Jeg blir etterhvert ganske irritert, i hvert fall hvis det gjentar seg flere ganger.
Det er jo stort sett de samme som aldri klarer å komme presis på verken jobb, eller til avtaler.
Lite respekt for andres tid tenker jeg, og forstår ikke helt at det skal være så vanskelig å komme seg avgårde når man skal.
Av og til kan alle komme for sent altså, det er ikke det jeg mener, men det er kronikerne jeg tenker på her. Som alltid kommer 5-10 min for sent på jobb, som aldri klarer å komme til avtaler før 15 min over tiden osv.
Tja.. Jeg har en (ellers veldig fin) bror og svigerinne som er permanent for seint ute til det meste. Jeg planlegger alt med en halvtimes tid til forsentkomming hvis de skal være med, så jeg bryr meg ikke. Er det noe man må komme tidsnok til (f.eks. de skal være med på teater eller noe) så sier jeg at det begynner en stund før. F.eks seks i stedet for halv sju.
Når det gjelder jobben skal jeg ikke si noe, jeg kommer for sent hver eneste dag selv (levering i barnehage + trafikk= sent nek.) Men jeg legger alltid møter til etter ni så andre skal slippe å vente.
Jeg irriterer meg noen ganger over det. Ikke hvis jeg skal møte noen (har ei venninne som alltid er en halvtime for sen, da innretter jeg meg etter det), men hvis vi skal noe annet etterpå. Jeg er hysterisk opptatt av å være tidlig ute og blir stressa (og sur) av at andre ikke klarer å passe tiden. Enkeltganger er nå en ting, men når det gjentar seg og blir en regel, så blir jeg irritert ja.
Jeg begynner å bli vant med at enkelte kommer konstant forseint. I starten så irriterte det med grenseløst, nå prøver jeg å legge inn slingrinsmonn om det lar seg gjøre.
Min tante med familie har i alle å alltid vært seine. Etterhvert så startet vi med å innførre "maten serveres kl da og da" .. og dersom de ikke var der, så startet vi å spise uten dem. Tante var kjempesnurt første gangen vi gjorde det, men hun skjønte også etterhvert at det var på tide for henne å respektere oss andre som ble sittende å vente. Så hun har faktisk blitt bedre i senere tid.
Jeg synes at gjentatt forsentkomming vitner om mangel på respekt for andre. Det hender jeg må forholde meg til det, f.eks på tidlige møter på jobb eller at jeg skal bli hentet, ellers prøver jeg å ikke la disse menneskene påvirke meg. Skal jeg møte noen så venter jeg maks 10 minutter før jeg går, med mindre de har gitt beskjed om forsinkelser. Det har vært noen ytterst få situasjoner hvor gjester har kommet for seint til middag, da har vi spist etter å ha gitt dem 10-15 minutter. I de tilfellene hvor jeg har vært møteleder ifm jobb gir jeg null slack og begynner presis. Etternølere får ingen info om hva som ble diskutert før de ankom, og jeg ofrer dem ikke et blikk når de kommer.
Vil presisere at dette ikke gjelder sporadisk glipp eller tilfeller hvor folk har gitt beskjed om at de blir forsinka.
Folk som alltid kommer for sent er helt OK. Folk som alltid kommer for tidlig er helt OK. Folk som alltid kommer presis er bedre enn OK. Men folk som av og til kommer for tidlig, av og til for sent og av og til presis gir meg magesår! :eek:
Jeg synes det er dårlig gjort å bruke av andres tid med å komme for seint.
Jeg har mange venninner som jeg vet alltid kommer før 5 min over tid og gjerne enda seinere, så da prøver jeg selv å ikke komme for tidlig, men det er helt klart irriterende. Nå har jeg vel egentlig begynt å være mer med de som faktisk er presise :P
Jeg er sjelden seint ute, og gjerne litt ute i god tid.
Jeg har en venninne som alltid kommer for sent. Uansett, og ikke fordi hun ikke prøver på noe annet. Man venner seg, og jeg vet jo at hun forsøker.
Hun som derimot nesten alltid kom for sent - helt til hun en dag var presis til et foredrag vi skulle på, og uttalte at "når det er noe viktig klarer jeg å være presis" - hun irriterte meg. Det var jo klar beskjed, "du er ikke viktig".
Dette var tema på Dr Phil en gang, og han sa at undersøkelser viste at de som alltid kom for sent hadde en ting felles. De brydde seg ikke. Dvs dem de hadde en avtale med var ikke viktige nok (hvis de var viktige nok, klarte de også å komme til tiden).
Det stemmer i alle fall ikke for meg. Jeg er alltid ute i siste liten, og kommer for seint rett som det er, men jeg er alltid veldig lei meg og har virkelig lagt meg i selen for å rekke det. Likevel hender det altså at det glipper. Gir beskjed gjør jeg også, om det så bare er 10 minutter.
