Jeg synes denne saken er interessant. En universitetslærer blir kritisert av studentene for å ha kommentert studentbesvarelser på en lukket Facebook-profil. Det er ikke studenter hun kjenner, og hun har ikke sitert direkte, men heller klaget over nivået.
Var det galt eller riktig? Var det brudd på taushetsplikten eller bare dårlig folkeskikk, eller var det helt grei folkeskikk? Er det for lett å glemme at det man skriver på Facebook og mer eller mindre lukkede fora faktisk er publisering?
Jeg ville ikke ha oppfattet det som et brudd på taushetsplikten. Det er etter min oppfatning ikke en sensitiv opplysning, heller en ren faktaopplysning å si at nivået er lavt. Når ingen studenter blir nevnt annet enn som en gruppe, så kan jeg ikke se at det skal være hverken dårlig folkeskikk eller brudd på taushetsplikten?
Problemet med Facebook er vel gjerne at mange opptrer både som fagperson og privatperson på samme profil. Jeg har noen eksempler på min vennelista og innrømmer glatt at det er problematisk til tider. På et forum som dette er man åpenbart privatperson (men uttaler seg likevel generelt om det man har kål på), mens på Facebook er det ofte vanskelig å se hvor grensa går. Er vedkommende pålogget både i arbeids- og fritid, for eksempel? Jeg har ikke et sensitivt yrke, men velger likevel bevisst å aldri være pålogget i arbeidstiden. I dette konkrete eksempelet synes jeg rett og slett at det er dårlig folkeskikk.
Nå var jeg litt sløv, og så ikke at det var en link der, men svarte utfra et tenkt tilfelle.
Etter å ha lest, så synes jeg det stiller seg litt annerledes. Jeg synes fremdeles ikke det er brudd på noe taushetsplikt, men det lukter dårlig folkeskikk og lite nettvett.
For egen del så tenker jeg at min arbeidsgiver ville satt svært lite pris på at jeg omtalte kolleger, kunder eller leverandører i negative ordelag på Facebook. Selv om siden er "privat", så viser jo artikkelen her at faren for "lekkasjer" er svært stor.
Konklusjonen min er vel at hun ikke har brutt noen taushetsplikt, men hun har i mine øyne vært litt uklok.
Jeg synes slett ikke kommentarene var upassende. Jeg kjenner flere som har levert eksamensbesvarelser ved UiB uten å ha lest en eneste side. Noen av dem har faktisk klart å stå, mens andre har strøket. Jeg skjønner godt at det kan være ekstremt frustrerende å bruke tiden sin på å rette slikt tull. Og jeg mener at det er lov til å sutre om sånt på facebook.
Ingen person ble hengt ut, og personer skriver ingenting om at hele kullet var dårlig.
Jeg synes nok jeg ser ganske ofte, både på Facebook og diskusjonsfora, at folk legger ut meninger og observasjoner om og fra arbeidshverdagen sin som jeg synes er i en etisk gråsone. Jeg synes rett og slett mange glemmer at de ikke sitter og prater fortrolig på bussen, men faktisk publiserer for ganske store publikum.
Denne saken er ikke spesielt grov, synes jeg, og gudene skal vite at jeg kjenner meg igjen i problemstillingen fra egne sensorrunder.
Jeg er selv ganske streng på hva jeg skriver på facebook og skriver aldri om jobbrelaterte emner. Jeg ser ikke på facebook som et lukket medium selv om jeg har langt færre enn 400 venner som denne personen i artikkelen har.
Jeg ser vel ikke at han har brutt taushetsplikten i og med at han har skrevet på generellt grunnlag, men jeg synes alikevel ikke det er særlig lurt å buke facebookprofilen sin til å lette på frustrasjon over arbeidet. Jeg synes rett og slett det er uprofesjonelt.
Bare så det er sagt. Jeg kunne aldri i livet funnet på å legge ut "dritt" om kundene mine uansett hvor irritert jeg kan være på dem. Kanskje burde det samme gjelde for lektorer?
