel ikke noe folk tenker så veldig over. Forøvrig ble vi rådet å skrive gjensidig testament når vi var samboere og hadde boliglån sammen, av banken.
Jeg så ikke det andre innlegget til Dragen før jeg skrev mitt svar. Jeg synes ikke samboeren hans skal ha noen rett til å forvalte bøkene hans, for han hadde jo allerede skrevet bøkene før han døde (næh!), og hvis han ikke hadde laget noe testamente eller kommet med noen erklæring på at samboeren hans skulle ha noen forvaltningsrett på dem, synes jeg ikke man kan gå ut fra at han mente at hun skulle ha det.
Å tilby henne 2 millioner synes jeg høres veldig rimelig og "snilt" ut, uten å ha hørt mer enn det du skriver her. Det er ganske mange penger, og juridisk sett har hun antagelig krav på ingenting.
Kanskje. Men, som jeg var inne på, det er vel forholdsvis sannsynlig at han ville gjort noe annet med testamentet dersom han hadde visst hvor mye penger det dreide seg om. Folk gjør vel gjerne det? Moralsk sett burde de i alle fall ha sitt på det tørre dersom de ga like mye penger til den organisasjonen som det han disponerte på det tidspunktet han døde.
Endres moralen også når beløpet øker? Burde hun fått alt hvis det bare var litt penger han etterlot seg? Burde organisasjonen fått alt dersom det bare var litt?
Hvor går grensen for når moralen endres av beløpet?
Det er vel sannsynlig at det ville vært et testamente der om han hadde skjønt hvilken vei det bar med businessen. Han døde jo også veldig brått sånn at ingen rakk gjøre noe som helst. Dermed er det et spørsmål om moral. Om han hadde fått sagt sitt så ville han ha ment at hun skulle hatt diverse. (Antar jeg, ellers er jo diskusjonen død.)
På den annen side tok han ingen grep for å ordne dette. Det var sånn han var etter hva jeg skjønner - handlet ikke inn mat til neste dag og spiste frokost på restaurant, planla ingenting osv. Og da blir det jo et spørsmål for de som står igjen da - om de skal gjøre det de vil tro han ønsket eller om de skal gjøre det de vil selv.
Moralsk burde de gjøre det man kan føle seg trygg på at er innenfor ønskene hans. Juridisk kan de gi beng.
Mitt inntrykk av enken eller hva det nå kalles når man ikke er gift, er at hun først og fremst er ute etter å ivareta det hun føler er kunst med en klar mening og forhindre at det ødelegges over en pengesekk. Det i seg selv er jo prisverdig. Min respekt for henne steg jo betydelig når hun viser at hun mener det hun sier gjennom å takke nei til tyve millioner og en styreplass altså.
Jeg tror slekta hans først og fremst vil ha pengene og tenker at de godt kunne overlatt den kunstneriske ivaretagelsen til hun som nå engang skjønte hva denne gikk ut på.
Også ler jeg godt av at hun ikke husker hvor den siste Milleniumboka er da. Men at hun mener bestemt å ha sett den et sted om hun bare kom på hvor. Jeg synes det var humoristisk. :knegg:
(Med forbehold om at jeg ikke er veldig grundig inne i saken.)
Jeg synes i hvert fall man som gjenlevende samboer bør få ting som har spesiell affeksjonsverdi, sånn ellers er jeg mer usikker. Det finnes jo de som er samboere, men som ikke ønsker at samboeren skal arve.
Jeg syns den arvestriden er litt gjeeeesp. Har vi ikke hørt om den i flere år allerede. En av faktoren som kompliserer juss/ moral her tror jeg var at de ikke giftet seg av sikkerhetsgrunner. Et eller annet med at hans politiske engasjement kunne være farlig for henne.
Jeg synes ikke moralen endres av beløpet, men heller at hva som er moralsk endres ut fra det man vet eller har grunn til å anta om situasjonen. Det er jo ganske naturlig å anta at folk oppfører seg forskjellig, i økonomiske sammenhenger, hvis de er multimillionærer enn hvis de har alminnelig dårlig råd.
