Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
og det sitter en skikkelig klump langt inni magen min nå.
Tenk at så mange barn i samme situasjon har det slik uten at noen gjør noe...?
Hvorfor gjør ikke barnevernet jobben sin bedre?
Det er stadig hylende historier om barnevernet som TAR barn uten grunn og voldsomt oppstyr pga dette, men hvordan kan en slik mor som i denne historien slippe unna gang på gang og ingen tar tegnene seriøst.
Begynner virkelig å lure.
Hylende, hypertabloide oppslag om slemme barnevernet vil det alltid være, for den andre siden får vi aldri høre noe om, for de har jo taushetsplikt. Det er vel der som i alle andre etater. De har ikke penger, folk osv.
De driver mest med brannslukking tror jeg. De tar toppene på det verste, og har ikke kapastitet til å gjøre mer? :vetikke:
Jeg har ikke lest artikkelen, bare så det er sagt :)
Det er mange grunner til at barnevernet ikke fungerer optimalt.
for lite penger, for få ansatte gir et ekstremt arbeidspress og knallharde prioriteringer.
tøffe arbeidsoppgaver og lite oppfølging skaper utbrenthet og høy turnover.
som blant psykologer er det en del som velger barnevern for å bearbeide egne traumer. Det er ikke alltid heldig.
ikke alle saksbehandlere er like flinke. Enkelte er til og med dårlige, som i alle andre yrker.
loverket beskytter biologiske foreldre helt latterlig bra, og ungene tilsvarende dårlig.
tverrkommunalt samarbeid er vanskelig, og dårlige foreldre kan komme unna ved å flytte rundt.
skoler og særlig barnehager har ofte en altfor høy terskel for å varsle.
fylkesnemdene legger ofte strafferettslige prinsipper til grunn, og da får ikke barnevernet medhold i annet enn krystallklare saker. Av og til ikke da engang.
barnevernet prioriteres lavere enn eldreomsorg, utbygging, skoler og alt det andre kommunene må bruke penger på, fordi det ikke er særlig målbart og ikke trekker velgere heller.
Ja, jeg mener det for mye foreldrevern framfor barnevern, og det eneste som kan endre på dette er vel endring av lovverk/tydeligere retningslinjer/krav om samarbeid mellom kommuner mht stadig flytting osv...Ihvertfall sånn jeg har oppfattet det via diskusjoner her, artikler i avisene etc.
Jeg tror også slike saker oppstår pga manglende eller dårlig organisert ressurser og selvfølgelig at mange selvfølgelig gjør alt for å skjule omsorgssvikt. Og barn er gjerne lojale mot sine foreldre.
Jeg synes man burde kunne ta fra foreldre barn på et mye tidligere tidspunkt enn det ofte gjøres, og at foreldre i tvilssaker faktisk kreves at de må bevise at de er skikket mht tilbakeføring fra fosterhjem, samvær etc.
Det er altfor sent å ta 12-14-åringer ut av et dårlig hjem. Det er jo god samfunnsøkonomi også, dersom man skal se på sjansen for godt fungerende voksne.
I forhold til mediesakene så er det en forsvinnende liten andel, og når man ser hvilke virkemidler som brukes i slike saker er det stort sett åpenbart at dette handler om mennesker som ikke burde få oppholde seg nærmere enn hundre meter fra hvilke som helst barn.
Over 90 % av sakene barnevernet faktisk er inne i skjer på frivillig basis der det samarbeides godt med foreldre og øvrig familie, og ofte er det faktisk foreldre selv som søker hjelp. Omsorgsovertakelse kan bare gjennomføres når alt annet er prøvd, før det er det en rekke andre støttetiltak som gjøres i hjemmet.
Det største problemet er alle dem som ikke blir oppdaget. Familie, naboer, barnehager, skoler, helsevesen - alle har et ansvar for å varsle. Fåtallet gjør det. Uten melding, ingen inngripen fra barnevernet.
Jeg synes det er synd at så få midt-i-mellom-saker kommer frem, jeg. Altså der verken barnevern eller foreldre er "de store stygge ulvene", men der hjelp fra barnevernet har vært positivt for både voksne og barn i en familie. Der både foreldrevern og barnevern går hånd i hånd. For det er nemlig slett ikke alltid slik at barna må vernes fra foreldrene sine. Snarere tvert imot. Familien trenger forsterkninger. Foreldrevern og barnevern trenger ikke nødvendigvis å være motsetninger bestandig. Noen ganger er foreldrevern også godt barnevern.
Ja, det var bare et lite hjertesukk. Jeg tror nemlig at dersom man også hadde sett de gode foreldrene som inngår samarbeid med barnevernet til barnas beste, der alle parter har samme mål og drar i samme retning. Ja, så tenker jeg at mange flere familier ville hatt det bedre. Og foreldre som sliter på grunn av dårlig nettverk, sykdom, stor belastning eller andre faktorer lettere ville akseptert at man ikke trenger å være en av "dem", de "slemme" foreldrene barn må vernes mot, for å ta kontakt og be om hjelp når det trengs.
Det er nok mye av det der. Men er det barnevernet som skal ta tak i det? Da må man i så fall sette opp et minimumskrav at hvor mye kulturell og sosial kapital en unge skal få med seg. Hva om de nærmeste referansepersonene er trygge, gode og snille mennesker. Men stagnasjon, angst og enfold er det eneste som er å få ellers?
Jeg er litt usikker på om jeg forstår spørsmålet ditt, men jeg mener at man jo skal se på hva som er best for barna. Noen ganger er det faktisk "foreldrevern", eller foreldrestøtte, som er godt barnevern. Gjerne i kombinasjon med andre tiltak. F.eks. husker jeg en dame som var tenåring da hun ble gravid første gangen. Det var null oppbacking hjemmefra og hun var mutters alene. Hun fortalte senere at saksbehandleren på barnevernet hadde fungert nesten som en mor for henne. Altså en å spørre om råd, en å prate litt med når hun følte seg helt udugelig, en å få oppmuntring av. I tillegg til dette hadde hun jo fått praktisk hjelp som barnehageplass, slik at hun kunne fullføre egen utdannelse osv.
