La oss si at ditt barn (8-12 år gammelt) trente kampsport.
Det var nylig cup her hos oss og det foregikk slik:
To barn blir ropt opp (en som rød utøver og en som blå utøver) og stiller opp på et rødt (rød utvøer) og et blått kryss på gulvet foran 3 dommere (som sitter på tre stoler foran dem). De får beskjed om å gå 4 spark eller en annen serie bevegelser de har øvt på under trening.
Når dem har gjort øvelsene viser dommere et rødt eller et blått flag. Den som har flest flag vinner.
Syns dere dette er en grei måte "bedømme" barna på?
Tja, helt greit. Jeg er nok preget av å ha drevet individuell konkurranseidrett fra tidlig alder selv, opptrådde foran dommerbord med poengbedømming fra sjuårsalder og har aldri sett på dette som spesielt problematisk.
Ja, jeg er fullstendig klar over reglene fra før. Det er lov å delta i konkurranser og arrangement før 11 år, og selv om de ikke har resultatlister og tabeller må det kunne gjøres på denne måten. Man har jo fotballkamper og håndballkamper der det er rimelig klart at det flest mål som gjør at et lag vinner. Her bruker de altså røde og blå flagg for å avgjøre.
Disse reglene gjelder for foreninger tilsluttet NIF. De aller fleste kampsportforeninger/-klubber er ikke det, og er altså overhodet ikke bundet av disse reglene. Der behandles normalt alle likt i konkurranser, enten man er 8 eller 28!
Om du/dere sov i timen da barnet ble gitt tillatelse til å begynne i klubben og delta i konkurranse, er det 100 % ditt/deres problem, ikke klubbens!
Ingen av våre barn driver kampsport, men for egen del anser jeg bestemmelsene om at barn under 12 år ikke skal bedømmes som reneste VRØVL. Derfor har vi også latt barna delta i slike aktiviteter fra før de begynte på skolen.
Enhver kan selvfølgelig mene hva man vil om dette, men man må også ta konsekvensen av det man mener og står for når man gir/ikke gir barnet tillatelse til å delta hist og her. Ikke beklage seg fordi andre mener - og derfor gjør - annerledes!
Mine barn deltar i bryting. De er 9 og bryter som knøtter. For denne aldersgruppa, fram til det året barna fyller 11, praktiseres det telling av poeng under kampene, men poengene slettes fra plakatene umiddelbart etter kampslutt og blir ikke skrevet ned noen steder, og det gjøres ingen ting ut av hvem som fikk hvor mange poeng. Begge deltakerne ropes opp som vinnere, og alle knøtter får premie. Jeg synes denne måten å gjøre det på er helt ok. Det du skisserer er mer problematisk, for da blir det veldig fokus på hvem som var best.
Tja, helt greit. Jeg er nok preget av å ha drevet individuell konkurranseidrett fra tidlig alder selv, opptrådde foran dommerbord med poengbedømming fra sjuårsalder og har aldri sett på dette som spesielt problematisk.
:dulte:
Min erfaring er også at de fleste barn synes det er helt greit. Som Lykken skriver lenger ned i tråden, så er barn veldig klar over at det finnes en vinner i konkurranser, om det så er i fotball, håndball, ridning eller Ludo. Jeg er kritisk mot overdreven bedømming av barns prestasjoner, men å utnevne en vinner har jeg ingen problemer med.
Når det gjelder så store barn som 8-12 år synes jeg de burde ha lært å akseptere at det finnes en vinner i spill/kamp/konkurranser, og lært seg å leve med det. Det er etter min mening foreldrene som burde få jobben med å lære dem dette. Det telles jo også antall mål i fotballen for mindre barn enn det?
Om denne var ment til meg så tror jeg den var siktet litt feil. Mine driver ikke med kampsport. De turner og der får de ikke karakterer før det året de fyller 11. De er med og konkurerer, de møter dommere og får tilbakemeldinger på hva de har gjort bra og hva de må trene mer på.
Alle må få mene hva de vil om denne saken, men jeg har sett så mange med potensiale som har blitt knekt etter at det blir påpekt at de er dårligst og slutter. Det er også stor forskjell på hvem som er best når de er 8 år og når de er 12 år, men om du får påpekt gang på gang som 8 åring at du ikke holder mål er det veldig lett å gi seg. Det er stor forskjell i modenheten til en 6-7 åring og en 11-12 åring. Når du er 11-12 år har du mye mer moden og har forutsetninger for å forstå poenggivning enn når du er 6-7 år og verdensmester i alt.
