ER du VENNER med alle vennene dine på fb? Eller har du en haug med bekjente og mindre bekjente der og?
Og hva tenker du når du har lagt noen til vennelisten også godtar de ikke, selv om du er ganske god bekjent med dem og ville slått av en prat på gaten liksom.:confused:
Jeg har venner og bekjente på FB. Og av de er det noen jeg aldri har møtt, men blitt kjent med gjennom forum. Men jeg er sikker på at hadde vi møtt hverandre hadde vi garantert stoppet opp og pratet. Sikkert gitt en klem også.
Har hatt tidligere klassekamerater jeg har fjernet fra lista mi rett og slett fordi jeg ikke følte tilhørlighet med de lengre. F.eks kommer folk med usakelige og gjerne rasistiske kommentarer så fjerner jeg de. Slike venner vil jeg IKKE ha.
Jeg har møtt alle jeg har som venner på FP, men har avslått en del bekjente som jeg selvfølgelig hadde pratet med på gata, men som jeg ikke ønsker skal ha noe innsyn i mitt dagligliv. Jeg har også avslått endel jeg ikke ønsker å assosieres med. Trender viser at folk blir mer restriktive over hvem de legger til til FB, og at det ofte kun er nære relasjoner som står igjen.
Jeg har en ganske åpen facebook og er venner med både venner, familie, elever, tidligere klassekamerater osv. Jeg skriver aldri noe personlig på Facebook som jeg ikke kan si til postmannen eller skrive i avisen, så derfor godtaes alle som venner.
Jeg har noen bilder der, dette er bilder som jeg kunne ha publisert i avisen uten kvaler.
Jeg tror det er fornuftig å være mer og mer restriktiv. Jeg bruker veldig mye limited profile. Det er kun den aller nærmeste familie og venner som får se alt jeg legger ut.
Jeg har kvittet meg med over halvparten av FB-vennene mine. Selv om jeg ville slått av en prat med dem på gaten. Jeg gidder ikke dele alskens skit med gud og hvermansen, selv om jeg ikke skriver mer på Facebook enn jeg kunne skrevet med spraymaling på huset mitt.
Og jeg gir blanke i hva andre gjør, om de ikke vil være venner med meg så er det helt ok. :værsågod:
Nei, men jeg er ikke venner med noen som jeg ikke aner hvem er eller hvor jeg har dem fra, eller deler noen interesser med. Jeg adder sjelden venner, det fleste adder meg. lat
Jeg plusser på tidligere venner(altså ikke uvenner, men heller ikke venner lenger), Foreldre fra ungenes barnehage og bekjente(som kollegaer av mannen eks.) Jeg har en venn som jeg aldri har møtt og det er kona til fetteren min.
...eller, det var tull. Jeg har et par her fra FP, som jeg heller aldri har møtt i RL.
Jeg er venn med de fleste ja. Noen få er forumvenner, men av typen; vært på samme forum i mange år. Men livet er jo sånn at hvor mye kontakt man har varierer, og jeg sletter ingen fra FB selv om vi har mindre kontakt nå enn før.
Jeg har mange som ikke er venner, av typen nåværende og tidligere kolleger, mer og mindre fjerne bekjentskaper, folk jeg har kjent godt tidligere men ikke lenger har noe annet enn Facebook-kontakt med osv. Forumvenner har jeg mange av der, men ikke folk jeg aldri har møtt.
Har også stort sett familie, venner og tidligere klassevenner på lista mi.
Men det er også noen der fra diverse nettforum som jeg kun kjenner via nett, og også noen mer perifere bekjente som jeg er mer på hils med.
Jeg har venner, familie og bekjente på lista mi. Mitt kriterie for å akseptere en venneforespørsel, er et det er en person jeg ville stoppet og slått av en prat med om jeg møtte dem i byen. Jeg er mao verken sær eller kresen på hvem jeg godtar. Jeg har heller ikke begrenset innsyn for noen. Det blir litt for komplisert for meg, også synes jeg det er litt ugreit å gradere venner på den måten. Så jeg skriver og deler kun ting som kan leses/sees av hvemsomhelst.
