Forum for diskusjoner av nyheter og artikler. Husk å lenke til aktuell artikkel i første innlegg, så meddebattantene får mulighet til å sette seg inn i temaet.
Da jeg leste artikkelen til Kjetil Østli (og senere tråden om den her inne) fikk jeg en assosiasjon til en artikkel i Samtiden skrevet av Geir Gulliksen. Overskriften er "Se min kjole". Jeg synes han så godt setter ord på hvordan vi definerer kjønn og innholdet av kjønn; om kjønnsidentitet og kjønnenes (ulike) handlingsrom. Interessant nok beskriver han også hvordan det å være mann kan innebære et mye snevrere rom enn det å være kvinne. Det var nyttig for meg å lese.
Som mor til en gutt har jeg tenkt veldig på det der. Jenter får mye mindre pes for å velge gutteaktiviteter, guttefarger eller gutteyrker enn andre veien. Jenter blir heiet frem når de kler seg ut som Batman, gutter som kler seg ut i prinsessekjoler har vi fremdeles behov for å høhøe-litt av, samtidig som vi forsikrer om at det er heeelt naturlig, og det sier ingenting om hans legning. Men det at vi fremdeles må påpeke det viser at det ikke er naturlig, på samme måte som Østli viser at det ikke er reell likestilling ved å påpeke det han gjør i sin artikkel.
Jeg er usikker på om mannsrollen er trangere i sum, men på de mest synlige tingene er den nok det.
Ja, det fikk meg i alle fall til å tenke litt mer på dette. Vi er jo vant til å høre om ulike begrensninger for kvinner, så jeg synes det er interessant å se dette med en manns øyne.
Joda - det er nok riktig at mannsrollen på mange måter er trangere. Det er jo slik Tallulah sier; jenter blir heiet frem når de velger gutteklær eller -aktiviteter. Små gutter som vil gå i kjole og alvevinger, vet vi liksom ikke helt hvordan vi skal takle. Samtidig får menn som velger utradisjonelle utdannelser og yrker, en hel masse positiv oppmerksomhet. jeg jobber selv i et kvinnedomniert yrke, og har ikke tall på hvor mange diskusjoner av typen "vi burde hatt noen menn her" jeg har overhørt og vært med på i løpet av karrieren. Særlig når det er tid for lønnsoppgjør. Mannen min jobber i mannsdominert bransje, og han har aldri opplevd at hans kolleger har sagt at de gjerne vil ha noen kvinnelige kolleger for å¨bedre arbeidsmiljøet - eller for å hjelpe til med å heve lønnsinivået.
Jeg tror også at kvinner har fått et bredere spekter av "normal adferd" å velge i enn menn har. Samtidig kan man jo undres over hvorfor det er greit for en kvinne å velge maskuline klær og ditto aktiviteter, når det ikke er like sosialt akseptert for et mann/gutt å velge andre veien. Er det fordi det maskuline fortsatt er "gullstandarden"?
Jeg mener forøvrig at dette går mer begge veier enn artikkelforfatteren belyser. Joda, kvinner har fått utvidet området for hva de kan være og gjøre uten å bli fordømt eller latterliggjort.
Men jeg mener å se at det fortsatt stilles helt andre krav til mødre enn til fedre for eksempel, og at kravene for å være en god mor fortsatt er adskillig høyere enn kravene til å være en god far. Jeg synes at menn ofte får en masse skryt for å gjøre ting for og med barna sine som de fleste fortsatt tar som en selvfølge at mødre gjør - det være seg å ta permisjon, bruke tid på barn, levere i barnehage, eller rett og slett å sørge for at barn får det de trenger når de har behov for det.
Jeg har tenkt endel på det der som mor til tre små gutter. Gutterollen er ganske trang når det kommer til de ytre tingene. Jenter kan velge hva de vil. Velger de på guttenes banehalvdel blir det sett på med lett fascinasjon og stolthet. Velger guttene på jentenes banehalvdel må man tenke og forsvare. Og takle stadige formaninger om at håret bør klippes (lever man ut sitt behov for å ha ei jente gjennom den stakkars gutten)?, den rosa t-skjorta hører hjemme i utkledningshaugen (for jeg ville aldri latt gutten min gå i jenteklær, for hva om han blir ertet i barnehagen), gutten blir oversett når fordelingen av ikeakopper skal foretas fordi det er jo bare jenter som vil være med i trekninga av den rosa koppen. Og svigermor som har ei dukke med fullt utstyr liggende i påvente av ei jente som kan få den, for man kan jo ikke gi sånt til små gutter. At man faktisk har et barnebarn som daglig leker med dukker er av underordnet betydning og noe man helst ikke sier offentlig. Gutter skal være viltre, de skal like voldsom lek, de skal være høyrøstede og ikke gjøre seg like flid med ting. Gutter som liker perling og tegning blir sett på med et litt skjevt blikk. Ikke mye, men litt.
