Jeg innbiller meg at det må være forskjeller på det.
Jeg har alltid fått tilbakemelding på at jeg tåler smerte bra. :vetikke: Både av leger og tannleger opp gjennom årene. Jeg fikk denne tilbakemeldingen under gallestenproblematikken min også, og jeg fikk den nå da jeg opererte håndleddet før helga.
Men da jeg skulle operere håndleddet fredag så sa kirurgen at det å sette bedøvelsen var det verste med hele operasjonen, og så sa han at folk reagerte utrolig ulikt på akkurat det. Noen prata og lo underveis, sånn som meg, og noen ga uttrykk for at de nesten var døden nær av smerte. :gruble:
Det må da kanskje være noe genetisk her? Er det sånn at smerten er større hos noen, eller er det bare opplevelsen av å ha det vondt som takles ulikt? Kan man trenes i det? For jeg tenker at mange, feks idrettsstjerner må lære seg å takle smerter for å prestere. Og er det da at de med feks kroniske smerter i mange år, av ulike årsaker, kanskje takler smerter annerledes enn de som sjelden opplever smerte? :confused:
Smerte er i utgangspunktet subjektivt og varierer fra person til person av ulike årsaker vil jeg påstå - mye er nok både tillært eller et resultat av opplevelser i barndom og senere i livet, men at det også kan være genetisk skal man ikke se bort fra. Noen har jo også lidelser som gjør at smertereseptorene er nedsatt og de er kanskje ikke i stand til å føle smerte i det hele tatt. Og ja, man kan nok til dels trenes i det vil jeg tro. Smerten er ikke nødvendigvis noe mindre, men man takler det ulikt.
Tilbakemeldingen fra leger og tannlege er at jeg tåler smerte forbausende godt. Men selv kjenner jeg at smerter som type rier tåles langt bedre enn gjentatte stikk. Jeg føder heller uten bedøvelse flere ganger til, enn å få satt inn flere hjertestartere i lokalbedøvelse. Synd at det kun ligger an til mer av sistnevnte. :knegg:
"Hverdagssmertene" og ubehaget som følger med hjertesvikten merker jeg mest og tenker omtrent bare over når jeg blir veldig sliten.
jeg vet ikke. Jeg tror folk har ulik smerteterskel og opplever smerte på veldig ulik måte. Jeg selv har oppdaget høyere smerteterskel etter siste fødsel, og det var faktisk ganske høy fra før også.
Men om det kan trenes opp? Hmm.. Vet ikke. Har har vært aktiv kampsportutøver i en del år. Beste måten å takle smerte på da var meditasjon og pusteteknikker.
Noen typer smerter venner man seg jo til, som feks migrene. Jeg vet hvordan det er, og takler det greit. Nye typer smerter på uvante steder føles værre ut enn gode gamle og kjente. Sånn er det i alle fall for meg.
Godt spørsmål. Selv er jeg usedvanlig pinglete og må alltid ha 300 bedøvelsessprøyter hos tannlegen før han i det hele tatt får nærme seg munnen min med et bor. Og jeg har aldri sydd annet enn "der nede" før og tror jeg hadde valgt å gå rundt med et åpent sår fremfor å sette ei sprøyte der eller sy uten. Hyl! Jeg er superpinglete på kroppsgreier altså. Tåler virkelig ingenting.
Men fødslene gikk greit og jeg kunne gjort det igjen. Merkelig nok.
Jeg gidder ikke å går rundt med murren migrene, jeg tar piller. Men det er mest fordi det kan varer i evigheter vis jeg ikke får dempet det.
Nakke/rygg smerter som gjør at jeg får migrene mm, det takler jeg ikke så bra. Dvs, da tar jeg massasje for å få det vekk. Jeg prøver jo å få vekk vondtene, men har det noe med om man takler smerte bra eller dårlig?
Da jeg fikk bedøvelsessprøytene i hånden så var det jo vondt. Jeg synes jo det, men jeg vet jo at det er en smerte som går over ganske fort. Og den har en funksjon. Derfor så klarer jeg liksom stenge den litt ute.
Forøvrig har jeg en kropp som responderer dårlig på smertestillende også, uten at jeg aner om det har en sammenheng. :vetikke: Jeg har liten effekt av både vanlige smertestillende som paracet etc, og av morfin/morfinlignende preparater som jeg fikk på sykehuset. De sløver meg ned litt, men de tar ikke smertene bort liksom. Legen sa bare at de opplevde de hos noen, uten å helt vite hvorfor. Jeg opplevde det samme etter ks også.
Tja jeg vet ikke. Jeg takler kanskje ulike typer smerter ulikt.
Som i kontroll, kan jeg kontrollere smerten eller ikke. Jeg er feks ikke så glad i smerten hos tannlegen fordi det da føles som om han har kontrollen. Jeg er heller ikke så glad i å få nåler satt inn i muskelknuter o.l fordi jeg føler at behandleren til stadighet skal stikke dypere osv.
