Leste akkurat i bladet Mamma at Trine Grung ikke tror på trassaldre. Hun mener visst at hvis barnet får nok næring og drikke, ikke er for varmt og ikke for kaldt - og får nok tid og kos - så trasser det ikke.
Fikk litt hakeslepp av den der faktisk!
Hva mener du?
Jeg tror det finnes flere selvstendighetsperioder i barnets liv. Det viser bare at barnet har egen vilje, samtidig som de løsriver seg litt fra foreldrene.
Jeg tror vel egentlig ikke heller på trassalderen. Det kan nå umulig være TRASS, denne frigjørelsesprosessen. Det er jo bare en nysgjerrighet på livet, uten å helt forstå hvilke konsekvenser ens handlinger har.
Ja, vi kan vel sikkert kalle det forskjellige ting. Og barnet er ikke slemt, for det skjønner ikke konsekvensene av sine handlinger. Men når 2-åringen min får "trassanfall" i butikken - og jeg ikke har noen grunn til å tro at han verken er sulten eller varm - betyr det da at jeg bruker for lite tid på han?
Må legge til at jeg ikke bruker noe mindre tid på han enn jeg gjorde før, men "trassen" har kommet nå i det siste.
Det er noe av det mest dustete jeg har hørt.
Trassen kommer ikek av at ungene vil være vrang og vemmelig med vilje, men er en del av prossessen å løsrive seg. Og da opponerer man mot forldrene for å teste grensene.
Helt naturlig og har ingen ting med at man ikke får oppmerksomheten man trenger.
Jeg syns det er herlig å se at ungene mine trasser, jeg. :D Joda, det kan være forferdelig slitsomt og frustrerende til tider, men samtidig er det flott å se at de har masse vilje og stahet i seg, at de tror på seg selv og ikke gir opp så lett. Utfordringen er jo å møte trassen på riktig måte, ved å grensesette samtidig som man gradvis slipper tøylene slik at barnet lærer å stå på egne ben.
Er ikke enig i utsagnet til Grung.
Når det står på som verst her i heimen, prøver jeg å tenke at staheten og jernviljen vil hun få god bruk for senere i livet.
Mens det står på skal jeg love deg at jeg ikke syns det er mye herlig. I tankene mine bytter jeg bort ungen og lever livets glade dager som backpacker i Asia.
Jeg synes det høres rart ut.
Jeg tenker at trassalderen er når viljer kræsjer, og at man må teste ut følelser og handlinger på andre - og at det er foreldrenes oppgave å faktisk sette noen grenser.
:rolleyes:
Jadda.
Jeg har tro på trass jeg.
Noen ganger når de slår seg vrang så nytter det å roe tempo og finne andre løsninger(stress om morgenen er jo bare dumt, men allikevel stresser man jo noen ganger).
Men, når 4 åringen bare hiver seg ned og vræler, eller nekter alt, jeg vet ikke helt hva jeg skal kalle det jeg? Trass???
Jeg syntes det høres ut som om hun snakker om et kose/husdyr her. Når det kommer til barn så syntes jeg at ordet trassalder er litt misvisende da hver alder har sin fase og at det ikke direkte er trass vi her snakker om. Sjarmerende er vel ikke akkurat ordet jeg vil bruke når storesøster holder på som værst men under litt rettledning fra oss voksne så er det på denne måten at barna lærer å finne sine og andres grenser, samt å forme sin personlighet. Det er barns måte å oppdage at vi har vår egen vilje og meninger. De må bare få finjustert disse slik at de passer inn i det samfunnet betegner som akseptabelt :knegg:
Trass eller ikke, jeg mener at mye av "trassen" kan unngås om man møter ungene der de er, på deres nivå og ved å prøve å sette seg inn i deres situasjon der og da. Måten man gir beskjeder på/kommuniserer har også mye og si for hvordan barnet reagerer. Sier man "kle på deg skoene nå!!!" etter mye mas så får man nok ikke noen positiv reaksjon tilbake, men om man heller kanskje gir barnet et valg i stede for en kommando så vil de føle seg mer likeverdig og sett på en annen måte.
