Jeg er en relativt lettrørt person (det kan nevnes at jeg nettop har blitt blank i øynene av å betrakte en stor slamp på 18 sitte bøyd over engelsktentamen og virkelig gjøre sitt aller beste i å forme ord til setninger til en hel sammenhengende tekst :hjerter: )
Men altså. Noe jeg blir veldig veldig rørt over er barnenakker. Når jeg blar igjennom bildene av barna, ser jeg at jeg har påfallende mange bilder av guttene mine bakfra. Når de f.eks sitter side om side bøyd over ark og farger f.eks. Det er noe sårbart og nært over sånne bøyde barnenakker mot mykt hår. :rørt:
Hva blir jeg ikke rørt av, er vel enklere å svare på. :bløt:
Ungene mine, først og fremst. Når de har det fint sammen, som når en av småkarene klomsete stryker tvillingbroren over håret når han gråter. Når de klarer noe nytt og er så stolte at de nesten sprekker. Når de sover, ikke minst. Bilder av tvillingene som sover sammenkrøllet som små kattunger gjør meg alldeles fjollete sippete. :rørt:
Jeg tenker sjelden over hva som rører meg egentlig - av og til er det bare noe som treffer akkurat den riktige strengen, og får frem den såre, vare men likevel så gode følelsen...:)
Men "Ave maria" og "Gabriels obo" kan som regel få meg til å gråte....:)
Jeg blir veldig lett rørt. For tiden er det vel mest av følgende: babyen i magen som sparker, nevøen og niesen vår, mannen min sammen med dem, sånne ting. Men også filmer, tv-innslag, bøker, å lande med fly på mitt eller mannens hjemsted, å dra igjen (men det er kanskje mer trist enn rørt)... Ja altså, jeg blir lett og ofte rørt, kan vi vel konkludere med. :knegg:
De siste dagene har jeg blitt rørt av tilbakemeldinger på barna. Det er veldig rørende å høre fra to familier med kort tids mellomrom at det er veldig hyggelig å ha snuppa vår på besøk. Hun ene moren sa hun var ei fantastisk jente, og lek med henne i hus foregikk veldig fredelig og rolig. :hjerter: Snuppa er 6 år og mildt sagt veldig krevende hjemme, men noe riktig må vi ha gjort.
Det er også veldig rørende å høre at minsten, som har hatt et tøft halvår i barnehagen med mistrivsel tar tak i hånda til ei ansatt i barnehagen og sier: Dette har vært en veldig fin og koselig tur! :hjerter: Det, kombinert med smilet som nå endelig møter meg i barnehagen igjen rører hjertet mitt.
Hverdagslige ting rører meg også. Det være seg et enkelt smil fra en forbipasserende.
Veldig mykje, men først og fremst bilder av ungane når dei var mindre.
Og tanken på at snart-6-åringen framleis kjem opp i senga om natta, og at om ikkje så lenge så er den epoken over også. Da har eg ingen små igjen ... snufs.
Jeg er pinlig lettrørt, tåler ingenting. :sippehøne:
Jeg blir rørt til tårer av 17. maiprogrammet når det kommer i posten og alt som har med 17. mai å gjøre, til og med når korpset øver utenfor her noen dager før, da står jeg og griner i kjøkkenvinduet. :knegg:
Alle konserter der barn opptrer, da kommer tårene. Selv om det er morsomme sanger av Knudsen & Ludvigsen.
Sovende barn. Barn i barnehagen der jeg jobber når de får til noe og viser det stolt frem.
Musikk, filmmusikk og filmer med rørende scener. Og selvsagt nyheter og slikt av barn eller dyr som dør eller blir mishandlet, da er jeg nesten sengeliggende av grining. Vet ikke helt om det kan kalles å bli "rørt", rørt er vel knyttet til positive ting, eller?
Jeg er periodevis veldig lettrørt. Spesielt barn kan gi meg klump i halsen, og akkurat nå så jeg to småjenter danse på tven som jeg syntes var rørende.