For meg er det denne bruken av FB som gjør hele konseptet med FB interessant.
Om noen jeg er ganske god venn hadde avslått en forespørsel, så hadde jeg sikkert ville ønske å tenke at de bruker FB på en annen måte enn meg. Men jeg hadde nok ikke syntes det var noe særlig hyggelig.
Hvis en person jeg ikke ser for meg at jeg orker interagere med på FB, ser jeg ingen grunn til å ha vedkommende som venn der heller. Jeg har avslått mange gamle klassekamerater, kollegaer og folk jeg nok ellers ville vekslet noen ord med om jeg traff på.
Begrenset tilgang er i teorien fint hvis man er en sånn som samler på mennesker i lange lister på FB, og ikke ønsker at veggen skal spammes med meldinger fra alle og enhver, men for meg blir det helt feil å være venn med noen som vil ha meg som listefyll, og som tydelig signaliserer at de ikke ønsker noen interaksjon med meg. Slikt gidder ikke jeg, og sletter vedkommende uten skrupler.
Jeg har familie, venner, bekjente og noen få gamle klassekamerater på lista. Bare et par av dem har jeg aldri møtt, men de er slektninger. Disse og noen til har ikke tilgang til veggen eller bildene mine. Jeg legger så godt som aldri til noen selv, annet enn på oppfordring, og jeg avviser flere venneforespørsler enn jeg godtar. Jeg tenker som så, at om jeg ikke har snakket med noen på femten år og ikke har brydd meg om dem siden, så har jeg ingen interesse av å snakke med dem nå heller.
Jeg er nok ganske streng med min liste... Har venner(da venner som jeg har god kontakt med) barndomsvenner(som jeg også har god kontakt med) familie og hobbyvenner. Før hadde jeg også arbeidskollegaer, men de slettet jeg da jeg ble langtidssykemeldt..... Jeg går igjennom listen min noen ganger i året, og sletter alle som jeg ser ikke komenterer hos meg, og som heller ikke jeg kommenterer hos. Altså de jeg ikke har noen kontakt med.
Takk for påminnelsen. Jeg har endel perifere bekjente som jeg har lagt til med limited profile, men nå tok jeg en sletterunde. Liten vits i å ha venner som uansett ikke kan se hva jeg gjør på Facebook.
Alle jeg har på FB er folk jeg har hatt noe med å gjøre en gang i tida. Om det er fra Forum eller klassevenner fra år tilbake. Jeg har ikke fått meg til å klassifisere vennene heller for det er så mange. Og slette venner er umulig, da må jeg jo ta stilling til hvem som får bli og hvem som ikke, liksom. Nei, takke meg til å ikke legge ut noe jeg ikke kunne sagt til naboen, også får det være som det er. Hvertfall en stund til.
Mine venner på FB er en blanding av gode venner og perifere "venner", familie av meg selv og mannen, en haug med gamle skolekompiser og noen nåværende og gamle kollegaer.
Jeg har forresten noen jeg ikke har som venner, og det er foreldre til barna jeg jobber med. Det eneste unntaket er en pappa som jeg hadde som venn før jeg begynte å jobbe der jeg jobber nå.
Har blitt mer selektiv med årene, og har fjernet de som blir altfor perifèr.
Vurderer også å slette ett par Stalkere. Blant annet en nær slektning som aldri skriver selv, men snoker rundt, og vet "alt" om alle. Ikke det at jeg skriver noe hemmelig. For alt jeg skriver kan jeg stå inne for. Evt det kunne stått i avisen. Vel, det hadde ikke stått i avisen engang for det er ikke noe interessant.
Jeg har lav terskel for å godt folk som venner på FB, men har derimot mange grupper og det er kun de jeg kjenner godt som har til gang på alle bilder og alt på veggen min.
