En artikkel i VG snakker om "tigerforeldre" og viser ytterpunkter i begge ender. De som driver rovdrift på ungene, og de som ikke krever noe. Jeg syntes artikkelen var altfor lite nyansert, og ikke minst bygget den på en forventning om at suksess i yrkeslivet er eneste faktor til lykke i livet - hos personen selv og foreldre. Når starter livet? Er det når man er ferdigutdannet?
Å kjenne litt etter på hva som motiverte en selv i oppveksten på ulike felt derimot, er dog litt interessant. Opplevde man press av noe slag? Tvang? Skulle man lykkes for seg selv eller andre? Hvordan er når noen ikke bryr seg? Når starter indre motivasjon å fungere? Og hva er det til syvende og sist som definerer hva et suksess i livet er?
Hva tenker dere om oppfølging av barn på skole og fridtidsaktiviteter. Hvor mye vekter dere det, og på hvilken måte fremmer dere dette?
Jeg har lest om hun gærne tigermammaen i USA som spotter ungene sine, nekter dem å gå på do og slikt, og er fasadeflau over det, men møtt med kritikk så syns hun jo egentlig at det er helt OK å være sånn. Jeg er så lei av at alle oppdragelsesmetoder skal settes i båser, kalles noe, og alle skal være helt riv, ruskende sprutsprø om man overdriver dem.
Jeg tror at noe midt i mellom er OK. Det er bra å ha forventninger til barn, og å kreve noe. Jeg vil ikke at barnet mitt ikke skal kunne ta vare på seg selv. Jeg vil at han skal forstå at om han vil bli det han vil, så krever det innsats. Det krever innsats å være en del av et samfunn, og det skal han ta ansvar for. Samtidig skal jeg beskytte ham mot ting som er for stort for ham å ta tak i selv, men han skal også forstå at jeg har min egen begrensning.
Jeg har vokst opp med en lightversion av tigermamma og det var i hovedsak motiverende og bra for meg. Jeg vet ikke om jeg hadde klart å motivere meg i like stor grad på egen hånd om ikke mamma hadde like klare forventninger til resultater.
På den andre siden var det inni hampen grønnjævlig irriterende og alltid få høre "hva kunne du ha gjort bedre her da?" (sagt med et smil, selvsagt :snill:) da jeg kom storfornøyd hjem med femmere.
Men, jeg hadde valgt det samme igjen. Jeg vil mye mye heller ha foreldre (og være en forelder) som bryr seg og stiller krav enn det motsatte. Samfunnet stiller også krav til en når en kommer ut i verden på egenhånd.
Men, moren min var aldri så ekstrem som hun i artikkelen. Og det vil jeg heller ikke være. Det dreier seg simpelthen om respekt for andre. Det hun holder på med er respektløst spør du meg.
Jeg tenker at som med så mye annet så er det fint med en mellomting. For høye krav kan jo virke mot sin hensikt også. Med eldste stiller jeg høye krav til skolearbeid, for jeg vet jo at hun kan, og noe annet enn bra resultater skyldes ene og alene latskap (det har vi heldigvis ikke opplevd enda). Men når det gjelder skitreningen f.eks. stiller jeg krav om at hun er med, ikke at hun skal spurtslå alle andre på målstreken, det vet jeg jo at ikke går.
Jeg kommer også fra et hjem med høye krav til skolearbeid, men samtidig var det mye støtte og hjelp hvis vi ikke fikk det til.
Jeg kom også fra et hjem der de hadde høye forventninger til skolen. Jeg hadde vel noe anlegg for det, og jeg antar de så en del potensiale i det. Mine søsken derimot, var andre typer og de hadde ikke samme forventninger der følte jeg. Dette ble også litt uheldig etter hvert fsyntes vel både jeg og søsknene mine. Man ble sammenlignet.
Jeg hadde svært dårlig selvtillit sosialt sett, og etter hvert ble skolen det eneste stedet jeg kunne være noe. Uten gode karakterer så var jeg ingen ting. Jeg måtte ikke skuffe noen, og opplevde vel at jeg fikk verdi hos lærere og foreldre ved å få gode karakterer. Så var jeg ikke helt usynlig.
På fritida var det derimot ikke noe press. Vi deltok på det vi likte, og hadde stor glede av det. Jeg elsket å spille orgel, og har spilt og lært meg ting i alle år fordi det gir meg stor glede.
Hva tenker jeg så ovenfor egne barn. Jo vi støtter og deltar og hjelper og motiverer. Men de må ikke være best. Vi ser utviklingen storesøster i 2. klasse nå er i, og gleden hun har over å klare ting, og roser og følger opp. Vår interesse i seg selv ser vi har stor påvirkning. Vi vektlegger dog også at hun er sosial, har venner, trives og opplever skolen som et positivt sted å være.
Jeg håper vi klarer å få dem til å føle seg viktige for alt det andre de er, og ikke for skoleprestasjoner. De skal ikke prestere for oss. De skal oppnå ting for seg selv.
Barndom er også livet. Her legges føringer for hvordan vi vil ha det som mennesker når vi blir voksne. Mange opplever leie ting da, som forfølger oss senere. Å leve skal være å ha det bra. Å være glad.
Det er ingen motsetning til å gjøre det man skal og jobbe målrettet med ting. Men for å klare det optimalt, så er det godt med gode rammer rundt seg. Det er et av mine mål.
Det var først når jeg møtte mannen min, som brydde seg om meg - "hei her er jeg og jeg er en person jeg også", at noen så hvem jeg egentlig var. Det føles mye bedre å ha verdi som menneske, enn bare å måle seg selv ut fra prestasjoner. Hvilke karakterer han hadde på skolen var heller ikke viktig for meg. Det trodde jeg faktisk skulle bety noe før jeg visste noe om hva parforhold går ut på. Men det var jo alt det andre som var viktig.
Min tvinges mothårs, skrikende og hylende om det trengs til å ta skolearbeidet på alvor. Som regel trengs slett ikke det - det holder å si at sånn og slik skal de gjøre. På fritidsaktiviteter så bestemmer de hundre prosent selv. Jeg begrenser bruk av skjerm og pådytter utetid da. På den eldste også.
Jeg er oppvokst i et hjem hvor ikke opplevde noen forventinger i forhold til skolearbeid, prestasjoner etc. Mine barn har sammenlignet med meg en tigermor i henhold til skolearbeid og investering i det - tror jeg.
Mine foreldre var nok tigerforeldre i forhold til prestasjoner på skolen og leksearbeid, men så liberale på alt annet at det føles som en lett form for omsorgssvikt. I tillegg meldte de seg ut, de krevde resultater, men hektet seg selv av lasset. Jeg skulle bare komme med karakterboken i slutten av året.
Nå har ikke poden begynt på skole enda, men jeg tror jeg er en typisk moteraksjon. Det er mye jeg har forventninger til i podens liv, men jeg vil aldri la ham vokse opp i den tro at karakterene hans er det viktigste i livet.
Da jeg sent i barneårene/tidlig i tenårene opplevde uhyre vanskelige situasjoner, så trodde jeg at det var samme hvordan jeg hadde det, bare det ikke gikk ut over karakterene mine. Det gjorde det ikke. Ingen grunn til å alarmere foreldrene mine.
