Skilpadda sa for 13år siden:

Og jeg som trodde det var jeg som var autorisert flisespikker her. :humre:

Jeg trodde det var ganske opplagt at alle snakker om ønsker som personen hadde, og uttrykte, før sin død. Men siden det tydeligvis var litt uklart, så kan jeg jo klargjøre at jeg, i det minste, hele tiden har ment ønsker som avdøde hadde, og uttrykte, mens vedkommende var i live.

Ble det klarere nå?

Blondie sa for 13år siden:

Det er snakk om hva vedkommende ønsker og trenger før dødsfallet.

Floksa sa for 13år siden:

Tja, om jeg er dypt, dypt relgiøs og min frafalne sønn på 25 dør, brått. Han har dog utrykt et ønske om å brennes hengende på et oppned kors og at hans hode skal stedes til hvile under en okkult sermoni, en fullmåne natt i mai, så er jeg respektløs fordi jeg velger en tradisjonell relgiøs begravelse?
Det er noen nyanser her som jeg synes ikke kommer så godt fram, men ja, jeg mener hensynet til de pårørende er langt viktigere en hensynet til en som er død. Og jeg synes det er ekstremt å skulle legge føringer for hva som skal skje etter at man er død. Man pålegger sine nærmeste noe som kan ble en veldig, veldig tung bør. Både å faktisk gjennomføre avdødes ønsker, men det kan vel også oppleves som like vanskelig å trosse valgene fra en man var inderlig glad i.

Skilpadda sa for 13år siden:

Det er klart det er respektløst å overhodet ikke respektere hans tro og hans ønsker. Det er da det respektløst betyr?

Hva du burde gjøre i dette veldig tenkte og veldig outrerte tilfellet, det får jo være opp til deg. Jeg ville antagelig tenke at en løsning som ville være til å leve med var å ha en ikkereligiøs seremoni, ettersom den aktuelle sønnen overhodet ikke ønsket en tradisjonell religiøs begravelse. Såpass ekstreme ønsker som han uttrykte, ville jeg antagelig ikke føle meg bundet av, men jeg ville synes et rimelig minstekrav var å respektere at han ikke ønsket en vanlig kirkelig seremoni med prest.

Floksa sa for 13år siden:

Det tror jeg ikke jeg ville gjort i allefall. La nå vedkommende dø lykkelig i troen på at han skal få brenne opp ned på et kors. Hva godt skulle det komme ut av å argumentere mot noe sånt?

emm sa for 13år siden:

Jeg holder meg til tanken på mer vanlige ønsker, som kremasjon eller hvor man vil gravlegges, og vet fra mannen min, som mistet en forelder tidlig, at det kan være tøft å se den nærmeste etterlatte så til de grader forbigå et hvert ønske avdøde hadde. Han som tenåring, 18 år, hadde nada å si. Så det kan være en belastning for andre, selv om dette ikke skal være en megmegmeg situasjon, å se den avdødes ønsker bli avfeid også.

Zulu sa for 13år siden:

Floksa sa for 13år siden:

Det er en situasjon som jeg i allefall oppfatter som mye vanskeligere. Nemlig når de pårørende er uenige. Uavhengig av hva avdøde ønsket (mange har jo ingen tanker om dette). Det er utrolig leit å bivåne at familie/venner blir uvenner, kanskje for livet, over små bagateller.

Zulu sa for 13år siden:

Floksa sa for 13år siden:

Jeg skjønner ikke helt greia med å skulle krangle med noen om sånt. La folk ha livsløgnen sin i fred. Det er jo en kamp man "vinner" (i den grad man kan snakke om vinnere med dette temaet) uansett. Hvorfor gni det inn liksom.

Teofelia sa for 13år siden:

nolo sa for 13år siden:

Jeg er på linje med Tallulah her. Jeg mener også at begravelsen selvsagt handler om den avdøde, og at det er respektløst å ha en humanistisk seremoni for en dypt kristen person, eller spille bare listepop i begravelsen til en jazzmusiker, men jeg syns ikke det er egoistisk av de etterlatte å ville ha minnestund eller en grav å gå til, selv om avdøde ønsket å bli glemt en gang for alle, feks.

