Vi skal jo som noen av dere sikkert har fått med dere, flytte på oss over sommeren.
Ikke langt, men ut av dette området.
I den forbindelse har jeg begynt å tenke på hva jeg kommer til å savne med det å bo her. Misforstå meg rett, jeg gleder meg helt vanvittig masse til å flytte inn, men det er jo alltid litt vemodig å flytte om man har trivdes der man har bodd.
Jeg kommer nok til å savne et hus i vater, siden vi flytter inn i et eldre hus. :knegg:
Jeg kommer også til å savne utsikten. Både utover dalen, og over gaten der naboen rett som det er arbeider i bar overkropp. :D
Jeg kommer til å savne enkelte naboer veldig, og andre mindre.
Og så er det en ting jeg både kommer til å savne, og være glad for å slippe. :rar: Vi bor nå i byggefelt, og jeg kommer til å savne at det er så enkelt å møte andre folk. Feks når jeg er ute og går tur. Men samtidig elsker jeg tanken på å kunne gå og gå uten å måtte hilse, og stoppe for å prate med alle. Feks om jeg er sur en dag. :knegg:
Jeg savner at det alltid var skokker av unger på lekeplassen. Her vi bor nå, i en annen bydel i oslo, er det veldig mange av nabobarna som går på veldig mye aktiviteter mange av ukedagene, og er lite ute på lekeplassen.
Jeg savner byen. Følelsen av å kunne være fullstendig anonym, friheten av å kunne gå til sentrum, alle tilbudene. Jeg savner byen intens og kommer derfor til å flytte tilbake om noen år.
Vi flyttet helt til andre siden av landet, og jeg savner masse. :sukk:
Savner vennene og familien som "ble igjen", å bo i en stor by (etter norsk målestokk, riktignok), en kinosal som viste mer enn én film i måneden, saltvann og restauranter som serverer annet enn kebab.
Men alt i alt trives jeg voldsomt mye bedre her. :D
Dere som ikke savner noe, trivdes dere ikke? Eller er det bare så suverent bra der dere bor nå at det overskygger alt?
JEg kommer til å savne denne plassen. Vi bygde huset selv, har mange koselige naboer, osv osv. Men heldigvis flytter vi ikke lengre enn at det faktisk går an å slenge seg på sykkelen om man er litt sprek.
Der vi bodde forrige gang, der fikk jeg ikke noe spesielt forhold til plassen egentlig. Men til byen. Den savner jeg. Men ikke gaten vi bodde i.
Vi flyttet fra leilighet til hus, det eneste jeg savner er hvor enkelt det er å ha en helt ny oppført leilighet kontra et hus fra 70-tallet, der er ALLTID noe å gjøre; male, klippe plen, luke, fikse og ordne. Mens i leiligheten var alt nytt og flott og vi hadde gartnere og vaktmester til å ta seg av det meste. Men jeg vil aldri bytte tilbake!! Elsker å bo her vi bor nå, naboene og huset og alt!!
Jeg savner de Beste Naboene og lekeplassen rett utenfor døra. Og noen venner jeg fikk sett altfor sjelden. Men nå har jeg tatt med meg familien til mitt gamle hjemsted, og har det rett og slett så bra jeg tror det er mulig å ha det i småbarnsmor-som-er-mye-gressenke-tilværelsen. Familie i nærheten er rett og slett gull. Nå, hvertfall.
Og her sitter jeg i hammocken i kveldssola, ser utover grønn mark, bondegård, hører fuglekvitter og har togstasjonen til Oslo (20 min m tog) rett borti gata. Har hatt visning nr 2 i dag... 1.klassingen min kom hjem etter en fin dag på Tusenfryd (med kjæresten sin! og broren hennes), og så det stod Til Salgs på huset vårt. Han fikk full panikk, selv om vi har snakket om dette, og han har vært med på visninger osv. Han har vært på glid noen ganger, men nå gikk det helt opp for ham. Gråt og skrek "Jeg vil ikke flytte" flere ganger og rev ned plakaten.... :sukk:
Her er det jo ren og skjær idyll, og det er mye jeg vil savne. Gode naboer, store og små, nærhet til det meste.
Hva vil vi ikke savne? Det er det jeg sitter og filosoferer over inni hodet.
Det verste er at vi ikke vet hvor vi skal flytte, i den nye byen.
Bank sa "Selg først, så ser vi an endelig egenkapital og ser på mellomfinansiering". Eller kjøp noe mye billigere.
Dette er drittøft, og idag har jeg lyst å avlyse siste visning og bli boende.
Men det går i perioder. Jeg vil så gjerne vite at vi kommer til å sitte igjen med en deilig villa med masse unger i hagene rundt og "Ikke savne noe av det vi hadde" og være glad for valget vårt.
Men alt til sin tid, kanskje, vi ser at andre også etterhvert skal flytte fra den idylliske rekkehusgrenda vår. Man kan ikke bare klamre seg fast til det trygge kjente. Tror tiden er inne for å ta noen sjanser, før barna blir for store. Jeg må se det for meg: At det blir bra, vi kommer til å stortrives dit vi kommer. Men nå elsker jeg her, hjemme. Sukk.
