Jeg ville egentlig starte denne tråden men så så jeg bunadstråden. Men tenkte jeg skulle spørre alikevel. :D I fjor var vi på østkanten av oslo og feiret 17 mai. Det var veldig få folk der med bunad. Og da snakker jeg norske uten bunad. I år var vi på skolen til min datter som ligger midt i bærum. Når vi gikk toget og alle de som stod ved siden av oss var det ett fåtall som ikke hadde bunad. Vi har ikke da vi ikke er norske. Men altså kan penger ha en sammenheng mellom bunad eller ikke bunad??
Jeg vil si selvfølgelig. Bunad er et ganske dyrt plagg, og det er ingen hemmelighet at folk har langt høyere gjennomsnittsinntekt i Bærum enn i Oslo Øst.
Jeg tror også at bunad blir sett på som mer stas på vestkanten enn på østkanten; uten at jeg skal begi meg ut på noen forklaring om hvorfor.
Det er vel ikke veldig kontroversielt å hevde at villigheten til å bruke 20–30 000 kroner på et plagg som brukes én til to ganger i året, er større blant de med mye penger.
Nå presiserte hun jo at det var "norske uten bunad", men det kan jo sant nok ofte være folk som ser norske ut, men ikke er fra Norge likevel.
(Jeg lurte ellers bare, da jeg så overskriften her, på hvilken bunadstråd det var en avsporing fra - jeg tror det må ha vært minst 15 av dem de siste par dagene. :humre: )
Penger og ikke minst kultur. Det er ikke bare pengene som spiller inn her, men hva som er vanlig i omgivelsene og hva som anses for fint. Det blir litt som at ikke alle vil kjøre Mercedes (eller Audi er det kanskje som teller nå?) selv om de har råd til det.
Det har kanskje også litt med tradisjon å gjøre? I min familie har vi aldri hatt flust med penger, men en tradisjon for bunad som festplagg. Jeg fikk bunad i konfirmasjonspresang som var en spleis mellom foreldrene mine og besteforeldre på begge sider, jeg fikk bunaden av mamma og pappa og noe sølv/tilbehør av besteforeldre. I de første årene lånte jeg en stor sølje av mormor, før jeg til slutt kjøpte en selv av oppsparte julegavepenger. Alt dette fordi vi, til tross for økonomien, valgte å prioritere bunad fordi det er en viktig tradisjon for oss.
Jeg bor på Østkanten, og kan fortelle at langt de fleste av naboene våre som ikke er "ordentlig" norske ser ut akkurat som deg og meg. (Og dette vet jeg godt at du vet også, altså.)
Vi har derimot et par naboer som ser ganske så utenlandske ut og har opprinnelse fra Pakistan, men ungene deres er 3. generasjonsinnvandrere. Sånn rent bortsett fra avvikende helligdager og halalmaten, føler jeg at de er vel så "norske" som de øst-europeiske naboene våre.
Jeg er helt enig med deg i at det også har mye med tradisjon å gjøre. Vi hadde heller ikke mye penger. Besteforeldrene mine bestemte seg for å gi meg bunad i konfirmasjonspresang. Bestemor sydde bunaden selv, og fra jeg var 10 år fikk jeg sølv til bunaden i både jule- og bursdagspresanger fra dem.
I min familie har dette med bunad vært noe vi har prioritert, men så bodde ikke jeg i Oslo Øst som barn. Det gjorde jeg i en liten by på Østlandet, og der er nok kulturen en annen.
Til info: Jeg brukte heller ikke bunaden min på 17. mai i år. Den passer ikke lenger. :sukk:
Selvsagt spiller pengene inn, i tillegg til kultur. Om de fleste rundt deg har bunad er det lettere å ville ønske seg en selv, og motsatt. I tillegg har man aspektet om man ønsker (eller kan) å assosiere seg med bondeslekt.
