For meg faller det å være presis veldig naturlig, og det er i grunn ikke noe jeg stresser med. Alt blir en vane, det å være sen er like mye en vane som å være presis - det er ikke sånn at presise mennesker er stressede og sene mennesker er avslappede. Jeg syns i grunn at det ofte er omvendt - at det er de som hevder seg romslige med tid som kommer stressende i siste liten, eller aller helst for sent.
Jeg øver meg faktisk på å være sen jeg også, når jeg skal møte folk som jeg har ventet på år ut og år inn - ja, da hender det at jeg henger litt ekstra foran bladhylla på Narvesen - bare for å slippe å være først, være den som sitter og venter. Hvorfor skal jeg anstrenge meg for å være ute i tide når jeg skal møte folk som notorisk kaster bort tiden min? Nei, da kan jeg like godt slenge meg ned i parken og slå i hjel et kvarter der før jeg rusler sakte og rolig til kafeen der jeg skal møte noen. Jepp, jeg vet det er teit, men that's who I am ;-)
Jeg mente egentlig heller ikke at presise mennesker er mer stresset i seg selv, hvis det var mitt innlegg du siktet til, Darth. :gruble: Jeg mente vel at det å komme for sent stresser en del personligheter mye, og andre personligheter litt mindre.
Men ja, jeg tror du har rett i at stressnivået generelt er noe høyere hos oss tidsoptimister. Nettopp fordi vi jo ikke gir blaffen, vi ønsker jo å være presis. Om enn kanskje ikke nok til å klare å endre oss.
Jeg har sjelden dårlig tid, i alle fall ikke som jeg selv er skyld i. Og jeg planlegger. I går hadde jeg eksamen, og vi hadde avtalt at vi skulle kjøre klokka 7. Grunnen til at vi ikke kjørte før klokka 7.05 var at min kjære ikke hadde funnet fram det han skulle ha med seg på forhånd, og brukte tid på å løpe rundt etter gode kulepenner etc. Sånt irriterer meg i grunn, for jeg ser ikke hvorfor han ikke kan planlegge litt bedre. Uansett - så nådde vi eksamen med god margin, jeg hadde nemlig lagt opp til gooood tidsmargin sånn at vi skulle tåle litt forsinkelser :knegg:
Når jeg skal levere i barnehagen så beregner jeg ekstra tid, jeg legger inn litt slark rett og slett. Jeg er litt sen om morgenen, og selv om jeg vet at jeg bruker ti minutter ekstra på å levere så legger jeg inn 15 minutter. Det går veldig ofte 15 minutter, det er en beskjed som skal gies, en unge som snubler på veien. Etc.
Jeg er gift med en tidsoptimist. :nemlig: Jeg har det i meg selv også, men sammenlignet med han andre i familien planlegger jeg meget godt. :knegg:
Jeg skjønner veldig godt hva som menes med tidsoptimisme. Det å tro at man rekker butikken, matlaging og shining av et ellers kaotisk hus på en time før gjestene står i døra er nesten litt morsomt. Selv om jeg oftest blir irritert da.
jeg er en som alltid kommer for seint eller for tidlig.. jeg klarer aldri å komme presis. uansett. Klarer ikke beregne tiden. jeg har nå funnet ut at det har med adhd å gjøre.. skylder ikke på det... eller jo jeg gjør det.... men prøver jo selvsagt å time det bra.. men klarer ikke.
har løst problemet med forseintkomming at jeg kommer for tidlig i stedet.. men det er jo utrolig kjedelig.. men bedre at jeg venter enn avtalen min... Men ikke alltid jeg klarer det. Står opp kl 5.15 hvis jeg beygnner kl 8.30 på skolen.... likevel har jeg dårlig tid noen dager. :himle:
Det er for bastant å si at alle som kommer forseint ikke bryr seg eller ikke har respekt.