Flyttet til gamlehuset pre-barn, men etter 1. barnet kom så innså vi at 1) det var ingen lekekamerater i nærheter, 2) det var langt til skole, 3) det var ingen lekeplasser i nærheter, 4) det var langt til barnehage og elendig bhgdekning. Legg til at huset var fra 1960, vi hadde hatt en eierskifeforsikringssak på huset som vi vant og huset hadde elendig planløsning. Ellers var naboene hyggelige, men det var etablert bomiljø, alle hadde nok med sitt og alle hadde voksne barn.
Jeg savner å gå rett ut å være i sentrum, savner å svippe innom en cafe, savner små snodige butikker. Og jeg har ikke den helt store gleden av hagen vi har nå og liker meg bedre i leilighet. Men vi skal flytte tilbake når barnet flytter ut. Og da skal vi nyte bylivet hver dag igjen.
Der vi bodde før hadde vi en skjermet hage/terrasse uten innsyn, den savner jeg veldig. Å rett over vegen hadde vi en stor fotballøkke som og savnes veldig.
Men alt i alt er her vi bor så mye bedre, det er det vi drømte om :D En nyetablert gate med familier med barn jevngamle med våres. Det kryr av barn i gata, det er alltid noen å leke med for barna våres.
Før bodde vi i en veldig etablert gate der de fleste var på våres foreldres alder og barna på vårs. Med andre ord veldig lite barn.
Å huset her er jo mye bedre, helt nytt å fint å mye mere praktisk :D
Jeg likte meg ikke på stedet, det var øde og trist. Usentralt, alt for langt til byen og folk. Her jeg bor nå har vi alt, og vi har alle i den nærmeste familien til mannen min max fem minutter unna.
Pga min mor som bor i nevnte by. Hun begynner å bli gammel og alene, og vil ikke flytte på seg. + at det er en koselig Vestfoldby med gode oppvekstvilkår. Vi bor på på et tettsted. Savner vel sjøen også litt.
Det var tøft med pjokkens reaksjon idag. Jeg visste den ville komme, og det er naturlig, men føler sånn med ham...
Huff, vondt for dere begge. :klemme:
Jeg har en femåring som gråter etter sin gamle bestevenninne om kveldene. Riktignok svært overtrøtt, men dog. :leppe:
Vi har bare flyttet innad i byen, men fra (forholdsvis stor) blokkleilighet til enebolig, og savner én ting: den lave vedlikeholdsgraden. I eget hus er det alltid noe som må gjøres, og man er sin egen vaktmester. Ellers har vi det som plommen i egget.
Ingenting. Vi trives veldig mye bedre her. Jeg trodde jeg kom til å savne en rekke ting, for vi flyttet fra stedet der både gubben og jeg er vokst opp, men på disse to årene har jeg ikke lengtet tilbake et eneste sekund.
Vi flyttet fra studentleilighet på 45 m2, så nei - der savner jeg ikke noe som helst.
Var overlykkelig over å skulle få rekkehusleilighet med 3 etasjer. Nå vil jeg ha enda mer plass. :sukk:
Vi har 3 soverom, og jeg kjenner jeg godt kunne tenkt meg å ha en plass å ta imot overnattingsgjester, uten at unger må ut av rommet sitt.
Her vi bor nå er det egentlig perfekt sånn beliggenhetsmessig, men vi leier bare gjennom Ahus, og det kan vi jo ikke fortsette med i evige tider, så vi har såvidt begynt å snuse på andre steder.
Vi savnet Barteby så mye at vi flyttet fra Molde etter kun 5 mnd. i byen.:knegg: Rochermannen savnet jobben sin og venner, jeg savnet alt. Kino med mange forestillinger, teater, cafeer, bedre utvalg i butikker, familie, venner, sushi, ett bibliotek som er åpent når man har anledning til å bruke det, sønnemannens barnehage etc. Jeg var visst mye bedre vant til å bo i "storby" enn det jeg trodde.
Det eneste jeg skulle ønske for huset vi bor i nå, er at det lå på motsatt side av sentrumsnære bydeler. Nedre deler av Byåsen er ikke det samme som Berg/Singsaker nei.
Jeg kommer ikke på noe som jeg savner (vi bodde i 3-roms leilighet på Majorstuen). Selv om huset har gitt meg tonnevis med arbeid (oppussingsobjekt) så elsker jeg hagen, utsikten, at vi har hvert vårt soverom, gjesterom, loftsstue, at det er kort vei til sentrum (går på 40 minutter, kjører på 5 minutter), at vi har alle butikker vi trenger i nærheten, kortere kjøretid til fjellet og sørlandet, naboer med barn i umiddelbar nærhet, skiterreng og strandliv (til hver sin årstid da) 5 minutter unna.