Dårlig folkeskikk synes jeg. Jeg ville ikke ha syntes det var ok å omtale studenter eller studentarbeider på den måten verken på FB, i kantina på universitetet eller på bussen. Hva man sier til kollegaer på pauserommet i et øyeblikks frustrasjon er noe annet. :nemlig:
Jeg synes helt klart man skal la være og poste sånne kommentarer. (Og jeg har tenkt lignende tanker som denne damen mange, mange ganger.)
Brudd på taushetsplikten kan det vel ikke kalles, det er da ingen hemmelighet at det finnes mange dårlige studenter, men det er en unødvendig utblåsning som heller kunne blitt tatt på lunsjrommet og ikke postet for et større publikum.
Jeg har sett folk på FB poste sitater fra elevarbeider og gjøre narr av de, og da er vi langt, langt over grensen for hva som er akseptabelt.
Med forbehold om at jeg ikke kan disse taushetspliktreglene, bare synser selv: Hvis det er snakk om en så liten studentgruppe at det er sannsynlig at noen vil kunne forstå hvem det er hun mener, vil det jo helt klart være brudd på taushetsplikten. La oss si, som et ekstremtilfelle, at det bare er fire studenter som tar faget, hun klager over "noe av det dårligste jeg noensinne har lest", og to av studentene hennes får gode karakterer - da er det veldig lett for disse to (og dem som kjenner dem) å forstå at det er en eller begge av de to gjenværende det er snakk om.
Hvis det derimot er snakk om en stor studentgruppe, og hun formulerer seg i veldig generelle ordelag og uten å sitere noe, ville jeg ikke tro at det er brudd på taushetsplikten. Men jeg synes vel det er dårlig folkeskikk og ganske uprofesjonelt å skrive slikt på et såpass offentlig forum der man - som artikkelen jo viser! - dessuten ikke har noen kontroll på om folk siterer og kopierer videre.
Jeg tviler ikke et øyeblikk på at damen i artikkelen (og Toffskij) har fullstendig rett, eller at det er all mulig grunn til å være frustrert over studenter som ikke engang prøver. Men sutring over studenter/elever/pasienter/klienter/kunder bør man holde ganske strengt innenfor den private sfære, synes jeg.
Ja, det synes jeg også. Da bryter man virkelig avtalen studenten venter at man har: Om Per leverer et arbeid til meg, forventer han at jeg leser det, og kan eventuelt frykte at jeg ler høyt og ubarmhjertig av det i mitt lønnkammer. Men han bør slippe å frykte at jeg publiserer det for 30, 50, 100 eller 1000 helt ukjente mennesker, det være seg på Facebook eller et lukket forum.
Sånn jeg ser det, kan ikke Per være så altfor sikker på det nå om dagen. Og det er problematisk.
Jeg synes det er veldig interessant med sånne saker. Åpenbare brudd på regelverket er det jo ingen vits i å diskutere - det er jo nettopp denne typen "fillesaker" som gjør at man kan diskutere de viktige grenseoppgangene når det gjelder ting som taushetsplikt, folkeskikk og nettvett.
Jeg syns det er veldig dårlig folkeskikk. Mange utviser utrolig dårlig nettvett i sosiale medier, både privat og som offentlig person. Det så man f. eks i Maria Amelie-saken, hvor politiet twitret om hvor vellykket arrestasjonen var før advokaten hennes ble kontaktet. Det er en slags mediekåthet, hvor man vil være aktuell, morsom, først ute osv. også tenker man ikke på at det ikke er en samtale med bestevenninnen på telefonen. Det er ikke alt som må deles bare fordi det er sant.
Jeg synes også det er uheldig, dog neppe brudd på taushetsplikten med mindre gruppa er veldig liten (som Skilpadda skisserer). Selv kommenterer jeg aldri mine elevers arbeider på FB selv om jeg ikke har noen av dem som elever og selv om jeg ofte retter på kveldstid hvor jeg kan sies å være delvis på jobb og delvis hjemme.
Jeg tenker egentlig at det er naturlig å være forsiktig med alle kommentarer som på noen måte involverer jobben også jeg. Jeg innrømmer at jeg også reagerer på ting av typen "endelig sykmeldt" og slikt, selv om det kan være riktig nok. Selv tenker jeg bare at slikt lett misforstås og ikke har noe der å gjøre.
