Synes du dette er greit eller kjenner du angsten bre seg bare ved tanken?
Selv synes jeg egentlig at det er greit, jeg er slett ikke redd for å ta ordet. Men jeg godt tenke meg til å bli flinkere. Jeg drømmer egentlig om å bli en sånn person som bare reiser seg og gjør det, riktig der er jeg ikke enda.
Har lagt til merke at flere menn enn kvinner har denne evnen til å ta ordet i en forsamling. Har de noe på hjertet så forteller de det gjerne høyt. Dette tror jeg fører til at menn får mer makt enn kvinner. De blir jo naturlig nok mer synlige på denne måten. De får spredd sitt budskap, de oppnår tillit og de blir naturlig nok mer lagt til merke.
Nå generaliserer jeg litt her. Men jeg mener allikevel det jeg sier. Derfor kunne jeg godt tenke meg til å bli bedre på dette selv også. Erfaringer, meninger, tips og strategier tas imot med takk.
Jeg elsker å prate i forsamlinger. Heldigvis, får jeg vel si, siden det i stor grad er jobben min å gjøre det. Jeg får rett og slett kjempekick av å holde en god presentasjon, et godt debattinnlegg eller en god forelesning. :D
Det spørs hvordan jeg føler meg den dagen. Som regel kan jeg godt reise meg og holde en tale når som helst, men det spørs også hvem det er. Jeg hadde feks. hatt større problemer med å stå foran sjefene på Statoil og tale, enn i bryllupet til ei venninne.
Jeg synes det er helt ok, men kunne godt tenke meg å bli flinkere. :)
Jeg hadde meldt meg på et kurs i tale- og presentasjonsteknikk på jobben i vår, og vært på et intromøte som var spennende og inspirerende, men så ble hele kurset flyttet til neste vår fordi det var så mange som hadde det for travelt til å være med. Det var litt skuffende, særlig fordi jeg etter alt å dømme ikke kommer til å være ansatt der lenger da (men muligens freelancer), og dermed sannsynligvis ikke får være med.
For mitt vedkommende er det viktigste stalltipset forberedelser, forberedelser og atter forberedelser. Det innebærer for det første at man har laget seg et godt manus på forhånd, og at man har åpningsreplikken helt klar før man begynner å snakke (og gjerne skrevet den ned ord for ord) slik at man slipper å stå der på podiet og lure på "Hjelp! Jeg husker ikke hva jag skulle si!" (når man først har kommet i gang, går det stort sett greit å fortsette).
I tillegg er det veldig lurt å snakke seg gjennom absolutt hele presentasjonen/talen/innlegget minst én gang på forhånd, og da mener jeg en skikkelig generalprøve der man snakker som om det skulle være publikum i rommet, med skikkelig artikulasjon, eventuell powerpoint-presentasjon på plass og hele pakka. For det første vil en slik gjennomgang avdekke svakhetene i det man sier mye bedre enn bare en innatleseing, for det andre får man timet det man skal si til den tilgjengelige tiden. (Det er 100 % forbudt å holde på en halv time hvis man har fått tildelt 15 minutter, og det er sykt pinlig å bli ferdig etter 15 minutter når man er satt opp med 45 minutter.)
Ellers er den beste måten å bli flink til å snakke i forsamlinger på, nettopp å snakke i forsamlinger. Øvelse gjør mester. Også i dette. :)
Som regel har jeg ikke noe problemer med det nei. Bortsett fra når jeg blir bedt om å snakke om et eller annet jeg liksom skal vite på f.eks. Rep.skapsmøte i fagforening. Da får jeg litt angst, fordi jeg vet at det er så mange som kan plukke alt i fillebiter om jeg sier noe feil.
Det er en kjennsgjerning at 95 % av verdens befolkning ikke er i stand til å holde en god presentasjon uten å være godt forberedt. De aller dyktigste talerne høres alltid ut som om de bare reiser seg opp og lirer av seg noe de kom på der og da, men det er så godt som alltid de som har forberedt seg mest.
Den typen "guddommelig inspirert tale", som hovedpersonen alltid lirer av seg spontant og på et øyeblikks inspirasjon i siste akt i Hollywood-filmer er bare filmtriks. Folk flest kan ikke snakke godt i forsamlinger (om de er aldri så mye inspirert) uten å forberede seg.
Takker for det. men her er jeg også ganske flink. Vet jeg hva jeg skal si så går det som regel greit.
