please,,,,kan noen hjelp meg med å tolke denne novelle ?
Den røde kjolen
Hun sa: - Jeg sier opp. I morgen sier jeg opp. Jeg går på dagen. Det har ingen hensikt å fortsette, slik det har utviklet seg nå.
Slik var det første tegnet. Ordene falt merkelig malplasserte, siden vi nettopp hadde sittet og snakket helt normalt om en feriereise vi hadde hatt i Egypt et år tidligere.
Dessuten hadde hun ikke hatt noen jobb å si opp på de siste tredve årene. Jeg husker jeg tenkte, at dersom hun skulle si opp noe som helst, så måtte det være den avtalen vi to hadde inngått med hverandre for snart en menneskealder siden. Den avtalen som gikk ut på å elske og ære hverandre til døden skiller oss ad.
Og på mange måter var det da også den avtalen hun sa opp, riktignok helt uten å vite det. Rettere sagt: Det var livet selv som sa den opp. Døden vil nå bare komme som en bekreftelse.
Jeg kommenterte ikke denne oppsigelsen hennes. Spiste opp middagsmaten min, og sa ikke et ord. Hun virket litt fjern et par minutter, men så var hun tilbake i hverdagen. Jeg arkiverte hele tildragelsen som … Nei, jeg fortrengte den. Jeg gjorde det.
Fire måneder senere kjente hun ikke igjen sin egen datter. Hun laget et forferdelig sirkus da jeg kysset Bente farvel etter et besøk. Hun mente at det var en vederstyggelighet at en mann på min alder løp etter de unge kvinnene. I det minste kunne jeg vise såpass takt og tone at jeg la slike aktiviteter utenfor hennes synsfelt.
Vel. Hva skulle jeg si? Skulle jeg le eller gråte? Jeg gjorde begge deler. Og så sa jeg henne sannheten.
Hun gråt og gråt.
Det er et år siden jeg måtte gi henne opp. Gi henne fra meg. Under krigen ble jeg torturert i kjelleren på Victoria terrasse, og jeg tenkte at noe verre var det ikke mulig å gjennomleve. Der tok jeg feil, slik man ofte gjør i ungdommen. For da de kom og hentet henne, forsto jeg at det var tanken på henne som hadde gjort at jeg tålte all julingen den gang. Ansiktet hennes i erindringen, samt det faktum at jeg ikke satt på den informasjonen de ville banke ut av meg. Da jeg sto alene igjen i leiligheten, visste jeg at tomheten rommer et skrik som selv ikke den mest plagede kan etterlikne. Det var ikke til å holde ut, men også nå måtte jeg holde ut for hennes skyld. Holde ut for henne som ikke lenger kjente meg, ikke ventet meg. For henne var jeg i lange strekk død. Det var dette jeg måtte lære meg å leve med. Etter nesten seksti års samliv, får jeg vel legge til.
Dagene er blitt så lange. Og nettene … Jeg ligger våken til langt ut på morgensiden. Ser henne for meg. Jeg ser henne i den gulmalte korridoren, med gåstolen på meningsløse ekspedisjoner, frem og tilbake mellom tv-kroken og utgangsdøren. Eller sittende på sengekanten inne på rommet. Det blir mer og mer av det siste. Hun sitter der og reiser i sine egne minner. Eller gjør hun nå egentlig det? Hvis det er slik, hvorfor husker hun da ikke ansiktet mitt? Og når hun en sjelden gang gjør det, er det aldri mer her og nå. Det er badeturer til Hvasser og Gressholmen. Det er den nye bilen, som har blitt spiker for flere tiår siden; jeg må ikke glemme å holde den ren og i stand. Hun vil gjerne ha et barn med meg.
Men stort sett kjenner hun meg ikke. Jeg har blitt mannen som roter i skuffene hennes. Eller ”pappa”. Enkelte ganger er jeg Jørgensen, hvem nå det kan være.
Jeg klarer ikke å venne meg til dette. Det er umulig. Jeg ligger og vrir jeg om nettene, og når bildene fra siste besøk blir for tunge, faller jeg tilbake i tid. Det er en flukt, men en dårlig flukt; jeg blir tungsindig av dette også.
