tina sa for 13år siden:

noen søker svar om å ikke ha dårlig samvittighet. men hvordan lærer man ett barn på snart 14 å ha/få dårlig samvittighet for ting hun gjør galt?? dette lurer jeg fælt på og trenger noen gode tips ;o))

H/ "stemor" 23 :riktig:

Slettet bruker sa for 13år siden:

Man lærer ikke barnet å få dårlig samvittighet. Man lærer barnet at handlinger har konsekvenser. Feks "du tyvlånte kjolen min og ødela den. Ergo skal jeg nå ut og kjøpe meg en ny istedenfor å shoppe noe kult til deg, og siden jeg er sur så får du ikke engang bli med."

Kirsebær sa for 13år siden:

Dårlig samvittighet er gjerne et resultat av godt utviklet empati. Er det den biten du føler hun mangler?
For om man mangler empati som 14-åring er det svært vanskelig for utenforstående å få gjort noe med det, tror jeg.

Wix sa for 13år siden:

Hvis det er slik at du ønsker å lære din stedatter på 14 å ha samvittighet så syns jeg du skal la det være. Jeg tipper at hun har samvittighet, hun gidder bare ikke vise det til deg.

La mammaen og pappaen hennes ta seg av det, og konsentrer deg heller om å være kjæresten til pappaen hennes.

Kirsebær sa for 13år siden:

Jeg er ikke helt enig i dette, og om pappan og denne stemamman lurer på noe som forsåvidt går under barneoppdragelse så er det en smart ting at begge engasjerer seg og jobber for saken.

Utover det kan det helt klart stemme at en 14-åring ikke er videre interessert i å vise dårlig samvittighet ovenfor stemor. :nemlig:
Hvor lenge har du vært stemor for denne jenta?
Om du i tillegg er 23 år, så kan det nok være litt vanskelig å få den voksenrollen du ønsker ovenfor henne.
Hvordan er forholdet deres utover at du ønsker at hun skal få dårlig samvittighet?

Wix sa for 13år siden:

Stedatter/stemor relasjonen kan være veldig vanskelig å få til etter hva jeg har hørt familieverneksperter si. Døtre kan være vanskelig å få god kontakt med, spesielt hvis det er slik at far har vært utro mot mor med den nye stemor. Dette vet jeg jo selvsagt ikke om er tilfellet her da. Det godt hende at det ikke er det som har skjedd, men uansett har jeg hørt at spesielt datter-stemor-relasjonen tar lang tid og mye innsats å få til å bli god, og da er det lite hensiktsmessig om stemor skal gå inn i sånne foreldre-oppgaver for tidlig. Antakeligvis har denne datteren en mor fra før, og det er mor og far som må ta seg av det om det skal fungere.

Kirsebær sa for 13år siden:

Man kan selvsagt legge til kriterier i historien som vi ikke aner noe om, men jeg velger å tanutgangspunkt i det lille vi vet. Og generelt mener jeg alle voksne må gjøre sitt og bidra til at barna vi har rundt oss har det bra og lærer forskjell på rett og galt. Og jeg mener også at det er viktig at steforelder tar sin del av ansvaret/ får sin del av ansvaret. I samarbeid med foreldrene, selvsagt.

Om man velger seg en kjæreste med barn kan man ikke velge bort barna. Og om man har barn og velger seg en ny livsledsager, bør man vurdere om denne vil fungere som voksenperson for sitt barn. Mener jeg.

Kirsebær sa for 13år siden:

Men jeg er enig i at man ikke skal pushe dette for tidlig, og at far ikke bør ha pult rundt. :nemlig:

Meissa sa for 13år siden:

Dette kan jeg skrive under på. Jeg fikk en stemor da jeg var elleve. Vi hadde det ganske tøft i noen år, særlig i tenårene. Det kjentes aldri greit at hun skulle være oppdragersk ovenfor meg og vi ble ikke gode venner før hun ga seg med dette og heller konsentrerte seg om å bli kjent med meg. Hun var også ganske ung, ikke mer enn 25 år.

Min anbefaling blir derfor at HI heller tilbringer tid med stedatteren og gjør hyggelige ting sammen med henne. Etter hvert som forholdet utvikler seg vil det bli mer naturlig at stemor gir råd og veiledning basert på tillit og vennskap. Slik fungerte det i alle fall for meg og min stemor som ble gode venner og hun har vært en god støtte for meg i slutten av tenårene og jeg har lært utrolig mye av henne, men altså ikke før hun la av seg oppdragermisjonen.

Kirsebær sa for 13år siden:

Det er da vel ingen som taler varmt for at fremmede mennesker skal komme inn og oppdra andres barn og late som om de er foreldre.
Selvsagt skal man bli kjent med familien man skal inn i.
Men når man ikke har noe som helst informasjon om denne familien det er snakk om her, så regner jeg jo med det er fornuftige voksne vi snakker om.

Anuk sa for 13år siden:

Det er jeg enigi! Stedatter eller ikke, 14-åringer er gjerne i en tilstand der det ikke akkurat handler om hva de kan/vet, men hva de vil.

Darth sa for 13år siden:

Jeg er enig med de andre her. Back off, la foreldrene ta seg av oppdragelsen og konsentrer deg om å bli kjent med jentungen. Det er svært tvilsomt at en 14-åring er interessert i at det skal komme 23-åring inn i morsrollen og begynne å oppdra henne, da tror jeg fort 14-åringen kan gå i vranglås, naturlig nok.

tina sa for 13år siden:

godt med svar da :) her prøver vi på en måte alle 3. hun viser det ikke for noen rett og slett og ikke kun til meg. far og mor ser også dette problemet, men vet vel ikke helt hva de skal gjøre. greit hun har en mor. men vi har nå i lengere tid vært innblandet i barnevern pga mor drikker i helger osv som hun har barnet, og barnet er alene hjemme. så det jeg har prøvd på er kun og "stå på siden", men prøver og være en som lytter og som hun kan prate med, som moren ikke gjør. men jeg vet ingen kan erstatte mor, og det har jeg ingen hensikt med heller. bare prøver det jeg tror kan være bra for henne. men vi bor under samme tak, og føler jeg kan ha litt å si i forholdt til regler og hvordan vi skal ha det sammen. far har heller ikke vært utro mot mor med stemor.