Jeg tenker jo at særlig barnebunader er vanskelig å prioritere økonomisk for folk flest som ikke enten har mer enn greit med penger, mange fettere/kusiner der bunadene går på omgang, eller der man har sybegavede (og -interesserte) i familien. Jeg mener, 20 laken for noe som kanskje brukes én gang er jo ... interessant prioritering i en vanlig familieøkonomi.
Jeg fikk for øvrig bunad til konfirmasjonen. Min mor broderte, en nabokone sydde (tok betalt, men helt sikkert ikke husflidtariff) og jeg ønsket meg sølvet til bursdager og jul i årene før. Det var helt vanlig i vår familie.
Jeg burde begynne å bruke den igjen, enkli'. :flau:
aha så da hadde jeg rett det hadde noe med penger å gjøre. Jeg naiv som jeg er trodde at bunader for det meste gikk i arv. De nosrke på østkanten vet jeg er etnisk norske siden det var en stor sammenkomst og jeg selv er fra østeuropa så fanger jeg opp hvem som er norske og hvem som var "utlendinger" og der var det kun oss som var (helt tillfeldig).
Hva mener du egentlig med "østkanten"? Jeg skjønner jo at du har vært et spesifikt sted der, men du vet sikkert at Indre Oslo Øst ikke helt kan sammenlignes med f.eks Høybråten eller Hellerud? Jeg vil tro at 17.mai toget ser helt annerledes ut på Etterstad enn Stovner, det er et mangfold i dette området som andre steder. Groruddalen er stort.
Jeg er opprinnelig fra Oslo nordøst og blir litt grinete at denne generelle oppfatningen/forestillingen om kjederøykende alkisforeldre i harry miniskjørt på NAV-trygd, for å sette det på spissen. Det er da hauger av folk som har råd til og prioriterer bunad på østkanten også. Jeg er vokst opp med foreldre med god råd i vanlig villa og hage med venner med oppegående foreldre i gode stillinger og føler at folk blir stemplet som fattigfolk uten ressurser eller midler. Takk for utblåsingen!
Østkanten er definitivt sammensatt, men på samme måte som det går mest penger til plastisk kirurgi og anti-age-ing på vestkanten, kan man vel uten å fornærme noen si at det som gruppe kan forventes flere med dyre plagg der også.
Jeg tror omtrent alle jeg kjenner har fått sin bunad sydd til seg. Veldig få har arvet sin. Bunader tok vel av for alvor først med mine foreldres generasjon (de som vokste opp etter krigen), så det er vel litt begrenset hvor mange bunader folk på min alder, i det minste, har hatt å arve fra.
For å få det spesifisert så er jeg vokst opp på østre del av grorudalen. Så nei jeg har ingen fordommer i det hele tatt. Jeg elsket å bo der og har fortsatt mange venner som fortsatte å bo der. Jeg bor jo nå i bærum pga mannen min og kunne jeg velge ville jeg aldri ha bodd der. Menneskenne er helt anderledes i bærum enn andre steder jeg har bodd og da mener jeg ikke i positiv retning.
Jeg bor i en av de delene i landet med lavest middelinntekt (høyere arbeidsledighet, flere på trygd, lavest utdanning osv). Her er det nesten ingen konfirmanter som ikke har bunad på seg til konfirmasjon. Og i Telemark er det dyre saker. Gjerne fra 50 tusen og oppover. Mitt inntrykk er at dette er noe folk prioriterer og planlegger for i årevis. Og kanskje en del rett og slett låner penger til det også?
Vi sparer til Storeøsters bunad. Vi regner med at den kommer på rundt 60 tusen, med alt (ingen i familien er flinke håndarbeidere, for å si det sånn...).
Jeg ringte Husfliden i Bergen og denne systova nord for Bergen: www.klebunad.no/ (Det finnes lokale systover på Sotra også, men jeg har ikke sjekket der.)
