Kanskje du, med å legge inn diktene dine, inspirerer flere av oss (for jeg skriver selv, og kan ikke tro jeg er den eneste) til å legge inn tingene våre her. Velkommen til Foreldreportalen! Fortsett med det du gjør, jeg fant dette interessant!
For å gi et eksempel på hvordan man kan forbedre et dikt, kan jeg legge inn et eksempel fra min egen penn (sakset fra et annet forum jeg frekventerer):
"Jeg var ikke helt fornøyd med "Søndagsmorgen lykke", jeg fikk en idé om at galoppstegene kunne gjengis i diktet om jeg forandret på det.
Så ble jeg sittende og fascineres over hvordan to dikt, som i bunn og grunn er samme, kan bli så forskjellig ved å forandre litt på ord og rytmer.
Første versjon:
jeg svever over nysnøen
så fuglene skvetter
og jeg er ett
med
dampende pels
fire dundrende hover
500 kilo bestevenn
Andre versjon:
svevende, dansende
gjennom en fugleflokk
frydefullt halsende
over en tømmerstokk
lynraske, dundrende
hover i nysnøen
jeg og fem hundrede
kilo med bestevenn"
(Diktet handler om en ridetur på yndlingshesten en tidlig søndagsmorgen)
et dikt jeg skrev på ungdomsskolen. har alltid spart på det, for det minner meg på min første ordentlige kjærlighetssorg. jeg skrev det uten å tenke, det bare datt ut av meg. det er kanskje ikke spesielt utad, men for meg betyr det noe helt spesielt.
glemt
som en stein
igjen
er jeg forlatt
ulykken brer seg
aldri igjen
vil jeg se deg smile
lyset er slukket
det som var
er glemt
det som er
det er svart
av alle
var du den eneste
jeg trodde lykken
var evig
evig er intet
Jeg likte de siste diktet du postet aller best. Det virker mer ekte!
Jeg er ingen skriver selv, men leser mye og er enig i at de to første diktene du har postet her (altså øverst her, og i den andre tråden) er noe uforløste.
For meg virker det som om du har blitt litt fokusert på å finne rim, og formidle veldig konkrete budskap i de to første. I det siste (men et av dine første) skaper du stemninger og formidler følelser med ordene i stedet. Du overlater mer til leseren, slik jeg oppfatter det.
Tror budskapet ditt i HI er noe de fleste kan kjenne seg igjen i, men det blir kanskje hakket for hverdagslig for å "gi noe mer" til leseren. Hva med å prøve å få frem mer stemningene i de to "tidsaldre" du forteller om.
Klarer kanskje ikke å formidle hva jeg mener, men jeg synes det blir spennende å følge med videre på tråden(e) din(e)!
Enig i at det siste diktet var best/minst ille. Du later til å ha en hang til å formulere deg pompøst og voldsomt. Store ord er ikke nødvendigvis det som beskriver store følelser best.
Leser du mye dikt selv? Jeg ville ha tatt en runde i den virkelig gode norske lyrikken. Både for å se hva de andre har gjort, og utvide repertoaret og ordforrådet litt. Jeg kjenner at jeg hadde blitt utrolig flau (typ pute foran ansiktet) om du skulle ha lest det første diktet høyt til meg.
Å skrive innholdsrike dikt på rim krever en språkfølelse du ikke er i nærheten av, dessverre. Det er knapt på høyde med "rosa sang"-nivå.
Men du skal ha kudos for å våge å publisere dikt på FP og både be om og takle tydelige tilbakemeldinger.
Oi, det var krasst Harriet. Jeg er enig med deg, men jeg synes du kunne ha fått frem kritikken på en mye mer diplomatisk måte. Uten at jeg er noe sart blomst til vanlig.
Enhjørning sine dikt var kjempefine! Ord satt sammen så vakkert. :hjerter:
Likte det siste diktet ditt, Thorset. Jeg skrev også en del dikt i tenårene da jeg hadde kjærlighetssorg, er veldig glad jeg har spart på dem. De er kanskje ikke så bra stilmessig, men de er ekte. Det første diktet ditt føles ikke ekte på den måten. Enig med Harriet at det blir mer store ord og en anelse pompøst.
