Jeg har nettopp sett på et gammelt (2010 ) NRK program om lykke hvor de blant annet intervjuer diverse mennesker om emnet. De tar tak i ett perspektiv som jeg syns er interessant og litt vanskelig å forstå. Før "i gamle dager" var man mer tilfreds og hadde det roligere, det var ikke slikt jag. Man var fornøyd med mindre. Om man var lykkeligere er vel vanskelig å si, men hva kommer det av at "man" i dag er så opptatt av suksess, lykke, prestasjoner og så videre? Og hvordan har det seg at gamle dager oppleves som roligere, med mindre jag, når man hadde langt mer strev og gjøren?
Komplisert spørsmål med komplisert svar, selvfølgelig, men jeg tror det henger sammen med forventninger. Vi har langt større muligheter til å nå opp og fram i dag enn det man hadde i gamle dager, og da følger forventningene etter. I dag kan så og si alle gjennomføre høyere utdanning, som gir yrker med høyere status, høyere lønn og økt forbruk. Velferdsbiten av livet vårt er i stor grad dekket bare ved å være født i Norge, så vi kan konsentrere oss om å profesjonalisere oss selv i stedet.
Fordi vi idealiserer noe så inni granhampen.
Jeg tror ikke de var lykkeligere før. Jeg tror det virker sånn fordi vi, som sagt, idealiserer det, og fordi de ikke hadde tid til å spørre seg selv om de var lykkelige og dermed ikke hadde tid til å lete etter nevnte lykke.
Tilfreds er et rart ord. Min bestemor var svært tilfreds med livet sitt. Var hun lykkelig? Nei. Det kan jeg si her og nå. Ikke fikk hun utdanningen hun ville ha, ikke var hun fornøyd med familielivet sitt, men hun var tilfreds med det hun hadde. Fordi sånn var det bare.
Oldemor var aldri tilfreds. Hun strebet hele tiden etter større og bedre, hun var en drivkraft uten like. Lykkelig? You better believe it. Litt kjip, litt bitter og litt vanskelig? Det også. Men tydelig lykkelig.
Jeg sier forøvrig ikke at folk ikke er litt vel kravstore nå, noen er helt håpløse, men jeg er ikke med på at "alt var mye bedre under krigen".
men er vår opplevelse av fortiden som roligere riktig? Jeg tror nemlig ikke det. Vi driver på med ulike ting, men jeg tror arbeid, husarbeid osv tok opp like mye av hverdagen den gang som nå, eller kanskje enda mer.
Suksess og prestasjoner har alltid vært viktig, men kanskje det manifisterer seg anderledes. Jeg vil tro at flere har mulighet til å lykkes nå enn før. Tidligere var man mer satt og det var vanskeligere å karre seg oppover. Kanskje det er det som skyldes at det oppleves som om det er mer jag nå?
Jeg er med rajraj her, dette var det første jeg tenkte på. Vi har alle muligheter i dag, og derfor har vi fått det for oss at vi må forfølge dem og gjøre noe ut av dem også.
Jeg er i grunnen enig med de som sier at alt ikke nødvendigvis var noe bedre før, altså. Men jeg har likevel en liten overbevisning om at vi har mer fritid og høyere forventinger nå, og det fører til mer lengsel etter uoppnåelige utopier.
Eller kanskje ikke? :gruble: Kanskje var å ha vaskehjelp annenhver uke eller au pair mens barna er små like utopisk for arbeiderklassehusmoren på 50-tallet, som å være økonomisk uavhengig og 100 % selvrealisert er for den jevne nordmann i dag?
Samtidig har man mer tid til å snuse på utopien i dag. De store drømmene, eller de urealistiske kravene som de også kan kalles, er på en måte så nærme, så nærme. Vi kan torturere oss selv med historier om folk som har Klart det™ daglig, om vi vil. Det er det jeg forbinder med "jaget anno 2011". Vi sammenligner oss med naboen, og de virker så vellykket. Det fantes sikkert før, men jeg har inntrykk av at folk var litt mer i samme båt i den daglige tralten. Kanskje det er en del av min illusjon om at "alt var mye bedre under krigen". :diskuterer med meg selv:
Jeg tror at færre muligheten gjør livet enklere. Absolutt.