Og ja, det telles mål i fotball og håndball (i alle fall av ungene). Målene blir aldri registrert noen plass og de blir ikke plassert i cuper. Jeg tror de ferreste går rundt og spør de andre lagene hvordan det gikk i alle deres kamper og regner seg frem til hvem som er best. Dessuten er håndball og fotball en lagidrett, der er det laget som vinner og taper i motsetning til idividuelle idretter.
Storebror går Telenorkarusellen med den lokale skiklubben. Der får vi en e-post etter hvert renn hvor alle under 11 år er ramset opp i tilfeldig rekkefølge med tiden sin, mens de som er eldre rangeres.
For å presisere: Det siterte innlegget var ment som et SVAR til HI, og ellers som en generell betraktning. Ikke et svar noen spesielle, utover HI.
Her er min/vår generelle holdning: Så lenge man som foreldre mener et barn er for umodent til å tåle å bli rangert, og tåle også å få en jumboplass uten å få nervesammenbrudd, er det også for umodent til å drive organisert idrett. Foreldrnene får vurdere når det er klar for begge deler, og vente med organisert idrett til da. Og det er faktisk foreldrenes sak å LÆRE barnet at det ikke er verdensmester i et og alt, men i stedet gi det et realistisk selvbilde! Kan/vil ikke foreldrene ta den oppgaven, får det også vente med sende barnet inn i organisert idrett. Ikke forvente at andre barn, med foreldre som har helt andre holdninger, værsågod skal tilpasse seg mitt/vårt barn, i skånsomhetens navn!
Å mene annerledes er selvfølgelig helt OK, men da får man også velge å la barnet delta et sted hvor ens eget syn er policyen, ikke å sutre over at ens eget syn IKKE er policyen der man faktisk har valgt å la barnet gå! Selvfølgelig står man fritt til å arbeide for å endre policyen i klubb/lag, her som på alle andre områder. Da skal man imidlertid også være fullt forberedt på å møte nøyaktig samme motstand av andre som man selv ville GITT andre om klubben/laget hadde en policy i tråd med ens eget, og andre så prøvde å endre på den! Uten at det er fordi andre er trange i nøtta. Det er faktisk fordi man selv har valgt feil sted, og et sted hvor ens eget syn er i mindretall!
Generelt: Konkurranse er sunt! Og husk at det finnes land hvor barn konkurrerer på skolen (i form av karakterer!) fra de er 6 og hvor karakterene avgjør hele deres videre skoleskjebne - realskoleretning og utelukking fra studier eller gymnasregning og adgang til studier - ved en enkelt prøve som avlegges i slutten av det som er vår 4. eller 5. klasse. Men VÅRE norske barn skal altså ikke tåle engang å få vite i klartekst at NN faktisk er bedre enn meg til å .... i en alder av 8-9?? Nei, slikt er er kun å fremheve og belønne det middelmådige!
Tåler man ikke vennskapelig erting for å være sist, så TÅLER man ikke å være sist.
Mobbes man - systematisk - for å være sist, så er ikke problemet konkurranse, eller ikke konkurranse. Den som vil mobbe en person finner alltid noe å mobbe for. Kan man ikke bruke det ene (f eks resultatlisten), så kan man bruke noe annet (f eks utstyret). Så da er det helt annen medisin som trenges. I alle fall om man skal løse dette problemet på sikt, ikke bare tildekke det her og nå - og la det få gro seg stort og sterkt.
Å få lov til å utvikle ferdigheter uten fokus på hvem som er flinkest og hvem som er dårlig, er sunt.
Konkurranse til enhver tid og overalt er på ingen måte nødvendigvis så fryktelig sunt. I barneskolen er det ikke karakterer nettopp av samme grunn. Barna får tilbakemeldinger og alle vet hvem som fikser matte godt og hvem som sliter med lesing, men rangeringen blir likevel ikke så grelt tydelig i en alder hvor barna fortsatt har et stort utviklingspotensiale og lett kunne blitt frarøvet mestringsglede ved stadig å ha blitt servert dårlige karakterer.
Sånn fungerer det med sport også. Jada, man kan lett telle antall mål i en fotballkamp og avgjøre hvem som vinner - men da er man et lag. I nevnte eksempel her i tråden, gjelder det en litt sånn showaktig vurdering av enkeltindivider. Uklokt, upedagogisk og ikke i tråd med retningslinjer for barneidrett forøvrig.
