Datteren min (drøyt 4 år) sier "bli med" og bøyer det i de tilfeller der det er aktuelt som "blimte" i fortid. :love: Det er jo tydelig for meg at hun ser "bli med" som et ord, omtrent som i NRKs blime-kampanje, å blime, blimte (og kanskje har blimt?). Jeg lurer på når hun kommer til å forstå hvordan det egentlig skal sies og at det er to ord, for det er jeg jo ikke i tvil om at hun vil gjøre.
Det er utrolig spennende å se hvordan barna gjør sine egne tolkninger av alle slags ting, og henger det på de knaggene de har. Jeg hørte på radioen en gang at før mente man barn var dumme hvis de for eksempel bøyde ord feil, eksempelvis blir - blidde osv. Nå har man skjønt at de kanskje er det motsatte, de anvender regler eller sammenhenger de har lært allerede på nye ord. Utrolig fascinerende hvordan de lærer, og hvor utrolig fort.
Ja det der er utrolig interessant. Og "blimte" var jo et veldig bra ord. :)
Husker flere eksempler fra ungene mine, for eksempel "ett lak" brukt om laken i entall.
Er det rart noen av oss har gjort interessen for språk til et levebrød? :rørt: Det er jo helt fantastisk, og fantastisk merkelig at noen kan tro at barn lærer språk ved å memorere og etterape det de hører rundt seg uten å ha noen medfødt indre grammatikk.
Den kommer i samme kategori som da minsten var et sted mellom ett og et halvt og to år, og hadde på seg hel pysj med hull på tåa. Pappaen skulle tøyse med ham, og tok tak i tåa og sa: "Er det en liten potet som stikker ut her?" Da fikk han svaret: "Det æj en føtt, din idiot!"
(Ingen av oss visste at han kunne ordet idiot). :knegg:
Jeg er ikke sikker på om min femåring fortsatt opererer med verbet «skrupe», som i «jeg skruper lyset», «jeg skrupte lyset», men det varte i hvert fall ganske lenge. :hjerter: (For øvrig presterte mannen min (38) her om dagen å si «Du skal smøres og pusse tenners på!» Ikke til meg, da. :knegg:)
Og det som er enda mer fantastiskere (...), er at en språkforsker eller noe i den dur, har sagt at det er et bra tegn når unger bøyer ord på en så "naturlig" måte, for da har de knekt noen språkkoder.
Det er akkurat slikt som fascinerer meg. Mange vil intuitivt tenke at barnet nettopp mangler kunnskap, det gjorde jeg selv også tidligere før nevnte radioinnslag satt meg på bedre tanker.
Eg: Ta den rosa matboksen
Dattra: Jeg bestemmer selv hvem matboks jeg vil ha.
Eg: Hvilken matboks, ikkje hvem matboks.
Dattra: Det heter HVILKEN på din diolett, på min diolett heter det HVEM.
Her i huset har vi egg og beik på lørdagene. :jupp: Og noen ganger smører mamma seg med bodylåusj.
Slike bøyninger som dere nevner, viser at barna er smarte. De har snappet opp at den typen ord pleier å bøyes sånn og sånn, og så overfører de det fritt på andre ord - på en måte som like gjerne kunne vært korrekt. Dette viser jo tydelig at språklæring er langt mer enn bare herming. :hjerter:
Beik har vi også hatt. Morsomt at det er så mange som sier de samme tingene. :) og jeg har absolutt oppfattet dette som et kreativt språkøre i veldig ung alder.
Jeg synes det er utrolig morsomt å følge utviklingen av språkforståelsen til ungene. Jeg blir stadig forundret over hvor rasjonelle valg de tar (selv om grammatikken vår ikke alltid er like rasjonell slik at det de sier faktisk blir feil).
Snuppa skriver massevis nå. Hun har ikke begynt på skolen og vi retter overhodet ikke skrivefeil, og fokuserer ikke på å skrive riktig. Da får jeg mange aha-opplevelser på hvordan vi faktisk uttaler ord og hvor fjernt det ofte er fra sånn vi skriver det.
