Ortoreksi er et spiseproblem. Den som rammes er ekstremt opptatt av å spise riktig og sunn man – og unngå alt som er usunt. Det lyder både klokt og riktig, men hvis ønsket om en perfekt livsstil blir et kontinuerlig prosjekt som hemmer en i dagliglivet, da handler det om en sykelig spiseforstyrrelse.
- Man tenker grundig gjennom alt man spiser og lager seg et bilde av hvor mye man vil spise og hvor mye man må trene i forhold til det, sier en av dem. – Man tenker på dette med maten hele tiden, og spiser man noe usunt, en sjokolade for eksempel, er det en slags ”synd” som straks må straffes med tilsvarende trening, man er nødt til å mosjonere det vekk med det samme, forteller en annen. De er opptatt av å spise sunt, ja, men ikke så opptatt at det lager vansker. Men de navngir flere de kjenner som de mener har et problem.
Dette tror jeg allerede er et stort problem. Snakker vi om den samme diagnosen som de som hopper fra diett til diett hele tiden? Eller er det noe annet?
Her handler det vel om de som blir sykelig opptatt av det SUNNE hele tiden. Som ikke lenger klare å se at man kan være litt usunn en gang i blant uten at man tar skade av det.
Jeg kjenner en som har det. Det virker veldig slitsomt.
Men på sett og vis bedre enn de andre vanlige spiseforstyrrelsene, fordi man faktisk får i seg greit med næring. (Bortsett fra alt for få karbohydrater i perioder hvor det er uhipt, da er jo brød nærmest for gift å regne..)
Skulle ikke forundre meg om vi ser mer og mer av denne spiseforstyrrelsen i tida som kommer. Det er jo en syltynn grense mellom dette og det som er det moderne syn på kropp og kosthold for tida. Ikke rart noen tipper litt over.
Hu hei - dette er nesten som å vifte med en rød klut foran en okse; Jeg syns det er UTROLIG arrogant å påstå at en spiseforstyrrelse er bedre enn en annen! Mener du virkelig det?
Jeg kjenner ei som har ortoreksi, og jeg skal love deg at det er en tappende, begrensende og grusom sykdom.
Selv har jeg også en spiseforstyrrelse (BED) og det er neimen meg ikke en dans på roser det heller.
Jeg mente at det sannsynligvis er bedre for kroppen til den som har det, på grunn av næringsinntaket. ( sammenlignet med feks å sulte ihjel, som jo er dødelig) Ikke at det er noen kvalitetsforskjell på personene som lider av de forskjellige sykdommene.
Er det arrogant ?
He-he - jeg ble ikke SÅ hissig da, bare litt provosert. Veldig lett å provosere meg når det gjelder spiseforstyrrelser.
Næringsinntaket til en med ortoreksi er selvfølgelig bedre enn hos en anorektiker, og som du sier så er det jo dødelig å sulte ihjel ;) Jeg skjønte nok bare ikke at det var dette du tenkte på når du sammenlignet sykdommene.
Jeg skjønte hva du mente, søster. Jeg er enig med deg. Psykisk er det sikkert like ille som andre spiseforstyrrelser, men ikke nødvendigvis like helsemessig ille. Jeg sliter med overspising eller BED som Billeba kaller det. For meg har det heldigvis ikke hørt til fysiske plager (hvis vi ser bort fra kraftig overvekt). Hadde jeg hatt bulimi eller anoreksi, frykter jeg at jeg hadde hatt alvorlige fysiske helseplager. Så jeg synes ikke nødvendigvis det er galt å rangere spiseforstyrrelsene etter disse kriteriene.
Jeg har ei venninne med ekstrem ortoreksi, og muligens et snev av anoreksi også. Hun har det helt jævlig, og hun ser jævlig ut (ikke for å være stygg, jeg er kjempeglad i henne). Hun bor på treningssenteret. Hun veier ingenting og planlegger alle måltider til den minste detalj. Om et måltid blir forskjøvet eller inneholder noe hun ikke kan spise, blir hun helt satt ut og hysterisk. På julebord og andre tilstelninger sitter hun med en tekopp. Jeg syns så synd i henne, det ser virkelig JÆVLIG ut å ha det sånn. Jeg har hatt overspising/tvangsspising nesten hele livet og har hatt det grusomt, men i forhold til hennes ortoreksi er det absolutt ingenting ...
Jeg synes dette minner mye om anoreksi, på stadiet før man kommer til all nekting av mat.
Jeg tror dessverre at dette er et økende problem ja, på lik linje med alle andre spiseforstyrrelser. :(
Iset: Jeg har slitt både med overspising og anoreksi og kan love deg at ingenting er bedre enn noe annet.
Det eneste må være at man får et ekstremt fokus på kropp fra omgivelsene når man er anorektisk, det er mange flere som påpeker at man er for tynn enn at man er for tykk.
Det kommer også an på hva personen definerer som "riktig mat". Alt fra veldig strikse fruitarians til folk som bare spiser næringspulver, proteinpiller og ikke-mat... så det trenger absolutt ikke være noen sunn (i følge vanlig helsestandard) diett de følger.
Andre får rett og slett angstsymptomer/anfall når de MÅ spise noe som ikke passer inn i deres eget oppsett. Kontroll over maten blir viktigere enn alt annet. Det er psykisk lidelse alt sammen.
Alle har eit personlig forhold til mat, og eg trur det er vanskeleg å putte spiseforstyrrelsar i ein A4-bås. Spiseforstyrrelsar handlar i bunn og grunn om å døyve kjensler med mat (både ved å nekte seg mat og å unne seg for mykje mat), og eg trur at det er meir eller mindre tilfeldig om ein havnar i over-, under- eller korrekt- (ortoreksi) spisingsbåsen.
Jojo det er sant. Ingen spiseforstyrrelser er "gode". :(
Og ja, det er flere som påpeker åpent at man er for tynn, ikke mange tør å si noe om tykke, men man får til gjengjeld mindre respekt og mer nedlatende blikk som overvektig.
Kjenner jeg har noen mistanker mot noen jeg trener sammen med på Spenst jeg også.. :sparke: Uten å vite noe om det så klart. Men det er noen som er fryktelig fryktelig tynne, og som er med på veldig mye trening - og ei av de har aldri med seg drikke en gang? :sjokk:
Jeg mener, trene 1 time spinning eller 1 time aerobic uten å tilføre veske?
(trenger jo ikke ha spiseforstyrrelse altså, det bare slo meg)
Ja, sunt er det IKKE ihvertfall! Så da kan man trygt si at det ikke er helseaspektet ved treningen som er motivasjonsfaktoren. (Hvis ikke det bare var en enkelt forglemmelse da. Det kan vi jo alle klare... :flau: )