Jeg bor Bærum og her er det høy bunadstetthet. Veldig høy. Det var veldig mange av barna som hadde bunadsliknende plagg, men så vidt jeg kunne se der jeg var, var de fleste av typen festdrakt, stakk etc., altså ikke så mange barnebunader, og derfor heller ikke så kostbare som bunad er.
Jeg tror det er en vestkant-motesak. Da jeg vokste opp på vestkanten kan jeg ikke huske at det var spesielt mange med bunad. Men det skjedde noe på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet og plutselig skulle alle ha bunad (helst beltestakk fra Telemark siden den var mest kledelig). Siden tror jeg bare det blir mer og mer av det og nå har jeg inntrykk av at bunadstettheten i mange vestkantområder nærmer seg 100 pst.
Jeg tror det tok helt av rundt midten av 90-tallet. Lillehammer-OL og sånn. Og jeg ser jo at dette ikke er noe Oslo Vest/Brum-fenomen, vi har sommerhus ved en liten by på Sørlandet, og der hadde alle bunad 17. mai.
Kommer fra en arbeiderklassefamilie, og hos oss har vel mer eller mindre alle jenter hatt bunad, inkl et par barnebunader som har gått rundt i familien etter som barna passet dem.
men fra en liten by, og voksne damer i familien som var aktive med husflid av forskjellig slag. nettopp det at de kom fra trange kår var grunnen til at de var flinke med hendene og satte pris på håndarbeid. har hørt at da bestemor var ung sto de utenfor butikkvinduet og heklet, for de hadde ikke råd til mønster. :nikker:
Jeg tror det kan være 50/50 om det er penger, eller andre grunner. Jeg tror nok at det også er vanligere å VILLE ha en bunad på vestkanten. Det er en markør av røtter og tilhørighet som betyr en del i mange miljøer.
I min familie var det ikke mye penger, men bunader ble det skrapt sammen til. Det var egentlig veldig få som hadde mye å rutte med der jeg kom fra, men bunader til konfrmasjonen hadde vi så godt som alle. Tror det var 3-4 av et kull med 50-60 jenter som ikke hadde.
Dessuten så tror jeg det er en myte at alle vestkantdamer harTelemarksbunad. De aller fleste jeg kjenner, har bunad fra et sted familien har røtter til, eller bunader de har arvet, og jeg kjenner noen vestkantdamer. Og dessuten tror jeg at jeg per def. er Vestkantdame, og jeg har slett ikke Telemarksbunad. Jeg har valgt bunad slik de fleste også her hvor jeg bor,gjør det; fra et sted i landet hvor jeg har røtter.
På vårt arrangement 17. mai var bunader fra hele landet. Og så fine som folk var, da gitt. :elsker:
Nei, men jeg tror moten har satt seg mye mer i Oslo vest enn den har i Oslo øst. Da jeg bodde på vestkanten tenkte jeg etter hver 17. mai at jeg må skaffe meg bunad. Nå som jeg bor på østkanten føler jeg meg bare som en av mengden med de vanlige penklærne mine.
Da mitt kull konfirmerte seg i Rådhuset i 1989, så var det ingen med bunad. Alle, bortsett fra en jente, hadde hvit kjole. Broren min konfirmerte seg for tre år siden, og det var ikke så veldig høy bunadstetthet da heller, faktisk. Søsteren min gikk i flaggborgen for sin vestkantskole i fjor, og måtte da låne min bunad, fordi hun påsto at alle hadde. og hun hadde ganske rett.
På vår Oslo indre øst-skole var det ca 50/50 med bunader, tror jeg. Veldig mange av småjentene hadde bunad og festdrakter. Også så jeg en dame i noe jeg er usikker på om var en polsk folkedrakt, eller bare en "tulledrakt".
Jeg tror det kan ha med penger å gjøre, men ikke nødvendigvis. Jeg har også vært borti en del konfirmanter som heller vil ha penger enn bunad. Og på akkurat det tror jeg er litt betinget av hvor man bor, altså om man ønsker seg penger eller ikke. Jeg husker da mine venner ble konfirmert, det var heller stas å kunne fortelle hvor mye penger man hadde fått enn å fortelle hva slags bunad man hadde fått, og jeg tror på hele "kullet" var det kanskje 1/4 som fikk bunader.
