Snuppa mi trenger logiske forklaringer på det meste. Hun er veldig liten av vekst. Hun blir øyeblikkelig 6 år og er 113 cm høy (og ganske tynn også; 17 kilo). Hun er nest lavest av alle jentene på avdelingen hennes, og hun er den eldste (den som er lavere enn henne er født i 2007). Hun lurte på hvorfor hun var så liten.
Jeg forklarte henne at det har to grunner:
faren hennes er ikke så høy. Han er 1,71 og moren hans igjen er 1,51. Jeg var lav som barn, men er normalt høy nå (1,69). Forklaringen ble at man ofte arver slike egenskaper av foreldrene sine.
hun spiser helt feil mat til å vokse. Hun spiser nesten bare ris/pasta, og svært lite mat som inneholder proteiner.
Men jeg er ikke helt sikker på om jeg har rett i det andre argumentet mitt. Påvirkes barns vekst av kostholdet?
Hun hadde spisenekt i 3/4 år for noen år siden, og på den tiden vokste hun ikke en eneste centimeter i hele den perioden. Nå spiser hun i hvert fall litt, og vokser også litt. Uansett; det ser ut til at denne argumentasjonen går inn. Hun skjønner at hun må spise protein- og vitaminrik mat, og dette medfører at hun spiser selv om hun ikke egentlig nyter den type mat. Hvis jeg ikke har rett i argumentasjonen min; er det i så fall greit å ikke være helt sannferdig?
Det er bare så greit om det skulle vise seg å ikke være sannferdig!
Nå har vel kost en betydning for utvikling og vekst, og uansett er det aldri galt å spise variert så det er jo bare helt supert om hun holder på den tanken og fortsetter å spise næringsrik mat.
Jeg har hørt at koreanske utenlandsadopterte er høyere enn koreanere i Korea. Jeg har ingen kilde å vise til, men om det stemmer vil jeg tro det skyldes kosthold?
Jeg vet ikke hvor mye det har å si. Minstejenta her spiste minimalt i en periode på trekvart år. Hun gikk ned i vekt og vokste også minimalt i høyden. Fra å ha ligget over den øverste streken på høydepercentilen, dalte den til ca midt på. Jeg regnet da med at det kunne ha noe med matinntaket å gjøre. Men når hun begynte å spise normalt igjen, vokste hun egentlig mest i bredden, så mulig hun uansett ikke hadde vokst stort i høyden i denne perioden. Jeg heller mot at hun har arvet høyden min (1,65). Nå får hun forresten i seg greit med kjøtt, er glad i det, men spiser generelt lite mat.
Storebror her har alltid vært lang, men spiser minimalt med kjøtt. Har også sagt til han at kroppen hans trenger kjøtt for å vokse, uten at det hjelper for øvrig (han ser jo uansett at han er større enn de fleste uten å spise kjøtt, som han ikke er glad i). Syns uansett det er greit å si det du gjør til datteren din. Selv om jeg ikke vet hvor korrekt det du sier er, er det jo uansett viktig for kroppen å få i seg proteiner. Kjempefint at du klarer å få henne til å spise litt kjøtt, selv om hun ikke syns det er særlig godt.
Men selv om det nå skulle innebære riktighet; er det ikke et litt toegget sverd?
Når skal du slutte å bruke det argumentet f.eks hvis det viser seg at hun kanskje ikke blir så veldig høy? Og hvilke tanker vil hun ta med seg om egen "skyld" i at hun ikke ble så høy som hun ønsket seg når hun blir eldre?
Kanskje uønskede tanker og djevelsen advokat, sorry, men det var det første som slo meg. At det er ikke alt som medfører riktighet som behøver å sies høyt...
Man skal spise veldig lite og feil før det virker inn på vekst. Men det er mulig. Hovedregelen er at mat er den viktigste faktoren for vekst (i tillegg til genetikk) det første året. Deretter overtar veksthormon, og til slutt har du pubertet. Men klart, hvis man spiser ekstremt dårlig eller har en sykdom som gjør at man tar opp for lite næring, vil man bli liten.