I min familie var det også en ung tenåringsmor. Men der hadde jo min mamma den rollen overfor søsteren min og barnevernet var dermed ikke nødvendig. Hun som hadde vært gravid og alene var i ettertid veldig takknemlig for at barnevernet var der for henne også. Og hun var en like god mor som min søster. Men noen ganger trenger selv gode foreldre litt hjelp. For å fortsette å være gode. Eller for å fungere godt. Det synes jeg bør bli langt mindre skambelagt enn det virker i dag. Ikke alle har like forutsetninger og jeg synes det er fint at barnevernet kan gå inn og kompensere for det, til barnas beste. Uten at man nødvendigvis må sette foreldrene i "dem"-båsen.
Når det er sagt: Det kan være at virkemidlene, barnevernet osv. er for dårlige når man kommer til saker der det å fungere som "forsterkninger" i en familie ikke er nok. Det vet jeg for lite om. De eneste kildene for folk flest er jo medias historier.
Jeg tror det sitter en del foreldre rundt om i landet som er takknemlige for alt barnevernet har gjort for dem og barna deres. Stigmatiseringen og "oss vs. dem"-tankegangen gjør det nok vanskelig for disse å være åpne om denne siden av barnevernet.
...enig i alt det andre Mauser sier også, men i særdeleshet dette. Jeg tror det skjer langt oftere at saksbehandlere i barnevernet "vet" at noe er alvorlig galt i en familie, men ikke har hjemmel for inngripen enn det skjer at systemet unnlater å ta tak i åpenbare omsorgssviktsaker hvor man har lovlig mulighet til å gjøre noe.
I min familie har vi ei jente. Hennes far tok henne med seg "hjem" til sine foreldre pga. mors rusmissbruk. Kommunen der mor bodde mente jenta burde bo hos far og kun besøke mor under oppsikt. (Mor hadde blitt fratatt to barn tidligere!) Kommunen, dit far flyttet, mente at jenta selvfølgelig skulle være hos mor. Hele helger uten overvåkning!
Det var regelrett krangling mellom barnevernet i en liten kommune som kjente mor, og en stor kommune som far flyttet til. Den store vant;
Jenta måtte dra, mot sin vilje...
Jeg var med far og hentet henne en gang da hun ble funnet alene på et toalett på et utested etter stengetid en lørdagsnatt, 5 år gammel! Politiet som ringte visste ikke hvor mor var...
Mor er nå død, og jenta har klart seg bra. Men hun husker,fortsatt alle de helgene hun følte seg forlatt fordi hun ble tvunget til å dra på besøk til sin mor! Får dessverre ikke mye tillit til barnevernet etter å ha opplevd dette...
Det er grusomt at det må gå så langt som i historien det refereres til, jeg kjenner jeg blir sint! Hvem skal tale barnas sak dersom barnevernet ikke gjør det?
Det du beskriver er jo en barnefordelingssak. Barnevernet har ingen myndighet til å avgjøre hvilken forelder som skal ha omsorgen for et barn som ikke er under offentlig omsorg. Heller ikke til å regulere samvær sånn uten videre.
Ok, alt kom ikke fram her... Far kjempet om foreldreretten lenge, men vant til slutt omsorgsretten i en alder av 20 år. Mor var 38...
Mor kom ikke til besøksavtaler i den byen far bosatte seg (sitt hjemsted), for mor ville ha jenta ned til seg! Og det fikk hun...
Og selv om barnevernet i den lille kommunen der mor bodde, og som kjente henne, mente det ikke var bra for jenta, ga de seg til slutt! Og den helga hun ble funnet på toalettet var bare en av mange helger. Naboene hadde tidligere varslet fra om fest og bråk der mens jenta var der, men ingenting ble gjort...
(Går litt kjapt når en blir engasjert og har noen glass vin innabords... Beklager. )
Det er ikke tvil om at i de fleste tilfeller gjør de som jobber i BV en strålende jobb.
Men jeg synes ikke man skal tvile på at det finnes mennesker som jobber der som gjør en slett jobb. Et eksempel som har kommet fra i er i Alvdal saken. En fra BV fra venninne med moren i denne saken. Hun stolte på at moren gikk til politiet og anmeldte, selv etter at det kom fram at hun ikke hadde gjort det.
(moren lovet å gjøre det flere ganger, men ingen ting skjedde)
Det er å gjøre en meget slett jobb når man jobber i BV.
Jeg kjenner til en sak hvor barnevernet sa rett ut at de ikke mente at mor var egnet forelder (alenemor) men at de ikke våget å gripe inn, fordi de var livredde for å tape saken og miste den lille kontrollen de hadde over familien (besøkshjem og barnehageplass). Så jeg tror nok at det ganske ofte stemmer at barnevernet ønsker å gripe inn, men innser at de kan ligge tynt an om de gjør.
Jeg synes foreldrevernet er alt for sterkt i Norge. Jeg er ingen stor fan av det biologiske prinsipp i seg selv, og mener at barn trenger trygge omsorgspersoner, og ar det er tull at foreldre skal få sjanse på sjanse på sjanse, når det eneste de gjør er å fucke opp ungene sine. Barn er utrolig lojale, men det har en pris, for dem.
Men selvfølgelig, det er et problem at verken fosterforldre eller adoptivforeldre til barn over en viss alder vokser på trær.
Jeg tror at i de aller fleste tilfeller gjør barnevernet så godt de kan innenfor det lov- og regelverk som gjelder. Men man har jo selvfølgelig dem som svikter der de ikke skulle svikte, her som alle andre steder.
