Det kan godt være jeg er merkelig, eller sart, eller noe annet, men jeg skjønner ikke greia med at alt er "nazi". At man er nazi om man er streng. Og at man kan kalle seg selv nazi-mamma. Jeg får litt vondt i magen når jeg ser de to ordene satt sammen på den måten.
Å være nazi er i mitt hode å være positiv til utryddelser av et og annet folkeslag, folkemord og de grusomste overgrep jeg kan tenke meg. Når jeg da ser det ordet brukt om å være streng, kjenner jeg at jeg får litt følelsen av at det som skjedde da naziene fikk herje fritt ikke er noen big deal. Ikke noe verre enn å nekte ungene lørdagsgod, lizzom..
Hvordan kan man sette det ordet i sammenheng med å være en mamma/pappa som kanskje er litt streng? :confused:
Jeg er helt enig med deg. Får ikke vondt inni meg, men synes bare det er rart. Nazi betyr jo ikke rigid eller streng.
Samme med "schizofren". Hører folk bruke det på samme måte når de skal beskrive at de liker forskjellige ting. Det er ikke akkurat det som er det mest typiske for shizofrene.
Det er mulig dette startet med meg, tror jeg. Jeg kaller meg nazimamma til tider. Når jeg er nazimamma så er jeg en sånn mamma som ikke har en millimeter av hverken forståelse eller sympati med ungene mine, men tvinger gjennom feks skolearbeid uten antydning til nåde. Kosemamma er hun som møter opp når ungene er syke eller lei seg. (Medmindre de er lei seg fordi leksene ikke er gjort - da er det ekstremvarianten med empati nedarvet fra mørke, tyske tider som stiller opp.)
I min verden så er det å ha et litt nazi forhold til noe ikke i utgangspunktet noe positivt da man kanskje går litt lenger i denne saken etter teorien om at målet helliger middelet. Dog ikke så langt som til folkemord - det får være grenser på samvittighet overfor kommaregler.
Nazismen var ansvarlig for folkemord, men den hadde karaktertrekk ellers også som gjør at det kan være et anvendelig adjektiv i noen sammenhenger - uten at man dermed er for etnisk rensning.
Det har vel blitt et ganske vanlig uttrykk for stiv/streng/firkanta etterhvert. Første gang jeg hørte det var fra en av naboene her... type 4-5 år siden.
Ja, ute i verden hører jeg det stadig altså. Jeg bare har ikke sett det på forumet her så mye og vet at jeg har brukt det litt i nyere tid. :ikke trendsetter på akkurat dette:
Men nazimamma når man sier det selv er vel litt som hønemor - man sier det i en betydning som egentlig ikke er så veldig positiv, men med et glimt i øyet fordi man egentlig synes det er ganske positivt/nødvendig likevel.
Jeg opplever det faktisk som et "fordekt positivt" ord, som man kaller seg selv for å få fram at man setter grenser, er tydelig og konsekvent (men at barna dermed synes foreldrene er streng(ere enn andre foreldre)).
Det er nettopp det jeg gjør også, og det er kanskje derfor jeg opplever det som så veldig feil. Det er jo faktisk en god ting å sørge for at ungene får leksene gjort (som i eksempelet fra smilefjes), så hvordan det kan ha noen sammenheng med å være nazi er det jeg sliter med å forstå.
Du skjønner at det er noe humor også her? At man ved å kalle seg nazimamma altså ikke mener at man er på eksakt samme nivå som de strammeste nazistene?
Det er forøvrig ikke sagt at det er torturerte ofre for Mengele man henviser til heller. Barn av nazister mottok også en oppdragelse som lå et stykke til høyre for barna av hippietiden.
Jeg bruker det med litt ironisk distanse - tenåringselevene mine bruker det i ett sett; lærere som gjør noe som helst forsøk på å sette grenser blir lett omtalt som "nazi-lærere". :knegg:
Jeg tror vi kanskje bare må leve med at dagens generasjon unge ikke har det samme forholdet til krigens grusomheter som de to-tre foregående generasjonene hadde. Nå finnes det ikke så mange som har førstehåndserfaringer lenger og det spøkes med Hitler på en annen måte enn hva som ville vært tenkelig for ikke så mange årene siden.
Jeg har hørt begrepet i minst 15 år (helt siden jeg var på ungdomsskolen og refererte til både naziforeldre og "å være helt nazi på noe") så jeg tenker i grunn ikke veldig mye over hva som ligger eller ikke ligger bak begrepet.
Utrykket er mye eldre enn det. Vi brukte det på åttitallet om det vi oppfattet som rigid eller urettferdig strenghet. Jeg reagerer ikke spesielt på ordet. Jeg oppfatter at det har en viss humoristisk/positiv vinkling når man sier det om seg selv, men ikke nødvendigvis når man sier det om andre.
Hmm.. Skjønner at jeg er gammeldags og utdattert. Hadde sønnen min kalt meg nazi-mamma hadde jeg blitt skikkelig lei meg, og sørget for at han fikk en ordentlig kunnskap om hva nazi egentlig er og hva de står for.
Jeg bruker også dette ordet som en "metafor" på noe som er rigid og urimelig strengt, ofte i en humoristisk beskrivelse (eller forsøket på en...). Det er nok en bruk av ordet som er ganske vanlig blandt de jeg kjenner, og gamle tiders assosiasjoner er ikke så fremtredende.
Er det ikke slik med ord da, at de endrer betydning etter som tiden går og bruken av ordet varierer? At noen bruker dette ordet i en annen sammenheng nå betyr jo ikke at de benekter holocaust eller bagatelliserer nazizmen som ideologi?