Jeg vil tro at de aller fleste vil holde en begravelse som er i avdødes ånd, så fremt avdøde ikke var spik spenna gærn, og de spik spenna gærne etterlatte holdt en alternativ minnestund på trass.

I tilfellet Foss, så er det fremkommet motstridende ønsker før hun døde, og da er det opp til de pårørende å vurdere hvordan dette skal tas hensyn til, og det har jeg tillit til at de klarer.

Floksa sa for 13år siden:

Men på hvilken måte vil det hjelpe en som er dødsyk å måtte krangle/diskutere med sine nærmeste om sine siste ønsker og kanskje dø med sorg i hjertet, bare for at de pårørende skulle føle seg bedre?
Det er en logikk jeg ikke forstår. Ja vel, så ble det kjipt å være meg når mannen døde, fordi jeg hadde lovet han noe jeg ikke kunne holde, men han døde i allefall med forvisning om at hans siste ønske skulle oppfylles. Og siden han neppe vil oppdage at så ikke skjedde......

Skilpadda sa for 13år siden:

Jeg synes man skal vise folk respekt, også selv om dette kan bety at det kommer ubehag ut av det. Jeg synes ikke poenget med å være ærlig eller å vise noen respekt er å "hjelpe en som er dødssyk", men at ærlighet og respekt er et poeng i seg selv, ikke bare et middel til å få folk til å føle seg bedre. Du vurderer åpenbart behag langt høyere enn respekt, det kan jo forklare hvorfor vi er så uenige her.

Floksa sa for 13år siden:

Ja, jeg synes faktisk at det er langt viktigere at en dødsyk kan få dø med visshet om at ens siste ønsker skal bli oppfylt, enn at jeg skal være fornøyd med meg selv for å ha fortalt sannheten. Jeg synes det også handler litt om respekt for at døden faktisk er endelig og at det er hva vi gjør i live som er avgjørende, ikke hvor vi legges etter at vi er døde.

Nora H sa for 13år siden:

Ikke sant. :nemlig:

Esme sa for 13år siden:

Bekvemmelighetslyving er utbredt i mange familier ja, men ikke i alle. Det er dog mange som ikke gjør det, og som mener at det ikke er moralsk riktig å gjøre.

Tøys. Det handler om at du mener det ikke er viktig og derfor skal det ikke tolereres at det er viktig for andre. Du er virkelig intolerant her.

Floksa sa for 13år siden:

Bekvemlighetslyving :hjerter: ja, jeg er nok tilhenger av det. Fordelen med moral er at det ikke finnes en sannhet og at din sannhet ikke er noe riktigere enn min.

Jeg er oppriktig overrasket over at så mange på et forum jeg oppfatter som ganske så ikkerelgiøst er så opptatt av riter og hva som skjer med ens egen/andres døde kropp.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Da skjønner jeg hva du mener. Tror jeg. Jeg har tenkt en del på hva jeg skal gjøre når et par av slektningene mine faller fra. All den tid jeg ikke kunne brydd meg mindre om hva de måtte ha av ønsker og ikke akter å finne ut hva de eventuelt måtte ønske engang så har igrunnen grublingen vært mest på om man kan ringe et eller annet byrå og bestille den billigste tilbudspakken med null innsats, om man kan la være å holde noen begravelse i det hele tatt, eller om man burde finne ut om det er et eller annet menneske der ute som bryr seg så mye om den døde at jeg burde engasjere meg i å finne vedkommende og se hva denne vil.

Det er jo ikke alle som er elsket av noen hverken når de lever eller dør - og disse har vel noen ønsker de også som regel. Som jeg ikke kan skjønne hvorfor noen skal bry seg om å anstrenge seg for å innfri. Hvis vi tar forbehold om at man skal avholde begravelse for noen man er glad i så blir det veldig annerledes. Men noen ganger skal man begrave noen man ikke er glad i også.

noen sa for 13år siden:

Hvis jeg blir "liggende for døden" noen gang, håper jeg at jeg har ærlige folk rundt meg. Det du beskriver høres ganske ekkelt ut for meg.

Kanskje det er lurt å ta en test og komme med forslag til en eller annen ekstrembegravelse for å høre om de sier ja til det? I så fall bør jeg finne noen andre som kan ta ansvaret for opplegget. Ikke det at jeg tror jeg vil å sterke meninger om hvordan jeg skal puttes i jorden, men det er jo fint å finne ut om folk er til å stole på selv om man kanskje bare har noen dager eller uker igjen.