Et annet aspekt er hva slags læringsmiljø man etablerer med sånt. Hvor motiverende er det med en foreleser og veileder som man har grunn til å tro klager høylytt over deg og medstudentene ved første og beste anledning?
Vi hadde en foreleser som innledet hver forelesning med en tre minutters tirade om hvor dumme vi var og at et dårligere kull hadde aldri blitt tatt opp, og det opplevdes ikke som spesielt stimulerende.
Ikke brudd på taushetsplikt, men kanskje uklokt? Enten uklokt fordi han/hun har publisert det eller fordi vedkommende ikke har vært nok bevisst hvem som er venner med han på facebook.
Men hvis du har 400 venner på Facebook og en anonym sensurbunke, er jo oddsene for at noen på vennelista di kjenner / er i familie med / faktisk er en av kandidatene ganske gode. Du har i hvert fall ingen som helst garanti for at de ikke er det.
Da kommer det jo an på hva du skriver. Jeg tenker at en generell fruster over rettebunke med alvorlig mye feil må være en helt kurant status, mens hvis man rakker ned på og henger ut besvarelser tråkker man over en grense man bør forbeholde interne lærer-fora.
For noen uker siden hadde forresten Gudmund Hernes en bakside-kronikk i Morgenbladet hvor han klaget over besvarelsene han hadde lest som sensor i det siste. Jeg syntes i grunnen det var litt ufint også...
Gjør seg interressant? Vel. Jeg synes ikke det er så mye verre enn å klage over annet kjedelig jobbliv på facebook. Jeg gjør ikke det heller, men jeg deler minst mulig av noenting på facebook.
Jeg klager heller ikke over jobben på Facebook, jeg syns det er ufint også. Jeg skjønner aldri argumenter om at siden noe er verre eller like ille, så skal det liksom være akseptabelt.
Facebook er man på som privatperson.
Jobbrelaterte ting tar man ikke å publiserer der, enkelt og greit.
(tenker da ikke på de som skriver at de er på jbb altså, men kommentarer om jobben lar man forbli i hodet og ikke på Facebook)
Nå er vel ikke den grensa så tydelig bestandig lenger? Stadig flere av mine kollegaer er på Facebook, og det samme er faktisk arbeidsplassen min, både den overordnede "paraplyen" og mindre grupper har etablert facebook-sider som brukes til å kommunisere ut nyheter, holde kontakter oppdaterte om virksomheten osv. Dermed blir Facebook også en utvidet arena for jobbrelatert kommunikasjon, men det er desto viktigere at denne er profesjonell og stueren tenker jeg.
Rettebunken er en del av jobben, så jeg synes den bør være off limit i sammenhenger som blogg, facebook, twitter osv. med mindre du er pålagt å dele slik info der. Jeg sier som Tjorven at det er nok ingen av oss som er fritatt for å føle at noen misbruker ens tid eller rett og slett behandler deg dårlig på jobb, og det er normal folkeskikk å ikke ta dette ut på web. Jeg ser virkelig ikke at de som har med studenter å gjøre skal ha noe større frikort til å snakke offentlig om det enn alle andre yrkesgrupper.
"Går det an! Så utrolig mange som klager over vondt på posten min idag, her går det varmt i smertestillende!"
"Er det mulig for en kunde å generere litt mindre unødvendig pirkearbeid og litt mer penger?"
"Da får jeg vel male den veggen gang nummer fire da, enkelte blir virkelig aldri fornøyd"
Nei, men det er da ikke det jeg har argumentert for heller? ;)
Jeg kommenterte at Facebook ikke bare er noe man er på som privatperson, og understreket at det er desto viktigere at man er profesjonell og stueren i kommentarene sine. Å henge ut vanskelige kunder er etter min mening ingen av delene.
Men hva hadde dere syntes om denne læreren hadde skrevet en kronikk i en av de store avisene hvor hun skrev rimelig krast om det? Det hadde jeg faktisk syntes vært helt greit, så jeg synes på et vis at det er verre når det er halv-lukkede fora. Enten får man være helt privat eller helt åpen.