Jeg synes det der er vanskelig å svare på i og med at man aldri kan vite hvor vondt man selv har i forhold til andre. Jeg tror jo at jeg tåler smerte bra, i og med at jeg sjelden tar paracet ved. mens-smerter f.eks. Vet mange andre som doper seg ned ved slike smerter, men det kan jo like gjerne være at de faktisk har større smerter enn det jeg har. :vetikke: Epidural har jeg klart meg uten, men ikke frivillig. :knegg:
Jeg borer også uten bedøvelse, selv om det pinadø er nesten like vondt som å føde. :mumle:
Jeg er pinglete på smerter jeg ikke vet hva skyldes, og det er fordi jeg ikke er vant til å ha vondt noe sted, og straks bekymrer meg veldig og grubler og lurer og tror det verste.
Bortsett fra det, er nok smerteterskelen min relativt høy. Jeg borer alltid uten bedøvelse, jeg har født to barn uten kjemisk smerterlindring, jeg er vant til kraftige menssmerter og har aldri syntes ting som andre skildrer som vondt (feks egguthenting ved IVF) har vært særlig vondt.
Det kommer veldig an på hvor smertene sitter, og om jeg er vant til dem og vet hva det er. Klart jeg ville opplevd det som veldig mye verre hvis noe var dritvondt og jeg ikke ante om det var farlig eller ikke.
Ellers kan jeg ikke bidra med stort annet enn at jeg har fått tettet ørten hull i tennene, men aldri fått bedøvelse. :knegg: Sprøyter har jeg aldri vært redd for - da vet jeg jo hvorfor det gjør vondt.
Jeg har fått tilbakemeldinger fra helsepersonell at jeg tåler smerte bra. Jeg tror nok ikke bare det er individavhengig, det har nok mye med hvor "høy" man er på adrenalin også. Under første fødselen begynte de å bli engstelig for barnet, og det veltet inn leger i fullt operasjonsutstyr (det viste seg i samtale etterpå at dette skjedde midt i et vaktskifte, så det var derfor de sto og hang, ikke fordi det var så akutt), og da ble jeg så redd at alt av smerte bare forsvant.
Forventet smerte av typen vondt ve å ta tatoveringer eller hos tannlegen plager meg ikke. De kroniske smertene jeg lever med, gjør iblant utrolig vondt så ille at jeg kan gråte av det, men stort sett takler jeg de greit. Rismerter derimot... de takler jeg IKKE spesielt godt, også jeg som trodde jeg hadde høy smerteterskel....
Jeg tror ikke man kan sammeligne en smerte med en annen, ei heller skal man måtte behøve å være stolt eller skamme seg over om man opplever noe som vondt eller at man ikke opplever noe som "like vondt" som mange andre. Smerte er en subjektiv følelse og farges av mange faktorer, blant annet erfaringer, ernæring, miljø og kultur, uthvilthet, trygghet, angst osv osv osv
Jeg kan derfor ikke gi et godt svar. Noe smerte takler jeg, andre takler jeg ikke så bra. Men det kommer også an på f.eks hvor sliten jeg er eller hvor godt forberedt jeg er.
Jeg tåler smerte veldig bra og tannlegen min spurte (på tull) om jeg drev med selvpining..jeg borer uten bedøvelse hvis det ikke er store hull i framtenna.
Jeg har hatt 7 nyresteiner på to år, det var uutholdelig første gangen, de andre gangene visste jeg hva det var og holdt ut på en annen måte.
Sprøyter, fødsel og andre ting er helt greit.
Klart det er vondt og ha vondt, men det er som oftest forbigående. Jeg tar så og si aldri piller.
Jeg er superpysete for alt som heter smerte, men jeg aner ikke om det er rent fysiologisk, mangel på selvidisiplin, kombinasjon mellom disse eller noe helt annet. Og genetisk kan en vel si at det er, enten det er den ene eller andre årsaken.
Jeg tør ikke ta sprøyter, jeg hater tannlegebesøk, jeg synes blodprøver er aldeles forferdelig, stikk i fingeren like så, og under første fødsel ville jeg ikke presse fordi det gjorde så vondt. :sparke:
Fødslene mine åpnet øynene mine for sammenheng mellom psyke og opplevd smerte i hvertfall. Etter en "god" beskjed fra jordmor om fremdrift i åpning, gikk jeg "knips" fra å føle meg døden nær av smerte til å få masse krefter og ikke kjenne smerte i det hele tatt.
I tenårene hadde jeg veldig sterke menssmerter. I ettertid har jeg jo funnet ut at de på det verste var som fødselsmerter, men det visste jeg ikke da. Nå har heldigvis menssmertene gitt seg.
Jeg anser meg for å tåle smerte godt all den tid jeg lever et vanlig liv uten medisiner med en rygg som jeg aldri kan huske at ikke har verket.
Det er vanseklig å svare på. Rier for eksempel, tåler jeg godt. Men jeg vet ikke om det er fordi riene mine er lettere/mindre vonde enn endel andre sine eller om jeg takler smertene bedre. Å vrikke ankelen er helt lammende vondt en liten stund, så blir det håndterbart. Jeg er usikker på hva som er smertehåndtering og hva som er mindre opplevd smerte når man diskuterer slike ting, derfor er det vanskelig å svare på.
Men det jeg merker for min egen del er at smerte kombinert med redsel eller frustrasjon (som i smerte som ikke kan forventes å forsvinne eller som symboliserer noe man virkelig, virkelig ikke vil at skal skje som at man er redd for at det skyldes noe farlig), tåles dårligere enn smerte som har en kjent årsak, ikke representerer noen trussel og som forventes å gå over.