Når det kommer til den voksne mannsrollen vet jeg ikke. Det begynner å bli stuerent for menn å interressere seg for hus og hjem. Det blir til og med sett på med beundring fra den kvinnelige halvdelen av befolkningen. Blant menn varierer dette enormt hvordan det blir sett på. Som voksen vil jeg påstå at kvinnerollen er minst like trang. Spesielt hvis man først har valgt familie. Man kan velge familie eller jobb. Men å velge familie og karriere er noe som er mer stuerent for menn enn for kvinner. En mann står fritt til å prioritere barn, karriere eller begge deler, en kvinne med barn som prioriterer utradisjonelt må forsvare sine valg. "Man får vel ikke barn hvis man ikke har tenkt å være sammen med dem". Og stakkars mann som må overta fordi kvinnen i familien prioriterer jobb. Mannlig arbeidskraft blir ofte sett på som hakket mer verdifull enn kvinnelig (i hvertfall hvis man ser på lønn og ansettelser) både i mannsdominerte og kvinnedominerte bedrifter.
Som mor til en sønn som meget stolt tripper rundt med tiara og alvevinger har jeg tenkt en del på dette. Han får stadig høre av andre barn at gutter ikke kan gå slik, men vi forsikrer ham etter beste evne at det kan han. (Og likevel ble jeg overrasket da jeg så en gutt i rosa treningstøy på barneturn. Men det er jo ikke venlig). Da han/vi ønsket oss dukke til ham da han ble to, fikk en en halvdårlig greie i stoff av besteforeldre, for han trenge ikke like fin babydukke som kusinen i sin tid fikk.
Som pøbelsara skrev, så opplever jeg vel at menn som velger kvinneyrker blir bejublet, mens det ikke akkurat er vice versa.
Så jeg vet ikke om jeg har noen konklusjon å lande på. Nei, de fleste ønsker ikke at gutten skal bli "for jentete". Samtidig er det jo strenge rammer for hvordan kvinner/jenter også kan oppføre seg, både mht antall seksualpartnere og når de sist vasket vinduer.
En konge som gifter seg - da gis partneren tittel dronning.
En dronning som gifter seg - da blir partneren prins/dronninggemal eller annen fiffig tittel. Ikke konge. For konge er tydeligvis mer verdt enn dronning - en tittel man gir til "hvem som helst".
Det som ligger under er naturligvis at det er litt mindre verdt å være jente, litt mindre verdt å velge jenteting. Og mødrene håndhever dette vel så sterkt som fedrene ( rett og slett fordi de har hovedansvaret for barna).
Også fagfolk som hvis man spør benekter det, gjør det. En førskolelærer satt i privat sammenheng og så på en kakebok med venninnens sønn: hvilken kake syns du er finest? Den! Sa gutten og pekte på en med hauger av rosa krem. Æsj, sa hun, det er jo en jentefarge! ( bortsett fra at det er utrolig uhøflig når man har spurt noen hva de liker). Eller jenta som gråt da hun begynte i bhg og fikk plassert en dokkevogn i hendene ( det hadde hun ikke hjemme engang, hun likte konstruksjonsleker). Vi fikk også en mannlig avd leder, det skulle være veldig positivt. Og vips satt jentene inne og perlet mens gutta var ute ( hvor den tidligere avd lederen alltid hadde alle ute).
Nei det er ikke enkelt. Det sies at jentene velger mellom 90 % av de tilgjengelige yrkene mens gutta velger mellom 10 % av tilgj. Yrker. Jeg er ikke i tvil om at jenter blir " snakket til" mye raskere enn gutter hvis de støyer/ bråker/ løper/slåss. Det i seg selv betyr at jentene vil " vinne" i årene som kommer, fordi de vil være sosialisert til å ta utdanning og innpasse seg i store organisasjoner. Mens de arenaene hvor gutter før lærte å ta ordre og tilpasse seg ( the hard way...) forsvinner. Før ble de sendt til sjøs hvis de var trøtte av skole el.l. ( eller stakk til sjøs..) nå sitter de på rommet, skulker skolen og spiller WoW.
Pøbelsara?! Hvem ER du?! Hvor kom du fra? Me like! :elsker:
Som nevnt i den andre tråden: det er tankevekkende og interessant å se hvilke reaksjoner min androgyne lille søtnos får når han møter verden i tiara eller rosa solbriller. Det er enda godt at han er en robust lillebror som tror verden tilhører ham, kjenner jeg.