En annen ting er at jeg synes at det er trenden nå for tiden, dette krenkelsens tyranni som går på grupper er ikke bra. Som om det er mulig å ha et samfunn med både ytringsfrihet og frihet fra krenkelse. Jeg mener at så lenge man snakker om større grupper, som studenter på de store fagene, så får de bare tåle det.
At arbeidsgiveren til denne læreren derimot kan påpeke at man ikke ønsker en sånn oppførsel, det synes jeg er helt greit.
Jepp. Jeg kunne ikke finne på å snakke stygt om kundene mine eller arbeidsplassen min i det hele tatt. Det kan dog hende jeg kan klage om jeg er uheldig eller irritert på et prosjekt eller en enkeltperson - men da er jeg rimelig skråsikker på at ingen skal greie å kjenne igjen vedkommende om vedkommende skulle stå ved siden av meg.
Facebook er altfor åpent til å kalles særlig privat. Ville du vært usikker på å legge et bilde av deg selv naken på en profil der så skal du være forsiktig med hva du uttaler om andre også.
Dette eksempelet var jo ikke noe regelbrudd, men dårlig stilkarakter var det absolutt. Og enda mer en dårlig jobbsøknad. Jeg ville ikke ansatt en person som klager på kundene sine på facebook.
Men altså, det er jo fremdeles naivt å tenke at "man har de strengeste innstillingene på, og 400 venner". Forventer hun at ikke ryktet skal gå om hva hun skriver?
Jeg syns det er dårlig folkeskikk.
Jeg er enig i at en kronikk ville være etisk sett bedre (men da forventer jeg at hun ville generalisere over mer enn én lett identifiserbar rettebunke).
Enig. Men en raljerende kronikk som går på at alle studenter innenfor humaniora fag (helt og totalt tilfeldig eksempel) er late og slappe hadde jo vært helt greit å skrive om.
Uansett så synes jeg at hvorvidt studentene selv føler seg truffet er uvesentlig i denne sammenhengen.
Men om hun skrev en krass kronikk, så ville hun vel også ha kommet med noen forklaringsmodeller og konstruktive forslag? Ikke bare kokettert med "Åh, jeg er belemret med så teite studenter, jeg som er så fliink" i et semi-privat rom som FB er. Jeg er enig med deg i at det hadde vært bedre.
Jeg synes det hun gjorde er uheldig uavhengig om hun har grupper på 200 studenter eller 7 studenter, men synes nok samtidig at en post ala "Det er sannelig ujevnt nivå på årets besvarelser" dersom det er snakk om 200 studenter ville vært greit. Mulig det er dobbeltmoralsk av meg? Jeg forholder meg til små studentgrupper og det kunne ikke falle meg inn å skrive noe om nivået til studentene på FB. Både fordi jeg synes det er uryddig i utgangspunktet og fordi jeg vet de ville få høre om det gjennom andre.
Det stemmer jo ikke. Mange av mine kolleger er på Facebook etter press fra arbeidsgiver og bruker det kun som arbeidsredskap. Problemene oppstår ofte når de bruker det både privat og faglig, synes jeg.
Jeg synes denne saken er interessant også i forhold til dette forumet. Jeg har lagt ut jobbrelaterte frustrasjonsspørsmål på M2 et par ganger, men jeg har vært veldig i tvil, og angrer i ettertid. Andre ser jeg utleverer både jobb og kollegaer i mye større grad. Til og med i kaffebloggen, som er åpen for alle, ser jeg at det kan komme ganske krasse meldinger om jobbrelaterte ting.
Selv om vi opererer med nick her, er vi ikke særlig anonyme. Etter at jeg fikk 2-3 FPere som venner på FB kjenner jeg igjen profilbilder og vet navnet på ganske mange.
Er det mer akseptert å utlevere jobb, kollegaer, kunder osv på FP enn FB?
Det er nok vanligere, men ikke noe bedre av den grunn. :niks: Jeg synder selv, men angrer som deg alltid etterpå. I det hele tatt er det ganske vanskelig å definere grensene på nett.