Men dere tidsoptimister, skjønner dere at dere bruker opp andre menneskers tid? At de som møter til avtalt tid kunne brukt de 10/20/30 minuttene på noe mer fornuftig enn å vente på dere? For det virker som om mange av dere (her inne og i RL) bare fniser litt oppgitt over dette "sjarmerende" personlighetstrekket dere innehar. Jeg gir som sagt folk mye slækk på privaten, men på jobb blir det for dumt å vente 15 minutter på at møtet kan starte fordi noen ikke klarer å beregne tiden. Akkurat som om vi som møter tidsnok ikke har andre arbeidsoppgaver vi kunne brukt det kvarteret på. Og selv om jeg ikke sitter med stoppeklokka på fritida, er det kjedelig å stå klar i gangen i 20 minutter med sko og jakke på, og vente på noen som skulle plukke deg opp. Og det er kjedelig å sitte på café mutt putt alene i en drøy halvtime fordi noen ikke klarte å komme seg ut døra før tidspunktet man skulle møtes.
Og ja, jeg vet at det kan glippe for alle innimellom. Det gjør det virkelig for meg også. Jeg snakker om de "kroniske" forseintkommerne her.
Jeg lurer på det samme som Ming (selv om jeg av og til kommer for seint jeg også) Jepp, å komme kronisk for seint er jo sløsing med andres tid og viser at man egentlig gir litt blaffen i den som må vente, den er grei, men jeg blir utrolig lei av mennesker som kokketerer med at de alltid er seine, og, som Ming sier, tror det er et sjarmerende trekk. :himle:
Men altså. Om man ser at man stort sett alltid kommer for sent, og man i tillegg vet at dette virkelig plager den man skal treffe - mener dere tidsoptimister da at dere likevel er hensynsfulle og viser respekt for en avtale? Blir dere sure hvis den dere skulle treffe har gått inn på kinoen eller hva man nå skulle - gjerne med billettene og det hele, eller er det forventet at fordi dere ikke kan plages med å legge inn nok tid til å ikke plage noen så skal andre la seg plage?
(Jeg er som sagt sånn at jeg blir virkelig, virkelig stressa hvis jeg skal noe sammen med noen og de ikke kommer når de skal. Det handler ikke om å bli irritert - jeg får helt vondt.)
Jeg synes ikke det er et sjarmerende trekk og jeg synes det utrolig plagsomt at jeg ikke greier å disponere tiden min bedre. Jeg har stort sett orden og kontroll på det meste, men altså ikke når det gjelder å planlegge tiden. Det er i tillegg fryktelig stressende å alltid være ute i siste liten.
Jeg er sannsynligvis ikke blant de verste synderne all den tid jeg alltid møter presis til møter, men i sosial sammenheng synes jeg 5-10 minutters slingringsmonn er helt ok. Om jeg inviterer noen hjem til meg, tenker jeg ikke at de er "for sene" om de kommer fem minutter etter avtalt tid. Når det skal være avslappet sosialt samvær kan jeg ikke finne en fornuftig grunn til at man skal forvente oppmøte på minuttet.
Selv gir jeg beskjed om jeg kommer 10 minutter eller mer for sent. mer enn 10 minutter når man skal møte noen på café synes jeg ikke er ok, og folk som kommer en havtime eller en time for sent til en avtale synes jeg er respektløse.
Jeg blir pissesur når folk kommer for sent til jobbmøter. Det er bare dårlig planlegging (eller faktorer som virkelig er utenfor ens egen kontroll, da, men da må man gi beskjed).
Jeg liker ikke å være for sen privat, men vi har i de fleste tilfeller tatt konsekvensen av det, alle sammen, fordi alle er i mer eller mindre samme situasjon. Vi lager løse avtaler, type "dere er velkommen fra 19, middagen står på bordet 20". Da spiser vi kl. 20, hvis det er flere involvert.
Og ja, jeg skjønner at jeg bruker av andres tid, og det stresser meg. Det jeg sier, er at det åpenbart ikke stresser meg NOK, for da hadde jeg jo klart å endre meg. Og det har jeg også, til en viss grad, men ikke fullstendig. Og det henger også klart sammen med større barn. :knegg:
Jeg tenkte på denne tråden i dag da jeg skulle møte ei venninne. Jeg var akkurat 5 minutter for sein. Eller, er 5 over 12 for seint, når man avtaler i 12-tida? Vel venninna mi kom 12.30, så jeg fikk plenty av tid til å vente på henne.
Jeg blir ikke sur om andre går i forveien, inn på kino el.l. når jeg er mer enn 10 minutter forsinket. Jeg blir ikke sur om de går akkurat på tiden heller, men da tenker jeg gjerne at de kunne ventet litt på meg. Man avtaler jo gjerne å møte litt før f.eks filmen begynner også.
