Helt siden jeg begynte å snuse på muligheten for å dra til USA har jeg blitt overøst med utsagn om hvor heldig jeg er som får dra. Hva er det med USA som gjør at det er så utrolig bra å reise dit? Hva opplever man der som man ikke får i Norge eller Europa for den del? Nevn gjerne hva som er bra med Miami og New York. :jupp:
USA har aldri vore på mi liste, men dei siste åra har eg begynt å tenke på at eg eg har jo lyst å sjå dette landet også (eh.. eller ein brøkdel av det rettare sagt). Det er eit land som har påverka oss veldig på godt og vondt, og da vil eg gjerne ha opplevd det sjøl. Så er det jo masse å sjå der - fantastisk natur bl.a., men da må ein vel ta seg god tid og reise mykje rundt. Eg veit ikkje om vi noko gong kjem så langt.
Så nei, ikkje på mi topp-liste, men eg vil dit ein gong. Har mykje i Europa eg har lyst å sjå først.
Jeg hadde ingen lengsel til USA før jeg var her første gangen. Det var Pelenmannen som gjerne ville reise hit og jeg ble med
Men jeg ble litt betatt, av de åpne menneskene, av folk som snakker med deg til tross for at de ikke kjenner deg. Av de store forskjellene fra sted til sted, av at det er så mange mennesker som bor her og som kommer fra så mange forskjellige steder. Av klimaet (i hvert fall her der vi bor), av strendene, av at de er så avslappet, av at mye er ganske rimelig, av kulturforskjellene og av maten (ikke all selvsagt). Av matbutikkene som har så mye morsomt og at man finner det meste.
Men aller mest av menneskene, jeg digger virkelig åpenheten og høfligheten.
Jeg har ønsket å reise dit omtrent hele livet, og spesielt etter at jeg begynte å undervise i engelsk. Føles helt feil å undervise i amerikansk kulturkunnskap når jeg ikke har førstehånds kjennskap til landet. Håper å få se to veldig forskjellige byer og kulturer nå.
Jeg har alltid vært fascinert av USA, har bodd der og vært på ferie flere ganger. Jeg liker kontrastene, man har det beste og det verste av alt, fantastisk natur, ulike kulturer. Man kan dra fra by til by og det er som å komme til et nytt land. Urbane New York, homsebyen San Fransisco, Seattle som er som et lite Norge, El Paso som er som et lite Mexico osv, osv.
Og så er jeg enig i at menneskene er mye hyggeligere og høfligere enn vi er i Norge. Ikke uvanlig at fremmede f.eks. kan komme bort å gi deg komplimenter.
Jeg misunner deg ihvertfall for jeg synes USA var noe heeelt annet enn Europa,
mye pga det Pelen skriver.
Og så får man litt følelsen av å være i en amerikansk film :sparke:
Jeg har vært i Usa og det ga ikke noe særlig mersmak egentlig. I hvert fall ikke de stedene jeg var. Eneste som frister er New York; jeg elsker storbyer.
Alle lysene på Times Square. Og at det lukter vanilje overalt. Og at det ser ut som på film, men folk er hyggelige. All den deilige maten. Den første dagen - de søte ekornene. Det er bare veldig ålreit rett og slett. Jeg var helt lugn på NY til jeg hadde vært der. Nå er det en ferie jeg får stjerner i øynene av å tenke på.
Jeg har så lyst til å stå opp grytidlig en dag i NY og være ute på gatene når byen våkner til liv. Se at melbilene fyller opp lagrene til bakeren og se melstøvet legge seg, drikke kullsvart kaffe og se på at folk haster forbi med stresskoffertene sine. Jeg kan se på sånt i timesvis, jeg elsker å sitte på flyplasser og se på folk også. Gjør meg ingenting at jeg skal sitte på Schipol i seks timer. :)
Morsomt at du skulle spørre om dette - jeg skal også til USA for første gang snart, og får samme reaksjoner som deg. Har aldri hatt noen dragning dit selv, så jeg lurte på det samme.
Jeg hadde heller ingen dragning, heller tvert i mot, men etter å ha vært 2 ganger i NY, kunne jeg flyttet dit på dagen om jeg hadde fått muligheten. Den byen er virkelig magisk. Og byen sover aldri. Nattestid er det like mye folk ute som det er på Karl Johan en lørdag formiddagen. :knegg:
Mitt inntrykk er at folk som aldri har vært i USA, er lunkne eller negative, mens folk som har vært der, gjerne reiser tilbake, og mange blir frelst. Litt forenklet, kanskje, men i min omgangskrets er det i alle fall noe i det.