Divine sa for 13år siden:

Jeg synes ikke dette har noe med religiøsitet å gjøre i det hele tatt.

Esme sa for 13år siden:

Nettopp. Jeg synes det er en helt grei sak å gi blanke i sære ønsker hos en avdød man ikke var glad i. Da kan man være ærlig på det.

Men jeg synes det ikke henger på greip at man går i mot avdødes klare ønsker når det ikke koster en noe å følge dem og at avdøde er noen man påstår var glad i og respekterte.

Floksa sa for 13år siden:

Da må du forklare meg hva det dreier seg om. Hvorfor det er så uendelig viktig at det ikke står et relgiøst ordtak på gravsteinen til en ateist feks. Det er jo bare ord på en stein, over en haug med jord?

Olympia sa for 13år siden:

:dulte: Kan ikke se hvor religiøsiteten kommer inn her.

Maverick sa for 13år siden:

Det dreier seg om respekt, ikke religion.

Blondie sa for 13år siden:

Fordi gravstedet like mye er et sted å minnes personen som den var? Da vil det jo være helt merkelig med et slikt eksempel du nevner.

Floksa sa for 13år siden:

Det er vel her hele aspektet i diskusjonen ligger?
Avdøde ville ha sort kiste, de etterlatte har ingen preferanser på kiste farge. Da ville det vært rart å velge hvit kiste.

Avdøde ville ha svart kiste, de etterlatte ønsker sterkt å ha hvit kiste, det er svært viktig for dem og en svart kiste vil føre til at deler av familien splittes. Da vil det vel kanskje koste mer enn det smaker å velge svart kiste? På tross av avdødes øsnke...

Skilpadda sa for 13år siden:

De eksemplene dine, altså, Floksa. :knegg: :gir opp:

Røverdatter sa for 13år siden:

Det er jo ikke slik at mennesker en er glad i slutter å bety mye for en i det sekundet de dør fordi da er de borte likevel. Det er da naturlig at en føler den samme respekten og kjærligheten til det mennesket også etter døden. At den fysiske relasjonen er borte betyr ikke at den følelsesmessige relasjonen opphører å eksistere. Det har ingenting med religion og ritualer å gjøre, men med respekt for dem man er glad i.

Olympia sa for 13år siden:

Hele diskusjonen understreker i grunn bare hvor viktig det er å ha diskutert slikt med de som (sannsynligvis) en dag kommer til å organisere begravelsen.

Floksa sa for 13år siden:

Men hvem er gravstedet for? Altså hvem skal bruke det?
Hvordan jeg oppfatter meg selv behøver ikke å gjenspeile hvordan mine nærmeste oppfatter meg. Selv om jeg ønsker meg "høyt elsket, dypt savnet" på min sten, kan kanskje føles riktigere for mine etterlatte å skrive "det var faen meg på tide"....

Zulu sa for 13år siden:

Man respekterer vel folk man bryr seg om selv om de ikke er her?

Det ville aldri falt meg inn å røpe en hemmelighet mamma betrodde meg (som ikke påvirker noen andre) selv om hun var død. For eksempel. (Mamma er ikke død, altså. Heldigvis.)

Slettet bruker sa for 13år siden:

Meh. Disse familiene er dømt til å splittes når arveoppgjøret starter likevel, så det er ikke så nøye om det braker løs en dag eller to før. :knegg:

Floksa sa for 13år siden:

Du altså, svart eller hvit kiste, det kan splitte familier. Jeg tuller ikke!
Folk blir aldeles gale :gal:

Floksa sa for 13år siden:

:knegg:
Arv ja, der får man se alle sider av familien...

Røverdatter sa for 13år siden:

Da ville jeg mistenke at dine etterlatte verken er glad i deg eller har respekt for deg, og da vil du vel heller ikke ha noen forventninger til at de skal oppfylle dine gravstensønsker.