Folk som er mer enn 15-20 minutt forsinket uten å gi beskjed, blir jeg litt irritert over. 10 minutter tåler jeg å vente, så sant det ikke er snakk om å rekke ei ferje eller noe.
Jeg viser omtanke for de som har bedre planlagte liv enn meg ved å ikke inngå tidsfaste avtaler. Om det er snakk om "i 12-tiden" er jeg svært klar på at det fort kan ende med at jeg kommer kvart over 12. Hvis jeg vet at det er en vanskelig dag å rekke ting på pga. mange variabler som jeg ikke har kontroll over, gir jeg også beskjed om det.
I jobbsammenheng setter jeg også ofte ish-tidspunkt hvis det er mulig, hvis det ikke er mulig er jeg stort sett presis, og om noe uforutsett kommer i veien gir jeg beskjed. I min bransje takler vi sånt. :glis:
Ming og SF; nei, jeg synes ikke det er sjarmerende. Det er et personlighetstrekk som er til plage for både meg selv og de rundt meg. Det er stort sett veldig slitsomt, og for min del er det en overlevelsesteknikk å le litt av det.
Jeg tipper det samme gjelder for flere av de andre som svarer her, det leser jeg ut av svarene deres.
Jeg lurer på om dere som alltid er punktlige mener det er like viktig å være punktlig i uformelle, sosiale settinger? Om jeg skal møte en venninne på kino og jeg må vente litt før hun kommer, så tenker jeg ikke "Gud! Hun har stjålet sju minutter av mitt liv!" om hun kommer litt for sent? Vi har riktignok ikke et sydeuropeisk forhold til tid her i Norge, men vi er vel ikke helt nevrotiske, heller?
Jeg skal for øvrig ærlig innrømme at jeg finner distré og surrete personligheter svært mye mer sjarmerende enn petimetere med stoppeklokker og stålkontroll på alt.
Jeg vet ikke om jeg kan svare, for jeg er langtfra alltid punktlig selv, men jeg kan forsøke å forklare hvordan jeg tenker; Nope, jeg tenker ikke sånn hvis Kari, Per eller Ole skulle slumpe til å komme 7 min for seint til en avtale eller tre. Derimot blir jeg irritert når Klara for n`te gang lar meg vente i 20 minutter ved den blå steinen for så å bryte ut "tyyypisk meg, tror du ikke jeg mistet bussen- igjen!" Jeg tenker ikke at Klara har stjålet 20 minutter av livet mitt, men når jeg vet at Klara aldri har kommet for seint til et jobbintervju, blir jeg litt :rolleyes:- inni meg, og må innrømme at jeg ikke synes at Klaras stadige forseintkomminger er like sjarmerende som hun tydeligvis synes selv.
Forsåvidt enig, (og det bør jeg jo være, distrè som jeg er :humre:) men noen går likevel for langt når det gjelder surring, og da mister de sjarmen- i mine øyne. Jeg kjenner ingen av sistnevnte type, så det vet jeg ikke noe om. :niks:
Surring og somling uten en viss selvironi, unnskyldninger og rødming synes jeg ikke er spesielt sjarmerende, men da tipper det over til at det er egoisme som er det fremtredende trekket, og ikke... sjarmerende distréhet.
Nå er jeg slett ikke alltid punktlig privat, og står slett ikke med stoppeklokke når jeg skal møte folk. 7 minutters venting på kino eller 10 på café reagerer jeg ikke nevneverdig på, men når det blir 10 minutter hver eneste gang, eller når jeg blir sittende og tvinne tomler i en halvtime, blir jeg litt oppgitt, og jeg setter pris på en melding når folk ser at de ikke kommer til å rekke fram til avtalt tid. Og så beklager man seg. Man svinser ikke bare inn og fniser av at man ikke rakk det denne gangen heller.
Mulig jeg er miljøskadd etter å ha hatt litt for mye å gjøre med en person som alltid kom for seint og som aldri så ut som om hun hadde gjort det aller minste forsøk på å rekke fram til avtalt tid.
Meg? :paranoid:
Det som taler mot det, er at jeg som regel kommer svett og oppkavet. Men det er ingen hemmelighet at jeg er forferdelig dårlig på å beregne tid.