Mine foreldre stilte ikke så store krav, men de fulgte opp. De kunne egentlig godt stilt større krav til meg, det tror jeg hadde vært positivt på mange måter. Det må vel være en balanse i alt. Hvis man må prestere for å være noe eller få oppmerksomhet blir det galt. Hvis man ikke stilles krav til over hodet blir det minst like galt. Jeg krever definitivt at ungene mine skal gjøre skolearbeidet sitt. Jeg krever i og for seg resultater også, men jeg krever på ingen måte at de skal være best, og jeg jobber aktivt med å gi dem holdninger om at det å være best i noe ikke gjør at man er mer verdt. Og at man ikke trenger være best i alt, og det er ingen grunn til å gå rundt og skryte på en slik måte at de som ikke gjør det like bra blir lei seg. Det kan nemlig være en bivirkning av positiv tilbakemelding har jeg oppdaget. :knegg:
Jeg krever av barna mine at de skal gjøre jobben sin. De skal gjøre så godt de kan. Hva som blir resultatet av det er mindre viktig, der tenker jeg de får sette sine egne mål etterhvert. Det er ikke jeg som skal definere om de vil prioritere skolegang for alle pengene eller satser på en karriere som ikke krever like gode resultater og prioriterer en fritidsaktivitet istedenfor. Det de ikke får lov til er å sose og gjøre halvgodt arbeid, men om de velger godt eller perfeksjonering får bli opp til dem etterhvert.
Jeg har aldri følt noe krav om noe som helst i forhold til prestasjoner. At jeg selv trivdes med skolearbeid og gjorde det bra var ikke mine foreldres fortjeneste i alleafall. Kanskje hadde jeg kommet lenger om pappa hadde presset meg bittelitt eller vist litt forventninger ?
Jeg er tydelig i hva jeg forventer av ungene, de skal gjøre så godt de kan. Hvis resultatet ikke er perfekt, men gjort med max innsats, er det veldig bra samme hva som står på papiret !
I forhold til fridtidsaktiviteter skal de få holde på med hva de har lyst til, men skolen skal gå først. Eldstemann trener allerede 6 timer i uka, og det blir stadig mer, men så lenge han får det til uten at det går utover skolearbeidet får han bare kjøre på. Vi støtter opp uansett hva han velger videre. Jeg ber han av og til droppe en økt for å prioritere å være sammen med venner.
Jeg syns for det første at å nekte et banr å gå på do før det har lært et pianostykke til perfeksjon er direkte barnemishandling. Tenk hvis man hadde behandlet en arbeidstaker slik, hvilket ramaskrik det hadde blitt.
Dessuten - det er ingen garanti for verken suksess eller lykke å ta høyere utdanning (jeg har selv en helt enorm mengde vekttall/studiepoeng). Og faglig suksess har ingenting med lykke å gjøre. som det også nevnes over - å lære opp barn til å bli motivert av ytre ting som faglige resultater, andres tilbakemeldinger osv kan tvert i mot gi deg høy selvtillit, men veldig dårlig selvfølelse. Mens en med god selvfølelse nærmest uunngåelig også vil ha selvtillit.
Å pushe barn på mange av disse tingen dreier seg dessverre for endel foreldre om å oppfylle FORELDRENES (feilslåtte) drømmer, og ikke om å forfølge barnets drømmer for sitt liv. Det blir jo helt galt. Vil du ha en doktorgrad så sett i gang, ikke tving ungen din som helst vil bli frisør. Men barnet må gjøre sitt beste. Det er kjempeviktig nettopp for å bli god og få suksess at man gjør noe man liker og føler tilfredsstillelse ved å gjøre, og at man opplever mestring.
Jeg framhever i mange av livets situasjoner i hverdagen at ting er ikke lett, skal man bli god og ting bli gøy må man øve,øve, og at vi er et lag og hvis man vil være på et lag må man være med og bidra -ellers kan man ikke være på laget. Samtidig - familien vår er et lag, og det betyr også at alle hjelper hverandre, og trenger du hjelp må du si fra, så får du hjelp.
Barna mine få stort sett være med på de fritidsaktivitetene de vil. Vi har en grense på ca. 2 dager uken for slike aktiviteter (+ type oppvisninger som følger med, da...), og er man påmeldt en aktivitet, må man være med terminen ut før man kan slutte. Men man velger selv om man vil slutte, og hva man vil begynne på (litt begrensinger i penger og kjøreavstand, da.... :knegg: ) Tingeling var med på en aktivitet der det viste seg at hun ble redd, det er noe annet, det må man få slippe.
Jeg syns det er en viss forskjell på å forlange så gode resultater som mulig, og å forlange gode resultater, period. Man må jo se hvor barnets potensiale ligger, og pushe der det er hensiktsmessig. Hvordan man pusher har jo også enormt mye å si. Når det kommer til skolearbeid så ser ikke jeg lett på å ikke gjøre sitt beste. Men hva det beste er, vil jo variere fra fag til fag. Jeg tror at hvis dagens barn skal kunne konkurrere på fremtidens arbeidsmarked, så må de gjøre det rimelig godt på skolen. Det har jeg også sagt til sønnen vår, som har lyst til å bli noe som både er vanskelig og med rift om de få jobbene som finnes, at ønsker han det, så må han stå på.
Jeg leste den artikkelen i VG og syns vel at det må finnes en gyllen middelvei mellom det å være tigerforeldre og det å være curlingforeldre.
Selv tror jeg at jeg som mor kommer til å forvente at barna gjør sitt beste, og oppmuntre til utdanning, ikke nødvendigvis en master, men noe de kommer til å trives med.
Når det gjelder fritidsaktiviteter så syns jeg det må være opp til barna selv, men jeg kommer nok ikke godta til at de begynner og slutter, for så å begynne på noe nytt og slutte rett etterpå.
Jeg forventer at barna mine skal gjøre sitt beste, på alle områder.
Jeg presser i forhold til det jeg vet de kan, men som regel blir jeg overrasket over at de kan mer enn hva jeg tror.
Samtidig håper jeg at vi har lært ungene selvstendighet og tro på egne evner og seg selv, slik at de selv ser at innsatsen de gjør, sammen med oss, gir resultater.
Da eldstemann valgte en praktisk utdannelse på tross av veldig gode teoretiske kunnskaper og resultater støttet vi ham i det, fordi han var skolelei og ønsket noe annet. Jeg ser nå i ettertid at det har vært bare positivt for oss alle.
Han fikk gjøre noe annet.
Han mestret det praktiske(han som ikke kunne skru i en skrue :dåne:)noe som var veldig godt for selvfølelsen hans.
Han måtte i større grad forholde seg til mennesker, og er blitt en mer sosial fyr - ikke bare en datanerd.
Han fikk være hjemme hos pappa og kunne følge opp i forhold til ham(som har behov for praktisk hjelp i hverdagen).
Han har fått drømmejobben, med utviklings og utdannelsesmuligheter akkurat for ham.
Så selv om vi i noen korte øyeblikk var skuffet over valget han tok på videregående, viser det seg at han hadde rett i sine refleksjoner og konklusjoner. Det kan hende at det bare var flaks, men jeg ønsker å tro at hans valg ble tatt med bagasjen han har fått hjemme.