Hvis mannen eide 100 kroner da han levde, er det ikke så rart om han ikke tok seg bryet med å skrive et juridisk bindende testamente. Det trenger ikke bety at han ikke ville at samboeren ikke skulle få noen penger. (Men det kan selvsagt bety nettopp det - jeg aner jo ikke noe om ham eller hans forhold til samboeren.) Om han så skrev en lapp med "jeg ønsker å gi alle pengene mine til Greenpeace" kan det tolkes som at han ønsket å gi 100 kroner til Greenpeace, eller at han ønsket å gi en større sum til Greenpeace, eller at han ønsket at så mye penger som mulig skulle gis til Greenpeace. Holder man fast på den siste tolkningen, ville kanskje det mest moralske være å insistere på å gi hele formuen hans til Greenpeace, mens hvis man tror på den andre, vil kanskje det mest moralske være å gi, tja, en million til Greenpeace og så prøve å tenke seg hva han muligens ville ønsket at man gjorde med resten av pengene.
Moralen endrer seg ikke. Men om man vet at om man dør så står det igjen en hundrelapp så er engasjementet et litt annet enn om man vet at det står igjen et par milliarder og en reell mulighet for å påvirke verden som en svært mye lest forfatter. For en med politisk engasjement så vil den siste der være uhyre verdifull. Men da han døde så fantes jo ikke dette enda, og dermed var det liksom ikke noen grunn til å ha all verden av tiltak heller.
Jeg har heller ikke planlagt noe foreløpig som ordner opp hvis jeg dør i morgen og det viser seg at det er olje i grunnen i hagen. Men det betyr ikke at jeg ønsker mora mi eller eksen inn som forvaltere av ungenes arv.
Det hun vil ha er jo muligheten til å passe på at bøker o.l som han har skrevet f.eks blir oversatt korrekt, noe hun blant annet følte at den engelse versonen ikke var.
I tillegg gjaldt det jo mer en Millenium Trilogien.
Jeg kan ikke helt se hvor vanskelig det kan være å gi henne dette, det er tross alt snakk om hans samboer i en ganske lang periode.
Hadde hun krevet en haug med millioner hadde jeg forstått at familien kviet seg, men etter hva jeg fikk med meg har ikke familien engang villet svare på hennes krav.
Familien hans har etter hva jeg forstår gitt penger til formål som de tror han ønsket så det virker jo ikke som de bare er ute etter pengene. Men jeg vet ikke jeg.
Føler at det moralsk hadde vært riktig å gi etter for hennes krav her, i allefall på det med styre og så diskutere hvor stor del hun skulle få i royalties.
Jeg har jo planlagt hva som skal skje om jeg dør. Men jeg har ikke tatt høyde i de planene for forhold som kan oppstå som jeg per i dag ikke vet noe om i noen særlig grad. Feks står det ingen steder at Drammen eller ungene skal arve så og så mye hver om det viser seg at formuen min er på hundre millioner jeg ikke visste om. Det betyr jo ikke at jeg vil at ungenes penger skal forvaltes av deres far. Det betyr bare at dette er en av mange ting jeg ikke har forberedt dersom noe skulle skje meg. Det er jo ikke så vanlig for en ganske vanlig fyr med minimal formue, slik Stieg Larsson var, å planlegge sin ettertid sånn at en milliardformue forvaltes fornuftig dersom en sånn skulle deise inn i et dødsbo ute av kontroll.
Enig med Veronal. :nikker:
Ja, jeg tror det. Det vil si den generelle moralen endrer seg ikke, men folk tenker ganske forskjellig om 50 kroner og 50 millioner. Jeg ville for eksempel - med god samvittighet - ha puttet en femtilapp jeg fant på gaten i lomma, men fant jeg 50 millioner ville jeg aldri ha rørt de! Det er jo ikke summen i seg selv som endrer på ting, men hva som implisitt ligger i beløpet. Penger er jo ikke en "ting", det er et hav av muligheter.