Når det gjelder middagsselskaper, er heldigvis de fleste jeg kjenner slik anlagt at de ikke står klar med maten på minuttet. Jeg gjør heller ikke det (men det er jo fordi jeg alltid har dårlig tid selv om intensjonene er aldri så gode. :sparke: )
Jeg er til tider en kronisk forsent-kommer, mye fordi there is only so much time. Om noe ryker i en ende, forsvinner alle marginene (som i utgangspunktet er svært korte), og vi er så i gang med en lang kjede med "for sent", som det kjempes i mot med nebb og klør og ved å kutte unødvendige ting som å sove/spise/tisse, men det er slett ikke alltid det går.
Jeg regner ikke fem-ti minutter som for sent, når jeg tenker meg om. Det må minst være et kvarter, hvis vi skal nå et eller annet.
Med mindre det er på kino. Kommer du fem-ti minutter etter at selve filmen har startet så kaster jeg popkorn på deg! :nemlig:
... okay, jeg gjør ikke det, for det hadde vært skikkelig teit. Men jeg gir deg et skikkelig stygt blikk, som du uansett ikke ser fordi de er mørkt i salen. Og så glemmer jeg hele greia.
Jeg liker egentlig veldig godt at andre kommer litt sent. Da er det flere enn meg som sliter med å rekke alt i tide.
Jeg ser ikke på det å komme for sent som en fornærmelse, men som en svakhet. Og andres svakhet er helt greit, da kan jeg være litt raus og romslig og aksepterende, og det er jo ganske fint.
Jeg misliker imildlertid å komme for sent selv, da føler jeg meg "bakpå", og er opptatt av at ikke andre skal bli sure eller fornærmet på meg.
Egentlig irriterer det meg at folk kommer for seint, men jeg klarer stort sett å la være å la meg plage av det. Våre beste venner som vi er mye sammen med, er kroniske forsentkommere, og det ville vært dumt om vi skulle bruke mye energi på å irritere oss over det. I stedet legger vi alltid inn slingringsmonn når vi har avtaler med dem. Selv er vi så godt som alltid presise.
Det irriterer meg at folk kommer for sent. Ikke de som gjør det en gang i blant, men de som alltid kommer slengende. Jeg irriterer meg mindre hvis det er et kaffebesøk hjemme - da dauer jeg ikke om jeg må vente en halvtime - men på jobben irriterer det meg i grunn veldig at vi nesten aldri kommer i gang med møter på tiden fordi folk ramler inn de første ti minuttene av møtet.
Jeg har nesten sluttet å irritere meg, for det er de samme det gjelder hver gang. Er heller overrasket hvis de skulle komme tidsnok. Bare en gang kan jeg huske at vi har begynt å spise før alle har kommet. Det var i snuppas bursdag. Vi hadde bestilt mat til en halv time etter folk var bedt, sånn at selv de som pleier komme for sent skulle rekke det. Men svigermor og mann kom likevel 20 min etter dette igjen. Ikke hadde de vært på jobb og har bare seg selv å tenke på, syns sånt er dårlig gjort, særlig med små barn som venter. Når jeg tenker etter tror jeg ikke de har kommet for sent etter dette og det er 2 år siden.
Fem-ti minutter er helt greit, men folk som alltid kommer mye for sent er irriterende. Inkludert de som sender melding en halvtime etter at de skulle vært der, og sier at de kommer om en time.
Jeg tenker at det er greit nok ja. Men vi er veldig lite formelle og alle våre avtaler har som regel en slingringsmonn på 15-20 minutter.
Skulle bare mangle at folk var mer opptatt av å komme tidsnok til lege/jobben/skolen/kongen enn en uformell vaffelavtale :o
Det er ikke han som sa det. Han viste til en undersøkelse. Den bekrefter de kroniske forsentkommerne i min omgangskrets, de har ingen problemer med å komme til tida hvis det er viktige ting, virker det som. Men det behøver jo ikke gjelde deg.....;)
Jeg må nok bare innse at jeg blir stadig slækkere på dette, og kan signere Rus innlegg. I utgangspunktet er jeg superstreng på tid, og er ute altfor tidlig (men jeg trekker fra de minuttene før jeg blir irritert over noen som kommer for sent, altså :knegg:). Mannen min er derimot vanvittig treg, og jeg kommer veldig ufrivillig for sent ganske ofte. Jeg synes det er utrolig flaut, men sånn har det blitt. Grunnen til at jeg synes det er flaut er jo at jeg synes det er å sløse med andre folks tid - det må gå an å opparbeide en god nok "tidsfølelse" som gjør at man klarer å beregne hvor lang tid ulike ting tar så man kan komme i tide. :sur:
Jeg er desverre en sånn som nesten alltid kommer 5 minutter for sent. Som Polyanna er jeg en evig tidsoptimist. Dog er det sjelden jeg er så mye for sein som 10 minutter.
