Ahem.
Ikke at jeg har planer om å parkere tøflene med det første, men jeg satt i min farfars begravelse i dag og følte på at en kristen gravferd ikke er noe for meg. Så jeg tenkte jeg skulle undersøke litt rundt mulighetene for en alternativ gravferd, sånn i tilfelle rottefelle. Hvilke alternativer finnes egentlig, og er de verdt å undersøke nærmere?:)
Human-etisk forbund har tilbud om gravferdsseremoni mange steder. Her avholdes de vanligvis i seremonirommet på krematoriet, som er livssynsnøytralt. De bruker visst å være veldig fine.
Human-etisk? En venninne av meg ble holdt begravelse for i et flott bygg i nærmiljøet, hvor venner og familie stod for talene. Det var også musikalske innslag og en mann fra human-etisk forbund som holdt minneord. Det er den fineste begravelsen jeg har vært i.
Men om man ikke ønsker kremasjon, da kan man vel ikke holde bisettelse i et krematorium, om det er dette som er livssynsnøytralt alternativ? Finnes det andre alternativ da, for oss som ikke er kristne?
Ah - ser nå at Joika har svart på spørsmålet mitt, før jeg rakk stille det. :humre:
Jeg har vært i flere begravelser som ikke har vært i kirken. Tror kanskje ikke HEF var involvert heller hmmm. Det er så mange år siden. Ihvertfall, det var i et samfunnshus, et leid lokale. Veldig fint, der det ble fortalt om den avdøde og hennes liv av en som kjente henne. Veldig personlig, og uten salmer og religiøst preg.
Om man velger begravelse gjennom feks HEF, eller annet for den saks skyld, blir da allikelev gravlagt på en kirkegård, eller finnes det alternativer der også?
Jeg tror man blir liggende på kirkegården. Eller dvs, mange kirkegårder er jo fulle så man blir liggende på gravlunder. Det føler jeg egentlig er helt ok. En gravlund.
I min familie har vi hatt begravelser bare med musikk, sang og diktlesing. Ingen tale, hverken preken eller annet, men innslag som vi forbinder med den avdøde. Jeg synes at det er fint og vil ønske meg det samme selv.
Ingen kan gravlegges utenfor kirkegårder og gravlunder. Jeg har også vært i begravelser hvor familien har stått for hele seremonier og det er verken HEF eller noe religiøst involvert.
Takk for svar. Leste litt på HEF sine sider og der står det at det er lovfestet at alle i Norge gravlegges på kirkegårder, men at man kan søke om å ligge utenfor vigslet jord dersom man ønsker det av diverse grunner (muslim etc.). Et alternativ er å spre asken, men da mister man rett til gravsten etc.
Vi var i en begravelse for kort tid siden, "arrangert" av søster'n, og der var det veldig lite kristent innhold må jeg si. Det var en begravelse som passet avdøde midt i blinken. Det var avdødes favorittmusikk mens de fremmøtte kom inn i kirken, og underveis var det mere snakk om kjærlighet enn Gud.
Her var det en veldig flott prest som hørte på de nærmestes ønsker og tilpasset det så bra som mulig, men det var noe som måtte være med, det flettet presten fint inn. Siden den egentlig skulle holdes i ett kapell men pga plassmangel ble det kirken, kanskje derfor presten var så grei og fjernet mye av det som er i en begravelse. Vet ikke. Men jeg tror det er viktig å prate om dettemed de nærmeste, når vi har lagt på røret så får vi jo ikke sagt hvordan vi ønsker det.
Jeg var forøvrig i en begravelse i dag som overhode ikke var sånn som jeg ville hatt.
I begravelsen i dag snakket presten kanskje 5 minutter om farfar, resten var salmer, Gud, Jesus, den evige nåde, osv osv. Var sikkert helt greit for ham, men tanken på at folk skal sitte og lide seg gjennom den ene salmen etter den andre, og med tanke på hvor lite religiøse familien min er, nei, sånn vil jeg ikke ha min begravelse.
Besteforeldrene mine er spredd i havet i ett sydenland.
De ble kjørt fra sykehusene sine til krematoriet og når begge var døde, etter å søke selvfølgelig, tok vi de på flyet, så ut i båten på det åpne hav og strødde de der.
Det er ikke noe krav om kremasjon for å bruke krematoriets seremonirom her, i hvert fall. Rommet er ment for alle mulige slags seremonier der man ønsker et alternativ til kirka. Vet det har vært bryllup der også.