Ja, det er litt sånn for meg og tror jeg.
De kroniske smertene jeg lever med begynner jeg å ha kontroll på nå, og de skremmer meg ikke. Derfor takler jeg de bedre tror jeg. Det samme med den bedøvelsessprøyta. Selv om jeg ikke har kontrollen, så vet jeg jo at det er noe jeg får som er planlagt, og som har en funksjon og som bare vil være vondt i noen minutter. Jeg er informert og vet hva jeg går til.
Den akutte gallestensmerten var verre, for der visste jeg ikke hva det var. Likevel presset jeg meg alt for langt (i følge legevaktlegen) før jeg kontaktet de, og han sa det var sjelden han så noen som var så smertepåvirket som meg, rent fysisk (jeg så sikkert helt forjævlig ut..).
Tannsmerter er jeg ekstrent pysete for, så der må jeg har plenty av bedøvelse. Andre typer "normal" smerte tåler jeg greit, og etter drøyt 20 år med konstant vondt i ett ledd, blir litt smerte en del av hverdagen.
Etter en operasjon hvor leggbeinet ble saget over og deretter naglet, holdt jeg på å besvime av smerte når jeg mistet balansen og tråkket hardt på foten 2 dager etter operasjon. Når de ikke klarte å få ut drenet (fordi de ikke visste hvordan de skulle løsne vakuumet i slangen) etter keisersnittet hylte jeg over hele barsel. Slangen hadde sugd seg fast i et eller annet inne i underlivet, og og når de dro i den føltes som om hele livmoren var på vei ut. Sterke smerter er jeg med andre ord ikke så god på.
Nå lever jeg med ganske konstante smerter, og tar ikke noe smertestillende for det da jeg ikke tåler det. Smertestillende gir meg som regel enda mer smerter og da mister de på en måte poenget. Jeg føler selv at jeg takler smertene ganske greit, selv om jeg til tider griner og forbanner hele kroppen. Det er dog mest hvis jeg feks er ute blant folk og oppdager at jeg ikke klarer å komme meg hjem igjen ved egen maskin. Mulig det egentlig er mest stoltheten som verker da altså.
Jeg har forøvrig født med epidural, og sist fikk jeg epidural 2 ganger som ikke virka, og ungen var alt for stor og satt fast og de truet med ks, og da fant jeg ut at smerte faktisk blir dønn borte hvis jeg bare har noe veldig viktig å jobbe for, som feks å unngå ks. Dvs, borte ble det ikke, men jeg klarte da å skvise ut halve ungen på trass mens de klargjorde meg for hastesnitt. Og siden hjernen er skikkelig god på å fortrenge husker jeg lite av de minuttene fra han satt fast med skuldrene og til han ble lagt på magen min. Så om det er en form for smertetakling så er jeg god på det og.
Jeg har også rødt hår, men har ingen anelse om jeg takler smerter bedre enn andre.
Barna mine er forresten VELDIG forskjellige med dette. Med eldste holdt vi på å dra hjem fra legevakten da vi ver der med beinbruddet hans, for "han ser da ikke ut til å ha SÅ vondt", som mannen sa. Han kan også blåse av skikkelig kraftige vepsestikk (noe som IKKE er bra, for han er allergisk, og SKAL hjem og få Zyrtec når han blir stukket, men han bare glemmer stikket med en gang, og tenker ikke mer over det).
Jentungen derimot, hyler av hvert minste lille skrubbsår. :gal:
Minsten vet jeg ikke. (Tredjemann. Går for lut og kaldt vann.)
Smerteterskel går på når man synes noe gjør vondt. Tålegrensen kan derimot ligge et annet sted.
F.eks så kan man ha en person som har høy smertegrense, det skal mye til før personen synes noe er vondt, men med det samme man går over smerteterskel så blir det veldig feil, tålegrensen ligger rett over smerteterskel.
Så har man andre som kan synes relativt små ting er vonde, men de tåler det, de klarer å fungere med smertene likevel, de har altså lav smerteterskel men høy tålegrense.
Og så er det stor forskjell på om man tåler raske, kontrollerte smerter, som f.eks et sprøytestikk, eller om man tåler kroniske smerter godt, om man klarer å skyve smertene vekk og leve livet likevel.
Jeg fikser ikke tannlegesmertegreier i det hele tatt. Det spiller ingen rolle om det er mye eller lite vondt - jeg synes det er helt grusomt. Annen smerte er greit nok. Jeg levde i lang tid med kronisk hodepine som jeg oppdaget da jeg en dag fikk en pille med dop for å knekke et migreneanfall - og endte som et levende spørsmålstegn idet det gikk opp for meg at jeg var smertefri - samtidig som jeg skjønte at jeg hadde gått med en god del smerter over så lang tid at jeg hadde sluttet å tenke over det.
Jeg tror jeg har høy smerteterskel.
Har født 3 barn uten noen form for smertestillende.
Har aldri hatt hull i tennene, så hvordan jeg hadde taklet å bore i tennene vet jeg ikke.
