rine sa for 14år siden:

Vel, needless to say er jeg veldig enig med det psykologen her sier. Jeg sier ikke at det ikke finnes dårlige leder med litt korte sosiale antenner overhodet, men har ingen tro på at alle som ikke klarer å gå på jobb pga "forhold på arbeidsplassen" virkelig opplever mobbing. Hva tenker dere?

:værsågod:

www.bt.no/jobb/--Mobbing-i-arbeidslivet-en-myte-1248587.html

Maverick sa for 14år siden:

Fnis. Jeg trodde et øyeblikk det sto "mobbing AV arbeidsplassen" og tenkte at dette var nye takter fra deg, rine. :knegg:

Røverdatter sa for 14år siden:

Jeg tenker vel at på alle de stedene jeg har jobbet har jeg truffet mennesker som er fint i stand til å mobbe andre, og gjør det hvis noen ikke er sterke nok til å slå tilbake. Og tenker at såpass må folk tåle. Jeg har også hatt en sjef som til stadighet fikk sine ansatte til å løpe gråtende ut fra lageret over bagatellmessige ting som han måtte lage bråk for. Et par av disse måtte en tur innom psykiatrien før de fant seg nye arbeidsplasser der de fungerte utmerket.

Kort sagt, så tror jeg at det er mange bedritne folk der ute som alltid vil prøve å trykke seg selv oppover ved å sparke andre nedover. Man må helst være ressurssterk i arbeidslivet som alle andre steder.

Godt at jeg er laget slik at jeg blir iskald, overlegen og sarkastisk om noen forsøker slikt på meg.

Niobe sa for 14år siden:

Jeg er enig i mye. Som med mye annet i dag, så strør man alt for lett om seg med begreper. Og vanner dem ut.

Er man litt nedfor, så er man deprimert. Er man litt sliten, så er man utbrent. Er man forkjølet, så har man influensa. Hodepine er alltid migrene. Har man det travelt, så er man stresset. Kritiseres man, så blir man mobbet. Helt klart en tendens.

rine sa for 14år siden:

:nemlig:
Jeg har ikke vært her på noen dager nå fordi det er så mye mobbing av arbeidsplassen min her inne. :leppe:

Fluke sa for 14år siden:

Mobbing fra ledere har jeg sett lite av, men mobbing og utfrysing arbeidere imellom, og blinde ledere som ikke tar tak der de bør, har jeg sett mer av.

Robyn sa for 14år siden:

Jeg tenker at han sikkert har mye rett, men å gå så langt som å si at mobbing på arbeidsplassen er en myte syns jeg var å ta litt vel hardt i.

Men jeg tror kanskje at det er mer vanlig mellom arbeidere enn fra sjefen, kanskje.

Men jeg har jobbet under en sjef som hadde sine tendenser om jeg skal si det veldig, veldig pent. Jeg er flink og snill pike (og hadde sikkert også flaks) og fikk aldri smake pisken, men det gjør det ikke hyggeligere å høre fra andre enden av bygget at andre fikk smake den og vel så det. Siden han var eier i tillegg til sjef fikk han holde på som han ønsket, og jeg var heldigvis bare vikar noen måneder.

Niobe sa for 14år siden:

Ja, jeg mener ikke at ingen mobbes på arbeidsplasser. Men ikke alle som mener seg mobbet, er det.

Irma sa for 14år siden:

Dette ble veldig svart-hvitt for meg, og jeg kjenner at jeg er direkte uenig i at det nærmest utelukkende er mottagerens ansvar å takle alle slags innspill fra folk - og til å tolke det positivt eller konstruktivt. Eller til ikke å ta seg nær av ting. Min holdning her i livet er at man også har et stort ansvar som avsender av et budskap ifht. at det avgis på en måte slik at det tolkes riktig. Dette har jeg sett utallige eksempler på her på internettet, folk som stadig tråkker i baret - men som aaaaldri har noe ansvar for at man har blitt såkalt misforstått som perler på en snor. Man bør også kunne forvente at en arbeidstager oppfører seg nogenlunde anstendig mot andre mennesker. Når det er sagt så mener jeg samtidig at man har et ansvar for egen helse, og for å jobbe med eventuelle problemer man måtte ha i relasjon med andre. F.eks om man blir knust for evig av en litt spiss kommentar eller lignende, og blir langtidssykemeldt av den grunn. Jeg tror ikke det er så fryktelig mange mennesker av den kategorien, og at denne holdningen løser mobbeproblematikk på arbeidsplassene. Å nærmest fjerne begrepet fra ordboka, og henge ut de som føler seg mobbet som problemet.

Jeg er nysgjerrig på om han mener det samme om barn på barnskolen også.

Mams sa for 14år siden:

Det var et veldig ensidig perspektiv han hadde.
Det var jo nesten bare snakk om at det nesten ikke fantes psykopatiske ledere.
På en arbeidsplass er det gjerne fler en leder og ansatt.........

Jeg har hatt en sjef som ble direkte ufin og fortsatt egentlig litt med det også ompersonen ble motsagt. (også om det gjaldt regelverket)
Jeg ble ikke mobbet, men det fikk kosekvenser for meg ja.

emm sa for 14år siden:

Forstår at man må tabloidisere temaet veldig for å få et oppslag, men dette ble litt for ensideig. Sikkert riktig at det er for lett å trekke mobbekortet når ting blir vanskelig, det kan jeg være enig i. Jeg tror nesten ikke jeg kjenner en eneste en som ikke har opplevd noe ubehaglig i forbindelse med en leder eller annen kollega på jobb oppgjennom. Uten at det var mobbing av den grunn. Men derfra til å påstå at det så og si aldri mobbes på arbeidsplasser rundt omkring er kanskje litt drøy.

Éowyn sa for 14år siden:

Det gjør han om verbal mobbing, hvis jeg tolker han riktig.

Fra denne artikkelen:

007 sa for 14år siden:

Jeg er enig med det meste, særlig dette:

Jeg får neller av føleri, det fører sjelden noe godt med seg. "Jeg føler at du er misfornøyd med jobben min, for sa du snakket med Per og Pål fikk jeg en følelse av at du fortrekker dem og ikke meg og det får meg til å føle meg utilstekkelig og jeg føler at du ønsker å bli kvitt meg." :gal:

En annen ting er at det er så lett å trekke mobbekortet, da har man lite å stille opp med. Om noen føler seg mobbet, så er de det og de som mener noe annet er slemme, eller i verste fall: en mobber selv.

turi sa for 14år siden:

Enig. Og gjerne de "høystatus" arbeiderne som er venns med sjefen har all trumf.

Ikke om de mener at de er det heller? :gruble:

Jeg er nok en blandt de som føler veldig mye, men jeg tror og føler selv at jeg kan skille mellom person og sak. Jeg har følt meg veldig mobbet på arbeidsplassen, noe som har gjort at jeg har mått velge hva som er sunt og ikke sunt for meg selv. Den personen som jeg mener har mobbet meg, mener selv at det ikke er mobbing, og en av grunnene til at denne personen mener det er at h*n er verneombud! Da har man rett til å si hva man vil, har jeg fått forståelse for.

Heldigvis for meg finner jeg meg ikke i det lengre. Men jeg syns at det er rart at jeg ikke skal kunne føle meg mobbet, når det er det som blir gjort, fordi jeg er en "føler".

Slettet bruker sa for 14år siden:

Jeg mener det er soleklart at det virkelig ikke er snakk om mobbing hver gang noen føler seg mobbet. Men jeg mener også at mobbing definitivt foregår. Det skal dog litt mer til enn at noen føler seg mobbet fordi at det føler de rett og slett uten at noen vet at det er sagt eller gjort noe som helst.

Det er feks ikke mobbing om tre personer på en arbeidsplass er nære venner - og de ikke er nær venn med meg.

Niobe sa for 14år siden:

Det finnes definitivt tilfeller av det, ja.

Malama sa for 14år siden:

Men er det mobbing når folk rundt vedkommende opplever det som mobbing, men at vedkommende selv ikke skjønner hva det er snakk om?

Vi hadde en arbeidsmiljøtilfredshetsundersøkelse (Ja, håpløst ord, men det het det) og på vår avdeling svarte vel noe sånn som 90% at vi mente det fantes mobbing på arbeidsplassen. Hun som mobbes/blir ledd av bak sin rygg/fryses ut etc var ikke av dem som oppfattet det sånn (Ja, det er teoretisk mulig at hun bare lot som hun lurte på hva dette dreide seg om for å skjule egne følelser, men helt ærlig, årsaken til at hun behandles som hun gjør er jo at hun ikke eier sosiale antenner for fem flate, og slett ikke er den skarpeste kniven i skuffen heller, så jeg tror rett og slett ikke hun har evnen til å kunne spille så godt... Hun rett og slett innser det bare ikke, at stort sett ingen liker henne... og at altså enkelte er styggere mot henne enn hva hun fortjener...