Han jeg er gift med er håpløs på det området. Han glemmer tidt og stadig at det ikke bare er han som skal ut av huset, men gjerne meg og tre unger også. Han kan finne på å gå i dusjen 10 minutter før vi må dra for å rekke noe, mens jeg blir stående igjen lettere hysterisk og prøve å gjøre klar meg selv og ungene. Dette skjer gang på gang, selv om jeg begynner å mase på han i god tid at han må begynne å gjøre seg klar. Jeg er begynnt å si at ting starter 30 minutt før det egentlig gjør, bare for at han skal bli klar i tide, og dermed ha en sjangs til å hjelpe meg med ungene også.
Det irriterer meg grenseløst. Når man f.eks sitter på forelesning, og det hele første time er en konstant strøm av mennesker inn døren, de samme hver dag. Alltid fem-ti-femten-tyve minutter for sene fordi bussen er x antall minutter forsinket. Hver dag. Ta en tidligere buss, da! :gaah: Og kommer man ti minutter for sent på jobb hver dag bør man jo se an rutinen litt, og heller stå opp et kvarter tidligere for å spare inn den tiden. En venninne jeg pleide å være mye sammen med tidligere var også alltid for sent ute. Det varierte fra en halvtime til to timer. En gang vi skulle møtes i byen rakk hun ikke bussen, seks ganger på rad, og jeg måtte gå hjem uten å ha møtt henne fordi Malin (som da var baby) skulle stelles og legges for kvelden. :snill:
Jeg hater å komme for sent, og kommer heller litt tidligere enn å være forsinket. Bedre å vente et kvarter, enn å komme heseblesende et kvarter for sent.
Den første gaven jeg gav til min samboer, for 16 år siden, var ei klokke :knegg: . Jeg har det med andre ord ikke så greit med folk som er kronisk for sene, han har heldigvis klart å tilpasse seg den nye hverdagen med klokke på armen og faste tider, hehehe.
Jeg kan bli oppgitt, men jeg gidder ikke irritere meg over sånt. Vi kjenner selvsagt noen vi også, men vi vet jo at de er sånn og er glade i dem for det. :) Vi beregner god tid med maten når de skal komme. ;)
Dette stemmer iallfall med mitt inntrykk, Dr. Phil-teori, eller ikke. Man kommer jo aldri for seint til et jobbintervju, ikke sant? ;)
Jeg har ingen problemer med å innrømme at de fleste av mine forseintkomminger skyldes dårlig planlegging og sløvhet, ikke kronisk dårlig tid. De fleste kroniske forseintkommere rekker jo sitt eget bryllup og Jobbintervjuet, det viser jo at de (vi!) også har muligheten til å klare å komme presis hvis de vil? Jeg innrømmer gjerne at jeg oftere er fem minutter for seint ute når jeg skal treffe venner enn fem minutter for tidlig, men jeg lar sjelden folk vente på meg i en halvtimes tid, altså. Jeg er også av typen som blir mer irritert over middagsgjester som kommer ti minutter for tidlig enn på de som kommer ti minutter for seint. Jeg er med andre ord raus når det gjelder andre forseintkommere også. :nemlig:
:sparke: Hadde ikke kalkulert inn rushtrafikken ei drøy uke før jul i Oslo. Hadde ganske seint tidspunkt på tinghuset. Endte med at svigerfar kom løpende inn etter at seremonien hadde starta, for han måtte lete etter parkering etter at vi andre hoppa av.
Dette stemmer også, altså jeg er ofte forsinket, men sjelden mer enn 10-15 minutter og jeg gir gjerne beskjed.
Synes også at det er litt forskjell på dette med å møte noen. Hvis jeg skal på en jentekveld/middag e.l med flere andre, så tenker jeg at om jeg er litt forsinket så spiller det liten rolle om akkurat jeg/vi er litt forsinket. Det er verre hvis jeg skal møte noen et spesielt sted for å rekke noe e.l, da må jeg passe på å være der i tide.
Helt ærlig? Om folk er fem minutter for sent så går det greit. Som regel. Men skal vi rekke noe og jeg blir stressa av å vente så venter jeg ikke. Rett og slett. Da er det forseintkommeren sitt problem å velge om h*n skal reise hjem igjen, prøve å nå meg igjen eller hva de nå skal gjøre. Men det er ikke sånn at jeg godtar å stå og bli stressa og få vondt i magen fordi vi får dårlig tid fordi en eller annen couldn't be bothered til å ta seg sammen og respektere at det faktisk virkelig, virkelig stresser meg med dårlig tid. Om det ikke er noe som skal rekkes så er jeg tilsvarende fleksibel for å forsøke å ha litt balanse i at jeg gir slækk når det ikke er like viktig for meg.
Men de som konsekvent kommer et par timer for sent eller kanskje ikke i det hele tatt har jeg faktisk begynt å se løselig på avtalene med. Jeg gir beng i hele avtalen inntil de eventuelt manifesterer seg.