Men, innrømmer glatt at nå når jeg blokket en åre inn til hjertet, og satte stent inn, synes jeg det var j..... vondt. Lå bare å tenkte: "Du har født 3 barn utem smertestillende, du tåler dette!" Men vondt var det. Jeg aner jo ikke hvordan andre synes disse smertene er, og det er derfor vanskelig å vite om jeg tålte det godt, eller synes det var ekstra vondt??
Jeg tror jeg har moderat smertegrense og høy tålegrense. Altså, jeg kjenner at ting gjør vondt, men tenker so what. Og det skal en del til før jeg synes ting gjør veldig vondt, verken fødsler eller giktsmerter kvalifiserer. Mitt problem er mer å vurdere når jeg skal la smertefulle kroppsdeler være i fred, og når jeg kan gi blaffen, f.eks om jeg kan løpe ved aktiv betennelse i knærne.
Gode poenger Esme!
Jeg tror tålegrensen min er veldig varierende ut i fra hvilken type smerte der er. Jeg hater feks hodepine og tannpine, men jeg kan fint bore uten smertelindring.
Den "nye" smerten jeg har i hælen min takler jeg egentlig ganske dårlig. Men hvis dette er noe jeg må leve med, så blir vel det som med migrena. Bortsett fra at foten må jeg jo gå på uansett hvor vondt det er.
Jeg har alltid ment at jeg har høy smerteterskel, men da jeg fødte minstemann uten smertestillende og i raskeste laget, var det eneste jeg fikk sagt: "Minn meg på at jeg aldri mer skal skryte av å ha høy smerteterskel!" :knegg:
Her har du et godt poeng! Det med å sammenligne seg selv med andre!
Jeg har til tider knasket smertestillende en masse, med menstruasjonssmerter som har fått meg til å besvime flere ganger.
Fødsel uten smertestillende? Piece of cake. En paracet hadde tatt det lille som var den lille halvtimen det varte fra 1cm åpning til ungen var ute, og jeg har hatt mens-smerter som har vært mye, mye, mye verre.
Men jeg vet ikke om det sier noenting i det hele tatt om min smerteterskel akkurat, som jeg tror er helt normal. :humre:
Jeg har hatt en god del langvarige og vedvarende smertetilstander som prolaps i ryggen og nakke/skuldersmerter. I tillegg har jeg migrene som jeg har gått rundt med i årevis og trodd ikke var migrene (siden jeg sjelden kaster opp), så jeg er vant til å fungere med et visst nivå av smerter. Det betyr ikke at ikke det sliter i lengden.
Fødsler var forresten en helt sjokkartet smertefull opplevelse. Jeg hadde ikke forestilt meg at de åpningsriene skulle være så tøffe som de var. Jeg har aldri hatt noe særlig menstruasjonssmerter, så å sammenligne med det virker helt absurd på meg. :knegg: Ville heller sammenlignet med å sage av seg et bein, men det har jeg forsåvidt ikke heller prøvd.
Jeg har født uten smertestillende. Jeg vil ikke si det var sammenlignbart med menssmerter, nei. Medmindre det finnes sånne menssmerter, og gjør det det så finnes det ihvertfall ikke rettferdighet i verden. :skremt:
Vet ikke, egentlig. Det er jo så vanskelig å si noe om hvordan andre ville opplevd de smertene jeg opplever, sånn objektivt. Et par leger og fysioterapeuter påstår jeg håndterer smerte uvanlig bra, men samtidig invalidiseres jeg av å ha mensen - hvilket de fleste jo ikke gjør. :vetikke:
Vel. Jeg har nok både lav terskel og lav tålegrense. Det vil si at jeg småsutrer over alt som gjør småvondt. :flau: Å lide i stillhet er liksom ikke min greie.
Men det skal ekstremt mye til for at jeg gir meg, da. Jeg blir ikke sykmeldt for disse au-ene mine, liksom. Så lenge jeg får sutre litt, går det bra. :knegg:
Dummesmerter tåler jeg utrolig dårlig, ikke av smertene i seg selv men av å bli "hemmet" i alt. Bekkenskrangling for eksempel - en ting er at det var vondt, vondter er jo ikke farlig. Men jeg fikk jo ikke gjort noen ting! Sitte på rompa og bompe ned trappa som en unge, halte og vralte rundt omkring, ikke bøye seg, ikke sitte sånn, ikke stå sånn ... jeg holdt på å bli sprø. Jeg har stor respekt for folk som klarer å leve med smerter.
Forresten - jeg kan bli veldig stressa av smerter. Feks da jeg fikk tidlige kynnere - kjempeplagsomt. En ting var at de var vonde. På en skala så var de ikke uutholdelig vonde, men det å tenke på at de oppførte seg ukurant i forhold til babyen gjorde dem vanskelige å takle. De kynnerne jeg hadde senest i morges var verre enn verst, men nå er det ikke like kritisk så da synes jeg ikke de er så plagsomme.
Jeg tror jeg må konkludere at det er stress jeg ikke fikser jeg. :rødme:
Det at noen tar smertestillende for menssmerter og andre ikke, handler like gjerne om at man kan kan ha menssmerter i sterkt varierende grad. I tenårene hadde jeg menssmeter like sterke som rier, mens de smertene jeg får nå er så nær som ikke-eksisterene og det er helt unødvendig å skulle ta noe for de.