Men kjempegøy at du legger de ut her! Legg gjerne ut flere. :jupp:
Så tøft at du legger ut diktene dine, og er interessert i tilbakemeldinger. Du har havnet på et brutalt ærlig sted, om jeg skal si det slik, så jeg håper du ikke tar deg nær av at folk snakker fra levra og sier nøyaktig hva de mener, og hvorfor. :klem:
Så var det meg, da...
Jeg vil si at du har gode intensjoner, og du tar opp viktige ting. Likevel liker jeg best det siste diktet du la ut, det som ikke gjør noe forsøk på å være på rim. Det lød bedre i ørene, fordi det var rene ord, det forsøkte ikke være noe annet enn hva det var, om du skjønner meg. For - rimene dine er haltende, og for mennesker med en anelse musikalitet, er haltende rim vondt. :sorry:
Selv er jeg glad i enkle, nakne ord - litt rå dikt, slik som det siste Enhjørning la ut:
hvordan smakte det
da du skylte ned
mine tårer
med
enda en dram
Dette forteller meg så utrolig mye - så mye at det gjør vondt i magen. Likevel er det så enkelt, det er få, nakne - treffende - ord. Meningen drukner ikke i store, pompøse vendinger.
Men - smaken er som baken - noen liker dattera, andre liker mora.
Fortsett å skriv, uansett, det er en fantastisk god måte å få ut ting "fra sjela" på.
Man blir erfaren av å skrive mye, lese hva andre har skrevet, ta til seg tilbakemeldinger og å tørre å utforske nye måter å ordlegge seg på og leke med rytmer, klanger og oppsett.
Og det er en kjempemorsom og spennende prosess!
Jeg er egentlig ikke så bevandret i de store utgitte lyrikerne, men har funnet mye god poesi på diktforum. Fordums Poeten.no hadde mange flotte medlemmer, men nå er det nedlagt fordi fokuset etterhvert flyttet seg fra konstruktiv skrivehjelp til personlige konflikter og drrittslenging. :sukk: Dagbladets Diktkammeret er et annet kjent diktforum, selv om jeg personlig ikke får så mye ut av produktene som legges ut der.
Veldig enig. Det var både tydelig, nyttig og oppmuntrende på samme tid.
Det er nemlig mulig om man legger litt omtanke i kommunikasjonen sin - selv for vaskeekte FP'ere.
Jeg likte det siste diktet ditt absolutt best. Oftest liker jeg enkle dikt, f.eks det korteste av dem som Enhjørning har skrevet. Det er dikt som rommer mye mellom linjene. Dikt som inneholder nye og annerledes språkbilder, er også flott. Hvis du leser litt om virkemidler i dikt, kan det kanskje hjelpe deg på vei. Lykke til.
Jeg liker f.eks dette av Gro Dahle:
Moren min er en saks
Moren min er en saks. Hun klipper inn i meg på vei forbi. Lukter på jakken min, ser gjennom skittentøyet mitt, leter gjennom lommene. Uansett hvor fort jeg løper, er det ikke fort nok. Uansett hvor langt jeg løper, kommer jeg alltid tilbake til kveldsmat.
Slangene vokser opp av jorden der moren min går.
Hun eter seg inn i hodet mitt gjennom øynene mine.
Suger tankene mine ut med sugerør. Jeg tier med to
tunger. Fingrenes reptiler på armen min.
La meg gå. La meg slippe. Kan rosene synge, så
synger de om luft og kjærlighet. Kan de hviske, så
hvisker de om solen. Kan de rope, roper de på nytt
vann i vasen. Nytt vann i vasen, for faen!
Kranglene vokser ut av hodebunnen og ligger og
venter i håret. Jeg øver meg på å stikke moren min
med pinner og nåler. De brede leggene hennes. De
tunge overarmene. Når hun spør meg hva jeg tenker
på, kysser jeg henne.
Moren min lærer meg å lyve. Og jeg løser meg opp i
unnskyldninger. Snarveier gjennom krattet. Omveier
gjennom skogen. Foran speilet lurer jeg også meg selv.
Ingen merker noen forskjell.
Moren min står foran meg med gråten på seg som et
forkle. Da går jeg gjennom henne. Da går jeg tvers
gjennom livmoren hennes. Ingen annen utvei enn ut.
Ikke vent på meg, Mamma. Ikke sitt ved vinduet i nattkjolen med golfjakken over skuldrene. Jeg kommer ikke hjem, Mamma. Slå meg. Slå meg. Jeg er utro mot deg.