Jeg/vi ligger nok også et sted i mellom ja.
Jeg forventer at de gjør så godt de kan med skolearbeidet, og må av og til pushe og eller oppmuntre litt. Sånn ellers er det viktig for meg at jeg legger til rette for at de skal bli trygge og harmoniske mennesker som kan tenke sjøl. Ikke overdisiplinerte ulykkelige arbeidshester.
De får velge sin vei selv når den tid kommer, men jeg vil også da forvente at de gjør det beste de kan ut av valget sitt.
Det forventes ellers at de etterhvert tar ansvar for seg og sine ting, og også at de bidrar med litt hjelp i vår etterhvert store familie. Lære seg at andre også har behov, og at man ikke kan få alt man vil når man vil her i verden. Prøver å unngå å koste veien for mye for dem, selv om det er veldig lett å ende opp med å gjøre nettopp det.
Jeg vokste nok opp med noe lignende. Mine foreldre krevde aldri mye av meg i forhold til skole, jeg gjorde likevel så godt jeg kunne frem til videregående. Jeg hadde mye ansvar og plikter på hjemmebane.
Jeg slapp også press i forhold til hva jeg skulle velge etter ungdomsskolen.
Mine to eldste søsken valgte allmennfag, det var aldri noe spørsmål rundt det, det skulle bare være sånn. Skulle man bli noe her i verden måtte man gå den veien. Neste søster valgte annerledes, og måtte tåle en del mas for det.
Jeg valgte også en mer praktisk utdanning, og det var helt greit.
Jeg er enig i at norske barn nok har en litt "enklere" start enn mange barn i andre sammenliknbare land. Middelmådighet er liksom Godt Nok TM, og de personlige egenskapene er det viktigste. I et norsk perspektiv så er det flott at vi ikke bare dyrker frem vinnere og at barn ikke opplever for mye press på hjemmebane. Det norske samfunnet er bygget opp slik at velferdsstaten tar seg av oss, uansett hvilke problemer vi støter på underveis. Overlevelsesinnstinktet behøver ikke være så skjerpet i et samfunn hvor de økonomiske sikkerhetsnettene er mange.
I et Globalt perspektiv er dette selvsagt uheldig, da mange norske barn og unge seiler akterut fordi vi går på eggeskall rundt dem. I et slikt bilde vil unge fra andre, mindre "barnevennlige" kulturer og samfunn ha en helt annen og mer solid bagasje utover oppblåst selvbilder og følelse av ekstrem høy egenverdi. Dette gjelder kanskje særlig i arbeidslivet, hvor høy innsats og arbeidsvilje gir mer ansvar og viktige roller.
Jeg tok hovedfaget mitt i London, og opplevde der en helt annen mentalitet rundt det å studere og å bli best, enn jeg var vant til. Albuene var spisse, og selvdisiplinen var skyhøy. Mye høyere enn min hvertfall :o. De aller fleste jeg studerte med var andregenerasjons innvandrere fra land i Asia (India, Pakistan, Vietnam osv). Jeg har alltid blitt presset til å gjøre mitt beste hjemmefra (utenlandsk far), og det var helt klart at jeg aldri skulle gjøre noe annet enn å starte på et av embedsstudiene i Norge. Jeg følte meg allikevel aldri uelsket og har alltid hatt en følelse av høy egenverdi.
Mine barn vil nok også oppleve at jeg er streng når det kommer til skolearbeid. Storesøster har merket det allerede. Hun er flink, og særlig i matematikk. Jeg forventer dog ikke at hun i en alder av 9 skal forstå hvor viktig det er å tilegne seg god basiskunnskap.
Jeg vet ikke hvor jeg ligger i grunn.
Jeg tenker at jeg i utgangspunktet skal støtte og backe opp barna mine. Jeg kommer nok også til å kreve, forvente og sikkert være litt tiger.
Jeg er også der at jeg er tydelig på at mine barn ikke kan forhandle seg frem til alt. Det er greit å forhandle, diskutere og ha medbestemmelse. Men noen ganger sier jeg nei. Og da får de bare forholde seg til det. Uten å skulle ha en lang forklaring. Feks ift spilletid på DS og slike ting.
Jeg vet ikke hva jeg skal si om meg og mine foreldre. De støttet meg iallefall veldig, og lot meg prøve ut det jeg hadde lyst prøve ut ift fritidsaktiviteter. Når det kom til skole klarte jeg meg ganske greit selv tror jeg, og de virket fornøyd med mine prestasjoner. Kanskje kunne de ha pushet meg litt mer.
Vi er generelt sett opptatt av at lykke er veldig mye mer enn penger og høy utdannelse. Skolen er viktig og prioriteres høy, men vi har ingen mål om at ungen skal bli hverken det ene eller det andre. Det viktigste er at de velger en vei de trives med og som de kan leve av. De har plikter hjemme (endelig :kry:) og vi stiller krav, både til lekser, rydding, og uteaktiviteter. Og allermest stiller vi krav til selvstendighet og at de skal vise omsorg til hverandre og andre.
Jeg er oppvokst med mye av det samme, grenser som var fornuftige, tillit og ikke minst støtte i mine valg, uansett hva jeg valgte. Nå lever jeg ut det som har vært livsdrømmen min siden jeg var lita jente, mye fordi jeg fikk lov til å følge hjertet mitt og ikke ble presset inn i et løp noen andre valgte for meg. Jeg håper virkelig guttene mine kan få oppleve det samme.
Høyere utdanning trenger ikke føre til mer lykke eller suksess, men det gir så uendelig mange flere muligheter.
Hvem sier at det er foreldrenes drømmer selv om man pusher barnet sitt?
Jeg vet at jeg glatt kommer til å pushe guttene mine etterhvert som de vokser opp. Skole og utdanning er viktig og gir så utrolig mange flere muligheter senere i livet. Selvfølgelig skal barna få følge sine ønsker og sine mål, men altfor mange barn i dag har ingen mål.
Jeg kommer nok til å være litt tiger ja. Sette krav og følge opp.
Om mine unger vil vokse opp og bli barnehageassistenter så er det helt greit. De trenger slett ikke bli advokater.
Men de skal jobbe såpass hardt på skolen at de vet at de har gjort det de kan for å faktisk kunne velge hva de vil bli, og ikke ender med å måtte ta et yrke de ikke vil ha fordi alle andre dører er stengte.
Jeg pusher dem ikke på resultater, men derimot på innsats.
Dog - er resultatene på supertipptopp så pusher jeg ikke like hardt på innsats. Det sier seg jo selv.
Jeg oppmuntrer mine barn til å gjøre så godt de kan, og har de gjort så godt de kan, så er jeg fornøyd. Jeg er også klar på at de gjør ikke lekser eller annet for min skyld, men for sin egen skyld. Jeg synes det er viktig at de er klar over at de er/skal bli ansvarlig for sin egen framtid.
Jeg synes ikke det er noe mål å være best i alt, men at det er mye viktigere at ungene får gjøre noe de liker og brenner for.
Men de som har klart seg bra her i livet, handler det bare om å ha gode karakterer fra skolen? Er ikke personlighet også veldig viktig? Interesser? Pågangsmot?
