kunstnerspiren sa for 17år siden:

I et normalt foreldreskap, der begge foreldre er like godt skikket, har like god omsorgsevne og skilles...hvorfor er det da slik at det fortsatt er 87 % av alle mødre som har hoveddelen av omsorgen for barnet? Og hvorfor stiller ikke fedre likt i fordeling av barna ifht mor?

Dixie Diner sa for 17år siden:

Jeg tror rettsvesenet er litt på "etterskudd" her, at de oftest gir mor hovedomsorgen bare fordi hun er moren.

Observatøren sa for 17år siden:

Fordi det i mange tilfeller ikke er sosialt akseptert å være deltidsmamma.

Hasselnøtt sa for 17år siden:

I de relativt få tilfellene jeg kjenner blant folk på min alder deler alle 50/50 på omsorgen. Jeg innbiller meg at det er i ferd med å endres, og at tallet 87% er synkende.

Sitron sa for 17år siden:

Jeg tror ærlig talt far ofte lar mor få hoedomsorgen fordi det å være aleneforsørger med jobb og det hele ikke passer inn med å ha barn. Menn har oftere krevende lederstillinger og man kan da ikke ta seg fri å være hjemme med syke barn.

Sier ikke at det er slik for alle, men at det er noen prosenter av dem, det tror jeg.

Hasselnøtt sa for 17år siden:

Det var å ta litt hardt i, synes jeg, at menn ofte har krevende lederstillinger. Dessuten tror jeg det er en myte, eller kanskje snarere en misforståelse, at ledere ikke kan ta seg fri for å være hjemme med syke barn.

Jeg tror svaret heller ligger i at mange (både menn og kvinner) er tradisjonelle av tankegang, og at denne fordelingen skyldes omtrent det samme som at så få menn fortsatt tar ut mer enn minstekravet mht permisjon. Faktisk tror jeg at yngre menn i lederstillinger oftere krever en jevnere fordeling av omsorg ved skilsmisser enn menn i tradisjonelle lavtlønnede yrker.

Sitron sa for 17år siden:

Det er nå ikke uhørt at mannen lar jobben gå fremfor barna. Det har nå jeg hørt flere ganger.

Candy Darling sa for 17år siden:

Det er nok mange årsaker til denne skjevfordelingen, som heldigvis virker å være i endring. Interessant opplysning, allium.

Jeg tror at minst 1 av årsakene er at mor sjelden vil gi fra seg mer enn 50 % av omsorgen, selv der hun burde ha gjort det. Mens det tilsvarende er mer akseptert.

Min personlige erfaring er at 50-50 er mer regelen enn unntaket etter hvert.

kunstnerspiren sa for 17år siden:

Observatøren sa for 17år siden:

Og hvorfor avtaler foreldre det? Det er dessverre ofte mor som bestemmer - til barnets beste. Uten at jeg går inn på statistikk, håper jeg at den økte andelen av pappaer i permisjon vil ha innvirkning på samværsstatistikken.

Kirsebær sa for 17år siden:

Dette må jeg si meg enig i.
Jeg vet flere familier der pappan godtar å ha barna mindre enn mamman. Fordi de er vant med at det skal være sånn? Fordi de syns det er praktisk? Fordi de ikke liker å ha så veldig ansvar så veldig lenge av gangen? :vetikke:

Det nærmeste eksemplet jeg kan komme med er Sambos forhold til datteren sin. Han sier at han gjerne vil ha henne her så mye som mulig, men han lever ikke etter det. Hvis jeg skal bort ei helg så kan jo ikke han ha ansvaret for både dattera og sønnen sin. Det blir for mye, så da ordner han det så Snuppa blir hjemme hos mamman (Som for øvrig er alenemor til 3 barn. Men han ser ikke at det blir hakket "verre" enn det han står ovenfor). Jeg skjønner jo på en måte at Stesnuppemamman ikke akkurat stormer inn i 50/50 deling når det viser seg gang på gang at pappan ikke klarer å ta ansvaret for barnet sitt når noe uforutset dukker opp.

