Flere sier at de er brølemamma, eller at de i gitte situasjoner blir brølemamma.
Noen syns det er helt på sin plass i noen situasjoner, noen syns det er en naturlig spontanreaksjon, men som man angrer for etterpå, mens andre igjen ikke syns noe om det, men blir det likevel.
I hodet mitt har jeg et helt klart bilde av hva en brøleforelder er. Og jeg nekter å tro at det bildet passer til så veldig mange her inne. Det er mest sannsynlig noe galt med bildet mitt. :nemlig:
Men kan dere som sier dere er, eller har vært brøllemamma, fortelle litt om hva som skjer akkkurat der og da? Brøler dere, liksom? Vireklig brøler? Som en løve? :gruble:
Jeg var heldig med utdeling av barn, og har aldri hatt behov for å brøle til ham. Han gjør innimellom dumme ting, men det gjør vi vel alle. Han responderer bra på vanlig tilsnakk, og noen ganger hender det jeg må "spisse" stemmen litt.
En del ganger har jeg lyst til å rope og kjefte, men i vårt tilfelle ser jeg ikke at det kommer noe som helst godt ut av det, så jeg har til nå behersket meg.
Men jeg har en veldig rolig sønn. Kanskje har det noe med det å gjøre?
Det har nok mer med mors personlighet, uttrykksmåte, slitenhet og reaksjonsmønster å gjøre, tror jeg. :sparke: (Og ja, jeg kan brøle - både med og uten ord. :flau: )
Når jeg er brølemamma så mener jeg at jeg snakker litt høyere og litt sintere enn jeg burde. Ikke sånn løve-brøling.
Også tenker jeg at brølemamma er litt sånn når jeg tenker etterpå at det kanskje ikke var helt nødvendig med all den kjeftingen. Jeg er mest brølemamma når det er somling på morgenen og jeg er morragretten. Ellers veldig sjeden.
Jeg brøler. Ikke som en løve, men jeg snakker definitivt med utestemme. Det som trigger meg er storebrors evinnelige sutrestemme kombinert med dårlig tid/stress. Jeg blir så irritert på han noen ganger at jeg får vondt i hele kroppen. Det skjer ikke kjempeofte, og jeg er heldigvis stort sett svært hyggelig - men joda..jeg brøler.
og om jeg angrer sier jeg unnskyld. Det skjer sjeldent, heldigvis. Som oftest har jeg sagt ifra til storebror flere ganger på skikkelig vis før jeg blir gaaal...
Om jeg synes det er et sympatisk personlighetstrekk? neh, ikke helt.
.. jeg er til tider "brølemamma"... men ikke på den måten som er vist på videoene.
Jeg hever mer stemmen og gir uttrykk for at f.eks. oppførselen er uakseptabel.
Eller når mini kommer hjem med knekte fortenner så faller jeg sammen i gråt og sier oppgitt "HVORFOR???"
Elinblu og Bauche sier de kan brøle. Både med og uten ord. Det er på en måte lov å kalle seg brølemamma da (:knegg:), men om man blir sint og sier i fra om det så er det litt overkill å kalle seg brølemamma, vil jeg påstå?
Jeg har dager jeg føler meg som brølemamma, og de dagene er jeg veldig lei meg når jeg legger meg. Men jeg står ikke å hyler hysterisk, banner og sverter til ungene, jeg kan frese og være sinna med munnen lukket, mer fresing gjennom tennene. Men jeg ber de om å koble inn hodet.. Situasjon nr 2 (youtube) der hadde jeg nok tatt ungen under armen og båret vedkommende ut i bilen - bare stille og rolig forklart at dette er ikke akseptabel oppførsel, også hadde jeg gått inn igjen og spist ferdig.
Jeg blir brølemamma i stressede situasjoner når ungene ikke gjør som de blir bedt om, krangler eller noe i den duren. Jeg blir brølemamam i den forstand at jeg kan rope til dem. Ikke noe jeg er stolt av, men tålmodighet er ikke alltid min sterkeste side.
Brølemamma er en overreaksjon. Å gi beskjed, eller å rope hvis ungen befinner seg langt unna, eller "si ifra" med vanlig stemme er IKKE å være brølemamma.
Min definisjon er at jeg har vært FOR sint, hatt FOR høy stemme og hatt FOR sinna stemme - sett i retrospekt når jeg har roet meg.
Og jeg sier (selvsagt) alltid unnskyld til ungene etterpå. Sånn "jeg må si unnskyld for at jeg ble så veldig sint i sted. Det du/dere gjorde var veldig galt, og dere får ikke lov til det. Jeg blir sint da, og det er lov, men det er ikke fint gjort av meg å være SÅ sint og høy i stemmen." Eller noe sånt. Jeg poengterer at jeg ikke har gjort noe egentlig galt (for jeg synes faktisk det er lov å bli sint), men at det går an å gjøre det på en finere måte. Siden jeg terper på at de skal snakke fint til hverandre.