Det kan ikke sammenlignes med å tåle å tape i Ludo og slikt - det går på flaks, og er noe helt annet.
Jeg tenker at barn utvikler seg i ujevn takt opp til ett visst nivå. Vi har to unger som begge går på turn, største på konkurranseturn og minste skal testes for å starte der til høsten. I tillegg spiller de fotball. Jeg har sett flere der som har vært veldig umodne når de har startet men utviklet seg etterhvert som årene går. Trenger ikke å gå år heller. Slik JEG ser det om det skal være konkurranse og rangering fra 6 år så er det veldig mange som blir ekskludert. De som er umodne og sent utviklet, skal de da først få lov å begynne med en idrett når de er modne nok til det? Når de har blitt 9-10 år. Da har de ikke sjans til å nå igjen de som har holdt på siden de er 5-6 år. Da blir de alltid hengende etter.
Det er ikke bare bare å lære ett barn som kanskje ikke er helt på høyde med andre at sorry vennen, du er nok bare dårlig du. Veldig vanskelig å motivere unger for å fortsette når man alltid blir sist. Når de kommer opp i alderen for å konkurere slik reglene er nå er de fleste modne nok til å se selv at de kanskje ikke er like gode som andre og finner seg noe annet de er gode til.
Jeg synes det er alt for viktig at barn er med på idrett/fysisk aktivitet til å ødelegge for dem med unødvendige poenglister. Det bør absolutt være mulig å gi dem bedømming uten å kåre en vinner. Både sett fra de som mener breddeidrett er viktig og for de som mener det er viktig å sikre at talentene fortsetter er det viktig at barna opplever glede og mestring de første årene uavhengig av modenhetsnivå. Det kan like godt være supertalentet som er litt sent modent eller begynte ett år etter de andre og dermed vil tape igjen og igjen til å begynne med, og da kanskje slutte fordi dette ikke er noe kjekt. Det krever et visst modenhetsnivå å ta et tap som en utfordring og en negativ bedømmelse som noe å jobbe med og ikke pur kritikk. Og foreldre kan heller ikke oppføre seg, jeg tror det er veldig viktig at foreldrene ikke gis mulighet til å vise seg fra sin verste side. Det finnes ikke måte på hvordan voksne mennesker kan oppføre seg når poden kan score noen poeng i en idrettsgren.
Jeg synes godt barn kan bli bedømt, men da på deres nivå og individuelt. De kan få poeng og poeng gir utgangspunkt for å forbedre seg/komme opp på nye nivåer. For eksempel. Det er ikke nødvendig å kåre en taper for å signalisere hva man skal jobbe videre med. Dommere som sitter der og skal avgjøre hvem av to de liker best - hva er poenget?
Dette er så visst ingen vedtatt sannhet, men noe det i høyeste grad er uenighet om! I Norge prøves dette solgt som en en vedtatt sannhet som ikke KAN overprøves. Man skal imidlertid ikke lengre enn til Danmark før synet er et helt annet. Her har også den enkelte skole frihet til når man skal innføre karakterer, noe som betyr at barn KAN komme borti dem fra 2. klasse (vår 3. klasse), men BEHØVER ikke gjøre det før man kommer på gymnasiet, altså vgs allmennfag. Synet hos den enkelte skole - som i bunn og grunn normalt er et speilbilde av foreldrenes gjennomsnittssyn - avgjør. Denne valgfriheten ble banket igjennom for 10-12 år siden av vel Danmarks sterkeste undervisningsmister - Bertil Haarder - tross et ramaskrik fra en samlet lærerstand. Dette var tilbake til middelalderen!
Lærerforeningene der har siden mast om akkurat det samme som i Norge: Barn fratas mestringsgleden. Uavhengige undersøkelser de siste år tyder imidlertid på at mestringsgleden faktisk er litt større på de skolene som starter med tidlige karakterer. I alle fall så lenge man legger elevenes selvvurderinger til grunn.
Og se så enda lengre sør, til Tyskland. Her er det knallhard utvelgelse fra barn begynner i skolen, og mange steder sorteres man i gode og mindre gode klasser etter ETT skoleår. Når man er 10 eller 11 avgjør EN prøve en del steder om man får adgang til høyere studier eller forvises til realskolen, som ikke gir studiekomtetanse. Betyr det at tyske barn og unge har mindre mestringsglede? Jeg er slett ikke overbevist! Og det er heller ingenting som tyder på at Tyskland har en større andel barn med psykisk sammenbrudd enn Norge. Derimot har tyske barn og unge klart bedre resultater. Fordi der har man konkurranse og klare forventninger, ikke holdningen at alt er godt nok og de gode (og dårlige) må for all del ikke få vise igjen.
