Jeg kom over denne nettsiden for en stund siden, og kjente meg godt igjen i flere av de symptomene som listes opp her.
Jeg har alltid vært skoleflink, men matte har vært et sorgens kapittel. :skuffet: Jeg fikk elendige karakterer i matte på videregående, men husker ennå den enorme lettelsen over at jeg i det minste fikk ståkarakter på vitnemålet. Jeg har aldri slitt så mye for å forstå et fag som jeg gjorde med matte; det var gråt og tenners gnissel og jeg hadde til og med privatlærer i en periode - men til ingen nytte. Ordinær regning gikk fint, men mer avansert matematikk var aldeles gresk for meg. Derfor var det veldig godt å se at det finnes flere som har (hatt) det på samme måten.
Husker jeg var livredd i forkant av legemiddelregning-eksamenen under sykepleierutdannelsen, siden man måtte ha null feil for å bestå. Likevel sto jeg på første forsøk, fordi jeg her greide å sette regningen inn i reelle sykepleiesituasjoner. Da så jeg logikken, forsto sammenhengene og det gikk som en lek.
Her er forøvrig symptomene listet opp. Kanskje det er flere her inne som har slitt/ sliter med det samme?
Og hva tror dere - kan alle lære seg å mestre matematikk gjennom riktig tilrettelegging, eller har noen en medfødt svakhet i forhold til matematisk tankegang - til tross for normal intelligens forøvrig?
Jeg er utredet for dyskalkuli (når de først var i gang liksom ...), og har det ikke, til tross for at jeg oppfyller noen (dog få) av kravene du har listet opp.
Jeg er av den oppfatningen at matteundervisningen i Norge er/har vært alt for dårlig. Man kan lære det meste bare man finner en undervisningsform som treffer, både mtp. målgruppe og emne.
Mye av årsaken til at jeg er utrolig dårlig i matte, er at vi grunnet sykdom hos lærer hadde minimalt med matte siste året på ungdomsskolen. Dermed manglet jeg elementær kunnskap og datt av lasset før det var gått et halvt år på videregående skole.
Hvordan går man frem for å bli utredet for dyskalkuli? :undrer:
Og har det noe for seg å få diagnosen, annet enn for egen interesse?
Forøvrig er det kun noen få av disse symptomene jeg kjenner meg igjen i, jeg også - det går hovedsaklig på forståelse for mer avansert matematikk, formelregning m.m. Men jeg strir litt med venstre og høyre noen ganger, må da se ned på hendene mine for å huske. :flau:
Jeg ble utredet ifb. med dysleksiutredningen. Den gang jeg hadde det, var det PPT som gjorde det etter henvisning fra skolen. Første året på vgs. testet de hele klassen og sendte videre de som trengte det. (Det er forøvrig ALT for sent å finne ut av slikt da.)
Jeg vet en studievenninne av meg ble utredet for dyskalkuli, og hadde det, men det var i studietiden. Hun fikk ekstra tilrettelegging og hjelpemidler på skolen, men gav til slutt opp. Økonomifag var kanskje ikke akkurat rette valget.
Jeg sliter også med mer avansert matematikk, og er heller ikke god på høyre og venstre.
På den andre side har jeg ingen problemer med stedsans, jeg er god på noter, og jeg har ingen problemer med å skjønne de logiske delene av en datamaskin.
Snorre Ostad er guruen i forhold til dyskalkuli. Jeg var på seminar med han som foreleser. Jeg har faktisk kartleggingsskjemaer og boka han har skrevet om temaet. Det er også en del av pensumet jeg har nå, men det er mye jeg ikke kan.
Han startet forelesningen med å tegne et hus. Huset hadde mange rom. I hvert rom var det forskjellige regnearter f.eks. Han satte en elev inn i dette huset og inn i et rom. Det var f.eks. addisjonsrommet (+). Eleven lærte å addere tall med hverandre som f.eks. 2+2+2=6. Så åpnet eleven døren og gikk inn i multiplikasjonsrommet. For en "normal elev" så ville døra mellom addisjonsrommet og multiplikasjonsrommet stå åpen. Altså eleven tok med seg kunnskapen om addisjon inn i multiplikasjonsrommet. Eleven skjønte at det var en sammenheng mellom addisjon og multiplikasjon. Altså 2+2+2=6 (gjentatt addisjon) og 2x3=6 (samme som gjentatt addisjon).
For en elev med dyskalkuli ville situasjonen være en annen. Denne eleven vil lukke døren for addisjon og starte helt på nytt i multiplikasjonsrommet. Han klarer ikke å ta med seg kunnskapen videre...
Snorre Ostad var også opptatt av strategier. Derfor var han opptatt av at lærere må spørre elevene om hva slags strategier de har valgt når de har regnet ut et stykke og hvorfor. Elever med dyskalkuli har lært seg å regne ut ved å pugge eller å vite at når man regner multiplikasjon så gjør man sånn og sånn.... altså de har en "oppskrift". Den følger de fullt og helt. De har kun tillærte strategier, men har ikke forståelsen for hvorfor ting blir gjort på den måten.
Kartleggingen jeg har går på å oppdage strategiene. Hvis jeg husker riktig så burde elevene ha minst to strategier på regnestykkene for å kunne vise at de forstår hva dette handler om. Om jeg ikke husker feil så mente han også at lærere kunne påføre elevene dyskalkuli ved at elevene ikke fikk riktig undervisning. Jeg husker også at han sa at det var svært viktig å oppdage dette tidlig. Han hadde prøvd å hjelpe elever i 5. klasse og oppover, men det var helt håpløst. Man får så stor vegring for matte at det låser seg helt. Man ser ikke løsninger.