Min mann f.eks., hadde ikke toppkarakterer, men var überinteressert i datamaskiner, og fikk bruke masse tid på dette hjemme i oppveksten. Han fortsatte med det i høyere utdanning, og fikk jobbe med det når han var ferdig. Han er så indremotivert det tyter ut av han.
Mange andre vi gikk på skolen sammen med var også på det jevne skolemessig, men veldig veldig mange har klart seg veldig bra. Så lenge man gjør en innsats og vil noe tenker jeg, så er det mange muligheter. En del studenter i dag aner ikke hva de vil, men har ørten prosjekter på gang samtidig. At livet består av ulike perioder med ulikt fokus må være viktig å ha med seg.
Det handler nok ikke bare om gode karakterer nei, endel av de jeg gikk på skole med som har gjort det veldig bra senere var skikkelige pøbler på skolen :humre:
Når det gjelder skole så lar vi det foreløbig skure. :p Altså, vi velger å gi skolen tillit til at de gjør jobben sin (vi har heldagsskole uten lekser), og følger normalt opp via foreldresamtaler og den slags. Ikke noe press der, altså. Enda. Vi velger å stimulere lærelyst, fokuserer på det som er gøy og er kjappe med å slå opp ting vi eller barna lurer på hjemme.
Det jeg tror vi presser litt mer enn enkelte andre er på ting de ikke vil/tør, der jeg VET at det er bryet verdt å prøve. Å være med på allidretten selv om man er dødsens sjenert første gangen, eller dyttes inn på skolediscoen selv om de bryter sammen i krampegråt i garderoben først. Jeg vil at de skal oppleve mestringen som ligger i å prøve noe man ikke turde, og så gikk det bra likevel.
Ang. gullets gutt: Min bror valgte også en annen linje enn den han teoretisk hadde anlegg for på videregående, fordi han var skolelei. Ikke et perfekt valg - han måtte bruke omveier, tid og krefter for å senere kunne ta den utdanningen han ønsket seg etter hvert. Men jeg tror likevel det var helt riktig av foreldrene mine å høre på bestefar og la gutten bestemme selv. Ja, han har angret noen ganger, men det er en erfaring verdt å ta med seg det også.
Når det gjelder skolevalg så trampet jeg i min tid ut av almennfaglig studieretning midt i første skoleår - lynforbannet og meldte meg på yrkesskolen. Jeg ble ingeniør likevel. Det er gjerne flere veier til et mål.
Jeg er nok ett sted midt i mellom. På hjemmebanen burde jeg nok pushet litt mer på å gjøre sin del av rydding osv. Når det gjelder eldste og skolearbeid prøver jeg for det meste å motivere nå. Han er 6 år da, så det å skape gode følelser rundt dette med skolearbeid står i fokus her.
Fritidssyssler holder jeg igjen på. Jeg mener barn har godt av noen timer frilek hver dag.
Tja- gir det egentlig flere muligheter å ha høyere utdanning? Det spørs hva en mener. Jeg har en utdanning selv som mange syns er "høystatus", men er ikke sikker på at det gir meg så mange flere muligheter. JEG liker det og tok det pga interesse, men det er ikke gitt at mitt barn får "flere muligheter" fordi om hun velger - eller presses - til det.
Nå ansetter jeg folk selv i ulike roller på jobb og ellers. Du har jo da de typiske embetsutdanningene - men de mulighetene de gir er jo relativt begrenset, i den forstand at du må være interessert i faget for å kunne nyttiggjøre deg de mulighetene. Er du ikke interessert i faget er mulighetene de gir dermed relativt begrenset - de gir ikke mye muligheter på ANDRE felter.
Så har du pottit-utdanningene (type statsvitenskap+ sosiologi+ historie, slike utdanninger man tar fordi man ikke helt vet HVA man skal bli). De som studerer dem sier de kan brukes til "alt". Jada - eller "ingenting" - fordi søkerlistene er fulle av folk med akkurat slike sammensetninger, og det er ingenting du skiller deg ut på. Hvis du ikke har noe interessefelt og/ eller engasjement som driver deg, vil slike utdanninger ikke hjelpe deg i seg selv. Jeg som arbeidsgiver tenker hvertfall ikke at "den MÅ vi snakke med!" bare pga enslik utdanning. Mens er det en som har gjort noe litt utenfor boksen, gjerne noe som du må bli litt skitten på fingra for å gjøre - så er det interessant ifht en kandidat som har de personlige egenskapene vi er ute etter, en som er engasjert og kan ta i et tak, og er mer opptatt av bedriftens framgang enn av å gå rundt og føle at oppgaver er under h*ns verdighet.
Omvendt vil mange praktiske yrker kunne hjelpe deg helt til toppen dersom det er slik at det er noe du brenner for. Mange store "nye" selskaper er grunnlagt og drives nettopp av folk som brenner for det de driver med. Fiskere, kjøpmenn og friserdamer har grunnlagt noen av landets mest suksessrike forretninger og kjeder.
Den tiden er (heldigvis) forbi at det valget du gjorde da du var 16 år fikk konsekvenser for resten av livet ditt. nå er utdanning - også yrkesutdanning - bygd opp slik at du kan bygge på senere hvis du vil, uten å begynne på nytt. Det aller viktigste for ungdom er å velge en retning som de er engasjert i og trives med, fordi det gir grunnlag både for at de rent faktisk vil FULLFØRE vgs, og for at de får gode prestasjoner og opplever mestring. Og mestringsfølelse i vgs. er grunnlag for at de i det hele tatt skal ha lyst på skole senere.
Det er bra - også for høyere utdanning. Og hva vil egentlig en arbeidsgiver velge? En sivilingeniør som tok naturfaglinja - eller en sivilingeniør som opprinnelig er utdannet elektriker og har vært ute i felten? Jeg ville valgt det siste :jupp:.
Jeg leste faktisk denne boken "Battle Hymn of the Tiger Mother" da den kom ut. I en norsk kontekst så er den jo bare komisk å lese.
Jeg gjør mitt beste for å finne en balanse. Mitt barn er bare 7 år gammel og det som teller mest for meg er at hun er lykkelig og tilfreds i hverdagen. Jeg tror det er dette som danner grunnlaget for at hun fint henger med og klarer seg fint på alle områder, både det faglige og det sosiale.
Det er godt mulig jeg bør få meg en reality check og at utfordringene vil bli større når hun blir eldre, men jeg velger fortsatt å tro at alt arbeid jeg legger i at det skal gå bra nå også vil gi resultater senere.
Der jeg imidertid føler jeg "presser" henne er på fritidsaktiviteter. Siste året vil hun ikke selv gjøre disse tingene og hun sier at jeg "tvinger" henne (hun skal bare leke med venner, har ikke tid ....) Men jeg ser jo at hun liker å danse, gå på Capoeira og svømme, så jeg pusher henne gjerne til disse aktivitetene. Mot hennes vilje har jeg f.eks nettopp meldt henne på et nytt svømmekurs fordi jeg vil at hun skal bli enda bedre til å svømme, dette er veldig viktig for meg så jeg pusher gjerne selv om hun blir rasende.