Barn er, som voksne, FØDT til konkurranse! Faren er når man heller velger å bruke krefter på å gjøre andre dårlige enn seg selv god. DEN faren er defintivt størst når man ikke trenger bruke kreftene sine på å gjøre seg selv god!
Her vil jeg snu tvert rundt på flisen: Skal et barn som er umodent, og sent uviklet få lov til å ødelegge for de andres utvikling - som klart best stimuleres ved konkurranse - i snillismens navn? Eller skal disse barna faktisk holdes igjen til de er MODNE nok til å begynne, og så utvikle seg på sine egne premisser? HAR de da modenthet og potensiale, kan de likevel bli gode, de behøver på ingen måte å bli hengende etter men selvsagt krever det mer arbeid, fordi man startet senere). Derimot sørger de for ANDRE blir hengende etter, om man krever at det er disse barnas sarte sjeler som skal pleies i en klubb, fordi foreldrene faktisk ikke har lært det opp til et realistisk selvbilde!
Nei, men også en slik utakknemlig oppgave er faktisk foreldrenes OPPGAVE som foreldre! Alle har noe vi er gode til og noe vi er mindre gode til. Å ikke lære barn det er ansvarsfraskrivelse fra foreldrenes side, og å lære barna opp til et virkelighetsfjernt selvbilde! Ikke rart man da får både 6-åringer og 10-åringer som er verdensmestre i egne (og kanskje også foreldrenes øyne) i stedet for å ha lært realitetene å kjenne: Her er jeg svak, veldig svak. Jeg kan nok bli BEDRE ved å øve, men aldri GOD. Dette ER bare ikke min greie.
Men det er jo mye lettere å kreve at når min/vår sønn/datter ikke er god til dette, skal heller ikke ANDRE tillates å vise at de er gode. For da slipper min sønn/datter å se at de er dårlige og da slipper jeg denne utakknemlige oppgaven. At jeg da ødelegger for ANDRES utvikling? Pytt, pytt, MITT/VÅRT barn er jo tilværelsens sentrum...
Jeg er for breddeidretten! I et folkehelseperspektiv er det viktg at flest mulig barn og unge er aktive lengst mulig. Det å finne glede ved idrett selv om man kanskje ikke er så god er ikke så lett, men jeg synes det er viktig at både klubber/lag og foreldre samarbeider om å få det til. Alle bør få tilbakemelding på sitt nivå om mulig. Er ikke enig i at konkurranse alltid er sunt for store og små.
Om du mener som utøvere av en idrett: Nei, på ingen måte. Jo mer bredde, jo bedre.
Om du mener som deltagere i en konkurranse, altså konkurranseutøvere: Ja, med mindre barnet (og foreldrene!) er 110 % klar over, og aksepterer, at her måles ens prestasjoner skånselsløst etter helt fastsatte regler, at enhver dårlig prestasjon her også betyr en dårlig resultatplassering, og at den dårligste av alle dagens prestasjoner betyr en bunnplassering.
Først DA har barn (og voksne for den del) noe som helst i en KONKURRANSE å gjøre! Inntil da får man konkurrere mot egne prestasjoner, eller kose seg uten å tenke prestasjoner! Uten å være bremsekloss og ødelegge for den som VIL tenke prestasjoner!
Jeg tror i hvert fall at det er veldig viktig at man velger en idrett som barna er nogenlunde flinke til, slik at de får oppleve en mestringsfølelse. Det er mye glede forbundet med å føle at man får til noe SELV om det ikke er noe skam i å være sen eller mer klossete enn andre.
Jeg sier ikke at man ikke skal la poden spille fotball når man ser at han overhodet ikke har anlegg for ballspill, men at man kanskje ser om det er noe annet han har lyst til som han ville klart bedre?
Min datter hadde utrolig lyst å danse, så hun fikk være med på dansekurs. Selv om det ikke er konkurranse i dans, og selv om det overhodet ikke finnes rangeringer der merket hun fort at hun ikke fikk til det de fleste andre fikk til. Hun manglet koordinasjonen og hadde ikke like god rytmesans som de andre. Etterhvert dalte interessen, det er ikke så gøy å være med på noe som man føler at man ikke behersker.
