Vi har et stort problem, nemlig besteforeldre som aldri passer barnebarn.
Vi har to gutter på 2 og 5 år, disse ahr sovet borte hos besteforeldre 3 ganger i løpet av disse årene.
Mine foreldre bor 300 meter fra der vi bor. Besøker oss aldri og svarer alltid negativt på forespørsel om pass av barn.
Vi forstår på måten de svarer på at de overhodet ikke har lyst.
De få gangene de har barna, skrytes det hemningsløst av det på facebook av mormor at nå er gullungene på besøk og det er så koselig..
Mine svigerforeldre bor 5 mil unna og har sett mer til barna, men av naturlige årsaker blir det litt vanskligere og sette de bort der for en kort periode.
Jeg og fruen har sågar ike vært på en eneste tur bare oss to siden vi fikk barn. Og det begynenr faktisk nå og tære på forholdet..
Vi har ikke tid til hverandre lenger, eneste som opptar oss er barn.
La meg legge til at det er ikke noen skikkelige urokråker av noen unger vi har. De er rolige begge to :-)
Siste eksempel er at vi hadde fått tak i noen etterlengtede konsertbiletter i oslo i juni. Men vi ender opp med nå og selge fruen sin bilett pga vi ikke får barnepass.
Ingen av våre venner har barn heller, og er slettes ikke innterisert :-/
Hva skal jeg gjøre ?
Har prøvd og ta det opp med mine foreldre, men ente opp med at modern ikke pratet med meg på 14 dager..
Innse at det er du som har fått barn - og at foreldrene dine er ferdig med jobben som foreldre?
Skaffe annen barnevakt?
Sette barna på kennel?
Jeg synes ikke du kan forvente at andre vil passe barna dine, men jeg forstår godt at du ønsker det i blandt. Det finnes kanskje andre i samme situasjon som dere - som heller ikke har barnepassmuligheter - og at dere kan ha bytteavtale en sjelden gang i blant?
Dere får være flinke til å være kjærester etter barnas leggetid.
Barnevakt er luksus. Det blir faktisk lettere når man har som utgangspunkt at besteforeldre ikke er til for barnepass. Man kan faktisk ikke regne med det. Min eldste er ni år. Vi hadde vår første barnefrie helg for en måned siden. Fantastisk deilig og jeg er veldig takknemlig for at foreldrene mine tok alle tre barna i fire dager, men vi kan ikke basere forholdet vårt på slike turer. Det må vi greie i hverdagen etter at barna er lagt og gjennom å ha et bra familieliv også med barna tilstede.
Ellers - 5 mil er ingen avstand hvis det er snakk om helgebesøk. Så hvis dere har villige besteforeldre 5 mil unna må da det gå an? Ellers er det vanskelig mens barna er små. Det er lettere å omplassere større barn for et par dager. Men betalt barnevakt er en mulighet for en helg eller to.
Hovedpoenget er å ikke tro det er normalen å ha mye barnepass av besteforeldre. Man må rett og slett ikke irritere seg over det, mangelen på pass er ofte et mindre problem enn skuffelsen over det man opplever som manglende engasjement.
Skjønner godt at dere trenger kjærestetid men det er jo ikke besteforeldrene sine barn.
Har dere prøvd og finne annen barnepass?
Sjekk på helsestasjon og i butikk, der er det ofte jenter på 16-18 år som stiller som barnevakt mot betaling. Husk da referenser!
Mine svigerforeldre bor 10 min unna med bil. De har aldri passet jentene, ikke en liten time engang. Når interessen ikke er der frister det ikke å spørre engang. For meg blir det helt feil å presse ungene på noen som ikke har lyst. Om behovet hadde vært så stort ville jeg sett meg om etter andre alternativer.
Vi har det på samme vis - ingen familie som er interessert i å passe barna våre. Så vi har funnet et vennepar i samme situasjon og bytter med dem noen helger i året.
Ellers gjør vi kjæresteting på kveldstid etter ungene er i seng.
Det er dessverre ikke alle besteforeldre som vil passe barnebarn. Sånn er det.
Og jeg skjønner godt at dere trenger kjærestetid. Derfor må dere finne alternative barnevakter. Da er det sannsynlig at dere må betale for det. Mitt forslag er å høre med assistentene i barnehagen. I begge barnehagene ungene mine har gått så har noen av assistentene tatt på seg betalte barnevaktoppdrag. Da er det noen ungene allerede kjenner godt.
Da må dere bare skaffe en barnevakt som er nærmere. Har ikke barna noen venner? Hva med å høre med de foreldrene om de er vil byttelåne barn noen ganger? Det finnes mange muligheter. Hva med å annonsere etter reservebesteforeldre?