Jeg er veldig klar på at det nok har to årsaker. Arv er helt klart den ene. Hun har alltid lignet veldig på faren sin.
Men jeg har alltid tenkt at mat også har noe å si. Skal jeg da ikke si noe til henne om dette selv om jeg tror at dette er noe av årsaken bare fordi det er en faktor hun faktisk påvirker selv? Jeg spør fordi jeg er usikker.
Jo, mat har jo noe å si. Hvis man enten spiser alt for lite, alt for feil eller alt for mye påvirker det jo veksten. Men da må man være forsiktig med hvordan man fremstiller det, for det er jo ikke slik at man kan påvirke kroppen til å vokse mer hvis den allerede får nok. Men at det er viktig å gi kroppen riktig mat slik at den kan vokse slik den er ment å gjøre.
Jo. Det har du jammen rett i. På den annen side; man blir tjukk av å spise for mye, og det er jo grei kunnskap å få. Det har noe med måten det presenteres på.
Jeg forsøkte å si til henne at nå som hun spise bedre enn før, så har hun vokst. Og at det kanskje kan bli enda bedre ved å spise enda mer fornuftig. Altså at vi holder en positiv vinkling.
Kan det være greit å fremstille det slik Katta antyder her: høyde er ikke noe man kan bestemme selv, og uansett hvor mye havregrøt man spiser, blir man ikke 1,80 hvis man ikke har anlegg for det.
Hvis man derimot spiser fryktelig feil, blir man kanskje ikke riktig så høy og stor som man ellers kunne blitt. Da blir man kanskje 1,55 i stedet for 1,57?
Det er ikke i utgangspunktet et problem å si at man blir tykk av å spise mye. Problemet ligger eventuelt i antydningen om at det er bedre å være tynn enn tykk.
Jeg tenker ikke egentlig så mye på høyden hun vil oppnå som voksen. Så langt tror jeg ikke hun klarer å tenke. Sannsynligheten for at hun blir minst i klassen når hun begynner på skolen til høsten er ganske stor, og det plager henne.
Hun har ikke genene på sin side når det gjelder høyden, men jeg lurte på om det i nevneverdig grad påvirkes av kostholdet i tillegg.
Jeg vet hun ikke sa det, men jeg synes det er en vanskelig balansegang, å skulle snakke om vekt. Og jeg ville aldri fortalt et barn at det var galt eller dumt å være verken tykk eller tynn.
Hvis man imidlertid spiser så dårlig at man er underernært, eller man er alvorlig feilernært eller man har en sykdom som gjør at man tar opp for lite næring kan høyden påvirket.
Men hvorfor ikke heller fokusere på at det IKKE er en negativ ting å ikke være høy da?
Istedet for å si at man vokser bedre hvis man spiser riktig?
For hvis hun ender opp med å bli, si 160, og så skal hun på en eller annen måte gå og tro at det ikke er like bra som å være 175. Og på toppen av det hele kanskje ha en murrende følelse av at om hun kanskje hadde hørt på sin mor som 6 (!)-åring, og spist bedre, så ville hun vært høyere? (og dermed Perfekt).
Som voksen kan man ta et valg ift mat, og i det minste prøve å gjøre noe med et evt. vektproblem - med eller uten hell, og med de problemene det evt. følger med seg. Men dog.
Med den høyden man fikk? Null og niks å gjøre i ettertid. Eller så veldig mye innvirkning man har underveis heller :sparke:
Jeg tror M^2 har rett, det må være riktig å fokusere på at liten er like bra som stor. Og at man arver vekstmønsteret fra familien og må forsyne kroppen med byggesteiner gjennom mat for å få en frisk og sterk kropp. Gi henne bekreftelse på at hun er bra. Minst i klassen? Javel. Å være liten, søt og spretten kan ha sine fordeler.