Samme med han fyren på oppnedkorset, han satt helt urimelige krav til sin mor og viste henne ingen respekt ved å be om den begravelsen der. Det burde han jo forstå selv og dermed justere seg til noe moren kunne etterfølge uten å gå så sterkt på siden av sin egen overbevisning.

mkj sa for 13år siden:

Mannen min påstår stadig vekk at han skal stoppes ut og bli til stuebord. Men jeg tror nok ikke han egentlig blir overrasket når han allikevel kommer til å få en ganske vanlig begravelse (sånn i tilfelle det faktisk går an å følge med i sin egen begravelse)

mkj sa for 13år siden:

For meg koker alt ned til følgende - man tar hensyn til avdødes ønsker så langt det praktisk, økonomisk og følelsesmessig er mulig.

Det synes jeg også har blitt gjort i Wenches sted, som jeg kan se fra utsiden i hvertfall.

Floksa sa for 13år siden:

:applaus:

Toffskij sa for 13år siden:

Jeg mener at å ta hensyn til avdødes ønsker ofte sammenfaller med å ta hensyn til (andre) pårørende. Jeg har vært i et par begravelser der det var tatt valg som avdøde ville rotert i graven over, og det var mange av oss levende som roterte ganske kraftig også. :gal:

nolo sa for 13år siden:

Ja, i de aller fleste tilfeller vil jo dette stemme. De som tar seg av begravelsen er de som sto avdøde nærmest. Jeg har heldigvis ikke opplevd at begravelser som ikke "var i stil" med den døde.

Teofelia sa for 13år siden:

him sa for 13år siden:

Folk tenker tydeligvis veldig forskjellig på dette. I mitt hode er definitivt begravelsen en sermoni for de etterlatte, og defor synes jeg det er rimelig at det er de som bestemmer. Jeg ser at det er folk som tenker anderledes, men jeg skjønner det ikke helt ettersom de som er døde etter min mening har mistet alt som gjør at jeg ville ha føyd meg for de mens de var i livet?

Obelix sa for 13år siden:

Jeg vet at min far har planlagt/lagt føringer for sin begravelse ganske i ganske stor grad, og så lenge han ikke ber oss strø aska over isen til dessert, så skal jeg strekke meg ganske langt og lengre enn langt for å la ønskene hans være føringen for hvordan begravelsen/bisettelsen blir.
Jeg tenker at det ikke har så mye med hvordan jeg og andre gjenleveende pårørende kommer til å føle, for jeg ville hatt det langt verre i sorgen om jeg visste jeg ikke hadde tatt hensyn til min fars ønsker.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Jeg for min del ville ha plagdes om jeg som et siste stikk måtte svime rundt og arrangere ting etter diktat fra noen jeg virkelig ikke er glad i. Hvordan er dette - må man begrave folk man tilfeldigvis er nærmeste pårørende til eller kan man kort og godt bare si at man ikke akter å engasjere seg i noen begravelse også kommer det en eller annen kommuneperson eller noe sånt og overtar? :gruble:

Pøblis sa for 13år siden:

Tror ikke det finnes byråkrater som tar seg av slikt, nei. Men det går fint an å be begravelsesbyrået ordnet rubbel og bit. De er ganske gode på slikt.
Jeg ser også at det å skulle arrangere en masse ting etter liste fra en avdød man ikke har hatt noe godt forhold til, kan bli en enorm belastning. :( Og jo særere og rarere ønsker, desto større belastning.

Slettet bruker sa for 13år siden:

For min del er "ønsker kiste og blomster" igrunnen godt over min grense for velvillig engasjement. Jeg tror ikke jeg vil lage den rosa sangen eller noen takketale eller noe sånt heller. Man kan jo ikke få en prest til å stå og si at "gamla var ikke helt god, men med flaska i hånda fant hu jo ro - sa brura" heller.

Maverick sa for 13år siden:

Jeg føler meg som et ondt menneske som hikstet av latter nå. :sparke:

Røverdatter sa for 13år siden:

Jeg kan ikke se at man skylder noe engasjement etter døden til noen man ikke har noe godt forhold til. Det ville være merkelig å forvente at de etterlatte skal ta hensyn om man ikke selv har tatt hensyn til dem i levende live.

Floksa sa for 13år siden:

Så det er et kvaltitetsforkjell her altså?
Om man er et Fint MenneskeTM så skal avdødes ønsker respekteres, og noe annet er umoralsk. Men om man derimot er En BæsjTM så kan man bare gi beng?

