Jeg selv ser det som en erfaring og et spennende eventyr. Å få lov å reise på utveksling til utlandet.. Tenkter at ikke barna skal være en hindring, heller at vi skal kunne dele slike erfaringer sammen og oppleve nytt og spennende sammen.
Mens kanksje det er heller stressende for barna selv å være med på slikt...? At det er usikkert og utrygt og nytt og skummelt?
Hva tenker dere om dette?
(tenker da utlandet som sverige eller danmark da, så ikke språket hadde vært et veldig problem)
ser f.eks universitetet i gøteborg har egen barnehage på "campus".. :rørt:
Åh, jeg tenker spontant at det høres ut som en strålende idè! Jeg hadde godt kunnet tenkt meg noe slikt, men er nok dessverre altfor satt...
For en fin opplevelse for dere som familie, jeg tror at man kanskje blir enda mer knyttet sammen når man må oppdage et nytt land sammen. Og det er jo ikke så veldig langt dere skal heller. Og jeg tror ikke at det vil være et problem for barna, men det er vel sikkert lurt å ta de med på "råd" om dette. Jeg vet jo ikke hvor gamle barna dine er da...
Jeg er usikker fordi det har vært mye forandringer og uro for spesielt eldste så derfor føler jeg kanskje det blir mer stress enn spennende for henne.. :undrer:
Jeg ville ikke ha gjort det, spesielt hvis jeg trodde ungene hadde godt av stabilitet en tid fremover. Det er barnehage på campus mange steder i Norge også, feks i Bergen.
Det er jo ikke det at det er barnehage på skolen som tiltrekker meg da. :knegg: Han har jo barnehage her. Men det forenkler jo ting litt hvis det hadde blitt noe av, var det jeg mente.
Det er det jo bare du som kan svare på SR. Vi kjenner ikke barnet ditt og situasjonen hennes, så om det har vær mye forandringer og hun trenger stabilitet må du selvsagt ta med det i vurderingen. Når du spør som du gjør vil du få generelle svar.
Jada :) Jeg er åpne for alle svar og meninger. Derfor spør jeg.
jeg er usikker på henne.. men samtidig så føler jeg det kunne styrket henne litt. Men tja... hvem vet. Vil jo ikke ta noen sjanser med henne. Eller han for den saks skyld.
Jeg har ingen erfaring med å bo i utlandet med barn, jeg ville bare inn og svare med utgangspunkt i en annen tråd du startet.
Pratet ikke du om å flytte nærmere pappa'n til eldste? Og jeg husker ikke hva utfallet ble, men ble ikke både snuppa og pappa'n involvert i de planene? (Og jeg tar et stort forbehold om at jeg kanskje husker feil her.)
Jeg tenker at hvis du nå da lanserer en ny plan, som innebærer flytting, men ikke som planlagt nærmere pappa'n, da tror jeg ikke det er en spesielt heldig situasjon for datteren din. Beklager.
Hvis så er tilfelle hadde jeg definitivt ikke gjort det. Er ikke jenten din på samme alder som min? Det er ganske stor forskjell på å ta skolebarn vekk en periode en det er barnehage barn.
I de aller fleste tilfeller er det bare en berikelse for barn å flytte og oppleve nye ting mens det kan ha store negative konsekvenser for barn som trenger ro, rutine og stabilitet i livet.
mhm jeg vurderer det etter studiene..
vi må uansett ut av denne leiligheten når jeg er ferdig på skolen.. om det blir et annet sted her i bergen eller nærmere faren hennes er ikke avgjort..
Det har skjedd så mye i familien her det siste halve året så det er mulig jeg føler for at vi blir nær dem.
Jaja.. dere har vel rett. iom at det blir en flytting på oss (om det blir i nærområdet her eller til byen hvor faren bor) så er det kanskje stress å holde på sånn med utveksling osv. :sukk:
Ettersom jeg kjenner deres historie nokså godt, så ville jeg sagt at jeg ikke ville gjort det. Rett og slett fordi jeg tror eldstemann trenger mye ro (i følge ting du har fortalt før).
Du kan ta igjen eventyrene når du blir eldre. Det er i alle fall det jeg tenker selv. :klemme:
Dersom du velger å ta ut datteren din fra skolen i 6 mnd kan du risikere at hun kommer i en annen klasse når hun kommer tilbake. Skolebarn (som i tillegg har "problemer") ville jeg hatt betenkligheter med å ta ut fra trygge omgivelser.