Jeg synes ikke det. Tvert imot, egentlig - stort sett har vi vel enda mindre oversikt over hvem som faktisk leser det vi skriver på FP, siden neppe noen av oss vet hvilken RL-person som er bak alle nickene her (eller alle nickene i M2/Pedagogene/andre lukkede underfora). Det kan være både naboer, slektninger, kolleger, kunder og journalister som leser det vi skriver.
Niks. Det er virkelig ikke greit. Jeg gjør unntak for de som har blogger og som har veldig kontroll på hvem som leser der. Det blir mer som å rådføre seg med venner - det får være lov. Men der man ikke vet hvem som leser så er det smart å uttale seg som om det ikke gjør noe samme hvem som leser.
(Og med høyde for kritisk utlevering da. Jeg ser som en hovedsak ikke noe problem om noen strålende jubler over jobb og kule kunder - heller ikke om man kjenner igjen jobben eller kundene.)
Jeg synes det høres ut som om dette er et moralspørsmål, om ikke det er slik Skilpadda skisserer - en liten gruppe som lett kan gjenkjennes. Jeg synes liksom jeg ser for meg at jeg etter en dag på jobb skulle ha skrevet på FB; "Nok en dag på jobb hvor folk har brukt opp alle pengene sine på narkotika framfor mat. :himle: ". Det blir ikke helt i samme kategori som eksempelet i denne tråden, men ikke så langt unna. Ønsker man å skrive en kronikk om saken på mer overordnet nivå (sånn med hensyn til det Esme skriver, om at man i ytringsfrihetens navn må tåle litt) så synes jeg det stiller seg litt annerledes. Da kommenterer man en trend, ikke til en konkret men mer eller mindre anonym sak/situasjon man har i fanget for øyeblikket.
Når vi nå en gang er inne på taushetspliktspørsmål så må jeg si at jeg flere enn en gang har stusset på at folk etter mitt skjønn går langt i å bryte taushetsplikten i både åpne men oftere mer lukkede fora på nett. Jeg kan f.eks huske eksempler fra lærere, barnehagepersonale, sosialarbeidere eller lignende. Hvilken taushetsplikt lærerene omfattes av vet jeg ikke så mye om, men for den sistnevnte yrkesgruppen har jeg litt mer kunnskap - og der har jeg sett helt klare brudd i lukkede rom på nett. Nedsettende prat og detaljer rundt familier i små miljøer som lett kan identifiseres. Gjerne krydret med de aktuelles nasjonalitet. Slikt er virkelig ikke akseptabelt.
Jeg tror dette er en sånn greie der det er vanskelig å finne riktig balanse. Man skal ikke utlevere, men vi vil vel ikke at ting skal være hermetisk lukket heller? Da jeg hadde et helvete på arbeidsplassen fikk jeg beskjed om at ledelsen fant det "meget betenkelig og alvorlig" da jeg fortalte at jeg hadde pratet med mine nærmeste om hvordan jeg hadde det på jobb. Forventningen var altså at jeg som ble behandlet ganske dårlig på jobb av enkelte kolleger ikke skulle støtte meg til noen. (Selvsagt brøt jeg ikke taushetsplikten ang. pasienter, og jeg utleverte heller ikke enkeltkolleger. Jeg betrodde meg om hvordan jeg sto på do og hyperventilerte/gråt, hvordan jeg kastet opp før jeg skulle på jobb og hvor kjedelig det var at frisøndagene ble helt ødelagt av å grue seg til mandag osv..)
Heldigvis hadde jeg en fin-fin foreleser i bl.a. taushetsplikt noen år før som hadde gått litt i dybden på slike eksempler og jeg visste at det å betro seg til en nær krets om årsaken til forandringen i deg som de reagerer på og bekymrer seg for er sånn og slik. Så jeg lot meg heldigvis ikke lure til å tro at jeg hadde gjort noe galt ved å ikke isolere meg.