Jeg tar meg ikke nær av at folk kommer 5 min for sent, men jeg ble sur i snupsens 4-årsdag, når gjestene var bedt til kl 1300. Vi hadde vist henne på klokka og hun sto klar med finstasen 1255 og ventet. Kl 1330 hadde ingen kommet.:mad:
Var en del venner som fikk høre det da, ja.
Jeg kom for sent jeg. 10 minutter. Men jeg visste jo at de ikke startet før jeg dukket opp uansett.:knegg: (Det var ikke min skyld at jeg kom for sent da, det var skyssen som var forsinket.)
Hva jeg tenker om de som kommer for sent? Så godt å se at det er flere som sliter med å få tidsskjemaet til å stemme, tenker jeg.
Jeg blir vel mere stressa av de som på død og liv skal komme før tiden. Det er ikke kult å stå i bare truse og bh når besøket kommer en halvtime før heller...
Privat gir jeg folk ganske mye slækk, både om jeg skal treffe folk på café eller om vi har invitert folk hjem hit. Selv er jeg stort sett ganske presis, og flink til å gi beskjed om forsinkelser skulle oppstå. Det kan helt klart forekomme når man har et par-tre unger.
På jobb, derimot, irriterer jeg meg over de notoriske forseintkommerne. De som svinser glade og lykkelige inn til morgenmøte ti over åtte, og forventer at møtet skal stoppe opp sånn at de skal få en oppsummering. Hver dag. Da bør man kanskje vurderer å sette på vekking et kvarter tidligere. Når samme personer også kommer svinsende en halv time etter at vi hadde avtalt å rigge scene til kveldens forestilling, og begynner med å kritisere måten scenen er satt opp på istedenfor å komme med en forklaring/unnskyldning på forseintkomminga, da koker det litt inni meg... Det føles rimelig respektløst, rett og slett. Om man en sjelden gang kommer for seint en morgen, sniker seg ubemerket inn, og ber om å få se referatet fra møtet når det er over, reagerer jeg ikke. Heller ikke om man ikke rekker scenerigging, men beklager og forklarer hva som oppstod når man dukker opp.
Kommer ann på situasjonen. Men folk som kommer 30 minutter forsent til middag f.eks. syntes jeg er respektløst ovenfor vertinnen, samme om de kommer 30 minutter for tidelig også. Er man invitert til kl 18, ja da kommer man kl 18, +-5/10 minutter.
Ja, jeg kan irritere meg over at folk kommer for sent og jeg blir kjempestressa hvis jeg er forsinket. Jeg bestreber veldig med å holde tiden, men selvfølgelig kan uforusette ting oppstå. Som f.eks. at jeg punkterte 2 dekk på motorveien på vei til ett møte, det resulterte i 1 times forsinkelse. Men da ringer jeg og gir beskjed om hva som har skjedd og informerer og beklager at jeg er forsinket.
Jeg har en bror som alltid er for sein. Ikke bare fem minutter, men gjerne en halvtime. Han har alltid vært slik og min mor inviterer han og kona konsekvent en halvtime før oss andre. Han er bare sånn og det er stort sett greit
Problemet er at om han mot all formodning kommer til riktig tid - og noen andre kommer for seint, hvem er det da som har tordentalen om mangel på respekt for andre menneskers tid osv osv? selvinnsikt, at hæ?
Jeg hater å vente, så derfor liker jeg det ikke, men jeg tåler det.
Jeg er sånn som legger inn buffer i tilfelle bussen er forsinket, det er mer trafikk enn vanlig osv. Så jeg kommer stort sett for tidlig. Og så presterte jeg å gifte meg med en litt distré tidsoptimist. :himle: Ungene pleier å spørre om vi har dårlig tid, god tid, eller god Acsa-tid. Har vi det siste kan man leke ferdig og deretter somle uendelig. :humre:
Jeg har blitt litt mindre streng på forseintkomming med åra. Men noen ganger irriterer det meg grenseløst fortsatt, og det er nettopp de gangen jeg kan tolke det som manglende respekt for min tid. Sånn f.eks hvis jeg har dratt fra jobben og skal hente mannen på veien hjem og han kommer for seint ut døra fordi det er så vanskelig å pakke sammen i tide. Jeg hadde det også travelt på jobben, min jobb er ikke mindre viktig enn hans, jeg klarte å gå fra den og ville heller brukt ti minutter på å gjøre ferdig en arbeidsoppgave framfor å sitte i en bil og kjede meg.
I klassen til Plutten er det en mor som leverer datteren ti minutter for seint hver bidige gang det er undervisning. De sykler, så det er ikke fordi skolestart ikke passer med en buss som bare går en gang i timen eller noe sånt. Da har læreren gått gjennom hva ungene skal gjøre og det er ro i klassen osv. - og så må hun enten gjenta alt, eller så må denne seksåringen klare seg uten informasjonen. Jeg synes det er så dårlig gjort mot både ungen og læreren!
Dere som sier dere er notorisk 5-10 min forseintkommere, gjelder det private avtaler, eller også møter på jobb?
