Når kan man si man er f.eks. en trønder, en harding osv? Når man er født og oppvokst på stedet? Eller bare født eller bare oppvokst der? Eller må foreldrene også ha vært det? Eller er det nok at foreldrene er født og oppvokst der? Eller...?
Jeg synes også det er noe med definerer selv. Jeg feks. ser på meg selv som en nordlending selv om jeg ble født i Oslo, bodde der i 2 år, flyttet så til nordnorge, bodde der i 11 år, for å så flytte til Trondheim hvor jeg nå har bodd i 20 år. Det har vel kanskje mest med at jeg har beholdt dialekten.
Jeg er bergenser.
Jeg er født i Bergen, oppvokst i Bergen og har foreldre fra Bergen.
En tidligere kollega var født på Østlandet en plass, men hadde bodd 40 år i Bergen. Han snakket ikke bergensdialekt, men omtalte seg selv som bergenser i hjertet.
Men du vet, det er noe med denne flotte byen! :elsker:
Jeg sliter litt med å si hvor jeg er fra. Bodd 7-8 steder før jeg fylte 18 år. Hedmark, Oppland, Akershus, Trøndelag, Møre... Og Usa. Så jeg vet ikke hvor jeg er fra. Savner det litt. Jeg har bodd her jeg bor nå i 14 år, men man er liksom ikke fra et sted når en har bodd der som voksen. Så jeg har alltid en lang forklaring når folk her spør hvor jeg er fra. Er vi utenbys, da svarer jeg at vi er herfra.
Ungene mine er født og oppvokst i byen her. Hvis ikke de er herfra, ja da skjønner ikke jeg hvor de er fra!
Man kan selvfølgelig kalle seg for hva man vil, men jeg synes det er rart å kalle seg for trønder hvis man er født i Hønefoss og oppvokst i Bergen, selv om man har bodd 20 år i Trondheim.
Så hvor er jeg fra da? Jeg er vel statsløs jeg da.
Født i Bærum, bodd der under et år. Ingen slekt der. Så jeg er iallefall ikke fra Bærum.
Hvor mye av oppveksten må en ha bodd et sted da? 2 år, 5 år, 10 år? Jeg bodde i USA en del år. Da jeg bodde der var jeg derfra, men da jeg flyttet tilbake til Norge følte jeg meg ikke som en amerikaner så veldig lenge. Men med en nomadetilværelse noen år etterpå før jeg havnet her som voksen, så er det på en måte ikke "godtatt" at jeg sier jeg er herfra.
Ja, ja, om jeg blir her til jeg blir 100 år, da er jeg kanskje herfra...
Jeg vil si at det er avhengig av situasjonen. For eksempel kan det være tilstrekkelig at en bor i hallingdal og har gjort det i et par år til at for eksempel en bergenser mener at vedkommende er hallingdøl. For en annen hallingdøl som er født i bygda, vil det sannsynligvis stille seg annerledes. Da må det nok mer til - for eksempel dialekt og deltagelse i lokale aktiviteter - eller kanskje det heller ikke er nok. Selvidentifikasjon er opplagt også viktig. Det er vel dette antropologene mener med at etnisitet må forståes situasjonelt og relasjonelt.
Veldig enig Tangina. Som jeg skrev lenger opp: For folk som er født OG oppvokst i byen her, så er ikke jeg herfra. Ikke vet jeg om jeg noen gang blir det for alle. Men er jeg i en annen by kan jeg si at jeg er herfra, og det blir "godtatt". Jeg tror det er slik de fleste stedene.
Jeg aner ikke hvor jeg er fra. Oslo og omegn pleier jeg å si. Jeg har ikke noe sted jeg føler at jeg har mer tilknytning til enn andre. Jeg er født i Bærum og bodde der de to første årene, men jeg er definitivt ikke fra Bærum.
Jeg definerer meg selv som Finnmarking i Nordland. jeg er først i Finnmark og bodde i øst-finnmark til jeg var 4 år før vi flyttet hit. Men jeg har bodd der oppe 2 år av ungdomstiden. Trivdes ikke her så flyttet opp til min bor.
Alt av slekt er fra øst-Finnmark (for det om halve bor rundt Oslo nå) så jeg ER og blir en Finnmarking. Blir aldri ALDRI en ranværing :knegg: Bare bor her:fnis:
Jeg er ikke uenig i det, men jeg synes jo man skal få lov uansett.
Og jeg mener det er opplagt at noen kan kalle seg for trønder om de ble født i Uganda og har bodd på Stjørdal siden de var to år gamke, men jeg ser du har modifisert uttalelsen din etter det innlegget jeg kommenterte.
Eg er harding (ja, det er eit litt morsomt ord), for eg er vakse opp i Hardanger. Likevel kjenner eg vel at det er det positive (natur, fjell, fjord, dialekt) eg tenkjer på når eg definerer meg som det, for eg kunne aldri tenkt å flytte tilkabe dit.
Så sånn sett byrjar eg vel å leggje meg til ein identitet som østlending og.
Jeg kan jo aldri komme opprinnelig fra Bergen, samme hvordan man vrir og vender på det. Det blir jo ren historieforfalskning. Jeg er de facto født og oppvokst et annet sted. Jeg bor her, kjenner meg hjemme her og trives med støynivået. Så jeg kan definere meg som en slags bergenser allikevel.
Jeg har bodd en 15 steder, sånn ca :natounge og kronisk omflakker:, og hadde vel vært trønder om jeg skulle vært fra der jeg er født. Men det er jeg IKKE, altså!