Veldig greit.
De ville ikke at vi skulle måtte dra til deres by for å plante og stelle, nei de ville dit de hadde feriert så mange år og hatt det så fint.
Vi burde jo hatt alternative gravplasser også, for jeg kan tenke meg at det ikke hjelper med en aldri så ikke-kristen seremoni, når man allikevel blir lagt i vigslet jord, for de ikke-kristne.
Å ha en gravplass for hver religion er vel vanskelig å gjennomføre, pga at det ville blitt mange gravplasser, men feks et sted for alle som ikke er kristne, burde jo vært gjennomførbart.
Vi hadde nettopp et tilfelle i min nære familie der den avdøde hadde lagt sterke føringer for hvordan han ville ha sin begravelse. Han ville ikke ha det i kirken, det skulle ikke være åpent for annet enn de aller, aller nærmeste (han hadde skrevet liste) og asken hans skulle spres fra et bestemt fjell.
For meg var alt dette greit, men for hans foreldre (han var relativt ung) og søsken, ble dette fryktelig vanskelig. De er ikke spesielt religiøse, men følte at de ble fratatt muligheten til å ta et verdig farvel med sønn/bror. Hadde de kunnet bestemme, hadde det blitt åpen begravelse i kirken på tradisjonelt vis, samt et gravsted de kunne gå til.
Jeg tenker som så at mine etterlatte skal få bestemme hvordan min begravelse skal være. Begravelsen er ikke til for meg, men for de som er igjen. Det å få planlegge og gjennomføre en begravelsesseremoni på den måten man selv mener er mest riktig, er en viktig del av sorgprosessen og det vil jeg ikke frata mine nærmeste. Jeg har selv vært med på å planlegge begge mine foreldres begravelser og jeg er takknemlig for at vi fikk gjøre dette på den måten vi selv mente var riktigst uten å måtte ta hensyn til manus eller sterke føringer fra den avdøde.
Jeg har derfor gitt min mann klar beskjed om at de kan gjøre hva søren de vil med meg når jeg er død (inkl organdonasjon).
Akkurat dette med hvordan jeg skal begraves, når den tid kommer, så er jeg helt enig med deg. Det får være opp til de som er igjen. Føler de det riktig å spre asken min ett eller annet sted, så er det greit, og det samme om de vil ha en tradisjonell grav å gå til. Jeg vil ikke merke noen forskjell på det åkke som.
Organdonasjon derimot, der håper jeg at mine pårørende tar hensyn til mine ønsker. Jeg er klokkeklar på at om en bit av meg kan brukes til å redde andres liv, så skal det gjøres.
Jeg har vært med på å planlegge begravelser for nær familie der det var ytret enkelte ønsker i forkant, og opplevde det som noe utelukkende positivt. Følte på en måte at vi fikk gjøre dem "en siste tjeneste" og at vi hadde et par knagger å henge ting på en en relativt kaotisk tilværelse med mange valg som skulle tas på kort tid. Det skal dog sies at det var ganske kurante og relativt enkelt gjennomførbare ting, det var ikke type lukket gravferd eller askespredning.
Ja, det blir jo noe helt annet. Jeg hadde heller ikke hatt problemer med å etterfølge avdødes ønsker om valg av musikk f.eks. Men når avdøde legger sterke føringer som i praksis fratar de pårørende all innflytelse, synes jeg det blir feil. Det ble iallefall en voldsom belastning i det nevnte tilfellet.
Asken ble forøvrig spredt fra fjellet, men det måtte søkes om det til fylkesmannen, hvis jeg ikke husker helt feil.
Askespredning må det vel søkes Fylkesmannen om i alle tilfeller, er det ikke slik mon?
Jeg synes i utgangspunktet at man skal ta hensyn til ønsker og føringer som er lagt, men ser også det problematiske i dette om ønskene er veldig langt fra de pårørendes ståsted og det som anses som vanlig i slike tilfeller.