Snuppa leker også mye med tall, og logikken hun fremviser er helt fantastisk ... selv om det er feil. Å være 5 og et halvt år skrives IKKE 5,6 selv om man er 5 år og halvveis til 6. Ikke engang om det var helt korrekt da man skrev 4,5 da man var 4 år og halvveis til 5. :elsker: Mine spede forsøk på å argumentere imot og fortelle at vi har 10-tallssystem ble ikke så godt mottatt. Hun kunne gå med på at det ble riktig å skrive 5,5, men særlig logisk var det ikke :snurt: ... og det ga jeg henne helt rett i.
Vi har ei noe språkforvirret bergensersnuppe med østlandsmor som har gått helt bananas i a-endelsene og lager hunkjønnsord av det beste (på tross av at bergensere egentlig ikke har hunkjønn). Hun snakker om maga, bila, bamsa.
Og grunnen til at jeg sier "sisten" og ikke "tikken" er forresten at jeg ikke klarte å si "tikken" da jeg var baby. :hjerter:
Når jeg nå leste denne tråden her, så begynte jeg å legge merke til de samme tingene hos storebror. Artig! Jeg har vel egentlig ikke tenkt over at de selv utvikler språket og bruker det de har lært andre steder. Jeg har mer tenkt at han ikke har lært den rette bruken av ordet enda.
Pip (8) sier fremdeles nyttårslaften. Det er fordi julaften jo også slutter på -laften. Jeg retter hver romjul, men foreløpig er det glemt neste jul. :humre:
Ellers har hun en periode vært opptatt av dialektforskjeller, og konstatert at folk fra Tromsø, Målselv og Senja sier ting på forskjellige måter.
En ballepomp er den tingen man må bruke hvis det er lite luft i fotballen (navnet ble språklig utledet fra den analoge sykkelpumpa som snuppa kjente fra før).
Hos oss fikk de fleste ord -et-endelser her en stund.
Bilet, ballet i stedet for ballen, ja hele tiden gjorde han feil med dette. Helt til han skulle etterlyse egget sitt. Da smalt det: 'hvor er eggen min'??
Han kaller forøvrig fly for flyplassen og pålegg det er kokt egg - leverpostei er jo ikke egg, det kan jo alle se.
Ellers kjenner jeg igjen mye av det dere andre skriver om. Foter, bøk osv.
Her i huset går Biola under navnet 'Rosamelk' hos minstemann. Her om dagen hadde vi aprikosbiola, som er mer gul. Mamma - jeg vil ha mere gul rosamelk!
Det gjorde Knotten også. Han har endt opp med pen-bergensk. :knegg:
En bøk og gjidde (i stedet for gav) er ord jeg kjenner igjen fra da Knotten lærte å snakke.
Det er jo helt fantastisk, egentlig.
De gjør det samme på engelsk, som datteren til min kusine (bor i ytlandet):
Amn't I?
Når jeg leser dette så kommer jeg på at jeg tror ungene mine aldri bøyde sterke verb som svake, bare motsatt. Kan ikke huske at noen av dem har sagt gådde, blidde og lignende.
Blimte. :hjerter: Begge mine har brukt det, og diverse andre snodige varianter. Nå som vi bor i USA er det fantastisk morsomt å se hvordan de direkteoversetter fra engelsk til norsk, feks. "eg vett ikkje han" i stedet for "eg kjenne an ikkje". For å ikke snakke om den herlige blandingen av norsk og engelsk som minstemann lirer av seg: "pappa, kan du helpa meg å finne någen Tju-tju-trainser så fitte på tracksane?" :hjerter:
Det er i en litt annen kategori enn gramatikk, men i dag morges fulgte jeg en lett skadet førsteklassing på skolen. Da en av de andre trinnlærerne sa hei forklarte han entusiastisk om hvordan han hadde skadet knekoppen sin. :nemlig:
Kanskje du er som meg og bare ikke husker helt? Jeg tenkte det samme helt til noen nevnte "kampte", som det går mye i her.
Jeg husker også med litt gru da vi var på butikken og 2 -3 åringen ville ha kjeks som trøst for en kløende prikk i ansiktet. "Mamma, mamma, jeg har en pikk. Kan jeg få sex?"
Her har vi fortsatt en liten sak som dukker opp i ny og ne.
De uttaler ordet ga som [ja]. Dette kommer så klart av at gi og gir sies med j-uttale. Selv storesøster på 8 glemmer seg ofte bort, og det blir "han ja den til meg".