Jeg har to venner nå som begge har barna sine.
En venter dom i saken sin og den andre har BV henlagt. Personlig mener jeg motsatt, siste personen trenger hjelp den første klarer seg fint. Problemet der er bare at BV har bestemt seg for at sånn er det og ser ikke at barnet har en diagnose som gjør oppførselen til barnet slik det er. :(
men problemet her i saken jeg linket til, var jo at alle varslet men at barnevernet ikke gjorde jobben sin. De lot seg lure av en mor som tydligvis kunne snakke for seg og glemte å se barna...
Jeg har god erfaring med barnevernet heldigvis. Har fått mye hjelp og rådgivning, og har erfaring med at de skjekker nøye opp i ting og gjør jobben godt.
Men når man hører om slike historier som denne(linken) og andre eksempler så får jeg helt sjokk. I så mange tilfeller virker det som de enkelte saksbehandlerne/avdelingene ikke gidder fordi det er for mye arbeid og for mye strev å sette i gang med papirarbeidet.
Barnevernet er jo helt for å verne om barna. Ofte så går det altfor lang tid før det rette blir gjort.
Jeg kjenner til en lignende historie om en mor og noen gutter. jeg trodde faktisk det var den saken jeg leste om da jeg begynte å lese.
Hun hadde og to gutter. Ene født i 98 andre ble født i 00. Jeg passet dem begge da moren var storesøster til min venninne. Hun kom ofte hjem full da jeg passet eldste og jeg husker jeg syns det var veldig ubehagelig å gå fra dem. Jeg var nå ung og dum og gjorde ingenting...
Da yngste ble født var jeg 18. Jeg husker jeg skulle passe han en kveld mens han var 6 uker. jeg kunne ingenting om babyer og var kjempe nervøs.Jeg reagerte på at han var så liiiten. han kan ha vært helt normalt for alt jeg vet, men jeg hadde jo Hun skulle på byn og jeg hadde fått nr til henne og venninnen hennes. utpå natten skulle han ha mat og det sto flasker i kjøleskapet som jeg skulle varme. Han fikk maten sin og så kastet han opp all maten og jeg fikk panikk. Han lå og brakk seg og fikk nesten ikke puste. jeg ringte henne og venninnen mange ganger, men ingen tok tlf.
jeg ringte så 113 som kom kjapt og fant at det ikke var noe galt med babyen han var bare veldig forkjølet og hadde mye slim i nese og hals så de tok han med på BK. jeg var jo med og jeg var jo vettskremt. De må ha varslet barnevernet der oppe for det kom mange og stilte meg spørsmål om henne osv. Til slutt fikk de tak i henne og hun kom opp på sykehuset og var rasende på meg.. jeg fikk gå og i ettertid hørte jeg at hun var ruset da hun kom på sykehuset.
Etter en stund hadde hun visst flyttet til en annen by. Jeg traff henne tilfeldigvis på 17 mai 3 år seinere. da satt hun ravende full på en restaurant med ungene løpende rundt. da vi skulle gå la jeg merke til at hun stod i døren og holdt ene gutten i ørene og skrek og kjeftet på han.
Da gikk jeg hjem og sendte mld til barnevernet. Følte meg ikke særlig høy i hatten for det er jo en vondt ting å gjøre. Men fikk vite i ettertid at hun hadde mange mld på seg og at det var det rette å gjøre.
Må bare også fortelle at for et par år siden da jeg var gravid med yngste bodde jeg i et lite boligfelt og satt og snakket med en av naboene mens alle ungene hennes og min jente lekte på en stor plen. Jeg sa: Gud dere har så mange flotte barn dere. Hvor mange er det?
Hun svarte: Vi har bare 2 store jenter og en gutt selv. De to guttene, **** og **** er fosterbarna våre. de er som våre egne, og vi er veldig glad i dem. Jeg så jo da at det var jo dem.. :rørt: og de var så fine og skjønne og det hadde gått så bra for dem.. Happy ending:)
Men shute har fortsatt rett, det er ikke noe barnevernet kan gjøre i en sånn situasjon, annet enn å sette barnet i fosterhjem hvis situasjonen blir for ille.
Det er lett nok å sitte og snakke om hvor dårlig jobb barnevernet gjør, og som tidligere nevnt; det er klart det finnes mennesker som gjør jobben sin dårlig i dette systemet som i alle andre, men jeg er lei heksejakten. For det er dét det er. Som sådan er ikke hele barnevernsetaten i Norge dårlig. Det går jeg ganske enkelt ikke med på. Om etaten ikke fungerer optimalt, hvilket den ikke gjør, går det på punktene Mauser kom med tidligere og ikke de tilfellene av ansatte som rett og slett gjør en dårlig jobb.
Det at det er stort gjennomtrekk av ansatte i etaten er et virkelig stort problem, og det sier også mye om engasjementet til mange av dem som jobber her. Jeg har selv en nær meg som har jobbet i barnevernet, og som ga opp. Det ble for mange oppoverbakken, byråkrati og tungnemnt lovverk å håndtere, og denne personen, som så mange andre, ble syk av å jobbe her og fikk seg annet å gjøre.
Jeg tenker at mye av problemet ligger her og skulle ønske at dette kunne tas tak i. Hvorfor blir det ikke sett nærmere på slikt i etterkant av grove saker som blir løftet fram i media?
Jeg kjenner også en som sluttet å jobbe i BV etter et år, for hun klarte ikke å leve med at de VISSTE at noe var galt i familier uten å ha tilstrekkelig bevismateriale for å gripe inn.