Hmmm. Jeg ville ikke fokusert på høyden i det hele tatt mht mat. Jeg ville fokusert på helse generelt. Sagt at beina trenger kalsium og vitamin D for å bli sterke (ikke lange). At man trenger næring for å bygge muskler. At det er stoffer i proteiner (eller i kjøtt/fisk, alt etter hvor langt du vil dra forklaringen) som kroppen må ha, om kropp og hjerne skal fungere. Det finnes barnebøker om kroppen, hvor dette forklares (i alle fall på engelsk, men jeg regner med at de finnes på norsk også).
Selvfølgelig vil ernæring ha litt å si for høydeutvikling også, men det er jo ikke snakk om mange centimetre i forskjell, så om hun ligger an til å bli lita, såmer det jo ingen grunn til å så frøet om at hun kunne gjort noe med det om hun bare hadde spist annerledes.
Men ernæring er viktig av mange andre grunner, o siden jeg har inntrykk av st jenta di er en klok liten frøken, så kan du jo plante gode kostvaner hos henne med utgangspunktet at alle kroppens celler trenger variert kost for at vi skal vokse til - negler, hår, hud og hjerne.
Når det gjelder høyde liker jeg den konf-sangen om Gresshoppa, og at alle når så høyt som det naturlig er for kroppen. Selv om det kanskje er ment i mer overført betydning så liker jeg best tolkningen: man blir så høy som det er menigen man skal bli.
Da barnet var til to-årskontroll og legen estimerte hvor høy han kom til å bli, kom han med en del "tørre fakta" om hva som kunne påvirke at han ikke ble så høy allikevel. Det ene var om han kom tidlig i pubeteten, og det andre var "Ja, også vil han nok bli kortere om dere slutter å gi ham mat i en periode".
Så ja, du har nok rett i at kostholdet påvirker høyden, men jeg tviler på at kostholdet hennes kan endres slik at hun ikke blir minst i klassen. Jeg vokste opp på ris og pasta selv, og jeg tror nok heller det faktum at min mor er 160 er grunnen til at jeg endte på 165, heller enn mitt ensidige kosthold som barn.
Jeg har forsøkt å lete frem en artikkel jeg leste om sammenhengen mellom inntak av proteiner og høyde, men jeg finner den dessverre ikke igjen. Essensen var vel, så vidt jeg husker, at etterkrigskostholdet, som inneholder mer protein enn "førkrigskostholdet" har ført til at våre foreldres generasjon har blitt høyere enn sine foreldre, fordi økt inntak av proteiner optimaliserer det genetiske høydepotensialet. Hun kan altså ikke bli høyere (på kosthold) enn hun er genetisk disponert til å bli, men hun kan optimalisere sitt eget potensiale ved å spise riktig.
Jeg pleier å si til barna mine at det er viktig å være snill med kroppen og gi den riktig mat, for da er den snill med deg og holder seg sunn og sterk.
Da minsten her var plaget med refluks så holdt han jo ikke godt på maten. Han gikk ned flere kurver fra der han var som baby. Så ble refluksen behandlet og han skjøt opp igjen til sin originale kurve og har fulgt denne siden. Jeg tror at for hans del så har det å få næringen fra maten hatt betydning.
Men poenget mitt var egentlig dette: Du sa dette til Snuppa og etter din oppfatning der og da var dette sant. Dermed har du ikke løyet for henne. En annen gang kan du jo nyansere og si at man vet ikke - det er ikke sånn at alle som spiser biff blir 170 heller, men det er helt sikkert at dess bedre vilkår du gir kroppen din for å vokse, dess mer får den utnyttet det potensialet den har.
Det synes jeg er helt ok å si altså. Virkelig.
Min var ikke gammel da han ble forklart at man må ha proteiner for å danne muskler. Det finnes ikke en eneste fotballspiller som har klart seg uten proteiner. Det gir seg riktignok merkelige utslag gjennom at man får beskjed om at neitakk - jeg skal ikke ha kjøtt. Jeg ser det er 9 g protein i 100 g sprøstekt løk, så jeg holder meg til løken.