Men du har jo allerede her tatt forbehold om at disse ønskene utføres, så sant de ikke krysser dine grenser?

Slettet bruker sa for 13år siden:

Ja. Sånn er det jo stort sett alltid og i alle sammenhenger der ting er regulert av sosiale regler og ikke lovverk. De som er greie og hyggelige oppnår stort sett alltid mer enn de folkevonde svinepelsene.

Teofelia sa for 13år siden:

Jeg synes ikke det er så veldig kontroversielt å hevde at respekt er noe man primært må gjøre seg fortjent til. Heller ikke å innrømme at man behandler hyggelige mennesker man liker bedre enn slemme mennesker man misliker.

Skremmern sa for 13år siden:

Jeg kjenner at jeg er glad for at ikke Floksa er den som skal styre med min begravelse. Ser for meg Floksa stappe legemet mitt oppi noe stusselig og falleferdig hun snublet over på søppeldynga, for så å slepe meg ned til nærmeste havn hvor hun dytter meg utfor kanten med et påfølgende "lykke til på reisa!".

Å respektere avdødes ønsker er ikke noe jeg ville gjort i frykt for hva Gudene hadde i vente for meg hvis jeg ikke gjorde det, men av respekt for den døde og alt h*n betydde for meg i livet.

Neket sa for 13år siden:

Jeg kjenner at jeg egentlig er ganske glad for at jeg kommer fra en familie der ingen bryr seg stort om hvordan man skal begraves.

Forøvrig kan man be begravelsesbyrået ordne alt. Den økonomiske biten dekkes kanskje av boet (hvis det er noe bo) hvis ingen vil betale?

Floksa sa for 13år siden:

Nei nei, da får jeg SFT på nakken :skuffet:

Input sa for 13år siden:

Alle i Norge har rett på en begravelse, og dersom det ikke finnes noen etterlatte (og det kan likegjerne være at ingen vil regnes som etterlatte, for det er ingen plikt) blir begravelsen ordnet av kommunen, ja. Man får da en enkel kiste og presten sier noen ord, jeg er dog usikker på om man får eget gravsted eller havner på minnelund.

m^2 sa for 13år siden:

Tja, jeg vil nå tro at hvis man kjenner hverandre en smule mer enn "litt" så vil vedkommende som ber om opp-ned-begravelsen lukta lunta når mor jublende bifaller akkurat det valget. Hvorfor i all verden skal man ikke kunne si at "nå er du på bærtur, det der gjør jeg ikke"? Det er da ikke noe mer lykkelig å dø med følelsen av at de rundt lyver til deg? Evt. kan man jo foreslå at kompis Kåre heller står for akkurat gjennomføringen.

Og hadde jeg lovet min døende kjæreste at asken hans skulle spres i himalaya så hadde jeg jaggu satt himmel og jord i bevegelse for at det skulle skje. Man lyver ikke til folk når de lever, og det er da ingen grunn til å begynne med det når de skal dø heller. Hvorfor i all verden skal man det?
(og igjen, han hadde vel luktet lunta hvis jeg jublet og jaaa! også)

Og sist men ikke minst, det er jo mennesker som mener deres evige frelse, framtidige liv, osv, avhenger av hvordan de blir gravlagt. Jeg hadde aldri satt meg over deres eget valg om hvordan de ville gravlegges ift religiøse ønsker. For alt jeg vet har de rett, og hvilken tabbe hadde jeg vel gjort da :vetikke:

Hehe, det minner meg om faren min, som nettopp døde. Mamma og jeg satt og skulle velge gravstein og slikt, og da vi kom til siden i katalogen med fredsduepynten som satt på en gravstein med "vi sees igjen på den andre siden" elns brast vi begge i latter :humre:. Skikkelig sånn oversliten, utslitt, men humoren dog fortsatt tilstede-latter.
Det var så inderlig IKKE faren min, han var yrkesmilitær, og dessuten svært lite religiøs utover det mer tradisjonspregede. Så det ble bare helt, helt feil. Både for han (som jo som du påpeker couldn´t care less), og for oss som kjente han. Selv om det bare er ord på en stein over en haug med jord, er det et evig minne over et menneske som var. Og det er et minne som skal stå seg for fremtiden. Ikke bare for oss i familien, men andre som kjente han også. I den grad folk går på kirkegårder selvsagt, men dog.
Jeg hadde følt meg som en hykler hvis jeg hadde valgt noe annet enn det som "var pappa" på gravplassen hans. Og jeg hadde følt meg som en hykler om jeg skulle lygd han opp i ansiktet da han var syk, om i hvilken grad jeg kom til å etterleve hans ønsker etter at han var borte. Nå hadde ikke han ønsker om gravferden, men om etpar andre ting ift arv og slikt. Og den diskujonen og evt. uenigheten ville jeg heller ta med han mens han var i levende live enn å sitte i ettertid å tenke at "jah, der vant jeg jammen meg den diskusjonen :pekele: "