Som lærer har jeg forundret meg over saker der ett barn i en familie har blitt flyttet i forsterhjem mens (åpenbart vanskjøttede) småsøsken blir værende i det samme hjemmet. Eller hvordan det i familier der det har blitt begått alvorlige overgrep mot en storesøster (med påfølgende alvorlig psykisk sykdom som resultat) finnes småsøsken som ikke blir inkludert i noen form for ivaretaking (som f.eks samtaleterapi) i etterkant. Erkjennes det ikke at det som skjer i en familie også i stor grad påvirker de som ikke er direkte utsatt?
Jeg ønsker meg et langt mer effektivt system for å ivarereta barn generelt - både med tanke på mindre byråkrati og med langt større samarbeid mellom instanser.
Jeg har hatt en elev som skulle flyttes fra hjemmet og til institusjon i en annen by uten at skolen har blitt informert om når det skulle skje (mor samarbeidet ikke med skolen og BV anså ikke det som sin oppgave. Jeg ringte til slutt BV selv for å finne ut av dette (gutten visste ikke selv hvilken dato han skulle flytte, Han var 11 år, skjør, og fryktelig nervøs) - og da fikk jeg opplyst hvilken dato han skulle flyttes med et "Ja, det er jo kanskje greit at dere blir informert, ja". Så kunne vi finne fram kalenderen og telle dager og vi kunne som både klasse og lærere ta et ordentlig farvel. Æsj. Jeg begynner å grine når jeg tenker på det fremdeles.
Ellers i hjelpeapparatet står det også dårlig til med samarbeid mellom de ulike instansene i vår kommune. Etter at det ble slik at fastlegen skulle henvise til BUP, vil ikke BUP snakke med skolen overhodet. Vi tok en gang en telefon til BUP i forbindelse med en gutt som det lå en søknad inne på og fikk følgende svar "Vi snakker ikke med dere".
Det at de ulike instansene opererer i vantette skott er garantert ikke til fordel for barna.
Shute og allium har helt rett. Dette er ikke en barnevernssak. Lovmessig er dette far som utøver dårlig omsorg ved å la mor ha samvær med jenta. Det er han som er ansvarlig for jentas sikkerhet under samvær med mor. Det eneste barnevernet kan gjøre i denne saken er å be far ordne opp. Dersom far ikke gjør så kan barnevernet vurdere fosterhjem. Utover det har de ingen muligheter slik loven er formet.
På barnevernstudiet jeg går, terper bl.a jusslæreren på at mange tolker egen taushetsplikt for strengt. Barnevernloven nevner bl.a at "Opplysninger til andre forvaltningsorganer, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 5 og 6, kan bare gis når dette er nødvendig for å fremme barneverntjenestens, institusjonens, senteret for foreldre og barns eller omsorgssenteret for mindreåriges oppgaver, eller for å forebygge vesentlig fare for liv eller alvorlig skade for noens helse." Dette kan fint brukes i forhold til å f.eks kunne informere en skole eller barnehage om at barn er institusjonsplassert eller utsatt for vold i hjemmet for den saks skyld.
Men ja, mer samarbeid og atter mer samarbeid ville være bra. Særlig er barnehager fryktelig dårlige til å melde bekymringer, samtidig som jeg tror mange barneverntjenester er dårlige på å informere om hva deres oppgaver er og hvordan f.eks barnehager kan og bør samarbeide med dem.
Det handler om ressurser dette også selvfølgelig, men jeg tror det kunne vært uedelig nyttig med litt face-to-face kontakt med BV også i barnehager/skoler. På skolen jeg jobbet tidligere, hadde vi med jevne mellomrom besøk fra PPT der vi lærrerne kunne avtale møter hvorvi diskuterte saker vi var usikre på anonymt, så kunne vi får en tilbakemelding fra PPT om det var grunnlag til å søke hjelp eller ikke før vi begynte prosessen med å involvere hjemmet etc. Det synes jeg var genialt. Noe slikt kunne sikkert vært veldig nyttig i samarbeid med BV også - "Jeg har en elev som oppfører seg sånn og sånn og viser tegn til slik og slik - synes du det er grunn til bekymring? Er dette tegn på omsorgssvikt?".
En barneverntjeneste jeg hadde praksis hos organiserte samarbeidsmøter et par-tre ganger i halvåret, hvor alle skoler, helsestasjon og de fleste barnehager i bydelen deltok. Det var veldig tydelig at dette gjorde underverker for samarbeidet, og at det senket terskelen ulike instanser hadde for å kontakte barnevernet med problemstillinger.
Jeg tenkte mer på at det nok er mange familier som hadde kvalifisert for objektiv omsorgssvikt, men der barna likevel får med seg MYE mer verdifull ballast enn barn som lever i trygge rammer, men med opplagt intellektuell ressurssvekkelse. Cornelius Vreesvik sin sønn reiser nå rundt med Hank fra Helvete og opptrer med farens sanger. Men oppveksten hans har vel vært preget av mer rusrelatert familieproblematikk enn hva som er grensa for inngripen fra barnevernmyndighetene i Norden i dag. Bare ett eksempel.
Tragisk er den. Men noe poeng angående barnevern illustrerer den overhodet ikke. Barnevernet kan ikke gjøre noe som helst i denne saken - de kan ikke gripe inn. Det er den som har den daglige omsorgen som har plikt til å gjøre dette. Barnevernet har rett og slett ikke lovhjemmel.
Hm. Jeg er ikke så sikker på om jeg er helt enig. Det er jo mange grader av "inngripen" eller tiltak. Omsorgsovertakelse er ikke alltid best eller riktig. Kanskje kunne barndommen som du omtaler fått mer "påfyll" av de gode, trygge rammene uten at barnet gikk glipp av de positive sidene som allerede var der? :vetikke:
Noen ganger tenker jeg at tanken om at barn mye lettere bare skal flyttes vekk og ut av familien ikke nødvendigvis er løsningen på alt alltid. Et barn eller en forelder er jo ikke bare to komponenter som kan plukkes fra hverandre og settes sammen med erstatninger helt uten videre. Det er mennesker, det er familie, det er tilknytning og mye mer. At det i noen tilfeller er nødvendig å bryte opp familiebånd er åpenbart. Men jeg håper man aldri slutter å se verdien av de båndene som er der for flesteparten. Og at man aldri undervurderer traumet atskillelse kan medføre.