Jeg har vært i NY et par ganger og synes byen er flott! Har også vært et par andre steder der borte, bl.a. Grand Canyon, hvor naturen er veldig ulik hva vi er vant til her. Har i tillegg vært i et par byer som ikke gjorde spesielt inntrykk på meg. Sånn generelt er vel jeg typen som foretrekker atmosfæren i gamle byer i Sør-Europa framfor USA, men det er absolutt morsomt å ta en tur over dammen altså.
USA er jo ikke ett land, men en samling med stater, så man finner jo alt mulig der. Fra isbjørner til aligatorer. Fra verdenbyer til bondeland, fra MIT til mormonerene som kjører med hest og kjerre. Jeg har vært der tre ganger og vil gjerne tilbake. :) Men det er også mange andre plasser jeg har lyst til å reise til.
Mye av fascinasjonen bunner vel i at vi kjenner så godt til USA gjennom film og tv. Jeg får i alle fall lyst til å reise til plasser for å se om de er som på tv. Og siden jeg ser flere innslag fra USA på tv enn jeg ser innslag fra Ytre Ugandafjorden, så blir det også til at det er dit jeg ønsker å reise. Dessuten har jeg bodd i USA, så jeg ønsker ofte å reise dit bare for å møte venner. Men også for å se. Jeg var i New York, Washington DC og Florida i 1988, og er desperat etter å reise tilbake. Dessuten ønsker jeg å se Las Vegas. Dit bare MÅ jeg relativt snart, kjenner jeg.
Åhh :hjerter: Jeg rett og slett ELSKER landet. Jeg kan ikke si hvorfor, det bare er sånn. Tårene trillet når flyet dro av fra Orlando i fjor - jeg ville IKKE hjem. Nå sitter jeg bare å teller på knappene for å komme meg dit igjen. Påsken og sommeren.
Den spesielle lukten. varmen. menneskene. ALT. Alle mine barndomsferier til jeg ble 13++ år ble tilbrakt i USA (har en pappa som har samme følelse for landet som meg).
Når vi lander til sommeren skal vi rett til favoritt restauranten og jeg vet hva jeg skal spise ja :knegg:
NY er magisk og Miami er en utrolig kul by (av mangel på bedre ord). Tusle på South Beach, se alle de hippe restaurantene og hippe menneskene, fine butikker osv. Du kan glede deg!
Jeg tror det oppfattes som hipt, hippere enn alt annet. Jeg har også lagt merke til denne holdningen. Ja, det er helt sikkert kult og flott i USA, men veldig mange får en helt spesiell reaksjon når de hører at folk skal dit.
Vi skal til USA på ferie i år (Florida), og jeg gleder meg mer enn vanlig. Men det er mest fordi det blir en annerledes ferie enn vi pleier å ha, og vi skal være borte lenger.
Det er muligens hipt her for at mye kommer først her. Men i det store og det hele så kan jeg ikke si at menneskene er så hippe sammenlignet med andre steder.
Jeg har bodd mange, mange år i USA, ulike byer og stater, veldig forskjellige og stortrivdes der og savner det. Det jeg liker så godt er at det er så mange muligheter, at det finnes alt fra bittesmå steder til enorme byer, flotte strender, store fjell, variert rett og slett. I tillegg er det meste veldig tilgjengelig i USA, ting er tilrettelagt føler jeg, ting stenger ikke kl 16 slik som i Norge.
Altså, jeg gleder meg helt i filler. Jeg vet liksom ikke hva jeg gleder meg mest til, for alle snakker så varmt om NY. Men jeg tror jeg gleder meg aller mest til å få komme til et privat hjem i Florida og få oppleve Miami og omegn med en kjentmann. :hjerter: Sitte og skravle på fortauskafe, lage morsom og spennende mat etter å ha handlet inn på store, ukjente supermarkeder med masse kult, rusle på stranda og vasse litt... Hvordan skal jeg overleve de neste to ukene?
Jeg tror stereotypiene som USA avleverer om seg selv er verd turen i seg selv. Føderasjonen utgjør omtrent halvparten av et kontinent. Det er klart det er mye å se fram til for den som vil se. God tur!
Jeg vet ikke helt hvorfor jeg har blitt slik etter å ha vært der, jeg klarer ikke å forklare det. Nå er det snart ett år siden vi var der, og vi savner det skikkelig!
DEN kjøper jeg altså. Alt styret med bestillinger av billetter, hotell, innenriksfly, seteplassering, passbestilling, ESTA-skjemautfylling og sånt er noe jeg elsker å holde på med, og nå er det trist at jeg ikke kan gjøre stort mer. Skal kjøpe en NY-guide i morgen og lese den i filler. Og jeg gruer meg allerede til sorgfølelsen jeg alltid får når jeg kommer hjem fra reise...