Jeg kan brøle noen ganger, ja. Som regel ber jeg ikke om unnskyldning heller. For jeg føler at brølingen er fremprovosert. Men det at man brøler, betyr ikke at man har tillatelse til å brøle hva som helst. Jeg har skrekkelige minner fra da eldstemann gikk på skole i England og det var en mor der som brølte konstant, og ordvalget hennes var konsekvent av typen "get in 'ere, you little shit, or I'll smack you". Jeg prøver til det ytterste å være saklig, selv om jeg brøler av og til.
Jeg har hørt ett voksent menneske brøle til ungen sin, og der var det litt som Divine sier, det som kom ut var så ille i seg selv at brølingen bare kom bort i ordene, nesten. :sukk:
Det Toffskji forteller får meg til å tenke på Karl i Mot i Brøstet. :knegg:
Dere som kan rope/brøle/eksplodere, har dere alltid gjort det? Da dere var yngre selv også? Ovenfor venner som dere kranglet med?
Eller er det bare hjemme ovenfor barna?
Jeg har aldri vært av den eksplosive typen. Jeg tror jeg ÅÅÅÅÅÅH!'et noen ganger mot min mor i tenårene, men utover det har jeg alltid vært veldig rolig og pustende. Og slik er jeg altså nå også.
Også skal det sies at i noen perioder har jeg hatt en sandsekk hengende som jeg har dengt løs på for å få ut aggresjon og frustrasjon. :knegg: Det er mulig jeg hadde sluppet det om jeg bare kunne ropt i stedet, men det ligger virkelig ikke for meg.
Nei, den evnen har jeg hatt lenge gitt! :knegg: Aldri med venner og kollegaer, men med søsken... oh yes! Vi både brølte og slåss. Og gjett om jeg brølte til min mor! Senest i fjor faktisk, når jeg tenker meg om. :knegg:
Kort og godt enig i denne. Jeg øver på å ikke overreagere. Stress gjør meg alt for koko, så for min del gjelder det å hindre en for stressende hverdag.
Jeg synes "brøle" dekker mer enn "rope" det å bruke høy, sint stemme og enten kjefte eller bare brøle "ÅÅÅÅÅHH!!". (Å "rope" kan jo være noe man gjør helt uten å være sint, bare for å høres på lang avstand eller noe sånt.) Og sånn sett har det hendt at jeg har brølt til sønnen min, ja. Og sannsynligvis gjorde jeg det til broren min da jeg var liten, uten at jeg kan huske det, men ellers har jeg aldri gjort det. Jeg ville kanskje sagt, før jeg fikk barn - eller før han ble, tja, tre-fire? - at jeg ikke var typen til å bli så sint at jeg ville brøle eller kaste ting.
Det er lenge siden sist, når jeg tenker meg om. Kanskje enten han eller jeg har blitt bedre. :knegg:
For min del har det med antall unger å gjøre. Jeg hadde aldri vært brølemamma før lillesøster var i stand til å trekke i trådene. Det er når de krangler eller begge ikke hører etter når de virkelig burde at brølemammaen kan finne på å stikke innom.
Oh yeah. Jeg har alltid vært særdeles eksplosiv, mest mot de jeg er nærmest. Og ja, jeg kan brøle høyt, hoppe opp og ned og si "aaaaarhhhhh, nå er jeg skikkelig sint!", både til mann og barn (og meg selv, for den del). Ikke min mest sjarmerende egenskap, og definitivt noe jeg prøver å begrense. Jeg prøver å lære mine to hissigpropper at det er lov å bli sint, men brøle bør man gjøre på rommet sitt og det er lov å si unnskyld for en overreaksjon. Jeg prøver å leve som jeg lærer bort.
Dersom jeg sier at jeg har vært brølemamma, så har jeg definitivt brølt. Det er ikke noe gøy å innrømme, men jeg har blitt så sint at jeg har skreket til mine barn, grått, kastet ting i gulvet og trampet hardt i gulvet og gått ut ganske raskt (ikke alt sammen samtidig, bare en av dem hver gang). Alle gangene har jeg hatt en legitim grunn til å være sint, men ikke til å reagere så sterkt. Og, i likhet med MN, har jeg sagt unnskyld etterpå, ikke fordi jeg var sint, men fordi at jeg overreagerte.
Og kanskje overfor kjærester, men ingen andre, så vidt jeg kan huske.
Jeg har alltid vært eksplosiv, ja, og ikke minst en forferdelig dårlig taper. :o Mamma påstar at hun også var det som yngre, men at det roet seg da hun fikk barn. Jeg venter fortsatt. :sparke:
Jeg har brølt, både til mann og unger. Ikke noe jeg er spesielt stolt over, og jeg prøver å begrense det så godt jeg kan. Vil anslå at jeg hever stemmen til ungene et par ganger i uken, til mannen mye sjeldnere. :flau: (Han hever stemmen av og til til meg også, men vi er gode på å si unnskyld hvis det skjer...)
Det hender faktisk at jeg har brølt i klasserommet også, alltid med en forbausende god virkning (= ordnung og reda :jupp:) i lang tid etterpå. Jeg tror dog ikke at jeg driver og brøler til andre voksne mennesker, i diskusjoner og sånt, men det hendte absolutt at det skjedde til både søsken og foreldre i barndom/ungdomsår.