Hm. Fra jeg bodde i oslo savner jeg i grunnen lite. Jeg savner å bo nær vennene der, men de har alle flyttet ut av byen, så det er ikke noe å komme tilbake til sånn sett. Fra sørvestlandet savner jeg klimaet. Å kunne planlegge strandtur etter jobb. Korte vintere. Ikkeeksisterende rushtrafikk. Jeg ble imidlertid halvgal av det gjennomsiktige samfunnet, at jeg ikke kunne stikke meg bort noe sted uten å bli iakttatt. Fra Levanger savner vi først og fremst huset vårt. Praktisk enebolig med et nydelig kjøkken. :hjerter: Men jeg savner ikke stedet. Det var alt for dødt. "slow city" høres sjarmerende ut, men for meg er det noe man nærmest blir gal av.
Nå bor vi trangere i rekkehus. Med utsikt, jeg blir gal uten. Og så blir jeg gal uten kveldssol, så det har vi også. Og har gangavstand til byen. Akkurat det elsker jeg, i tillegg til at man kan gå opp i marka om man vil. Sånn sett bor vi veldig fint til. Men jeg blir litt smågal av å ha såpass lite plass, jeg savner intenst ei kjellerstue, et større kjøkken og et soverom til. Så vi får se. Jeg tror ikke vi kommer til å flytte fra byen her i hvertfall, og forhåpentligvis ikke ut av skolekretsen heller.
At det var lettere å sykkle over alt, bodø er ganske flatt. Savner sol hele døgnet om sommeren, og det å være nær familien. Men vi prøver å importere slekta sånn litt etter litt. Snikforvenner dem til kino med flere saler, is med lakrissaus (som stivner) foreninger og organisasjoner som gjør interessange ting.
Vi flyttet bare 500 meter unna, og det eneste jeg savner er hjørnekaminen, de store bodene, samt badet :hjerter:. Det ble nemlig nyoppusset mindre enn ett år før vi flyttet...
Jeg savner noe fra absolutt alle stedene jeg har bodd jeg :knegg: . Selv fra min første studenthybel savner jeg noe, nemlig utsikten utover Byåsen. Det var i 1994. Jeg er en nostalgi-junkie. Heldigvis er jeg også superflink til å finne noe fint alle stedene jeg bor, så det går nå helst greit uansett.
Vi har flyttet fra rekkehus til enebolig nå for snart 2 måneder siden, og vi flyttet bare 150 meter. Jeg savner naboene og at det var så lett med en uformell prat. Samtidig synes jeg også det er deilig at man kan komme hjem uten å måtte jabbe utenfor med alle hele tiden. Jeg savner også at storebror kunne gå rett ut og treffe bestekompisen i samme hus, på en annen side har han nå blitt flinkere til å leke med flere, og det trengte han.
Ellers savner jeg det nyoppussede badet vårt, men ikke noe mer ved selve huset. Jo, utsikten. Men den nye utsikten er fin på sitt vis den også, før så vi over til en annen bydel, nå ser vi Marka.
Jeg savner det fine kjøkkenet og det nyoppussede badet i Oslo. T-banen og busstilbudet, gangavstanden til alt mulig, Frysja, Åpent Bakeri, Løkka, Majorstua, Marka...
Fra det forrige stedet jeg bodde i Bergen savner jeg egen brygge, det koselige klassiske bergensstrøket, sentrumsnærheten, ungdomstiden, ja, i det hele tatt.
Jeg savner naboene, å bo sentralt, ellers ingenting. Dvs, jeg savner å ha datteren hos meg hver dag, men skjønner selvsagt at hun må være hos faren sin halve tiden.
Venner. Gode venner. Sosial omgang. Det å kunne gå en tur i grenda, og bli bedt inn på en kopp te. Eller bli bedt på middag til naboen, ettersom vi begge er alene med ungene akkurat den dagen. Mer avlastning. En trygg skole.
Jeg flyttet fra ei lita grend for et år siden, tilbake til hjembygda. Begge stedene er små for mange, men miljøene kan ikke sammenlignes. Lett å være etterpåklok, tydeligvis :sukk:
Jeg savner det å bo sentralt, å kunne gå eller sykle til jobb. Jeg savner en tidlig vår, savner familien min (som bor 160 mil borte) Fra blokkleiligheten savner jeg ingen ting, vi bor fint til i meget landlige omgivelser. Jeg kan sende ungene ut uten å være redde for at noe skal skje....................kjører kanskje en bil forbi hver time eller noe.
Jeg savner absolutt ingenting! Var faktisk bekymret for det, ettersom vi flyttet fra en kant av landet til en annen. Men jeg stortrives, og det gjør 4 av 5 familiemedlemmer også( eldste på 23 år valgte å flytte tilbake).
Hehe, jeg skulle akkurat til å skrive hakket lenger bak, nemlig Levanger, og jeg fant ikke en eneste ting jeg savner derfra. :knegg: Og jeg er vokst opp der. Det er dødt - dødt - dødt.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
