Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget eller om jeg kommer til å poste det. Jeg vet at jeg har mange tanker i kveld og at jeg trenger å sortere litt.
Bakgrunnen er en telefonsamtale og et reisebrev fra søsteren min som er ute på lang reise. Hun har reist i noen måneder og hatt sitt livs opplevelse. Truffet hyggelige mennesker og besøkt byer og steder jeg har både hørt alt om og ikke hørt noe om. Reisen har vært et eventyr med nesten utelukkende positive opplevelser og glade meldinger hjem. Helt til de kom til India. Som hun selv beskriver det var det som et knyttneveslag midt i magen da de tok de første skrittene ut i Dehlis gater. Det jævligste av det jævlige slo imot dem i gaten. Det var møkk, piss, dritt og faenskap overalt, det var tusenvis av mennesker, og det flokket seg folk rundt dem for å tigge. Fattigdommen var naken, folk bodde overalt. Pappesker, pinner og plast utgjorde hjelpeløst ubeskyttede hjem. Søsteren min er svært glad i mennesker, svært glad i barn og har en utpreget rettferdighetssans. Det skar henne i hjertet å måtte avvise alle barna som ba om penger, mat eller sjokolade eller hva som helst. Ord blir fattige for det er umulig å beskrive.
Alt dette er kjent stoff. Jeg har lest om det og sett det på TV. Jeg advarte henne mot det før de reiste. Men du vet ikke hva det er snakk om før du har kjent det på kroppen i følge søsteren min. Ikke før du har sittet 5 timer på gulvet i en skranglete buss ved siden av en gammel bestemor med et bittelite spedbarn, mens velfødde kvinner og menn av høyere kaste opptar to seter hver. Ikke før du er blitt vant til å møte små, brune øyne med desperate blikk som trygler om hjelp. Ikke før du har sett triste mødre vaske barneklær i skittenbrunt vann. Ikke før du med egne øyne har sett radmagre syke babyer. Lenger orker ikke jeg å tenke....
Så tenker jeg på mitt rene velstelte barn som ligger under dyna i senga og sover trygt. Og jeg tenker på diskusjonene vi har hatt her inne de siste dagene, om hva som er en dårlig mor, og hva som er en perfekt mor. Så ser jeg i den ene diskusjonen der jeg har skrevet at det er viktig at barn har et godt kosthold for fremme en god helse. "Men er det det viktigste" er det noen som spør. Jeg må tenke - "Hva er det viktigste". Gi meg gjerne svaret den som har det, for sannelig om jeg vet. For den indiske alenemoren i den laveste kasten i slummen er kanskje det viktigste at barna har fått mest mulig penger ut av tiggingen i dag, sånn at de kan få seg litt mat. For meg som har hele verden av muligheter, og kan gi barnet mitt hva jeg vil, er det vanskelig å finne svar.
Vi har unike muligheter til å gi barna våre det beste denne verden har å tilby her i Norge. Vi lever i en del av verden der de aller, aller fleste av oss har tilgang på alt vi trenger og tusen ganger mer. Personlig har jeg det så godt at jeg ikke vet hva som viktigst. Jeg vet at jeg ønsker å gi datteren min alt jeg kan. Enkelt og greit. Det er viktig - å gjøre sitt aller beste. Det glipper nok i ny og ne, vi er ikke supermennesker og vi er ikke perfekte. Men vi har muligheter til å gjøre vårt aller beste hvis vi ønsker det. Vi har muligheter til å skape sunne, friske, gode, rettferdige, trygge, snille, kunnskapsrike, inkluderende mennesker. Vi har muligheten til å gi barna våre håp for fremtiden, og det er stort. I det ligger det håp for barna i India også.
Det var tankene mine i kveld. En merkelig følelse fordi det var så godt å snakke med søsteren min for første gang på flere måneder. Men det hun hadde å fortelle gjorde meg så trist til sinns.
Takk til alle som gadd lese. Jeg vil gjerne høre refleksjoner og tanker rundt temaet. Jeg vet mange tenker at "jeg kan ikke gjøre noe fra eller til likevel", og det gjør ofte jeg også. Men jeg skylder meg selv og barnet mitt å gi henne mitt aller beste. Jeg skylder henne å bruke de mulighetene jeg har til å gi henne det viktigste. Hvis jeg finner ut hva det er da. Ikke minst skylder jeg både henne og meg selv å gi henne håp for fremtiden. Uten barna stopper verden.
Jeg tror vi alle kan ha godt av å bli minnet på, sånn i ny og ne -
hvor utrolig heldige vi er, som tar det nærmest for gitt
at barna våre vokser opp i trygge omgivelser, med mat på bordet og klær på kroppen. :nemlig:
Veldig godt og tankevekkende innlegg. Vi lever godt i vår egen, beskyttede boble her i Norge, og det er lett å ta det for gitt. Det har vi også lov til å være glade og taknemlige for. Men nettop fordi vi er så priveligerte og har muligheter for våre barn som andre ikke engang kan drømme om, så er det utrolig viktig å bevisstgjøre våre barn om at det nytter å gjøre noe! Kanskje det er generasjonen som kan virkeliggjøre drømmen om å gjøre slutt på ekstram fattigdom og skape en bedre verden, også for barna i den 3. verden?
Jeg kjenner meg igjen i mange av tankene dine. Jeg kunne kommentert flere av de tingene du skriver, men bare en av dem vil jeg ta tak i nå... dette med hva vi har av muligheter til å gi våre barn.
I vårt vestlige, deilige komfortable Norge kan de fleste av oss drukne barna våre i materielle goder. Selv har jeg akkurat laget 3-årsbursdag med 14 unger og 14 tilhørende foreldre... ballonger, geletog og sjokoladekakeborg. Sønnen min fikk masse flotte presanger og han mangler ingen ting. Spørsmålet som jeg ofte stiller meg, er om jeg har kapasitet til å gi barnet mitt livskvalitet og ikke bare høy levestandard. Den karusellen vi kaller livet går stadig for fort for meg, og jeg føler mye på at jeg ikke har nok overskudd til min aktive 3-åring (har baby også). Setter jeg meg ofte nok ned sammen med han og lytter til hva han tenker, stopper vi ofte nok opp sammen og studerer en sommerfugl, føler han at mamma er virkelig tilstede... eller er mamma bare en virvelvind som løper rundt for å ordne og fikse... ?
Jeg tror at barna i mange land vi kaller fattige har det like godt som en del barn i Norge.
Innlegget er velskrevet, jeg er enig i det. Men man må nesten se hva som er "god oppdragelse" ut fra samfunnet man lever i. Når man setter ting på spissen, så er det alltid noe som er verre, bedre eller hva det nå enn måtte være.
Det er som er viktigst for en mor i Namibia, i Vietnam, i Chile, er nødvendigst ikke det som er viktigst for oss. Man kan ikke sammenligne. Men man kan bry seg, så absolutt. Man kan, selv om man sitter på bjerget her, gjøre en innsats gjennom ulike organisasjoner. Man kan lære barna, som nevnt over, til å bli gode medmennesker, men en god porsjon empati for de som ikke har hva vi har. Men sammenligne hvordan vi lever i to slike vidt forskjellige land, det blir i mine øyne rett og slett ikke helt riktig.
Enig. Vise solidaritet med de som ikke har det bra. Mindre egosentrerte unger hadde vært en ide. Da må vi voksne skjønne vår rolle i det.... og gjøre noe for det... En stor oppgave slik jeg ser det. Hvis vi skal "koke" det ned til vår hverdag, for å være konkret, hvor starter vi?
Dette er tanker jeg går med hele tiden også.
Da jeg var mindre sa jeg alltid at jeg ikke skulle ha barn før vi hadde økonomi til at jeg kunne være hjemme med dem. Vel, det var en kamel å svelge....
Nå må jeg minne meg selv på at huset ikke alltid må være perfekt støvfritt og ryddet, men at det er vel så viktig at guttene har en mamma som er tilstede.
Jeg husker godt dette innlegget fra NM. Jeg fikk tårer i øynene da, og jeg gjør det nå. Det er et innlegg man godt kan ha i bakhodet og ta fram når man trenger et bredere perspektiv.
Jeg slutter meg til Polyanna og sier at vi må lære våre barn å bry seg om, og gjøre noe, for andre.
Viktig tråd dette her, og et innlegg jeg kommer til å vise mannen min, så kan vi prate litt om hvordan vi har det og hva vi ønsker, og gjør, for ungene våre.
Noen fasit har jeg ikke, men her er noen tanker.
Vi lever i et velferdssamfunn, og har tilgang på det meste av materielle goder.
Noen behov hos barn, er faktiske (klær, mat) og noen er skapt (leker etc).
Vi prøver å lære barna våre å være takknemmelige for hva de har. Vi arver mye klær til dem fra venner, så foreløbig er det lite mas om det temaet (men på den annen side, eldstemann er bare 4 år...). Leker får de fra tid til annen, men vi har hittil sluppet unna hylene unger i lekebutikker og andre steder. De godtar nei.
Men, det vikitgste av alt, tror jeg, er å være tilstede for barna. Høre hva de har å si, ikke avfeie dem pga dårlig tid (selv om det ikke er lett alltid), ta dem på alvor og la dem være barn. Vise dem med ord og handling hvor mye de betyr for oss, og hvor høyt vi elsker dem, sånn at de en dag selv tør å formidle egen kjærlighet til andre. Gi dem tro på seg selv og sine evner, og skape trygge barn.
Samme tankene har jeg fått i forkant og under innsamlingsaksjonen i går....
Så veldige forskjeller det er her i verden, og vi klager over så mye her i Norge hvor flertallet har det meget bra.
En tanke-vekker UTEN TVIL!!!!!
Her sitter jeg å blir helt tom invendig... Har bettopp bestil tapet til 2 etg i det 1år gamle huset vi eier og tapet kostet 700kr for en rull på 7 kvadrat... Audien står utfor... Vi har det godt, altfor godt... Opptatt av oss selv og det materialistiske rundt oss...
Allikevel om jeg sitter her, mange 1000 mil fra de i India og de andre trengende så blir det feil å si at vi kan ikke gjøre noe... Det er ikke mye, men litt er det... Jeg gir min støtte til tv aksjonenen hvert år og så har vi et fadderbarn som heter Maximiliano fra Uruguay... En hærlig gutt som bor i en "plan fadder gutt"
Hvert år får vi et nytt bilde av ham og vi får brev hvordan han er på skolen etc. Han er visst en ramp :fnise:
Dette var det første som slo meg da jeg leste innlegget ditt, så det er mulig det er litt rotete, men håper jeg fikk det riktig frem:)
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