Men for å spesifisere dette litt da. Var i kommunestyremøte i går. Her er det jo endel folk og ingen aner hvilken vei debattene går. (det var første gang jeg møtte) I dette foraet må man jo melde seg på taler listen og gå frem på talerstolen for å ytre sin mening. Jeg satt tydelig å kjente på en liten sperre i forhold til dette.
Men jeg tror nok at du har rett da. Øvelse gjør mester :)
Dette har du jo fortalt til 35 stykker når man ser på visningene. Det er litt folk det, nesten to skoleklasser. :) Ellers tror jeg det er trening som gjelder - og en realistisk holdning til det med å "tabbe seg ut".
Selv synes jeg det er greit å ta ordet og holde det, men jeg liker ikke så godt å stå foran folk mens jeg gjør det.
Nettopp dette var det nok jeg også satt og følte litt på. I denne sammenhengen er det jo nettopp meningen at man skal plukke hverandres innlegg i fillebiter.
Jeg er rar. Å snakke foran en klasse, gjerne med kollegaer til stede gjør meg ingenting. Å snakke foran andre forsamlinger liker jeg lite. Å snakke i små grupper er jeg alt for god til.
Jeg er helt enig i Teofelias triks med å kjøre ordentlig generalprøve, og aller best blir det hvis man snakker til speilet eller foran et videokamera. Da kan man plukke bort en del plagsomme nonverbale småting også :knegg:
Etter å ha jobbet som frisør i mange år, og å ha en meget blid og utadvendt mann, har jeg ikke lenger noen problemer med å få sagt det jeg har på hjertet. Om det så er på møter eller på en bussholdeplass. Mannen min holder ofte taler i ulike sammenheng, og han svarer når jeg spør han om han gruer seg, at "det er ingen som kan lese tankene mine, og vite hva jeg skal si" Så da blir det vel ikke feil uansett da..
Jeg har ingen problemer med det, men jeg elsker det ikke akkurat. I jobben min må jeg ofte holde kurs, foredrag og presentasjoner, så jeg har en viss øvelse.
Dessuten er det noe helt herlig med å stå og prate til mange om ting man er opptatt av og kan godt. Det er fint for selvtilliten å oppleve mestring på det planet.
Det verste jeg vet er å holde foredrag for en gruppe som egentlig ikke er så veldig interessert i innholdet. Det skjer fra tid til annen. Og i våres fikk jeg fullstendig jernteppe (for første gang i mitt liv) under en sånn seanse. Det var ikke bra for selvtilliten :flau:.
Jeg er vel ikke akkurat noe naturtalent når det gjelder muntlig presentasjon, men jeg blir bedre og bedre med årene. Jeg prøver å lære meg av med a) å overvurdere publikum og b) å snakke altfor fort. Man MÅ være godt forberedt, ja! Og så må jeg alltid legge inn noen morsomheter med jevne mellomrom, for å sjekke om tilhørerne er våkne fortsatt. (Det er forresten litt irriterende å være gift med Mr. Trenger-ikke-manus-og-formidler-som-en-gud. :mumle: )
Derimot er jeg en racer til å ta ordet i (gjerne store) forsamlinger og stille kritiske spørsmål til det som blir sagt fra talerstolen. DET får jeg adrenalinkick av. Det er ingenting som er som litt rettferdig harme. :knegg:
Det er ikke akkurat det jeg er mest glad i nei.
Men i jobben min så må jeg ut til kunder på demo ganske ofte, og så lenge jeg vet hva jeg snakker om så går det jo som regel greitt.
Har også holdt tale to ganger, i mitt eget og i min beste venninne sitt bryllup. Jeg overlevde det også.
Men jeg er nok ikke av dem som tar ordet først i store forsamlinger, selv om jeg skulle ønske jeg var det.
Jeg drømte en gang for lenge siden om å bli skuespiller. Det skjedde ikke, men jeg skjønner hvorfor: jeg elsker å opptre.
Det gjør jeg i den jobben jeg har nå. Holder presentasjoner veldig ofte og til tider for ganske så store forsamlinger. Selvfølgelig er jeg oppspilt når jeg "skal på", men det må man jo være. Jeg blir oppspilt på en positiv måte.
jeg får mye tilbakemeldinger om at jeg er god på å presentere, men jeg har ett problem. Jeg har alltid tildelt for liten tid, så jeg forsøker å kompensere ved å snakke fort. Det er ikke særlig heldig.