Jeg takler fint 5 min forseintkommere ifht kinoavtaler etc, mer enn det synes jeg det er ok med en sms om at man er litt forsinket.
På jobb får jeg fnatt av folk som tror at de første 20 min kan brukes til å komme dinglende, prate om været og helgen.
Jeg må si at jeg irriterer meg nesten mer over dem som alltid er tidlige. :skrape:
Svigerfamilien min er alltid tidlig ute når de kommer på besøk. Har vi sagt kl 16, så er de der mellom 15 og 15:30. Og det samme hver gang "vi er litt tidlige vi. ;) " Næææææh sier dere det?! :rolleyes:
Og det samme hvis de skal kjøre oss/hente oss for noe. (sjer ikke så ofte det da heldigvis.) Når man har tvillinger på 15 mnd er det ikke lett å beregne tiden alltid. Og vi er iallefall ikke ferdige en halvtime før tia!
Jeg tenker ikke noe spesielt. 5-10 minutter må man regne med. Er det om morgenen tenker jeg at de sikkert har unger eller noe sånt, det går fint på et vis. Midt på dagen på jobb er jo dagen styrt av hundre utenforstående elementer, så når vi prøver å få til et møte kl 1145 (vi bruker lunsj til møter), kommer folk dinglende en eller annen gang mellom da og 1230. Sånn er det bare.
På privaten synes jeg middagsgjester skal komme innenfor 15-20 minutter, ikke for tidlig. Når man skal møtes ute, tolereres inntil 10 min slingringsmonn uten at det er irriterende. De som alltid kommer over en halvtime forsinket synes jeg har lite respekt for andres tid.
Min mor har en venninde hennes beste venninde faktisk. Hun kommer alltid for sent og her snakker vi ikke 5 minutter. Sånn med voksent hode ser jeg at hun sliter big time med livet sitt. I tillegg til for sent kommingen er hun utrolig rotete hjemme. Her mener jeg slikt som man så i det rydde programmet på tv. Hennes mann døde da den yngste sønnen hennes var nesten nyfødt og for henne var det hennes store kjærlighet hun fant aldri noe mann igjen og forble fullstendig alene. Hun sliter i dagliglivet og har mange problemer de som ikke kjenner henne så nærme vet ikke dette, ingen hadde gjettet seg til det pent kledd dame i begynnelsen av 60 årene alltid elegant og veldig midtpunkt i sosiale sammenkomster.
Det jeg vill få frem med dette er at selv om det ser ut som de ikke bryr seg de som alltid kommer for sent kansje man burde se på grunnen til den for sent kommingen. Ting er ikke alltid svart hvitt her i verden.
Jeg er også tidsoptimist, og kommer ofte 5-10 minutter for sent til en caféavtale f.eks. 5 minutter er greit, men ser jeg at det kommer til å nærme seg 10 minutter, sender jeg alltid en sms.
Klart det har noe med viktigheten av avtalen å gjøre - det betyr midlertid ikke at min venninne som venter i noen minutter på café ikke er viktig. Det er mer det at det er forskjell på situasjoner, og der jeg selv blir irritert når folk kommer for sent til et møte synes jeg det er helt sosialt akseptabelt å ha 5-10 minutters slingringsmonn når det gjelder uformelle treff med gode venner.
Om jeg skal rekke et fly, så er jeg presis. Og det tror jeg de aller fleste er. Så det handler ikke om å klare, men at man vurderer ulike situasjoner ulikt med tanke på viktighet (uten at man med det ser på vennene sine som verdiløse. :humre: )
Om jeg skal møte en venninne en kveld, så kan jeg prioritere en ekstra klem og prat på sengekanten hos en av guttene og heller komme 5 minutter for sent, men om jeg skal i et viktig møte, må ekstra klem og prat prioriteres bort.
Folk som notorisk kommer en halvtime eller time for sent, synes jeg er merkelige. Det er dårlig gjort, tenker jeg.
Jeg er kronisk forsentkommer og en sann tidsoptimist. Jeg prøver, virkelig hardt, hver dag og komme tidsnok, gjerne med noen minutter i pluss, men jeg er helt opplagt elendig på å prioritere tiden jeg har til rådighet og kommer som regel halsende ti over forsent.
Jeg har faktisk mistet fly som følge av min elendige evne til å disponere tiden jeg har til rådighet. Den gangen det skjedde hadde jeg fri hele dagen og flyet gikk klokken 16.00 kroniker.
Til gjengjeld har jeg all slack i verden til forsentkommere og liker sene gjester mye bedre enn de som dukker opp mens jeg står i strømpisen, halvsminket med håret i hånddukturban. Mat og selveste festen blir aldri servert med en gang dørene åpnes i min krets uansett, så det er ett minimalt problem at folk kommer rekende utover starttidspunktet.
Det er irriterende, men det er ikke noe jeg kan gjøre med det, så jeg lar meg ikke stresse for mye. Også jeg blir mer stresset av de som dukker opp for tidlig hos meg.