Det er vel ingen tvil om at hun ikke har krav på noe, juridisk sett. Men moralsk synes jeg det er smålig av familien å "stå på krava". Jeg så et tv-program om dette en gang, og såvidt jeg husker så holdt de vel nesten på å kaste henne ut av leiligheten pga at hun ikke hadde penger til å kjøpe dem ut... Selv om de ikke hadde surret seg til å ordne det formelle, mener jeg helt klart at man har et morals ansvar som familiemeldlem i en slik sak. Komme til en løsning som alle kan leve med, enkelt og greit.
Jeg ser ikke på Skavland, men så en dokumentar som belyste begge sider av denne saken en gang for et par år siden. Det kom tydelig frem at Stieg Larsson hadde hatt minimal og konfliktfylt kontakt med familien sin i årevis før han døde, og at de ikke var så opptatt av forvalte den kunstneriske delen av arven som de var av å forvalte den økonomiske. Intervjuene med dem levnet liten tvil om deres moral, men loven hadde de på sin side - det skal de ha. Så kan man jo selv mene hva man vil om hvorvidt de var noen moralske snillinger som lot samboeren beholde leiligheten hun hadde bodd i halve livet. Vel og merke etter lang tids konflikt og såvidt jeg husker en runde i rettsvesenet.
Jeg ville nok ha trodd at pengene kom fra noe kriminelt :har sett for mye på TV: og ikke tatt ei krone. :knegg: Samme gjelder hvis en venn av meg låner en 100 lapp, jeg blir da ikke sur over å ikke få de tilbake. Hvis noen låner en 1000 lapp og ikke leverer tilbake så hadde jeg blitt strammere i masken. Og hadde noen lånt 10.000 og ikke levert tilbake hadde jeg blitt regelrett sur. Folk kan glemme 100 kroner, men ikke 10.000.
For godt og vel tre år siden, så gikk vi inn i diskusjoner på akkurat dette. Vi levde som samboere, uten et eneste papir på noe som helst. Min store skrekk var at noe skulle skje han, og at jeg da ville sitte der uten noe som helst, og uten noen rettigheter med tanke på ungenes videre oppvekst. Det skremte rett og slett vettet av meg. (og da snakker vi ikke akkurat om verdier i størrelseorden Stieg Larsson :knegg:)
Vi tok altså en prat om akkurat dette, og mannen var enig. Vi MÅ gjøre noe. Vi så på forskjellige løsninger, men endte opp med at det å gifte oss var det som sikret alle sammen best. Og slik ble det.
Arv er roten til mye vondt i familier, og selv om vi er temmelig sikre på at våre familier vil tenke på den etterlatte, så vet man aldri. Ikke før man står i situasjonen, og gjerrigheten kommer frem.
Det synes jeg også. Men samtidig så tenker jeg som så at om mi e unger blir samboere, og driter på draget mht testamente, så håper og tror jeg at vi hadde vært store nok til å inkludere den som satt igjen.
Folk som krangler om penger er det verste jeg vet. :nemlig:
Men det hun ønsker her, hvordan har hun tenkt at det skal fungere? Hun vil har rettighetene til å forvalte bøkene og det kunstneriske, men hvordan skal det samarbeidet med faren og broren fungere? Eller er ikke faren og broren spesielt blandet inn i dette uten det er et firma som driver saken?
Er loven lik i Norge når man er samboer og ikke har barn?
Den så jeg også, og det som faktisk opprørte meg mest var at de (far og bror) har gått inn og endret ting i bøkene av ren hevnlyst. De har arveretten, derom er det ingen tvil, men moralsk har de ingen rett etter min mening.
Når man lar vær å skrive samboeravtale har man seg selv å takke. Det var vel hennes valg så vel som hans. At familien hans framstår som hevngjerrige duster gjør jo at jeg synes Larsson og samboeren var ennå dummere som ikke sikret seg og hverandre. Dårlig forhold til slekta gjør det jo enda viktigere med skriftlige avtaler.