Og ting (som @&%#?" aldri virker!) blir jeg helt usannsynlig forbanna på. :mumle:
Jeg har et barn jeg brøler til og et barn som ikke trenger det. Brøle gjør man når det meste annet er prøvd. Noen ganger sier jeg unnskyld, men slett ikke alltid.
Og jeg brøler på ordentlig, altså.
Det er ikke noe jeg er ekstremt stolt av, men jeg har egentig alltid vært sånn. Dessuten så tror jeg at snuppa (som er den jeg brøler til) har godt av å se hvor sint jeg faktisk er. Hun får lov til å brøle til meg også når hun er skrekkelig sint, når det er sagt ... og det har skjedd.
Og jeg tipper at både jeg (og de andre her) og bæret har ganske like og normale barn, det er vel heller oss det er forskjell på og hvordan vi reagerer. Jeg har kort lunte og eksploderer, men så går det over fort også. Kirsebær høres ut som en lugn mamma. En sånn mamma blir bare ikke jeg hele tiden, selv om jeg prøver hardt.
Har lurt på hva det vil si å være brølemamma jeg også, oppklarende tråd.
Jeg er superhissig, men utagerer kun overfor de jeg er nær, dvs foreldre i oppveksten, en og annen lærer, kjærester, mann og barn.
Hissige barn og hiissig mamma kan utgjøre en dårlig kombinasjon. Små barn (under 2 eller noe sånt?) klarer jeg merkelig nok å beherske meg mot, er noe med at de ikke er istand til å forstå. Har vel egentlig blitt verre etter jeg fikk to barn, både fordi eldste da er over 3 år og kan irritere på seg en knapp og fordi det er mindre søvn, mer stress med to, irriterende med vekking av den minste, lallala mens han holder seg for ørene, protester på bagateller osv.
Er ikke så veldig ofte det skjer da, heldigvis. Og godt er det, for de siste årene har han lagt seg lagelig til for hugg plenty av ganger, så jeg tenker med gru på hvordan han hadde hatt det i en familie der folk kom ut av kontroll støtt og stadig.
Jeg kan være brølemamma innimellom.. men underlig nok har jeg ikke vært det på en god stund.. når jeg tenker meg om så har jeg ikke vært det etter at jeg begynte på adhd medisiner.. :sjokk:
Får alltid vondt inni meg av å brøle/skrike sint til barna.. de kvepper jo og det forferdelig upedagogisk og slemt gjort av en voksen. men... noen ganger klarer man ikke styre seg.. jeg vil ikke sammenligne meg med de videoene som er lagt ut her... heldigvis ikke.
Men så har jeg veldig aktive barn.. og utfordrende barn.. som vet å trykke på de vonde knappene.. dessverre.. men det er selvsagt ingen unnskyldning..
Må jo legge til at som hissig person selv går det som regel raskt over. Innbiller meg at det må være bedre for barn å vokse opp med meg, enn med en langsint mamma som biter aggresjonen i seg og surmuler over lengre tid. Eller noe sånt...
En gang sprakk jeg skikkelig pga seriøse mengder mas etter en lang slitsom dag og det endte med at jeg kastet brødfjelen i vasken og ropte "Jeg blir gaaaal" og løp og gråt på soverommet. Men det har heldigvis bare skjedd en gang eller tre. Heldigvis har mannen vært der da, og Junior har fått utvist sine empatiske evner ved å komme og trøste (når jeg allermest vil være i fred, men det kan jeg jo ikke si da når han er så søt). Voksne kan også bli sinte og lei seg, akkurat som barn.
min mor kastet en stor cola flaske etter min bror og meg en gang.. (ja, de av glass) Flasken ble stående fast i parketten 1 meter fra oss. Da hadde vi virkelig kranglet og mast hele dagen. vi var 8 og 12 år. Vi gikk bare stille til hvert vårt rom etter det. hehe.. og der ble vi resten av dagen og ikke turte komme ut. Hehe. Mamma kom og ba om unnskyldning etterpå da.. :humre:
Eg er ei "brølemamma". :( Eg er hissig og kan brøle høgt. Når eg får roa meg, ber eg om unnskyldning til alle rundt meg. Men eg veit så godt at det ikkje er godt nok. Eg har sjølv vakse opp med ei "brølemamma", forskjellen er vel at ho aldri ba om unnskyld eller såg det som uberettiga. Dei gangene eg har mista beherskelsen og brølt, kjem frykta for å enda som mi eiga mor. Eg jobber veldig med meg sjølv for å forbedre meg, men når eg er sliten hender det dessverre framleis.
Jeg hadde en mamma som nesten avlyste julaften da jeg var 11-12 pga sutrete, klagete og kranglete barn. Tilslutt lå hun og gråt på soverommet (er vel eneste gangen jeg har sett henne gråte). Det gjorde inntrykk, og jeg hadde bare godt av å se at hun faktisk også hadde følelser.