Hun er derimot veldig rask og sterk, så vi foreslo friidrett og deltok i noen prøvetreninger. Jenta blomstret opp- plutselig var det noe som hun fikk til skikkelig bra, og da ble det jo så gøy! Lillebror er derimot ikke rask eller sterk, og ender som regel opp på jumboplass i barnehagen når de skal stå på ski eller leke sisten. Selv om det ikke er konkurranse i barnehagelek forstår han jo at han ikke får til dette på lik linje med de andre gutta. Han er derimot flink til å klatre, så vi har meldt han til klatretrening, og det er en stolt gutt som har funnet noe han er veldig god til. Da er det heller ikke så farlig at han ikke kan spille fotball eller løpe like rask som de andre.
Jeg tror vi foreldre har en jobb å gjøre med å få til balansegangen mellom å la idretten være morsom og ikke ta den seriøs, men styre mot en aktivitet som barna har en mulighet å få til. Det er noe for alle, selv om det sikkert kan være utfordrende på små steder hvor det gjerne bare finnes hånd- og fotball.
Da lurer jeg på hvordan du ser det for deg organisert? For stort sett er det slik at man melder seg på og da er renn/kamper/konkurranser en del av pakken. Stort sett fritt for prestasjonsjag i de yngste klassene, heldigvis. Mener du at det i stedet bør være konkurranser kun for de som vil piske åtteåringene fremover og at de andre kun møter på trening? Eller mener du at det bør være to opplegg, ett for de som "satser" og ett for resten? Jeg er veldig enig med deg i at barn ikke bør konkurrere før de er klare for det, forskjellen er at jeg mener at ingen barn er klare for det presset en foreldregruppe kan utøve når det blir fritt frem for prestasjonsfokus. Det er alt for viktig at alle barn inkluderes i fysisk aktivitet til at man kan ta for mye hensyn til de som vil konkurrere tidlig.
Renn/kamper/konkurranser er ikke \"en del av pakken\", det er en del av tilbudet (fordi idrett i bunn og grunn ER konkurranse). En del man utmerket godt kan takke nei til om man ikke er interessert. Selvfølgelig kan man da få stemplet mindre god, men DET får et barn tåle, om det skal delta i en organisert aktivitet. Ingen har nemlig noe som helst KRAV på å bli vurdert som gode av andre, her som på noe annet av livets områder.
Men jeg er helt enig i det Olympen skrev, og jeg har en mistanke om at en god del barn, særlig unge barn, er med på en idrett fordi FAR/MOR vil, ikke fordi barnet SELV egentlig så gjerne vil. Så forventer FAR/MOR at avkommet skal prestere, og gjør ikke barnet det skal man i alle fall ikke ha noe av barnet \"henges ut\" som den dårligste. Altså må vi få konkurransefri idrett, slik at MITT/VÅRT barn (og dermed VI/JEG) ikke blir hengt ut!
Det problemet tror jeg løses best ved at klubb/lag faktisk vurderer litt selv og løser konkurransepåmelding på annen måte enn å si at \"selvfølgelig skal NN være med i den og den konkurransen, han/hun er jo en del av gruppen\". Først presenteres at da og da og da skal det være konkurranse slik og slik og med de og de vilkårene. SÅ spørres barnet - i enerom - om det ØNSKER å være med på konkurransen (og gjerne også får en antydning om hvilket resultat det kan forvente seg). Svarer ikke da barnet et klart JA, får aldri foreldrene noen konkurranseinnbydelse og barnet får ikke delta som klubbens påmeldte, samme hva foreldrene hyler i ettertid! Svarer derimot barnet JA, får det papirer med hjem, og så er det opptil foreldrene å innvilge/avslå, ut fra hvordan de kjenner barnet. At LAGLEDER er interessert i at barnet skal være med i konkurranse må ikke få styre, en lagleder som notorisk ikke er i stand til å skille mellom egne interesser og barnets ønsker her er uegnet og må kort og godt fjernes.
Men ER først barn konkurransedeltagere, må det også innfinne seg med konkurransens vilkår! Her som ellers i livet!
Nei, ingen har krav om å bli vurdert som gode i noe på noe tidspunkt. Men jeg tror det er lurt å la små barn få leve i den illusjonen at de er verdensmestere og kan greie hva de vil. Det er normalt for små barn å tro de kan greie alt. Det er normalt for små barn å bli bunnløst lei seg når så ikke er tilfelle. Det er ikke normalt for små barn å skjønne hva de begir seg ut på hvis de takker ja til en konkurranse på voksne premisser. Og enten man synes det er viktigst at talentene får vokse frem eller at breddeidretten er viktigst tror jeg det er en fordel å ikke knuse småbarn i startgropa. Jeg tror at et "vi anbefaler deg ikke å være med i rennet fordi du ikke er god/moden nok" er like demotiverende som å komme på jumboplass.