Forøvrig synes jeg ikke det går an å sammenligne oss selv med våre barn. Det at det gikk bra for noen på 80 og 90 tallet uten å ha så mye skole er bare ikke tilfelle i dag. I denne delen av verden har det bare blitt slik at man faktisk er svært begrenset med hva man kan foreta seg uten høyere utdanning. Det er veldig trist at det har blitt slik for kunnskapssamfunnet ekskluderer en hel rekke grupper mennesker. Men jeg synes vår generasjon må ta dette med i betrakningen når vi oppdrar barna våre. Høyere utdanning er nesten bare begynnelsen i dag, men det er nærmest en forutsetning for alt man vil gjøre at man har en eller annen for utdannelse.
Jeg tenker som så at alt de lærer på skolen på det nivået min eldste er på i dag (3. klasse), er ting som er grunnleggende viktig å kunne. Hvilke interesser hun vil vokse opp og dyrke, skal jeg ikke legge meg opp i, men uansett om hun velger å bli økonom, lege, frisør eller lærer, så trenger hun å kunne tredjeklassepensum i norsk, matte, engelsk og samfunnskunnskap.
Og det å lære å jobbe effektivt, være pliktoppfyllende og gjøre skolearbeid grundig, vil aldri være noe som går på tvers av interesser og personlighetsutvikling, mener jeg. Og derfor presser jeg min skolejente i den forstand at jeg forlanger at leksene alltid blir gjort, og på en måte som er godt nok etter hennes evner og kunnskaper.
Det er fortsatt bruk for elektrikere, rørleggere, frisører og tannlegesekretærer, så jeg er ikke enig i at man absolutt må ha høyere utdannelse for å klare seg bra. Men at man må ha en eller annen form for utdannelse, er jeg helt enig i. Til og med renholdere tar fagbrev nå, så ja, det er et helt annet krav til fagkompetanse i dag enn det var da jeg vokste opp.
Ja sorry, det var det jeg mente. Det er selvfølgelig ikke nødvendigvis høyere utdannelse men en form for utdannelse eller krav til fagbrev er det for de aller aller fleste yrker.
For meg er det virkelig helt greit om ungene mine ønsker yrkesskole på videregående. Når de har blitt så store er det opp til dem hvilken vei de ønsker å gå, jeg tror det er en kjempetabbe å pushe dem inn på noe de ikke er motivert for. Jeg er glad for sånn sett at jeg ikke har noe å bevise gjennom mine barn når det gjelder skole. Jeg vet at det kan være fint å studere, men det har sine fordeler å ikke bruke alt for mange år på det også. Og de må absolutt få bestemme selv. Jeg er glad for at mine foreldre ikke pusha meg til perfeksjonisme på skolearbeidet, forresten. Det hadde medført at jeg ikke fikk lært så mye musikk som jeg fikk i og med at jeg brukte nesten mer tid på musikkskolen enn på skolen, og det hadde på ingen måte gjort meg mer lykkelig, tvert imot. Jeg hadde tatt et valg - jeg gjorde det bra nok til å ha valgmuligheter. Jeg kunne ha jobbet mer og perfeksjonert meg mot et vitnemål som hadde kommet i avisen, men da hadde jeg mistet mye annet.
Det betyr ikke at jeg synes det er en opsjon å slurve seg gjennom barneskolen, det dreier seg om elementærkunnskap på et nivå alle bør beherske uansett hva de planlegger siden. Og de er for små da til å ta et valg med tanke på videre skolegang og hva som kreves. Ergo stiller jeg krav til at de gjør det som kreves av dem fra skolens side. Og gjør de det, blir det bra nok. Etterhvert får de sette seg mål med tanke på resultater, det er ikke så viktig på det nivået de er nå.
Jeg forundres litt over at flere yrker nevnes gjentatte ganger, som om disse var såkalt "lavstatus". Ikke alle kan være gode på teori, ikke alle kan være akademikere heller, men alle burde kunne oppfordres av foreldrene til å blir gode (eller bedre) på noe. Eller i det minste få seg en utdannelse innen et eller annet.
Alle yrkene som nevnes her, i den kontekst at de er lavstatusyrker sånn jeg leser det, er jo yrker som trenger både kunnskap og teroretisk bakgrunn. Man må faktisk delta på undervisning for å kunne få fagbrev og autorisasjon. Du kommer virkelig ikke så veldig langt i dag, med bare en sterk interesse for noe og to tomme hender.
Vår generasjon er den siste, tror jeg, hvor bekjentskaper og kontakter landet deg jobb i skranken på det lokale legekontoret eller som vikar på skolekontoret. Overalt nå kreves formell kompetanse i noe, og jeg synes det er underlig når barn etter 10ende skal ha seg "hvileår". Det er noen år siden man kunne starte som ekstrahjelp og ende som autorisert rørlegger.
Vi lever i en verden med massevis av skjemakrav, kvalitetssystemer og arbeidsprosedyrer. Det sier seg selv at det er en fordel med god nok basiskunnskap til å klare å lese hva som faktisk står, og forstå meningen og hva som spørres etter.
Akademika er ikke saliggjørende for mine barn. Jeg vil dog aldri oppmuntre dem til å utdanne seg til
a) noe det nærmest er umulig å få jobb som
eller
b)et yrke som lønnes så dårlig at de ikke kan stå på sine egne 2 ben.
Det viktigste for meg at de ikke er late og likegyldige til det de presterer, og at de ønsker å jobbe hardt for å blir best mulig på hva det måtte være de ender opp med. Det er like viktig for meg at rørleggeren og frisøren vet hva de snakker om, akkurat som det er viktig for meg at tannlegen gjør det.
Når en journalist skriver at norske barn er late og tjukke, leser jeg ikke i det at vedkommende er kritisk til utdanningsvalgene. Det er vel mer et spørsmål om de GIDDER å utdanne seg til noe i det hele tatt...
Om du presser barna eller ei; statistikken viser klart at barn med høyere utdanning får barn som presterer bedre i skolen. www.ssb.no/emner/04/02/nasjprov/
Det presset spesielt kinesiske barn har på seg til å lykkes i skolen er helt avsindig og er virkelig ikke noe vi bør strebe etter. En tredjedel av kinesiske skolebarn får psykiske problemer pga presset de er utsatt for. www.chinadaily.com.cn/opinion/2010-01/20/content_9349582.htm
Jeg blir provosert av foreldre som krever for mye av barna sine. Mine barn eier sine egne liv og jeg krever noe av dem i form av at de skal fungere normalt både sosialt og på skole/senere arbeidsliv, men utover det er jobben min å guide og veilede i henhold til deres personlighet og interesser.
Jeg vil alltid engasjere meg og si min mening - men jeg skal love at jeg ikke har en eneste forestilling om at det er mine barns jobb å tekkes meg i sine livsvalg. Jeg har aldri hatt fokus på å sole meg i glansen av mine barns prestasjoner - de presterer på ulike områder i henhold til egne egenskaper og interesser og det eneste jeg virkelig, virkelig bryr meg om er at de har en bunnsolid tro på sitt egenverd og at de føler lykke, mening og utvikling i egen hverdag.
De første årene i et barns liv er den gullkantede muligheten vi har for å være rollemodeller, og våre kjerneverdier blir raskt plukket opp av våre barn. De blir ikke små kopier av oss (takk gud) men de hermer etter oss og behandler andre som vi gjør, vektlegger verdier vi har og legger seg til vaner/uvaner som vi har.