Jeg er også for den. At barn har godt av å se at foreldre også kan bli sint, redd, lei seg, sliten, glad, osv.. Så lenge man snakker om det så er det bare bra..
Jeg er også en brølemamma. Og ja, jeg brøler:o Jeg har alltid vært temperamentsfull og høylytt, og selv om jeg må si at jeg har utrolig mye større tålmodighet med barna enn med andre mennesker, så drar de meg likevel langt. Jeg får grusomt dårlig samvittighet etterpå, men prøver å trøste meg med at mamma er like hissig som meg og var nok brølemamma i blant, men at jeg alltid visste at hun bare var sint der og da og at det ikke betydde at hun var mindre glad i meg eller noe slikt. Jeg sier ofte unnskyld og forklarer ungene at jeg ikke mente å bli så sint men at nå hadde de dratt meg fryktelig langt.
En gang i blant er jeg så sliten og trøtt at jeg bikker over, tålmodigheten tar slutt og jeg kan finne på å utbryte "Åååååh!" som et stønnebrøl. Eller jeg roper ut mitt budskap eller å ha sagt det med stigende intensitet en fem-seks ganger tidligere.
Jeg er ikke akkurat stolt av dette, men jeg gjør aldri noe annet enn å rope litt, og jeg forklarer alltid barna at nå er mamma sliten og trøtt, nå haster det, eller forklarer alvoret i det som skjer (ofte vet de om alvoret allerede, bare så det er sagt).
Jeg er heller ikke stolt av det, men det er ikke noe jeg skjemmes av heller. Ikke alle har samme temperament. Så lenge brølingen min er "saklig" og ikke skremmer ungene, så tenker jeg at det er da mange ting jeg kunne ha gjort som forelder, som er mye verre enn som så.
Jeg kan eksplodere - da brøler jeg; virkelig brøler. Sinna utestemme inne; når ingenting annet funker. Funker ikke så bra det heller da, men jeg klikker bare - hvis jeg er sliten og stressa og ungene presser meg helt til det ytterste når de ikke hører/slutter med det jeg ber de om etter en, ti og femti tilsnakkelser.
Jeg forklarer som regel alltid, på barnets nivå, etterpå hvorfor mamma ble sinna slik og sånn, og ungene blir aldri redde for meg. De respekterer meg bare ikke, jeg har visst ikke så myndig stemme, pipa har en annen lyd nå pappa snakker strengt.
Jeg er ingen brølemamma, men noen ganger snakker jeg høyt og sint. Det pleier å holde. Det kommer nok an på hvordan foreldre og barn funker sammen. Mine misliker sterkt irrasjonell oppførsel, og det preger nok veldig hvordan jeg behøver å ordlegge meg. Når de vanligvis tar en beskjed, så skal det ikke mye til før de ser alvoret i det. Når de dessuten er så snusfornuftige, så skjemmes jeg også voldsomt når jeg ikke klarer å være slik jeg ønsker. Right back at me. Men så snakker vi om ting, og så løser det seg.
Det hender jeg brøler;bruker høy og sint stemme, men det er ikke så ofte.
Som regel klarer jeg å forklare hvorfor jeg blir lei meg elelr sint, men når jeg oppdager at husets snart tiåring har surret tape rundt et rør som er 170cm langt og satt det fast i taket(sånn ca fire taperuller). Da måtte jeg brøle og spørre hvorfor og hva!
Jeg er brølemamma, og brøler litt for ofte til barna mine. Når jeg tenker meg om, skjedde det aldri før nr. to kom, og jeg tror jeg hadde blitt ganske satt ut hvis noen sa til meg at jeg kom til å brøle til barna mine da jeg satt der med det snille lille enebarnet på to år. Brølekjæreste har jeg derimot vært lenge. Jeg er en skikkelig hissigpropp, noe jeg deler med min yngste sønn (jeg tror dessuten at vi begge må sies å være autonome i juulsk forstand), og utestemmen brukes litt for ofte inne. Jeg går heller ikke av veien for å smelle med dører. Jeg liker det dårlig, og det gjør sambo og. Det er imidlertid ikke lett å gjøre noe med når man her vært av brøletypen hele livet.
Dette er så interessannt, syns jeg. Og spesielt når jeg har en usannsynlig kjedelig dag her hjemme. :blah:
Da jeg vokste opp var det ingen roping eller direkte kjefting. Det var prating og tilsnakk, men alltid i rolige former. (Jeg vokste virkelig opp i en happymuffinfamilie, altså. :knegg:)
Men jeg husker én gang at min far eksploderte og ropte meg noen sannhetens ord, og jeg ble redd og var i sjokk lenge etterpå. Og det var han også. Dette var en reaksjon som var helt uventet både for meg og han. Det ga jo ingen varige mén det heller, men jeg var lenge utrygg på ham etterpå.
Med Stesnuppa (13) har vi en del andre utfordringer selvsagt enn vi har med Poden (5). Der har det hendt at jeg har hatt lyst til å rope, ta tak i henne og riste henne. Men på grunn av litt forskjellige saker så skal i hvertfall jeg gjøre mitt til at ingen her i huset brøler til henne i sinne. Det er ikke det hun trenger fra oss. Men jeg merker at jeg er mye skarpere og tydeligere sint på henne enn på Poden. Det er kanskje ikke så rart, alderen tatt i betraktning.