Blåbær sa for 13år siden:

Jeg tror det viktigste man kan gjøre for å få barn til å utvikle empati og sympati er å være gode rollemodeller. Det virker som denne jenten kanskje har det litt vanskelig nå, og mitt råd til deg er å vise henne mye empati og symtati. Vis henne at du forstår. Dersom det skal gis sanksjoner så legg vekt på naturlige konsekvenser.

tina sa for 13år siden:

ja, der var det mye fornuftig :)

Slettet bruker sa for 13år siden:

Hm. Det høres jo ikke ut som om hun har det helt godt? Hva er det du tenker at hun burde ha dårlig samvittighet for, egentlig? Er det at hun burde være takknemlig for å ha fått livet i gave, eller er det at hun burde skamme seg dypt og inderlig etter å ha banket lillebror gul og blå? Bare sånn at vi vet hvilken planet vi er på her?

tina sa for 13år siden:

nei, hun har ikke hatt det lett og hun har vel ikke det helt enda. mye for henne med barnevernet osv. er vel mer litt generelt. hun er veldig fælt til og lyve og sette opp en maske og såre andre uten at hun selv tenker noe mer på det. og selvfølgelig har hun en lille søster hun kunne vært snillere med, men sånn er det vel med alle. men er lissom det selve det å kunne stoppe opp og tenke at dette burde jeg kanskje ikke gjøre fordi at den og den kanskje ikke syntes det er noe morsomt eller blir lei seg osv. også det å kunne si unnskyld for noe en selv vet man har gjort galt, istedet for å late som ingenting har skjedd. men dette er jo noe hun ikke har lært da tydeligvis, for i følge far/mor så har hun aldri hatt den evnen. og det syntes jeg er skummelt i forholdt til den alderen hun er i nå og vidre fremover. tenker en ikke på andre mennesker, så tror jeg man ikke kommer langt. og det er jo mye som skjer rundt en når en er 14..

Teflona sa for 13år siden:

Det er stor forskjell på 14-åringer. Noen er svært modne, andre ser ikke lengre enn dit nesa starter. Det jevner seg vel stort sett ut. Å innrømme skyld og dårlig samvittighet, sitter nok langt inne når man har det såpass vanskelig som denne jenta. Tipper hun bærer på mye redsel og andre negative følelser pga av situasjonen rundt mor og da er man fylt opp med de følelsene, dvs jeg tror de andre du etterlyser må vike.

Slettet bruker sa for 13år siden:

Egne bremseklosser er ikke noen selvfølge når man er fjorten, nei. Og det blir vel verre av at mora ikke funker all verdens heller.

Pebbles sa for 13år siden:

Tenåringer kan være "in your face" - og man kan lett bli irritert og sint, samtidig som det de ofte trenger er å møte omsorg og tålmodighet.

Du må sette grenser for deg selv og du må være tydelig på hva du godttar og ikke. Men etter det, synes jeg ikke det er noe poeng i å tvinge fram unnskyldninger. Sjansen er stor for at jenta kan ange seg og føle skyld uten at hun gir uttrykk for det. Hun kan til og med gi uttrykk for det motsatte (klassisk "care-attitude") mens hun egentlig ikke har det noe fint inni seg.

De aller fleste mennesker føler empati (selv om de ikke viser det), og om det skulle være slik at hun ikke gjør det, har hun større problemer enn du kan klare å fikse. Men jeg tenker at det mest sannsynlige er at hun gjør det uten å vise deg det.

Tenårene er den mest krevende perioden i et liv. Om man er tenåring og i tillegg har andre, store problemer, så er det veldig, veldig krevende. Da trenger man først og fremst tålmodige, vennlige voksne. Prøv å fokusere på alle de gode sidene hennes og se på henne med et så varmt blikk som mulig. Å møte tenåringer med sinne fører ofte til mer sinne, men om man er seg bevisst at man er voksen og kan koste på seg et litt mer overbærende og tålmodig holdning, så vil det vokse fram en god relasjon.

Alt vi alle ønsker er å bli elsket. Om man føler seg elsket av noen - til tross for at man kan opptre "dumt" og "slemt" - vil man senke skuldrene, roe ned aggresjonen og ettervert hente fram tillit og varme og kjærlighet tilbake.

Si i fra på en så tydelig og kontrollert måte som mulig om hun tråkker over dine grenser (da tar du vare på deg selv, samtidig som du er en god rollemodell når det gjelder grensesetting) og utover det, vær blid, vær grei, vær tålmodig og fokuser på alt det fine i henne, deg, deres relasjon og livet generelt. Fokus på det positive skaper mer positivitet.

Du vil kunne være til stor glede i hennes liv og hun i ditt om du legger omtanke ned relasjonsbyggingen.

tina sa for 13år siden:

takk for mange gode råd :o)

Dronningen sa for 13år siden:

Å lære folk å ha dårlig samvittighet innebærer at man er en så viktig person for dem at dette kommer naturlig. Det vil nok ta tid og kreve veldig at man er den voksne som ikke har seg rive med i kampens hete, og som andre sier være en modell til etterfølgelse. Være grei, rettferdig, gjøre ok ting, og forsøke å se henne der hun er.