Til slutt så er det også verdt å nevne at mange med dyskalkuli også ofte har vansker i forhold til lesing.
Spennende lesning, Jessica. :nikker: Jeg er nok av dem som lukker dører, ja. Og er ganske sikker på at dårlige lærere oppigjennom har vært med på å forsterke problematikken for min del.
Da jeg tok spes.ped var et av emnene dyskalkuli. Jeg ble ganske overbesvist om jeg har det. Jeg kan ikke huske telefonnummer, tabeller og priser på varer. Jeg har heller ikke gode matematikkarakterer.
På videregående ble jeg testet for dysleksi og har vel lette lese og skrivevansker.
Jeg har fått diagnose dyskalkuli, men passer ikke inn på alt på den listen der. Feks er jeg veldig flink på nummerering, fordi jeg må få ting i system, jeg er flink i regnskap, ryddig med penger (ryddig nok, i alle fall), og jeg er punktlig. Nesten for punktlig.
Oi, jeg må si den lista virket veldig omfattende! Det er nesten så en skulle tro at de fleste kan kjenne seg igjen i flere punkter der. Jeg gjör også det (i alle fall dårlig koordinasjon og manglende retningssans), selv om jeg var god i matte og alltid har värt flink med tall. Jeg synes lista inkluderer overraskende mange generelle intelligenstrekk. Det finnes jo mengder av smarte, kvikke mennesker som ikke fikser tall, så det er nok absolutt noe som heter dyskalkuli. Likevel må jeg innrömme at jeg - helt uten faglig ballast, altså - tviler litt på at det er noen sammenheng mellom tallproblemer og f.eks. aerobicevner, punktlighet og musikalitet/evnen til å spille instrumenter og läre noter.
Jeg tror jeg er semi-dyskalulisk. :knegg: Jeg får hetta bare jeg ser en sudoku-rute. Men andre regnestykker går fint. Da jeg jobbet i en bar engang hadde jeg alle prisene i hodet og kunne regne ut ordre på ti drinker på no time. Men matte over pluss og minus og sånt, samt å finne ut hvor mye jeg tjener på salg, det funker ikke. Jeg hadde til og med valgfag i matte på vgs, for å forsøke å forstå, men jeg klarer rett og slett ikke se problemene.
Jeg kan ikke noter, men spiller klarinett på gehør, uten problem. Kan jo noter, men sliter med navnene på de, og husker dårlig. Vet hvordan jeg skal spille, og er instruktør faktisk, men må konsentrere meg skikkelig om å huske hva enkeltnoter heter.
Jeg har dyskalkuli, men passer ikke inn i alt på lista her altså, det er mye jeg kan/klarer som jeg ikke skal kunne utfra denne lista.
Jeg skal ta avansert matte for medisinstudiene, det blir jo spennede :himle:
(har ikke undersøkt enda om jeg kan få tilrettelagt elns.)
Jeg har fått beskjed om at jeg mest sannsynlig har dyskalkuli, selv om det aldri ble så omfattende utredet (ennå). Begynner å tvile når jeg ser denne listen.
Jeg har f.eks. veldig god hukommelse (både for tall, navn og ansikter), er alltid punktlig eller for tidlig ute, har ikke hatt noen problemer med å lære meg noter og gjorde det bra i musikktimene i skolen, og historie greide jeg meg veldig fint med i skolen. Greier fint å huske både regler, ruter og tabeller og har aldri merket noe som helst til dyskalkuli i det daglige bortsett fra at jeg sliter med matte og fysikk på skolen. Har heller overhodet ingen problemer med penger, personlige finanser osv.
Kjenner meg igjen i fire av 18 punkter, så jeg er nok ikke noe tragisk tilfelle. :knegg:
Jeg regner med at det er med dyskalkuli som med dysleksi. Noen avvik kan være "normale". Som f.eks. at man blander b og d. Problemet er når det vedvarer. For å ha dyskalkuli må man ikke ha alle punktene. Strategiene og forståelsen av det de gjør er nok typisk. Det viser seg ofte på tekstoppgaver. Snorre Ostad mente at tekstoppgaver kunne være problematiske for barn med dyskalkuli. Grunnen er at de har lært metoder og pugging, men skjønner ikke hva de egentlig gjør. Derfor får de problemer om de skal regne et tekststykke.
Dyskalkuli har mye med strategier å gjøre, om å velge vanskelige strategier og ikke huske tidligere strategier. Det har blitt en voldsom endring i mattefaget siden vi gikk på skolen, MokkMokk. Nå oppfordres elevene til å finne sin egen strategi, utvikle den, så sant den gir korrekte svar da, mens før skulle alle elevene tvinges inn i samme strategi. Hvor mange fikk kun lov til å sette opp multiplikasjonsstykker med det største sifferet til høyre? Dessuten er det i matteundervisningen i dag mye mer bruk av praktiske oppgaver, konkreter og ikke så mye pugging av strategier, men på forståelsen.
Jeg hater forresten matte. Kan regne, fikk 1.7 i mattematikk på Høgskolen, men jeg hater matte og synes det er utrolig kjedelig. Hva er vitsen liksom, å sitte og regne side opp og side ned med uendelig lange ligninger? Eller å regne side opp og side ned med oppgaver i 7-tallssystemet? :grøss: Men jeg ser at jeg tror nok jeg hadde likt matteundervisningen på skolen i dag.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