Jeg blir bare så fnisen av å se for meg voksne mennesker brøle og hoppe opp og ned. Jeg skjønner at det ikke er så gøy, altså, men jeg ser for meg en tegneseriefigur, liksom. :knegg:
Jeg er ikke brølemamma nå, men jeg var det nok litt med eldste, noe jeg fortsatt kan ha dårlig samvittighet for. Det kommer lite godt ut av brøling og roping, selv om det er forståelig at det kan skje fra tid til annen.
Jeg har et fælt temperament, og stemmen blir veldig høy og veldig sint. Jeg roer meg ganske fort igjen, og er veldig flink til å be om unnskyldning. Jeg tror også at jeg viser mer følelser og blir mer høylytt når jeg er glad også- det er ikke bare når ting går dårlig.
Nå er jeg riktignok fra lenger sør i Europa, og ungene er vant med at folk der nede gjerne lager mere lyder både når de er sinte, triste eller glade. Nylig var vi på en restaurant hvor det ble ledd veldig mye og høyt ved nabobordet. Da kommenterte Lillebror at det nesten hørtes ut som vi var i Italia. :knegg:
Mine barn hadde nok blitt mer redde om jeg plutselig hadde brukt en iskald hviskestemme når jeg var sint.
Jeg kan brøle like mye til mannen som til barna, men han trigger meg veldig sjelden i motsetning til barna.
Og egentlig var det litt bra at jeg måtte lete opp det svaret, for jeg tenkte å kommentere det før i dag, men glemte det.
Jeg blir jo også sintere enn jeg syns er nødvendig til tider. Eller har en lengere alvorsprat enn strengt tatt nødvendig. Men likevel vil jeg påstå at jeg er veldig langt fra en brølemamma.
Så definisjonen, som flere har kommet med, som går på at man overreagerer i forhold til situasjonen blir liksom litt knapp.
Jeg brøler, som i roper. Jeg er veldig, veldig hissig, og fyker fort opp og lander like fort igjen. Ungene mine er vant med at jeg "brøler" og jeg er ikke særlig flink til å be om unnskyldning heller. I mitt hode brøler jeg ikke uten grunn, men jeg tror ikke alle er enig med meg.
Mine barn blir fryktelig usikker om noen er iskald mot dem med lav stemme. Eldste hadde en lærer som aldri hevet stemmen,men som alltid var rolig med en iskald, pedagogisk og litt spydig stemme. Jeg har aldri sett han så usikker som han var sammen med denne læreren.
Og jeg har selvsagt fått samme straffen som Olympia: Brølebarn.
Jeg har et eksplosivt temperament, og blir lynende sint når jeg blir sint. Dog tar det ganske lang tid før jeg sprekker, men de gangene jeg gjør det, da er det definitivt en overreaksjon hvis det er mine barn som står i kryssilden. De har også behørig blitt bedt om unnskyldning, og nå skjer det sjelden, veldig, veldig sjelden. Jeg kan (heldigvis) ikke huske sist.
Derimot ønsker jeg meg utvilsomt en punching ball.
Her er jeg også. Og senest i helgen hadde vi en alvorsprat her i huset, for storebror har nemlig begynt å bruke litt stygge ord når de krangler seg i mellom. Så vi har hørt både "jævla dust" og "din idiot" når han og søsteren har kranglet. Vi tok det opp i et rolig øyeblikk og lurte på hva det kom av at han hadde brukt så stygge ord til henne, og om det var slik de snakket til hverandre på skolen. Svaret var: "Nei, du og pappa ropte det til hverandre når dere kranglet en gang". :flau: Sannheten er at vi har kort lunte og masse temperament alle fem, og det kan gå en kule varmt innimellom. Det positive med det er at vi får ut all dampen med en gang og blir fort venner igjen, så vi slipper å gå å gnage og ha en isfront mellom oss. Men vi ble enige om å skjerpe oss alle sammen, for selv om vi er sinte og har lyst til å brøle kan vi bruke penere ord hvertfall. :rødme:
Jeg tror jeg brøler nesten like høyt som han utkledde figuren i den restaurantfilmen, jeg. Altså at jeg ROPER noe i gata "nå er det nok! Nå tier dere stille og kutter ut den slåssinga! Jeg vil ikke ha det!"
Det skjer sjelden, altså. Måneder mellom hver gang. Og stadig sjeldnere. Og jeg er ikke stolt av det. Virkelig ikke.
(det skjer forresten aldri når jeg har færre en tre barn alene, og jeg har tenktt å dra "åh, men dere med bare en/to barn, dere aaaaaaner ikke hva dere snakker om, altså!"-kortet, bare så der vet det!)
Og ellers brøler jeg til mann og til ting (:gaah: - og fy søren som jeg lo av den atle antonsen-filmen!), og har brølt mye til søstra mi da vi vokste opp.