Veldig mye, men aller mest musikk, teater og film. I går var jeg og så Frode Grytten fremføre "Dronninga er død", og jeg begynte å grine under "There Is A Light That Never Goes Out", for det var så fint. :o
Ja, sant! Jeg var på konsert med jobben på onsdag, da var det mange barn som stod og sang. Jeg måtte kjempe og svelge flere ganger, det var helt grusomt. :knegg:
Åh, bryllup ja. Samme om det er "live" eller på tv, men ekstra når det er noen jeg kjenner selvsagt. Et under at jeg ikke hulket meg gjennom mitt eget. :knegg:
Så heldig du er. Bildene fra mitt bryllup er helt grusomme, spesielt da jeg vandret opp kirkegulvet med svigerfar og så ut som om jeg var nær døden av et eller annet særdeles smertefullt. :herregud:
I fjor sommer oppdaget jeg til min store overraskelse at jeg blir skikkelig rørt av småunger som spiller fotball. Stakkars nevøen min hadde tanten sin hulkende ved sidelinjen.
Ellers blir jeg selvsagt veldig rørt av sønnen min. Felles vel noen tårer hver eneste kveld mens jeg ligger og ammer. Amming er av en eller annen grunn noe av det som rører meg mest, det er så nært og fantastisk på alle måter. Har ikke ord for hvor heldig jeg er som først fikk ha ham voksende i magen min og senere diende ved brystet. Det er så vakkert. (Nå griner jeg selvsagt igjen......) :rørt:
Jeg er nok litt som Dixie tror jeg.
Griner av det meste.
Ungene, andre barn som opptrer, 17.mai er en killer! Bryllup og begravlser. Uavhengig av hvem. Kan godt være på tv eller film. Jeg griner av ektrem opppussing, undercover boss. And so on!
Ikke jeg heller, Strutsen. :dulte: Jeg blir rørt av bøker iblant, men veldig sjelden av RL-ting. (Bortsett fra dagen før jeg skal ha mensen, da. :humre: )
Uff, alt.
Ungene, nyhetsinnslag, barn som opptrer, filmer, serier osv osv.
Jeg gruer meg som bare det til sommerens forskjellige avslutninger i bhg og skole. Solbriller er bra. :nikker:
I dag overrasket jeg meg selv med å bli rørt over å kjøre forbi en trafikkulykke der det så ut som at det IKKE var noen som hadde skadet seg særlig alvorlig. :rørt:
Noen ganger kan det være en plage å være lettrørt - det har hendt at jeg har måttet kjempe mot klump i halsen når vi har jobbet med enkelte litterære tekster eller sangtekster i norsk- og engelskundervisningen på skolen. Men stort sett setter jeg pris på lettrørtheten min. Det er en sånn god-vond følelse og det gir en følelse av litt høytid.
Og avslutningsforestillinger med skole/bhg. Da jeg jobbet som lærer sippa jeg konsekvent hver gang klassen min opptrådte.
Konserter. Tårene renner nesten alltid på konserter. Det er så mektig når musikken fyller meg. (Hjelp, det ble svulstig, men det er sånn det føles.)
Edit: Åh, jeg kom på noe mer. Noe litt tøysete ... :blush: Jeg blir rørt når jeg ser bytrafikken vike for en bil i utrykning. Det synes jeg er fint, da. :fnise:
Hahah, sånn er jeg også! Folk kaller meg gal, jeg trodde jeg var den eneste! Jeg kan heller ikke se en ambulanse med sirenene på, da tenker jeg på at ambulansen er på vei til et menneske som kanskje dør og så må jeg grine litt. Og jeg synes det er så rørende når fly står ved rullebanen og venter på tur, jeg tror ikke jeg er helt frisk. :knegg:
Jeg er generelt ikke særlig lettrørt :kald fisk sammen med Strutsen:, men jeg blir veldig rørt når jeg er på stadion og vi synger nystemten. Og når jeg ser bilder fra minnesmarkeingene etter Hillsborough. Og når jeg hører Ja vi elsker og når barna mine synger eller opptrer.