De fleste fedrene jeg vet av som har vanlig samværsavtaler, det vil si annenhver helg og en gang i uka, ringer ikke barna sine/mamman i mellomtiden. De lurer ikke på hvordan hverdagen til barnet er. Det er noe de må lære seg virker det som.

Så jeg tror egentlig (ofte) at selv om begge foreldrene er oppegående, omsorgsfulle foreldre så er det en ganske stor forskjell i måten deres å være forelder på. Og ofte tror jeg mammamåten fungerer bedre i hverdagen.

Jeg er egentlig for at flere fedre skal få mere tid sammen med barna sine, men dette var bare et innlegg for å forklare hvorfor ting er som de er.

Ved at fedrene slipper mer til tror jeg deres oppriktige interesse for barnehverdagen vokser også.

Og jeg er klar over at det er mange fedre der ute er interessert, og som slosser for å få være mer med barna sine altså.

Kirsebær sa for 17år siden:

:nikker:
Mange fedre får et glimrende forhold til sine barn uansett, men for en del vil nok økt andel av pappapermisjonen være billetten inn i foreldrerollen.

SpetakkelRandi sa for 17år siden:

Vet ikke helt hva jeg skal svare her jeg. Jeg har jo en erfaring på dette, men jeg kan like godt ikke snakke for ALLE! For meg var det ikke et tema at han skulle ha henne. Jeg hadde liksom hatt hovedomsorgen for barnet fra hun ble født selv om vi var samboere.(og jeg mener ikke fordi han jobbet og jeg var hjemme.) Han hadde knapt holdt henne den siste mnd før jeg bestemte meg for å flytte med henne. Jeg følte på en måte at han slett ikke "fortjente" å ha henne mest. Høres utrolig barnslig ut altså, men jeg syns man gjør seg fortjent til et barns kjærlighet. Det er ikke noe man bare skal ta for gitt. Jeg nekter han aldri å henne, men så er han heller ikke så ivrig. Hvis vi hadde bodd nærmet så ville jeg gjerne ha hatt noe 50-50% ordning, eller 60-40% men jeg tror ikke han hadde villet.

Det finnes mange mange flotte fedre som hadde egnet seg mere som hovedomsorgspersoner. Dessverre så er dette vanskelig. jeg kan ikke svare på hvorfor og jeg syns det er kjempe synd. :( Menn skulle absolutt hatt flere rettigheter.

SpetakkelRandi sa for 17år siden:

Ja absolutt. Hvis jeg finner en flott mann snart og vi får barn sammen engang vil jeg fryktelig gjerne dele permisjonen med han, hvis han vil. Det er utrolig viktig for far og barn.

Observatøren sa for 17år siden:

Og så har vi den andre typen. Som ønsker seg mer tid sammen med barna, som legger hverdagen til rette, og som blir avspist med å være mors barnevakt når det passer henne.

Eller som går til sak for å få mer samvær - og dommeren uttaler at "På grunn av mors manglende evne til samarbeid, er det best at far får vanlig samvær slik at det blir færre konflikter"...

Harriet Vane sa for 17år siden:

Man er sosialt akseptert som god far selv om man ikke har omsorg nesten i det hele tatt, mens dersom man har mindre enn 50% omsorg som mor, vil vel mange regne med at du er en Dårlig Mor TM.

:fnis: De fleste par består ikke av en supermor og en mann med krevende lederstilling. De fleste par består av en vanlig dame og en vanlig mann,d er mannen tjener litt mer enn dama, har fått slippe litt for lite/alt for lite til, fordi folk er tradisjonelt skrudd sammen og ikke tør å utfordre kjønnsrollene.