Ikke sant; det er alltid ekkelt med det som avviker fra det man er vant til. Tror jeg hadde blitt like engstelig om min mor hadde satt seg ned med mild stemme og blomster i blikket når jeg trasset som verst. :skremt:
Men en annen ting: jeg nekter å være flau eller skamme meg over å brøle av og til! Det er for meg en helt naturlig del av et temperament og det å være menneske, og havner i kategorien "folk er forskjellige". Unnskyldning er selvsagt noe annet, men jeg gidder ikke gå rundt å føle meg mindreverdig eller ille berørt fordi om jeg hever stemmen altfor mye når jeg er trøtt eller irritabel. Det går under begrepet "normalvarianter" i min bok.
Og så tenker jeg som så at det godt kan være en fordel for ungene mine at de har vært eksponert for litt stemmedesibel når de blir voksne og sånt, og slipper bli fra seg og superstresset og kanskje til og med ta til tårene når det blir hissighet og høye stemmer på feks et personalmøte. Been there, seen that. :himle:
Jeg brøler merkelig nok ikke til mannen; han hveser jeg til. :knegg: For at ikke ungene skal høre at vi krangler. :dobbeltmoral:
Jeg er på linje med Missa. Jeg nekter også å skamme meg over det. Ingen av ungene mine reagerer negativt på brøling og kjefting. Jeg ser det som et tegn på at jeg har lykkes litt. Jeg selv takler derimot ikke brøling. Jeg er oppvokst med kjefting og brøling av det konstant negative slaget. Stefaren min kjeftet og brølte 24/7, samme hva, og jeg krymper meg derfor alltid når folk blir høyrøstede, for det sitter sånn i meg. Men jeg ønsker likvel ikke å skjerme ungene mine helt for kjefting og brøling. Det er forskjell på å bli sint og lei av handlinger ungene gjør og å kjefte/brøle på ungene bare fordi de er til.
Jeg har stort sett alltid "utestemme". Når blir irritert eller sint så blir den enda høyere så det kan sikkert høres ut som brøling.
Jeg har et temperament langt inne, som av og til kommer fram. Jeg tror foreldrene min ennå husker en gang jeg totalt eksploderte i en krangel med faren min.
Jeg hever sjelden stemmen, men har en helt egen tone som tas frem når jeg blir virkelig lei og strikken er tøyd så langt som den, for øyeblikket, kan tøyes. (Bølla er bare 2, men Mett er snart 36 og vet godt hvor lang den strikken er ...) Det har dog hendt at jeg har brølt, og det har uten unntak vært helt berettiget. De to gangene det skjedde hadde Mett vært aldeles på jordet, og påstår han noe annet skal jeg ta frem det lydnivået igjen. :knegg:
Det hender jeg "brøler" til Bølla, men med det mener jeg bare at jeg blir mye hardere i stemmen. Det er stort sett aldri berettiget, og jeg ber jevnlig om unnskyldning. Jeg tror det å kunne være ydmyk i forhold til egne barn og innse at man av og til må be om unnskyldning redder mang en uheldig situasjon, og den teorien kommer jeg til å tviholde på. Jeg ser for meg å mange, mange ganger måtte be om unnskyldning for å ha vært urimelig.
Jeg kan bli helt usannsynlig rasende på ting, men brøler ikke så mye til dem, det kan vel mer sammenlignes med han der nordnorske vaskemaskinreperatøren.
Jeg kan også bli helt villt sint på pc-en min, hvis den bare tøyser seg, henger seg og ikke gjør som jeg vil. Verst var det da jeg gikk over til office 2010 før de verste bugs i systemet var fikset, for da var det tøys og tull hver eneste dag. Og plutselig sitter jeg der og viser fingeren til pc, ser opp og ser min splitter nye sjef rett foran meg. :flau:
Jeg sniller også Sambo. Men jeg har sett meg selv i speilet når jeg gjør det, og selv om jeg føler meg som :snill:, så får jeg det ikke helt til.
Og det er nedtur altså.
Jeg sniller ikke mannen, men jeg blir fryktelig pedagogisk (og irriterende) tror jeg. :sparke:
Jeg brøler nok til tider til mine barn. Eller. Roper iallefall. Jeg har kort strikk, jeg har i egentlig ikke veldig temperament, men jeg tåler likevel lite fuss.
Jeg får det ganske bra til, om jeg får si det selv. Jeg vil også legge til at man blir aldri for gammel til å himle med øynene.
Skremmern står opp tidlig, drar alle ungene opp, kler på, pusser tenner og setter frem frokost. Går i kjøleskapet for å ta ut matboksen som lages kvelden i forveien. Ingen matboks.
Jeg er også brølemamma, jeg brøler både med og uten ord. Jeg definerer brølemamma som Missa gjør.
Jeg har alltid reagert sånn, tror jeg, både på ting som ikke gjør som jeg vil de skal gjøre og personer som provoserer på et eller annet vis.