Ja, hva er det med USA? Jeg hadde aldri noe intenst ønske om å dra til USA før vi flyttet hit. Og jeg pleier å si at jeg har fått bekreftet alle fordommene jeg hadde på forhånd. Pluss et par jeg ikke ante jeg hadde. :knegg:
Jeg er langt på vei ening i det Pelen sier, det om åpne og utrolig hygglige folk. Selv om min erfaring er at USA ikke er helt hetrogent på det området - det er store forskjeller, og sammenliknet med folk fra Texas er new yorkere direkte uhøflige.
Vi trives veldig godt her, men jeg kunne aldri tenke meg å bosette meg her permanent, bli amerikaner. I alle fall ikke i Texas. Det blir for amerikansk for meg. Litt for mye bibelbelte med alt det fører med seg. Og land of the free? Det er en sannhet med modifikasjoner, det er rimelig mye reguleringer og regler, gitt. Man må feis søke om å sette opp trampoline i hagen. Eller blomsterurner foran huset. :gal: Det er ikke en amerikansk lov, altså, men reguleringer bestemt av "huseierforenigen" i byen der vi bor. Man vet ikke helt om man skal le eller grine. :knegg: Og byråkratiet her er til å grine blod av.
Og så er det litt av et kultursjokk for en stakkars nordmann. Neppe like stort om man flytter til NY eller Seattle, men gedigen når man flytter til sørstatene.
Men det er mange fine ting også, og da særlig med hensyn til hvor hyggelige folk er. Nå skal det jo være sagt at 90% av de vi omgås er første eller annengenerasjons innvandrere til USA da. De som har våt amerikanere i generasjoner er stor settt vanskeligere å komme innpå. Sannsynligvis fordi man må i kirka for å treffe dem. Det er ikke tull en gang. Ei norsk venninne her overhørte to mødre på skolen som snakket om at de kun lot ungene ha playdates med folk fra Menigheten. :gal:
Men altså, jeg er blitt litt glad i dette landet som jeg på forhånd var så negativ til. Som sagt fikk jeg fordommene mine bekreftet, men jeg har også oppdaget noen fine sider med å bo her, og det jeg liker best er "Good for you!"-holdningen. Den ektefølte evnen til å glede seg over andres suksess og til å ønske andre bra. Til å tro på andres evner, og til å støtte opp og oppfordre folk til å våge ting. Positiviteten, rett og slett. Akkurat det kunne nordmenn trenge en dose av. :nemlig:
Ja, Mindy, det er vel mye religiøsitet der du bor. Her er det ikke like mye og det er jeg veldig glad for. Det er veldig få som snakker om hvilken kirke de tilhører.
Det er dog veldig få som er herfra, det er helt naturlig å spørre hvem som helst hvor de kommer fra.
Det er en av de få tingene jeg sliter med i USA. Jeg blir utrolig dårlig av maten. For mye loff og fett for meg altså. Min mann gumler i seg, og er så fornøyd, mens jeg får det rett og slett ikke i meg. Nå er jeg i New York, og vi har spist lunsj på en restaurant. Jeg øynet en sjanse til å få i meg litt grønnsaker, og bestilte asparges til maten. Og fikk de dynket i smør. Til frokost prøvde jeg meg på havregrøt, men den var søtet og uspiselig. Så nå lever jeg på digre kaffe latter fra Starbucks.
Pelen - her er standardfrasen til mange når de hører du er ny i byn "have you found yourself a church yet?" vet mange av de norske pleier å svare at de går i Sjømannskirka bare for å slippe den pinlige stilheten som oppstår når du svarer at nei, jeg går ikke i kirka. Men der går virkelig grensen for meg, kjenner jeg. Jeg lyver ikke på meg kirkegjengeri for å passe inn, altså.
Monsoon - man må si i fra: dressing on the side, no butter, no mayo osv. Og ignorere at de blir helt forstyrra over at en vil ha salat og ikke chips til burger/fisk/biff. Når man gjør det går det fint bog så finner man fort ut hvilke restauranter man kan bestille hovedrett på, og hvor man kan nøye seg med å dele en appetizer...
Det meste. Særlig om du går på en outlet. :nemlig: Her vi bor er det ekstra billig, byen har levekostnader 20% under resten av USA. Det merker vi godt når vi reiser andre steder i USA.