Omsorgsovertakelse er viktig og riktig i noen tilfeller. Og når det er det bør det helst komme før for store skader er skjedd. Men jeg håper jo at man i iveren etter raskere hjelp for disse barna ikke glemmer at det også er gode grunner for at man i utgangspunktet heller vil styrke det hjemmet barnet bor i med den familien barnet har.
Det må uansett være en forferdelig vanskelig jobb å vite når man skal sette strek og vurdere alternativet omsorgsovertakelse som bedre. Eller kanskje ikke? Jeg vet ikke. De jeg vet om som har hatt befatning med barnevernet har stort sett vært folk i situasjoner der omsorgsovertakelse ville ha vært ganske malplassert. Det har gjerne vært folk som har trengt hjelp av den typen vi andre gjerne har innbakt i eget nettverk/familie. Eller det har vært folk bosatt i kommuner der enkelte tiltak rettet mot funksjonshemmede barn gikk over barnevernets budsjett.
En av de (mer alvorlige tilfellene i min bok) jeg har pratet med var leieboer hos oss da jeg vokste opp. Det var mye krangling med ekskjæresten, noe fyll og en god del skriking til kolikkbabyen om at h*n skulle holde kjeft. Mamma sendte bekymringsmelding. Jeg traff på damen en del år senere og hun hadde bare godt å si om både mamma og barnevernet. Riktig hjelp til riktig tid var avgjørende for korrigering av kursen og at resten av barndommen til babyen ble ok.
De fleste andre jeg har pratet med har jeg gjerne truffet på i forbindelse med mitt eget barns diagnose. Og da har det rett og slett vært snakk om at kommuner organiserer hjelpen forskjellig. Tiltak vi hadde gjennom "avdeling for funksjonshemmede", hadde de gjennom forebyggende barnevern. Og de var helt normalt oppegående foreldre. Og gode nok til å ikke la etatens navn være til hinder for riktige tiltak rundt barnet sitt.
Poenget kan jo være at barnevernet burde ha hjemmel til å gå inn hos samværforelder i slike situasjoner, helt åpenbart. Ikke legge det på omsorgsforelder to fix som ikke kan fixes og at løsningen da må være å ta vekk barnet fra en fungerende omsorgforelder.
Barn som utsettes for overgrep/vold/omsorgssvikt og annet under samvær kan ikke få hjelp av en eneste instans. Ingen kan gå inn i et samværshjem. Barnevernet har ingen hjemmel for å gå inn med annet enn hvis samværsforelder mot formodning skulle finne på å samtykke til tiltak.
De barna som utsettes for overgrep og lignende under samvær er helt prisgitt at bostedsforelderen er tøff nok til å stanse samværet og ta samværsforelder for retten for egne penger og ressurser for å stanse samværet.
Dersom bostedsforelder forsøker dette kommer barneloven inn i bildet. Den sier at det er grunn for å vurdere å overføre omsorgen til den andre forelderen dersom bostedsforelder prøver å stanse samværet. Det er nemlig slik at barnet skal bo hos den forelder som er mest sannsynlig å sikre barnet god kontakt med begge foreldre.
Med andre ord - prøver du å redde ungen din unna et samvær hvor ting ikke er på stell så har du en god sjanse til å miste omsorgen. Og barnevernet kan altså ikke hjelpe deg. Slike saker er etter definisjonen foreldrekonflikter og barnevernet skal ikke gå inn i dem.
Dog kan barnevernet i unntakstilfeller vitne i retten dersom de har undersøkt saken og sett bekymrende forhold. Da må man imidlertid klare å overtale dem til å åpne undersøkelsessak først - og det kan de jo ikke medmindre samværsforelder aksepterer...
Og hvilken verdifull ballast har denne mannen? Sin fars åndsverk? Ikke alle barn som lever under omsorgssvikt blir vanekriminelle. Og skjulte lidelser (altså psykiske) kan man ha selv om man ser tilsynelatende oppegående ut.
Jeg synes virkelig ikke intellektuelle ressurser skal settes høyere enn et individs behov for trygghet, nærhet, mat og ellers alt basic. Søken etter kunnskap kommer først natulig når alle grunnbehov er dekket.
Er det verre at en søppeltømmer slår ungene sine enn at en lege gjør det? Vil barn av sistnevnte greie seg bedre i livet fordi de spiller Chopin under middagene?
Man kan, strictly speaking, gå inn i dem altså. I forhold til undersøkelse. Men det er jo som du sier fint lite å gjøre, og dermed velger visst mange barneverntjenester å la være, i hvert fall når bekymringsmelding kommer fra den andre forelderen.
Jepp. Kommer det fra andre så kan det hende de undersøker saken - i spesielle tilfeller kan det hende de tilbyr å stille som vitner. Men resten - med betydelig risiko - må omsorgsforelderen ordne. Det er omsorgsforelderen som har ansvar for barnet. Også når det er til samvær.
Tingretten, vil jeg tro. Barneverntjenesten kan også vitne der i barnefordelingssaker, typisk i slike "mor bor på krisesenter, ungen har PTSD, far vil ha samvær"-saker. Det er dog en del flere issues knyttet til barnevernets taushetsplikt i slike saker enn til politiets.
Formelt er det forelderen med den daglige omsorgen som stanser samværet. Denne kan få støtte fra ulike instanser og bestemmelsen kan bekreftes av en midlertidig avgjørelse i retten - men det er fortsatt den med den daglige omsorgen som må drive hele prossessen selv.