Det er jo dette vi pleier å si; nemlig at man må spise variert mat for at kroppen skal holde seg sunn og frisk. Det var bare at nå kom det et konkret spørsmål om hvorfor hun er så kortvokst.
Jeg svarte først at det nok var arv, og så fortalte jeg også om proteiner og at kroppen trenger dette for å vokse. Men så ble jeg usikker på om dette stemte og la ut et spørsmål her.
Vi har heller aldri nevnt dette med å være kort som en negativ ting. Jeg synes virkelig ikke at det er negativt heller. Men unger måler jo stadig hvem som er høyest, så jeg antar at dette kommer fra barnehagen. At hun blir lavest i klassen er jo ingen krise (noen må jo være det også), men hun vil jo være av de eldste også og derfor synes hun det er dumt at hun er så liten nå.
Jeg er 160 og det har gått bra med meg, altså. (Min mor er 160, min mormor 153, min oldemor 146 og jeg hadde ikke ensidig eller dårlig kosthold som barn, men jeg kom tidlig i puberteten og fra å være høyest i klassen til 6. klasse, så sluttet jeg å vokse og gikk ut av 9. som minst)
Jeg er i grunnen glad for at ingen sa til meg at jeg kunne påvirke dette selv, for da hadde jeg blitt veldig skamfull over å ikke ha greid å bli høyere.
Du kan jo forsøke dette regnestykket:
Regn ut høyde for jenter:
Legg sammen mors høyde i cm + fars høyde i cm
Trekk fra 13 cm
Del (divider) tallet på to
Regn ut høyde for gutter:
Legg sammen mors høyde i cm + fars høyde i cm
Legg til 13 cm
Del (divider) tallet på to
Du har nå funnet den midparentale høyden. Feilmarginen er på rundt ti prosent opp eller ned. Det betyr at om den midparentale høyden er 170 centimeter, vil det være 95 prosent mulighet for at barnets høyde i voksen alder vil bli et sted mellom 160 og 180 centimeter.
Vi har jo vært på diverse utredninger om snuppa fra den perioden da hun ikke spiste. Da ble det beregnet at hun skulle bli 163 (uten at jeg aner hvordan de kom frem til det tallet). Vi har derfor hele tiden forberedt henne på at hun nok ikke blir spesielt høy, men at hun blir godt innenfor normalen og at det er helt greit.
Men når du er snart 6 år bryr du deg ikke så mye om at du skal blir normalt høy når du blir voksen. Hun synes bare det er litt plagsomt å være minst nå.
Jeg synes ikke det er problematisk å fortelle ungene at de kan gjøre det beste ut av kroppen sin gjennom å spise skikkelig, bevege seg osv. Det er forskjell på det og på å plante skyldfølelse fordi en unge er tykk eller kort eller lang.
Du lyder som at det er problematisk å være 163? Det er ikke særlig dvergaktig å være så høy/lav som meg, altså. Jeg er ikke spesielt høy, men jeg synes det er drøyt å problematisere det å være under top model-høyde. Siden min mentale høyde er ca 180, jeg har god holdning og høye hæler så er det ekstremt lite dvergete. Trenger du å "forberede" henne, som om det er en belasting å være liten og nett? :knegg:
Nei, nei, nei. Det er ikke negativt å være 163. Men hun har uttrykt ønske om å bli skikkelig høy, og vi forteller at det blir hun nok aldri. Vi har sagt at hun kommer til å bli som meg. Det er ikke helt sant, men forskjellen er neglisjerbar (jeg er 169).
Bare at når man er 5-6 år, så er det kult å være høy. Det er hun definitivt ikke. Av kjipe ting nevnes: vente ett ekstra år på å gjøre de tingene hun elsker på Tusenfryd, kjøpe kule klær sånn som venninner har (snuppa er ekstremt klesfokusert), høydemåling i barnehagen hvor hun er nestminst på avdelingen og hun er eldstemann osv.