Og derfor har jeg skygget denne tråden fram til nå, på samme måte som jeg skygger for eksempel fedmetråder, fordi jeg får så dårlig samvittighet. :sparke:
Du, nei!! :lol: Søte du, du kommer da ikke svinsende som om ingenting har hendt, og du sender da sms og det hele når du ser at tida ikke strekker til. Ikke har jeg reflektert over at du er en som kommer for seint heller, hvilket vil si at du ikke har latt meg vente mer enn noen akademiske kvarter her og der. Jeg snakker om en hardhudet, nonchalant forseintkommer av et helt annet kaliber.
Jeg tenker at de sikkert har minst tre barn. :humre:
Jeg er presis av natur, men etter at vi fikk det tredje barnet, skjærer det seg stadig vekk. Man kan rå med seg selv, men med tre barn som under stress og press finner det for godt å få sammenbrudd fordi det er noe galt med klærne de skal ha på seg, som har bæsjet i bleia rett før vi skal gå ut døra, som har glemt noe viktig - gjerne all of the above på samme tid - da holder det gjerne hardt å være presis. Selv med de beste intensjoner.
Hvis noen skal komme hjem til meg så tenker jeg ikke over om de er litt seint ute. Det er null problem, da er også avtalen gjerne inngått "i 4-tiden" som jo ikke er noe eksakt tidspunkt. Om de derimot ikke er der eller gir lyd fra seg en time over tiden så er det ikke sikkert det passer lenger hvis de dukker opp klokka syv altså. Om jeg skal treffe noen på en kafé så er heller ikke 15 minutter forsinkelse noe jeg tenker over. Men om jeg skal på kino, er avhengig av tider for parkering, buss eller lignende eller vi skal noe videre som skjer til en rutetid så blir jeg så stressa at jeg får helt vondt hvis jeg ikke har god tid på meg. Det er faktisk såpass stressende at jeg heller velger å la være hele greia enn å få dette stresset hvis jeg kan velge på forhånd. Og hvis den jeg skal treffe da vet at jeg har det sånn og også vet at vedkommende selv alltid er for sent ute og ikke tar hensyn til meg likevel så har jeg etter mange år funnet ut at det er i orden at jeg ikke venter.
:leppe:
Jaja. Nå har jeg ikke hatt noen tro på at jeg er overdrevent sjarmerende lell. :sukk:
Jeg vil tro det finnes ganske mange i midten. Som er punktlige, som verdsetter andres tid, men som ikke står med stoppeklokke eller har stålkontroll på alt ellers.
Tidligere var jeg en som alltid kom 15.30 minutter for sent og hele min familie mente det var min feil. For hvem ellers hadde skylda liksom.....
Så ble jeg separert.
Nå hender det selvsagt ejg kommer 5-10 minutter senere en jeg skal, men det er ikke så ofte. Selv etter 3 år klarer min familie å bli overrasket, for det var jo fortsatt jeg som var årsaken til at vi kom sent når jeg var gift.
Å prøve å forklare er som å snakke til døve ører altså.
Kjenner at det får meg til å få litt lyst til å komme en halvtime for sent bare på pur f.
Jeg blir dritstressa av å være seint ute og pleier ikke å komme for seint. Legger alltid inn slingringsmonn i hytt og vær. Sjelden jeg lar meg stresse av at andre ikke dukker opp på tida. Men tidligere fastlegen min - det var irriterende. Der hadde man fått innkalling klokka halv elleve to uker i forveien, og kunne godt bli sittende på venterommet til klokka ble både halv tolv og tolv eller enda mer. Sjarmerende? :hehehe: I think not.
Altså, det er ikke lov å være snurt over at jeg synes surrete personligheter er mer sjarmerende enn petimetere etter alt som er skrevet om tidstyver her. :knegg:
Dette her var jo egentlig hele poenget bak HI altså. Jeg klarer faktisk ikke å finne noe sjarmerende med det, det er bare irriterende.
Og ja, jeg er presis i private sammenhenger også. Skal vi være et sted kl. 15.30, så skal vi være der da.
Jeg er presis, det er veldig sjelden jeg kommer for seint. Om noen av mine venner kommer forsent så er det ikke noe jeg bruker så mye tid på å irritere meg over. Som regel får jeg en sms dersom de var forsinket.
Det var derimot noe irriterende når samme venninne alltid kom en halvtime-time etter avtalt tid, og vi sto og hutret og frøs utenfor h&m. Dette var før mobiltelefonens tid, så vi sto jo der og hang og ventet. Tilslutt sa vi til henne at vi skulle møtes f.eks kl 17, når vi egentlig skulle møtes kl 18. Det fungerte helt fint det.
Jeg synes selv det er ganske irriterende at folk kommer for sent til avtaler, spessielt hvis dette er noe den/de bruker å gjøre. Av og til kan det selvfølgelig være vanskelig å holde seg til et presis klokkeslett!
Jeg syns +/- 5 min er greit, men enkelte kommer stort sett konsekvent 15-30 min for sent, og det syns jeg ikke noe om. Det er fordi det er sløsing med min tid. Det kan være ting jeg kunne fått gjort istedet for å sitte å vente. Selvom de sender sms eller ringer så er det kjedelig når en selv blir sittende å vente på en kafe f.eks.
Vel, i den grad jeg ble irritert over forseintkomming før i tiden har jeg blitt betydelig mye mer avslappet etter å ha bodd i Latin-Amerika i over et år. Der skal jeg innrømme at jeg reiv meg i håret mang en gang når folk kom for seint eller ikke kom i det hele tatt, eller når avreise på oppdrag ble utsatt i flere dager. Når folk da kommer et kvarter for seint her hjemme må jeg si at jeg tar det med betydelig større ro. :knegg: Det som var dumt, var at jeg ble smittet selv og begynte å komme ofte for seint til avtaler etter det året, og det funket veldig dårlig her i Norge. Nå kommer jeg sjelden veldig mye for seint, og i så fall gir jeg beskjed. Stort sett lager jeg bare "12ish-avtaler" uansett - mange i min omgangskrets har babyer / små barn og kommer ofte litt seint, så det er greit med litt slækk på private avtaler. Til timer, møter, etc. er jeg presis eller for tidlig. Til private avtaler kommer jeg ikke for tidlig, og setter ikke pris på at andre gjør det heller - sminking og sånt pleier jo å utsettes til siste øyeblikk. :humre:
Jeg er som Acsa. Jeg forstår bare ikke hvorfor det skal være så vanskelig for mange å komme tidsnok, og ja jeg irriterer meg når jeg må vente. I og med at jeg ofte kommer for tidlig må jeg jo da vente ekstra lenge om noen er forsinket.
Jeg klarer ikke helt å bekymre meg over at folk må vente når de kommer for tidlig.
Jeg har lagt merke til at vi har en utrolig dårlig møtekultur på huset. Når et møte starter 11, reiser alle seg pent fra pulten kl. 11. SÅ skal de bare hente kaffe, stikke innom toalettet, komme på møterommet, gå tilbake og hente kulepenn, trenger vi PC?, jeg skal bare ha to ord med sjefen, hvorfor gikk hun ut igjen nå, da?
Sånn var det hos oss også, CD, folk kom ramlende inn og skulle barebare først. Det ble tatt opp (på HMS-samtale eller noe, husker ikke helt), og jommen hjalp det. Nå begynner vi til tiden, og det er ytterst sjelden at folk kommer veldig for seint uten god grunn. Det er liksom ikke så vanskelig å reise seg fra pulten to minutter før. :)
Jeg har vært gift med en som alltid kom for seint, og jeg ble og blir fremdeles helt gal av det. Det kan være respektløst i noen tilfeller, irriterende i andre. Plagsomt også. Og flaut når det gjorde at jeg også kom for seint.
Men jeg må jo innrømme at jeg er heller ikke perfekt, og tidsoptimisme er velkjent. Jeg hadde beregnet 5 minutter til pynting av lillebror på 17. mai, hvem ville trodd at det skulle by på problemer å gjennomføre stivpynting av gutt (4) som slo seg totalt vrang når antrekket ikke hadde snev av Spiderman?
Og det er helt i orden. Jeg regner som regel med at jeg må vente den tiden (med mindre det er Acsa jeg skal møte :knegg: ). Så lenge jeg slipper å vente femten minutter ekstra ut over det er alt glimrende.