Etter min mening er det dumt for barn og menn at det fins snerrende tigermammaer som ikke lar mannen rør babyen, for mange tradisjonalister som nekter å dele permisjonen og for mange nek som opphøyer seg selv til God MorTM og synes det er greiere å være alenemor på alskens ordninger enn å samarbeide og måtte stå på i arbeidslivet. Det er ikke mange av disse, men jeg har sett flere aksempler på alle sammen.

Kjipe ting og psykopater kan dukke opp, men vanligvis bør man vel ikke gå hen å få barn med en man ikke kan la ha ungen alene? Det burde kanskje være et greit spørsmål å stille seg selv før man får barn med noen. Kan jeg bli skilt fra ham, samarbeide med ham, dele omsorgen med ham?

Harriet Vane sa for 17år siden:

Jeg ønsker forresten ikke full omsorg, dersom vi skulle gå fra hverandre.

Observatøren sa for 17år siden:

Jeg ville hatt delt omsorg, bodd i nærheten av hverandre (innenfor gangavstand), og vært innstilt på fleksible løsninger.

SpetakkelRandi sa for 17år siden:

nei det er nemlig utrolig slitsomt.

som jeg sa i sted også: Hadde jeg og pappaen bodd nærmere hverandre hadde jeg veldig villig foreslått en mere delt løsning.

Skremmern sa for 17år siden:

Det hadde jeg gjort.

Myrsnipa sa for 17år siden:

Jeg tror Kirsebær har mange poeng her, jeg.

Min mann er heldigvis svært opptatt av sine barn og hadde aldri gått med på noe mindre enn 50-50 deling på ungene. Jeg kunne heller aldri nektet han det. Vi har vært omtrent like omsorgspersoner for begge jentene våre, særlig ettersom de ble ammet så kort tid.

safran sa for 17år siden:

Jeg leser til øyet blir stort og vått og må si jeg hisser meg bittelitt over at ingen av dere nevner BARNETS interesser? Her er det snakk om mammaen og pappaens rettigheter, men hva med barnet? Er det i barnets beste interesse at man deler 50/50 og den lille dermed blir kasteball?

Skremmern sa for 17år siden:

safran sa for 17år siden:

Det tror jeg også. Iallefall for de minste.

Myrsnipa sa for 17år siden:

Nei, og jeg tenkte faktisk å skrive noe om det. Jeg tror ikke det er det beste, men aner ikke hvordan vi ellers måtte gjort det for at det skulle bli best for alle. Jeg tror at små barn (kanskje opp til 5) er svært omstillingsdyktig og vil takle en sånn ukentlig flytting greit. Man må jo ha fullt utstyr begge stedene. Det er nok dog litt annerledes med barn på 7 og 10 f.eks. Tror jeg.

Myrsnipa sa for 17år siden:

Der tenkte vi motsatt, se over.

Jeg aner ikke om jeg har "rett" og tror kanskje man må vurdere dette i hvert enkelt tilfelle.

safran sa for 17år siden:

Best for alle? Du mener de voksne? MIN mening er at når de voksne føkker opp så får de sørge for å ordne det sånn at det ikke går ut over barna som måtte være innblandet. Og jeg mener ganske bestemt at det ikke er heldig for barnet å måtte være kasteball mellom to bosteder. Når det gjelder små barn så mener jeg faktisk at det ikke går an å "vurdere i hvert enkelt tilfelle". Da får heller de voksne flytte hver uke, og barnet bo fast.

Faen heller, dette er noe av det som gjør meg mest provosert i hele verden.

Sitron sa for 17år siden:

Dette er da heller ikke en diskusjon som går på barnets interesser.

Sitron sa for 17år siden:

Det anbefales, bl.a. fra trygdekontor og disse offentlige, at barnet har ett fast bosted minst frem til tre år.

Myrsnipa sa for 17år siden:

Nei, jeg mener alle. Jeg kan ikke frata mine barn sin far, det har jeg ikke hjerte til. Mulig vi burde kunne delt annerledes, men latt far være sammen med oss eller jeg sammen med dem hver ettermiddag det var mulig, og så skilles på kvelden igjen. Det går jo bra helt til den ene får seg ny partner....

Man behøver dessuten ikke å se så svart/hvitt på det at deling automatisk blir kasteballete (bra ord). Dersom foreldrene bort nært hverandre, slik at ungene kan beholde samme omgangskrets, dersom de slipper å dra med seg halve leiligheten hver gang, dersom foreldrene er gode venner, og er fleksible i forhold til barnas ønsker, så kan det fungere bra.
Du kan jo ikke stadfeste at det ALDRI er bra med lik deling, Safran?

Myrsnipa sa for 17år siden:

Ok. Mulig det er logisk. Som sagt, jeg har overhodet ikke noen fasit på dette, og kan egentlig argumentere begge veier her.

safran sa for 17år siden:

Når jeg leser påstander som

så føler jeg veldig for å dra inn barnets perspektiv. Det er nemlig det som bør være i fokus.

safran sa for 17år siden:

Sitron sa for 17år siden:

Stabilitet er et viktig argument mot deling. Jeg kjenner ikke så mange med 50/50, og selv om jeg syns det er en positiv ordning så ser jeg at det sliter på de barna jeg har sett i slike situasjoner. Gjerne ikke i ting man legger merke til med en gang, men i ting som søvnløshet, stamming som øker på o.l.

Myrsnipa sa for 17år siden:

Jeg forstår at jeg ikke burde bli skilt nå. :knegg:

Sitron sa for 17år siden:

Hvorfor må barnet være i fokus i en diskusjon som startet med hvorfor far har barna mindre enn mor?

safran sa for 17år siden:

Vi gjør vel alle så godt vi kan? :p

Som sagt - jeg tok tak i endel argumenter som kom frem underveis. Argumenter som får hårene på armene mine til å reise seg.

Harriet Vane sa for 17år siden:

Jeg tror det evt. stresset med å måtte pakke bagen hver søndag og flytte ned gata til et annet hus er mindre enn soren over å miste kontakt med den ene forelderen. Jeg opplever mye av argumentasjonen mot delt omsorg som skinnargumentasjon for de konservative argumentene for at det bare er mor som kan yte omsorg.

Olympia sa for 17år siden:

Der er jeg faktisk hjertens enig med deg, Mim. Mine foreldre skilte seg da jeg var ganske stor, og noe som "delt omsorg" hadde ingen hørt om. Det var aldri et alternativ. Likevel tror jeg i etterkant at å pakke bagen hver søndag hadde vært bedre enn følelsen av å være "på besøk" hos din egen far/mor.

Pendling er noe de fleste vender seg til etter hvert, tror jeg. Og hvis foreldrene er innstilt på å få dette til å fungere og samarbeider bra så tror jeg det er mye mindre traumatisk enn å plutselig få redusert tiden med den ene forelderen til "annenhver helg og hver torsdag ettermiddag".

Olympia sa for 17år siden:

Og uansett hvor egoistisk det måtte høres ut, så hadde ingen av oss foreldre greid å se barna sine så lite, så vi hadde helt klart gått for 50/50.

Sitron sa for 17år siden:

Det er vel like mye skinnargumentasjon dette. For du vet vel at unger reagerer forskjellig? Til og med unger i samme familie. Ene kan flytte med hjertens lyst annenhver uke mens andre kan få problemer i forhold til dette. For noen er det ikke snakk om å miste kontakten med den ene forelderen om de ikke har 50/50, men at de føler de svikter den ene som de flytter fra for en uke. Hver eneste uke. Og er det sunt for unger å oppleve at de svikter foreldrene sine HELE tiden? Neppe.

Olympia sa for 17år siden:

Tror du ikke de føler at de svikter den ene forelderen mere når de "flytter ut for godt"? Det tror jeg.