Du kunne ikke bli akkurat det du ville. Det kan du ikke i dag heller, men du er mye, mye nærmere. Før så hadde du liksom veien foran deg, og dett var dett. (Han kom, ble svett, og alt det der.)
Men enklere betyr ikke bedre og ikke lykkeligere.
Det er også en veldig typisk illusjon, folk innbiller seg at hvis livet bare var enklere, så hadde de vært lykkeligere, men så, heh, enkelt er det rett og slett ikke.
Kanskje fordi det var mer klassedelt før? Nå blandes klassene i større grad og man ser mer til hva "de andre" har, de som har mer enn en selv. Og da streber man mer etter det samme selv.
Hva menes med gamle dager? Når jeg snakker med min farmor på 92 år, så synes jeg ikke det virker som de var så innmari fornøyde i hennes ungdom, hvertfall. Hun er nokså tydelig på at det var hardt å få det til å gå rundt, med arbeid på gården, mange barn, lite hjelpemidler osv.
Er det bare meg som tror mye av denne lykken i "gamle dager" er en myte? Jeg tror ikke alt var så mye bedre før. Jeg tror mye misnøye, depresjon, hverdagsproblemer osv, virker mer påfallende nå fordi det ikke lenger er tabu å snakke om det. Før tiet man alt i hjel. Med varierende grad av suksess.
Jeg tror at i sum så blir tilværelsen stadig bedre.
Jeg synes at dagens utfordringer som f.eks en forventning om å være perfekt på alle områder er peasnuts mot tidligere tiders utfordringer. Nordmenn generelt i dag har en utrolig stor frihet med tanke på valg av livspartner, bosted, utdanning/yrke, reiser, opplevelser, hobbyer og en hel haug andre ting. Du skal ikke langt tilbake i tid før de aller fleste hadde svært begrensede muligheter innenfor disse områdene. Det å ha få valgmuligheter og liten frihet i tilværelsen zapper livskvaliteten fra enhver.
I lys av dette, er det kanskje ikke så forferdelig at hjemmet mitt ikke ligner på muffinsbloggerne sine og at naboen har råd til en dyrere ferie enn oss?
Om det å ikke strekke til blir et så stort problem at det tar fra oss selve lykken tenker jeg at man har i sin makt å endre egen innstilling og egne tankeprosesser.
På hvilket grunnlag hevdes det at folk var så mye lykkeligere "i gamle dager"? Er det noe som helst slags holdepunkt for å mene det? Og hvem var det i så fall som var så veldig lykkelige? Alle sammen? Neppe.
Min mormor (født i 1916) fikk ikke ta den utdannelsen hun ønsket, for det var ikke nødvendig for en kvinne. Hun måtte slutte i jobben sin da hun giftet seg, og de neste 25 årene prøvde hun etter beste evne å lage et godt hjem for seg selv, mann og fire unger på den veldig begrensede inntekten til sin mann.
Husarbeidet var tungt, og kravene til gjennomføringene av det var strenge. Hun var heller ikke videre lykkelig i ekteskapet, men å skille seg var utenkelig den gang.
Hun var en til tider bitter og skuffet kvinne som på ingen måte fikk det hun fortjente i livet, og jeg er så utrolig, utrolig glad for at jeg har hatt helt andre muligheter til å velge selv og til å realisere meg enn det hun hadde.
Min mormors historie er verken spesielt tragisk eller unik på noe vis; hun var en typisk kvinne av 50-tallet. Folk som påstår at "alt var bedre før", er enten fullstendig historieløse, eller de har et temmelig skrudd syn på hvordan man oppnår lykke i livet.
Jeg tror lykke er det samme nå som for tusen år siden. Eller femten tusen år. Eller femti. Jeg tror de elsket barna sine den gangen også og syns det var grusomt å miste dem eller se dem syke. Jeg tror forelskelser og sorg og alt sånt var akkurat like intenst som vi opplever det. Og det er sånne ting som gir virkelig lykke, er det ikke det da? Ensomhet var helt sikkert grusomt for femti år siden også, uansett om en var fattig eller rik. Og gjengjeldt kjærlighet like fantastisk. Og så tror jeg at de sammenlignet seg med naboen før også. De hadde kanskje ikke samme mulighet til å reise jorda rundt som 19 åringer, men de hadde helt sikkert sine meninger om naboens nye låve eller prestekona sin nye kjole. Osv.