Vi bodde i England i fire måneder da ungene var åtte og fire, og det var helt supert. Største problemet var at ungene ikke snakket språket, og at de derfor ikke fikk lekekamerater mens vi var der. Å sette dem i engelsk barnehage og skole for så kort periode, var uaktuelt, så derfor hadde vi hjemmeskole for Frøkna.
Jeg hadde ikke reist hvis en av ungene var en en slik situasjon at hun hadde hatt behov for spesielt stabile rammer, men for oss fungerte det veldig fint.
Jeg er litt på linje med Wix her tror jeg, for jeg synes 6 mnd er litt for kort tid, og det blir mye uro rundt barna. De rekker å tilpasse seg, og så skal de tilbake til Norge igjen, og ikke sikkert samme barnehage/skole en gang, så nei - jeg hadde ikke gjort det.
Vi gjorde det når barna var 1 og 3-4 år, bodde da i et engelsktalende land. Mannen jobbet og jeg var hjemmeværende. Vi hadde et fantastisk opphold. Eldste gikk i bhg tre dager i uka (korte dager) for å lære språk og få venner, mens jeg og ettåringen trillet og trillet og trillet og fikk med oss veldig mye av byen.
Jeg syns det var en fordel for barna at jeg var hjemme og hadde mye tid til å la de bli trygge i nye omgivelser, de trengte ikke å tilpasse seg min/mannens jobb ift hvor lenge de skulle være i bhg og om de skulle i bhg (ettåringen). Dette skapte stabilitet for dem, vi kunne legge opp dagene etter barnas behov.
Vi vil ut igjen, men da kommer jentene til å være skolebarn og jeg tror derfor at vi skal være ett år neste gang, slik at de ikke blir tatt vekk fra nytt miljø med en gang de har kommet inn i det. 4-åringen brukte ikke lang tid på språket og den nye bhgkulturen, så for barn under skolealder var det ikke noe problem å være borte kun 6 mnd. Vi hadde permisjon fra den norske bhg og visste hele tiden at det var deit hun skulle tilbake.
Hvis barna får tid til å skape trygghet i den nye situasjonen er vår erfaring at det er supert med utenlandsopphold.
Samme tenker jeg, det er barnhage på høyskolen i Oslo(hvis det var det du mente med Campus?)
Hvor lett er det å få barnehageplass da?
Danmark må jo være drømmelandet å bo i for barnefamilier, alt er jo så tilrettelagt for barn:hjerter:
Hvordan organiserte dere det? Det er læreren i meg som blir nysgjerrig. :D
For å svare på hovedinnlegget: Det kommer an på. Jeg liker å tenke på sånne erfaringer som en berikelse og ville i utgangspunktet ikke nølt med å reise, sånn generelt. Men så er det forskjell på unger. Min eldste ville sannsynligvis hatt flere utfordringer med en sånn ting enn om vi lot være. Det ville kanskje ha kostet mer enn det smakte. Hadde vi fått muligheten ville vi likevel vurdert det. Jeg ser egentlig ingen voldsom forskjell på å flytte innenlands eller utenlands for en liten periode, sånn av stabilitetsmessige årsaker. Men det er klart, kan de ikke snakke språket, så er det vanskeligere å være sosial.
Vi er i ferd med å avslutte et seks måneder langt utenlandsopphold. Ungene var 5,5 og 2 da vi reiste ut. Hovedkonklusjonen er at det har vært helt supert, og vi er utrolig glade for at vi valgte å gjøre det. Men det er ikke tvil om at det har vært krevende for ungene, det vil si for storebror, lillesøster er en ganske easy going liten person som finner seg fort til rette med det meste (i hvert fall foreløpig). Særlig det å finne seg til rette i barnehage med fremmed språk og mye større krav til barna enn han var vant til, var en utfordring. Samtidig vet vi at han hadde gått på veggen av å være hjemme med meg, hypersosial og energisk som han er, så vi ga oss ikke helt uten kamp. Det tok nesten tre måneder før han begynte å virkelig trives og tørre å snakke engelsk. Nå har han det helt supert, blir utålmodig hvis vi drar for seint hjemmefra om morgenen og har en liten hærskare av små fans ventende på seg når endelig kommer i barnehagen (fordi han "bare" hadde lekt i norsk barnehage, ble han plassert med 4-åringene. Dermed er han og bestevennen, som også er utlending, de største og kuleste i klassen :humre:.)