Men barn er jo forskjellige og med forskjellig lynne, så noen er jo staere enn andre.
Selvfølgelig - hvor alvorlig trassen skal få utvikle seg kan selvsagt til en viss grad styres av hvordan den håndteres. Men det er ikke til å komme bort fra at det er visse aldre hvor trass forekommer i større grad enn ellers.
Jeg er usikker på om jeg er enig i at det finnes en bestemt alder for trass (jfr. trassalder), men jeg har ingen problemer for å forstå hvorfor barnets periodevise enorme trang til å frigjøre seg fra foreldrene og teste hvor grensene går kalles trass.
Jeg syns nok Trine Grung er litt på viddene ved å insinuere at barn er snille og medgjørlige så lenge de er mette, tempererte og får kos - tre ting jeg mener bestemt at de aller, aller fleste foreldre rundt oss klarer å oppfylle 99,9% av tiden.
Etter hennes definisjon vil det jo være et enormt antall vanskjøtte barn rundt forbi. :knegg:
Mitt inntrykk etter å ha hatt fire småbarn er også at det ikke fins noen klart definert trassalder. Trassing og trang til å bestemme og gjøre ting på sin egen måte iblant, ja, men ikke knyttet til noen bestemt alder.
Og såvidt jeg har sett kan det meget vel oppstå også hos riktig tempererte, mette barn som får nok kos.
Jeg føler for å presisere svaret mitt litt: Jeg mener ikke at trassen kommer til samme tidspunkt på alle barn. Den kommer når barnet når et nytt utviklingstrinn.
dette var det morsomste jeg har lest på lenge. Fikk nesten lyst å sprinte ut og kjøpe Mamma. :D Gud så mye dumt det går ann å lire ut av seg. Eller det stemmer sikkert da... det skal jeg forklare nå:
Så klart trassalderen finnes.. :lol: Det har jeg et levende bevis på. Og det kan jo kalles så mangt. Trass/løsrivelse/selvstendighet osv. Det er jo så og si bra at barnet trasser. ikke for oss voksne da, men det viser jo at barnet har en sterk vilje og som helt sikkert vil klare seg selv seinere i livet. :jupp:
Jeg har en ekstremt trassete ung dame i hus. Hun får alt hun trenger men selvfølgelig ikke alltid alt hun vil ha. Hos sin far/besteforeldre får hun alt hun vil ha og vel så det og de syns hun er en engel å ha med å gjøre. Så kommer hun hjem og jeg får det sure trynet hennes fordi hun ikke lenger får viljen sin konstant. Selvfølgelig er hun fornøyd hos dem når hun får styre showet og være verdens navle hele dagen. Det er ikke aktuelt her hjemme og da blir det litt trass og krangel i blant.
Jeg mener at Trine Grung neppe kan vite helt hva hun snakker om!
Trass er ikke bare hyling og skriking. Min eldstemann har aldri trasset i form av raserianfall, hun har derimot ekstremt selektiv hørsel, noe som jeg mener er trass så god som noen.
Og minstemann på 2 år trasser i vei når han ikke får viljen sin. Tramper i gulvet og skriker som en gal :eek:
Men selvfølgelig - barn som alltid får det som de vil, vil jo ikke ha noen grunn til å trasse? Så hvis "masse kjærlighet og omsorg" betyr å føye barna i alt og ett, så har hun kanskje rett i at trassalderen ikke finnes.
Jeg tror forøvrig at trassalderen er perioden mellom 1 og 25 år, sånn ca :D
Vet du? det er jeg faktisk veldig enig i. Det som jeg la merke til og noterte når min jente var baby var at hver gang rett før hun lærte seg noe nytt, så var hun veldig sutrete og urolig. Så fort hun hadde nådd over et nytt trinn roet hun seg og var veldig blid, til neste utvikling skjedde. Dette har jeg svart på hvitt, for jeg syns det var litt rart.
Det har sikkert en sammen heng. jeg syns også det kommer i perioder nå også men har ikke tenkt over det jeg tenkte da hun var baby. hmm.