Det kommer helt an på hvem det er. I speidersammenheng føler jeg meg ganske trygg, kan gjerne snakke til flere hundre. Men ellers er jeg ikke så god. I familiesammenkomster griner jeg stort sett om jeg skal si noe, uansett hva det er.
I jobbsammenheng så bedrer det seg etterhvert.
Det er jo en stor del av jobben min, så jeg er jo vant med det, men jeg er ikke komfortabel med det i alle situasjoner. Å stå foran en klasse eller et kollegium og snakke om ting jeg har greie på er helt ok. Å ta ordet i store forsamlinger der jeg kjenner få, kvier jeg meg for. Da innbiller jeg meg at alle vet mye bedre enn jeg, og så brenner jeg inne med ting:mad: .
Kjenner meg så godt igjen i det du sier her. Og det er det jeg mener; jeg vil komme bort fra dette, det irriterer meg når jeg blir sittende inne med ting. Det er ingen grunn for at ikke jeg skal ha like stor selvtillitt som dem som til stadighet tar ordet og ytrer seg
Tidligere, i min politiske karrierer :fnise:, holdt jeg stadig innlegg på store møter, og etterhvert ble jeg ganske drilla i det. Har heller aldri hatt problemer med å ta ordet i debatter, forelese, holde foredrag, taler osv.
Etter jeg hadde hjerneslag for 2 1/2 år siden har jeg litt konsentrasjonsvansker og ordletningsproblemer, så nå er jeg avhengig av å forberede meg mer enn jeg gjorde tidligere.
Var toastmaster i min søsters bryllup i august, og det gikk veldig bra :glis:
Jeg gjør ingenting av å holde kurs ol i jobbsammenheng, men privat er det litt vanskeligere...jeg gruer meg alltid når jeg skal holde taler f.eks. Jeg var så dum at jeg sa ja til å holde herrenes tale på 10-års klassefesten vår...ikke tenkte vel jeg da på hvor mange ulike mennesker det var der, alt fra de som "hang igjen" der de var for 10 år siden og til de som har flyttet fra bygda og utdannet seg, slik som meg. Tro meg, det er IKKE lett å finne humor som passer alle i en slik gjeng.... :hehehe:
I en eller annen amerikansk sammenheng (var det Seinfeld, tro?) hørte jeg at av hva folk er mest redd for, kommer "å dø" på 2. plass. Bak "å tale i forsamlinger".
Det betydde, ifølge ham, at det amerikanske folk da heller ville ligge i kisten enn å holde minnetale i en begravelse. :fnise:
Godt ikke vi her inne er plaget av de samme kvaler!
Det kommer helt an på. Hvis jeg føler at jeg har noe viktig å si, at det har betydnig for andre, er det ikke problem. Det har vært noen ganger på jobb jeg har blitt bedt om å undervise folk jeg vet har mer ekspertise enn meg, og det blir helt feil. Jeg liker det dersom jeg tror folk er interesserte. I jobben deltar jeg daglig i faglige diskusjoner der det forventes at jeg skal ha en mening. Men innenfor feltet mitt er jeg såpass trygg at jeg kan delta, eller la være om jeg kjenner for dét.
I privat sammenheng er det moro å bidra med en tale eller hjemmelaget sang. Men den må[i][/i] være morsom. Sentimentale taler er jeg ikke bra på. Min mor ble oppriktig skremt da jeg sa jeg skulle synge en sang i bursdagen hennes :skremt: Jeg har ikke særlig sangstemme, men sangen var morsom. :humre:
Det kommer veldig an på publikumet og stemningen i rommet. I den forrige barnehagen vesla gikk i satt jeg i foreldreutvalget, og hadde ofte ordet på foreldremøter osv, da gjerne med 50-60 tilskuere. Det var aldri noe problem.
På skolen har jeg en lei tendens til å tenke at oppgaven min er for dårlig, jeg har ikke forberedt meg godt nok, og at stoffet er kjedelig. :rolleyes: Det påvirker jo fremførelsen.
En lærer vi har skjenket oss faktisk på noen heftige drinker før vi skulle presentere en oppgave hver i fjor, og jeg har aldri opplevd en så flott framføringsrunde før. De fleste var veldig avslappet, hadde noen gode kommentarer på lur, og publikum turte å komme med spørsmål. :cool: Det er jo en litt uvanlig metode,men det var utrolig vellykket! Vi avrundet seansen med en bytur alle sammen (forelesningen var fredag ettermiddag), og det ble en flott aften.