(Det koster fort noen hundretusener å ta en slik prossess. De som ikke har fri rettshjelp må dekke dette også selv i tillegg til å bevise saken sin godt nok til både å stanse samværet og ikke å miste omsorgen selv.)
Barnevernet må fritas fra taushet fra departementet. Det fine med det er at når departementet fritar så hjelper det ikke om en av foreldrene prøver å nekte dem å si noe. Men - dette fordrer jo da at barnevernet har engasjert seg i saken i utgangspunktet. Som en hovedregel så har de faktisk ikke det.
Også de der mor bor på krisesenter er det altså mors (jeg sier mor, men poenget er kjønnsnøytralt - det bor også menn på krisesentere) ansvar å ta saken til retten og få stanset samværet. Dette skal mor klare samtidig som hun selv er kraftig traumatisert. Det pleier ikke gå særlig greit - disse sakene kommer ofte ikke opp til doms. Det at samværssaker ikke kommer opp til doms men heller stopper i et eller annet forlik underveis sees så som at ordningen med endeløse møter med rettsmekling for å få partene til å enes er en suksess. :kjepphest:
Det er ikke noen automatikk at barnevernet involveres selvom mor og barna bor på krisesenter. Det er heller ikke noen automatikk i at det sees på som noe annet enn manipulasjon fra mors side og bevis på at hun trekker barna inn i en voksenkonflikt at mor bor på krisesenter sammen med barna sine.
Dette er jo helt horribelt.
Det må da seriøst en lovendring til? Finnes det ingen instans som tenker på barnas rettigheter og velferd? Som setter barna først? Som tar barnas side i slike saker?
Om mor bryter ut av et voldelig hjem, havner på krisesenter og er helt nedbrudt, og ikke klarer å dra en foreldrefordelingssak gjennom rettsvesenet selv, er det da ingen som stiller opp for barnet (barna)??
:nikker: Det er jo helt bort i staur og vegger urimelig, og strider både mot logikk og rettferdighetsprinsipper.
Jeg var ikke bevisst på denne sammenhengen før jeg leste om den på FP. Er det det som er kjernen i problemet, at lovgivende politikere ikke vet om det? Det høres jo ut som en skikkelig lekkerbisk av en sak å ta inn i en valgkamp for et parti for eksempel. At man lover å rydde opp i denne urettferdigheten som kun gagner den voldsutførende part. Hvem kan være uenig i dette liksom?
Ja, eller fritas av begge parter i saken. Hvilket har skjedd forunderlig ofte i de sakene jeg er kjent med i hvert fall. Typisk som en konsekvens av at voldelig far har en oppegående advokat som informerer ham om at det er fint å fremstå samarbeidsvillig.
I Oslo er det standard at krisesenteret kontakter barnevernet dersom en mor kommer dit med barn og etter noe tid vil dra hjem til påstått voldsutøver med barna. Jeg vet ikke hvordan det er andre steder.
Men ja, det er tøysete at barnevernet ikke har noen myndigheter til å anlegge sak i forhold til å regulere samvær. (Skjønt i teorien kan man jo overta omsorgen i sin helhet og sette opp enormt samvær med den oppegående forelderen - men jeg har aldri hørt om at det har blitt gjort, og det spørs om fylkesnemnda hadde vært helt med på retorikken "vi overtar omsorgen fordi barnet ikke ivaretas, og så ønsker vi at barnet har syv dager i uka samvær med forelder A.")
Tja, mulig han får oppfølging fra psykolog innimellom da, for å gå på oppdagelsesferd etter skjulte traumer. Men han virker å være en reflektert og oppegående kar med livet på stell.
Alle politiske partier er klar over dette. Jeg har i egen høye person skrevet brev til samtlige partier ved deres lovkyndige politiker på Stortinget og gjort dem alle oppmerksomme på dette. Og på hvilke problemer de ungene som faktisk ikke får hjelp her lever opp med uten at et eneste menneske gjør noe mer for dem enn å smatte og si "uff". Jeg fikk en samtale med SV og et telefon fra AP. De øvrige partiene så ikke poenget med å se mer på dette.
Alle krisesentere er i likhet med andre pålagt å varsle barnevernet om de er bekymret. Dersom mor reiser hjem til voldsutøver med barnet har også barnevernet hjemmel for å gå inn med tvang siden foreldrene da bor sammen. Det er når det er vold under samvær barnevernet ikke har en eneste mulighet. Når barn utsettes for overgrep under samvær vil også krisesentrene forsøke å få mor til å gå til retten og be om stans i samvær. Men heller ikke krisesentrene kan gjøre annet enn å håpe at mor faktisk gjør dette og greier det.
Det du skriver med liten skrift er ikke et alternativ. De kan ikke omgå lover sånn. Alle omsorgsovertagelser må opp i retten og retten skjønner det når man prøver å leke gøyal og misbruke lover - så nei, det går ikke det der heller. Samværsbarn som utsettes for omsorgssvikt får ikke annen hjelp enn det bostedsforelder greier å gi dem.
Og jeg benytter anledningen til å understreke en gang til at dersom bostedsforelder går til retten og ber om samværsstans så har bostedsforelder gitt motparten sin det sterkeste beviset vedkommende trenger til å få hele omsorgen fremfor å miste samværet. Prøver du å gjøre noe med at ungen din utsettes for overgrep annenhver helg risikerer du med andre ord å bare kunne trygge ungen annenhver helg isteden. Beviskrav for å stanse samvær er knallharde.