Jeg kan love deg at vi har forsøkt alle mulige varianter når det kommer til vårt eksemplar av trass-arten, uten større effekt. Og når det kommer til valg i stedet for komando - det er ikke alltid at barnet har noe valg! Og slik er jo livet, så hvorfor skal barn bløffes til å tro at de har et valg (i gitte situasjoner)? Når det høljer ned får hun ikke velge om hun skal ha regntøy eller ei, når klokka er mye får hun ikke velge om hun vil legge seg eller være enda lengre oppe (vi forbereder henne alltid på forhånd med å si at etter sånn og sånn så skal du legge deg osv.).
Samme med minstemann. Når vi går på parkeringsplassen har han ikke noen alternativ til å holde meg i hånda. Når vi sitter med bordet kan han ikke bare plutselig bestemme seg for at han er ferdig og vil ned (den tabben gjorde vi da eldstemann var liten, og det sliter vi med den dag i dag....). Når han skal legge seg kan han ikke velge hva han skal ha i flasken.
Unger blir hele tiden stilt opp mot situasjoner der de ikke har noen valg, eller der de må velge mellom det som for dem er flere onder. Og da er det jo ikke unormalt at de protesterer - trasser. Og det gjør de vel til syvende og sist fordi de ønsker å være selvstendige og ta sine egne valg. Samtidig som de nok er glade (kanskje uten helt å vite det...) over at det blir satt grenser. Som er vår rolle som foreldre :)
Når alt dette er sagt - hos oss velger vi våre kamper. Tar de viktige, og lar barna vinne de mindre viktige. Og står ikke på vårt om vi innser at vi tar feil. Vi gjør rett og slett så godt vi kan. Og likevel har vi trassige unger. Trassige på hvert sitt vis.
Jeg syns vel ordet "trassalder" kan være litt misvisende, og i tillegg er det en sovepute for å ikke adressere hva som virkelig foregår oppe i hodet på ungene våre. "For det er jo bare trassalderen". Min erfaring er at de "øktene" vi har hatt med høyt konfliktnivå og mye hyling, som oftest bunner i et eller annet. "Klare selv!" som vi ikke respekterer, for eksempel. At det er et eller annet som plager dem, for eksempel i barnehagen. At de rett og slett er slitne eller brygger på noe. For lange dager i barnehagen. Spesielt det siste har jeg en tendens til å gjøre :lalala: til, for det er jo så fordømt vanskelig å gjøre noe med!!
Ellers så handler det selvsagt mye om at de oppdager at de kan og vil bestemme selv, men trenger hjelp til å sortere når de faktisk KAN få bestemme, lære å mestre "sorgen" når de ikke får bestemme, osv.
Hvis målet er lutter lykke og harmoni hele tiden, så blir man nok sørgelig skuffet når ungene passerer 2 år, sånn omtrent. Konflikter er ok og bra, EGENTLIG. Både vi og ungene lærer masse om hverandre på den måten. Det er bare så slitsomt...
Valentina: Men er det riktig å kalle det "trass" når de protesterer og blir lei seg for at de ikke får det som de vil? Det er kanskje bare ordkløveri, da, men jeg syns vi skal respektere den reaksjonen de da har, selv om vi ikke rikker oss på beslutningen vår, eller går inn i endeløse diskusjoner og argumentasjoner. Jeg har i hvert fall oppdaget at å prøve å overbevise et barn om at JEG har rett og HAN har feil, og hvorfor, når det er noe som ikke blir som han vil, bare gjør vondt verre (ikke bare skal han tape kampen, men han skal pinadø tvinges til å innrømme at han tok feil også, stakkars), bare forlenger og forverre konflikten. Mens et "ja, jeg hører at du syns det er skikkelig leit/irriterende/kjempedumt, men dette er det mamma som bestemmer. Du kan gjerne være sint for det, men det blir som vi har bestemt!" og så tillate at de gråter ut, rett og slett, loser oss gjennom relativt greit.
Mye brukte setninger her i huset:
Ja, det er sikkert litt urettferdig. Jeg kan ikke passe på at alt er helt rettferdig hele tiden - det er for slitsomt. Livet ER urettferdig av og til og egentlig ganske ofte. Jeg skjønner at det er kjempeirriterende, men sånn er det.