Klarer meg som regel ok når det gjelder å snakke med en forsamling,
men liker ikke å ta ordet dersom jeg ikke føler meg forberedt.
Å holde en tale for venner og familie er for meg mye være enn å snakke om en faglig ting i en mye større forsamling.
Men dette har jo med følelser og påvirkning fra publikum å gjøre.
Det er forferdelig vanskelig å prate når man er rørt :snill:
Jeg har ikke flust av erfaringer, men så lenge jeg har fått forberedt meg synes jeg det er helt greit. Er litt spent før jeg skal i ilden og så er jeg veldig fornøyd med meg sjøl etterpå.
:plystre: Fikk "skravlepris" på jobben til sommer'n for andre gang. :flau: Tør jeg nevne at jeg var på jobb kun 4 uker? :sparke:
Ja, jeg liker å ta ordet i forsamlinger, gjør meg ikke en døyt å snakke foran et stort publikum, syntes det var utrolig gøy å være toastmaster og liker å holde taler. Jeg forbereder meg godt, men orker ikke å følge et manus, er litt mer av typen som vet hva jeg skal si, men tar det litt på sparket for å få inn litt mer "snert" i taler o.l.
Jeg synes det går helt greit stort sett, men jeg blomstrer ikke i rampelyset slik enkelte ser ut til å gjøre. I min jobb må jeg ofte snakke foran en forsamling, så det er jo greit at jeg ikke får helt kramper ved tanken.
Jeg har siden jeg var 14 år vært aktiv i en eller annen form for foreningsliv, og har vært med på endel taleteknikk og presentasjonskurs. Og ikke minst har jeg fått praktisert det jeg har lært.
Jeg er, som noen har fått med seg, glad i å prate :flau: , og dersom det er stoff jeg har kunnskap om og brenner litt for synes jeg det er bare gøy.
Å være møteleder er også en opplevelse som absolutt er positiv, men det er viktig å ha sovet litt og vite sånn noenlunde hva tema for dagens debatt er...
Jeg prøver å forberede meg godt; skriver gjerne innledning og avslutning ned, og synes stikkord fungerer best underveis. Både for å holde tråden og for å ha mulighet for noen avsporinger.
Har stått foran speilet og brukt video i forberedelsene, men det hender fremdeles at sommerfuglene danser.
Spesielt når jeg ber om ordet i en større debatt og det er ti stykker foran meg på talelista.......
Jeg må si at jeg er ikke overbegeistret for å snakke i store forsamlinger. Jeg kan godt rekke hånden i været å kommentere ting eller spørre om noe, men å stå lengst der fremme med alles øyne på meg får meg til å få gåshud :o
Jeg hater det. Det vil si, jeg hater perioden opp mot jeg skal gjore det. Jeg kaldsvetter, det svartner for meg, jeg får pusteproblemer og jeg blir redd for å kaste opp. Men når jeg først kommer i gang blir jeg rolig og alt går greit. Allikevel kvier jeg meg for å gjøre det, men tenkte jeg skulle ta et Ta ordet-kurs gjennom skolen. Det er bare noe som kom helt plutselig. Dvs. ikke helt plutselig, men etter en ekstremt stressende periode på jobben.
Å snakke til forsamlinger sånn i forbindelse med jobb gjør meg ingenting, eller i andre sammenhenger der jeg er forberedt.. Jeg er heller ikke redd for å ta ordet på f.eks kurs o.l... Men sånn i mer privatesammenhenger med masse folk som jeg ikke kjenner kan gjøre meg litt sjenert i starten... Selv om dem jeg kjenner godt aldri ville funnet på å kalle meg sjenert..
Det er som regel noe av det verste jeg vet, med mindre det er en liten, kjent forsamling, og jeg er 100% trygg på det jeg snakker om. Jeg har ekstremt lite erfaring med det, så det har vel noe med det å gjøre.
Synes Bridget Jones' lille "tale" til Mark helt på slutten av ener'n er et veldig godt eksempel på akkurat det motsatte av sånne filmtriks. :skratte:
Jeg har ikke problemer med dette. Gjør det ganske mye i jobben (foreleser en del), og har ellers holdt både taler og foredrag uten at det plager meg noe særlig. Så lenge jeg er forberedt og trygg på det jeg skal si.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