Obelix sa for 13år siden:

Det var vel heller ment som et bilde på at jeg kommer til å strekke meg ganske så langt for å oppfylle ønsker til avdøde.

-ea- sa for 13år siden:

Såvidt jeg vet er det lover og regler for hvordan man håndterer en død person, så ingen av disse scenarioene er mulig pr. idag. Askespredning skal være søkt om på forhånd som hovedregel, ihvertfall skal det være gjort gode forberedelser.
Ellers er det f.eks. krav om at en avdød skal begraves i kiste og ikke f.eks. i et teppe slik muslimsk skikk sier. Det er regler for hvordan kisten skal være, dvs materialtype/nedbrytningstid har noe å si, så f.eks. Floksa kan ikke spikre kiste selv av restematerialer fra låven. Og ikke minst er det jo regler på hvor man kan begraves, det skal være på en gravlund.

Her kan noen få seg en overraskelse, dersom det er uenigheter mellom f.eks. samboer og foreldre/barn til avdøde. De som har juridisk rett til å ta avgjørelser da er foreldre/barn og ikke samboer, dersom det ikke foreligger et juridisk bindende dokument om at samboer skal ha denne "råderetten". Her ligger en stor forskjell mellom ekteskap og samboerskap.

Som de andre sier, så er ikke riter og ritualer alltid religiøse greier, nei.

-ea- sa for 13år siden:

:sjokk: Oppfattet jeg ikke akkurat av tv-nyhetene at det hadde vært et tilfelle i dag der en mann "forsøkte å oppfylle sin avdøde mors ønske om begravelse", altså han holdt på å begrave henne i hagen? Eller hørte jeg helt feil?

Røverdatter sa for 13år siden:

Kanskje ikke akkurat kvalitetsforskjell, men jeg personlig ville ikke lagt meg i selen for å tilfredsstille etter-døden-ønskene til en person jeg hadde et dårlig forhold til. Jeg ville heller ikke forventet det motsatte etter min død. Som jeg skrev tidligere så handler dette om menneskelige relasjoner som ikke nødvendigvis ender følelsesmessig selv om den ene parten i relasjonen dør. Jeg legger meg ikke selen for å oppfylle ønskene til levende mennesker jeg ikke respekterer eller som behandler meg dårlig heller.

Nextlife sa for 13år siden:

Nope, du hørte rett :skremt:

MegaMie sa for 13år siden:

Enig.

Min mormor har sa en gang at hun ikke vil ha en grav med sten. Men vi argumenterte med at vi gjerne vil ha et sted å gå til, og siden vi er de som er igjen vil vi bestemme det.

Bloppy sa for 13år siden:

Min mormor og morfar bestemte seg visst også for dette.
Hun døde for et drøyt år siden, og jeg synes det er trist å ikke ha en ordentlig grav å gå til.
Skulle ønske noen hadde turt å ta det skikkelig opp med morfar. Mamma sa det virket som om han angret litt, men ingen turte å si noe.

Forøvrig er jeg enig i at man bør strekke seg langt for å etterkomme den avdødes ønsker og føringer om begravelse og hvilested.
Og jeg skjønner at det ikke er like enkelt om man står i en situasjon der man ikke har hatt noen god relasjon til den avdøde.

Forøvrig har jeg full forståelse for avgjørelsen Fabian Stang har tatt. Ønskene hun hadde var såvidt jeg kan se ikke mulig å forene.

Skremmern sa for 13år siden:

Dette høres veldig egoistisk ut av dere, uten at jeg kjenner til hele historien.