Nei, du får ikke gjøre det. Ja, jeg vet at du gjerne vil, men JEG vil ikke, og dette er det jeg som bestemmer. Ja, jeg skjønner at det er trist. Hjelper det med en kos?
Er du veldig trist og lei nå? (Når 4-åringen helt uforklarlig har havnet på "skeiva"). Hva kan jeg gjøre for at du skal ha det bedre? (Ofte brukt svar: "Jeg trenger at du synger trøstesangen min!!" Litt pinlig å sitte på huk og synge trøstesang med armene rundt en snufsende "stor" gutt, men du og du som det hjelper!)
Jeg kan vel egentlig bare slenge meg på denne :nemlig:
Jeg kjøper ikke helt denne: "Hun mener visst at hvis barnet får nok næring og drikke, ikke er for varmt og ikke for kaldt - og får nok tid og kos - så trasser det ikke."
Vi kaller det for "trass" fordi barna ikke føyer seg etter det vi sier. Hvis vi i større grad greier å akseptere barnas frigjørelsesprosess og utforskertrang, så opplever vi det ikke som trass.
Derimot må jeg si at jeg syns mange barn går igjennom en ustabil fase, i 2-3 års alderen, hvor de åpenbart strever med å håndtere sine egne følelser, samtidig som de ikke er erfarne nok til å forstå konsekvensen av egne handlinger, og på toppen er språket ofte for dårlig utviklet til å gjøre seg godt forstått om følelser og tanker.
Men jeg mener altså at "trass" egentlig er et misforstått begrep. For jeg tror ikke at barna går inn for å "trasse" eller manipulere foreldrene.
Hun sier også at hun misliker å se små barn i voksiposer på kjøpesentre.Hun legger også veldig vekt på at barn må spise ofte og ikke få sukker. Det virker bare som om hun tror at det som passer for hennes barn, også passer for alle andre. Og det med voksiposen, det tror jeg neppe mødre gjør for å plage barnet. Ikke alltid like lett å vite, i hvert fall ikke som førstegangsmamma.
Uten at jeg er enig med Grung på noen måte, så tror jeg heller ikke trassalderen finnes på den måten mange mener den gjør. Jeg tror denne såkalte "trassen" rett og slett er frustrasjon fordi barnet ikke blir forstått, tester grenser og ikke får respons eller får kjeft, ikke får viljen sin. Det er en del av det å vokse opp og lære seg å være menneske. Jeg liker ikke ordet "trassalder" i det hele tatt.
JA! Vi bor rett ved Kvadrat og der er det mye å hisse seg opp over, kan du tro! Hver eneste gang jeg er der, ser jeg mødre og fedre som har kledd av seg selv, mens ungene sitter i vognene sine i SKINNPOSER med lue og jakke, eller enda verre - tykk vinterdress på. Nylig så jeg et barn som så ut som hun skulle til Nordpolen, helt dekket av vinterdress, lue og votter i en tyk skinnpose oppi vogna. Ungen HYLTE og var illrød i trynet, mora stod og kjeftet og beklaget seg til ei venninne om at ungen var så "trassig". :dåne:
Faen at jeg er for pysete til å si fra når jeg ser sånt. Men det hadde vel ikke hjulpet uansett. De må jo i utgangspunktet være brød når de ikke kan tenke lenger enn det.
Du vet jo faktisk ikke hvor lenge de har tenkt å være inne i kjøpesenteret.
Jeg ble snakket til av en dame en gang, og det var veldig ubehagelig!
Ikke bare var jeg veldig obs på om gutten min hadde det for varmt eller for kaldt og skulle bare inn en liten tur. Tror jeg skulle bytte noe, og det kom til å ta ca 3-4 minutter. Jeg hadde satt veldig pris på om hun dama passa sine egne saker ja!
Det syns jeg er irrelevant. Jeg blir selv varm etter et minutt på et kjøpesenter med yttertøy på. Jeg, om jeg ikke kler av, så tar jeg av lue og åpner jakke/pose/hva barnet nå har på seg. Det tar to sekunder og to på igjen.