Jeg har en nær venninne som er blant disse upålitelige - hun presterte en gang tom. å dukke opp på en fest dagen etter festen.:) Men det viste seg at det at hun er kronisk sent kan være nyttig. For en del år tilbake flyttet vi til utlandet for et par års tid. Vi skulle prøve å ordne et treff før vi skulle reise, og stadig ble det flyttet på og jeg ble mer og mer stresset. Samtidig skrev jeg det på kontoen "min upålitelige venninne X". Da vi endelig fant et tidspunkt som passet, var jeg midt i nedpakking av huset, og irritert, så jeg sa til mannen min at nå ble det et kort besøk. Men det viste seg at hun hadde ordnet avskjedsfest til oss. Og siden hun er så upålitelig, så hadde ikke jeg skjønt noenting.
Mannen min er sånn som det der, han tar alltid feil når det gjelder hvor mye tid vi bruker. Jeg anslår så godt som alltid dobbelt så lang tid til å pakke barn sammen og komme oss ut i bilen for å dra et sted.
Typisk, vi skal være et sted klokka to og det tar en halv time å kjøre. Er det "min" avtale/min familie/mine venner vi skal besøke sånn at jeg er "tidssjef" så begynner vi å ordne oss til tur klokka halv ett, fyller på barna med mat, kler oss om selv etc, og så kommer vi nokså presis.
Er det hans avtale/hans venner/hans familie så begynner vi halv to med ordning og stresser som noen gale og kommer en halv time for sent.
Jeg er sånn at jeg prøver hardt å komme tidsnok. Dessverre skjærer det seg ofte. På morgenene når jeg skal på jobb så hender det at jeg kommer sent. Da er det som regel fordi at en av ungene har hatt en meltdown og det tar tid. Jeg er enten sent ute eller veldig tidlig ute. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har bommet på klokka og stått og blomstret et eller annet sted en time for tidlig. :dåne: Jeg planlegger alltid god tid men ting har en tendens til å skjære seg.
Jeg er ofte litt for sen.
Jeg planlegger å komme på jobb kl 8, men er her 8.10. Men siden jeg har fleksitid går det bare ut over meg selv.
Private møter, som styre møte i idrettslaget, kommer jeg tidsnok til, men ikke mer heller. Kommer ofte helseblesende inn 1/2 minutt før møtestart.
Vi innviterer ikke til vennemiddag til veldig fastsatt tid, men i xx-tiden. Da er det 30 minutt slingring i hver ende, greit når både vi og oftest gjestene er småbarnsforeldre. Bryllup og begravelse kommer vi til i rett tid. Og barenselskap!
Når jeg er innvitert til venner pleier jeg å passe på å ikke komme for tidlig, ikke at det normalt er noe problem :knegg:
På jobb er det annerledes, da forventer jeg at møtene starter presis, og at alle er tilstede ved møte start.
Og det er dette jeg ikke helt forstår. :gruble: Når man gang på gang kommer for sent fordi man har beregnet for dårlig tid, hva er det som gjør at dere da ikke legger etterhvert inn bittelitt ekstra tid i forkant? Så kan man heller slappe av etter at man er ferdig? Og dere er jo høyst oppegående damer, så det er jo ikke intelligensen det står på - det er jeg temmelig sikker på. :p
Når det er sagt, så tar ikke jeg det så tungt om noen kommer 5-10-15 minutter for sent til å treffes på kafé eller til et invitert besøk. Heller for sent enn for tidlig til sistnevnte, i alle fall! Men når det gjelder jobbmøter så irriterer jeg meg mer. Det er noen som alltid kommer for sent inn i fellesmøter og forstyrrer, og drar spørsmål som vi har gjennomgått før de kom inn. Det er gjerne de samme som roter vekk papirer og overlater arbeid til oss andre. :mumle:
Jeg er presisheten selv, men orker ikke å bruke energi på å irritere meg over de som kommer for sent, de kommer når de kommer, og det er deres tap det de eventuelt går glipp av.
Hjelper ikke å bruke fancy ord og uttrykk, dere som kommer for sent hele tiden er avtalebrytere. :nemlig:
Jeg er stort sett aldri sent ute. Jeg er effektiviteten selv, og jeg shiner kjøkkenet, gjør meg selv og 3 barn ferdig og er ute av døra før barnløse venninner er ferdig med sminken. Jeg har ei venninne som alltid er for seint ute, men jeg elsker henne fordet.
Jeg er også tidsoptimist. Men siden jeg er i familie med en haug tidsoptimister legges det opp til slingringsmonn. Alle invitasjoner til middag osv gis til hvertfall en halvtime før man regner med at middagen starter. De fleste av vennene mine er akkurat like, så slingringsmonn legges inn da også.