Handler ikke egentlig lykke om mellommenneskelige forhold da? Penger og makt har aldri gjort noen lykkelig, hverken før eller nå. Tror nå jeg iallefall.
Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at jeg på nesten daglig basis kjenner en varm glede og takknemlighet over hvor fri jeg er i mitt liv. Jeg har aldri blitt hindret i noe jeg virkelig har hatt lyst til og mine behov er akkurat like viktig som mannen sine. Dette er et relativt nytt gode for kvinner i historisk sammenheng.
Og så tror jeg kanskje ikke at mer muligheter mht jobb og sånn nødvendigvis gjør folk mer lykkelige. :gruble: Men jeg tror vi slipper unna endel ulykke ved å ha mulighet til å kunne forsørge oss selv om vi blir aleneforelder f.eks, og ved å ha mulighet til å kunne gå ut av et dårlig forhold. Men samtidig går vi kanskje glipp av den lykken som et 75år gammelt ekteskap gir fordi de måtte kjempe seg gjennom istedet for å bare gå fra hverandre slik vi gjør nå.
Guri, denne tråden fikk meg til å tenke. :svimmel:
Siden vi nå sammenligner oss med hele verden og det alltid fins minst en million mennesker som er rikere, penere, yngre, mer perfekt og også faktisk helt urealistisk perfekte så føler vi oss kanskje mer mislykkede nå enn før? Og det går ut over lykkefølelsen vår?
Jeg tviler på at jeg hadde følt meg like feit om jeg bodde på landsbygda i Romsdal for hundre år siden som jeg gjør når jeg bor på landsbygda i Romsdal i dag. Siden Kate Moss nå går rundt og ser ut som en skranglekasse og jeg helst skal se akkurat sånn ut jeg også. Hvilket jeg ikke gjør.
Jeg er veldig sikker på at muligheten til å kunne velge en utdannelse og en meningsfylt yrkeskarriere, er grunnlag for lykke hos veldig mange.
Det er ganske gjennomgående når man leser erindringer fra 50-tallet eller snakker med kvinner som levde da, at mange av dem var frustrerte og mistilfreds med å måtte være hjemmeværende. Drømmen om å ta en utdannelse og å kunne være i en jobb, er noe som går igjen hos veldig mange kvinner som var småbarnsmødre på 50-tallet. Kanskje særlig sorgen over utdannelsen som de aldri fikk mulighet til å ta.
Det er forresten sant at vi ikke er lykkeligere nå enn før. Studier viser at selv om velferden har økt veldig mye (i de industrialiserte landene), ligger rapportert happiness på omtrent det samme nivået. Vi er på en "hedonic treadmill" - en tredemølle der vi på tross av å oppnå flere goder snart er på samme nivå som før. Varigheten av en stor "lykkelig hendelse" som feks ekteskap, vinne i lotto, flytte til varmere land eller større hus varer ca 3 mnd, så er man på det nivået man var på før - og kanskje er det nivået bestemt av personlighetsegenskaper som nevrotisisme.
Jeg tror dette har med tilpasning å gjøre, og at denne tredemølleeffekten er en evolusjonsmessig bra ting å ha med seg - dersom vi var tilfredse og lykkelige, så ville vi jo ikke vært særlig motivert til å utvikle oss eller verdenen vår.
Ja, kanskje du har rett. Det at kvinner har hatt mindre muligheter enn menn har sikkert siden tidenes morgen ført til frustrasjoner for kvinner. Men er menn mer lykkelige i dag enn de var for 50 år siden tro? :vetikke: Jeg lurer faktisk litt på om det ikke er sånn. :gruble:
Jeg tror alle valgene man har i dag kveler en del personer. Har du det ikke bra, er det duin egen feil - du kunne valgt annerledes. Hva skal man velge og har man valgt rett? Burde man velge noe annet?
Motsatt kan man sikkert hevde at andre antakelig ble ulykkelige i gamle dager, nettopp fordi de hadde så liten påvirkningsmulighet.
Men 50tallshusmoren var jo også en luksushverdag - det var de familiene der mannen tjente så godt at kvinnen kunne være hjemme med hus og barn der dette var mulig å få til. På 1920-tallet måtte nesten alle kvinnene jobbe også, og barna gikk jo omtrent for lut og kaldt vann (eller de var med i gårdsarbeid osv).