Som en person som har svært god kunnskap om nazisme, holocaust og den andre verdenskrig kan jeg trøste / skremme deg med at det ikke nødvendigvis hjelper. :knegg:
Seneste i forrige uke fikk jeg sjansen til å si "vel, jeg er nazi på bilsikring, ok?" under en diskusjon.
Ord forandrer mening. Noen ganger går det kjapt, noen ganger tar det tid.
Selvsagt kan man klamre seg fast til den opprinnelige meningen og, i denne situasjonen spesielt, gjøre det til et monument over hva det pleide å bety, eller man kan godta evolusjonen språk til en hver tid gjennomgår.
I og med at det er fullstendig håpløst å stritte i mot så tenker jeg det er greiest å bare flyte med.
Dessuten så liker jeg at vi tar makten fra ordet.
I samme sjanger vil jeg anbefale den flotte South Park episoden "the F-word".
Sånn rent forøvrig.
Jeg kunne kanskje vært enig i at man kunne sagt at ord forandringer mening og ta makten fra ordet, dersom nazismen var utdødd og et overstått kapittel. Problemet er i mine øyne at det ikke er det, og det er ikke mer enn 10 år siden vi hadde et rasemotivert drap utført av noen som betegnet seg selv som nynazister. 10 år er kort tid i historisk sammenheng, og siden nazismeideologien fremdeles eksisterer i sin opprinnelige form, er det upassende å skulle tillegge ordet en annen betydning. Tenker jeg.
Jeg har ingen problemer med å forstå at noen reagerer på ordbruken, men personlig skaper det ingen reaksjon.
Jeg syns det er rart at ikke flere er enig med HI og deler hennes syn. Det hadde jeg forventet. Siden så mange følger tanken om at man ikke skal si neger. Selv om ordet har forandret seg og man ikke bruker det likt lenger, så skjønner svært mange at man ikke sier neger i dag.
Jeg er ikke tilhenger av at et så belastede ord skal gå inn i hverdagsspråket selv om jeg ikke akkurat har reagert så veldig på at andre bruker det. Det jeg har reagert på, er at det har en smitteeffekt, slik at nå er det mange som plutselig er nazimamma eller nazi (og det i situasjoner der de egentlig setter grenser som er helt "normale", synes jeg). Det blir litt kjedelig, akkurat som "sinnsykt", "klikke i vinkel" og "hva-har-du" som har hatt sine glansperioder her eller i RL.
Og det å ta makten fra ordet skjønner jeg ikke helt. Det blir litt som å insistere på å bruke "neger" for å ufarliggjøre det.
Men "the soup nazi" i Seinfeld glemmer jeg aldri. :haha:
Det er iallefall ikke noe nytt uttrykk. Jeg har hørt det brukt på diverese rigide tilstander siden ungdomsskolen, og jeg får i grunnen ikke særlig vondt inni meg av at dette uttrykket brukes om ting som idiotisk rigid på en eller annen måte.
Jeg er også storbruker av kraftuttrykk selv, så det ville være stenkasting i glasshus å klage på andres uttrykk.
Nei, det blir ikke det samme. Nazi bruker man hovedsaklig med en humoristisk vri, og til dels om seg selv, mens neger blir brukt om andre som helst vil slippe.
Akkurat det er jo gjort. Svarte (i USA, mener NY) begynte jo å kalle seg "nigger" og homofile (i Norge) kaller seg "homser". Begge disse ordene var tidligere skjelsord.
Når det er sagt er det jo en stor forskjell på å normalisere et ord som i utgangspunktet er et skjelsord men som beskriver noe som ikke er negativt. Og det å normalisere et ord som i utgangspunktet er er skjelsord men som beskriver noe som er negativt.
Jeg tenker ikke mye over det. For meg var dette et vanlig ord på 80 tallet, så jeg kjenner til bruken, men bruker det ikke selv.
Jeg er vant med det fra tidligere jeg også, men jeg trodde det var brukt kun blandt fjortiser. Å se det brukt av det jeg ser på som oppegående, voksne mennesker, overrasker meg litt. Har aldri opplevd det før.
Nja. Det er noe forskjell på hvordan ordet neger har blitt brukt og nazi har blitt brukt, da.
Grunnen til at jeg ser det som å ta makten fra ordet er fordi det har blitt en slags latterliggjørelse fremfor en skummel hederstittel.
Det betyr ikke at jeg verken undervurderer eller ufarliggjør det som ligger bak de menneskene som ærlig kaller seg nazister.
... okay, det er ikke sant, jeg undervurderer Tore Tvedt støtt og stadig. Han er jo fjompesmurfen tross alt.
Jeg mener også at det er en annen variant av å ødelegge kraften i ordet enn metoden som er brukt om rase og seksuell legning. Men latterliggjøring er greit det også. Det er forhåpentligvis ikke like hipt å være nynazist hvis annenhver man snakker med forbinder det med å være mer enn normalt stiv på leksene.
Tja. Bestefaren min var offer for nazistene. Jobbet på Blodveien, ble atskilt fra familie, flyktet til fots i kulda sammen med mange (og opplevde at små barn døde), så grusomme ting og var timer unna henrettelse da krigen tok slutt. Det hindret ikke han i å bruke ordet i andre sammenhenger senere i livet. F.eks. når han var skikkelig irritert på bestemoren min som hadde noen ufravikelige prinsipper. Men han sa det ikke høyt, da. Bare mumlet irritert.
Men det var definitivt ikke fordekt skryt, altså.
Slik jeg tolker ordet så handler det mer om den tyske, militante "Ordnüng muss sein!"-stilen enn om folkemord.
