Jeg ønsker meg veldig en ring fra slutten av 1800-tallet, og jeg har sett den hos en pantelåner. Men jeg merker jeg har en emosjonell sperre mot å kjøpe den derifra. Den har mest sannsynlig vært noens forlovelsesring, og gått i arv, før noen, av ukjent årsak, har levert den til en pantelåner. Jeg vet ikke helt hvordan pantelånere funker, men er det ikke slik at man har en viss tid til å kjøpe det tilbake, før det blir lagt ut for salg? Jeg føler liksom at jeg fratar noen muligheten til å kjøpe den tilbake. :flau:
Jeg blir også trist når jeg ser barnebestikk til salgs hos pantelånere, selv om endel av mitt eget (voksne) sølvbestikk er fra en pantelåner, siden det ikke er til salgs lenger. Jeg ser jo av innskripsjonen at det har historier knyttet til det.
Er jeg helt tullete og har sett for mange amerikanske filmer om mødre som pantelåner arvegodset for å få råd til mat til barna? Er det bedre at jeg setter pris på noens historie når eieren ikke gjør det?
Det kunne jeg aldri gjort. Av en eneste grunn - jeg ville aldri kommet på tanken om å se i en pantesjappe. Jeg visste ikke at det fantes mer engang, jeg.
Men når det nå finnes og de har ting til salg så er vel det greit det? Kan det ikke hende at en eller annen har knepet forloveden på flørteren med en fremmed og dermed ledd rått mens hun stampet ringen til hans bestemor - og at bestemor ville vært glad den ble gjort mer ære på hos deg?
Jeg hadde hatt samme kvaler som deg i forhold til dette.
Har pantelåneren lov til å gi deg opplysninger om eieren? Hvis dette er en mor som pantsetter arvegodset for å får råd til mat til barna, hadde jeg ikke følt det bekvemt å eie den tingen. Er det derimot en arving som har gjort en beregning på at pantelåneren er en bedre markedsplass enn markedet i Birkelunden, er jo saken en annen.
Ja og nei.
Nå er det vel sånn at de som pantsetter får en viss tid på å hente det ut igjen og hvis de ikke kommer så blir det solgt. Kald som jeg er så tenker jeg at sånn er det, men samtidig så kan det være at noen andre har pantet dette og kanskje ikke vet det selv. Brodern panta mamma og pappas sølvtøy for å få penger til dop, uten at de visste det. Når de fant det ut så måtte de bruke feriepengene for å få det ut husker jeg. I sånne tilfeller er det kjedelig at ting blir solgt videre, men det er jo sånn det funker og da.
Ville kanskje gjort som SF sier, spør hvor lenge den har ligget.
Jeg visste heller ikke at pantelånere fantes, men siden det gjør det så er det vel like ok å kjøpe der som i en bruktbutikk eller på et loppemarked?
Det er ikke alle som er opptatt av tradisjoner og familiehistorie.
Tja. Hadde jeg funnet noe som jeg virkelig ønsket meg hadde jeg nok kjøpt det kjenner jeg. Det er jo en grunn til at de ligger der. Det kan være ett oppkjøpt dødsbo. Samme som på loppemarkeder, jeg ser jo hva som kommer inn der av historie og verdier - og innimellom kan man jo lure på hvor arvingene har hatt tankene sine når man ser hva som blir shippet avgårde til loppis.
Jeg tenker at du har sett litt for mange historier på TV og er farget av dette. :humre: Jeg kunne fint funnet på å pantsette ting jeg ikke brukte (feks sølvtøy), om jeg fikk en grei slump for det. Det er ingen dramatikk over det, annet enn at det ikke er noe som interesserer meg.
Det kan jo hende at ringen ble pantsatt fordi noen syntes den var stygg for alt du vet? Det trenger ikke være noe tragidramatisk historie bak, som sagt.
Ett lite spm: Sjekkes det om varene er stjålet? Jeg vet at f.eks. på vestkanttorget så har det blitt solgt litt tjuvgods. Og det er en sperre å kjøpe kjenner jeg.
Har du ikke sett Pawn Shop Kings? En realityserie som går om en pantlånersjappe i Las Vegas. Pantlånersjapper ser ut til å funke mer som en bruktbutikk, hvor folk kvitter seg med arvegods eller andre ting som har en verdi, og som pantlåneren finner greit omsettelig. Det er klart at det kan ligge nød bak at folk selger eller pantsetter verdifulle ting, men det er nå engang en handel, at en person selger noe av verdi for å få penger, og for at denne personen skal få pengene så må det finnes et marked. Om en person har levert inn en kjær eiendel og ikke klart å hente den ut igjen innen fristen så er jo det trist, men det er nå trist for pantlåneren å ha gitt bort pengene sine også, i form av at ingen da vil kjøpe gjenstanden. Det er jo ikke veldedighet. Jeg tror for øvrig det er MYE større sannsynlighet for at du kjøper tyvegods enn at du frarøver en person muligheten til å kjøpe tilbake ringen sin.
Hvis jeg hadde vært sikker på at det ike var tyvegods, hadde jeg ikke hatt noen kvaler. Jeg anser sjansene for å være mye større for at noen har solg eler pantsatt arvegods som de ikke trenger eller ønsker, enn for at en sulten småbarnsmor har pantsatt forlovelsesringen sin for å ha råd til mat til sine åtte, sultne barn.