Det er ikke alt av elektronikk som er rimeligere her uten at jeg har noen bra eksempel. Men det kan være at jeg har feil utgangspunkte ettersom vi kan handle tax free i Norge og dermed kjøper en del elektronikk der når vi er på besøk.
Det eller hvilken menighet jeg kommer fra har jeg bare blitt spurt om en eller muligens to ganger her.
Slik gjør jeg det også, men så går vi ikke heller så ofte på utpreget amerikanske restauranger uten mer latinamerikanske, asiatiske eller europeiske. Og så baker jeg mitt eget brød så at vi får i oss nok med fiber.
Shopping i USA, ja. :jupp: Jeg er egentlig ikke noe shoppingmenneske, men i USA med alle sine outlets, OMG, som jeg shopper når jeg er der. I tillegg er vel dollaren lav i kurs nå. Åååå, jeg vil reise nå, to år siden jeg var der sist. Da var jeg to uker i Las Vegas. Plastic Fantastic, den byen er helt surrealsitisk, herlig opplevelse. :D
Vi går heller ikke så mye på typisk amerikanske restauranter bortsett fra når vi har gjester som vil prøve alt som er "typisk amerikansk". :nemlig: Baker ikke eget brød, men man finner godt brød på Whole Foods Marked. Og jammen selger de ikke Wasa knekkebrød også her. Mannen sverger til Shredded wheat, og må alltid ta fiber når vi er ute og reiser og han ikke får spist den vanlige frokosten. For meg har forstoppelse aldri vært et problem i grunnen. :knegg:
Å glede seg på forhånd, ja. Vi kjøpte billettene for tre uker siden, reiser i juni, og jeg har vanskelig for å sove om nettene allerede. Det meste er detaljplanlagt alt, og jeg har en liste over alt jeg skal handle og hvor jeg skal spise. :gal: Jeg har ikke noe å legge til enn det andre som har blitt sagt, men jeg må bare si at jeg er enig.
Åh, det er fantastisk. Vi ankom NYC kl. 14 lokal tid, og dro da rett på hotellet. Hadde en runde ute før vi gikk hjem, med planer om å gå ut og spise igjen ... Vi sovnet på senga begge to og våknet grytidlig neste morgen. Var ute og gikk før kl. 07 og fikk virkelig se byen våkne til liv en vakker vinterdag. DET var magisk!! :hjerter:
Ellers er USA som en slags fantasiverden. Jeg føler vi levde i et vakum begge gangene vi var der i fjor. En egen boble med en helt spesiell stemning. Folk er så utrolig vennlige, det er mye å se, ja - man føler seg nesten midt i en filminnspilling. Det er noe spennende rundt hvert hjørne. Og til sist; handlemulighetene. De er jo også temmelig fantastiske - særlig for en som liker å ha litt av det som ikke ALLE andre har her hjemme! ;)
Haha, jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Vi var over sist i sommer og siden da har vi snakket om at vi ville reise til våren/sommeren igjen. Billettene ble endelig bestilt i november, og siden da har jeg vært som en unge. Jeg har skikkelig nedtelling og sommerfugler i magen - gleder meg stort!!
Generelt er jeg ellers misunnelig på alle som skal ut og reise, jeg elsker å reise!
Jeg har aldri hatt noe ønske om å reise til USA, egentlig. Det er steder jeg har reist til i andre verdensdeler som jeg gjerne skulle besøkt igjen, og land jeg aldri har besøkt som jeg gjerne skulle sett. Men så sitter jeg her, da, på et motellrom i en knøtteby langs California Highway 1... :knegg: Og skal være seks måneder i landet. Etter snaut tre uker her lurer jeg litt på hvor mange ganger Ulvefar og jeg har sett på hverandre og sagt "amerikanere er gærne". Og det er på tross av at vi har plassert oss i en helt spesielt hyggelig by, Santa Cruz. :hjerter: Men det som slår meg som mest fascinerende, er egentlig følelsen av å være i en film. Eller en sitkom. Amerikansk populærkultur er så innpodet i oss, det er tidvis litt rart å se butikkskilt, varer, høre folk snakke. Jeg merker jeg blir fascinert bare av å se pop tarts i butikkhylla, lese innholdsfortegnelsen og lure på hvordan Gilmore Girls kan overleve på noe så usunt! Kjøre forbi en butikk midt i en travel handlegate og se plakatene i vinduet for alt mulig okkult og mystisk, og lure på om det er åsted for neste mord Charmed-søstrene må ordne opp i. I går kjørte jeg Sunset Boulevard, og så Beverly Hils-skiltet, dere vet det fra Beverly Hills 90210? :humre:
(Men vi har altså vært veldig heldige med valget av by. Og ingen har spurt om hvilken kirke jeg går i. Derimot skal jeg på nattlig måneskinns bivokslysstøperkvinnekveld om et par uker. Nevnte jeg hippieland? :rofl: )
Det er ikke til meg, men til guttene mine. Og de ønsker seg t-skjorter og hettejakker/gensere i merkene DC, Volcom, Burton, Nomis og andre skateboard og snowboard-merker. Finner du butikker med disse merkene må du gjerne si ifra. :blafre:
Nabojenta, Santa Cruz er et skatemerke i seg selv, et av de eldste og mest tradisjonsrike. Jeg tror jeg blir rullet i tjære og fjær om jeg etterspør et annet her i byen. :nemlig: Til gjengjeld finnes det egne Santa Cruz skateklærbutikker.