Jeg tror hver tid har sine utfordringer jeg, og at heldigvis blir vi født litt før vi blir voksne (:eek:), slik at vi får tid til å lære oss og venne oss til den aktuelle tidens utfordringer. For mange av oss nå ville det jo være grusomt å bli kastet inn i en 1920 eller 1950-tilværelse.
Jeg tror faktisk jeg kan si med sikkerhet at min mann er lykkeligere enn både sin far og hans far igjen. De var menn med stor M; jobbet lange dager, tjente gode penger, var aldri til stede, og fikk aldri med seg at barna vokste opp.
Min mann prioriterer av fri vilje å gå hjem fra jobb så tidlig at han har ettermiddag sammen med barna, prioriterer langhelger, lærer barna sine å kjenne, og stortrives med det. Han har mulighet til tid med barna som tidligere generasjoners fedre sjelden var forunt, eller unnet seg.
Det er klart at det er flott at våre menn har muligheten til dette. Men jeg tror mange av fortidens menn ikke savnet dette, det var kvinneoppgaver, og mange av dem hadde det sikkert fint med jobbene sine også og arbeidsmiljøet og kameratene de hadde der. Jeg tror ikke en kan si så mye om hvem som er lykkeligst av andre folk altså.
Nei, jeg tror ikke alle nødvendigvis savnet det da, for de visste ikke hva de gikk glipp av. Men jeg tror mange av dem ser det i etterkant. Og om de var lykkelige med det de gjorde, så er jeg helt sikker på at de nærmeste ville opplevd dem som blidere og lettere å ha med å gjøre. They did not.
Han er vel bare forunt denne gleden fordi du jobber da sikkert? Og da dermed kan ta seg råd til å unne seg sånt. Og du er lykkeligere fordi du nå har muligheten til å jobbe og ikke må være med barna hele tiden slik din bestemor måtte? Det du sier er altså at muligheten til å få det beste fra to verdener er nøkkelen til lykke? Det er meget mulig du har rett altså, det høres jo veldig logisk ut.
Samtidig tror jeg det var mange lykkelige mennesker før også. Kvinner som var lykkelige som hjemmeværende mødre til 8 friske barn, og menn som var lykkelige tiltross for at de ikke hadde langhelger på fjellet med ungene sine.
Syns Wix sa det bra. Hver tid har sine utfordringer. :nikker:
Altså, det du sier stemmer nok for mange, men det passet relativt dårlig her i heimen. :knegg: Mannen min jobber ikke redusert, men han jobber fra 6.30 til 14.30. Sånn av fri vilje altså, for å få bedre ettermiddager.
Jeg lurer på om det kan være lett å ha et litt naivt syn på tidligere tiders utfordringer?
Den frihetsfølelsen som nordmenn opplever nå har vi ikke opplevd maken til tidligere. Både økonomi, kultur og samfunn gjorde at man "hadde sin plass" enten det var i heimen, et spesielt yrke eller sosialt lag av befolkningen. Det er mange som er stuck nå også, men men er i langt, langt større grad frie til å stake ut kurs i livet. Det er helt fantastisk og unikt, både historisk sett men også når man sammenligner seg med mange andre land og kulturer i vår samtid. Det er en stor kilde til lykke for meg.
Gubba, nå satte min indre filosof i gang for alvor kjenner jeg. Dere har så mange gode og vettuge innspil. Min teori har vært at man var lykkeligere (eller like lykkelige) før fordi forventningene er mindre. Og at livet opplevdes roligere og med mindre jag fordi man ikke hadde så mye informasjon å forholde seg til.
En ting som ble nevnt i tråden, som jeg ikke har tenkt på før, men som gir veldig mening, er dette med valg. At når man har så mange valg, og så mye frihet, så er fallhøyden ekstra stor om man skulle velge feil og "falle utfor". Det er kanskje ikke bare en selv som har disse forventningene om å velge rett, men også "de rundt". Tenker litt på mennesker med f.eks rusproblemer som gjerne kan bli møtt av en "ja men velg et annen liv da mann" holdning. (trøtt, sent og dårlig forklart - bær over med meg).
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