Kanskje er det vel så viktig å ha høy tålegrense som smertegrense?
Jeg har menssmerter som er helt like de smertene man har ved fem centimeters åpning. De har jeg tålt i tre dager hver %&&¤# måned siden 1986 uten annet enn ibux.
Jeg har en selvoppfatning som tilsier at jeg er frisk og jeg tolker aldri smerter som særlig annet enn noe forbigående som jeg kan takle. Jeg kan ikke fordra tannlege, jeg er dritredd og synes det gjør utrolig vondt, men jeg går jo allikevel og gjør det jeg må. Men jeg klager, så klart, stille martyraktig liding er ikke noe for meg. :dramaqueen:
Du har menssmerter som er helt like de smertene du har ved 5 cm åpning. Jeg tror slett ikke det er likt for alle, altså. Jeg syns smertene fram til 5 cm åpning har vært like ille eller nesten verre enn hele resten av fødselen.
Jeg trodde det var sånn at rødhårede som regel hadde lavere smerteterskel jeg? (Rent statistisk).
Jeg tåler en god del. Tannlegen husker meg for det han kalte en "arkeologisk utgravning" (borring av DIGERT hull uten bedøvelse) og jeg vandret på shopping i byen 4 dager etter bukplastikk, var på skolen 5 dager etter hysterektomi osv. Jeg kan jo kjenne at det ikke er direkte smertefritt, men skal en del til før det blir uutholdelig. For meg er det stor forskjell på sårhet og forutsigbare konstante smerter og de som kommer brått og intenst av uviss årsak.
En lege jeg kjenner sier at første nyresteinsanfall gjerne blir rangert som det vondeste på jord, mens neste anfall ikke er like vondt. Det må jo henge sammen med at man ikke vet hva smerten skyldes og at smerte handler mye om at man kjenner årsak og forløp smerten?
Det aller vondeste jeg har opplevd var blindtarmbetennelse. Jeg lå i 10 dager og vred meg. Klarte såvidt å krype fra sengen til badet innimellom. Og ja, jeg var hos lege - flere ganger. Legen sa at det var bare omgangssyke og at jeg skulle drikke cola og spise tørre kjeks, så ble det nok bedre imorgen.
Objektivt sett er fødsel mye verre, men da visste jeg hvorfor det var vondt, at det sannsynligvis ville ende bra, og omtrent hvor tidsbegrenset det var.
Jeg vil tro det kan ha mye å si, ja. Jeg tror det var litt sånn med meg hvis jeg sammenligner mine to fødsler. Under fødselen med førstedamen ble jeg overrumplet over hvor vondt det var, jeg greide ikke å være konstruktiv, jeg greide ikke å formidle noe som helst og resignerte helt. Jeg var mer eller mindre i sjokk etterpå, og sverget på at jeg ALDRI skulle utsette meg for noe sånt igjen. Da Knerten meldte sin ankomst sto jeg på badet på sykehuset med full åpning, kraftige rier og vasket toalettet (urinprøvetaking og kombinasjonen stor mage og heftige rier er dårlig deal :knegg: ) 10-15 minutter før babyen var ute. Antakeligvis var smerten objektivt sett større første gang, men det kan umulig være hele forklaringen på at jeg var i så mye "bedre form" den andre gangen. Jeg håndterte den nok mye bedre fødselssmertene den andre gangen fordi jeg var forberedt på hva som ventet.
Jeg ser på meg selv som temmelig pingle i forhold til smerter, men det er veldig situasjonsavhengig. Har født fire barn uten smertestillende, men fy pokker så vondt det er. Jeg har helt panikk for smerter hos tannlegen, og synes sprøyter gjør skikkelig vondt. Allikevel er jeg blodgiver.
Jeg har kroniske smerter i anklene, det har jeg levd med siden jeg var lita og tenker ikke så mye på annet enn at jeg konstaterer at det er vondt.
Jeg tror egentlig jeg er ganske pysete.
Jeg tåler greit forventet smerte, hos tannlegen lærte jeg meg som liten en slags "ut av kroppen" flukt, og tyr til den om det blir vondt. Bruker kun bedøvelse på hull som er forventet å gjøre en del vondt å fikse. Og ved trekking selvfølgelig.
Jeg har lært meg til å tåle vanlige sprøyter, men synes veneflon er vond å sette.
Mildere smerte som f.eks muskelsmerter, hodepine eller menssmerter gjør meg irritabel, men jeg tar sjeldent noe for det.
Sparker jeg derimot borti en dørterskel for eksempel kan jeg reagere med sinne, og skrike ut eller slå til noe.:o
Har hatt epidural ved to av tre fødsler, men synes de var vonde alle sammen. Regner med å overleve uten smertestillende den fødselen jeg venter på nå. Såvidt, antakelig.
Konklusjonen er vel at jeg reagerer ulikt på ulik smerte.
Jeg vet virkelig ikke helt når det kommer til meg selv.
Jeg tror jeg har lav smerteterskel, men den har jo sjelden vært testet ut. Jeg gjennomgikk en bitteliten operasjon i våres. Den skulle bare gjøres med lokalbedøvelse og jeg fikk beskjed om at bedøvelsen kom til å være det verste ved hele operasjonen. Det var FEIL. Bedøvelsen kjente jeg knapt at ble satt, mens jeg synes selve operasjonen var helt avsindig vond.