Vi reiser til USA til sommeren. Vi har egentlig ikke tenkt så mye på det tidligere, men etter et Middelhavscruise sist sommer ønsker vi å prøve cruise i karibien i år. Etterhvert tenkte vi at når vi først reiser såpass langt, hvorfor ikke oppleve litt mere av USA enn flyplass og cruisehavna. Vi skal først et par dager i Fourt Lauderdale før ei uke på cruise i karibien, så ei uke i Orlando før vi tilslutt avslutter med ei lita uke i Miami. Vi har booket alt foruten leiebilen nå, og gleder oss enormt til avreise. Storkoser meg med planleggingen!
Vi reiser også i sommer, og skal være der i 7 uker. Gleder meg ganske mye, ja. :jupp: Flyet lander i Chicago, hvor vi kommer til å få med oss Taste of Chicago og 4 juli. Etter det så er planene åpne. Vi tenkte først å kjøre ned til Florida og bli der noen uker(gjorde det samme for 2 år siden) men så er det så mye annet som vi ikkehar gjort, og som vi kunne tenke oss å få med. Så vi får se.
Ja, hva er det med USA? (Har bare lest HI og skummet resten.)
For meg har USA alltid vært Drømmen™. Av alle drømmemål har USA vært på topp og av alle land jeg drømmer om å bosette meg i har også USA vært på topp 5 lista.
Hvorfor? Det hele startet da jeg var liten og var Disneyfan. Drømman var å dra til Disneyworld/Disneyland - det måtte være det besteste av det beste. Jeg hadde en onkel som var sjømann og som opplevde USA på 50- og 60-tallet og når han fortalte en liten jente om dette fantastsike landet, ja da ble jeg påvirket.
Senere ble det I ville vesten med familien Macahan, jeg drømte om prærien, hester, cowboyer og indianere. Jeg slukte stoff om NY og LA, jeg leste alt jeg kunne finne om Route 66, jeg drømte om Texas, Memphis, Grand Canyon, jeg leste kiosklitteratur á la Danielle Steel og jeg tenkte at en gang; en gang skal jeg dra dit.
Da jeg var 18 fikk jeg au pair-familie i San Fransico, jeg skulle dra sommeren etter russetiden. Men så kom han da, han som ble min sjels elskede, så jeg dro ikke. Jeg ga slipp på drømmen over alle drømmer, uten at jeg egentlig angrer. Jeg skjønte vel at USA var oppnåelig som ferieland, og skulle det bli bosted måtte det bli sammen med familen jeg senere fikk.
I sommer dro vi på ferie. Vi valgte vestkysten da vi har familie der og for en ferie! For en opplevelse! Vi bodde i statene Washington og Oregon, vi så Seattle, Portland, Stillehavet. Vi dro over til Canada og følte at vi fikk sett og opplevd mye, men bare en brøkdel av hva vi vil se. For vi skal tilbake, det er det ingen tvil om. Mest sansynlig på ferie, men gjerne for å bo for en periode.
Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg tror det er fordi vi opplevde en åpenhet, en vennlighet og uendelig mange muligheter. Jeg kjente at Norge er et lite nisseland (med veldig gode velferdsgoder), jeg syntes det var fantastsik med alle menneskene, alle valgene, alle mulighetene. Sikkert litt blendet av en fin ferie, men likevel: vi skal tilbake. Vi skal se mer og oppleve mer.
For meg var USA en drøm som gikk i oppfyllelse og som levde opp til alle forventninger, og mere til.
Enig. Da jeg ønsket å bli utvekslingselev valgte jeg USA. Det ble en opplevelse for livet og jeg føler meg litt (afro-)amerikansk etter det året. Noe av det bunner nok i at jeg for første gang følte at jeg passet inn.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.