Døden er en del av livet, det er noe man er klar over at kommer til å skje, så det er naturlig at man har ønsker og forestillinger om hvordan man vil at det skal være, og jeg synes man bør prøve å respektere avdødes ønsker og prøver å oppfylle dem (innenfor rimelighetens grenser, så klart, å ikke ha en grav og en sten høres ut som et beskjedent ønske i mine ører).

Jeg er en sånn som ikke takler å være med på kistenedsenking, og haddet det ikke vært for at eldstemann insisterte på å være med på bestefarens, hadde jeg dratt etter sermonien. Men jeg måtte være med, og det var helt jævlig. Jeg hyperventilerte nesten, for jeg takler ikke hele den der ned-i-jorda-greia. Jeg har søkt om aksespredning etter min død, og det gjør meg veldig trist hvis mine etterlatte trosser mine ønsker og legger meg i jorda, fordi jeg er dau og sikkert ikke merker noe læll. At de vrir det rundt til å handle om seg selv, er enda tristere. Det er mitt liv som er over, det er min kropp og min død.

Jeg hadde aldri i verden klart å oppsøke gravstedet til "mormor" med god samvittighet, hvis jeg var dere.

MegaMie sa for 13år siden:

Jeg ser jeg formulerte meg litt dumt. Min mormor lever enda. Men hun har sagt flere ganger tidligere at hun ikke ønsker en grav. Og vi har kommet med våre argumenter til henne personlig så hun er klar over det.

Hun valgte å kremere morfar selvom han var en mer tradisjonell fyr som nok så for seg vanlig begravelse. Så da vil jeg tror at hun ikke bærer nag om vi velger noe annet enn det hun kunne tenke seg.

Skremmern sa for 13år siden:

Så da er ikke ønsket så veldig viktig for henne, siden dere velger å overkjøre henne med deres ønsker? For hvis det ikke er det, skjønner jeg at man kan tenke som dere gjør, men er det så viktig som det er for meg, som blir dårlig og kvalm bare av tanken, blir saken en annen, synes jeg.

Og jada, man er død, og merker sikkert ingenting, men det er noe med siste hvilested og hvordan man ser for seg at det skal være. Jeg håper mine ønsker blir respektert, og hvis asken min blir spredd i sjøen som jeg håper den vil bli, har mine etterlatte alltid et sted å dra til.

him sa for 13år siden:

Og derfor tenker jeg at begravelsen, sermonien, gravstedet, ritalene er for de som er igjen. De som enda har tanker, ønsker, håp og følelser. Faren min er død, så det er ikke fordi at jeg ikke har opplevd dødsfall i nær familie som gjør at jeg mener at begravelsen er for de etterlatte. Jeg elsket faren min da han levde. Nå elsker jeg de minnene jeg har om han. De tingene han lærte meg som enda lever i meg. Men jeg elsker ikke ham mer. Han eksisterer ikke.

Da onkelen min døde ble han sendt "hjem" (der han vokste opp) fordi at han ønsket det. Det var et skikkelig styr med papirutfylling etc. Og de etterlatte (hans søsken) opplevde det som godt å oppfylle ønsket hans for sin egen del. Må vel legge til at "for sin egen del" er det jeg som har fyllt inn, det er ingen som har sagt det.

Skremmern sa for 13år siden:

Jeg tror jo ikke at alt opphører å eksistere når en dør, så det er ikke nødvendigvis noen sannhet i mine ører.

Sermonien er for alle, slik jeg ser det, både den avdøde og de som er igjen, og jeg vil tro at mine ønsker betyr noe for de som er igjen. Det er alltid litt "styr" rundt begravelser, det er mye som skal organiseres, men jeg ville aldri kommet med store krav eller krevd for mye av mine etterlatte. Jeg ønsker kremasjon og askespredning, ikke noe mer enn det. De slipper alt styret med gravplass, overprisede stener og en grav de må vedlikeholde.

him sa for 13år siden:

Det er i alle fall helt åpenbart for meg at hvis jeg trodde at faren min etter sin død - på ett eller annet vis - hadde beholdt noen ønsker eller meninger, så hadde jeg prøvd å oppfylle dem. Men jeg tror ikke det. Jeg tror ikke faren min eksisterer lengre, og da er det en like stor selvfølge for meg at begravelsen er for de etterlatte.

him sa for 13år siden: