Litt skremselspropaganda fra min barndom på 50- og 60-tallet: :D
I dag er det ingen som skremmer unger. Ja, unger skremmer andre unger, men foreldre og andre oppegående voksne har altfor stor respekt for den pedagogiske riktighet til å tørre å skremme ungene sine. Eller for den saks skyld, andres unger. I min barndom, og det var lenge før Raundalen & Co sneik seg inn i stua til folk, da skremte man unger. Alle skremte unger på den tida; foreldre, dama i butikken, onkler, lærere, barnehagetanter og ja, kort sagt alle.
Barnehagetantene ikke bare skremte og trua, de gjorde. De sa sånn; Neste gang du ler mens vi synger ”Å du som metter liten fugl”, så blir det pepper på tunga! De sa ikke sånn til alle da, den leksa var forbeholdt meg og venninna mi fordi vi aldri klarte å holde oss alvorlige under den sangen. Aldri klarte vi det, vi var et skoleeksempel på Pavlov og hundene hans; hver gang tantene stemte opp med et ”Å”, så begynte det å boble nedi magen et sted. Tanteblikkene gjorde bare at Pavlov liksom befestet sin posisjon etterhvert, og jeg kan aldri huske at vi hang med lenger enn til ”fugl” før vi blei løfta av stolene og fjerna fra bordet. Til å begynne med så måtte de legge oss ned på golvet for å få pepper’n i oss. Ei satte seg oppå magen og holdt armer og bein, ei holdt munnen åpen – det var det vanskeligste, for på det tidspunket hadde vi slutta å le og kneip selvfølgelig munnen godt igjen – og ei tømte pepperet på tunga. Etter hvert ble vi tøffere og tok pepringa stående. Alle ungene i barnehagen gleda seg alltid til å synge ”Å du som metter liten fugl”.
Jeg og kusina mi var mye sammen da vi var små, det samme var mødrene våre. De, mødrene altså, gjorde felles front når det gjaldt skremselspropaganda. Dobbeltkommunikasjon var ikke oppfunnet på den tida, så de visste naturligvis ikke at vi kunne bli forvirra og usikre når de sa sånn: -Husk nå på å være høflig! Hjelp gamle damer over gata, og vær vennlig og dannet når fremmede mennesker spør om veien. Og så like etterpå: -Ikke snakk med fremmede, og pass dere endelig for for lokkemannen! Han lokker småunger med gotteri og så TAR han dem! Nå ble vi jo verken forvirra eller usikre, men vi kunne ha blitt det. Jeg mener, hvis Raundalen hadde styrt og stelt på den tida, da hadde vi nok ikke sluppet så lett unna. Nå var vi ikke særlig redde for lokkemannen heller da, den biten med gotteriet kunne vi alltids takle, og tok han oss med seg, ja, så var det jo ikke helt umulig at det vanka enda mer gotteri. Pedofile var jo heller ikke oppfunnet den gangen, det ble først innført seinere. Sammen med Raundalen. Og Staff.
Vondemannen ble ofte brukt som skremsel. Han stilte i en litt annen klasse enn Lokkemannen. Lokkemannen kom og tok. Vondemannen bare kom. Jeg har en mistanke om at kusina mi hadde langt mer respekt for ham enn hva jeg hadde, for hun brakte ham liksom litt for ofte på banen til at hun kunne ha et noenlunde avslappa forhold til mannen. Ikke så rart i grunnen, han holdt til på doen deres. Ja ikke oppi selve doen da, men han svirra liksom omkring der inne. Skumla rundt og holdt øye med oss, mens vi satt der og dingla med beina. Kusina mi hadde en periode hvor hun tvangsmessa Fadervår hver gang hun besøkte doen, da fikk hun kjeft av tanta mi som syntes det var respektløst å be til Gud mens man dreit. Mitt forhold til vondemannen veksla mellom kontrollerbar frykt, likegyldighet og en anelse nysgjerrighet. Ettersom jeg aldri kom i klammeri med ham, til tross for mine ugjerninger, så mista han litt av glansen etter hvert.
Da var det noe annet med Den Onde. HAN var jeg redd! Han ble innført via ei sånn regle som mødrene ramsa opp når de hadde mistanke om at vi løy: Den-som-lyver-kommer-ikke-til-himmelen-men-til-den-onde 1-2-…..3! Vi tilsto som regel etter ”som”, da hadde vi allerede tippehud og var tørre i halsen. Den Onde sto langt over Vondemannen på rangstigen. Vondemannen var sånn noenlunde konkret og jordnær, han bodde tross alt på doen til kusina mi, og det er jo begrensa hvor mye respekt man kan opparbeide i forhold til noen som bor på en do. Det var nærmest noe kompisaktig ved Vondemannen. Den Onde derimot, han var det udefinerbare, det dunkle, det altoppslukende mørket. Noe enormt med digre, svarte klør som aldri slapp taket. Han var ute etter å fange oss inn i sin evige ondskap. Hvis vi løy.
Ikke alt var bevisste skremsler fra mødrenes side. Det var heller ikke alltid at jeg og kusina var helt enige når det gjaldt hva som var farlig. Hun syntes krigen var skummel, ikke krig generelt – vi visste jo bare om den ene – men Krigen. Jeg likte krigen. Krigen var kul, og jeg gikk stadig med et lønnlig håp om at den skulle komme tilbake. Krigen var å finne på rampestreker med binders og nisseluer, lure seg til å kikke ut av blendinga og se på bombene, og lange, koselige sykkelturer ut på landet for å kjøpe melk. Ja, min mor hadde jo fortalt at tyskerne stoppa sånne sykkelturister fra byen, for så å tømme ut melka på bakken mens min mor så på, men det gjorde det hele bare ekstra spennende. Jeg likte ikke sånn jurmelk uansett, så her var jeg helt på linje med tyskerne. -Du skulle skamme deg! sa min mor en gang jeg ymta frampå om at jeg ønska krigen tilbake igjen. -Tenk å snakke sånn, du som har to onkler som satt på Grini, for ikke å snakke om din far som seilte ute under hele krigen! Nå visste ikke jeg hva Grini var, men jeg så for meg et sted hvor folk satt og grein fordi det var krig, i stedet for å gå ut og nyte den, og onklene klarte følgelig aldri å lokke fram den helt store empatien fra min side. Med min far stilte det seg annerledes, han seilte som en flyvende hollender rundt på havene i fem år, og gikk uheldigvis glipp av hele krigen. Jeg syntes synd på min far.
Om jeg likte krigen, så var jeg livredd Gamle Dager. Jeg bar på en vanvittig redsel for at disse gamle dagene skulle dukke opp igjen med sine blodstyrtninger, hester som døde av lungebetennelse og disse kombinerte smed/tannlegene med sine lange, svarte tenger. Og fattigdommen. - Tenk om Gamle Dager kommer tilbake, sa jeg til kusina. – Det går ikke an, de har jo allerede vært, sa kusina. – Jamen TENK, tenk om de plutselig kommer tilbake og hele klesskapet mitt plutselig er fylt opp med kjoler og du blir syk og dør på det hospitalet og jeg må ut på gata og tigge brødsmuler og så får jeg blodstyrtning midt oppi alle brødsmulene og ..og…-De kommer ikke tilbake! Kors på halsen! – Hun hørtes temmelig tilforlatelig ut, men sånn for sikkerhets skyld: Den-som-lyver-kommer-ikke-til-himmelen-men-til-Den-Onde- …1-2-….3!
Akkurat nå kjenner jeg at jeg er veldig glad for 70-tallsbarndommen min. :skremt: Selv om jeg er født på slutten av 60-tallet husker jeg ikke stort av det, men på 70-tallet var det meste av det du beskriver gått ut på dato. Takk og pris!
Svigermor er den typen som bruker skremsel. Må si at jeg ikke blir videre sjarmert og imponert av det, og er egentlig glad hun har lite med barnebarna sine å gjøre.
Vi hadde kanskje ikke noen Vondemann, men vi hadde dodraugen. Han bodde ikke bare på do, men oppi do! Og han beit deg i rompa om du brukte for lang tid. :nemlig:
Vi hadde "Bøen i egget". Ingen visste hvordan han så ut, han var bare skummel og ble brukt som skremsel om vi ikke var snille osv. Da min bror var ca. 3 år gammel, kom han løpende inn, hysterisk og livredd, og ropte at Bøen i egget var utenfor. Mamma gikk for å se hva han var så redd for, og det var altså nabomannen vår, en nærmere 2 meter høy svart gutt i tenårene. Jaja.
Høres det så fælt ut, altså? Jeg synes jeg hadde en meget lykkelig barndom, det var jo ikke sånn at vi gikk i konstant frykt for alle disse vesenene og fenomenene. Selv pepper på tunga ble man vant til etterhvert. Det var tross alt bedre enn ørevridninga vi ble utsatt for på barneskolen av gamle lærer N. Halvparten av alle ungene i klassen fikk også juling hjemme, jeg slapp heldigvis unna akkurat det.
Det høres ut som en skummel tid å være barn.
Men søttitallsbarndommen Nenne, den var jo også full av skremsler - atombomber, overbefolkning, kjernekraftverk og tredje verdenskrig? Eller var det bare meg som ble litt overeksponert? :knegg:
Ja, huffamei så mye vi skulle være redde for. Mamma begynte til slutt å gjemme avisene, siden jeg belærte foreldrene mine om farlighetsgrader på de ulike atomvåpnene. Og så må vi ikke glemme all den dårlige samvittigheten vi skulle ha for alle de sultne barna i Afrika og rundt omkring. Foreldrene mine hadde til overmål venner som var misjonærer i Mali, og noen andre venner som hadde vært misjonærer på Taiwan. Historiene derfra var nesten nok til å få oss til å spise opp koketorsken vi stadig hadde til middag.
Jeg er født tidlig på 70-tallet, og husker godt at det var en animert film av hvordan en atombombe virket som ble vist på skolen. Det var mennesker som hadde smeltede fjes og andre skrekkscenarier. Jeg var vettskremt og hadde mareritt om dette til stadighet.
Jeg har aldri vært redd for atombomber. Jeg spurte én gang en lærer om det ikke ville være over med hele planeten om det ble en atomkrig og fikk til svar at jo, hvis alle våpen ble tatt i bruk var det nok sprengkraft til å rive jorda i fillebiter opptil flere ganger. Da konkluderte jeg med at så dumme ville ingen være at de startet en atomkrig og hvis noen mot all formodning skulle være så dumme, så var ikke det mye å bekymre seg over heller, da døde vi alle som en. *pragmatisk*
Jeg derimot var veldig redd for røyking. Jeg vet ikke hvem som synes det å vise nærbilder av lungene til døde storrøykere var en god og pedagogisk idé, men se dem fikk vi.
Jeg har en mamma som er født i 1950, og hun fikk beskjed om at hvis hun ikke spiste fisken sin kom det en skummel mann i mørk frakk og tok henne med til en liten øy ute i havet der hun måtte bo alene og bare spise fisk. En dag hun ikke ville spise fisken ringte det på døra, og der sto det en skummel mann i mørk frakk. Den fisken gikk nok fort ned etter det. :knegg:
Utrolig godt og morsomt skrevet! Jeg ser for meg deg og kusinen din. Og trist å lese om hvordan skremsler og skam var en viktig del av det å oppdra barn. Jammen bra at verden går framover.
Jeg gikk gjennom 70-tallet med angst for kusma (kresent barn, og dette var det de skremte emg med) og at verden skulle gå under (en noe ivrig naturfaglærer mente at ozonlaget ville bli borte de nærmeste 2-3 årene og da!).
Lokkemannen farlig (saa farlig at min söster fikk alt godteriet som noen gutter i gaten kastet ut fra sitt gjemmested i buskene da vi gikk forbi fordi jeg ikke turde aa ta noe).
Krig var kjempefarlig, og vi maatte virkelig huske paa at den gangen kunne de ikke ta paa dobbelt med paalegg slik at hele brödskiven ble dekket.
Ellers er det snedig å tenke på hvor mye barndommen egentlig forandrer seg fra 10-år til 10-år! 60-tallet er helt annerledes enn 70-tallet, er helt annerledes enn 80-tallet, osv.
Mamma forteller forresten om da hun var halvstor unge på 50-tallet. Da var det hun som stod for skremmingen: Hun var en meget talentfull forteller, og satt støtt og stadig på låven og fortalte alle ungene i bygda spøkelseshistorier. Før hun måtte følge alle sammen hjem etterpå. :knegg:
Haha, var det der mine foreldre hadde pepper-på tungen-teorien sin fra ja. :knegg: Hos oss vanket det pepper på tungen /såpe i munnen om vi var stygg i munnen. Det var alltid min bror det gikk ut over, for jeg hadde vett til å la være hjemme (og om jeg skulle ymte meg frempå, så hadde jeg vett til å gi meg etter første advarsel).
Ondemannen, han kom dersom jeg blåste bobler med spyttet mitt. :dåne: Jeg mener, hvem som finner på noe slikt?
Jeg fikk alltid høre om de sultne barna i afrika. Men det var for at jeg ikke skulle høre om dem. :nemlig:
"Min mor sa alltid at jeg måtte spise opp maten min, for jeg måtte tenke på de sultne barna i afrika. Men sånn skal jeg aldri gjøre." Var noe jeg ofte hørte ved middagsbordet i forbindelse med det å spise opp maten min. :knegg:
Mine første barneår hadde jeg hos besteforeldrene mine, så jeg fikk vel mer eller mindre samme oppdragelse som min egen mor fikk.
En ting som jeg husker veldig godt, var Huldra. Hun bodde ute i myra og tok alle barn som nærmet seg. Kan vel trygt si at ingen av oss barna gikk i nærheten av myra noen gang.
Og hvis vi gikk i fjæra, da vanket det juling. Så der var det også greit å holde seg unna. :nemlig:
Jeg er fritt oppdratt på søttitallet og ble vel skremt litt i underkant. Vandret rundt i trafikken uvitende om både slemme voksne, bilers impact på småbarn og overnaturlige vesener. Men barna i afrika har jeg vel hørt om, jeg tror dog ikke den kom fra mine foreldre.
Ja, og så var min bestemor ganske utidig en gang, vi bråkte i stuen mens pappa sov på sofaen. Gjeldende holdning i huset hos oss var at hvis man ville ha fred, gikk man på rommet sitt. Mens hun ga oss beskjed om at det var vår skyld at han ble gammel siden vi bråkte så han ikke fikk hvilt. :nemlig: Jeg husker jeg straks identifiserte det som dusteoppdragelse fra fortiden. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