Hun var så sterk! Det var hun som holdt meg oppe når det røynet på, og ikke omvendt. Derfor går jeg her og sliter med denne elendige samvittigheten min. Dette at jeg ga henne opp. Overga henne til fremmede.
Det er et bilde. Hun står helt naken nede i strandkanten. Jeg ser kroppen hennes slik den var den gang, rett etter at vi giftet oss. Og jeg føler min egen ungdom når jeg ser dette bildet, det er som om jeg svever ut av det skrøpelige skallet som nå holder sjelen min fanget. Ånei, det er forbi med de erotiske impulsene. Men jeg føler en oppriktig takknemlighet over at jeg i så mange år hadde dette bugnende kvinnelige å holde meg fast i. Gjennom henne kom våre tre barn, de kjempet seg ut av henne og tok del i verden, hver på sitt vis. ”Der traff du,” sa hun første gang jeg besvangret henne. ”Jeg er helt sikker.” Og så lo hun høyt og lykkelig. Det var en time eller to etter at hjernen min fanget inn dette bildet av henne på stranden.
Det er det samme mennesket som nå ber meg gå, allerede før jeg får satt meg.
Hun var alltid så pertentlig og ordentlig på alle vis. Hvordan skulle jeg forholde meg til at hun gjorde fra seg på stuegulvet, og griset veggene til?
Likevel var det ikke da jeg ga opp. Jeg ga opp da hun gjorde natt til dag, og laget middagsmat med tomme kasseroller på rødglødende plater. Da torde jeg ikke mer.
Dag og natt går jeg her og føler meg skyldig. Jeg kommer ikke overens med fornuften lenger.
For noen uker siden begynte hun å snakke om den røde kjolen. Stadig oftere. Jeg måtte finne frem den røde kjolen.
Javel. Det var noe konkret hun ville av meg. Det lå en slags lettelse i det. Jeg gjennomsøkte skapet hennes, og skuffene i kommoden, men fant ikke noen rød kjole. Til slutt gikk jeg hjem, og fortsatte å lete der. Herregud, jeg ante ikke at hun hadde så mye tøy! Det var tøy overalt. Garderobeskapene på soverommet var fulle. Kåper, drakter, kjoler og bluser. Undertøy nok til et år uten vask. Hadde jeg virkelig sett henne bære hele denne kolleksjonen? Jeg gjenkjente en strikkejakke hun ofte brukte vinterstid – resten var fremmed for meg. Her hadde vi gått, år ut og år inn i de samme rommene, og jeg hadde rett og slett ikke sett hvordan hun var kledd. Dette undret jeg meg over. Og ingen sted fant jeg det jeg lette etter. Jeg fant mønstrede kjoler med innslag av rødt, men ikke et plagg som med rette kunne kalles en rød kjole.
Jeg ringte døtrene mine. Alle tre. De kunne ikke huske noen rød kjole, de heller. Det hadde alltid vært blått og grønt som var mors farger. De mente det hele var en fiks idé, et utslag av sykdommen. Dette gjorde meg nedstemt, og det ga jeg uttrykk for.
Grete sa: - Men så går vi i byen sammen og kjøper en rød kjole, da far!
Det gjorde vi. Vi fant en riktig pen, rød kjole i et av stormagasinene. Jeg gikk straks opp på hjemmet med den, men dette var en slik dag da alt sto på hodet for henne. Jeg tror ikke hun engang visste hva en kjole var. Jeg forklarte situasjonen for en av pleierskene. Hun er grei nok, de er i det hele tatt alle tiders alle sammen, men jeg klarte ikke helt å fri meg fra følelsen av at hun forsøkte å trøste meg. Dette likte jeg dårlig. Det var jo tvers igjennom tåpelig, men slik følte jeg det. Da hun la hånden på skulderen min, ble jeg en liten gutt som hadde kommet hjem fra sløyden med en gave til mor. Og så ville ikke mor ha den. Da vil man ikke ha trøst av en vennlig nabo. Da vil man bare gjemme seg og være alene med seg selv. Nåja. Så kunne jeg jo bare ha gått, da. Tatt kjolen med meg og gått. Det var jeg som hadde tatt kontakt med pleiersken, ikke omvendt. Situasjonen var tvers igjennom tullete, jeg endte til og med opp med å be om undskyldning, jeg vet ikke for hva. Jeg ga kjolen fra meg. Så gikk jeg hjem.