På FB har jeg familie, venner, bekjente, kolleger, tidligere kolleger, tidligere klasse- og studiekamerater, tidligere venner, foreldre i klassene til ungene... Ja, ganske mange. Men jeg har ulike grupper. Noen ser f.eks. ikke statusoppdateringene mine og det er mange som ikke ser bildene mine.
Men jeg takker lett nei til venneforespørsler når det er folk jeg bare perifert vet hvem er som legger meg til.
Min gjeng på fb er
a) gamle mer eller mindre aktive narkomane
b) folk fra fp
c) noen få fra nærområdet mitt.
Ikke så rart at profilen min ikke er søkbar om man ikke kjenner noen som kjenner meg kanskje. :knegg:
Skulle jeg søkt jobb eller lignende måtte jeg ryddet en del, men når folk jeg kjente da de var unge og ting ble vanskelig for dem husker meg og spør om å være fb-venn så mange år etterpå så har jeg ikke hjerte til å nekte.
(Jeg oppdaterer status der to ganger i året eller noe sånt.)
Nei, er ikke venner med noen som jeg aldri har møtt.
Er kun venner med de jeg nå kjenner, nære venner fra jeg var ung og noen tidligere klasse/skolevenner. Svært få kolleger.
Ber aldri om å bli venn med noen.
Jeg er ikke venn med alle på vennelisten min, men bortsett fra ett par forumvenner så har jeg møtt og hatt kontakt med alle. Jeg er fra ett lite tettsted der alle kjenner alle så jeg har mange sambygdinger der som både er yngre og eldre enn meg og som jeg ikke har vært "venn" med. Har en veldig åpen profil, skriver ikke noe som ikke kunne stått i avisa og legger ikke ut bilder.
Jeg har veldig få FB-venner, og de jeg har faller i ulike grupper. Det er:
1 gode venner
2 mennesker jeg har truffet på reiser og som jeg ønsker å holde en viss kontakt med
3 utvalgte familiemedlemmer
4 noen ganske få gode nettbekjentskaper som jeg ikke lenger deler forum med
Jeg hadde heller ikke godtatt en forespørsel av den typen du skisserer, og har avslått veldig mange forespørsler etterhvert.
Jeg har litt forskjellig. Familie, gode venner, venner som jeg har hatt en "historie" med, nettvenner som jeg aldri har møtt (men som er gull verd:hjerter:), tidligere klassekamerater og kollegaer, naboer og noen få bekjente.
Jeg har ingen overordnet tankegang med hvem jeg er venner med. Jeg har familie, venner, gamle venner, gamle klassekamerater, tidligere kolleger, slekt, venner av venner (altså bekjente), kolleger av mannen og et par-tre-fem FP-bekjentskap (tre jeg har møtt, to jeg ikke har møtt). Ja, og så har jeg en god del adopsjons-bekjentsakp. Jeg har slettet en venn, fordi han la noen sånne FRP-aktige statusoppdateringer og jeg ikke har sett fyren siden 1. på barneskolen. Og så har jeg skjult ei fordi hun bare søt og klaget og det var faen meg alt mellom himmel og jord. Jeg oppdaterer til tider ofte, til tider mindre. Jeg legger ut bilder ganske ofte til glede for familien i Norge, og jeg driter genrelt i om noen føler at jeg ikke burde gjøre slikt eller sånn og tenker at om noen blir irritert over hva jeg foretar meg, så får de skjule meg eller avvenne meg.
For meg er FB verktøy for å holde kontakt med folk, og jeg har et veldig uanstrengt forhold til hele greia.