Mine foreldre pushet meg aldri - jeg har alltid hatt en indre motivasjon til å gjøre skolearbeid og ellers det som var forventet av meg. Mine gutter på 5 og 8 trenger små dytt i hverdagen, men ellesr går de på selvdriv og er superduperhappy med å prestere godt på enkelete arenaer og ikke fullt sågodt på andre.
Jeg tenker at man skaper nevrotiske mennesker med å alltid på alle områder forlange mer. Kommentaren sietert over her "Hva kunne du gjort bedre her da" når man kommer hjem med en knallkarakter gir meg øyeblikkelig vondt i magen. "Hvem gir deg retten til å legge så sterke føringer for et annet menneskes liv på den måten?", vil jeg si til slike foreldre.
At man skal forvente å gjøre sitt aller beste på alle områder er noe ordentlig tull og veldig ususnt. Ingen skal måtte det, selvfølgelig. Jeg gjør på ingen måte det i min hverdag - og det er jeg meget godt fornøyd med sånn livskvalitetsmessig. Mitt aller beste når det gjelder husarbeid er i hvertfall veldig mye mer enn den lista jeg ligger på i dag. Likeså mitt aller beste når det gjelder matlaging. Jeg gjør mitt aller beste på jobben og jeg gjør mitt aller beste som forelder og i møte med mennesker i vanskeligheter. Utover det gjør jeg ulike grader av mitt aller beste - og det vil jeg anbefale til alle som har lyst til å ha det fint i livet sitt.
Barna i Norge behøver ikke stresse like mye på skolen eller presses til å prestere i idrett. Det norske samfunnet forventer ikke det på samme måte som i mange andre samfunn hvor det å være middels ikke er "bra nok" fordi det kan gjøre det tyngre for deg, eller din familie å overleve. Rett og slett. At ett av barna presterer fantastisk innefor ett eller annet kan bety en stor forskjell for en kinesisk familie. Stipend, lønn under utdannelse, mulighet for utdannelse for resten av søsken. Det sier seg selv at vi ikke kan forstå hvor avgjørende dette er her oppe i vårt lille enhetssamfunn hvor alle i teorien skal ha samme mulighet - til ALT.
Jeg tør påstå at det finnes unge som ikke har noen indre drive til å gjøre noe som helst med livet sitt. Og da er det ikke veldig kjekt å bare leve på lykke og utvikling i egen hverdag. Hvis man ikke samtidig har en forståelse for at det er viktig å kunne ta vare på seg selv, arbeide for egen inntekt for å kunne bo, spise etc., hjelper det svært lite med tro på høy egenverdi.
Jeg synes ingenting om å kreve FOR MYE, men er redd det fort kan forveksles med å ikke tørre å kreve noe som helst i redsel for psykiske senskader og anklager om å skulle leve ut egne tapte drømmer gjennom barna. Det er vel ikke enstydig negativt å bli satt krav til? Å bli satt krav til er nemlig en annerkjennelse av at noen faktisk har tro på at man kan prestere.
Det snakkes også om holdninger blandt unge til arbeidslivet, og flere av oss har som arbeidsgivere møtt på disse unge med ego på størrelse med Vestfold.
Selvfølgelig skal man forvente noe av barna. Det er dog forskjell på å ha bestemte meninger om nøyaktig hva barna skal prestere og å ha forventninger om at de skal gjøre sitt beste innen det området de selv velger. Det bør være greit at barna har andre drømmer enn de voksne, andre forestillinger om hva de ønsker i livet. Men når de tilsynelatende ikke har noen planer over hodet og ikke vil gjøre noen innsats over hodet. De bør ville noe. Jeg tror det er bra for ungdommer å ha noe de vil, hva det er er mindre viktig.
Jeg ser på det som en selvfølge, og forsåvidt som en av de vanskligeste oppgavene jeg har som forelder å forberede (feil ord egentlig ...) barnet mitt på å takle alle de utfordringer hun vil møte på livets vei. Jeg ønsker å gjøre henne "robust", klare seg bra i livet, ta selvstendinge valg, aldri føle seg presset til å gjøre noe hun ikke vil, aldri finne seg i at en mann er slem mot henne, ha ben i nesa og spisse albuer, masse empati, høy grad av sosial samvittighet osv osv. Mao, jeg har ikke så store krav eller forventninger egentlig :rolleyes: :knegg:
Det ble forventet av meg at jeg gjorde mitt beste, fikk meg en utdannelse og jobb og etterhvert greide meg sel. Omtrent de forventningene komme jeg vel til å ha til Snuppa også. Noen "tigermamma" som forventer kun det beste, kommer jeg ikke til å være. I vårt samfunn tror jeg ikke det kommer noe som helst godt ut av det. Men jeg kommer heller ikke til å være som svigers, som omtrent "nedmuntret" mannen - det er også helt forkastelig.
Vi presser lite i form av skoleresultater, (dvs; jeg presser til å gjøre lekser selv om de ikke vil) men maser ikke om de bare får 20 av 30 riktig på ukeprøven så lenge jeg vet at de har gjort en OK jobb med leksene den uken. Vi har egentlig mest fokus på det å ikke gi opp, ikke alltid velge minste motstands vei. De må alltid prøve fritidsaktiviteter mer en en gang før de gir seg, (spesielt om de har mast mye om å få begynne) og jeg/vi er også ganske strenge på at det ikke er greit å skylde på andre for noe de strengt tatt har mest ansvar og skyld for selv. Min store skrekk er å få ansvarsløse sutreunger, det meste annet kan jeg takle, men ikke det. :niks:
Jeg er forresten fullstendig krystallklar på at de en dag skal klare seg selv. Jeg er slem nok som mor til å informere dem om at det er lettere å klare seg selv med en lønn man kan leve av også.
Er det noen som mener at det er slemt? Realitetsorientering er et vn nøkkelpunktene i min tilværelse og oppdragelse ihvertfall.
Det finnes mange ungdommer og voksne som ikke har en indre driv. Det finnes derimot ikke ett eneste lite barn som ikke har det.
Man blir født med glød, iver og pågangsmot og en veldig, veldig indre driv. Om man er gode rollemodeller (engasjerte, omsorgsfulle, normale krav til adferd etc) vil dette holdes ved like av seg selv.
Man er ikke en sløv, uinteressert putesyer om man ikke henger over barna med egendefinerte krav ustanselig.
Mine barn må snakke hyggelig til oss, hverandre og andre, behandle andre bra, ta ansvar for egne handlinger, innordne seg normale regler og følge opp skolearbeid/plikter i bhage på normalt vis. Men de må slett ikke gjøre sitt aller beste på alle områder hele tiden. Og de får lov til å bruke masse tid og krefter på det de er glad i og mindre på ting som andre synes de bør være glad i /opptatt av.
At barna mine ikke skal være flyvedyktige i voksen alder er min største skrekk, så konsekvense av egne handlinger er vi beinharde på. Men at de skal måtte prestere så veldig hele tiden på alle arenaer? Nei. På ingen måte. De skal prestere der de har glede av å prestere, og så er tanken at de skal være oppegående til å selv klare å skjønne at det er lurt å skaffe seg en jobb de kan leve av. Såpass tiltro ser det allered ut til at jeg kan ha til dem og jeg har ingen planer om å henge over dem, puste dem i nakken og instendig fortelle dem både det ene og det andre langt inn i voksenlivet.