Jeg har vært der i dag igjen. De hadde tatt på henne den røde kjolen. Hun satt helt stille på sengekanten, og tittet ned på hendene sine. Så ikke opp da jeg kom inn; det er det vanlige. Jeg sa at hun var flott i den nye kjolen. Og på håret. De er påpasselige, de hadde hatt henne hos frisørdamen.
Hun strøk hånden forsiktig over kjolestoffet.
Det er ikke slik, sa hun. – Det er ikke slik du tror. Han jeg har pyntet meg for kommer aldri mer igjen.
Jeg holdt hånden hennes i min. Ute begynte det å regne. Vi var gått inn bak ordene nå, og hun hadde vært den første til å forstå det.
Det kaller jeg faktisk kvalitetshjelp. Det er ikke ofte man roper om leksehjelp på et forum med fremmede også får man faktisk hjelp til norskleksa av en ekte språkdåkter. :nemlig:
Jeg synes novellen var litt "uklar" for en VG1 klasse, det er nå en ting, men uansett blir det umulig å hjelpe deg når du ikke har noen tanker om hva novellen handler om selv.
Dama har Alzheimer og bor på sykehjem.
Den røde kjolen er et symbol på et liv hun husket og som hun levde før hun traff mannen sin.
:kan ikke tolke noveller overhodet:
Hvordan kan den røde kjolen være et symbol på mensen? Dama må da ha vært i overgangsalderen for et par tiår siden? Når hun ikke kjenner igjen mannen sin, så kan hun vel ikke ha så mange sterke minner om overgangsalderen at hun gjenopplever den?
Det var en fin novelle, synes jeg. Veldig fin. Skulle ønske det var jeg som skulle tolke den. Balanse stiller mange gode spørsmål. Jeg har rustne kunnskaper om dette, men jeg var en gang god på tolkning. Jeg synes å huske at en novelle har et vendepunkt, kanskje si noe om dette? Og da vil jeg nok tenke at det kommer ifm den røde kjolen.
Det gjør det nok, jeg kan ikke tolke tekst stykker. Og er i det litt ondskapsfulle hjørnet i kveld, men deler ikke ut noen prikker, ihvertfall ikke røde. :)
Jeg synes du skal ta deg tid til å lese, tenke gjennom og tolke novellen skikkelig. Det er en fin, vond, trist og ekte tekst, som kanskje kan gi deg noe, om du virkelig prøver å forstå den. Tipper du har fått en mal du kan følge i novelletolkning. Bruk den, og gjør leksa di selv.
Noen/Man/Enkelte/Balanse tenker kanskje at det er verre å være sur og bitter enn å være litt lat, og at det å hjelpe noen i gang med å tenke selv ikke er det samme som å skrive en tolkning for dem. Jeg sparer mine rødprikker til innlegg jeg synes er slemme, men du har lov å bruke dine akkurat som du vil. Om jeg tar deg så alvorlig at jeg gråter meg i søvn hvis du rødprikker? Det får du tolke selv. :knegg:
Jeg hadde rødprikket om noen ga ham svarene ferdig i fanget, men det har han jo ikke fått. Spørsmålene Balanse stilte er slike jeg stiller for å sparke i gang elever som står fast. Hjelp, ja. Får det utslag på karakteren? Neppe mye. Det er ikke rent sjelden at mine elever får levere utkast, som jeg så kommenterer før de leverer på nytt og får karakter. Selv med en hel masse hjelpespørsmål pleier dessverre ikke det ferdige resultatet bli veldig mye bedre. Man må fortsatt tenke selv, nemlig. Det virker det ikke som om Daniell gidder.
Forresten Daniell: De fleste vgs-lærere er ganske gode på å google, og mange gjør det systematisk både før og etter stiloppgaver gis. Storebror ser deg. Håper du ikke har brukt ditt virkelige navn som nick. :knegg:
Denne tråden er et godt eksempel på dette "noe" jeg ikke liker så godt med fp.
Her har vi et forum med godt over gjennomsnittet oppegående mennesker, som kan det meste tilsammen.
Allikevel forundrer jeg meg over at det kun er noen ytterst få som faktisk er villige til å strekke ut en hånd her.