Når det gjelder jobben kan jeg rett og slett ikke komme tidsnok. Om sommeren kan jeg, for da er det ikke trafikk, men samme hvor tidlig jeg står opp åpner jo ikke barnehagen tidligere. Jeg legger alle møter til etter ni, og sier fra at jeg sannsynligvis kommer for sent hvis noen insisterer på å ha et møte klokka 8.
Ja, det er dette jeg lurer på rent generelt. Når ting går rett vest (om det er med tanke på tid, penger eller maten blir usmakelig er mer uinteressant) gang på gang, så må man jo etterhvert skjønne at det ikke er tilfeldig? Hvis min mat smaker pføy hver gang og oppskriften er min venninnes som har deilig mat, så er det jo noe som må forårsake dette? Jeg kan ikke skjønne at folk er så lite nysgjerrige at de ikke tenker over slike ting. :p
Som student har jeg lagt merke til at det er noen få som alltid kommer for sent, om forelesningen begynner halv ni eller halv ett. Sånt kan fascinere meg litt. Og irritere, om jeg er i det hjørnet, for det er litt forstyrrende når foreleser er godt i gang med noe og man har skrudd seg på og prøver å følge med. Noen kommer faktisk dinglende når det er et kvarter-fem minutter igjen av forelesningen, og da ser jeg rett og slett ikke vitsen. De gangene jeg er såpass forsinket selv, venter jeg heller til pausen og får med meg hele neste time i stedet, for ikke å forstyrre dem som har time.
Sånn med avtaler og sånt, er jeg ikke omgitt av kroniske for-sent-kommere, men jeg må innrømme at om jeg ikke er kronisk for-sent-kommer, er jeg hvertfall Fru Kronisk-i-siste-liten. :knegg:
Om det er folk jeg vet kronisk kommer for seint, legger jeg inn slakk, eller gjør som jeg gjorde med ei venninne. Visste jeg at vi måtte være et sted kl 18, sa jeg til henne at "du må komme 17.30," for da visste jeg at hun antakelig kom til å dukke opp ca et kvarter seinere. :knegg:
I fritidssammenheng bryr jeg meg ikke så mye om folk kommer for seint, med mindre jeg venter på noen jeg skal rekke et fly eller et tog med, da. På jobb irriterer det meg grenseløst om en kollega er kronisk forseintkommer.
Husker en gang vi skulle ut av huset alle fire. Gubben maste på meg, fordi jeg måtte inn på badet i siste liten for å hive på meg litt mascara.
Da sier Snuppa, som var ca 8-9 år: Jeg vet hvorfor vi alltid får dårlig tid når vi skal bort. Det er fordi at du aldri hjelper mamma med oss. :knegg:
Fiiine jenta mi som skjønte sammenhengen. :elsker:
Jeg kommer dessverre ofte noen minutter for sent til det meste. Jeg er nok født fem min for sent. :jupp:
Også har jeg en lei tendens til å fly huset rundt for å lete etter bilnøkler, lommebok, solbriller og hva_har_du.
Jeg har dessverre kombinert Distré Professortendensene med tidsoptimisme og overdreven tiltro til egne evner (Selvsagt rekker jeg å bake 40 rundstykker og en kake før klokka 9 på 17.mai, lizzom)
Jeg har derfor kommet for sent til bryllup, til og med mitt eget. Jeg har vært for sent på fly flere ganger, blant annet da jeg skulle til Miami. Da gikk flyet klokka 07.00 og jeg satt på jobb til klokka 4 på natten før, og
var sent ute (tidsoptimist)
glemt pass (Distré Professor)
glemt billett (Distré Professor II)
Med andre ord, det kun unntaksvis at jeg ikke er 3 - 10 minutter for sent til ting. Det betyr ikke at jeg ikke synes vennene mine eller kollegaene er viktige. Jeg forventer ikke at man venter på meg, og jeg gir beskjed.
Jeg kom forresten for sent til et vennebryllup en gang, vi var ute i passende tid helttil jeg ikke fant bilnøkkelen... :sukk:
Jeg gir andre slack, og tenker at de gjør så godt de kan.
Jeg kom også for sent til mitt eget bryllup. :sparke:
Heldigvis kom ikke organisten spesielt tidlig heller. Hun kom samtidig med meg. :himle: Det vil jeg påstå er hakket værre. Jeg skulle tross alt få på meg brudekjolen. Hun så ut som om hun kom direkte fra hagen.
:lol: Finnes det flere enn meg som gjør det der?? Jeg har går på slike bakesmeller oftere enn jeg har alt klart kvelden før. :knegg: Jeg føler med deg, samtidig som jeg synes det er fint å se at jeg ikke er alene.
Ja, og jeg kom selvsagt oftere to minutter for sent til forelesning enn tidsnok.
Jeg tror ikke det er mengden tid som er problemet, det er evnen til å disponere tiden man har til rådighet passe fornuftig som tydeligvis mangler hos meg. I følge en veldig god venninne av meg tenker jeg visst at jeg har god tid der andre tenker at de har det travelt og må hive seg rundt, eventuellt har gjort nettopp det for en stund siden.