Kult å være høy? :vetikke: Hva er høy, da? Mener du nå eller siden? Kult å være 130 nå, liksom? Eller kult å bli 175?
Jeg kan bare huske å være tilstede i kroppen min da jeg var barn, jeg ante ikke om jeg var høy eller lav. Ungene mine og andre unger jeg kjenner er heller ikke opptatt av dette i det hele tatt. Det er ikke du som maser litt mye om dette, da? Det er jo komplett irrelevant, så lenge hun er frisk.
Det eneste barnet vårt reflekterer over når det kommer til høyde, er når han kan kjøre ting på Tusenfryd og Liseberg. Ellers tenker han knapt over at bestekompisen er et hode lavere. Det kan jo tenkes at han hadde fundert mer over dette om han var unormalt lav og liten for alderen.
Tjorven: Angående klær, skiftet går vel mellom 128 og 134 cm, så det er vel ikke så mange av venninnene som har begynt å bruke ungdomsklær?
Hvordan det fungerer å skille seg ut høydemessig, kommer sikkert både an på personligheten til barnet og kulturen på skolen, vil jeg tro. Jeg var alltid minst i klassen, og det var helt pyton - både fordi det var vanlig i miljøet å gjøre et stort poeng ut av det og fordi jeg var en følsom type som sikkert tilla små kommentarer og "stikk" for stor vekt. Nå finner jeg ikke igjen helsekortet mitt, men jeg må ha vært mindre enn jenta di, Tjorven, og dessuten er jeg jo født seint på året, så forskjellen ble enda mer påtakelig. Verre enn ulempene på tivolier og slike steder var det å alltid bli tatt for å være mye yngre enn jeg var, men det gjaldt kanskje spesielt i ungdomstida. Mye kan jo forandre seg med snuppa fram til den tid. (Jeg stoppet for øvrig på 1,60, og er nok relativt sett høyere nå enn jeg var som barn, selv om mange stadig ynder å kommentere hvor lita jeg er.)
Om matinntak og da særlig proteiner har noen større betydning, vet jeg ikke. Jeg vil tro at det ikke er mange centimeterne å vinne på det, som de andre også skriver. Ellers synes jeg m^2 skriver godt om faren for å påføre barna "skyldfølelse" ved å legge for stor vekt på matinntaket.
Vår eldste som blir 6 år i februar er 104 cm lav/høy og bryr seg lite om sin egen høyde.
Det har aldri vært noe tema for henne forutenom de gangene vi har vært inne på kontroll for veksten hennes.
Hun er småspist - er ikke særlig glad i mat. Har hørt ved matbordet av andre i familien som sier at hun må spise mere slik at hun ikke forblir så liten, men det blir bare så feil kjenner jeg. De sitter og skryter over hvor flink lillebroren er til å spise for å 'motivere' henne. Det resulterer bare i at hun forlater bordet fordi det blir for mye mas.
Jeg bare forklarer det helt enkelt at hun kommer til å bli slapp og sur når hun ikke får i seg nok mat - for det vet hun selv at hun blir når hun ikke spiser særlig bra.
Mid Parental Height of your girl will be in the range: 166.5 cm to 183.5 cm
Mid Parental Height of your boy will be in the range: 165 cm to 185 cm
Dette er ikkje estimatet me har fått frå barnelegen for 8-åringen, iallfall.
Iflg. den første formelen (mors høgde + farshøgde delt på to, minus 13 cm) så vil ho bli 162 cm og Poden vil bli 188 cm høg.
Så er feilmarginen +/- 10% - altså 16,2 for storesøster som gir resultatet 148,8 til 178,8
Og poden: mellom 206,8 cm og 169,2
Den siste utrekninga er meir i tråd med deg barneavdelinga sa til oss ang. storesøster. Ho tok skjelettrøntgen av venstre hånd, og da låg ho halvtanna år bak kronologisk alder. Det betydde visst nok at ho hadde eit ok vekstpotensial. Basert på høgda ho hadde på det tidspunket, ville ho bli 155 cm høg. Men pga. at ho framleis hadde vekstpotensial, så kan ho like gjerne bli 168 cm.