Det er smakløst å sitte på nett og hovere over en tenåring som tydeligvis sliter med å komme i gang med en oppgave, det er ikke sikkert det er oppegående foreldre i alle hjem her i landet, som kan hjelpe til dersom det trengs. Det kan hende ikke alle er like ressurssterke og oppegående som gjennosnittet her inne i en alder av 16?-17? og kanskje er det mulig å la være å svare i tråden når man ikke har noe konstruktivt å komme med.
Nå har jeg ikke noe jeg kan tilføre etter Balanses fine innlegg lengre opp her, men jeg ønsker deg lykke til med oppgaven Daniell.
GydaG - Balanse har hjulpet ham, flere andre også. Det eneste ingen vil er å gi ham svaret - som ser ut til å være det eneste han ville ha. Mener du det er omsorgsløst å la en ungdom jukse med leksene? Jeg mener det er utmerket og god omsorg jeg altså.
Vel, GydaG - hvis min sønn (VG1) hadde gjort som Daniell, så hadde jeg kalt det juks, vært oppgitt over at han ikke kan tenke selv (noe de skal på det nivået) og ellers håpt han hadde hatt en litt flau smal i munnen over å be andre gjøre leksene for seg.
Ja, jeg syns det er godt å se at han faktisk har fått gode innspill, men jeg leser ham kanskje med snillere briller enn andre, og at dette er et spørsmål om hjelp.
Det jeg reagerer på her er de som flåser bort tråden, kommer med "mensen er svaret på alt"-innspill og vifter med pekefingeren.
Det kan jo hende jeg er naiv, men jeg tenker at en ungdom på vg1 som registrerer seg på et foreldreforum med et spørsmål som dette faktisk er i den kategorien som bryr seg om og ønsker å forstå oppgaven og gjøre sitt beste. Men igjen, jeg tenker kanskje slik fordi jeg vet at det finnes mange ungdommer som ikke har noen som kan hjelpe dem med lekser, og jeg håper ikke mine unger en dag befinner seg i en sånn situasjon at de i ren desperasjon går inn på et foreldreforum med et spørsmål og blir møtt på denne måten.
Neida, det er ikke den verste tråden jeg har sett her, men allikevel syns jeg det er rart at man ikke bare velger å la være å svare hvis man ikke har noen gode innspill.
Jeg er ikke enig, GydaG. Jeg ser ingen desperat stakkar uten noen til å hjelpe seg her, bare en person som ikke engang tar seg bryet med å tenke ut hva h*n lurer på. Jeg synes det er helt greit at sekstenåringer oppdager at det ikke faller i så god jord.
Jeg er på linje med Toffen m.fl. Her. Og det er da heller ikke slik at folk på FP ikke er villige til å hjelpe med skolearbeid. Aktive brukere som ber om hjelp på egne eller andres vegne, får så vidt jeg har observert, alltid gode svar. Enten hint i riktig retning eller fulle løsningsforslag. Bare se på alle matematikktrådene vi har hatt.
FP er tross alt ikke en hotline for skoleelever som trenger hjelp til skolearbeidet. Nye brukere som registrerer seg utelukkende for å bruke forumet til egen vinning, blir sjelden veldig godt motatt, men selv med utgangspunktet kan jeg ikke se for meg annet enn at en ny bruker som hadde startet innlegget med for eksempel "jeg regner med at damen lider av slik og slik, og at hun nå er innlagt på slik og slik, men hva har den røde kjolen med saken å gjøre", ville blitt møtt med langt større velvilje.
Da tolker vi nok innleggene hans forskjellig.
Ikke at det er så mye innhold i de at man kan tolke så meget, men essensen i det er for meg Kan noen hjelpe? vg1- elev, og til og med et takk har han tatt seg bryet med å legge inn.
Siden er er optimistisk av natur regner jeg med at han bruker tiden sin på å lese gjennom Balanses svar her, og tolker novellen på egenhånd.
Dett kunne fint vært min sønn, ikke skriver han lange setninger og han trenger ofte et ekstra puff når det er større oppgaver som skal leveres. Et enkelt takk, eller gratulerer (på fb) fra han kommer rett fra hjertet, for det er det ikke noe feil med selv om han har litt vanskelig for å uttrykke seg skriftlig.