Noen ganger har jeg overreagert og må be om unnskyldning til mine barn (Størsten, som oftes), andre ganger har jeg ikke overreagert, men kunne kanskje ha styrt meg litt. Når jeg er sint og klarer å "bare" heve stemmen er jeg ikke brølemamma. Og ja noen ganger så ser jeg omtrent slik ut. :gaah:
Jeg er også ganske god på den egentlig, når jeg tenker etter.
Det dumme er at mannen er så sykt trøtt på morgenene, at han ikke alltid får med seg effekten, så da må det ord til i tillegg.
Nok en brølemamma melder seg. Jeg har alltid vært sånn. Jeg var høylytt som barn, jeg er høylytt som voksen. En skikkelig hyssigpropp er jeg. Mamma er sånn, bødrene mine også. Selvsagt har jeg brølebarn også. :tror aldri at jeg flytte i leilighet:
:rofl: av Atle Antonsen. Jeg kjenner meg sånn igjen. Jeg kan bli så fly forbanna når ting ikke virker som jeg vil. Jeg har f.eks. ødelagt noen fjernkontroller oppigjennom. :flau:
Men jeg brøler sjelden/aldri til mennesker. Og det skal en del til før jeg brøler til datteren min. Jeg har blitt flink til å telle til ti inni meg. Det som likevel får meg til å sprekke er når hun sutrer og er misfornøyd med alt. Jeg har da gjerne lenge prøvd å blidgjøre henne og være på tilbudssiden. Når da ingenting hjelper og hun fremdeles er pottesur, ja da kan jeg virkelig EKSPLODERE! Heldigvis er det sjelden. At jeg eksploderer, altså. Det at hun er sur er dessverre ikke like sjelden.
Jeg kan også være brølemamma, det skjer heldigvis ikke så veldig ofte. Det er særlig ungenes krangling seg i mellom som får meg til å tippe. Ikke første gangen, ikke andre gangen, men syvogfemtiende gangen DA er det NOK! Sånn veldig, veldig nok! Jeg kan også hisse meg opp over somling og sabotasje om morgenen, men da har jeg vel til gode å brøle tror jeg. Eller kanskje jeg bare har fortrengt?
Når jeg først hever stemmen og brøler er det både velfortjent og på sin plass.
Der og da, i etterpå klokskapens lys har jeg bedt om unskyldning og severt noen kopper kakao ja :sparke:
Men som oftes holder det lenge å se på mann eller barn over brillekanten. Det blikket er anerkjent i familien :knegg:
Åh, ja! Tror tre av fire brølinger har skjedd i bilen, etter en morgen der det har vært krangling om hvem som skal sitte hvor, hvem som skal ha hvilket Donald, hvem som kom først frem til trankøen (:dåne: ), hvem som dyttet hvem i trankøen, krangling om hårbørsting, krangel om hvem som skal få ha bilnøkkelen og åpne bilen, hvem som skal sette seg inn først, hvem som må flytte seg for å få plass til sekken.... DA! Når kranglinga fortsetter etter at vi har begynt å kjøre! Da har jeg to-tre ganger hugget bremsene i og BRØLT, ja.
Men når jeg tenker meg om så er det virkelig lenge siden sist. :gruble:
Jeg brøler. Jeg er jo ganske høylydt til vanlig, så når jeg blir sint økes volumet enda noen hakk og blir jeg skikkelig rasende brøler jeg høyt. Både til mann, barn, bror og foreldre. Til venner og kollegaer har jeg aldri brølt, heldigvis.
Ser jeg i ettertid at jeg har vært urimelig (det hender) ber jeg om unnskyldning. Synes jeg brølinga var på sin plass, gir jeg gjerne de som trenger det en forklaring på hvorfor jeg følte for å brøle når jeg har kjølt meg ned litt.
Jeg har alltid brølt i grunn. Jeg har mye temperament.
:gal: Oh, yes. Det er ikke den TING man ikke kan krangle om, eller kappes om å få FØRST!! Inkludert å stille i køen for tran hver morgen.
:fnise:
(Morgenene går forresten mye lettere nå. Vi har gjennomført minst mulig slingringsrom. Faste plasser ved bordet, fast rekkefølge for hvem som får ha bilnøkkelen, fast rekkefølge inn i bilen, etc. :gal: Og så blir de større, gudsjelov. Men morgenblomster blir de aldri, tror jeg..)
Jeg har aldri gitt ungene mine tran. Eller jo, den første fikk noen ganger. Dette er vel faktisk litt Dårlig Mor, det? :bekymret:
Til mitt forsvar så er de veldig sjelden syke og spiser laks en gang i uka og makrell i tomat flere ganger. Trenger man tran da? :blånn:
Jeg kan brøle ja.
Og til de som tror det bare har med mor og slitenhet og stressfaktor og gjøre; flaks for dere. :knegg:
Jeg er hellig overbevist om at barnas personlighet KAN spille en rolle også... Noen barn tar ikke vanlig tilsnakk, og noen barn er mer provoserende enn andre. Enkelt og greit. Så hvis man blander flere uheldige faktorer, som temperamentsfull mor (og barn), stress, sliten/underskudd av søvn, ekstremt testende barn m.m, ja da forsterkes brølegenet mitt. :ærlig:
Det er sjelden (som i aldri) at jeg tilter helt uten forvarsel, og i de fleste tilfeller har noen ignorert faresignaler som f eks fresing og iltre blikk, etter gjentatte tydelige beskjeder om at nå holder det, og har ignoreringen gått over tid, ja da kan LionKingMother komme gett...