Milfrid sa for 14år siden:

Jeg velger å anta at mannen har gode poeng, som er blitt strukket lengst mulig for å få en sprek sak. Jeg tror også at for mye føleri ikke er til det beste (som sikkert er enkelt for meg å mene, siden jeg ikke er noen føler). Jeg tror også at det kan være enkel å definere ting man er uenig i som mobbing fordi det er en grei måte å definere at problemet ligger et annet sted enn hos seg selv.

Jeg har aldri jobbe et sted hvor mobbing er et problem, selv om enkelte opplevde det at noen hadde sterke, faglige meninger - som de ga uttryk for høyt og tydelig - som litt på kanten. Men det var jo bare meninger som man kunne overse, eller gi motsvar til, om man ville det. Faglige diskusjoner er jo ikke mobbing, selv om en person er mer "for seg" Det handlet i grunnen bare om å våge og stå for egne meninger og forsvare egne faglige vurderinger.

Men jeg har jo fått med meg at det på andre arbeidsplasser kan være situasjoner som minner litt om barneskoleoppførsel hvor man leter etter ømme punkt og trykker på dem med den hensikten å gjøre vondt. Det er i mine øyne mobbing, uavhengig av om den som plages kunne valgt å sette følelsene til side og tenke at det ikke var en selv som hadde problemet. Og det blir litt vel enkelt å løse saken ved å si at "om du bare ikke ser på dette som mobbing, så vil du oppleve at du ikke blir mobbet lengre".

Men ja, jeg synes fyren har noen poeng, og jeg er enig med Niobe i det hun skrev (det første innlegget, jeg aner ikke om hun har produsert noe mer mens jeg satt og skrev dette. :knegg: ).

Jeg tror ikke man har godt av å føle for mye, samtidig som jeg innser at det kanskje er et trekk man ikke styrer så veldig selv. :vetikke:

Og så har jeg kanskje levd fryktelig beskyttet, for jeg kan ikke huske noe mobbing i barndommen heller. Ikke av meg, ikke av andre av de jeg hadde rundt meg. Vi var i grunnen en veldig sammensveiset gjeng der alle var med. Litt knuffing innimellom, riktignok, men aldri noen som ble ertet gjennomgående eller utestengt fra lek. Men jeg innser jo at mobbing skjer, selv om det var fjernt fra min hverdag. Og regner med at det kan gjelde på arbeidsplasser også. Små bøller blir jo store en gang. Og noen a dem blir sikkert sjef også, tenker jeg.

Malama sa for 14år siden:

Jeg har kanskje et litt annet syn på dette, fordi jeg er et tidligere mobbeoffer selv, og derfor litt var på sånne ting...

Dertil er jeg nok et følelsesmenneske i stor grad, men det prøver jeg å ikke ta med meg på jobb, noe som resulterer i at jeg "jobbføler" hjemme, altså går det utover min mann i stedet...

Meissa sa for 14år siden:

Vel, jeg kjente at jeg ble litt provosert av den artikkelen. Nå skjønner jeg at det er satt på spissen og tabloidisert, men alikevel. At en person med ganske mye autoritet på området (han sier jo selv at han har jobbet med konflikthåntering på arbeidsplasser i nesten 30 år) påstår i riksdekkende avis at det nesten ikke finnes mobbere og at de som opplever å bli mobbet må takke seg selv fordi de ikke skjønner at ord ikke betyr noe.

Jeg tviler ikke et sekund på at det er mange mennesker der ute som opplever å ha det tungt på jobb, føler seg ekskludert og sliter. Baksnakking er svært utbredt og slike ting har en tendens til å bli onde sirkler dersom man ikke har en dyktig leder som arbeider bevisst for å motvirke slike prosesser. Ikke nok med at det sikkert nok er vanskelig å ta opp slike ting og be om hjelp, men nå skal man pinadø få høre at det bare er syting og at problemet ligger hos den som føler seg krenket.

At det er mange der ute som trekker "mobbekortet" (hva nå enn det betyr) for enkelthets skyld kjøper jeg rett og slett ikke.

Inagh sa for 14år siden:

"Sticks and stones may brake my bones, but words will never hurt me..."

Sikkert veldig lett å ta seg sjøl i nakken og messe det når "de som styrer klassen" har bestemt at du er tjukk og dum og ikke verdt å være sammen med. Men de slår deg aldri, de spenner aldri bein på deg - de bare forteller deg med ord, at du er tjukk, at du lukter vondt, at du er dum, at du er stygg, at ingen gidder være venn med deg... Små ord som hviskes bak ryggen din så læreren ikke hører...

Jepp - ord kan ikke såre meg. Jeg blir ikke mobbet jeg.

Selvsagt - ikke alle som føler seg mobbet blir mobbet, det er en god del dramadronninger ute og går, som synser og føler og analyserer alt og alle i hjel. Men steike du - det er jaggu mange som blir såret av ord også. Psykisk vold kan være like jævlig som fysisk vold.

Det er ikke bare å bestemme seg for å la være å slutte å føle...

Meissa sa for 14år siden:

Ingen kan vel nekte for at det i stor grad er dine omgivelser som skaper forutsetninger for hvem en er og hva slags muligheter en har til å skape gode relasjoner. Vi speiler oss i hverandre og påvirkes av den speilrefleksjonen vi møter i dagliglivet. Det er menneskelig og kan ikke skrus av. Det er klart man kan utvikle skall og forsvarsmekanismer og til en viss grad er vi nødt til det, men man kan ikke isolerere seg heller. Vi er jo grunnleggende sosiale og avhengig av interpersonlig interaksjon. Derfor blir vi også veldig sårbare særlig i miljøer vi ikke lett kan velge bort sånn som skole og arbeidsplass.

Thomas sa for 14år siden:

Slike debatter har en tendens til å bli preget av personlige erfaringer. Denne rapporten fra 2006 www.ssb.no/samfunnsspeilet/utg/200704/08/index.html viser at ca 2-3% av arbeidstakere opplever en eller annen form for mobbing på arbeidsplassen. Undersøkelsen går tilbake til '89 og viser at tallene har vært stabile.

Selv kan jeg ikke huske å ha opplevd skikkelig mobbing på noen de jobbene jeg har hatt. Og jeg slet med dette i grunnskolen så jeg er relativt nærtagende på sånt.

Så det er mulig denne "eksperten" hadde et poeng i artikkelen sin?

Slettet bruker sa for 14år siden:

Sånn mens nyhetene likevel står på så har vi jo KrF hvor Høybråten vel kan virke som et eksempel som motbeviser spissvinklingen av artikkelen.

Inagh sa for 14år siden:

For orden skyld - jeg har takk og lov aldri opplevd å bli mobbet selv, hverken på skole eller i noen arbeidsplass. Men jeg har sett, på nært hold, hva mobbing - med ord - kan gjøre med et menneske. Det er ikke pent.

Han har mange poeng, artikkelskriveren, og mange bør faktisk se litt lenger enn nesetippen sin og vurdere om det er såre tær og nærtakenhet som gjør at en føler seg mobbet. Kan hende er det humoren på arbeidsplassen som ikke går overens med din humor? Sjøl har jeg tatt dette opp med et beist av et kvinnfolk jeg jobbet med. Jeg følte meg alltid som en liten drittunge i nærheten av henne, ut fra hvordan hun snakket til meg og oppførte seg overfor meg. Jeg tok det opp med henne, hun ble skikkelig lei seg, for det var da ikke slik ment og "ro ro til fiskeskjær." Altså - ikke mobbing, men to mennesker som kommuniserte på ulike plan og rundt hverandre, og som løste dette ved dialog. Slik vil det ofte kunne være, tror jeg, og jeg tror mye av poenget til denne psykologen er nettopp dette.

Men - det er ingen myte at mobbing på arbeidsplass forekommer, og for dem som virkelig opplever å bli mobbet, tror jeg dette kan gjøre ekstra vondt, å lese slikt. Hvor ille må det ikke være å få en ekstra mot seg, en fagperson, som mener du bare kan ta deg sammen og bestemme deg for ikke å la deg såre lenger?