Jeg stusset også over den kalkulatoren. La inn 1,60 på meg og 1,80 på mannen, og fikk til svar at gutten min ville bli mellom 1,60 og 1,80. :confused: Det er jo i og for seg sannsynlig, men jeg vil jo håpe at han har større sjanse for å bli f.eks. 1,82 enn 1,60 (selv om det siste for øyeblikket virker langt mer trolig. :sukk: )
Jeg tror jeg har hørt at man kan trekke fra 5 cm på jenter og legge til 5 cm hos gutter i den formelen.
Hvis man googler fram et percentilskjema så er det jo ganske greit å se hvor barnet er estimert til å ende opp, så sant det fortsetter å følge kurven sin.
For å svare på Tjorvens hovudinnlegg;
eg har alltid gått ut i frå at høgda er genetisk bestemt. Vekta er til ein viss grad genetisk bestemt, men at matvanar her kan regulere opp eller ned.
Me har ei jente som er radmager. Ho er 127 cm høg og knapt 20 kg. Deg gir ein BMI på 12,1. Ho er frisk og fin, og utredning hjå barneavdeling viser ingenting galt. Det rare er at ho eter godt. Ho er kresen på middagsmat, men eter godt med brødmat med sunt pålegg.
I vår åt ho ni skiver med sunt pålegg per dag. I tillegg kom middag og diverse anna. Da hadde ho heilt klart ein vekstspurt, for plutselig var buksene veldig korte. Eg trur at den auka matlysten da var eit resultat av vekstspurten heller enn at vekstspurten var eit resultat av auka matinntak.
No har ho dessverre halvert matinntaket sitt, men eg har tru på sjølvregulering, at ingen friske barn svelt ihel. Iom. at det er gjort grundig utredning, så klarer eg å stole på det.
Det kan nok stemme som en hovedregel, men mat må spille en rolle også. Det ser man f.eks. ved adoptivbarn, som ofte blir større enn jevngamle barn som har vokst opp i adoptivlandet.
Hjelp. Hvor mange ganger skal jeg si dette? Vi stresser overhode ikke dette med høyde. Hun kommer selv med masse spørsmål knyttet til hvorfor hun var så liten (for det er ingen tvil om at hun er liten i forhold til alderen sin). Jeg var også forholdsvis liten som barn, og tenkte også masse på dette. Det er kanskje ikke noe man tenker over hvis man er normalt høy?
Hun er småspist, og vi sier at hun må spise for å være sunn og frisk.
Snuppa er snart 6 år. Hun bryr seg ingenting om hvor høy hun blir som voksen. Hun synes det er dumt å være liten akkurat nå.
Jo. Snuppa trives best sammen med barn som er eldre enn henne, og de bruker tydeligvis en større størrelse enn den avdelingen vi kan handle på. Selv med normal høyde for alderen så ville hun nok ikke brukt 134 i klær, men hun ser bare at venninnene gjør det. At hun er 1-2-3 år yngre er noe hun ignorerer å ta med i betraktningen, og det skjønner jeg godt.
Snuppa har aldri fulgt en eneste av de strekene. Hun har hoppet opp og ned etter eget forgodtbefinnende. Hun dalte godt på kurvene da hun sluttet å spise. Det er derfor jeg har tenkt at det er en sammenheng.
Ang. desse percentilkurvene;
Begge våre har vore gjennomsnittlege ved fødsel og dei første seks månadane. Så har dei sakte men sikkert dalt. Åtteåringen har falt ut av kurvene.
Det er to år sidan storesøster var til utredning på barneavdelinga. Hadde me visst at Poden også følger same utvikling, ville me nok konkludert med at det er naturleg for våre barn.
Vi regner mors høyde + fars høyde +/-13 cm og deler på 2. Og regner +/-10cm som et normalestimat, egentlig er det vel 2 standardavvik som er greia, men vi bruker 10 cm i praktisk hverdag.