Sitron sa for 17år siden:

Ja, det gjør sikkert noen. Jeg kan ikke snakke for alle barna der ute, like lite som du kan. Jeg sier kun at en situasjon passer for noen og en for en annen. Og nei, ikke alle barn vil føle svik om de drar til en helgeforelder. Jeg kan bare snakke om ting som vet om og hva jeg har sett og 50/50 er ikke for alle.

Olympia sa for 17år siden:

Nei, det er det ikke, og det har jeg heller aldri påstått. Men jeg har faktisk (kanskje i likhet med Mim) sett tilfeller der jeg opplever at mor tar hovedomsorgen og gjemmer seg bak "pakke bagen hver søndag"-argumentet fordi hun selv ikke kan godta at andre enn henne selv (altså BARNETS MOR med store bokstaver) skal ha hovedomsorgen.

Sitron sa for 17år siden:

Jo, men da ser man jo ikke lenger på hva barna opplever. Jeg snakker her om hvordan barn kan oppleve 50/50.

Olympia sa for 17år siden:

Nei, det går vel ikke an å ha fasit på hva som er best for barnet. Det er så forskjellig. Men jeg holder fast ved min mening at jeg tror at 50/50 passer for flere enn annenhver helg og en ettermiddag. (Det er jo klassikeren hvis den ene forelderen har hovedomsorgen). Men når det gjelder de minste barna så er nok kanskje et fast bosted best. Heldigvis har jeg ikke trengt å forholde meg til det selv.

allium sa for 17år siden:

Så det finnes ingen mellomting mellom 50/50 og å miste kontakt?

Og så merker jeg at jeg blir skikkelig provosert av den siste setningen din. Mener du at når jeg sier at jeg mener ett hjem er det beste for barnet, så er det egentlig ikke det jeg mener, jeg er bare ute etter å mele min egen kake? Alternativt å jage mor tilbake til kjøkkenbenken?

Man kan like gjerne si at ditt ønske om 50/50 er skinnargumentasjon for å slippe å ha ansvaret alene, og for å få fri annenhver uke. Jeg mener ikke det, bare for å ha sagt det, og jeg håper vi kan slippe å legge debatten på et sånt nivå.

Harriet Vane sa for 17år siden:

Klart det finnes mange mellomstadier mellom null kontakt og 50% kontakt.

Mange mødre (ikke nødvendigvis deg, altså) mener barnet må ha ett hjem. Hvorfor ser det ut til at de aller fleste mødre mener at dette hjemmet er hos dem?

Noen påstander (med rot i virkeligheten)

Å "ta" full omsorg for barnet er en måte å straffe mannen på.
Å ville ha full omsorg er en måte å skaffe seg cash på og å slippe å jobbe.
Å ville ha full omsorg er en måte å opprettholde selvtillit på, "jeg er i hvertfall en god mor" "Noen trenger meg"

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at damer har påstått de egentlig ville ha delt omsorgen, men de har ikke råd. Eller de stoler ikke på mannen, ettersom de aldri har sett ham stelle barn.

Problemet er når man før bruddet har levd ultratradisjonelt, hvor far har jobbet for mye og mor for lite, far tjener mer enn mor, far har ikke ytt primæromsorg i særlig grad osv.

jeg sier ikke at 50/50 er løsningen alle steder, men jeg tror barns usikkerhet over brudd og ny livsform overføres til usikkerhet over å få bo med begge foreldre. Den derre "ikke før de er tre" minner også veldig om argumentasjonen enkelte har om at barnehage før fylte tre ikke er bra for barn.

Sitron sa for 17år siden:

Hvorfor har de ikke råd? Å dele 40/60 vil fremdeles gjøre slik at de mottar stønader. Å ikke ha råd innebærer ikke at man automatisk må ha minst mulig samvær.