Og Høybråten, som smilefjes nevner, tror jeg er et fint eksempel ja. Har Hansen noen grunn til å føle seg mobbet av ham? Han påstår nei - hun påstår ja... Hvem skal man tro på, og hvem sine følelser og meninger er det som skal være gyldige her?

Meissa sa for 14år siden:

Jeg vet ingenting om tall og statistikk og sånn, men reagerer uansett på hans definisjon av mobbing og hang til å legge skylden på "ofrene". Han hevder i en annen artikkel at han mener det er det samme for barn i skolen.

Mobbeofre lar seg nemlig mobbe: www.nordlys.no/nyheter/article5485715.ece

Jeg forsår godt at mange som har opplevd mobbing "trigges" av slike diskusjoner. Det er vondt å bli ekskludert og over tid kan det rett og slett føre til en eksistensiell krise. Da er det ikke rart at det setter spor.

Thomas sa for 14år siden:

Hva?! Psykolog meg her og psykolog meg der, den mannen er en tulling!

Niobe sa for 14år siden:

Klart det setter spor. Men det hadde nok i mange tilfeller vært bra å lære både barn og voksne om ansvar for egne følelser og tanker.

Har man blitt mobbet, så har man ingen grunn til å føle seg støtt av artikkelen. Det er ikke de reelle mobbesakene han sikter til! I stedet for å kjenne etter på såre følelser, så luker jeg. Jeg opplevde mobbing på barne- og ungdomsskole. På et arbeidssted opplevde jeg å bli ufint behandlet. Jeg kunne kalt det mobbing, for det har jeg sett andre gjøre, men det var ikke det.

Jeg sier ikke at det er lett, men det føles hvertfall tryggere enn å stå med hjertet i hånden hele tiden!

Meissa sa for 14år siden:

Jeg kan for ordens skyld legge til at jeg ble mobbet gjennom store deler av barneskolen. På ungdomskolen kapitulerte jeg og isolerte jeg meg og nektet å ha noe med klassen min å gjøre. Jeg leste bøker og gjorde lekser. Jeg klarte meg ganske bra, men det tok mange år før jeg sluttet å føle meg som den lille stygge andungen som ingen ville være sammen med og det på tross av at jeg alltid har hatt noen nære og gode venner.

Meissa sa for 14år siden:

Men hva er en reel mobbesak? Han påstår jo at han i løpet av 30 år har truffet på 2 mobbere?

Niobe sa for 14år siden:

Psykologer ser gjerne mer til mobbeofrene?

Pebbles sa for 14år siden:

Jeg har vært på kurs med mannen. Han gjør seg definitivt langt bedre live en i en kortfattet avisartikkel.

Han mener ikke bare at folk selv må ta ansvar for egen situasjon og for hvordan de tolker det som blir sagt av andre. Han er like tydelig på at avsender har ansvar for å behandle folk på en skikkelig måte og han mener at absolutt alt av problemstillinger kan prates om bare man prater om det på en orentlig måte.

Poenget hans er at det finnes en viss andel slemminger - både i sandkassa i barnehagen, i klasserommet og på arbeidsplasser rundt omkring. Og for å være rustet for livet og sikre god livskvalitet for egen del må man være i stand til a) gi tydelig beskjed om egne meninger når man er i en situasjon man ikke trives i og b) velge å ikke la nedvurderinger fra slemmingene gå innpå oss.

Han brukte Lise og Knut fra barnehagen som eksempel. Når Knut plager Lise og sier at hun er dum og stygg, skal man ikke som voksen ta disse to til side, synes veldig synd på Lise og fortelle Knut at "Se, så lei seg Lise blir når du sier sånt!". For Knut visste godt at Lise ville bli lei seg da han sa det han sa - det var derfor han sa det. Han ville at hun skulle bli lei seg, og nå får han bare bekreftet at greia hans funker. Samtidig bekrefter man også overfor Lise at hun er et offer her og at det er Knut som er den sterke part og har overtaket.

Man skal istedet sørge for å behandle Lise som en oppegående, selvstendig og trygg ung dame og unnlate å bruke masse føleri, men heller bare kort konstatere overfor Knut at sånn snakker man ikke til andre og geleide Lise ut av situasjonen, samtidig som man sørger for å fortelle henne hvordan hun selv kan svare noe bestemt, tydelig og grensesettende i slike situasjoner. Lite fuss og tydelig tale - og gradvis oppbygging av ryggrad hos Lise. For Lise vil møte flere slike - og hvordan hun lærer seg å deale med slikt, vil være avgjørende for om hun setter ned foten og avfeier kjipheter fra jobbslemminger i voksenlivet eller tar det til seg, gnager på sårheten og utvikler konflikter, utbrenthet og sykdommer.

Jeg liker budskapet hans. Jeg synes det er empowering (hvordan si det på norsk?).

Han snakker også mye om hvordan man kan velge å ha fokus på det positve i andre, være generøs og raus og med det forebygge all verdens konflikter.

rine sa for 14år siden:

Synes Zoe sier mye smart. :jupp:

Pebbles sa for 14år siden:

Kan ikke ta på meg æren for det - overbringer bare Andersens budskap etter beste evne. :humre:

rine sa for 14år siden:

Kanskje du kan bli assistenten hans? :knegg:

Meissa sa for 14år siden:

Ja, det var godt skrevet. Kanksje tullepsykologen burde ansette henne som talskvinne? :jupp:

Niobe sa for 14år siden:

Ellet kanskje man burde velge andre kilder enn halvdårlige avisartikler..? Litt tullete å kalle han tullepsykolog.

Meissa sa for 14år siden:

Jeg diskuterer utifra artikkelen som ble postet i hovedinnlegget. At han sier mye smart live som ikke kommer fram i artikkelen kan vel ikke jeg vite.

Og jeg kaller han tullepsykolog utifra det jeg har lest i disse to artiklene for i dem så framstår han (for meg) rett og slett som en tullpsykolog som ikke aner hva han snakker om.

Inagh sa for 14år siden:

Slik Zoë framstiller ham, høres det straks mye mer fornuftig ut. Jeg tror også, nemlig, at man bør begynne allerede på barnehagestadiet å plante inn i ungene at de ikke skal finne seg i å motta crap fra andre, for å skape sterke mennesker, som ikke lar seg pille på nesa.

Milfrid sa for 14år siden:

Ut fra det zoe skriver høres han ut som en smart mann. :nemlig:

Mams sa for 14år siden:

Jeg ble mobbet på barneskolen.
Kanskje ikke av de mest alvorlige mobbesakene, men noe kan sikkert skyldes at jeg sa fra til læreren. (mpten han håndterte det på gjorde nok at det ble mer langvarig en nødvendig)
EN dag fikk jeg nok, det kokte i topplokket.
SÅ jeg tok han som satt nærmest meg på bussen og slo til han i hodet, med venstrehånda selv om jeg er høyrehendt.
Dog ble nok den hånden valgt fordi den var gipset.
Etter den dagen ble det slutt på mobbinga.

Nå er ikke akkurat det den rette måten å takle det på, men det viser jo at han er litt inne på noe. Jeg lot meg ikke lengre pelle på nesen og det gjorde slutt på det.

Men igjen.
Jeg var ikke av de som ble verst behandlet altså, så laaaangt derifra.
Den eneste som var fysisk var jo meg den gangen jeg slo.

Pebbles sa for 14år siden:

Han mener nettopp dette også - men det kommer ikke fram i artikkelen. Tabloid vinkling har jo gjerne den effekten.

safran sa for 14år siden:

Har har nok gode poenger, men samtidig reagerer jeg på uttalelsen "Min erfaring er at mobbing på arbeidsplassen er en myte. Etter over 25 år i bransjen er det utrolig sjeldent jeg har sett psykopatiske ledere som skjeller ut sine ansatte." En psykolog burde kanskje vite hvordan en psykopat evner å skjule sitt misbruk?

Niobe sa for 14år siden:

Det er vel derfor han ikke har sett noen. :knegg:

safran sa for 14år siden:

Ikke sant?

kie sa for 14år siden:

Mobbing finnes definitivt på arbeidsplasser. For å si det sånn: Jeg tror han har mye lurt å komme med i forhold til løsninger i mange tilfeller. (Konfliktsituasjoner). Når det gjelder hvorvidt mobbing eksisterer, i hvilket omfang osv. har jeg derimot mye mer tiltro til Bergen Bullying Research Group.

Her er forresten forskernes respons på utsagnene:
www.bt.no/nyheter/lokalt/--Forferdelig-holdning-1249274.html

kie sa for 14år siden:

Å bruke en såpass snever definisjon på mobbing virker dessuten kunnskapsløst. Hadde det enda vært så enkelt.

Misbruk av mobbebegrepet er jeg selvsagt også imot.

For meg personlig satt det veldig langt inne å kalle en spade en spade da jeg opplevde det. Lenge (uker til måneder) etter at fastlege, fagforeningsfolk, kolleger og andre brukte ordet mobbing. Jeg "smakte" på ordet flere ganger, men syntes det var vanskelig å "svelge". Å si at "Jo, sånn er det faktisk". Å kalle det mobbing blir jo på en måte en resignasjon når man egentlig bare ønsker å få utføre jobben sin, inkluderes på en normal måte (man trenger jo ikke å være bestiser, bare oppføre seg som voksne folk) og bevare helsen og arbeidsførheten. Heldigvis er det ingen tvil om årsakssammenheng, ei heller om at den knekken som kom ikke var noe som "lå i min natur". Det gir jo håp om at man kan finne tilbake til det man pleide å være.

Det er det jeg nok gjerne skulle ønske folk visste. At mobbing angriper nettopp evnen til å takle at andre oppfører seg slik. Det angriper nettopp de egenskapene som får oss til å tenke at det ikke ville ha knekt oss. Alle reagerer vi på ulike ting, men en del mobbing handler jo om å søke seg frem til "rett metode". Mobbing skader ofte på sikt evnen til å forsvare og berge seg selv. Så står man der, uten den "rustningen" man pleier å ha. Uten evnen til å gjøre som man vanligvis ville ha gjort.

Jeg skal aldri noen sinne påstå at jeg er for sterk til å utsettes for noe slikt. Selv om jeg nå er i ferd med å bygge opp en ganske solid beskyttelse i forhold til slikt og på sikt kan komme til å være mer enn normalt godt rustet i møte med eventuell mobbing.

Pebbles sa for 14år siden:

Olweus og Andersen er nok ikke helt enige i hvordan mobbeproblematikk skal løses/unngåes. Samtidig er jeg ikke så veldig glad i debatter i mediene, for innleggene er gjerne ganske kortfattede og nyanseløse. det er som når vi diskuterer her inne og folk som i utgangspunktet sto steilt mot hverandre, finner ut at de egentlig har en ganske lik oppfatning av en sak etter at de har brukt tid til og plass til å nyansere synest sitt og lytte til debattmotstanderen heller enn å ty til kverulereing og spekulering i hvordan ta rotta på. Det tror jeg Olweus og Andersen ville funnet ut av også etter en lang og nyansert debatt.

Nå kan jeg lett se for meg at det blit en dialog mellom disse to (og evt andre eksperter) i media framover hvor begge spissformulerer eget syn (med god hjelp av journalistene) også kommer det til slutt lite ut av det.

jeg kjenner godt til Olweus mobbeprogram og det har mye godt for seg, samtidig har det ikke hatt all verdens suksess, og jeg synes Andersens innspill er verdifullt i så måte - han mener også at folk som oppfører seg dårlig skal stå til ansvar for det og han mener at de skal få tydelig tilbakemelding på ugrei adferd. Men samtidig har han et menneskesyn som støtter oppunder alle menneskers iboende ryggrad og verdighet - for å si det litt enkelt, så har han mye mer tro på de som blir utsatt for mobbing enn det kanskje andre eksperter og "eksperter" har.

Det kan virke røft når han sier at han ikke vil øse sympati over ofrene og fusse og føle - men heller hjelpe til med å gi dem noen konkrete, nyttige grensesettingsverktøy. Og for all del ikke tenke på dem som ofre. Tenker man på dem som ofre, vil man behandle dem som ofre og de vil se seg selv som ofre. Det er igrunnen veien mot å bryte ned en ryggrad, ikke bygge opp en.

Strå sa for 14år siden:

At Andersen kun har møtt to psykopatiske sjefer, betyr selvsagt ikke at det ikke finnes mobbing på arbeidsplassen. Det at avisartikkelen er noe tabloid er ikke det samme som at mottakeren ikke har noe ansvar for sitt mottak. Hmm.

Jeg er enig i at vi generelt sett godt kan lære mer om å styre reaksjoner/følelser vi får når andre sier noe negativt til oss, men vi skal også være klar over at for noen kan det være svært vanskelig.

Personlig kan jeg gå ned i kjelleren om jeg tror at noen ikke liker meg, før jeg kommer på at det driter jeg da virkelig i. Jeg vil leve mitt liv slik jeg og mine nærmeste vil ha det. Om andre synes vi gjør/sier/mener rare ting, er det demmes problem.

kie sa for 14år siden:

Jeg kan jo bare snakke om meg selv, men jeg foreslo faktisk nettopp Andersen da jeg slet. Jeg var veldig glad i jobben min og ville få det til å funke. Og jeg hadde virkelig ikke lyst til å sitte der forurettet og passiv mens kolleger ble stemplet som mobbere. Jeg så ikke for meg at det ville gjøre sjansene for suksess større, liksom. Jeg ønsket verktøy. Jeg ønsket å være en aktiv del av løsningen og jeg ønsket virkelig ikke å erkjenne at det faktisk var mobbing det som foregikk.

Konsekvensen av å ha foreslått dette ble mildt sagt lite ok.

Jeg synes fortsatt at Andersen snakker over seg når han uttaler seg om sykmeldinger som "furting" osv. Med tanke på hva forskningen sier om PTSD, selvmordsrate, uførhet osv. synes jeg også det virker på grensen til latterlig dumt å redusere det til "furting", og jeg synes det er litt skummelt at Andersen ser ut til å ha tatt til seg de typiske begrepene og forklaringsmodellene mange har sett brukt av mobbere i slike situasjoner (kalle det furting fremfor å ta inn over seg at det gikk så langt at noen ikke maktet mer osv.), og det er jo ganske uheldig.

Ellers synes jeg denne damen sier en del lurt:

Esme sa for 14år siden:

Og det er jo litt av poenget også, at det må være lov å si ifra om at "den oppførselen der, synes jeg er bedriten, jeg blir sint og lei, og den skal du slutte med".

Jeg har jobbet i helsevesenet og der finnes det helt klart eksempler på mobbing, jeg har en kollega som har blitt utsatt for en kampanje helt uten sidestykke og h*n er virkelig ikke noe svakt og tandert vesen som finner seg i sånt, så det ble jo bråk. Men mobbing ble jo forsøkt, det er helt klart.

Men jeg synes at hovepoenget til den her Andersen er viktig: Selv om det ikke er mulig å beskytte seg 100 % mot bevisst og intens mobbing, så kan man lære å beskytte seg mot de "sonderingsmobbingene" som alle barn blir utsatt for, og at man kan kverke en del sånt i starten. At man fokuserer ikke bare på at barn skal være hyggelig mot andre, men også å kunne forsvare seg selv. Man kan ikke forsvare andre om man ikke kan forsvare seg selv heller.

Jeg har hele oppveksten vært en utpreget antimobber og det betyr jo at når man går inn mellom en mobber og et mobbeofferet så prøver jo mobberen seg på en, da må man kunne ta kampen akkurat der og da. Kan man ikke forsvare seg, så tør man heller ikke å gripe inn, tror jeg da.

DM sa for 13år siden:

Andersen med ny artikkel i BT.

rine sa for 13år siden:

Jeg leste den i går, og jeg er enig i det meste av det han skriver om voksne, furting%føleri og mobbing på arbeidsplassen. Jeg reagerer likevel på at han nesten sidestiller barn med voksne når det gjelder mobbing. "Ord kan ikke skade deg" osv. Barn har ikke de samme forutsetningene som voksne, ikke når det gjelder hva som "slipper ut" (mobberen) og evne til å håndtere det som skjer (offeret), og da blir det for meg rart å nesten sidestille mobbing på arbeidsplassen og mobbing på skolen.
Likevel, han har utvilsomt et poeng i at mange barn trenger å lære seg å bli litt tøffere og å ikke tolke alt i verste mening.

Floksa sa for 13år siden:

Men mobbing er jo mye mer enn ord?
Det hjelper lite å vite at det ikke er skadelig at man aldri får sitte sammen med noen under lunsjen.

rine sa for 13år siden:

Som at folk flytter seg når man setter seg ned ved bordet, tenker du? :undrer:

Floksa sa for 13år siden:

Ja, utestengig er en veldig klassisk mobbemetode.
Og det hjelper jo veldig lite at det ikke er skadelig for den stakkaren som alltid sitter alene. Og enda mindre hjelper det vel at man selv er skyld i at man føler det vondt å bli utestengt?

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jeg er litt lei av at dette er mobbing. Det er ikke mobbing å spise lunsj alene eller å ikke få arbeidsplassen til å fungere som en sosial arena. Arbeidsplassen er først og fremst en arbeidsplass og det er ikke noe krav å ha venner der. Det er fint om man har det, men det er ikke mobbing om man ikke har det. Og det er ikke alltid omverdenens ansvar at ingen skal føle seg utafor eller være lei seg.

Mobbing er dersom man holdes nede i lønn, hakkes, plages eller lignende. Å ikke ha venner på jobben er ikke mobbing.

Å holdes utenfor på skolen kan derimot være mobbing. Som det ikke kun er de andres ansvar å rette opp i. Den som ikke kommer med har også en jobb å gjøre for å finne ut hvordan man kommer med. Å holdes utenfor på skolen kan også være noe helt annet enn mobbing. Det kan være at man ikke greier å komme seg med i tonen til de man vil være med. Man er ikke en mobber selvom man ikke til enhver tid sørger for at alle andre mennesker i et eller annet mer eller mindre naturlig utvalg føler seg inkludert og komfortabel.

Katta sa for 13år siden:

Mobbing blant voksne kan også fint være å bli holdt utenfor i lunsjen. Ikke at man ikke finner noen å spise lunsj sammen med, men at man virkelig blir stengt ute fra alt som foregår med en kald skulder. Hvis alle andre spiser sammen og det "tilfeldigvis" aldri er plass til en til, gjerne demonstrert av blikk, brede skuldre og ryggen delvis til når man nærmer seg. Det er ikke så mye greiere når man er 30 enn når man er 13. Noe sier meg at du jobber på en mannsdominert arbeidsplass.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Det har du helt rett i. Og jeg har sett utestenging der også. Menn er svært mye mer like kvinner enn myten tilsier til tider. Jeg mener fremdeles ikke det er mobbing. Jeg sier ikke at det er morsomt eller greit eller ikke uheldig. Men mobbing er det faktisk ikke. Jeg mener av hele mitt hjerte at jobben ikke er noen sosial arena først og fremst.

Også er jeg litt opptatt av at det er altfor lett å slenge frem en mobbepåstand også skal man ha blankofullmakt og vip-velkomst på alle arenaer. Gjerne med påstander om all denne ubevisste mobbingen som de som ikke tenker over og tar grep driver med. Foregår det mobbing så er det en superalvorlig sak. Man driver ikke med å mobbe folk fordi man ikke til enhver tid tenker over alle rundt seg. Dersom det er så lett å bli en mobber så er det noe riv ruskende galt. Det er et godt stykke mellom dem som står på siden og heier når en mobber banker livet av en stakkar - og dem som ikke har tenkt over at de skal ta personlig ansvar for en eller annen på jobben som de føler at de samarbeider greit med i jobbsammenheng, men ellers har lite til felles med. Skal man være en mobber så får man være litt mer aktiv i å plage andre mener jeg.

Katta sa for 13år siden:

Jeg er uenig med deg der. Når det foregår aktiv utestengelse av ett menneske mener jeg det er mobbing så godt som noe. Men det er forskjell på aktiv utestengelse og å ikke aktivt be vedkommende med. Der er jeg helt enig med deg, det er ikke gitt at jobben skal være sosial arena. Men når det systematisk himles med øynene, plassen tettes og folk går sin vei når en og samme person nærmer seg hver gang, da mener jeg det er mobbing godt som noe. Det er ikke vold, men mobbing kan det godt være.

Men jeg er enig med deg i at endel "føler seg ikke sett av sjefen"-situasjoner har lite og ingenting med mobbing å gjøre.

Zulu sa for 13år siden:

Joika sa for 13år siden:

Tja. Jeg mener han har noen poeng.

Jeg har en pode som er litt forsiktig av seg og jeg tror han kunne vært en som kunne vært uheldig å bli "valgt" som offer.... om man ikke viser den potensielle mobberen at det ikke fungerer. (Ved å ta igjen/la det prelle av). Vi har hatt mange prater om dette, hvorfor noen barn er slemme og hva de forsøker oppnå med dette. Poden bryr seg ikke lenger og snakker tilbake nå. Problemet er borte.

Det er jo helt feil at man skal beskytte mobberne og ikke ofrene egentlig, men jeg tror også det er viktig som barn å lære at ikke alle er greie og at man faktisk må ha litt bein i nesa og stå på sitt. Jeg tror ikke mobbere mobber andre barn som ikke viser at de tar seg nær av det.... Det er i alle fall ikke mye som tyder på det.

Voksnes mobbing er mye mer intrikat og innviklet tror jeg.

Joika sa for 13år siden:

Jada, de gjør det. Jeg har en stilling der jeg jobber som studenter har hatt (i mindre prosent) før. Jeg har derimot bare oversett folk som ser på meg som en fjortiss de ikke vil omgås og satt meg ned, smilt og snakket med dem. Det kom seg ganske fort. :) Drep survefolka med godhet og lat som om du ikke forstår hva de prøver på. Funker som bare det!!

Gir det seg ikke så går det også å spørre rett ut. :lite konfliktsky når det kommer til idioter:

Pebbles sa for 13år siden:

Jeg tenker først og fremst at det er synd at enkelte av uttallelsene hans provoserer i så stor grad at det står i veien for det jeg oppfatter som gull i budskapet hans.

Disse tingene synes jeg er uendelig viktige:

Følelser er vårt eget ansvar
Vi må lære barn at våre følelser ikke er skapt av andre, men vårt eget ansvar. Det er ikke du som irriterer meg, men jeg! Millioner av muslimer har latt seg krenke av en dansk karikaturtegner. Så mye makt til en liten danske! Tenk om de hadde reagert som Sokrates, da en mann nektet å hilse på ham: «Det er ikke meg imot at jeg er høfligere enn ham». Sokrates lot seg ikke krenke.

Jeg liker spesielt den "det er ikke meg i mot at jeg er høfligere enn han" holdningen! Den synes jeg er genial. Da beskyetter en seg selv for ubehagelige følelser og gjennoppretter raskt et positivt stemningsleie etter en litt ubehagelig opplevelse.

Når vi lar andre bestemme hva vi skal føle, gir vi bøllene altfor mye makt i våre liv. Det skal barn lære. Men da må de voksne forstå det.

Mange henger seg sånn opp i at han "gir mobbeofrene skylden" - at han beskytter mobbere på et vis. men de som egentlig burde bli oppbragt over Andersens budskap, er mobbere og generelt uhøflige/udregelige folk; han er ikke mye imponert over folk som har en så uanstendlig væremåte og han synes vel egentlig at vi bare skal knipse dem vekk fra vår hverdagsopplevelse rett og slett. Ubehøvla bøller skal på ingen måte få lov til å ha noe som helst makt over våre liv, våre følelser og vår livskvalitet.

Vaksiner mot drittsekkene
Barn må lære at den som er slem mot andre, skader seg selv. Å krenke andre er å krenke sitt eget menneskeverd. Vi skal behandle hverandre med respekt, ikke minst for vår egen skyld.

I forlengelsen av dette budskalpet fortalte Andersen oss på kurset (mulig jeg har nevnt dette før? :undrer: ) om et scenario der han var i utlandet før bankkortets tid og ble frastjålet lommeboka med hele feriebudsjettet i. Også sa han - hvem ville dere helst vært? Han som stjal lommeboka eller meg, offeret for tyveri? Ingen ville helst vært et menneske som stjeler hele feriebudsjettet til en annen mann. Hvem vil være en sånn en? Så ja, det var synd på Andersen der han satt uten penger, men heller en midlertidig fattig stakkar med en generelt høy moralsk standard i sitt liv enn en midlertidig bemidlet kar med en ganske lav moralsk standard i sitt liv.

Vi kan ikke overlate ansvaret for eget liv til tølpere. Det ansvaret er vårt eget. Vi kan ikke alltid passe på våre barn. Selv om den ene tølperen skulle ta seg sammen, så venter en annen rundt neste hjørne. Det er sagt at hvis du vil mette en mann en dag, så gi ham en fisk. Vil du mette ham hele livet, lær ham å fiske. Vi skal vaksinere våre barn mot drittsekkene. De skal lære å fiske. Det gjør vi ved å lære dem at ord bare har den makt som mottakeren tillater; At våre følelser er vårt eget ansvar; at den som krenker andre, krenker seg selv. Her ligger nøkkelen til et bedre liv. Det virker fryktelig provoserende på noen.

Folk er oppbragte over at de opplever at han ikke anerkjenner problemet til folk som blir mobbet. kanskje han står i fare for å gi slike signaler. Men sinnet og irritasjonen over dette gjør at man taper av synet noe veldig mye viktigere - at han faktisk har all verdens tro på mobbeofre og andres iboende solide ryggrad og menneskeverd - folk som blir utsatt for bøller, er ikke det spor mindre verdt enn bøllene. Bøllene bør ikke få et snev av definisjonsmakt over noens liv.

Meissa sa for 13år siden:

Veldig enig. Han har noen gode poenger. Særlig det om at man må gjøre barna mer robuste, men mobbing slik jeg ser det handler ikke om å ikke la stygge kommentarer gå innpå seg, men langvarig utestengelse i sosiale sammenhenger (både fysisk og psykisk). Da nytter det ikke å be "ofrene" skjerpe seg og være mindre nærtagende. Ord og handlinger sårer. Hvordan kan man lære seg det motsatte uten å bli hard, utilnærmelig og følelsesnummet?

nolo sa for 13år siden:

Jeg syns det er vissvass å påstå at man er ansvarlig for egne følelser og at ord bare er ord, og at man kan velge å ikke bli såret eller ta seg nær av dem. Det er jo gjennom språket vi bekrefter relasjonene våre, og jeg skulle likt å se den som kan være "Sokrates" når en får kalde skuldre og dårlig skjulte mishagsytringer på jobben dag etter dag.

rine sa for 13år siden:

Vel, selv om jeg synes han bør skille mellom barn og voksne, og at han bør forstå at mobbing er mer enn knyttenever og skjellsord, synes jeg det er modig å ta opp furting, som er på god vei til å seile opp som en av de viktigste sykefraværssgrunnene her i landet. Han setter ord på veldig sentrale problemer synes jeg, og uvitenhet er vel ikke det ordet som slår meg først når jeg leser artikkelen hans. :niks:

Esme sa for 13år siden:

Jeg tror at man bør ikke bli helt usårlig, da har man lite relasjoner igjen.

Men ellers så er det jo helt klart at man bør ikke være sånn at enhver fremmed man møter på gata skal kunne gjøre en lei seg med en stygg kommentar heller, det får jo være litt måte på å være ømskinnet. Og jeg tror at trening på å motta kritikk (være seg konstruktiv eller ondsinnet) er svært nyttig.

Det er klart man kan lære seg å takle ufinheter i større eller mindre grad. Men noen ganger så blir man jo behandlet så utrolig dårlig og fra folk som man har respekt for, at i de tilfellene, så er det nesten ikke mulig å ikke ta det til seg, så jeg mener ikke at det bare er å la være å bry seg altså.

Niobe sa for 13år siden:

Det handler mye om å skille mellom tanker og følelser. Hos seg selv. Følelser kan man ikke gjøre så mye med, men de fleste av oss gjør heller ikke så mye med tankene våre. Og dem kan man styre. Jeg har god erfaring med å bli bevisst på hva jeg lar "kverne", og ikke minst hvilke tanker jeg lar dominere. Jeg kjenner det godt når jeg lar negative, destruktive tilbakemeldinger styre hva jeg tenker om meg selv, og man er gjerne sin egen verste fiende.

"Ta tankene til fange" er en god parole.

Floksa sa for 13år siden:

Men det er jo stor forskjell på om en fyr jeg møter på gata mumler "feita" i det han passerer, han ler jeg godt og oppriktig av, sånne bryr jeg meg ikke en døyt om! og om enkelte av arbeidskolegaene mine (ok, litt surrealistisk å skrive siden mine kollegaer er kyr :lol: ) sier det samme 5 ganger om dagen....
Det ene er bare humor i hverdagen, det andre vil såre mye, over tid.
Også kan man godt si at man kan svare tilbake, jeg er en sånn som gjør det, kaller du meg feit, kaller jeg deg stygg, men noen gir seg jo ikke med det. Og jeg synes det er lite ok å skulle legge ansvaret for sårete følelser over på den som blir mobbet. For det er jo ingen tvil om at det finnes mobbing, og at det skader folk. Mobbing altså, ikke 3 bedritene kommentarer fra en fyr på butikken.

Jeg møtte forresten en sånn en, som spurte meg "om det var lenge til?"
Jeg ble helt perpleks og ante ikke hva han snakket om, så da nikket han mot magen min. Og jeg svarte som sant var, at det ikke var så lenge siden og da gikk det opp for meg at mannen faktisk hadde sakt dette for å være slem :sjokk:
En vilt fremmed mann på butikken!
Jeg valge å le hjertelig og knuse han med blikket :D
Hadde jeg måttet forholde meg til typen hver dag derimot, tror jeg det fort kunne blitt leit å være meg altså...

Niobe sa for 13år siden:

Ja, jeg sier ikke at det er enkelt, men man kommer veldig langt med det likevel. Lenger enn om man ikke prøver i det hele tatt. Selv i alvorligere tilfeller av sjikane og overgrep.

For min del handler det om mitt personlige ansvar for eget ve og vel. Med fare for å kaste inn (nok en) brannfakkel, så blir det for meg litt det samme som arbeidet for å få ned voldtektstallene: Man må selvsagt hindre at folk begår overgrep, men man må også lære mennesker å beskytte seg på best mulig måte. I en perfekt verden hadde ingen blitt utsatt for noe som helst, samme hva de gjorde, men det er ikke sånn.

Og selvsagt blir man lei seg. Forskjellen ligger kanskje mest i hvor lenge man er lei seg, og hvor mye det får styre hvordan man lever livet?

Floksa sa for 13år siden:

Men det er noe helt annet enn å si at det ikke finnes mobbing altså.
For der har man jo et tungt ansvar selv, å velge å ikke være et offer.
Man er mer enn den ene "tingen" man har opplevd.

Men ofte er vel å få annerkjennelse av at det man har vært utsatt for ikke er greit og ikke en egen skyld, første steget på veien?

Niobe sa for 13år siden:

Jeg tror ofte det første steget kan være å innse at man ble lei seg, lot følelsene ta overhånd, og aldri hentet seg inn igjen.

Jeg er ikke så opptatt av "skyldfordeling" i denne sammenheng, for noen ganger kan det faktisk være det samme. Det interessante er hvordan jeg tar det, har det, og om jeg er interessert i å ha det annerledes. Enten det er min eller andres skyld i utgangspunktet, så er det uansett mitt ansvar å gjøre noe med min situasjon i etterkant.

Strå sa for 13år siden:

Jeg er ikke helt enig med deg her. Barn er ikke ansvarlig for at ord fra andre sårer, men voksne er ansvarlig for å lære barn - og seg selv - at ord kun har den makten mottakeren gir dem. Og for øvrig, jeg har tatt en Sokrates ved flere anledninger i mitt liv, det hjelper utrolig bra.

Etter min mening er det helt åpenbart mobbing å alltid flytte vekk, slutte å snakke, overse en bestemt person dag etter dag etter dag. Som utsatt for den type oppførsel både på barneskolen og på en arbeidsplass, vet jeg godt at det er vondt. På den andre siden, det var ikke mitt tap, det var de som tapte meg.

Katta sa for 13år siden:

Ord og blikk har bare den makten man tillegger dem. Men det er ofte ikke de sterkeste i utgangspunktet som mottar stygge blikk og lite velmenende ord fra kollegaer. Og når ting blir sagt mange nok ganger og fra personer som betyr noe, blir det vanskelig å overse. Da skal man være rimelig sterk eller rimelig ufølsom selv. Men jeg er helt enig i at det er greit å sette fokus på hvor grensen for hva som kalles mobbing går.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jeg mener at det ikke kan være slik at enhver som sier at han eller hun mobbes skal oppfattes, behandles og hensyntas som om dette er en udiskuterbar sannhet. Det er jo en del i samfunnet vårt som er dårlig tunet mot resten av verden, småting treffer mer enn hos andre, de blir lettere lei seg eller takler motgang eller mangel på medgang dårligere.

Jeg ønsker ikke å si at disse ikke har det vondt eller at deres problem skal bagatelliseres. Det jeg ønsker å si er at dersom noen har det slik så blir det en ekstremt for stor reaksjon andre veien å beskylde de omkring for mobbing.

Man kan jo nesten ikke si at noe er mobbing uten at man samtidig beskylder noen for å bedrive mobbing. Det å mobbe er en svært alvorlig sak. Det bør og skal og må tas supergrundig tak i. Det å ta slike tak hver gang noen føler seg mobbet rent subjektivt vil bli feil i mange tilfeller. Det er også med på å frata den som ikke har det bra sitt ansvar for å få det bedre.

Jeg mener ikke å hevde at det ikke finnes mobbing i arbeidslivet - det gjør det absolutt. Men om man lar mobbebegrepet omfatte enhver som ønsker å ta det i bruk så tror jeg man vil ende med å undergrave mulighetene for de som står i de alvorlige sakene. Da har man tatt et langt skritt bakover.

Charlie sa for 13år siden:

Selv om det er grunn til å nyansere, særlig ifht skillet mellom voksne og barn, syns jeg Andersen har mange poenger og at folk hopper i skyttergravene og nærmest - ja - mobber ham.

Å bli holdt utenfor - ja, hva er det. Hvis folk demonstrativt snur seg vekk osv. - hvorfor har man lyst til å spise lunsj med sånne idioter. Også blant barn kan det forekomme - at man vil være venner med " den kule gjengen" som oppfører seg dårlig ( hvorfor vil man det!?!), og vil selv ikke være sammen med barna som ikke er " med" , enda de kanskje er mest lik en selv.

Mange av de jeg har møtt i arbeidslivet som snakker om mobbing, er egentlig personalsaker hvor leder og andre flere ganger har tatt opp ting ved arbeidet som må forbedres, og hvor det på formelt riktig måte lages prosesser med oppfølging. For noen fungerer det fint, andre går i vranglås og skifter gir og mener de er forfulgt og mobbet.

Jeg er enig i at det har omkostninger å være varsler mange ganger. Det er likevel også slik at å være varsler har noen personlige omkostninger, hvor en varsler kan få problemer med å gå videre i livet sitt, og kan fanges i varslerofferrollen.

Alt er ikke mobbing. Alle kan ikke være like gode venner med alle alltid og overalt. Noen steder passer man bedre inn, og blant noen er det lettere å finne ut av hvilke koder som gjelder.Det er fordi folk er forskjellige. Og det er bra. Sånne ting er det viktig at man lærer barn - også. Hva folk sier kommer - også - an på hvilken relasjon man har til folk eller ønsker å ha. Betyr personen mye for deg, betyr det mye hva personen sier. Motsatt kan det nærmest være til å le av.

Men at noen oppsøker deg eller forfølger deg for å være slem er uansett aldri greit.

Katta sa for 13år siden:

Men hvis man ikke skal ta folk som føler seg mobbet på alvor per default, hvem skal da definere hva som er godt nok til å kalles mobbing og dermed kreve tiltak? Skal det være blåmerker? Skal det hagle ukvemsord? Skal alle de andre også være enige i at det er mobbing som foregår? Det er jo sjelden tilfelle. Og det er endel ledere som er fullstendig uten vett og forstand. Kanskje mobber de ikke, men de ser heller ikke at deres posisjon gjør at ord og handlinger derfra veier vesentlig tyngre enn fra hvermannsen. Og det kan det bli såre følelser av selv om leder ikke har ment å mobbe.

Jeg synes vel egentlig at hvis man har ansatte som føler seg mobbet, har man et såpass stort sosialt eller personalpolitisk problem på arbeidsplassen at man bør ta det alvorlig selv om det objektivt sett skulle vise seg å ikke være mobbing.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jeg tror det må skapes noen rutiner som skal iverksettes ved mistanke om mobbing. Hvor det er slik at man må undersøke om tiltak mot mobbing skal settes i gang, eller om det er helt andre ting som trengs. Har man en mobbesak så har man faktisk mobbere. Har man andre problemer så vil det bli nesten umulig å løse den om man starter med å beskylde noen for mobbing som overhodet ikke mobber eller forstår påstanden.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Også er det ikke automatikk i at arbeidsplassen er problematisk drevet om det fremkommer en mobbepåstand. Ofte vil det jo være det, men ikke alltid. Det er en del snodige typer der ute som jobber et sted de også.

kie sa for 13år siden:

Det kommer jo litt an på hvordan ordene brukes, da. Ord brukes jo gjerne ikke bare til mennesker, men også om dem. Og gjerne for å isolere, gjøre arbeidsforholdet vanskelig osv. F.eks. ved gjentatte påstander om en medarbeider til leder. Et stygt tilfelle jeg vet om, som jeg heldigvis ikke har vært utsatt for selv: Å komme med påstander om stjeling fra medisinrommet bare for å "ta" en kollega.

Eller når en medarbeider overlesses med oppgaver og deretter klages inn til sjefen for å ikke ha rukket over alt. (En kjempeulempe med turnusjobbing der sjefen ikke alltid er tilstede og ser med egne øyne.) Dette er en velkjent mobbemetode. (Nei, jeg snakker ikke om klager på reelle ting.)

Det jeg vil frem til er at det i arbeidslivet ikke nødvendigvis er bare en selv som vektlegger ordene. Det kreves også at man har en leder som klarer å se et mønster, gjennomskuer når h*n blir misbrukt for å "ta" noen og ser at det å legge opp til en "sladrekultur" ikke er det samme som å vite hva som foregår på arbeidsplassen. Det er utrolig tøft å måtte forsvare seg mot påstander uansett hvor lite reelle de er og man frykter jo alltid litt for at man ikke skal bli trodd neste gang. Og selve oppklaringsprosessen er en belastning i seg selv. Spesielt i forhold til grove påstander.

Men igjen: Dette handler jo om et mønster som skal ha pågått i en tid. Ikke enkelttilfeller. Og over tid tror jeg det vil gå inn på de fleste å ha det slik på jobben, altså.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Men kie - om det fantes gode nok rutiner da du sa fra hvordan du hadde det, så kunne du jo fått skikkelig hjelp isteden?

Å lage rutiner for å sikre at alle har det hyggelig på jobben går ikke an tror jeg. Men å lage rutiner for at feks utdeling av oppgaver og krav til gjennomføring, lønnsutvikling og denslags ikke blir mobbeverktøy burde være helt greit å lage.

Dernest tror jeg at dersom man skiller mellom de sakene som inneholder fravær av sosial tilfredsstillelse fra de som inneholder mobbing så blir det ikke like stigmatiserende å varsle om mobbing heller? Kanskje? :gruble:
Er ikke noe av det man kvier seg for at man ikke tas på alvor, pekes ut som sutrekopp og sånn? Dersom mobbevarsling trigger en bestemt reaksjon og undersøkelser så vil det ikke være like lett for en som faktisk ikke er utsatt for mobbing å påberope seg dette, mens terskelen forhåpentligvis vil være lavere å komme over for de som mobbes?

Det er ikke dermed sagt at man ikke skal gjøre noe med de som mistrives på jobb så mye at de ikke orker være der - men som likevel ikke kan sies å mobbes i tillegg. Men for disse vil det trengs andre virkemidler. Jeg tror at å dra i gang virkemidler mot mobbere overfor disse omkringstående vil bli hundre prosent forverrende. Om jeg ser på meg selv så vil jeg føle omsorg om noen ber meg ta meg av en eller annen som ikke får til å komme med i gjengen. Men om en eller annen ber meg slutte å mobbe og få stakkaren med i gjengen, så har jeg mest sannsynlig snakket avslappet med vedkommende for siste gang.

Floksa sa for 13år siden:

Men smilefjes, hva er mobbing på en arbeidsplass da?
Er det kun mobbing dersom man forfordeles med oppgaver/lønn/ansvar?

Er ikke det sosiale en del av arbeidsplassen overhode?
Følgende scenario:

du er sykmeldt og har hatt besøk av en vennine hjemme og skriver i FB statusen din at det var jammen koselig.
Dette taes opp på personalmøte, et møte du ikke er på, og beskrives som upassende. En som er sykmeldt skal ikke ha besøk og kose seg.
(som enkelthendelse er det ikke mobbing, men slikt kommer sjelden alene)'
Er det helt ok altså, og vedkommende er en syter, ikke en som bli mobbet?

Slettet bruker sa for 13år siden:

Floksa - det der er overhodet ikke mobbing altså. Virkelig ikke. Det kan være usmakelig, men mobbing er det ikke. Det er ikke mobbing å ikke like en kollega heller. Alle liker ikke alle, og noen ganger må man jobbe sammen likevel. Sånn er det bare. Om man avstår fra å være sosial med noen så er heller ikke det mobbing.