Men så igjen har jeg brekt små ben i både hender og føtter som først har vært oppdaget lang tid etterpå når jeg har fått nye skader (tidligere idrettsutøver, ja). Og jeg fødte knerten uten noe ønske om epidural.
Så jeg tror for min del at det er forskjellige typer smerte som jeg reagerer forskjellig på. Det er vel også mulig?
Der har du meg også! Det har ikke skjedd at jeg har tenkt: "nå orker jeg ikke mer", tror jeg, hverken under fødsler, ekstreme tannpiner, etter mandeloperasjon, eller menssmerter som jeg både kastet opp og besvimte av. Og jeg står stort sett på gjennom det meste. Men jeg har jo generelt et stort formidlingsbehov, så jeg må få fortelle at jeg har det kjipt. :nemlig: For meg øker det tåleevnen betraktelig.
tatovering, sprøyter, tannlege osv bryr jeg meg ikke så mye om... Brudd i tåa gikk jeg med noen uker uten at jeg synes det var så ille, så jeg gikk fortsatt på ski og sånn :P
Menssmerter kan være verre enn en fødsel ja. Jeg husker jeg hadde noen helt grusomme, og de varte i dagevis. Min andre fødsel var tilnærmet smertefri i forhold.
:nemlig: Jeg har vært borti begge påstandene - både at rødhårede tåler smerte mer og at de tåler det mindre. Dette summeres elegant opp i denne artikkelen: "Rødhårede reagerer annerledes på smerte" (min utheving). :knegg: I artikkelen påstås det at rødhårede er
mer følsomme enn andre for kulde
mindre følsomme for bedøvelse gjennom huden
får mer vondt i tennene
Men også at rødhårede:
reagerer mindre på elektrisk støt
er mer mottakelig for bedøvelse gitt i blodet
reagerer sterkere på smertestillende piller.
Selv har jeg fått høre at jeg har ganske høy smerteterskel. Hmm. Faktisk har det flere ganger vært i forbindelse med fysioterapi og strøm. :eek: Nuvel. Det underslår ikke det faktum at jeg har tålt å bore tre tenner på rad hos tannlegen - uten bedøvelse. Og hvor tannlegen etterpå sa at hadde han visst at hullet var såpass dypt i den ene tanna, så ville han trukket.
Jeg konkluderer med at jeg på det tidspunktet tydeligvis hadde høy tålegrense. Nå skal jeg ha bedøvelse. Banna bein! :nemlig:
Hva er dette med rødhårete kontra alle andre egentlig? Akkurat som om alle andre er noen homogen masse. Rødhårete er mer mystiske og synes i mengden kanskje, men jeg tror nok at det er endel myter ute og går.
Ja, og angående det med menssmerter og fødselssmerter. Jeg tror egentlig ikke at smerteterskel har så mye med slikt å gjøre. Jeg har aldri hatt menssmerter. Det betyr ikke at jeg har en helt enormt høy smerteterskel. Jeg er bare tilfeldigvis bygd slik at mens ikke gjør vondt hos meg.
Vel, jeg kan fint gå med tannbetennelse lenge. Fordi jeg har så angst for tannlegen at jeg gjør hva som helst for å slippe å dra. :værsågod:
På den andre siden var det jævlig vondt å ta keisersnitt når epiduralen bare virket på ene siden.
Hm! Jeg tenkte kanskje det var slik at man kunne dra disse "er ikke unger avkommet til dyr, da?"-diskusjonene motsatt vei. :fossro:
:knegg: Jada, og jeg er jo litt enig. Men samtidig er det ofte flere ting som er, hva skal man si, "markører" for rødt hår. Ofte følges rødt hår av lys hud med lite pigment (som igjen lett følges av fregner), lyse kroppshår og ofte også sart hud. Så slik sett er kanskje rødhårede en mer ensartet gruppe enn andre hårfarger? I alle fall om de andre kategoriene er lyst blondt, mørkt blondt og mørkt/svart hår? :undrer:
De som er rødhårete på den måten at "man kan se det på et svart-hvitt foto" har en del felles genetisk. Link til artikkel.
Han som er redaktør for forskning.no skrev forresten en glitrende artikkel for et par år tilbake om dette med at svarte reagerer anderledes på medisin enn hvite, og dette var kjent men "hemmeligholdt" i ren redsel for rasisme.
Eg tåler dei fleste smerter greitt nok utan smertelindring, men ikkje i tennene. Der kjører eg på med bedøvelse for den minste ting. Det er muligens ein seinskade etter besøk hos skuletannlegen. :grøsser:
Jeg føler selv jeg takler det veldig dårlig. er kjapp til å ta paracet om jeg har vondt noe sted f.eks. Under fødselen(den siste, uten bedøvelse) følte jeg at jeg kom til å dø. Jeg kjeftet og bannet, hadde ikke kontroll... Etterpå når jeg snakket med jordmoren sa hun at jeg nok tålte smertene bedre enn jeg trodde, for jeg pratet og snakket jo igjennom dem og hadde jeg ikke tålt det godt så hadde jeg ikke "holdt på sånn". :knegg:
Veel, vet ikke helt om jeg tror på den der men...