Er det juks å be foreldre om hjelp, altså. Selv om det ikke er ens egne foreldre?
Jeg syns Balanse stilte mange gode spørsmål, som danner et godt grunnlag for å tenke videre selv rundt hva innholdet i denne novellen er. Det HI ber om er hjelp til tolkning, og det kan man gi på mange forskjellige måter.
Det er overhodet ikke juks å be om hjelp. Men å be noen skrive svaret for seg er juks. Hjelp har han fått. Juks har han ikke fått. Det ser ikke ut som han egentlig hadde så lyst på hjelp.
Nei, det er ikke juks å spørre om hjelp og Balanse ga et kjempefint svar.
Slik jeg leser HI må personen ha hjelp ASAP, og det lukter litt av at leksen skulle vært startet på tidligere. Da mener jeg at en ikke skal få svarene levert i fanget.
Kanskje vi skal ha et eget underforum hvor vi gir leksehjelp mot betaling for medlemmer som registrerer seg kun for å få hjelp slik som i denne tråden?
Det siste han skrev i tråden var "takk".
Er det sånn at man har plikt til å være online og takke etter hvert gode svar, selv om mange av innleggene faktisk ga ganske klare hint om at dette ikke er rette plassen å spørre om leksehjelp?
Egentlig burde vi vel lage en tråd om å tolke denne tråden.
Balanse sitt svar var kjmpefint det ja! Danielle må tenke selv, men har fått med seg noen tips om hva og hvordan.
Det virker ikke på meg som om det var det Danille ville ha.
Jeg tror faktisk Danielle hadde håpet at noen skulle skrive løsningen.
Selvsagt er det ikke juks å be om hjelp, men jeg tolket hovedinnlegget som at h*n her ville ha servert en ferdig løsning for å kunne reise på burgersjappa kjappest mulig. Det går selvsagt bare utover vedkommende i det lange løp, men da er Balanse-løsningen god - å hjelpe litt på vei. Det ville vi jo gjort med egne barn også, hjulpet dem uten å gi dem svaret. :nemlig:
Jeg påstår ikke at HI var spesielt velformulert. Men vi vet jo ikke noe mer om HI enn at det er en person som trengte hjelp til å skjønne en novelle personen tydeligvis ikke forsto verken opp eller ned av, samt at det sannsynligvis er en 16-åring som ikke er speiselt god i norsk på noen som helst måte.
Jeg tenker at man da kan møte dette mennesket på en arrogant, ovenfra og ned måte. Eller så kan man møte personen på en hyggelig og imøtekommende måte og gi et vennlig lite dult i riktig retning (slik som Balanse gjorde, men muligens litt for sent).
Hvilket inntrykk av foreldrene som frekventerer dette forumet tror dere at denne personen har etter de svarene som ble gitt innledningsvis? Og tror dere virkelig det er noe personen lærer noe konstruktivt av? Eller er resultatet at personen tenker at dette er en gjeng med arrogante gamliser som er både nedlatende og lite imøtekommende?
Jeg synes dette formulerte det jeg mente ganske bra jeg.
Og ja - jeg synes faktisk at om man ber folk engasjere seg såpass i ens egne lekser så kan man jaggu spandere på seg å si "da fikk jeg til noe, tusen takk".
Men det sa da personen. I siste innlegg står det "takk". Personens profil viser at denne ikke har vært innlogget på det tidspunkt det første hjelpsomme svaret dukker opp.
Når man til daglig forholder seg til mennesker som er gode på både skriftlig og muntlig kommunikasjon, og som dessuten er forumvante, så er det kanskje ikke alltid så enkelt å ha klart for seg at ikke alle syns det er lett å kommunisere.
Det som umiddelbart slår meg er at når en ungdom har behov for å gå inn på et et forum for å få hjelp til lekser, så kan det faktisk bety at personen ikke har andre personer å be om hjelp.
Jeg har i løpet av mine år i det norske skolen hjulpet ganske mange av mine medelever med lekser. Og da snakker jeg ikke om å gjøre leksene deres, men om å hjelpe dem. Fordi de har hatt dårlig kontakt med læreren, fordi de har hatt foreldre som ikke har kunnet/vært interessert i å hjelpe og fordi de ikke har hatt venner som har kunnet hjelpe. Er det så mye å forlange av oppegående, voksne forumdeltakere at man møter en ungdom som ber om hjelp på en vennelig måte?