Eh, mora hadde kledd av seg selv, så at den TYKKE jakken hennes hang over vognstyret. Ungen satt fullt påkledd, illrød og HYLSKREIK mens mora kjeftet og beklaget seg. Dette var i andre etasje, og dama må minst ha vært der inne i 15-20 minutter for å komme seg inn og ut. Klart man bør si fra da, det er jo galskap. All ære til de som tør å si fra, man vet jo ikke på forhånd hvem som bare er inne i 5 minutter eller hvem som bare er tette i pappen.
Men i veldig mange situasjoner så kan man legge inn et lite valg uten å bløffe da. F.eks i stede for å si i dag må vi kle på regnklær! Så kan man si, vil du eller skal jeg hente støvlene? Vil du ha de røde eller de blå sherroxene (om man har flere par da ;)). Min erfaring er i alle fall at måten man ordlegger seg på, og ikke minst toneleie har mye å si. Men det er selvsagt ikke svaret på alt. Noen ganger har man ikke noe valg, som du sier.
Men at et barn ikke vil kle på seg noen ganger, eller absolutt vil ha noe i godterihylla i butikken burde ikke bli avfeid med "det er bare trassalderen". For barnet er det veldig reelt, og det føles nok helt grusomt å bli dratt hylende med forbi godteriet når det er det man vil ha.
Jeg ser ikke på denne oppførselen som trass, men som en måte å gi uttrykk for følelsene, frustrasjonen og sinnet på.
For noen barn vil det nok ikke bli de helt store trassutbruddene dersom de aldri får motstand for sine krav og bare blir strøket med hårene. Andre barn "trasser" mot det også.
Om jeg hadde hatt et så høyt servicenivå for mine barn at de aldri opplevde behovsutsettelse eller andre grenser, så ville jeg i mine øyne vært på villspor som forelder.
Det har funket bra her. Jeg gir henne endel valg daglig, altså valg som feks. hva hun vil ha på seg, hvilke støvler/sko hun vil ha på seg, hva hun vil ha på brødskiva og til middag, hvilken yoghurt hun vil ha osv. Hun elsker å få bli med og bestemme slikt, tror det er viktig at barna får delta litt der de kan.
I tillegg har jeg sluttet å kjefte på henne når hun trasser feks. i butikken (av og til sprekker det jo for meg, jeg er ikke alltid like flink), setter meg heller på huk, ser henne inn i øynene og snakker rolig til henne. Forklarer. Da roer hun seg mye fortere. Ting er blitt så fantastisk mye bedre nå! Men når det er sagt så er ikke dette fasiten for alle, og jeg vet jo ikke hvordan mine neste barn blir.
Jeg tror at det kanskje kan være greit å tenke igjennom hva man legger i ordet "trassalder". Om ordet er negativt ladet så kan det jo tenkes at det man oppfatter å være en slik "trassalder" blir enda tyngre å stå i....
Jeg tror det er mye sannhet i det at barnet utprøver sin vilje og viser sin frustrasjon over å ikke mestre i bestemte utviklingstrinn. De vanskelige periodene kommer ofte før barnet mestrer noe nytt. Det er ihvertfall min erfaring som mamma til fem. Når det er sagt så mener jeg bestemt at det er mange måter å takle dette på. Om man kaller det noe bestemt og bruker det som en slags hvilepute for da har jo adferden en forklaring og sier til seg selv at det skal være vanskelig, så tror jeg det blir det. Om man heller tenker; hvordan skal jeg løse denne utfordringen som barnet mitt nå gir meg? Så kan det tenkes at disse periodene blir litt enklere....
Blir atter skremt over å signere deg, Sitron! Men ja, helt enig. Man gir ikke alternativer til tannpuss, men truse med eller uten glitter kan man jo godt la barnet velge selv.