Må bare fortelle om snart-4-åringen min som da vi snakket om Gullhår og de 3 bjørnene, fortalte at hun kunne se på bildet at den lille bjørnen ble lei seg da Gullhår hadde spist opp grøten hans. Han hadde en tåre i ene øyet. Og så fortsetter hun: Det hender at jeg får tårer i øynene, mamma, når jeg ser noe vakkert. :hjerter:
Jeg er ikke lettrørt, men når jeg først blir det er det av de merkeligste ting. Spesielt gode tegnefilmer eller barnefilmer, for eksempel. :kan aldri se lion king igjen:
Jepp, her er jeg også. Uhelbredelig sippeguri. Jeg kan ikke stå å høre på at barnehagen til Sønnemannen har korøvelse eller opptrer, da renner det i strie strømmer for meg og det orker jeg ikke sånn til hverdags :knegg:. Taler i bryllup gjør meg helt skjelven, og enda har jeg ikke giftet meg selv enda.
Det meste av musikk får meg i grunnen til å hulke. Type "sitte-i-bilen-på-vei-til-jobb-og-hikste-bak-rattet-til-den-fine-sangen*. Teite tv-program som Oprah og "Ekstrem oppussing" kan jeg godt finne på å felle en tåre (motvillig) til. Jeg blir selvsagt rørt av den Fineste Selveste Sønnemannen og babybilder av ham kan jeg bare glemme. Da blir det sukking og sipping over hvordan tiden fløy og hvor lite jeg husker osv.
17.mai og korpsmusikk gjør at det presser seg på ja. Og jeg har sittet, både på kino og hjemme, i tilnærmet krampegråt over rørende filmer.
Jeg var mye mer sippete av alle mulige ting før, men etter at jeg fikk minsta for snart 4 år siden, er jeg ikke fullt så emosjonell på ting som ikke berører meg direkte. Det jeg blir rørt av, er hånden hennes i min når vi er ute og går. Etter å ha vært steril i 15 år (det var visst ikke 100 % riktig) og gravid som 40-åring, blir jeg ofte rørt av å kjenne den lille hånden hennes som så gjerne vil holde min.
Jeg kan begynne å sippe til slike tv-greier om en familie som har mistet faren i en ulykke, huset i brann og alle slektninger i en tsunami - også får de hjelp til å pusse opp eller noe annet fint, og de blir så glade og det er så rørende, og ÅH! :rørt:
Jeg vet, det er kjempepinlig, og jeg sier det bare her på internettet.
Jeg er lettrørt som få. Jeg gråter av forestillinger som barna har, fødsler på tv, filmer, fine taler, avskjeder osv. Det er litt plagsomt, og jeg skulle gjerne vært litt mindre lettrørt.
Jeg feller tårer veldig lett. Gode nyheter, filmer, barn som synger, blomsterkvast som ungene har med, nasjonalsangen, extreme oppussing på TV3, jeg gråt veldig inne på WTC Memorial :rødme:.. For å nevne noe.
Apropos grinefilmer i Disneysjangeren; har du sett Lillefot og vennene hans? Altså den originale, ikke disse dusinvise oppfølgerne. Jeg og ei venninne gråt i sikkert en uke av den, og jeg kan ikke se den i dag uten å ramle sammen.
Jeg er ikke så veldig lettrørt av meg, men kjenner klump i halsen når epoker er over for mine barn, f. eks konfirmasjon, avslutte ungdomsskole og nå når jeg har en som er i ferd med å avslutte utdannelsen sin. Det er sterkt og rørende.
Jeg har også en greie for begravelser. Det behøver ikke å være veldig nære som begraves, men jeg tar de pårørendes sorg veldig til meg og blir påvirket av det.
Alt. Slekter på min mor som er snørr og tårer over det meste. I går var vi i konfirmasjon til min nevø, og jeg var den som gråt mest av alle under min brors tale. Og under min fars. Og under den andre tantens tale. Osv. Jeg tror bare jeg føler ting så veldig ukontrollert, og er veldig vàr på andres sorg eller glede. Det er litt slitsomt, men mest fint da. Babymager hos ansatte er det nyeste på listen over ting jeg blir rørt av.
Jeg er lettrørt. Jeg er så lettrørt at jeg blir rørt bare av å tenke på hvor rørt jeg kommer til å bli når minstemann skal slutte i avdelingen sin i barnehagen.