Er det bare meg som er brølemamma og som har vondt i magen over det? Jeg syns aldri det er på sin plass å brøle, det må da virke veldig truende. Å bli sint og heve stemmen - helt ok - men å rope og brøle? Det er en forferdelig måte å opptre overfor barn, føler jeg. Jeg trodde jeg var aldri så lite unormal og hater den siden av meg, så sånn sett er det en trøst å se at det er flere med samme svakhet. Men jeg klarer altså ikke å tenke at det er greit noengang, ikke overfor barn.
Overfor voksne ser jeg annerledes på det. Jeg har forøvrig vært et brølemenneske hele oppveksten og i ett av forholdene mine og har fått veldig negative reaksjoner og karakteristikker pga det. Det kan jo være at det er defor jeg får så vondt i magen av den reaksjonsmåten også, men jeg tror virkelig at det kan virke veldig truende på barn. Uansett hvor langt de har strukket strikken.
Jeg blir fullstendig satt ut lenge etterpå hvis jeg har blitt skikkelig sint. Det er rett og slett ingen god følelse å bli så rasende at man ender opp med å overreagere og heve stemmen for mye. Og jeg sier alltid unnskyld til barna hvis jeg har overreagert. Jeg pleier også å si at det ikke er greit at jeg gjør det selv om jeg sier unnskyld etterpå, men at det er viktig å si unnskyld når man har gjort noe som man vet er galt.
Jeg er oppvokst i et hjem med til tider høyt desibel og mye temperament (både moren min og søsteren min er høylytte drama-queens), og det har hatt motsatt effekt på meg. Jeg er nokså konfliktsky og tar (altfor) lett til tårene om f.eks. mannen min hever stemmen til meg. Hissighet på personalmøter har jeg faktisk nesten opplevd, tror jeg (eller så har jeg vel trukket meg ut fra konflikten og observert det "utenfra").
Jeg er fryktelig hissig, det har jeg alltid vært. Kort lunte, og eksplosivt sinne som går fort over. Har fått unger av samme sorten. Dermed blir det også brøling innimellom. Stort sett i forbindelse med at ungene sloss/krangler/bråker og ikke hører uansett hva jeg gjør. Jeg tror aldri jeg har hatt behov for å rope eller brøle med mindre enn to unger hjemme. Jeg har også mye lenger lunte med andres barn, takk og pris.
Heldigvis har mannen og jeg en avtale om at vi ber hverandre lukke igjen gapet hvis vi er ufine eller reagerer for kraftig på noe. Jeg ber selvsakt ungene som unnskyldning dersom jeg sier noe jeg ikke mente. Det samme gjør de til oss voksne.
Brøle og rope i tide og utide har jeg klart å legge av meg, det slet jeg veldig med da eldstemann var i trassalderen. Fikk god hjelp av en pedagog i barnehagen til å lage noen strategier for å møte trass og sinne og det hjalp raskt for alle parter.
Jeg har vokst opp med en far som ikke kunne styre sinnet sitt, og jeg blir livredd om mannen min brøler eller kjefter til meg, men det kan jeg knapt huske har skjedd.
Jeg synes også det er en forferdelig følelese etterpå de gangene jeg har brølt til datteren min. Angrer og ber alltid om unnskyldning. Det må oppleves truende og skremmende, ja, for barna. Og da tenker jeg ikke på å bli sint og heve stemmen litt, men altså skikkelig ute av kontroll brøling.
Her har du meg også. Det med å ta til tårene er et handicap i mange tilfeller, og hemmer meg litt i hverdagen. Mamma var av typen adrenalinsint og kjeftetet, men så blåste det fort over også. Pappa har aldri hevd stemmen til meg noen gang.
Jeg er nok også på det nivået at det handler om en overraksjon.
Og ja, jeg gjør det.
Senest i gårkveld. Guttungen var ikke samarbeidsvillig, han tullet, stakk av, ville ikke gjøre som vi skulle under kveldsstellet.
Jeg brølte "KOM HIT!" til en toåring i tullehumør, 5 meter unna meg, og innså at dette var å overreagere, så jeg ropte opp til min mann at jeg ikke klarte oppføre meg slik jeg ville, så derved byttet vi. en 2,5 år gammel litt overtrøtt gutt som bare vil tulle, og en sliten, hormonell, høygravid mor som bare vil ha nenvte gutt i seng så hun kan senke sin vonde kropp i badekaret og lindre litt... det er en lite gunstig kombinasjon.
Så ja, når jeg er "brølemamma" er det når jeg hever stemmen unødvendig høyt, og da vet jeg egentlig ganske umiddelbart at jeg har overreagert. Og prøver å justere meg, eller rett og slett gå ut av situasjonen, eller noen ganger bryter mannen inn på eget initiativ...
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