Jo, det er et alternativ (skjønt neppe med 100% samvær, men mye). Jeg vet det har vært aktuelt i flere saker, men kjenner ikke til noen saker hvor det har kommet så langt. Om konklusjonen på en undersøkelse, som kan gjennomføres også i samværshjemmet, er at det er bekymring stor nok for en omsorgsovertakelse om samvær ikke stoppes, kan man gjøre dette. Deretter blir det en vurdering hvorvidt foreldrene skal ha samvær under plassering, og om man da vurderer at den som ikke klarte å stoppe samværet ellers er fullt egnet kan man sette dennes samvær temmelig høyt. Og antagelig få gjennomslag for det.
Men jeg er helt enig med deg, altså. Det er jo vanvittig at folk skal måtte miste omsorgen for barna sine grunnet barnevernloven om de ikke stopper samvær og grunnet barneloven om de gjør det. De to lovene bør i langt større grad samkjøres.
Så etter en skilsmsse må man som hovedforsørger av barna sine tre inn i rollen som både politi og barnevern om ekspartneren begynner å slå felles barn? Da kan man ikke ringe inn en bekymringsmelding på ordinær måte og forvente at BV banker på døra til samværesforelderen? Er livet som barn i hjemmet til en samværsforelder som livet i en rettsløs stat?
Barnevernet kan fint undersøke dette og finne ut om det stemmer. Dersom de finner at det stemmer må du enten stoppe samvær selv og ta det til retten, eller barnevernet må overta omsorgen for barna fra både deg og samværsforelderen.
Dermed vil du gjerne få svaret "om du vet at det er slik, stopp samvær. Vi kan ikke gjøre noe" om du kontakter barneverntjenesten. Om du derimot bare lurer på om det er slik, kan jo en undersøkelse være av interesse.
Du virker temmelig sikker i din sak her, og jeg sier ikke at du tar feil. Men jeg har blitt fortalt av en barnevernsansatt at bevisbyrden i slike tilfeller ligger hos den som blir fratatt samværet. Altså at om bostedsforelder har mistanke om at barnet blir slått eller utsatt for seksuelle overgrep el.l når det er hos samværsforelder, så er det sistnevnte som må bevise at det ikke skjer.
Men alt jeg leser på diverse fora sier det du sier, smilefjes. Er lovet utydelig på dette punktet? Driver de ulike barnevernskontorene med egen tolkning av loven? Har det blitt en endring (i loven) til det verre de siste årene?
Barnevernloven, som barnevernet jobber etter, gir ingen myndighet til å stoppe samvær. Bare til å overta omsorgen for et barn i sin helhet. Da kan man selvsagt også stoppe samvær med en eller begge foreldre, om nemnda/retten godtar det.
Barneloven kan brukes til å skaffe en forelder all omsorg og den andre nullsamvær, men barnevernet kan ikke reise sak etter denne.
Det er som smilefjes sier; stopper du samvær uten å kunne ettertrykkelig dokumentere at det er til barnets beste, risikerer du at den andre forelderen går til sak og får hovedomsorgen.
Jeg synes det har vært mye fokus på slike saker i media den siste tida. Selv om det er tabloid framstilt, så må det da likevel kunne skape et grunnlag for en lovendring?
smilefjes: hva sa de partiene som kom med tilbakemelding på brevene du sendte?
Jeg vil presisere - det er et alternativ at barnevernet overtar omsorgen for barnet dersom bostedsforelderen ikke ordner opp. Men dette medfører ikke at barnet blir boende hos bostedsforelder i praksis. Da er det en full omsorgsovertagelse og da tas barnet vekk fra begge foreldre.
Som bostedsforelder er alt sammen ditt ansvar ja. Teorien bak loven er at det er ditt ansvar å ikke sende barnet noe sted der det ikke har det bra. Det være seg til bestefar, far, barnehagen med den pedofile eller andre steder. Problemet med samvær er at det er det ene stedet man som bostedsforelder ikke kan la være å sende barnet uten å risikere alvorlige konsekvenser.
Barnevernet kan ikke engang samtale med samværsforelderen dersom denne ikke føler for det. Ikke et eneste tiltak - ei heller undersøkelser - kan iverksettes overfor samværshjem uten samtykke. Så kun dersom samværsforelderen har lyst kan altså barnevernet undersøke noe som helst i samværshjemmet. (De kan snakke med skoler osv altså. Men observere barna på samvær, hjembesøk eller samtaler eller annet kan kun skje med aksept.)
Du risikerer ikke omsorgen om du stopper ungen fra å gå på fotball eller til den pedofile onkelen. Men om du ikke sørger for at barna har god kontakt med begge foreldre - og det gjør du ikke når du stanser samvær - så risikerer du å miste omsorgen over til den andre. Det er en logisk brist mellom lov om barnevern og lov om barn og foreldre. Når det er sagt så skal du jammen være tøff om du skal få gjort noe med andre som har begått overgrep mot barn også. Jfr aktuell sak i mediene hvor det ble varslet i mer enn et tiår.
Dokumentasjon at barnet sier det? :grineler:
Nei, da er barnet selvsagt manipulert og man står i enda større fare for å miste omsorgen siden man har dressert barnet til å si sånt. (For ordens skyld er det sikkert noen som prøver å dressere barnet sitt til å si sånt også. Jeg tviler dog på at særlig mange av disse holder ut den bløffen særlig lenge.)
Det som trengs er en mengde uavhengige, godt skolerte mennesker med høy fagkunnskap som tilfeldigvis har studert barnet og selv og for egen maskin blitt bekymret. Eventuelt øyenvitner eller film eller annet udiskuterbart bevis. Det vil også hjelpe om barnet kommer med betydelige skader etter samvær i ett kjør, utagerer veldig eller får alvorlige problemer. Med andre ord - disse barna er prisgitt at de blir sett av andre enn forelderen sin og at disse andre ser og setter ting i system i tilstrekkelig grad til å regne ut hva som skjer. Det skal faktisk ganske mye til om man feks er lærer og har mange barn i klassen som alle har sitt.