Man er vel det man instinktivt og uten å tenke seg om svarer når noen spør "hvor er du fra da"? For min del er det ett svar på det spørsmålet, selv om jeg "bare" bodde er 7 år tilsammen :vetikke: Det kunne ikke falle meg inn å kalle meg nordlending, selv om jeg har bodd nordpå akkurat like lenge (da jeg var yngre igjen).
Østlending blir veldig, veldig omfattende igjen da, litt sånn statsløst egentlig.
Hva er jeg da? Født i østerdalen, men bodd i trøndelag fra jeg var ett år og med foreldre fra nordmøre? Joda, jeg fikk da høre mange nok ganger da jeg var barn at jeg ikke hørte til og at foreldrene mine ikke hadde vært med å bygget lekeplassen, så jeg er jo klar over det. Men for den saks skyld - jeg snakker jo ingenmannsdialekt også. Jeg er i det minste norsk. :insert smiley:
Mannen min er forøvrig østlending. Han har dog bodd like lenge nordpå som på østlandet. Det kommer vel litt an på hvordan man snakker og hvilke år man bodde der også tenker jeg, det er kanskje lettest å definere seg som der man bodde i sen barndom/tidlig ungdom? I de årene man på et vis orienterer seg utover nabolaget?
Veldig avhengig av situasjon, syns jeg. Jeg er nordlending (født og oppvokst), men har bodd i Trondheim lengre enn jeg har noe annet sted (hele mitt voksne liv). Om vi er et annet sted i landet, sier jeg at jeg er fra Trondheim. Ungene mine er født og oppvokst her, og er naturlig nok trøndere, uansett hvordan man vrir og vender på det. Men akkurat her vi bor, i ei bygd som nå hører til Trondheim, men som tidligere var egen kommune, føles det som om man må være tredjegenerasjons for å kunne sin at man er *****ing, så det er vel først mine barnebarn som evt kan påberope seg den tittelen. :fnise:
Kan ikke akkurat definere en bestemt regel for det der, jeg synes det må bli litt opp til hver enkelt hva en føler seg som, så får andre ta seg av å definere hvor mange generasjoner bakover en skal være ditt og datt. Jeg er bergenser, født og oppvokst, og jeg kommer aldri til å bli østlending selv om jeg har bodd her i 13 (!?) år og sannsynligvis blir boende. Hverken i dialekten eller i sjelen. :nemlig:
Jeg jobber sammen med en nydelig jente som er født og oppvokst i Finnmark. Foreldrene hennes kommer fra Filippinene. Når pasienter spør hvor hun kommer fra, så svarer hun jo naturlig nok Vadsø, og de blir så perplekse, for det var ikke svaret de forventet :fnise:
Jeg er født og oppvokst i ei bygd på Romerike og er definitivt derfra, selvom jeg bor i nabokommunen nå.
MEN, jeg føler meg definitivt som halvt finnmarking, selvom jeg aldri har bodd der. Halve slekta mi bor imidlertid der og jeg føler en sterkt dragning mot min far sitt fødested. Og jeg ligner veldig på mine slektninger der (lynne/væremåte)...mer enn min andre halvdel av slekten i Oppland faktisk, til tross for at jeg var mye mer der enn i Finnmark i barndommen.
Men jeg er og blir romeriking (sier ikke at jeg er romeriking da...men bruker det isteden for bygdenavnet jeg er fra) selv om jeg i hjertet føler meg like mye som noe annet :ja:.
Etter 28 år på sørlandet, så flyttet jeg til østlandet for 11 år siden. Jeg vil si at jeg er sørlending jeg da, selv om jeg antageligvis kommer til å bo resten av mitt liv på østlandet.
Pappa er fra Stavanger, mamma fra Hardanger, jeg er fødd i Stavanger, men oppvokst i Hardanger.
Jeg er harding, har aldri fallt meg inn at jeg kunne vært siddis. :knegg:
Jeg er født i Oslo og oppvokst i Oslo, så jeg sier jeg er fra Oslo. Moren og faren min flyttet til byen lenge før jeg ble født, men jeg har aldri følt meg som jeg er fra plassen de har vokst opp. Røtter derfra ja, men jeg sier ikke jeg er derfra. Ellers mener jeg alle får definere dette selv, om enn det kan komme noen snodige definisjoner utav det.
Skulle jeg definert meg utfra hvor foreldrene mine er fra så hadde jeg vært nordlending, men det er jeg ikke altså selv om jeg er født der.
Jeg er fra plassen jeg vokste opp på og kommer alltid til å være det selv om jeg nå har flytta bort.
Ser at gutta nok vil si de er fra plassen vi nå bor på selv om de ikke har sine første år der.
Min mann sier han er sunnmøring av fødsel, totning av oppvekst, og Bergenser i hjertet. (og han har bare bodd her siden 98, men det kom nok av hans brann-engasjement mer enn byen, tror jeg.)
Jeg regner meg som sunnmøring, der er jeg født og oppvokst før jeg flyttet for å studere. Jeg sier jo også (lett spøkende) at mine barn er sunnmøringer født og oppvokst i eksil...
Jeg mener at når man har satt seg inn i stedet, så kan man kalle seg en ekte trønder/bergenser/nordlending/sørlending/etc.
Når man snakker dialekta og/eller har satt seg inn i "kulturen" på det stedet.
Men selvsagt er det vel ens egen definisjon viktigst.
Jeg har bodd over mange steder, men betegner meg som en trønder, og nå som en "væring" fra stedet hvor jeg nå bor.