Jeg er ikke nødvendigvis imot all bedømming av barn heller, men det kommer an på måten det skjer på og opplegget rundt. En poengbedømming synes jeg er helt greit, hvis disse poengene legges sammen over tid og danner grunnlag for en serie av noe slag er det ikke fullt så greit. Graderinger er helt ok. Av og til er vi nok litt for redde for å kåre vinnere også, ungene skjønner jo hvem som er best uansett. Men foreldre og trenere skremmer meg til tider, det er ikke mye fintfølelse der når det er snakk om å leve ut egne drømmer gjennom avkommet.
Mitt barn ble altså utsatt for såpass grove reaksjoner etter et skirenn at det var uakseptabelt og han mobbes altså ikke i det hele tatt til normalt. Så jeg vil si du tar feil.
Barn skal ikke trenge å plages selvom de ikke plages i det daglige.
Jeg lar for ordens skyld ikke mitt barn erte de som er dårlige på skolen heller. Hverken mobbeofrene eller venner eller andre.
Det er (heldigvis) bred enighet om at barns deltakelse i ulike sportslige aktiviteter har mange andre mål enn akkurat konkurransesituasjonen.
Barns skal føle glede og mestring og utvikling. Hvilken plass en får i en konkurranse er ikke nødvendigvis den beste sporen til sportslig utvikling hos små barn. Gode tilbakemeldinger og riktig input fra trenere er det som fører til god utvikling og det å få lov til å føle seg bra nok langt opp i barneårene er utelukkende positivt.
Mine gutter har deltatt i ulike sportslige aktiviteter og har heldigvis kun kommet ut for gode trenere som har hatt glede, felleskap, mestring og utvikling i fokus. Jeg er evig takknemlig for at barn mine har vært omgitt av kloke voksne på trening og måtte det vare lenge.
Jeg vet ikke om du selv trener barn (du virker veldig engasjert i konkurranse, så kanskje du gjør det), men jeg håper ikke det med den litt enkle innstillingen du har til barn og idrett. Det finnes heldigvis mange gode barnetrenerkurs hvor det formidles helt andre holdninger enn du fronter her.
Det er noe som heter gylden middelvei her som alle andre steder - det å ikke utsette barn for hyppige, individfokuserte konkurransesituasjoner med stadige rankinger i best og dårligst er ikke det samme som å pakke barn inn i bomull og ødelegge for noen som helst. Mestring og glede er den sanne basis for all framgang - og alvoret kommer helt av seg selv i de eldre barneårene.
Veldig godt poeng, SF. Er det greit med litt "vennskaplig erting" av de som ikke gjør det så bra på skolen?
For at noe i det hele tatt skal være vennskaplig erting, må man være nok med og trygg nok til at det oppleves som greit. Hos små barn er det som regel ikke tilfelle. Da oppleves alt sånt som plaging uansett hvordan det er ment.
Veldig enig med deg. Det er sunt å være verdensmester når man er liten. Det betyr ikke at de ikke får et mer realistisk selvbilde når de blir større.
Det er ikke noe i veien for at de beste får utvikle seg selv om de ikke får karakter i en konkurranse heller. Hvis jeg tar som utgangspunkt turningen til største så er de 20 på rekrutteringspartiet, dette er unger som har valgt å trene mer enn vanlig. Der er treningene delt inn i nivågrupper. Det er ikke noen som reagerer på det, det er naturlig at de får trene på sitt nivå og komme seg videre, samtidig som de som er i gruppen under kan komme seg opp fra sitt nivå. Det betyr ikke at de må få karakterer og komme opp på en palle for å rangere 1-3. De får tilbakemeldinger på hva de gjør i konkurransene og jobber videre med det. De konkurrerer jo, men de blir ikke rangert. De trener og gleder seg skikkelig til konkurransene og er veldig fornøyde med å få tilbakemeldinger og premier. Alvoret kommer tidlig nok synes jeg.
Jeg synes det er helt greit, men så lar jeg da også ungen min spille sjakk. Sjakk uten resultater er fullstendig meningsløst. (Sjakk er ikke med i NIF).
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