Den dagen en av mine elever leverer et svar de har fått på FP, kommer dere nok aldri til å høre fra meg igjen, i og med at jeg mest sannsynlig hadde knegget meg ihjel. :knegg:
Det kan jo selvfølgelig grunnen, men jeg synes likevel man bør vise at man har gjort seg noen tanker selv/komme med konkrete spørsmål hvis man forventer at folk skal gidde å hjelpe. Alle elever har tilgang på rimelig detaljerte "oppskrifter" for hvordan man skriver en novelletolkning: (Disse finnes bl. i lærebøkene) Begyne med presentasjon av novelle, skrive om personene, konflikten, osv.En del av dette er jo basic, dvs ting man kan skrive om selv om man ikke har fått med seg tema i novellen. Jeg synes ikke det virket som om HI hadde lest novellen i det hele tatt. :vetikke:
Og så lurer jeg litt på om han/hun kanskje var minoritetsspråklig, synes å huske at han/hun hadde noen merkelige bøyninger her og der. :undrer:
Jeg fatter ikke hvorfor vi absolutt skal forstå alle i hjel. Sannsynligheten er stor for at denne ungdommen ikke gadd gjøre leksene sine selv og tenkte at dette måtte være en lett utvei. Det trenger jo ikke akkurat å ligge en tragisk skjebne bak absolutt alt. Og det er vel få som ikke har ressursene for å klare leksene sine tilgjengelig selv om man ikke har foreldre som kan hjelpe. Hn hadde tydligvis tilgang til internettet, hn har lærebøker, sannsynligvis medelever og en lærer h*n kunne spurt om hjelp lenge før det begynte å haste med oppgaven.
Jeg er helt på linje med GydaG og Gaia. Det må da gå an å faktisk svare ordentlig selv om man synes innlegget lyser av desperasjon. Sitte og hovere over en 15-16 åring. Nice..
Og angående det å forstå alle i hjel, det synes jeg faktisk man gjør om man så tolker ting negativt eller positivt. Hvordan skal man ha en sjangs til å utvikle seg hvis man aldri skal kunne be om hjelp?
En 16-åring som ber om hjelp til oppgavene sine på internett - tydeligvis uten å ha gjort seg en eneste tanke selv på forhånd - har jeg ikke mye forståelse for, nei. Hvorfor i all verden har han ikke sendt en e-post eller melding via læringsplattform til læreren sin og bedt om hjelp til å komme i gang, hvis det var så vanskelig? Min erfaring: De er for opptatt av å sitte på Facebook (i timen, ja!) eller sende meldinger til kjæresten til at de får med de tipsene som gis i timen. De kaster bort skrivetid med lærer tilgjengelig på tull, og så er de helt lost når de kommer hjem og skal gjøre seg ferdige. Det er slett ikke sikkert det er tilfelle her, men vedkommende later jo ikke til å anstrenge seg så veldig, synes jeg. Som Toffskij sier har måten å spørre på også mye å si.
16-åringer generelt tror at internett har svaret på alt som er verdt å vite, og hvis det ikke finnes en Wikipedia-artikkel om det de er ute etter, så er oppgaven umulig å besvare. De har bare godt av å lære seg at det ikke er tilfelle.
Jeg synes Balanse og Gaja sin loesning med hjelp men ikke ferdige svar var bra.
Kansje leksa skulle vaert gjort foer. Kansje man skulle ha spurt laereren i forrige uke. Ungdommen nutildags altsaa. Snusfornuft er nesten like bra som annen fornuft, men hva med aa la tvilen komme tiltalte til gode?
Enig. Å hjelpe litt på veien syns jeg godt man kan gjøre. Jeg hadde foreldre som gjorde det for meg om jeg stod fast, det finnes andre som ikke har det.
Daniell, bla deg litt bakover her, også ser du om du greier å svare på de spørsmålene Balanse ga deg. Da mmer du fint i gang.
Som et tips så handler det om sorgen over å miste en man er glad i til Alzheimer såvidt jeg kan forstå.