Uansett: Dette er et slags estimat for det genetiske potensialet og er ikke fasiten for hvor stort det aktuelle barnet kommer til å bli. Det er mer et hjelpemiddel for å se om barnet avviker fra det man antar er det genetiske potensialet eller ikke. Selv om barnet er innenfor percentilkurvene regnes det som et vekstavvik hvis det avviker betydelig fra det genetiske potensialet, og da skal det utredes om det er noen årsak til dette.
Jeg har eneggede tvillinger og såkalte tvillingstudier vil kunne være av interesse i et slikt spørsmål.
Mine lever jo under de samme forhold på alle måter, men den ene tvillingjenta er rammet av kronisk urinveisinfeksjon. Hun står nå på forebyggende behandling, men før vi kom så langt var hun plaget av gjentatte omganger med urinveisinfeksjon med tilhørende feber, magesmerter og generelt dårlig allmenntilstand. I disse periodene spiste hun veldig mye dårligere enn sin søster.
Hun tapte vekt i denne perioden. Naturlig nok, men hun vokste like mye i lengden som sin søster.
De ble målt forrige dagen og er nøyaktig like lange. Dette på tross av at den ene har vært plaget av sykdom til og fra over det siste året.
Hun har også hele veien tatt veldig greit igjen vekt og nærmet seg sin søster i vekt i hver friske periode. Når hun nå går på forebyggende medisin, er det ingen vektforskjell på dem heller.
Stoffskifte, cøliakiprøver, generelle blodprøver for å se at de ikke mangler noe, evt allergiscreening, rtg venstre hånd for å se hvordan de vokser gitt at de er over 4-5 år, vanlig undersøkelse og målinger for å se at de er velproporsjonerte. Kortvokste jenter tar vi kromosomer på for å se etter turners syndrom.
Ja, jeg vet at du har fortalt det. Jeg prøvde bare å ressonere meg frem til hvor mye eldre de måtte være for å bruke ungdomsklær. Sønnen min bruker 134-140 nå, men han er jo ekstremt lang for alderen. Jeg tipper jentene i klassen bruker fra 116-122, sånn jevnt over.
Men på et tidspunkt der vokser jentene fra guttene. Det begynner for de tidligste i 6-7-års alder. Jeg ser på klassen til eldstemann nå (3. klasse) og der er jentene definitivt større enn guttene i snitt nå. Mens i 2. klasse er de vel ennå rimelig jevnstore, men det kan jo variere litt fra klasse til klasse. Hvis jenta til Tjorven er lita og skal begynne på skolen til høsten og leker med 2. og 3.-klassinger, vil jeg tro mange av disse kjøper klær i str 134-152.
Jeg har begynt med den type argumentasjon for min 5-åring som plutselig har stagnert i høyden, og som blir vokst forbi av andre jenter. Hun har lange slektninger, med unntak av tanten som selv mener at feil kosthold i hennes barndom har gjort henne lav av vekst. Ser ut til å hjelpe her også (argumentasjonen altså).
Nå høres du ut som om du antyder at datteren til Tjorven er helt unormal, og det tror jeg ikke hun er. Flere av ungene jeg kjenner er "opptatt" av høyde i den forstand at de vet godt hvem som er høyere eller lavere enn dem - Poden og kameratene hans vet godt hvem som er høyest og lavest i klassen, og synes det er morsomt at dette på ingen måte henger sammen med hvem som er eldst og yngst i klassen (noe de også har god kontroll på). Det er morsomt med tall og størrelser og sammenligning, rett og slett. De er ikke "opptatt" av det i den forstand at de snakker mye om hvordan de helst vil være, eller at dette ser ut til å være et problem for noen av dem, men det virker i alle fall som om det føles marginalt mer kult å være høyest i klassen/kameratgjengen enn å være den laveste. De liker å være "store", enten det er snakk om høyde, vekt eller alder.
Og jeg husker i alle fall godt at jeg følte meg veldig stor (både høy og tung) i forhold til små, slanke venninner da jeg var 6-7 år gammel.