Jeg kan faktisk skryte av å være en Tidsoptimist Som Har Lært. :nemlig:
Jeg skygger ikke unna å arrangere masse greier - men før i tiden, trodde jeg at jeg at om jeg satte i gang med forberedelser én time før gjestene kom, så vlle det være tilstrekkelig - uansett om det var 2 gjester på vafler eller 30 på nyttårsfest det var snakk om. :knegg: Det har vært noen stressende siste minutter før gjestene har ankommet gjennom årene.
Men der har jeg lært. Og jeg tror den avgjørende hendelsen kom da vi skulle fere vårt utenlandbryllup med venner i ettertid. 30-40 mennesker på full middag i vår da lille leilighet - og jeg satte igang én time før gjestene skulle komme. Bare skrellingen av potetene ville vel tatt den timen! I panikk ble begge foreldrene mine (som kom med noen lånestoler) satt til potetskrelling og gjester ble også en etter en hanket inn til kjøkkentjeneste. Eh-hm. :sparke:
Nå setter jeg av en realistisk mengde tid avhengig av begivenheten og det er absolutt å foretrekke.
Mulig det, Mave. Jeg følte meg riktignok berusende optimistisk i min "detta går unna på en time, vett" men jeg var nok sikkert bare inkompetent,ja :knegg:
Leser kun HI.
De stjeler tid av mitt liv. God kommunikasjon hjelper betraktelig. Gi beskjed etc. Jeg ventet på daten min tre kvarter på et gatehjørne i Oslo. Ikke greit. Ingen beskjed. Turde ikke gå noe sted heller for jeg var utenbysfra og fikk ikke telefonkontakt.
Hva jeg tenker? At det ikke er så lett å beregne tiden, Kanskje? :o
Og det Polyanna sa.
De gangene jeg har god tid og er riktig så fornøyd med meg selv, så er det altid noe jeg skal gjøre før jeg går, nå som jeg har tid til overs. :rolleyes: Som å lete etter de brune støvlettene som jeg egentlig ikke skulle gå med, eller sette på en vaskemaskin og da kan jeg jo i samme slengen henge ut de reine klærene og ute ved klesnoren er blomsterbedet og jaggu var det litt ugress å plukke og så får jeg tid til å lese avisen og lese nettaviser og surfe på FP og...ja...
Vi er som regel også ute i siste liten. Mannen min har en tendens til å finne på å gjøre ting like før vi skal dra. Enten det er sjekke noe på nettet, betale en regning eller to, dusje, ta en røyk/kaffe.... Så han har hele roen, mens jeg står og tripper.
Pappa er også sånn. Dersom vi skulle være et sted klokken ett, begynte han å mase på oss i ellevetiden om at vi måtte gjøre oss klare (mamma, søs og jeg). Vi gjorde oss klare på badet, og i det vi er klare til å gå ut i bilen, så må pappa bare sånn og sånn, eller se på ditt, eller hente datt. Vips: Alltid noen minutter forsinket. :knegg:
Høvdingen har også visse somletendenser, men da er det bare å kjøre fra ham en gang i blant så skjerper han seg. For en stund. Jeg nekter å komme for seint pga andres somling.
Vi kommer dessverre ofte sent. Jeg har lært meg å spørre Luren om han er KLAR til å dra når vi skal kjøre om en time... Egentlig så forteller jeg da at han må tenke over om det er noe han skal ha gjort før vi kjører. "Jada!" Jeg gir også beskjed til Stesønn om at vi kjører om en time.
Så begynner jeg å gjøre meg klar, jeg ordner med hundene osv. Gjerne halvtimen før, for jeg vet hvor lang tid jeg bruker på dette. DA kommer Luren på at han skal jo bare... dusje/barbere seg/skifte klær og sjekke epost og.... med det resultat at vi kommer sent avgårde og jeg sitter i bilen og koker.
Venner og bekjente som kommer for sent hele tiden har egentlig blitt fjerne bekjente. Det å komme for sent gang på gang til en avtale (og da som regel halvtimen pluss) får meg til å miste respekten for vedkommende.
Jeg har en venninne som er tidsoptimist. Gang på gang beregner hun 5 minutt til noe som tar et kvarter, eller en halvtime til noe som tar en time. Hun ser det overhodet ikke selv, og lærer åpenbart ikke av tidligere erfaringer. Men hun er herlig, lell. :elsker:
Altså, som en evig, om enn noe forbedret tidsoptimist, må det vel være lov å påstå at tid ikke er VELDIG viktig for oss som alltid kommer litt sent. Hvis det hadde stresset oss like mye som
de presise, hadde vi hatt mer suksess på skjerpingsforsøket. I ærlighetens navn.
:lol:
Akkurat sånn er pappa også! Faktisk så konsekvent at jeg nevnte det i talen til 70-årsdagen hans, til stor latter og gjenkjennelse fra 30 gjester. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