Jeg er ganske dårlig på å ha det vondt tror jeg. Blir fort sutrete og synes synd på meg selv. Det rare er at om det blir skikkelig skikkelig vondt så holder jeg roen og blir helt iskald og fornuftig. Konsentrerer meg bare om å puste best mulig. Det vondeste til nå er nok albue fullstendig ute av ledd. Vondere enn rier. Blir kvalm bare jeg tenker på det.
I all verden. :knegg: Det er på ingen måte unormalt å oppi andel african americans, asian og caucasian i mange studier, i hvert fall hvis man diskuterer farmakokinetikk og -dynamikk. Vekt og alder også, så klart, det er jo mye større markører for det meste.
Jeg har for øvrig lest(TM) at andelen fattige afroamerikanere i kliniske studier som er gjennomført av USA er svært høy, fordi de i mindre grad har helseforsikring og dermed er mer villig til å få gratis forsøksmedisin. Dette gjelder særlig de store studiene ved sen fase i utviklingen, altså fase III-IV-studier (der er jo også risikoen vanligvis lav).
Det han påpekte var at det ikke var allment kjent at medisin virker forskjellig på forskjellige raser. For meg var det i alle fall første gangen jeg hørte om det. Jeg var klar over at en del sykdommer gir forskjellige symptomer avhengig av kjønn, men jeg var ikke klar over (før nevnte artikkel) at medikamenter kan være kjønnsspesifikke.
Farmakogenetikk inngår som regulatoriske studier ved godkjenning av legemidler (for legemidler det er relevant). Det er viktig fordi forskjellige etnisiteter kan feks ha forskjellige varianter av metaboliserende enzymer slik at opptak, distribusjon, metsbolisme og utskillelse kan variere, noe som kan medføre forskjeller i toksisitet og risiko for pasient.
Ja, OK. Jeg gir meg (under tvil!!!) på at det er allment kjent. (Innerst, innerst inne mener jeg at det kun er kjent for folk som kan skrive ord som metaboliserende enzymer. :humre: )
Tror jeg skal bedrive denne varianten heretter. Være enig utenfor parantesene, og fremdeles uenig inne i dem - da blir jo nettkarakteren min så og si et ekte menneske. :knegg:
Du tok ikke farvel med omgivelsene da. En venninne av meg begynte si "at om jeg dør så...." i fullstendig alvor. :knegg: Taklet kanskje ikke smertene så bra da. Hun trodde faktisk hun så døden i øynene.
Jeg tror også at redsel/usikkerhet relatert til smertene kan forsterke opplevelsen av smertene i ganske stor grad, og det merker jeg på meg selv også. Jeg har hatt noen store blodpropper i et par-tre halsvener og de gjorde så vondt at jeg ikke greide å sitte/ligge i ro (selv Ketorax tok kun smertetoppene og jeg har vanligvis god effekt av 1g Paracet), men jeg trodde smertene skyldtes muskelknuter så jeg var ikke redd mens det stod på. Ved en senere anledning fikk jeg på nytt vondt i samme område, bare at det også strålte ut fra brystet og da både jeg og legene mistenkte emboli ble min opplevelse av smertene ganske forsterket.
Men sånn generelt tror jeg at jeg tåler de fleste typer smerter ganske greit. Jeg har hatt en del egguttak med lite smertestillende og mange stikk (pga mange follikler) og tilhørende hyperstimulering uten at det har vært vondt. Dvs hyperstimuleringen har ført til store væskeansamlinger i buken som jo ikke har vært behagelige, men fordi jeg ikke har hatt vondt ble det heller ikke fanget opp at jeg var hyperstimulert i så alvorlig grad som jeg var før jeg ble ordentlig gravid og var på tidlig UL hvor eggstokkene ble målt til å være "godt voksne" i størrelse (minst 10x20 cm hver) og da jo etter at jeg ikke var så plaget av dem lenger så de var nok en del større tidligere.
Jeg har også hatt keisersnitt uten at magen var helt bedøvd (kjente når de snittet, sydde og reiv av teipen på operasjonsduken, men har muligens vært bedøvd lenger ned i lagene?), og ønsket ikke opiater i etterkant. Fikk 1 g Paracet og 1 Diclofenac på post-op'en, og den samme miksen da jeg følte meg noe obstipert dagen etter, men foruten dette tok jeg 1 g Paracet kun 2 ganger fordi jeg ikke hadde vondt. Det hadde de visst ikke vært borti før på sykehuset her, ifølge jordmoren, så de mente jeg hadde høy smerteterskel, og det kan nok stemme, men de har nok også gjort en veldig god jobb med skuren. Fikk forøvrig de samme tilbakemeldingene da jeg fødte tvillingene siden jeg ikke hadde vonde rier frem til epiduralen ble satt (prosedyre pga tvillingfødsel) ved 5-6 cm åpning, men til gjengjeld hadde heller ikke mamma vonde fødsler så jeg er nok heldig med genene. Til gjengjeld fikk jeg vondt av at epiduralkateteret hadde en krøll på seg som presset på noen nerver i foten, og det var så vondt at jeg nok hadde takket ja til amputasjon om jeg hadde blitt spurt der og da (uten at det nødvendigvis var en rasjonell løsning).