Jeg synes det er hyggelig å ha en inkluderende FB-stil. Jeg tror ikke jeg hadde hatt noen glede av å kun ha mine nærmeste der - de har jeg jo kontakt med ofte uansett. Ikke tror jeg at jeg ville følt behov for å være så mye mer personlig enn jeg er nå heller - "har krangla med mannen" ville vel uansett ikke funnet veien til statusoppdateringen. :knegg:
Jeg har mange underholdende bekjenta som liver opp FB-livet mitt veldig med morsomme statusoppdateringer, kommentarer og linker og jeg lurer på om ikke flere hadde fått mer glede av FB om de var mer rause med tilgang.
Det er ganske deilig å ha bestemt seg for å akseptere alle jeg kjenner som spør, for jeg er av typen som ville kjent stort ubehag ved å skulle vurdere inngående for så å akseptere eller avvise. Det passer ikke min personlighet - SÅ verdifull er verken min tid eller profil at vennelisten min trenger å bli en eksklusiv affære.
Det jeg forunderer meg mest over i FB-tilværelsen er folk som legger meg til for kun å tilby meg en begrenset profil. Makan! Jeg har ikke oppsøkt dem i utgangspunktet - de spør om vi skal "være venner" også behandler de meg som en eller annen plagsom, fjern tante som ikke får være i det gode selskap og skrive på veggen deres og sånn. Makan (igjen!).
Syntes det er helt OK at folk ikke godtar, det jeg syntes er verre er de som legger deg til, så møter du vedkomne på butikken noen uker senere, så gidder de ikke hilse på tross at de helt sikkert ser deg.
De ryker ut igjen her. Greit å ikke være bestevenninner altså, men man kan hilse.
Har familie, venner, naboer, kolleger, tidligere elever, gamle kjente etc. Har egentlig bare som kriterie at jeg a) må like personen - og b) minimum hilse på gata.
Om noen ikke legger meg til kunne jeg ikke brydd meg mindre om. Litt rart er det kanskje hvis det er en nær venn, men da er det vel heller vennskapet det er noe mystisk med.
Jeg skriver ikke noe annet enn det som tåler dagens lys.
Jeg har noen på lista som jeg ikke har møtt, men som jeg kjenner via nett. Gamle bekjente som jeg på ingen måte vil definere som "venner", familie, familien til kjæresten, faktiske venner og en drøss folk jeg har med å gjøre pga. jobben. (En del av de er selvfølgelig også venner.)
Jeg er ikke venner med alle FB-vennene mine, det er en god del gamle klassekamerater jeg ikke har sett på 20 år og sånt, og en del FP-ere jeg ikke akkurat er personlig venner med, og litt fjern slekt, men jeg har bare folk jeg forsåvidt kjenner. Jeg har en ganske åpen praksis og godtar så å si alle forespørsler jeg får, men jeg vet jo at mange bruker FB på en annen måte enn jeg, så jeg ville ikke reagert spesielt om noen takket nei til en forespørsel eller om de fjernet meg fra vennelisten. I de fleste tilfeller ville jeg antagelig ikke merket det engang, med mindre det var en nær venn som jeg har mye FB-kommunikasjon med (og i så fall ville jeg kanskje spurt hvorfor).
Jeg har venner av mange kategorier, også noen jeg ikke har møtt. Jeg legger til de aller fleste. Jeg er ikke veldig privat på fb.
De eneste jeg foløbig er ikke har godtatt er noen gjennom jobben. Ikke kolleger, men mer de jeg jobber for, brukere. Jeg ønsker ikke den koblingen for noen jeg er saksbehandler for.
Jeg er svært lite privat på fb, så vennelista mi består av mye forskjellig. Men alle er folk jeg kjenner og ville snakket med på gata da.
Jeg har familie og slekt, både min og mannens, nære venner, bekjente, tidligere klassekamerater, tidligere kollegaer, foreldre til barnas venner, og endel venninner til jenta mi.
Jeg avviser sjelden forespørsler. Ser ingen grunn til det, så lenge jeg bruker fb slik jeg gjør. Har avvist helt fremmede som har lagt meg til fordi vi har samme etternavn, men det er vel det eneste også.