Men det sier jo litt om hvor uklart ting kan være, og hvordan uklarhet åpner for mye synsing. Jeg vil i alle fall ikke ha et samfunn der alle går rundt og later som om yrkeslivet bare er happisnappi. At alle lærere sitter med et glass rødvin og nikoser seg med rettebunken, at sykepleierne bare gleder seg til å dra på jobb, at det aldri noensinne merkes i arbeidsmiljøet når omorganisering er på gang på arbeidsplassen osv. Ikke tror jeg det er ok for barna våre å få inntrykk av at arbeidslivet skal være rosenrødt heller.
Hun som skrev på FB var kanskje litt uvøren i valg av publikum. En lukket gruppe på FB for kolleger hun stolte på kunne kanskje være et bedre forum for slike utblåsninger. Men jeg tar meg jo i å lure på hvordan studentene egentlig ser for seg "rettingens gleder". Gitt at dette er utblåsninger i denne situasjonen og ikke en holdning til studenter som gjennomsyrer det universitetet jevnt over.
Ikke brudd på taushetsplikten, nei, men definitivt dårlig dømmekraft. Jeg tror jeg har hatt statusoppdatering på FB som gikk på at jeg rettet ettellerannet, men jeg passer meg vel for å skrive noe om hvor dårlig det evt. er.
Slike utsagn sier jo ofte langt mer om avsender enn det avsender tror. Hadde jeg lest et sånt utsagn ville jeg nok ha tenkt "utbrenthet" om jeg var i det rause hjørnet. Eller "uegnethet" om jeg ikke var det.
Enig. På statusoppdateringen står det vel noe sånt som "hva tenker du på" og med jevne mellomrom tenker jeg faktisk at jeg er lut lei masete og kvisete tenåringer, men jeg kan ikke automatisk gå ut fra at alle på vennelista skjønner at det bare er i dag, og at ikke minst 20 av dem tenker "fy søren, er glad hun ikke er lærer til mitt barn slik som hun sutrer."
(Jeg skriver generelt lite negativt om jobben på FB- av en eller annen grunn føler folk seg automatisk forpliktet til å kommentere hvor lang ferie jeg har. :gruble: )
Arbeidsgiveren min har laget både strategi og veileder for bruk av sosiale medier, og har konto på både twitter, facebook og flickr.
I begynnelsen var det noen ansatte som sa mer enn de burde og endte med advarsel for det, så dermed tok kommunikasjonsavdelingen grep og laget et ordentlig opplegg.
De er også rundt om på avdelingene og snakker om hva og hvem og hvordan, holdningsskapende arbeid rett og slett!
Det har min også. Jeg så ikke noen som gjorde noe dumt av kollegaer, men det skal vel mye til for at ikke en eller annen ansatt i en bedrift tråkker uti uten rettningslinjer.
Jeg føler dette blir forholdsvis relatert til den saken om varaordføreren i Aure kommune som hadde kommet med en noe "uheldig" kommentar om Norges bidrag til Melodi Grand Prix.
Jeg kan være enig med henne i at HabaHaba ikke gjenspeiler norsk folkemusikk og norske røtter, som kan være en fin ting å inkludere i et musikalsk bidrag som skal vises til hele Europa. Men man sier det bare ikke på den måten hun gjorde. Og i hvert fall ikke når du innehar et politisk verv av den karakteren.
Jeg synes det er en stor forskjell på å si noe om hvordan man selv har det på jobb og å si noe om andre på jobb. Det er en hårfin linje, men det har noe med hva man ønsker å formidle å gjøre. Å formidle at man selv er sliten må da være lov? Og av og til må det også være lov å formidle at andre er komplette idioter, men da bør man velge sine tilhørere med omhu. Hva som blir greit på FB kommer veldig an på om man har 10 venner man har full kontroll på eller 400 bekjente, og om man har en åpen eller lukket profil.
Hvis man har en ganske åpen profil/mange venner og kanskje i tillegg har venner fra jobb og potensielle kunder, bør man la hele jobben leve livet sitt veldig langt fra FB for å ikke risikere følger man ikke hadde forutsett av noen lite gjennomtenkte utsagn.
Jeg vet jeg har skrevet noe ala "sensurerer og ler".
Men ikke noe styggere enn det. Nå har jeg dessuten fått sjefen som "venn" der, og det er egentlig greit. Da har jeg det i bakhodet hele tiden.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