Jeg synes allikevel det er grisevondt å dunke tåen da, og tror jeg syntes det ikke akkurat var godt den gangen jeg fikk lilletåen knust. Og så har jeg grått en del kvelder når smertene relatert til bekkenløsning/-låsning har blitt for ille, for da er ingen stillinger gode og smertene hogger tak uten å gi slipp.
Tror kanskje jeg har grei/høy smerteterskel på de fleste traumesmerter, mens andre, mer dumpe, men vedvarende smerter får gjennombrudd etter en viss tid.
Har også hørt at jeg tåler smerter godt. Men vi er alle forskjellig og opplever smerten forskjellig. Har sett flere pasienter sier det har en smerte skala på 8 og de sitter og ikke har en mine i fjeset. Og andre som sier de har 6 og ikke orker noe pga smerter. Uansett er det en persons opplevelese av smerte. Men ikke lett å sette et tall på smerter alltid. :ja:
Altså. Sånne smerter som jeg har hatt under fødsel har jeg aldri hørt noen være i nærheten av å beskrive under menstruasjon. :gir meg søren ikke:
Men det hører muligens med til historien at jeg da har knallhardt induserte fødsler med drypp i puselanken, monitoreringsutstyr overalt og ingen smertestillende sånn stort sett, da? Jeg aner ikke hvordan vanlige fødselssmerter er.
Jeg har så godt som aldri menssmerter og de få gangene jeg har hatt det har jeg aldri hatt behov for smertestillende. Fødslene har skjedd uten smertestillende, men ved siste fødsel hadde jeg så vondt at jeg ba om epidural. Riene satt seg i ryggen så den verket noe inni hampetutten. (ryggen var sliten fra før etter en vektoppgang på over 30 kg og veldig mye satt foran på magen med stort barn, stor morkake og veldig, veldig mye fostervann) Jeg rakk forøvrig ikke epiduralen.
Det vondeste jeg har opplevd som ikke medførte et nyfødt barn var gallesteinanfallet jeg hadde forrige helg. (fikk ikke engang en nyfødt stein ut av det)
Har hatt det før, men langt fra så smertefult. ANfallet toppet seg vel etter 6 timer og da kaldsvettet jeg av smerter. paracet hadde ikke hjulpet, ei heller en 600 mg Ibux.
Jeg er veldig glad for romperakettene jeg har, for jeg har fått testet ut de pga gallesteinanfall.
(de virket bedre en de to sprøytene jeg fikk. eller så virket det sånn. Spesielt første gangen, men da tok jeg den 2 timer etter spørytene jeg fikk på legevakta)
Se bort i fra tannlege-påførte-ubehag, så takler jeg smerter veldig godt. Smerteterskelen er høy, har jeg fått høre fra flere hold. (Alt fra jordmødre til fysio og kirurgen som opererte skulderen min.)
[font=Comic Sans MS][/font]
Men det betyr ikke at behovet for å sutre etter litt medfølelse ikke er til stede enkelte ganger. :knegg:
Det tror jeg du har helt rett i. Når jeg relaterer det du sier til egen smerte, innser jeg at smertetaklingen min er bedre dersom jeg vet hvorfor jeg har vondt. Smerte jeg ikke ser noen hensikt med irriterer meg forøvrig mer enn smerte som har en funksjon.
Nå hadde jeg riktignok en fødsel jeg knapt tør snakke høyt om fordi ingen tror meg. Men da mannen og jeg satte oss i bilen på vei til sykehuset med førstemann i magen, var det for å få noe å sove på. Jeg hadde menssmerter/kramper som ikke ga seg, og hadde igangsetting neste morgen så jeg stresset fordi jeg følte jeg ikke fikk samlet energi til den forestående fødselen. Da vi kom på sykehuset insisterte jordmor på ta en sjekk før jeg skulle få noe sove på, og mens mannen lo høyt da jordmor utbrøt at jeg hadde 9cm åpning og bare en kant igjen ble jeg helt forvirret:confused:. Smertene som skulle følge var jo ikke tilstede, og jeg nektet å tro jeg faktisk var i fødsel. To timer senere var poden ute, og jeg var fortsatt kjempeforvirret og skjønte ingen ting.
Tror nok jeg generelt sett jeg har høy smerteterskel (i tillegg til at jeg var heldig med fødselen). Når jeg føler smerte blir jeg veldig fokusert på å puste dypt og at kroppen er avslappet, noe som kanskje tar fokuset bort fra smerten.
Smerte er jo på en måte kroppens forsvarsmekaniske; dens måte å si fra om at noe er galt eller noe skjer. Dersom jeg aksepterer smerten, fokuserer på å gi kroppen nok oksygen til å hele det som heles skal og jeg i tillegg slapper av i resten av kroppen slik at all energi kan gå til å hele, vil smerten bli mindre og vare kortere.
Innser det høres litt rart ut, men det hjelper ihvertfall meg :jupp:
Jeg er skikkelig pingle. Enda jeg er rødhåret. Men sprøyter går greit, de gjør sjelden vondt. Jeg har født en gang uten smertestillende, neste gang ble det epidural ( :hjerter: ) for å si det sånn.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