Jeg hadde egentlig bare et mål for hat hun skulle bli et velfungerende voksent menneske med hodet rimelig påskrudd. Utfordrende nok i min familie mener jeg.
Trodde ikke jeg var så konkuransepreget eller opptatt av prestasjoner, utover det jeg anser som normalt, men jeg har en jente som presser seg selv. Som er litt for pliktoppfyllende og har valgt en hoppy som krever mye. Viktigst for meg har det vært at hun gjør sitt beste (og bruker tiden sin).
Merker at jeg nå pusher henne litt til å gjøre treningsoppgaver, legger til rette for læring osv. Når hun i dag nådde målet sitt som hun har trodd var nesten umulig er jeg nesten gladere enn henne. Kanskje jeg stiller litt "krav" uansett, eller kanskje jeg bare har funnet et konkuranseinstinkt.
Forresten jeg stiller et krav, det er at Mazungen skal tåla at andre lider, si fra om noen blir dårlig behandlet osv, ja også forventer jeg en del ting jeg anser som folkeskikk.
Jeg tilpasser meg podens personlighet og legger lista deretter. Han har til nå vært et ukomplisert barn som har sklidd greit igjennom det meste. Om det er meg eller han som eller en kombinasjon som er årsaken til dette vet jeg ikke, men jeg vet jeg tar tak og stiller mer krav om han får tendenser til å bli arbeidssky, bortskjemt etc.
Jepp,veldig enig i den. Å oppføre seg er vi veldig opptatt av, og å snakke om andres reaksjoner på ting. Man ser fort hvilke barn som er gitt rettesnorer på sånt, og de som ikke har det. Ungene ser det også selv.
Generelt så har jeg tro på å snakke med ungene. Snakke og høre på dem. Vise at jeg bryr meg om hva de mener og hva som betyr noe for dem. Involvere dem i ting, og forklare ting.
Den bunnsolide tryggheten det gir dem å vite at det er noen som fullt og helt er på deres "lag", gjør det ganske enkelt å nå inn til dem, synes jeg. Vi lar dem også bestemme ganske mye selv.
Det har jo vært diskutert en del før her inne. Jeg speiler meg så klart mye i erfaringer fra egen barndom, og det preger nok mange av de valgene jeg tar. Sånn er det jo ofte. Man vil alltid forsøke å gjøre noe bedre.
Jeg presser barna lite, men jeg forventer jo endel av dem, og i det ligger det jo et visst press.
Jeg forventer at de gjør lekser, og med den av de som ikke ser helt vitsen med lekser ennå så presser jeg ham til å gjøre dem. Ikke presser, som i å true ham til det, men som i at jeg forlanger at leksene gjøres.
Jeg vil aldri presser dem til å nødvendigvis bli best, men jeg vil forlange at de gjør lekser og skolearbeid skikkelig, og at de følger med på trener/instruktør på fritidsaktiviteten og gjør en god innsats. Kravene stiger vel med alder og ferdigheter, jeg vil aldri forlange det umulige av de. Jeg krever at de fullfører et semester av en fritidsaktivitet de selv har valgt, så der presser jeg vel litt. (Men det har ikke vært noe som har vært så ille at de har virkelig gruet seg el.l. Da ville jeg kanskje latt de slutte på dagen.)
Jeg vil at barna mine skal få ha fritid som de selv "bestemmer" over. Interesser de selv velger og som gjør de glade. Derfor er jeg langt ifra f.eks. kinesiske og koreanske tigermødre som ansetter privatlærere til alle skolefagene, pluss pianolærere og tennislærere. De barna har aktiviteter fra morgen til kveld, og jeg tror ikke nødvendigvis at det de lærer er så viktig at det er verdt det. Derfor gir jeg kanskje barna mine et dårligere utgangspunkt i livet, men jeg håper at de har og bevarer en indre driv som kanskje gjør de lykkeligere i lengden. Jeg vet ikke, men jeg håper.
Jeg har aldri hatt noe som helst press på meg fra foreldre. Verken til det ene eller andre. Jeg var svært flink på skolen, men dette ble verken oppmuntret eller uglesett. Broren min hadde store lese- og skrivevansker, så derfor var det viktig for foreldrene mine at jeg ikke fikk for mye skryt.
Jeg spilte volleyball i alle år. Jeg har slett ikke kroppsfasong eller motorikk til å bli skikkelig god. Men på dette området var foreldrene mine svært, svært støttende. Det ble aldri forlangt at jeg skulle bli god, men de oppmuntret at jeg fortsatte og dyrket frem den gleden jeg fant i idretten og samspillet.
Med mine barn så kommer jeg til å forvente at de gjør sitt beste. Men jeg vet ikke helt hvordan jeg gjør dette. Ungene mine er jo foreløpig så små. Snuppa begynner på skolen til høsten. Da skal leksene alltid gjøres, og de skal gjøres skikkelig.
Når det gjelder fritidsaktiviteter synes jeg det er viktig at de trener og at de finner glede i treningen sin. Foreløpig trengs det ikke motivasjon til for dette, og de skal selv få velge hvilken trenignsform de ønsker.
Jenta mi er så liten enda, bare tre år, så jeg kan nok ikke uttale meg så konkret ennå i forhold til prestasjoner osv. Men jeg har jo mine verdier og vet hva jeg står for, og det viktigste for meg er at hun er lykkelig og finner sin vei i livet. Jeg vil aldri presse henne til en utdannelse eller yrkesretning. Jeg tror det er viktig å lære dem gleden ved å lære, at det å erverve ny kunnskap blir noe positivt.
Jeg synes Zoe sier så mye bra. For eksempel det med at vi kan skape nevrotiske barn ved at de aldri føler seg gode nok, med kommentarer om at en femmer ikke er like bra som en sekser osv. Det er jo direkte slemt. Jeg tror også at alle barn er født med en indre drive og livsglede, og jeg ser det på min oppgave som forelder å gjøre alt jeg kan for å opprettholde denne driven, ikke ødelegge den.
Jeg er litt spent på hvordan jeg kommer til å håndtere en ny situasjon vi kanskje vil stå ovenfor etter hvert. Vi fikk med piano da vi kjøpte hus i fjor, og eldstemor har vist interesse for både orgel og piano siden jeg spiller dette. Vi har ikke ønsket å pådytte undervisning på henne, men hvis hun ønsker selv kan hun få begynne på musikkskolen. Nå i vinter snakket vi om det igjen, og hun ønsket at vi meldte henne på. Så får vi se om hun får plass etter hvert. Det fine er jo at jeg faktisk kan hjelpe henne. Utfordringen blir jo om det etter hvert ikke blir så morsomt. I hvilken grad vi må presse litt en periode, for å se om det er små kneiker hun må komme over. Men noe langvarig styr er ikke aktuelt. Men vi skal gi det en sjanse tenker jeg. At hun kanskje lærer såpass at hun klarer å bruke det og videreutvikle seg på egenhånd etter hvert om hun vil.