Men det skulle vært en seriøs butikk for at jeg skulle vurdert det, for tyvegods kjøper jeg altså ikke.
Jeg har for øvrig kjøpt mesteparten av sølvtøyet mitt brukt.
Nå ble jeg med ett usikker på om jeg har sett ringen hos en ekte pantelåner. :knegg: Det er snakk om den store i kirkeristen. Jeg tror de både driver som pantelåner og bruktbutikk. De tror jeg har kontroll på om det er tyvegods eller ikke. Den andre pantelåneren jeg vet om heter lånekontoret og har eksistert siden attenhundretallet. De eies av Nordea, så jeg regner med at det er på stell der også.
Jeg hadde ikke hatt kvaler hvis jeg hadde visst at det ikke var tyvegods. Selvfølgelig synes jeg det er synd at noen pantsetter ting for å få det til å gå rundt, men det er nå engang sånn livet er. Og hvis ingen handlet i sånne butikker hadde det ikke vært noen mulighet til pantsetting heller.
Hos Esaias Solberg? Jeg forsøkte å selge et gullarmbånd til dem en gang, men de ville ikke gi meg nok for det. :hehehe: Der ville jeg ikke nølt. Jeg tror ikke de driver med pantelåning en gang, jeg. Bare brukthandel. Og jeg tror moren min har handlet der noen ganger, når hun har funnet noe som hun har en serie av men som mangler en del, f.eks.
Monsoon: jo, det var akkurat den serien som fikk meg til å tenke på det akkurat nå. En far pantsatte en skje laget av Paul Revere for en ganske dårlig pris for å få råd til bryllup for datteren. Det syns jeg var ganske trist, riktignok av andre grunner enn om det hadde vært en mor med åtte sultne unger. Men da fikk hvertfall skjea en eier som satte pris på den.
Jeg kunne nok gjort det om jeg hadde tenkt på det.
Den eneste gangen jeg har vært i en pantesjappe er da jeg betalte ut noe en i familien hadde pantsatt før h*n døde. Vi fant pantelappene da vi ryddet ut tingene til personen og ville se hva det var.
... Og tenk, da hadde ikke den sultne mora hatt mat til de åtte ungene og da kan man jo bare TENKE seg! :nemlig:
Nei, jeg syns pantelånerne setter opp en fint fungerende markedsplass mellom folk som har ting, men ikke penger, og de som har penger men vil ha en ting. Til og med en markedsplass med angrefrist. Kjøp i vei!
Jeg bruker den og som en vanlig smiley, og har egentlig bare hørt om 2-3 stykker som mener noe annet. Hvilken smiley skal man ellers bruke for generell blid tone?
Jeg bruker den som vanlig smiley i meldinger og som ondsinnet smiley i innlegg, så jeg taler visst helt mot bedre vitende her. :dåne:
Men jeg leser den i forumsammenheng som nabosmileyen til :snill: kjenner jeg.
Det kan være et tegn på at jeg er litt rar. Det finnes flere tegn også på det. :nemlig:
:) Understreker et allerede passiv-agressivt halvsarkastisk budskap. Eller er bare et smil. Med andre ord må man skjønne stemningen før man tenker på smileyen. Den er faktisk så komplisert å ha med å gjøre at man blir rent stram i maska. :knegg:
Den er vrien, ja? Jeg har tenden til å endre oppfatning av det som står dersom den der dukker opp.
Ha en fin dag. :)
Dette er liksom det du sier idet gubben går ut døra for siste gang på vei til ny-dama si mens du smiler stivt og tenker at det var flaks at du rakk å pakke rekeskallene inn i skosålene hans.
Når smilet brukes litt passivt-aggressivt så er det akkurat som når folk anstrenger seg for å smile når de er høflige og greie med noen de EGENTLIG har litt lyst til å fiskedaske, men de er for dannet til det.
Det sikreste synes jeg (men jeg kan jo ikke vite om det blir oppfattet sånn jeg tror) er å bruke :knegg: Det er i hvert fall ganske mange her som bruker den sånn avvæpnende, for å vise at man sier det som man ville ha gjort det på en kafe, litt sånn dultende.
Ellers synes jeg at :jupp: fungerer noen ganger også.
de selger aldri slike ting før en viss tid er ute. i oslo er det vel pantelånerforretningen som er pantelåner? jeg var i hvertfall på auksjon der for mange herrens år siden.
esaias solberg er jo en butikk som selger både nytt og brukt, der har da vi handlet - bla. sølvbestikk som har gått ut av produksjon. hadde ikke nølt et øyeblikk.
Jeg har ingen skrupler når det gjelder handling hos pantelåner. Faktisk er det å handle brukte gullsmykker det eneste jeg tillater meg selv. Utvinning av gull er ikke akkurat miljøvennlig. Å få tak i diamanter er visst heller ikke barebare. Akk! Jeg får være glad jeg klarte å fravriste min mann en gull- og diamantring før jeg innså at det var problematisk. :sparke:
Gode poeng, Lille meg. Jeg har allerede for mange år siden sagt i fra til min mann at det ikke er aktuelt med diamanter, om han noen sinne skulle få den ånden over seg.