Det kan kanskje være mobbing om man går inn for å danne gjeng med samtlige på en arbeidsplass - og å holde en bestemt utenfor. Ihvertfall om dette griper inn i arbeidssituasjonen. Men selv ikke det trenger i alle tilfeller å være direkte mobbing. Det kan faktisk hende at den ene som ikke får delta er medlem i Vigrid, erklært kvinnehater, eller har noe annet ved seg. Eller kanskje vedkommende bare virkelig ikke passer inn og ikke er interessert i å gjøre noe for å passe inn heller. Det er mange miljøer jeg ikke vil løfte en finger for å delta i uten at jeg vil si at det er mobbing at jeg ikke inkluderes der.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Det er forresten en viktig ting jeg prøver å si: Det at noe er utrolig dumt, vondt, ikke ok og kjempeuheldig betyr ikke at det er mobbing.

Og - det at noe ikke er mobbing betyr ikke at det automatisk er greit og fint.

Floksa sa for 13år siden:

Jeg kjenner at jeg nok er litt glad for at jeg ikke jobber i smilefjesuniverset :sparke:
Jeg tror vi er veldig uenige.

Men finnes det noen faktisk definisjon på hva mobbing er, både i skole og på arbeidsplass? Jeg mener vi fikk utdelt et ark da poden begynte på¨skolen, som definerte ganske klart hva som var mobbing og hva som var erting. Det hadde noe med styrkeforhold å gjøre.

Har du forresten samme syn på seksuelltrakkasering?

Slettet bruker sa for 13år siden:

Det er ganske høy trivselsfaktor i jobbuniverset mitt altså. Men om det ikke hadde vært det så hadde det gått fint det og. Det er en jobb - ikke hele verden.

Mobbing på skole og på arbeidsplass er veldig ulikt. Man har et helt annet forhold til en skole, og man har et helt annet ansvar som voksen.

Hva mener du med samme syn på seksuell trakassering? :vetikke:

Jeg mener at det minste som må være tilstede for at du skal ha en mobbesituasjon er en som mobber. Du kan ha konflikter og problemsituasjoner ellers også - men for å ha mobbing må du nesten ha en som mobber. En som mobber må fikses med helt andre midler enn en som er en del av en annen type konflikt.

Floksa sa for 13år siden:

Men hvem/hva er det som definerer mobberen?
Når er du en mobber/utsatt for mobbing?

Med seksuelltrakassering tenker jeg på om du mener det skal mer til enn blikk/kommentarer før det er trakassering

Maverick sa for 13år siden:

En enkeltstående konflikt er ikke det samme som mobbing.
Et upassende blikk eller en platt kommentar er ikke det samme som seksuell trakassering.

Det er ikke til det beste for noen å vanne ut begrepene.

Floksa sa for 13år siden:

Det er vel heller ingen som snakker om enkelthendelser som mobbing?
Men slik jeg oppfatter smilefjes så er det ikke mobbing uansett, så sant det ikke dreier seg direkte om arbeidsrelaterte ting.
En arbeidsplass med 15 ansatte, der 14 av dem er ute å pilser 3 fredag i mnd, i 12 år, uten at sistemann noensinne blir invitert eller spurt.

Mobbing?

Esme sa for 13år siden:

Jeg synes ikke et sånt tilfelle er mobbing nei.

Mobbing på arbeidsplass går heller på aktive ting som latterliggjøring, spørsmål om kompetanse, aggressive utsagn og ikke minst at det går bare på en person og at andre stilltiende ser på. Det er spesielt det siste som gjør at jeg definerer det som mobbing egentlig.

rine sa for 13år siden:

Absolutt ikke greit gjort, men ikke mobbing i mine øyne.

Maverick sa for 13år siden:

Jeg ser heller ikke på det som mobbing. Uheldig, ja. Ikke mobbing.

Og så er det jo ørten gråsoner i den.

Floksa sa for 13år siden:

Jeg vil jo si at 2 av 4 er tilstede her, latterliggjøring er det å utelate så bevisst. Og det er ganske mange som stilletiende aksepterer at en blir utestengt.

Esme sa for 13år siden:

Nei, jeg synes ikke det er latterliggjøring at man ikke inviterer med seg noen på kafé, fordi det er faktisk ikke det ordet betyr.

Og så lenge folk oppfører seg anstendig på jobb, så er det helt opp til dem hva de gjør på fritiden.

Floksa sa for 13år siden:

Ikke sant? Og det er gråsonene som avgjør.
Om 15mann er eneste muslim på arbeidsplassen er det ikke bare mobbing.
Om nr 15 er arbeidsplassens eneste dame....
Om nr 15 bare er sær og ikke har noe sosialt liv uansett og ingen tenkte på å invitere, og hadde man invitert hadde svaret vært nei.
Om de 14 andre bruker fredagspilsen til å snakke dritt om sistemann...

Det er mange gråsoner ja.

Floksa sa for 13år siden:

Det er jo ikke snakk om noen, det er en helt bestemt avgrenset gruppe som i 12 år har oversett et enkeltindivid. Jeg mener at det i det ligger en god porson latterliggjøring.

Esme sa for 13år siden:

Nei. Floksa. Å gjøre noen til latter er ikke det samme som å ikke invitere noen. Man kan si at man isolerer noen, det kan man si. Det er ikke noe spesielt ålreit å gjøre det heller, men det er ikke automatisk mobbing.

Latterliggjøring vil si om man spurte om å få være med og de andre hadde sagt "Haha, tror du at du får være med? Du som er så teit? Hahaha særlig." Det hadde vært latterliggjøring.

Spørsmålet er likevel: Blir man behandlet anstendig på jobb?

Fadese sa for 13år siden:

Floksa, jeg tenker heller ikke på det som mobbing.
Men dersom ansatt nummer 15 hadde bedt om å få bli med, satte seg med de andre og fikk en type syrlige kommentarer som gjorde at vedkommende følte seg mindre og mindre, så hadde det vært noe jeg tenker kunne gå inn under mobbe-kategorien. Og dersom vedkommende neste gang også hadde bedt om få blitt med, og de resterende 14 istedet satte seg på nabopuben og humret over stakkaren som satt alene og ventet på de andre, så hadde det i mine øyne vært som mobbing å regne.
Og i tillegg tenker jeg at det må være noe systematisk over det. Ikke én hendelse, men flere forhold (og det kan være konkrete hendelser som eksemplifisert her, verbale ytringer, kroppsspråk). Vi kan jo alle gjøre bommerter, for eksempel gjøre en practical joke for å nærmest gjøre "stas" på en kollega - fordi man gir morsom oppmerksomhet - og så tar kollegaen det i stedet ille opp. Jeg synes ikke man gå hen og si at det er mobbing. Men dersom det flere ganger legges opp til slike spøker rettet mot en kollega som klart ytrer at hun/han ikke opplever det som ok, så kan vi diskutere om man beveger seg inn i mobbegata. Tenker jeg.

Charlie sa for 13år siden:

Arbeidstilsynet definerer det slik: Det er mobbing når en person gjentatte ganger og over tid utsettes for negative handlinger. Dette kan dreie seg om trakassering, plaging, utfrysing, sårende erting o.l. Det er typisk for situasjonen at offeret ikke er i stand til å forsvare seg.
Dersom partene som står mot hverandre er like sterke eller det handler om enkeltstående episoder, defineres det ikke som mobbing.

www.jobbingutenmobbing.no/

På vår jobb som er en ganske stor arbeidsplass, er det slik at ulike avdelinger ofte setter seg på samme bord i kantina. Setter du deg på et bord hvor en annen avdeling pleier å sitte, vil de syns det er litt "fremmed" at du er der, og kanskje ikke vite helt hva de skal si til deg, og antakelig snakke (mest) med hverandre. Det er ikke mobbing for det. Men du kan kanskje føle deg utenfor. Har noen gått ut og drukket øl sammen i 12 år, er det ikke nødvendigvis mobbing om de ikke ber med seg noen. Har man lyst til å være med en gang, kan man jo bare spørre. Kanskje det rett og slett kommer av at ingen har kommet på å spørre den personen av ulike grunner (fordi man tenker noen andre har gjort det, fordi man har hørt at den personen har andre planer, fordi man regner med at hvis den personen hadde hatt lyst til å være med, hadde h*n sagt det el.l.).

Men for min egen del har jeg mange hyggelige kolleger, jeg har bare ikke noe behov for å omgås dem på fritida, så lønningspilser ol. har ikke jeg noe forhold til, da.