Det med hvor vanlig arv er, varierer nok. Jeg vet ei i klassen min arvet bunad til konfirmasjonen, fra sin farmor. Resten av oss hadde bunad sydd til oss.
I min familie er ikke bunad som arv noe stort tema. Farmor har ikke bunad. Fire sønner, fire svigerdøtre, ni barnebarn hvorav fem jenter, og nå ti oldebarn. Men altså uansett ingen bunad, så da kan vi jo ikke arve.
Mormor hadde bunad. Hun brukte den selv til helt mot slutten, hennes eldste datter arvet den etter hennes død. Mormor hadde syv døtre. Alle fikk seg bunad på åttitallet, de var lite villige til å gi dem opp som arv til neste geerasjon når vi ble konfirmert på nittitallet... Så vi fikk nye. Det er ikke det at vi har så mye penger, men bunad er en pioritert sak. Jeg har ei tante som broderte og monterer bunader, og mamma har selv brodert min, jeg har ei tante til som kan brodert og montere bunader.
Jeg har egentlig aldri møtt andre enn den ene jenta i klassen som har arvet bunad, alle andre har fått ny. Vi har gjerne ikke hatt noen å arve.
Og min lille datter vil ha bunad når hun skal konformeres om fjorten år, jeg forventer egentlig at hun vil det, hun vokser opp i en bunadsfamilie, så får hun ikke min, den vil jeg ha selv i vesentlig flere år, og med mindre mamma gjør alvor av ønsket om å skaffe seg en nordlandsbunad (det er den mormor hadde, og mamma hadde også gjerne villet ha den, men det var hennes eldste søster som fikk den, de kunne jo ikke alle få den.) så er vel ikke hennes heller ledig for arv. Jeg ser en viss mulighet for det da, for mamma ønsker seg jo den andre, så kanskje, men ellers blir det en ny en til henne også ja.
For oss handler det ikke om arv, og ikke om penger, men om tradisjon og prioriteringer. Det er vel ikke bare oss det gjelder.
Jeg bor ikke i Oslo øst eller vest, ikke i nærheten en gang, men også her har bunadstettheten økt voldsomt de siste 10-15 årene.
Da jeg ble konfirmert for 25 år siden var vi 2 av 12 jenter som hadde bunad, og i konfirmasjonene til jentene mine har alle jentene i kullet (30-40 stk) hatt bunad.
Jeg tror det er nasjonalromantikken som har blomstret opp over det ganske land :nemlig:
Malama: Vær taktisk og lur, og begynn å gi moren din sølv og deler til nordlandsbunaden allerede nå. :nemlig: finfin gaveide også, til en generasjon der de har det meste.
Jeg arvet bunaden til mormor når jeg konfirmerte meg, men jeg valgte å ikke bruke den da. Innen jeg ble voksen og fikk pupper passet den ikke lenger. Mamma bruker min bunad nå. Jeg var så heldig at pappa kjøpte bunad til meg og brødrene mine i fjor, ellers hadde jeg nok aldri fått råd til det. Min bunad kommer på 50 lapper inkludert sølv, og det har jeg ikke hatt til overs.
Hehe, kanskje det. Snakke litt mer med henne om hvorvidt hun egentlig vil det, og fiske etter hva hun da tenker om den hun har...
Vet ikke om hun tenker på å brodere den selv, hun har jo aldri prøvd seg på den typen før. Nå er hun for tiden igang med å brodere sin andre sunnmørsbunad, hun har jo brodert min, og nå broderer hun til min svigerinne. Hun skal etter sigende brodere skjorta til min brors bunad også. (og jeg har ikke fortalt henne enda at min mann akkurat har åpnet for at han også vil ha seg bunad, det blir uansett ikke i år da...)
