I siste foreldre og barn står det en artikkel om foreldre som utleverer barna sine på nettet, og da snakker man om foreldre som har blitt frattatt omsorgen, og som bruker nettet for å kjempe mot myndigheten.Hele artikkelen ligger ikke ute, bare introen, dessverre:
Det var blant annet et intervju mot en mor, som hevdet (fritt sittert) at barnevernet ikke grep inn der det var behov for hjelp, men i stedet tok barna der det ikke var grunn til omsorgsovertakelse.
Også i andre sammenhenger har jeg møtt på holdninger om at det å få og ha barn er en menneskerett, og da lurer jeg virkelig på om vi har foreldrevern i dette landet, og ikke barnevern?
Hvor ille må det være før barnevernet kan gripe inn? Jeg er sikker på at det knapt finnes noen mennesker som er enige i at de ikke er gode foreldre, men kan barnevernet ta sånne hensyn?
Og hva synes dere om å bruke nettet som kamparena, og henge ut barna på nettet? For dem som ikke har lest artikkelen var det snakk om navn, bilder, hele psykolograpporter, alle saksdokumenter, påstander om seksuelt misbruk osv. Og jeg kjente jeg ble både sint og kvalm av å lese om det :mad:.
Har vi barnevern eller foreldrevern i Norge, og er det til barnas beste at man gir foreldrene sjanse på sjanse? Betyr biologi så mye?? Jeg mener et sterkt nei. Barna har det bedre i et nytt, varmt og kjærlig hjem, enn hos en biologisk mor og/eller far som ikke evner å gi omsorg og kjærlighet.
Jeg tror at de som blir fratatt barna og ikke skjønner det, ikke er mentalt oppegående nok til å innse at de tar feil. De burde skjermes fra seg selv og ikke få lov til å bruke barna som skjold i kampen.
Jeg tror du finner svært få som blir fratatt barna, og som vil si høyt at de forstår hvorfor... Men så er det vel slik at de fleste som blir fratatt barna blir fratatt dem fordi de ikke er særlig mentalt oppegående ;)
Men enig, de burde skjermes for seg selv, og ikke få bruke barna som skjold i kampen. Og det er nifst at et barn ikke ha større rettsvern enn som så :(
De finnes nå de, de som innser sine feil og mangler. Det er en forskjell på være trist og fortvilet over å bli fratatt barna og det å ikke innse, i det lange løp, at det er til barnets beste.
Artikkelen ligger dessverre ikke ute, bare en liten intro til den :( Men jeg hadde så lyst til å diskutere saken at jeg la den ut her likevel..... Jeg jobber ikke for F&B, altså, så dette er ikke en oppfordring til løp og kjøp :fnise:
Det er vel å forenkle problematikken grovt. De fleste som blir fratatt barna eller som får hjelp av barnevernet trenger ikke være lite mentalt oppegående. Men det kan være årsaker som psykisk sykdom, alkohol-og rusproblemer eller ulike grunner til at de har bristende forutsetninger for å gi god omsorg.
Mulig at det er en grov forenkling, men jeg tipper at en del av dem vil havne i kategorien som innser at barnevernet gjør jobben sin, og som dermed blir en usynlig gruppe vi aldri hører noe om. De vi hører noe om er vel de som ikke er mentalt oppegående.
Men jeg tar selvfølgelig høyde for at det i faktisk skjer feil hos barnevernet også, og at foreldre blir fratatt omsorgen på svakt grunnlag. Men vil likevel tro (har ikke noe grunnlag for å vite!) at i langt de fleste tilfellene er det grunnene gode nok, og at å la barna bli hos foreldrene vil bety foreldrevern, ikke barnevern.
Men vil de da ikke forstå hvorfor? Mennesker om ikke fatter og begriper at barna deres har det vondt vil jeg så absolutt karakterisere som mentalt meget lite oppegående.