Candy Darling sa for 17år siden:

Jeg tror svært mange mødre ville sett det som et stort nederlag å ha mindre enn 50 % omsorg, og at det ville bli møtt med forundring, spørsmål og spekulasjoner. Jeg ser det i alle fall i praksis hos en god venninne av meg som velger å la barnet bo hos far som er nærmest skolen.

Ellers er jeg enig med safran i at det aller, aller beste ville være hvis vi kunne frigjøre oss fra vaner og tradisjoner og synsing og mening og funnet den idéelle løsningen for hvert enkelt barn i hvert enkelt tilfelle. Dessverre er det umulig å kjøre parallellforsøk i det virkelige liv, så man vil aldri vite hva som egentlig ville vært best.

safran sa for 17år siden:

Dette kunne jeg godt ha skrevet.

SpetakkelRandi sa for 17år siden:

Jeg er også veldig enig i at 50% deling i nesten alle tilfeller funker veldig dårlig. Man skal være ganske bestiser med barnas far og bo utrolig nærmt slik at dette skal funke. Og i de fleste tilfeller er det ingen av disse delene. Barnet blir stresset og utilpass av å ha to forskjellige hjem. De fleste barn i hvertfall. Mitt barn hadde hvertfall ikke taklet det.

SpetakkelRandi sa for 17år siden:

jeg kan ikke svare for alle. Men jeg kan svare for meg. Og det er vel sikkert mange som føler det sånn også. Som jeg skrev tidligere var det helt feil å si at Pappaen skulle ha hovedomsorgen. Jeg hadde hatt mest med barnet å gjøre de første årene. Å da plutselig forandre livet tilbake til en uten barn hver dag 24/7 var helt utenkelig for meg. Jeg hadde forandret livet mitt totalt da hun ble født. jeg hadde gitt alt av meg selv for henne. og da plutselig sette meg ned og bli helgemor, er ganske så uhørt for meg. Hun var endel av meg nå.
Mange pappaer som føler det sånn også selvsagt, og som er like egnet som moren til å få hovedomsorg, men er det jo slett ikke i alle tilfeller. Å utsette barnet mitt for å plutselig forsvinne så lenge om gangen hadde jo vært helt grusomt for henne. :( Noe annet er det når de er eldre og kan si en mening selv.

Nei altså jeg har ikke noe svar egentlig.. Det er grusomt vanskelig hvertfall.

Tjorven sa for 17år siden:

Jeg ville komme til å kjempe med nebb og klør for at snuppa skal bo hos meg og bare være på besøk hos faren sin i helger (og kanskje en ukedag) hvis dette forholdet skulle ta slutt.

Det er IKKE fordi jeg mener at jeg er noen bedre omsorgsperson, men fordi jeg så gjerne vil. Han vil sikkert også, men sannsynligvis ikke like mye som meg (mannen min er ekstremt konfliktsky). Så jeg vil ende opp med daglig omsorg, mens han blir være helgepappa.

For min del er ikke en 50/50-deling ønskerlig. Jeg mener at barn har best av å bo ett sted. Dette utelukkende basert på egen erfaring i barndommen hvor jeg slet voldsomt med å flyttes frem og tilbake mellom mamma og pappa.

Polyanna sa for 17år siden:

Men når det som RETTEN bestemmer er 50/50, så reflekterer ikke tallene for de som avgjør ting utenomrettslig at far er mindre skikket, men at det er den "tradisjonelle" fordelingen folk velger selv.

Hvorfor de velger sånn?

• Statistisk sett er det fortsatt mor som tar hovedansvaret hjemme (samme om hun har full jobb eller ikke). Det er jo dermed naturlig at hun også har hovedansvaret etter samlivsbrudd
• Noen av de 87% er jo alenemødre som virkelig er ALENE, altså at det ikke finnes en far som stiller opp i nevneverdig grad
• Det er ytterst lite akseptert at kvinner "velger bort" barna sine

Jeg tror hovedgrunnen ligger i punkt 1.