Takk, Skilpadda. Det er sånn jeg oppfatter det også. Og sånn jeg husker det fra egen barndom.
Snuppa er riktignok eldst i barnehagen, men av vennene hun liker å være sammen med er hun både lavest, veier minst og yngst. Jeg skjønner jo at det ikke er så kult. Men hun velger jo disse vennene fordi det er de hun trives best med sosialt sett.
Jeg var alltid av de minste blant jevnaldrende i oppveksten. Liten og syltynn. For meg var det problematisk, jeg var et ekstremt følsomt og sjenert barn og tok meg veldig nær av andre barns erting og kommentarer over hvor liten jeg var. Jeg så mye yngre ut enn jeg var. Det var ei jente til i klassen min som var like lav som meg, men hun var en tøffere type som tok igjen om hun ble ertet, og stoppet kommentarene fordi hun var kjapp i replikken og satt folk på plass.
Nå er jeg 1.63 og har alltid vært strålende fornøyd med høyden min siden tenårene. Liten og nett. :blafre:
Jenta di er vitterligen stor sammenliknet med snart-6-åringen min ... Selv var jeg blant de største på trinnet de første årene på skolen, og jeg følte meg vel egentlig litt stor og klumpete (selv om jeg ikke var det). Plutselig en dag i 6. trinn oppdaget jeg at alle de andre jentene hadde vokst forbi meg og vel så det, og jeg endte opp med å bli knapt 160 cm. På videregående var jeg mest sammen med to jenter som begge var godt over 180 cm. Det var noe jeg aldri tenkte over, i mitt hode var vi like høye. :knegg:
Min svigermor har motsatt erfaring. Hun og tvillingsøsteren var visstnok småvokste som barn. Hun forteller at de fikk med seg brev hjem etter hver gang de hadde vært hos skolelegen hvor det stod "barnet er underernært". (Dette er for lenge siden.)
Jenta mi har aldri hatt fokus på at hun er så lita, men hun vet det nok. Jeg ville bare forklart det med genetikk dersom hun lurte, og ellers bare hatt et generelt fokus på sunn og næringsrik mat. Kanskje ville jeg kommentert i perioder hvor jeg ser at hun spiser bedre enn ellers, at hun kanskje er inne i en vokseperiode hvor kroppen hennes trenger mye mat.
Jenta mi er såpass lita at jeg nesten har begynt å fundere på om jeg skal bli litt bekymret eller ikke.
Det er helt vanlig at unger måler feks høyde altså. Sånn til orientering så er det ganske vanlig i mattetimen på skolen at man måler hvor høye alle er og sorterer klassen etter høyde, skostørrelse osv. Det er ikke noe rart om en unge har lagt merke til seg selv og høyden sin. På samme måte vil mange unger legge merke til at noen har kort hår og andre har langt hår. Og noen vil ønske seg det ene og noen det andre. Jeg har vært 180 cm siden jeg var tretten og ønsket å miste ti cm i maaange år.
Vi var på Museum of Healt her i byen i helgen, der hadde de en maskin hvor en kunne få spådd sannsynlig høyde ut fra hvor høy en var nå (+ alder + kjønn). Det var basert på hvor høy andre på samme alder, kjønn og høyde var blitt. Minstemann, som er en lang hylert lå an til å bli mellom 1,82 og 2,03 og eldstemann som er liten lå an til å bli mellom 1,60 og 1,65 i følge maskinen. Ut fra det vi vet om biologiske foreldre til eldstemann kan det stemme godt. For yngstemann aner vi ikke, men har tydeligvis noen lange hylert-gener, om han ikke bare plutselig stopper å vokse. Men jeg håper vonar maskinen ikke har rett i at han kanskje kan bli 2,03.
Ellers er jeg enig i at unger legger merke til høyde og vi har snakket mye med minstemann om forskjellen på alder og høyde - han er ikke større enn andre bare i kraft av å være høyere enn dem. ;)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