Men om hun virkelig vil ha seg den nordlandsbunaden, så er det jo absolutt noe å tenke på, hun blir 60 om et par år... Tror jeg må snakke og fiske litt ja...
Jeg tror Hattifnatten har rett. Men samtidig tror jeg at det har blitt enda mer vanlig med bunader enn før også de stedene bunad er veldig høyt prioritert. Dvs at det ikke bare er et spørsmål om tradisjoner og prioriteringer, men også en del av en trend.
Jeg har vokst opp et sted ikke så ulikt der Fnatten holder til nå (tror jeg) og alle jentene fikk bunad til konfirmasjonen. Dette var midt på nittitallet, midt på åttitallet tror jeg det var mer vanlig at det var noen som ikke brukte bunad.
Jeg konfirmerte meg samme år på (nesten) samme sted, og alle jentene hadde bunad.
Jeg tror det er litt forskjell på by og land. Her jeg bor har nesten alle voksne kvinner bunad, jentene får til konfirmasjonen. Ny - det er de færreste som arver.
Jeg jobber med konfirmanter og av årets konfirmantkull på 40 jenter hadde alle ny bunad.
Jeg ble konfirmert i 1980, på landet, og det var ikke en eneste som hadde bunad. Jeg tror vi syntes bunad var skikkelig kjerring den gangen. Jeg hadde en arvet bunad, men det var i størrelsen under konfirmant. Siden jeg ikke har døtre har det ikke vært noen som kunne arve den her i huset, så niesen min overtok den da den passet henne.
Det er godt mulig det begynner å jevne seg ut nå, men på midten av åttitallet da bunad "tok av" på Oslo vest var det ekstremt mange som kjøpte seg Telemarksbunader. Jeg er oppvokst i det som dengang var Røa bydel. Det er ikke uten grunn at et par Telemarksbunader ble kalt "Oslo 3-bunaden" en periode, altså. :knegg:
Det er selvsagt mulig at penger har en sammenheng, med tanke på at det er et veldig dyrt plagg. Men en annen orklaring er jo at enkelte ikke har noe spesielt ønske om å ha en bunad i det hele tatt. Jeg for eksempel, har aldri ønsket meg det noe særlig, selv om jeg er norsk.
Jeg konfirmerte meg i samme by noen år etter og det var mange med bunad eller den derre bydrakten vår (ller er den blitt bunad nå). Jeg ville ikke ha ... Jeg fikk bunaden min med en del arvestykker da jeg var rundt 20.
Jeg vet. :knegg: Og Sonja hadde jo Telemarks-/Oslo 3-bunad, så det hjalp sikkert også på populariteten. :knegg:
Jeg trodde faktisk det skulle vært flere telemarksbunader der vi feiret i år - på vei til feiringen møtte vi nemlig et par i telemarksbunader og tre settere. De bekreftet liksom den Oslo-3-bunadsgreia veldig. Men der der vi feiret var det faktisk veldig mange andre bunader også.
Jeg er fra Lørenskog/Skedsmo og her er det en god del bunad å se 17. mai, men minst like mange uten.
Når jeg ble konfirmert i 1990 var jeg vel en av veldig få, om ikke den eneste, med bunad.
Jeg kommer fra en familie med sterke bunadstradisjoner (med røtter fra Østerdalen) og har hatt bunad hele livet. Barnebunadene jeg brukte (Trysilbunader) var arvebunader som har gått rundt til familiens jentebarn (men som ikke er i vår arv, vi hadde de til låns), mens jeg arvet min mormors bunad når jeg ble konfirmert. (Den var forholdsvis ny.)
På søndag ble eldste konfirmert her i Skedsmo, og det var 1 eller 2 jenter med bunad. Resten i festklær. Når min niese ble konfirmert i Ris Kirke (Oslo Vest) i fjor var det kun ei av konfirmantene som ikke hadde bunad. Blir spennende å se i september om det er like stor bunadstetthet i årets konfirmantkull. :jupp:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