Som en hovedregel kan man si at det nesten ikke er mulig å frata en forelder samvær medmindre vedkommende er så ille at denne ikke greier å leke normal i fem minutter engang.
SV var rystet og ville ta tak i saken videre. Det skjedde vel ikke noe mer etter det likevel.
AP sa det samme, men det ble med den ene telefonsamtalen. (Dette er en stund siden nå, så det er grunn til å tro at det døde ut.)
Du har blitt fortalt fullstendig feil. Se prikk angående kilde.
Bevisbyrden ligger blytungt på den som vil ha en annen avgjørelse enn den loven sier at er best for alle barn. Og loven sier at det beste for alle barn er god kontakt med begge foreldre. Dette er satt så viktig at dersom en forelder ikke mestrer å skape slik kontakt så er det aktuelt å flytte barnet.
Barnevernet jobber som shute sier etter barnevernsloven. Der er det ingen hjemmel for samværsvurderinger annet enn der barnevernet har overtatt omsorgen for barn. Samvær for skilsmissebarn skal bestemmes etter barneloven som sier at samvær er øredøvende viktig for alle barn. (Og for de aller fleste barn er det også øredøvende viktig. Det bare har fatal konsekvens for de som utsettes for omsorgssvikt under samværene - og disse ivaretas ikke av noen lov.)
Det er jo grusomt at dette skal være så vanskelig, for det er det, i hvertfall som du sier hvis ikke fagpersoner har engasjert seg i saken. Men det er ikke så rart at krav til bevis er strenge. Man kan bli rimelig sjokkert over hva enkelte foreldre kan få seg til å gjøre for å skyve den andre forelderen ut over sidelinja uten at jeg skal komme med eksempler her. Dette taper de barna på som har en samværforelder som virkelig er skadelig å være sammen med.
Det er åpenbart at lovverket ikke er tilpasset den moderne tid hvor barn har mer enn ett hjem. Det må det da gjøres noe med, jeg bare lurer på hva som skal til for at det blir prioritert? Et par som "står frem" i passe tid før et valg?
Barne- og likestillingsdept. kom med denne presiseringen i 2006, og jeg tror ikke det foreligger noen nyere:
"De muligheter som bestemmelsene i barnevernloven § 4-3 om undersøkelse og § 6-4 om informasjonsinnhenting gir, må derfor brukes på den totale omsorgssituasjonen, og ikke bare på det faste bostedet. Dette vil omfatte ordinære samtaler, mulighet for hjembesøk, samspillsobservasjoner i samværshjemmet, eventuell bruk av sakkyndig undersøkelse, samt innhenting av ellers taushetsbelagt informasjon."
Tiltak i hjemmet igangsettes bare på frivillig grunnlag, enten det er i et samværshjem eller i fast hjem. Selv om det naturligvis kan være snakk om frivillig tvang i blant, hvor omsorgsovertakelse er riset bak speilet.
Jeg tror ellers praksis varierer enormt barneverntjenestene i mellom.
Det står jo ingen steder her at samværshjem må forholde seg til dette i det hele tatt? Dersom samværshjemmet ikke vil snakke med barnevernet så snakker ikke barnevernet med samværshjemmet. De kan heller ikke kreve å komme på besøk i samværshjem.
Jeg diskuterte dette med bevisbyrde helt generelt med en barnevernsansatt da jeg var litt i tvil angående mine barns far til å fungere normalt under samvær (den tvilen er borte nå).
Det er jo nettopp det som står der. At omsorgssituasjonen i sin helhet kan undersøkes i undersøkelsesfasen, derunder også samværshjem. Enda mer detaljert om du går til linken til selve veiledningen.
...man kan bare ikke gjøre noe fornuftig med det, om man finner at det er omsorgssvikt i samværshjemmet. Utover å pålegge den som har hovedomsorgen å ta grep og eventuelt vitne i en samværssak. Eller overta omsorgen helt og fullt om den oppegående forelderen ikke foretar seg noe.
Poenget er at dersom samværsforelderen sier nei - så blir det nei.
Men ellers så ja - det er jo ikke noe å gjøre. Sier samværsforelderen nei til å snakke eller få besøk så skjer det ikke mer med det. Det eneste presset bv kan legge må de legge på bostedsforelderen.
Ja, det skjønner jeg. :sparke: Ble noe tull med klikking på boks og scrolling og sånt. Og vips. Sorry ... Min første røde prikk, også er den ikke reell engang.
Har du sett rettslige prøvinger av det? Juristene hos Barne- og Familieetaten sier det motsatte; hjemmebesøk har man hjemmel for også i samværshjemmet i undersøkelsesfasen.
Jeg har sett eksempler på saker hvor man foretok full undersøkelse med hjemmebesøk i begge hjem selv om samværet var skeivfordelt, men ingen av foreldrenes advokater protesterte på hjemlingen av dette.
Men det er som sagt litt håpløst at man ikke har adgang til å overprøve samværsordninger, eller i det minste full rett til å vitne i saker hvor bare en av foreldrene ønsker det.
Man kan i hvert fall fritas, ja. Husker ikke av hvilken instans, men det sies å være relativt kronglete å få til - og det burde det jo virkelig ikke være. Jeg har bare sett eksempler på at begge foreldre har samtykket etter påtrykk fra dommer (eller egen advokat, hehe - forbausende mange advokater later til å være nesten bedre til å se barnets behov enn sin egen klients. Det er jo fint).
Advokater har en særskilt plikt i slike saker til å ta hensyn til barna fremfor alt annet inkludert egen klient. Mange advokater gir beng, men det er hyggelig å se at det finnes de som faktisk ikke gir beng også.
Det er fullt mulig å ringe BV anonymt og spørre. Det kan godt være de kan komme på møter også, her i kommunen var BV på ungdomsskolen og informerte om arbeidet sitt - etter ønske fra ungdommene i Ungdomsrådet.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