Lillesøster har i grunnen trivdes godt i sin barnehage hele tida. Hun går bare tre-fire timer om dagen, storebror går ca seks. De er ganske forskjellige av lynne, han er en følsom fyr, som grubler på det meste og tar ting litt høytidelig, mens hun bare går med the flow og ser hva som skjer. Et barn av sistnevnte type er nok lettere å flytte på.
Det er ingen tvil om at ungene har lært og opplevd utrolig mye på dette halvåret. Ikke minst har de lært seg engelsk (særlig storebror). Men det føles litt dumt å dra nå som vi har blitt såpass varme i trøya. Så mitt klare råd er å planlegge sånn at det i hvert fall er mulig å forlenge oppholdet, hvis man trives. Seks måneder er veldig kort tid, og man bruker lengre tid på å komme inn i ting enn man skulle tro. Dette fortalte "alle" meg før vi reiste også, skulle virkelig ønske at jeg hadde hørt litt mer på dem...
Det hører med til bildet at vi har reist et sted som er veldig forskjellig fra Norge, på absolutt alle måter, og ungene har måttet tilpasse seg nytt klima, ny mat og helt nye og veldig forskjellig omgangsformer. Jeg vil tro at overgangen er mindre når man flytter innenfor Skandinavia.
Jeg har bodd i Sverige med 2 barn. Det er jo et veldig barnevennlig land,men vær obs på det at du kun får ha de i bhg/sfo den peridoen du jobber eller er på skole.Så man får aldri en time til og fikse diverse. Men vet du kan kjøpe ekstra tid i noen bhg rundt omkring i Sverige.
I utgangspunktet synes jeg det høres veldig fint ut, men med tanke på en del du har skrevet om barna, særlig eldste, så tror jeg trygghet og stabilitet er viktigere.
Sånn helt seriøst, så tok vi med oss min mor, som er pensjonert barneskolelærer. Hun hadde skole med Frøkna hver dag mellom 9-13 eller 13:30, og på den tiden rakk de gjennom hele pensumet, samt lekser. (Vi brukte ukeplanen til klassen i Norge som grunnlag for ukeplanen hennes.)
Det fungerte aldeles strålende, undervisningsmessig. Privatlærer er virkelig ikke å forakte. Den eneste ulempen var mangel på lekekamerater; det var veldig vanskelig å komme i kontakt med andre barn, når hun ikke gikk på skole.
Jeg hadde ikke reist alene med barn for å jobbe eller studere. De som har svart her i tråden har vært to om det, hvor den ene i tillegg har vært hjemmeværende.
Som enslig student med barn, tror jeg det hadde vært mer stress enn nytte å dra ut.
Nei da får de være der 15 timer i uka. Og slik er det også hvis man er i permisjon. Så det er ganske vanlig og ikke bruke bhg hvis man er i permisjon, for det blir mye stress med å levere til faste tider og hente igjen etter få timer.
I utgangspunktet synes jeg slikt høres veldig spennende ut.
Jeg kjenner ikke HI, men om det ikke er gunstig for barna av en eller annen årsak, hadde jeg ikke gjort det. Mannen får tidvis tilbud om utenlandsopphold via jobben, men da for perioder på 1-3 år. Siden de to eldste er såpass store, 11 og 14 år, må vi ta hensyn til hva de ønsker. De ville ikke flytte utenlands unna for en så lang periode.
Ut fra det du har skrevet om den eldste, og at du er alene med dem, hadde jeg ikke gjort det.
Og sånn rent bortsett fra det: Det blir hverdag i utlandet også. Jeg har selv jobbet en periode i utlandet da jeg var yngre, og det er artig nok, men personlig foretrekker jeg hverdagslivet hjemme og heller ferier i utlandet.
Det er jeg helt enig med deg i! Jeg har jobbet og studert i 8 år i utlandet (USA, ulike byer og stater) og hverdagen var nokså lik som her hjemme bortsett fra at jeg ikke hadde barn da.
6 mnd er for kort tid synes jeg. Man rekker ikke å komme skikkelig inn i det nye livet før det er tid for å reise tilbake igjen til gamlelandet. Likevel, jeg skjønner at det frister!
Ikke vet jeg, men jeg synes Danmark er særdeles koselig, påfallende mer annerledes enn Norge på mange punkter og jeg tror jeg kunne syntes det var spennende å få bo eller jobbe litt i Danmark.
Sverige synes jeg virker temmelig likt Norge og det har ingen eksotisk tiltrekningskraft på meg, i hvertfall.