At familien hans ikke lar alt gå til de han testamenterte det til, bare på grunn av en formell mangel, se det synes jeg er lav moral.
Det er en selvfølge for meg også, tror jeg, men det forutsetter at man har et nogenlunde greit forhold til hverandre. Slik er det ikke og var det ikke i denne saken.
Når det er sagt, er økonomisk uansvarlige slektninger og kompliserte familieforhold årsaken til at vi skrev samboeravtale og testamente med en gang vi flyttet sammen, og en av grunnene til at vi giftet oss et par år senere, lenge før vi ble verpesjuke.
Ja, han virket troverdig, men han er selvsagt ikke rutinert når det gjelder forvaltning av bøker og filmer. Sannheten ligger vel et sted mellom de to versjonene.
Jeg så ett intervju med alle sammen for noen år siden, og jeg klarar bare ikke å like broren, og heller ikke faren. Jeg syns egentlig bare de skulle ringt enken og spurt : Hva er kontonr ditt, så vi får overført pengene til deg, og når kan vi møtes for å gi deg alle rettigheter.
Jeg syns ikke familie har større rettigheter enn en "kjærest" gjennom veldig mange år, selvom de har alle rettigheter i forhold til Svensk lov. Gjennområttent.
Det tror jeg også. Jeg må si broren ga et bedre og mer rasjonell (?) framstilling av saken enn det samboeren gjorde. Jeg synes heller hun framsto som tydelig mer følelsestyrt, og det er ikke alltid det gir det korrekte framstillingen av saken selv om man har sympati for sorgen. Jeg synes det i brorens framstilling gikk fram at hun hadde fått mange sjanser til å få innflytelse og en del av arven, men hun framsto som totalt uegnet til samarbeid og vilje til å løse noe. Det var lizzom alt eller ingenting.
Det var vel å ta litt hardt i. Velger man å la være å gifte seg bør man også vite hva det medfører, og ta de nødvendige grep hvis det ikke er en situasjon man ønsker.
Når det da ikke er skrevet noe testamente, kan det like gjerne være fordi avdøde ønsket at lovens regler skulle følges. Jeg har ihvertfall ikke noe ønske om at arv etter meg skal disponeres etter en slags løselig oppfatning av hva som er rett og rimelig, uten at det er nedfelt i noen regler.
Det var jo skrevet testamente, men det var ikke rettslig gyldig. Og klart det er avdødes ansvar, men det er allikevel ikke slik at lov&rett alltid samsvarer med god moral. Jeg syns forøvrig ikke broren fremstår noe mer troverdig enn enken, og i tidligere dokumentar har han og faren innrømmet at forholdet til broren var kaldt. Loven er jo ganske entydig, så det er jo ikke noe å lure på hvem som har rett. Det er heller ikke noe å betvile at Stieg Larsson og samboeren var naive og lite forutseende da de ikke opprettet samboerkontrakt eller testamente. Allikevel så syns jeg det familien har gjort er veldig lite sympatisk og særlig når de vet at det strider mot avdødes ønsker.
Jeg synes familien til Larson fremstår som sympatiske og villige til å finne en løsning. Samboeren synes jeg fremstår som kverulerende og vanskelig. Hun og Stieg har nok jobbet for suksess og burde forberedt seg bedre. Familien har fått ansvaret for en kjempeformue i vekst, og ikke forberedt i det hele tatt. De må lære seg å leve med dette, sjokket og sorgen, og fremstår som meg litt tafatte. De måtte nok rådføre seg og forholde seg til det. Jeg har bare sett Skavland og den dokumentaren. Loven er lik for alle, og hadde samboeren vært litt mer ydmyk og vist vilje til kommunikasjon, kunne kanskje dette vært løst annerledes? :vetikke: Trist for de involverte er det iallefall, men det viser seg igjen hvor viktig det er å skrive samboerkontrakter og testamente. Dyr lærepeng.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