Husker f.eks at min oldemor syntes det var helt grusomt at søsteren ble kremert. De bodde i samme hus mer eller mindre hele sitt liv, søsteren var schizofren og det var liksom oldemors lodd i livet å ta seg av henne. Hvilket ikke var en enkel oppgave, det kan man vel trygt si. Denne schizofrene søsteren ville kremeres for å ikke risikere å gå igjen. Her hvor vi bor er ikke kremasjon særlig vanlig, og i min familie er det overhodet ikke vanlig. Min oldemor syntes selve kremeringen var en aldeles grusom ting å tenke på, og at begrunnelsen i tillegg var helt borti natta, men det gav altså søsteren en viss trygghet mens hun fortsatt var i live. Jeg tenker som så at det kanskje er slike ting som i enkelte tilfeller ligger til grunn for ting som anses som både sært og spesielt, at akkurat dette på en eller annen måte gir vedkommende en slags ro mens de fortsatt lever. Noen som i det hele tatt skjønner hva jeg prøver å få frem? :flau:
Jeg har vært en gang i en gravferd i kulturhuset i byen din, det var veldig flott. Så flott at jeg meldte meg inn i HEF etterpå.
Gravkapeller på gravlunder skal være livssynsnøytrale og åpne for alle slag. Med andre ord skal kors og andre symboler ikke være permanent oppsatt, så man skal kunne holde seremoni uten dette.
Husker sønnen min var 10-11 år da den læstadianske bestefaren min døde. Guttungen sa da vi kom i bilen etterpå: Mamma, dem snakka jo bare om gud og ingenting om oldefar.
Jepps.
Seremoniene i HEF kan brukes av hvem som helst. Medlemmer får det som oftest billigere eller gratis.
Jeg var i begravelse til en gammel onkel (krematoriet) helt uten prest eller noen andre utenforstående, og det var en utrolig fin opplevelse. Barna stod for talene, og det var utrolig mye mer personlig enn noen andre begravelser jeg har vært i. Skulle gjerne hatt en slik begravelse selv. Men det krever jo en del av dem som skal arrangere den da, å stå slik i sorgen og "opptre" foran mange mennesker.
Noe annet ville i så fall være veldig merkelig. :humre:
Ang seremoni så kan man lage akkurat den seremonien man måtte ønske. Man har krav på å få et lokale til disposisjon og ut i fra det kan man spørre hvem man vil til å gjøre det man ønsker skal gjøres i en seremoni. Man kan også droppe seremoni om man vil det.
Det står lenger oppe i tråden om askespredning og at det må være greit.
Jeg ville ikke bestemt meg for askespedning uten å snakke med mine pårørende først. Askespredning må man bestemme seg for før man dør og man må søke fylkesmannen. I noen tilfeller kan pårørende synes at det er godt å slippe å ha et gravsted, mens det for andre kan oppleves som et stort savn å ikke ha et sted å gå til.
Det er akkurat det det ikke er. For mange mennesker er det ikke ønskelig å begraves i vigslet jord. Altså, er ikke jord jord. Men som HEF sier (nå har jeg googla nemlig, for å se om jeg huska rett) "ord er ord og jord er jord", tolker iallfall jeg som at vigsla jord og uvigsla jord er akkurat den samme jorda og at det med det ikke spiller noen rolle om man ligger i vigsla jord.
Jeg ser ikke helt det komiske i det, mer det logiske.
Nei jeg vet jo at det for noen betyr mye å ikke bli begravet i vigsla jord, men jeg synes det ville være snodig om man fra HEF-hold ikke mente at jord var jord. Det ville være direkte selvmotsigende å av-vigsle jord for en HEF-er ville det ikke?
At religiøse mennesker ikke mener at "jord er jord" synes jeg er mer logisk.
Jeg møtte noen overraskende overtroiske HEF-ere i sin tid, husker jeg. De så på dåp og forbønnshandling som noe som kunne regelrett skade barnet, og beskrev en kirke full av bedende mennesker som noe nesten ondt. Snodig.
Jeg har kjent endel ekstremt fanatiske HEF'ere i min tid, og det er vel mye takket dem jeg ennå har til gode å melde meg inn i HEF. De var minst like ille som de fantastiske kristne jeg også har kjent i min tid - de som hjalp meg med å vende ryggen til barnetroa mi. :knegg:
Da jeg for mange år siden forkynte ( :knegg: ) for familien at jeg hadde meldt meg ut av statskirken og inn i HEF, så lurte en bror på om jeg kom i barndåpen deres og en søster om jeg ble å komme i bryllupet hennes. Måtte jo si at jeg har da gått i kirkelige seremonier i årevis uten å være kristen, og det er da ikke forbudt for hedninger å møte opp der heller. Og så sukket de lettet og spurte om jeg kunne ta bilder i kirken (som jeg alltid tidligere og fremdeles blir spurt om).
Kanskje jeg bare er en sånn glad-HEF'er? :humre:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.