Det kommer an på hva man mener med mentalt lite oppegående? Mener man mindre intelligent ved lav iq eller type ubestemt hjerneskade? Eller er man lite mentalt oppegående fordi man har et rusproblem f.eks?
Jeg tror en god del vet at de ikke gir god nok omsorg, men de forstår kanskje ikke i hvilken grad det er skadelig. Det er også de som av ulike årsaker er såpass selvsentrerte og egoistiske at de bryr seg for lite, men forstår alikevel ikke at de ikke burde ha omsorgen, fordi de ikke ser feil ved seg selv. Det er de som er såpass skadd av egen dårlig oppvekst, som ikke har fått hjelp og derfor ikke klarer å se at de viderfører det som er dårlig. Det kan jo også gå på å ikke ville få dårlig omdømme og ripe i lakken.
Jeg mener også at det ser ut som at foreldrevernet står sterkt, men i barnevernet jobber det fagpersoner som sikkert ser sakene fra andre vinklinger enn oss som dømmer utifra media. F.eks dette med at omsorgsovertagelse som er nødvendig på lang sikt, men kan være traumatiserende for barnet som tross dårlig omsorg er svært knyttet til foreldrene, og alikevel vil føle det som et overgrep at de blir tatt vekk. I slike saker vil vi kanskje skrike opp om overtagelse, mens fagpersoner kan ha en mer gradvis og hjelpende tilnærming til det.
De aller fleste feilvurderingene som gjøres av barnevernet handler om at barn blir værende for lenge hos sine foreldre. Altså at barnevernet griper inn alt for sent. Foreldrevernet er svært sterkt i Norge, og selv om barnevernet griper inn der de ikke burde i sjeldne tilfeller, så er det største problemet at de griper inn for sent eller at de ikke kommer med tiltak tidlig nok. Jeg tror mange flere kunne vært reddet om de ble tatt hånd om av barnevernet på et tidligere tidspunkt.
Å bruke internett eller andre media som kamparena mot barnevernet med barnet som fremste middel syns jeg er hårreisende oppførsel. Det kan umulig være til barnets beste å brette ut barnets privatliv i full offentlighet. I beste fall vil jeg kunne se på det som dårlig dømmekraft, men i de fleste tilfeller vil jeg tenke at de foreldrene som gjør sånt har en svært svekket sak. For ikke å snakke om hvor vondt det må være for barnet resten av livet å ha blitt stilt til offentlig beskuelse på den måten.
Å ha barn er ikkje ein menneskerett, men eit privilegium ein skal forvalte på ein respekt-, ansvars- og omsorgsfull måte. Det fins mange ulike måtar å oppdra born på, men i situasjonar der ein ikkje er i tvil om at barnet ikkje har det godt heime - og det framstår som tydeleg at barnet vil få det betre ein annan stad, så meiner eg det er rett å gripe inn.
Ut i fra endel graverende historier jeg kjenner til personlig, vet jeg dessverre litt om at foreldrevernet er større enn barnevernet her til lands...
Jeg er veldig enig med Sitron her at mennesker som bruker barna som skjold i kampen - og legger ut på internet om deres historier - burde skjermes mot seg selv... De vet ikke hva de gjør i det lange løp...
Jeg mener bestemt at det ikke er en menneskerett å ha barn - spesielt ikke når man viser seg uegnet til å ta vare på dem fysisk og ikke minst psykisk.
Stemmer i blant de som mener at det ikke er en menneskerett å få beholde barn som ikke følges opp tilstrekkelig.
Problemet er vel ofte at man ikke ser dette selv. Fornektelse er vel ganske vanlig i en del slike tilfeller. Jeg tenker på alkoholikere, andre rusmisbrukere og psykisk syke. De klarer rett og slett ikke å innrømme overfor seg selv hvor alvorlig det er, og derfor blir de jo alldeles sjokkert når barnevernet griper inn. Jeg skjønner jo at de blir fortvilet, for de har jo ikke sett dette. Men jeg mener likefullt at barnevernet gjør det rette (men etter min oppfatning ikke alltid nok).
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