Må bare tillegge ytterligere en ting til det jeg sa i stad; Det er noe med å velge sine kamper med omhu :blunke:
Jeg har blitt "rundere i kantene" på flere områder etterhvert som min mammakarriere til fem har fått utvikle seg og min erfaring er at det faktisk lønner seg! :blunke:
Vel...da snakker vi om oppdragelseskanter altså..ikke kiloene. De lønner seg ikke...:fnise:
Jeg velger mine kamper med omhu og det oppleves som smart :riktig:
Men hvordan vet man hvilke kamper man skal velge? Ofte har jeg litt trøbbel med det. Jeg føler jeg liksom må oppdra mitt barn litt ekstra fordi jeg er alene. Og da føler jeg det er kjempe ekstra viktig at jeg har et veloppdragent barn.. Jada.. jeg hører selv hvor dumt det høres ut. Men men.. det sier seg selv at det blir mye trass fordi jeg velger for mange kamper..
noen råd?
Så fint at du sier at du føler at det blir mye trass fordi du velger mange kamper! Det forteller meg at du vet at du "ber" om kamper...:klem:
Om jeg skal si noe om hvordan jeg velger å gjøre dette så kan jeg si som følger; jeg rikker meg ikke av flekken for de sidene av oppdragelsen som går på "å være snill mot andre", normal høflighet, bordskikk og det som følger av vår daglige rutine vedr. spisetider, leggetider og stå-opp tider. Tror dette er en kort oppsummering. Det betyr i praksis at mine barn legger seg når de skal, men får lov til å velge hvilken truse de skal ha på :blunke:
Jeg forsøker å være i forkant av det som jeg vet kommer til å skje, og forhindrer situasjoner hvor jeg vet at reaksjoner kommer. Jeg står heller opp 30 minutter tidligere om morgenen slik at vi får god tid, enn å ødelegge hele dagen både for ungene og meg selv ved å starte for sent...Det å være konsekvent tror jeg også er svært viktig. Det gir trygghet og oversikt for ungene.
Spør meg gjerne om konkrete situasjoner som du synes er vanskelige. Det kan være nyttig å tenke høyt! :)
Jeg synes Trine Grung sa det alt for bastant, men klart at det er noe i det hun sier (med tanke på påkleding på kjøpesentre, osv). Men å si at det ikke er noe som heter trass vet jeg ikke om jeg er helt enig i. Da må man vel først se på definisjonen av trass.
Forresten er det flere synes at bladet "Mamma" er dørgende kjedelig?
Jeg er abonnent, men fornyer det ikke for å si det slik.
Jeg er også veldig streng på høfflighet og omsorg mot andre og slike faste rutiner. Og det er hun vant til og det går som oftest bra og det går av seg selv for henne ofte. det er jo bra.
Jeg tenker litt på sånt tull med matbordet, at hun ikke vil rydde, kle seg og leie ute osv. Hun er veldig selvstendig og det er jo bra på en måte, men det er jo utrolig slitsomt. Spesielt når vi har hastverk.
Om de burde kastreres er kanskje å ta litt hardt i, men det er mange svette, røde og hylende unger i vogn på kjøpesenter.
Det beste er når mødrene til disse glovarme ungene himler over at andre står ved siden av sitt hylende rabiate barn som ligger på gulvet og er sinna, og klager på at enkelte ikke bryr seg om barna sine. :hehehe:
Right back at you!
Jeg har stor tro på at mye kan løses ved å ikke stille spørsmål der barnet ikke har et reellt valg, og ved å gi barnet valgmuligheter der det passer. Så kan man heller gjøre et av valgene så ulidelig kjedelig at barnet velger det mor mener passer best. :knegg:
Dette er jeg helt enig i.
Skal de aldri få lov å opponere, liksom?
Alle barn har faser der de vil markere seg, finne sin plass i flokken, løsrive seg osv.
Jeg er veldig enig med Nete i at måten man snakker til barna på, at man gir dem bestemmelsesrett innenfor rimelighetens grenser og grensene for øvrig ikke er så strenge at de tramper over dem i tide og utide kan gjøre disse trassperiodene enklere.
Og ja, det er forskjell på barn! Noen barn er utrolig seige. Det er ikke lett å se at det senere kan være et stort pluss at barnet har en ukuelig viljestyrke når det står på som verst, men min erfaring er at dette gir positive utslag i andre settinger. Senere.