venla sa for 13år siden:

Inneholder sterke historier med barnemishandling. Ikke les om du ikke vil.
www.adressa.no/nyheter/deglemtebarna/

Mjau sa for 13år siden:

Jeg så på klippet, og jeg gråt og gråt.
Takk og lov for at det finnes mennesker som makter å jobbe med slike saker, uten å gå under selv.

Miromurr sa for 13år siden:

Jeg kan jo ikke lese sånt på jobb. :hylgrine:

Kirsebær sa for 13år siden:

Jeg kan ikke lese slike saker. Jeg blir helt ødelagt.
:sukk:
Jeg syns det er utrolig vanskelig å forholde meg til at barn har det vondt og vanskelig rundt omkring.

Milfrid sa for 13år siden:

Kjempevondt. Og utrolig at ingen grep inn tidligere, i de fleste sakene er det jo så tydelig at andre har visst, bare ikke sagt fra. :( Og om referatet fra barnehjemmet stemmer, så var det jo tydelig at moren selv forstod at hun trengte hjelp. Stakkars, stakkars unger. :trist:

Siritk sa for 13år siden:

Jeg setter så utrolig stor pris på at Adressa setter fokus på disse barna. Sitter her og gråter selv, om 1,5 mnd skal jeg tilbake til jobb hvor jeg møter noen av de som greier å ta vare på barna sine med hjelp og noen av ungdommene som ikke fikk et fosterhjem. Sambo har lyst på et barn nummer tre. Jeg vil vi skal bli fosterhjem når tiden er inne for det. Etter å ha sett dette blir jeg bare mer sikker, vi skal.

Nessie sa for 13år siden:

Jeg synes den serien til Adresseavisa er god. Og jeg satt med en stor vond klump i går da jeg leste det etter middagen. :leppe: Og det er så vanskelig å se for seg alle de som har sett disse barna, men ikke grepet inn. Jeg skjønner at det kan være et stort skritt å ta for mange, men når det står en unge på 1-2 år utendørs, helt apatisk, skitten og utafor, da må det (sammen med alt andre som har blitt observert) ringe ei bjelle?

Harriet Vane sa for 13år siden:

Næsj. Bjeller?

Hvor mange ganger har vi ikke diskutert ting her eller tidligere på NM, der noen hadde observert slik eller sånn, folk som meg med fartstid og peiling på området sa at sladrebøtta burde ringe barnevernet, fremfor å sladre på forum, og så ble sladrebøtta umiddelbart feig og ville ikke ringe, hadde ikke bevis og nei, det var sikkert ikke SÅ ille. :himle:

Okking og uffing over artikler og TV-innslag kan alle få til.

Jeg har ikke noen tro på menneskeheten lenger, nei. Å behandle flere tusen slike saker tok fra meg alle illusjoner.

Nessie sa for 13år siden:

@HV: jeg vet. :sukk:
Jeg blir bare så fryktelig frustrert.

Milfrid sa for 13år siden:

Jeg håper virkelig jeg er i stand til å være Nabokjerring som bryr seg, om je oppdager noe liknende. Men jeg innser jo at Harriet dessverre har rett, det er alt for få som bryr seg, dessverre. All ære til dem som gjør det.

Dixie Diner sa for 13år siden:

Som Harriet sier så skjer det altfor ofte at folk bare har nok med sitt, de trenger ikke å få ekstra bekymringer i form av naboungen som ser ut til å ha det fælt men som "sikkert får det bedre snart", eller "sikkert ikke har det såå ille".
For å bli litt personlig, så kunne jo absolutt alle rundt oss, venner, skole og familie, se hvordan jeg og min bror hadde det. Ingen gjorde noe, ingen. Jeg skjønner ikke at en SKOLE kan ignorere sånne ting. Men skolene er kanskje bedre i dag enn på 80- og 90-tallet.

Polyanna sa for 13år siden:

Interessante leserkommentarer der. :gal: :lærer aldri:

era sa for 13år siden:

På 70 tallet trodde alle at alt var bedre en på 60 tallet, på 80 tallet var man i allefall ikke så verdensfjerne som på 70 tallet, på 90 tallet var man jo ikke like hjerterå og menneskefintlig som på 80 tallet og nå går jo alt så mye bedre for vi er jo ikke lengere så naive som i forgie århundre.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jeg orker ikke lese artikkelen, men jeg vil mene litt likevel jeg.

Det verste for unger som vanskjøttes er jo at det ikke bare er varslingsterskelen som er så høy. Alle terskler på vei mot hjelp er jo høye. Det skal ekstremt mye til at noen varsler. Så skal det mye til at det avsettes ressurser eller åpnes sak. Så skal det mye til at det kommer noe vedtak med noe svong over. Og om man nå omsider og etter halve barndommen overstått kommer dit at det ble varslet, det ble åpnet sak, foreldren ikke greide holde så mye fasade at saken blåste over igjen og det er soleklart for alle at dette barnet - som nå gjerne begynner å bli ungdom med problemer - skal ha hjelp. Ja da kommer den verste nedturen av alle. Det er ikke hjelp å hente for mange. Det er ikke nok fosterhjem - ikke nok folk som kan ta vare på en som trenger det.

Lhi-My sa for 13år siden:

Signerer smilefjes her. Det er fryktelig frustrerende å sitte som barnevernkonsulent og ha barn du vet MÅ ha hjelp NÅ, men som du ikke klarer å hjelpe. Enten mangler det fosterhjem eller så mangler det tiltak av andre slag. Det er tragisk og forferdelig frustrerende situasjon både for barna, omgivelsene og for de (vi) som jobber med dette.

Dixie Diner sa for 13år siden:

Og allikevel mener skremmende mange at barnevernet er maktsyke jævler som går inn og tar barna fra alle de stakkars foreldrene, uten grunn. :gal:

Brutus_ sa for 13år siden:

Ufattelig sterk historie. Trist.

Burde vært tettere bånd mellom dem som følger opp ufrivillig barnløse og barnevernet. Mange barn i kø for omsorg, mange foreldre i kø for å gi omsorg.

jolie sa for 13år siden:

Skal mangelen på fosterhjem legges på de ufrivillig barnløse?

Milfrid sa for 13år siden:

Tanken er god, Brutus, men å være foreldre er ikke det samme som å være fosterforeldre - fosterbarn har man ofte på lånt tid, det er ikke det man lengter etter som ufrivillig barnløs. Ikke kan man ha fosterbarn mens man venter heller, for man kan jo ikke bare kaste ut barna igjen den dagen Telefonen plutselig ringer.

Selvfølgelig kunne man ha hatt en praksis hvor flere av disse barna ble frigjort adopsjon i stedet for at de ble evige fosterbarn. Men det er en annen diskusjon.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Det er jo noen som velger å bli fosterforeldre når de ikke fikk barn biologisk selv. Men disse skjønner nok ganske så av seg selv at fosterforeldre er et alternativ for dem.

Morella sa for 13år siden:

I reportasjen hvor det står hvordan det har gått med barna står det følgende under en jente: "Hun er nå i et forsterket fosterhjem, hvor fosterfar er frikjøpt for å følge henne opp."
Hva betyr det at fosterfar er frikjøpt for å følge henne opp? Synes det hørtes litt rart ut.

Brutus_ sa for 13år siden:

Steril het det i gamle dager dager da. Nei, man bør få åpnere skott og mer opplysninger om muligheten til å adoptere de glemte barna i våre egne nabolag.

Milfrid sa for 13år siden:

Det betyr vel at de betaler ham den lønnen han ellers ville fått for å jobbe?

Brutus_ sa for 13år siden:

Er vel en kombinasjon av dette jeg ser for meg. Fosterhjem med adopsjon etter en tid. Det er jo heller ikke noe iveien for å la par i barnløskøen slippe egenandeler ved å ta på seg fosteransvar. Ser ikke noe hinder i å fortsette som prøver etter man har fått et nytt familiemedlem heller. Muligheten for å få egne barn bør ikke fratas dem om de tar på seg fosteransvar. Tvert imot, burde man belønnes med ekstra muligheter.

Morella sa for 13år siden:

Aha, det høres riktig ut. Takk for svar!

Katta sa for 13år siden:

Brutus: av en eller annen grunn gjør du meg litt kvalm nå. Jeg greier ikke helt å definere hvorfor. For det er klart at også mennesker uten barn kan bli utmerkded fosterhjem, men ikke fordi de blir belønnet med økte muligheter til å få egne barn på noe vis. Da blir fosterbarna delvis et middel for å oppnå noe annet og det blir så feil som det kan få blitt. Fosterbarn har opplevd nok å ikke ha den rollen i familien de burde hatt.

Men jeg tror det biologiske prinsipp står litt for sterkt. Det ville i endel tilfeller vært bedre for både barn og fosterforeldre om det var muligheter for adopsjon når sjansene for tilbakeføring er veldig små eller barnet begynner å bli noen år. Fosterhjem blir på et vis aldri helt permanent. Barna får et hjem, men de og fosterforeldrene kan aldri bli helt sikre på at det er varig. Jeg er ikke sikker på om det egentlig er så lurt når man tenker på hva som faktisk skal til for å komme i fosterhjem. Om så foreldrene kommer seg etter noen år vet jeg ikke om det er noen fordel for en halvstor unge å bli tilbakeført.

Milfrid sa for 13år siden:

Brutus - jeg tror ikke du forstår helt verken hva det vil si å ha fosterbarn (det er en grunn til at de havner i fosterhjem, det et ganske ofte ikke en tur i parken å være fosterforeldre) eller hva det vil si å adoptere (adoptivbarn er ofte barnevernsbarn, de også). Har man fosterbarn vil det i ganske mange tilfeller få betydning for muligheten til å adoptere. Fordi det er krevende å være fosterforeldre, og fordi det er tilsvarende krevende å adoptere et lite menneske som kanskje har 2-3 år med erfaringer som barn ikke burde ha når de kommer. Ergo er adopsjon og fosterbarn vanskelig å kombinere. I alle fall om man får begge deler omtrent samtidig, som du antyder at man burde få, kom at du sier det bede vært tettere kontakt mellom disse to gruppene.

Å adoptere når man har et fosterbarn på langtidsplassering, eller å få fosterbarn når (adoptiv)barn har slått se til ro i familien blir en annen ting. Men å tro at ufrivillig barnløse er en ressurs for å avhjelpe fosterhjemmangel er i beste fall naivt.

Og så mener jeg at det biologiske prinsippet bør diskuteres. Barn med dysfunksjonelle foreldre bør få en ny sjanse, og slippe uikkerheten det er å aldri vite om de må flytte fra (foster)foreldrene om biologiske foreldre skulle skjerpe seg en gang.

Mjau sa for 13år siden:

???
Det er vel ikke nødvendigvis slik at et ufrivillig barnløst par er i en posisjon der de har mulighet til å ta seg av et fosterbarn?
Det er noe helt annet å ta til seg et fosterbarn med en bagasje "fra en annen verden", enn å få hjelp til å befrukte egg utenfor kroppen og så gå en normal graviditet for eksempel.

Malama sa for 13år siden:

Eneste "fornuftige" kombinasjon av ufrivillig barnløse og de mange fosterbarna er om det ble løst opp på muligheten for å adoptere dem, for fosterforeldre og foreldre er og blir ikke det samme. Og ja, som mange påpeker, det hadde ofte vært bedre for barnet om det kunne adopteres av fosterforeldrene, og få den sikkerheten det innebærer, enn "muligheten for en gang å skulle tilbakeføres, kanskje". Det er dog en løsning som i hovedsak er til fordel for fosterforeldre (og fosterbarn, selvsagt) ikke noe jeg umuddelbart ser på som en kobling mot ufrivillig barnløse.

Men ja, det biologiske prinsippet står (muligens?) for sterkt, og burde absoutt diskuteres.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jeg mener at dersom fosterhjem gis skikkelige vilkår så vil det nok være langt flere som ser at de kan greie å ta ansvaret. Jeg har inntrykk av at de som er fosterforeldre stort sett synes selve ungene er helt greie å ta vare på, men det følger så inn i hampen mye baluba med som tar på.

Dixie Diner sa for 13år siden:

I tillegg har man jo disse barna på lånt tid, som regel. Og det vet jeg ikke om jeg hadde maktet.

Malama sa for 13år siden:

Jeg kjenner ikke mange fosterforeldre, egentlig bare en tror jeg. og det er en "familieplassering", så ungen i seg selv har de jo gode grunner til å ville ta seg av, og barnet er vel ikke så problematisk heller, men det følger så mye "ekstra" med at det ble umulig å følge det opp samtidig som hun skulle jobbe (og ta seg av sine egne barn)

Dette ble sånnsett løst i en løsning Brutus ville likt, jenta flyttet til en annen i familien som var ufrivillig barnløs, men poenget er at ja, det er mye jobb "rundt" det å være fosterforeldre. Noe som fort kan virke avskrekkende.

(Jeg har forøvrig ikke turt å lese artiklene enda, jeg vil ikke gjøre det før min sønn er i seng i alle fall, hormonell som jeg er kommer jeg til å grine, og har ikke lyst til å forklare ham at jeg gråter fordi jeg leser om barn som har det vondt.)

Malama sa for 13år siden:

Det er egentlig noe av det jeg anser som vanskeligst ja, å ta et barn inn i sitt hjem, være "mor" for det, men måtte holde tilbake en flik av hjertet sitt, så det ikke skal knuses helt dersom/når barnet skal tilbakeføres... Det tror jeg ikke er en god løsning for ufrivillig barnløse som enda jakter på et eget barn, via assistert befruktnign eller adopsjon. Jeg tror man må ha lagt bak seg den delen, før man kan takle fosterforeldrerollen. (Eller ha fått egne barn, selvsagt.)

Jeg sier ikke at barnløse, frivillig eller ufrivillige såndanne, ikke kan være gode fosterforeldre, men at den rollen er en annen enn det å bli foreldre, så jeg ser ikke synergieffektene Brutus peker på.

Left sa for 13år siden:

Jeg blir også mer og mer sikker å at vi skal bli fosterforeldre en dag, når gutta blir så store at de i større grad er mer selvstendige enn nå. Yes.
Hjertet mitt blør for disse barna som "ingen vil ha".

Katta sa for 13år siden:

Jeg kunne godt hatt et fosterbarn, men jeg hadde rett og slett ikke orket alt mikkmakket rundt. Observasjoner, kontakt med biologiske foreldre og kontakten med barnevernet kan bli i overkant.

Harriet Vane sa for 13år siden:

Jeg har vært ufrivillig barnløs, og ville kanskje ha vurdert å bli fosterforelder, men de to tingene har ingenting med hverandre å gjøre. Alternativet til å ikke kunne få egne barn hadde ikke vært fosterbarn, men adoptivbarn.

Jeg vet nemlig ikke om jeg makter å se et barn bli brutt ned av sine biologiske foreldre som lover og lyver, bygge det møysommelig opp igjen, før vi begynner på nytt. :gal:

Det må bli lettere å ta fra folk omsorgen, kjapt og permanent, helst mens barna er helt små. Men på den annen side ville en sånn politikk neppe medføre lavere terskel for varsling.

Embriksmamma sa for 13år siden:

Det stemmer.

shute sa for 13år siden:

:nemlig:

Altså, jeg mener forsåvidt ikke at de fleste synes ungene er piece of cake heller, men det blir fort litt styrete med tilsynsfører, barnevernkonsulent, fosterhjemsveileder, BUP, PPT, en og annen ankesak og ikke minst samvær med biologiske foreldre som ikke nødvendigvis er spesielt gira på å bidra til å gjøre barn komfortable i fosterhjemmet.

Ja, og grovt underbetalt selvsagt.

Joika sa for 13år siden:

Syntes det verste var å lese om moren til Jørgen som fikk fratatt de eldste barna på grunn av psykisk sykdom, så blir hun gravid på nytt og får Jørgen som hun får beholde i hele 6 uker, før de ser at hun har forsømt dette barnet også. Hvor mange sjanser skal slike foreldre få?? Greit, vi snakker nok ikke om onde og slemme foreldre her, men psyke. Og jeg får frytktelig vondt av denne moren, men er man ikke egnet som omsorgsperson i den grad at man klarer ta rikige avgjørelser for barna og innser egne begrensninger, så bør man heller ikke få mange sjanser. Det er jo lek med liv.

Jørgen, 1 år
Da Adresseavisen skrev at Jørgen trengte fosterhjem, var han ennå ikke født. Moren har tunge psykiske problemer og søsknene var allerede plassert i fosterhjem. De første seks ukene bodde han hjemme hos foreldrene. Barnevernet så raskt at foreldrene slet med å gi sønnen tilstrekkelig omsorg. Da Jørgen ble plassert i fosterhjem, var han tydelig understimulert og vanskelig å få kontakt med. Nå har gutten begynt i barnehage og barnevernet har tro på at det skal gå bra med ham.

Bergensis sa for 13år siden:

Radiosnutten om Anders og Thea var sterke saker. :snufs:

Eg synes reklamen for Stine Sofies Stiftelse er veldig god. Ei kolonne med kva naboen veit, kva lærar veit, kva dama på nærbutikken veit og ei kolonne for kva barnevernet veit. Nokon som veit kva eg meinar? Eg leitar.

Polyanna sa for 13år siden:

Helt annen diskusjon er det ikke. Det hadde vært lettere å rekruttere fosterforeldre med større stabilitet i situasjonen. Om ikke adopsjon, så i hvert fall en viss sannsynlighet for at barnet fikk være der over tid.

Milfrid sa for 13år siden:

Tja. Jeg kan selvfølgelig bare snakke for oss som ufrivillig barnløse var aldri fosterhjem et alternativ til adopsjon, og de hadde alt å gjøre med at vi ønsket oss barn som var våre, ikke bare til låns (ok, alle barn er sånn sett til låns, men du forstår forskjellen). En langtidsplassering hadde ikke vært et fullgod alternativ til adopsjon.

At det kan gjøre det lettere for folk som vurderer fosterhjem i utgangspunktet, det betviler jeg ikke. Men jeg tror ikke fosterhjem kan fungere som et likverdig alternativ til adopsjon, selv om det er en plassering som blir forespeilet å være "permanent".

Og hvis man antar det skal være permanent, hvorfor kan man da ikke frigjøre barnet for adopsjon?

Men jeg er enig i at det ikke ville skadet å gjøre det litt enklere å være fosterforeldre, mht rekrutteringen.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jeg synes vel igrunnen også at fosterbarn som det er liten sjanse at skal tilbakeføres bør frigis for adopsjon dersom dette bedrer sjansen til at det går bra med dem.

safran sa for 13år siden:

Helt enig.

Katta sa for 13år siden:

Men ved adopsjon brytes alle bånd til biologiske foreldre. Det er ikke sikkert det er heldig heller. Det som er poenget for barna tror jeg er å vite at opplegget rundt dem er permanent. Det blir ikke endret. De voksne de bor hos sier ikke fra seg ansvaret fordi ett av de andre barna blir syke og biologiske foreldre får ikke plutselig tilbake omsorgen fordi de har blitt rusfri. Jeg kan se for meg at det kan være vanskelig for store fosterbarn å vite at de faktisk kan sies opp hvis ting blir for tøffe. Det må være best for et barn å vite at det hører til uansett.

Samtidig vil det være dumt om all forbindelse mellom fosterbarn og biologisk opphav brytes. Det burde imidlertid være mulig å finne en løsning på akkurat det slik at man kan være adoptert med fordelen av å ha et fast hjem hvor man hører til og likevel få kjenne sitt biologiske opphav hvis det er formålstjenlig.

Milfrid sa for 13år siden:

Nemlig. Barna bør telle mer enn foreldrene. Nå antas det at det beste for barna er at de ender opp hos biologiske foreldre til slutt. Jeg tror det er best for barna at de vokser opp under stabilie forhold hos noen som er glad i dem og køarer å gi dem det de trenger. Og det vil være lettere for de nye foreldrene også når de vet at de har ansvaret permanent.

safran sa for 13år siden:

jolie sa for 13år siden:

Også enig.

Og jeg synes det er helt bakvendt at barn kan tilbakeføres etter 3 år/5 år/10 år - når foreldrene etter sigende har fått stabla livet sitt på beina. Barn som endelig har slått røtter og blitt trygge på situasjonen skal røskes opp fordi den som er myndig i saken har ønsker om å bli en familie igjen.

Katta sa for 13år siden:

Les det jeg skriver en gang til. Det er mulig det var uklart. Det er dette jeg mener man burde gjøre noe med, men aller helst uten å skrinlegge muligheten for noe kontakt med biologisk opphav.

jolie sa for 13år siden:

I noen tilfeller er det biologiske opphavet til skade for barna, selv i små doser. Jeg har selv sett dette på nært hold. De korte møtene med forelder brøt barna ned for hver gang, og da de ble myndige hadde forelder for nære bånd til dem og trakk dem rett og slett under. Resultatet i dag er ikke pent.

Dette er selvsagt bare én historie - det finnes mange med happy endings også.

Milfrid sa for 13år siden:

Katta, man kan ha åpen adopsjon, hvor det juridiske ansvaret fratas biologiske foreldre, men hvor biologiske foreldre kan vite hvem som har barna, og hvor man også har en viss grad for kontakt, om barna ønsker det.

Det er vel uansett ikke snakk om å fjerne fosterforeldreordningen, men om feks far havner i fengsel i 21 år for å ha drept mor, så kan det kanskje hende at et permanent nytt hjem til ungne hadde vært en ide. Eller om begge foreldrene er tunge narkomane, eller har en tung psykisk diagnose som all erfaring tilsier at man ikke blir frisk fra. Eller der foreldrene har misbrukt barna seksuelt. Altså plasseringer der det er overveiende sannsynlig at foreldrene aldri kan fungere som foreldre.

safran sa for 13år siden:

Men hvis hensikten er å signalisere til barna at de skal vokse opp der de bor, så er ikke dagens fosterhjemsordning det riktige. Det vil stort sett alltid være risiko for at barnet må flytte igjen, selv om barnet plasseres med tanke på oppvekst.

Katta sa for 13år siden:

Åpen adopsjon ja, det er noe som heter det? Det er vel omtrent det jeg prøvde å knote meg frem til at jeg mener kan være lurt. Tryggheten i å være adoptert, men likevel vite hvem opphavet ver. Og med rett til å holde avstand hvis det er riktigst.

Jeg er enig i det, akkurat det med at fosterhjem ikke er nye foreldre til barnet, men en jobb for barnevernet tror jeg er uheldig for de som trenger nytt hjem for en lang periode. Jeg mener faktisk at hvis det går flere år er det bedre for disse barna å vite at de er der de er på permanent basis.

Fosterhjem slik vi kjenner det idag er også et poeng i enkelte tilfeller, men at barn må bytte fosterhjem eller tilbakeføres til ustabile forhold synes jeg er veldig synd.

gajamor sa for 13år siden:

Må man være fosterhjem før man kan bli beredskapshjem?

Milfrid sa for 13år siden:

Åpen adopsjon er i alle fall ganske vanlig her i USA. Om det er mulig i Noege vet jeg faktisk ikke, men jeg vet ei som adopterte bort barnet sitt, og stilte som krav at en i hennes familien skulle ha kontakt med barnet (få besøke det og få rapporter). Men hun ga opp barnet frivillig, altså, det er kanskje av betydning?

Ellers har jo alle adopterte, så lang jeg vet (og så sant det er mulig) krav på å å få vite hvem biologiske foreldre er når de er myndige. I alle fall utenlandsasopterte. Jeg vil anta det gjelder norskadopterte også?

Liljekonvall sa for 13år siden:

Nei. Du kan lese mer info på www.fosterhjem.no

Fløyel sa for 13år siden:

Denne type historier griper en selvfølgelig langt inn ihjerteroten. Og tanken på at man burde ta i ett tak for disse barna stikker dypt.

Men det som forundrer meg mest er, nesten ubetinget, hver gang det er snakk om omsorgssvikt så dras rus inn i diskusjonen. Og jeg blir forundret over de som skriver at man kanskje ikke orker å være fosterhjem fordi man får så mange instanser og forholde seg til - og muligheten for å "måtte gi fra seg barna igjen" er så stor siden man ikke automatisk får adoptere barna.

I mange tilfeller er man fullstendig avhengig av disse instansene - barna kan ha så store psykiske traumer så for at disse skal få den hjelpen som virkelig trengs så holder det ikke med en stødig familie. Familien kan være så ressurssterke som få, men for å kunne gi barna den hjelpen de trenger for å takle personlighetsforstyrrelser, bearbeidelse av traumer, skolegang, bygge opp en sosial tillitt igjen, så er de avhengige av instansene. Mange fosterhjemsbarn har ett stort behov for psykologer - og disse får gjerne fort hjelp så lenge de befinner seg i systemet. Fosterfamilier ønsker noen ganger ikke å adoptere fosterbarna, fordi da mister man all den hjelpen man så sårt trenger.

Det er faktisk bevist at barn helt ned i 3-4 mnd alder har store psykiske problemer pga misshandlingen mor har fått igjennom svangerskap og barnet i tidlig spedbarnsalder. Disse barna og familiene som velger å ta de til seg, er faktisk prisgitt BUP, PPT osv. osv.

safran sa for 13år siden:

Fløyel, for fosterforeldre å måtte forholde seg til ulike instanser kan være utrolig slitsomt selv om fosterbarna åpenbart trenger hjelpen.

Milfrid sa for 13år siden:

Det måtte jo selvfølgelig ikke være slik at man mister hjelpen forsvinner fordi man adopterer. Forøvrig er det også mange som adopterer fra utlandet som får barn med traumer også, både via vanlig adopsjon, men særlig via SN-programmet. Så mange er villige til å til å ta på seg stort ansvar og mange utfordringer, på permanent basis og uten å ha et stort støtteapparat fiks ferdig i ryggen. Jeg vil anta at det også vil gjelde for norske barn som blir frigjort for adopsjon. Man har klart å finne foreldre til eldre søskengrupper på både 2, 3 og 4 barn i Norge. Jeg synes belastningen ved å ha disse barna er et dårlig arument mot å frigjøre dem for adopsjon i lys av det faktum at man klarer å finne foreldre til vanskeligstilte barn fra utlandet.

Embriksmamma sa for 13år siden:

Ja, det stemmer at det er noe som heter åpen adopsjon, og dette er veldig "i vinden" for tiden. Det vil sansynligvis bli brukt i mye større grad enn tidligere i årene fremover.

shute sa for 13år siden:

Det går ikke så fort, men tendensen nå er at man i større grad skal gjennomføre fosterbarnsadopsjoner mot biologiske foreldres vilje, at åpen adopsjon skal benyttes en del og at tilknytning vektlegges i større grad mens biologien vektlegges i mindre grad.

...og så er det jo en del greier rundt det at fosterbarn ofte har en del bagasje som gjør at fosterforeldrene behøver den støtten og oppfølgingen de kan få fra plasserende instans, og som de ikke vil ha om de adopterer.

safran sa for 13år siden:

Intensjonen er jo at det skal være slik, men jeg syns faktisk pendelen svinger andre veien i praksis. Fylkesnemndene henger visst ikke helt med sånn sett.

shute sa for 13år siden:

Mulig det er regionale forskjeller, ikke vet jeg. De som underviser på barnevern på HiO (de er jo ofte nemndmedlemmer selv) og et par barnevernledere jeg har snakket med i Oslo har vært ganske samstemste på at utviklingen går dit i praksis også, i tråd med signalene som har kommet fra myndighetene.

Egenerfaringen, men den blir jo bare et datapunkt, er også at vektingen har vært fornuftig i nemndssaker i det siste.

Bobbelur sa for 13år siden:

Jeg makter det ikke. Som ufb er det eget barn vi vil ha, ikke andres. Om vi hadde fortsatt prosessen med adopsjon, så hadde det blitt vårt barn - ingen andres. Vi valgte å avslutte den prosessen; det er færre barn tilgjengelig for adopsjon enn det er par som vil adoptere.
Hadde vi blitt fosterhjem tror jeg at jeg ville følt det på samme måte som jeg gjør med Stesønn. Han er et barn jeg skal gi omsorg, men han er ikke mitt barn og jeg får ikke til å involvere meg hundre prosent i ham. Han har en mor og en far som skal det.
Barn som trenger fosterhjem blir noe helt annet for meg. Om vi en gang blir fosterhjem så er det ikke fordi vi ønsker oss barn, men fordi vi vil hjelpe. I tillegg til at det blir en jobb.

gajamor sa for 13år siden:

Er det noen som vet noe om hvordan det er å være beredskapshjem?