Dette med å presse barna til ikke å gjøre fritidsaktiviteter de ikke liker har jeg opplevd som litt problematisk. Her skjedde det en stor forandring da hun begynte i 2 klasse. Det var overhode ikke gøy lenger å gjøre noe som helst og det ble et drama uten sidestykke. Hovedgrunnen er at det sosiale livet frister mer, hun skal helst leke med skolevenner hver dag etter skolen og synes det er mer gøy en dans, svømming osv.
Men siden jeg ser at hun trives godt og liker aktivitetene så fort vi kommer oss dit så melder jeg henne på uten hennes godkjennelse for å si det slik. (Med unntak av skileik kurs, det slapp hun i år da det ble drama uten sidestykke da jeg foreslo det).
Jeg tenker at hun tross alt bare er 7 år og hvis livet skulle bli slik hun selv ønsket hele tiden så vil det overhode ikke være sunt for hvordan hun skal forholde seg til virkligheten fremover (som tross alt overhode ikke alltid blir slik man selv ønsker). Fysisk aktivtet er viktig (særlig svømmekunnskaper) og ikke minst vennskap utover skolevenner som hun også får gjennom fritidsaktiviteter. Igjen, jeg ser at hun trives og elsker mestringsfølelsen hun får gjennom alle 3 aktiviteter hun holder på med og så lenge det er slik har jeg ingen problemer med å styre dette på en 7 årings vegne.
Små og store sutreunger er skrekken, det er særlig lite attraktivt når de er tenåringer. Har du noen tips til HVORDAN man kanskje kan unngå det? Eller hva gjør du for å forhindre det?
Her har jeg en følelse av at jeg vil trenge noen flere verktøy i kassen i årene fremover tror jeg ... :rolleyes:
Dette er jeg veldig enig i. Jeg vil at ungene mine skal lære at trening og fysisk aktivitet er noe man prioriterer og setter av tid til. Dette lærer de gjennom å gjøre dette selv og å se at vi foreldre rydder tid til trening.
Snuppa (6 år) har egne oppfatninger om hva hun vil bruke tiden sin på. Hun har vekslet mellom forskjellige typer dans og turn. Dette er greit for meg. Knerten (3 år) ble sendt på svømmekurs fordi han var en pingle i vannet. I begynnelsen var det bare delvis lystbetont, men nå er svømmekurs ukas høydepunkt. Poenget mitt er at de lærer å trene.
Jeg syns dette blogginnlegget var veldig bra (særlig siste halvdel), og peker på all den balanseringen man skal drive med. For jeg kjenner at jeg filosofisk er veldig på linje med Zoë, men praktisk mer med Lisa (det er kanskje ikke er stor forskjell på dem, men det er noe der).
Og så må man jo oppdra barna til å overleve i det samfunnet de nå engang lever i. I Kina vil det være grov omsorgssvikt å ikke gjøre barna så godt rustet som mulig til en helt ekstrem konkurranse der bare de beste av de beste får en utdanning som vil gi dem mulighet til å skaffe seg et godt liv.
I USA er det også en STOR forskjell på livet om man har lavstatusyrker vs. en høy utdannelse. Ikke bare lønnsnivå (det også), men helseforsikringer, mulighet til å gi egne barn igjen en utdannelse, osv.
Vi er ekstremt og sjeldent heldige som lever i et land som tillater oss å fokusere på å bli "hele og lykkelige mennesker", og få et godt liv omtrent uansett. Klart, det er forskjell på vaskejobb og advokattilværelsen, men man har en grunnfestet rett til stort nok livsopphold, helsehjelp, gratis utdanning til barna, etc. Så lenge man er sunn og frisk og kan jobbe, så kan man leve et helt ok liv. (Også om man ikke er sunn og frisk eller vil jobbe, faktisk, men det er en annen diskusjon)
Mulig jeg er litt vel pessimistisk anlagt, men jeg ser det overhodet ikke som en selvfølge at barna mine hele livet vil oppleve denne ubekymrede livsstilen vi er godt vant med her i Norge.
Resultater gir valgfrihet er et mantra her i huset, og jeg tror jeg mer eller mindre ubevisst forsøker å pense de inn på at de kanskje må komme til å bære sin egen lykke fullt og helt, også på områder vi i dag er godt vant med staten i ryggen.
Jeg skjønner godt hvordan du tenker rundt dette. Jeg har heller ikke tro på at velferdsstaten kommer til å redde oss til evig tid.
Men jeg synes allikevel at det er forskjell på å ta lang akademisk utdannelse og å ta en yrkesutdanning og så ikke ta utdanning overhodet. Jeg har tro på at også de med yrkesutdanning vil kunne leve helt greit i Norge også i årene som kommer; jeg tenker på rørleggere, frisører, bussjåfører osv.
Jeg tror dog det kommer til å bli trangere økonomisk for de som ikke er i jobb. Så poenget er vel å velge et yrke som verken ødelegger kroppen eller psyken din.
Jeg forventer og "krever" at ungene gjør det beste de kan når det gjelder skolearbeid, så de seinere kan bli rustet til å velge yrke hovedsaklig ut fra det de har lyst til.
Enkelt for meg å si det siden det går bra med mine jenter på skolen...
Ellers presser vi ikke på når det gjelder fritidsaktiviteter, heller motsatt. Vi har ikke lyst til å bli fam.Supertravel som går i skyttel mellom aktiviteter. De to eldste har hhv to og tre aktiviteter hver, minsten en.
De får være med på det de har lyst til, og enda har det ikke vært snakk om å slutte på noe. Når den dagen kommer vil jeg nok presse dem til å være med ut sesongen/skoleåret. Vi fullfører det vi har begynt på. :nemlig:
Jeg tror at yrkesutdanning kan være vel så bra som en akademisk utdanning. Det er at man tar en utdanning som er viktig. Jeg kjenner flere på min alder (passert 30) som nå angrer veldig på at de aldri fullførte noen utdannelse. De har rett og slett nesten ingen valgmuligheter og føler at de er "stuck".
Yrkesutdanning eller akademisk utdanning får være et valg barna selv tar. Men enn så lenge, i de første skoleårene, synes jeg det er viktig å arbeide for gode arbeidsvaners skyld, og resultater.
Egentlig synes jeg det burde vært mer fokus på studieteknikk og vaner de første skoleårene. Det er mye læring i at ikke alt kommer gratis. Det er ingen hemmlighet at det er tyngre for de som faller tidlig av lasset når det kommer til skole. Gode karakterer etter endt grunnutdanning vil på ingen måte stå i veien for en mer yrkesrettet vei.
Istedet ser jeg at dette overlates mye til foreldrene, ukeplaner og ansvar for egen læring fra dag en på skolen. Ingen tvil om at de som ikke styres litt på hjemmebane fort kan ende opp med å sitte en lang torsdagskveld for å fullføre ukemål, eller enda verre, ikke komme i havn med alt i det hele tatt.
Jeg håper eldstemann etterhvert får egendrive på selve øvinga også. Han har ikke noe imot det, men det er ikke slik at han løper ned for å øve regelmessig. Og det blir mye morsommere når han får det til. Vi har derfor innført øving på samme måte som leseleksa litt hver dag. Foreløbig har det ikke vært mye press som har vært nødvendig, men jeg kan presse litt i en periode om det trengs. Jeg vet jo lysten til å øve går opp og ned og at det er en fordel å ikke legge det helt bort når man har små nedturer.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