Men det blir vel riktig etter hvert.
Jeg har også merket at de i mangel (?) av et uttrykk, bruker "selv om" i stedet for "likevel". De plasserer det også det litt rart: "Jeg skal selv om ikke gjøre det", der andre ville ha sagt "jeg skal ikke gjøre det likevel".
«Ga» uttalt «ja» tror jeg må være en sterk trend i blant unger på Østlandet nå for tida. Begge mine sier det, også sjuogethalvtåringen som generelt har et veldig avansert språk og ingen andre bøyningsrariteter (og det gjelder stort sett femogethalvtåringen også). Det er jo ikke noe rart at det blir sånn, alle andre former av det verbet begynner på j (i uttalen, så klart).
Denne tråden fikk meg til å lete fram noen gamle notater fra minsten var liten (4 år). Kreativ bruk av ordet peiling:
Han satt ved pc-en, og spurte meg om noe i et spill: "Skjønner du det da?"
Jeg: "Ja".
Minsten: "Men ikke så mye som pappa da. For han skjønner jo alle ting. Så han skjønner mer enn deg."
Jeg: "Javel?"
Han: "Husker du ikke de peilingene på datan? Da skjønner du vel det! Han skjønner mer enn deg".
Mamma snakker fortsatt om den gangen jeg var veldig lita og hun spurte om jeg ville ha ost eller salami på brødskiva, og jeg svarte "æ vil ha sala mamma si".
Jeg har for øvrig hørt om flere som har behandlet ordet "salami" på samme måte.
Når lillesøster var to våknet hun en natt og ville se på barnetv. Jeg sa at nei, det fikk hun ikke lov til nå! Hun stirret irritert på meg og sa "Mamma! Ikke neie meg!"
Jeg skulle altså ikke si nei til henne, dvs neie henne. :D
Lyd er jo ibland også grunn til at ord ikke blir som de skal. Hun kunne si pappa med P når hun var mindre, men nå har det i lang tid bare vært Happa. Så, vi øver på P-ord, og hun kan si Papir, Paraply, Pannekake, Pølse...og pappa? Ja, sier hun: "Happa!" og hører liksom ikke at det ikke blir det samme. Det synes jeg er så rart.
Under ein skitur i dag kunne lillesøster forkynne at andre "skidde" i full fart. Eg sa at det heiter å gå på ski, så då blir det gjekk i full fart. Men jenta var klar på at dei gjekk på ski, og dermed skidde dei.
Storesøster omtalte en god stund butikken som pikken. :flau: Det hjalp ikke på saken at pappaen var butikksjef i den tiden. Pikken til pappa ble altfor ofte diskutert.
Ahhh, akkurat slik bruker storebror på 4 uttrykket "selv om". Jeg har til nå tenkt at han ikke har skjønt hvordan han skal bruke det, men setningene jeg kommer på stemmer helt om man bytter det ut med "likevel". Herlig! :hjerter:
Storebror kom hjem fra barnehagen for en stund siden og erklærte at han skulle gifte seg med bestevenninna si. Detaljene var visst i boks også, for han sa "Jeg skal være Spiderman, og hun skal være prinsesse!"
Jeg: "Skal dere ha barn da?"
Storebror ble stille en stund, og jeg tenkte at jeg kanskje dro framtidsvisjonen litt langt. Men så kom det: "Ja, små spidermanner."
:elsker:
Jeg leser Helene Uris Språket på 200 timer, som er veldig interessant selv for en tekniker. Der nevnte hun nettopp "væmte" (som faller i samme kategori som "blimte") som et eksempel på barnespråk. Veldig artig at dette er en universal "feil" barn gjør, som viser at de har knekt en språkkode. Jeg blir mer og mer fascinert over dette med (innlæring av) språk.
Morsom tråd. Storesøster har en venninne som har skilte foreldre. Da hun skulle fortelle om det til oss, fortalte hun at foreldrene hadde blitt "ukjærester".
Etter denne tråden så har jeg fulgt mer nøye med på språket på storebror og det er egentlig ganske herlig å se hvordan de tar til seg nye ord og utrykk og bøyer det etter de reglene de kan. :)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