Man kan ikke forvente at besteforeldrene skal stille opp. Man kan håpe at de gjøre det. 5 mil er forøvrig ikke så langt. Vi har like langt til ene settet med besteforeldre og det er ikke noe problem.
Kanskje dere har noen fornuftige yngre kusiner/fettere/andre slektninger som kunne tenke seg å passe barna (en kveld) mot betaling?
Ellers så må jeg jo si meg litt enig med Bauche. Jeg forstår at det både er sårt at foreldre ikke vil passe barna og jeg forstår godt savnet etter litt alenetid. Men dessverre er dette en bonus man ikke kan ta for gitt. Om barnevaktene ikke står i kø, må man nesten se om man har midler til å leie inn hjelp av og til.
Jeg forstår frustrasjonen din, men likevel lar jeg meg overraske litt, altså. Dere har fått barn, foreldrene dine er som de er og du kan ikke regne med noe. Det er bare sånn det er. Du kan bli skuffet, ja, men du kan ikke forvente noe. Det er mange som ikke har vært på kjærestetur etter at de ble foreldre, spesielt når den eldste bare er fem.
Det er da ingen selvfølge at besteforeldre skal ønske å være barnevakt? Jeg ville nok blitt litt skuffet pga manglende interesse i barna om det var sånn at de også så lite til dem, men å være skuffa fordi jeg ikke fikk fri? Neh. Syntes ikke jeg kunne blitt det.
Problemet deres er at dere ikke har barnevakt. Det kan løses forholdsvis enkelt. Man kan ikke forvente eller kreve av besteforeldrene at de skal passe barnebarn.
Dessuten er minsten liten ennå. Det kan være ting bedrer seg betraktelig når dere kan stille med barn uten bleier og med språk. Noen besteforeldre er så til de grader ferdige med babyfasen.
Den besteforelderen som bodde nær oss har heller aldri vært interessert i å være barnevakt. På den andre siden bor besteforelderen 50 mil unna. Har vi hatt behov av barnevakt så har vi reist dit med ham først. Ellers så har vi tatt ham med. Jeg tror bare at det er å akseptere eller å kjøpe inn barnevakt om det er mulig (f.eks. noen fra barnehagen).
Og 5 mil er ikke lange veien det hvis de sier ja og dere virkelig trenger kjærestetid. Det er for langt for to timer fri til en kino tirsdag kveld, men i helgen er det vel mulig?
Kjærestetid kan være så mangt, det trenger jo ikke være en weekend, to timer på en kafe er langt bedre en ingenting.
En liten avsporing, jeg og mannen hadde en av de beste kjæresteferiene våre i sommer, med barn. Vi var to uker på Tenerife, og brukte alle muligheter til å være kjærester selv om gutta var i leiligheten sammen med oss. Når er jo gutta mine litt større, så det er lettere nå enn tidligere.
Det jeg føler er trist her, er jo at dine foreldre ikke vil se barnebarna sine. Jeg hadde blitt skrekkelig såret om mine foreldre eller svigerforeldre følte det på den måten.
Siden ingen av vennene dere har egne barn er dere kanskje ganske unge? Da forstår jeg at det er ekstra tøft at egne foreldre ikke stiller opp. Men slik er det altså. Dere får prøve å gjøre det beste ut av det hele, og heller snike dere til noen ekstra timer i hverdagen. Kanskje ta en fridag hvor dere sender unger i barnehage (eventuelt også på skole), og så har dere en skikkelig voksendag sammen?
Jeg forstår godt at man kan ønske seg besteforeldre som har kapasitet og lyst til å være masse sammen med barnebarna sine. Både for barnepassen sin del, men også, selvsagt, for barna sin del. Tid med besteforeldrene mine er noen av mine beste barndomsminner.
Når det er sagt: barna er små. Man kan nesten ikke forvente at alle orker å ta på seg ansvaret for en 2-åring. folk har ulik kapasitet, og eldes også veldig ulikt.
Hva med å droppe det litt kravbaserte fokuset på at "VI trenger barnepass!" til et fokus på hvordan dere kan tilrettelegge for et godt forhold mellom foreldrene dine og barna?
Og så er det veldig lurt å bygge seg et hygge-og-nytte-nettverk, for eksempel med andre barnehageforeldre. Der dere etterhvert kan ha små venner på overnatting, og sende deres egne på overnatting en annen gang. Noen som har lyst til å ha med deres barn hjem på besøk en ettermiddag, og der dere inviterer med dere hjem deres barn en annen gang.
Besteforeldre er like forskjellige som mennesker ellers. Vi har tre besteforeldrepar (jeg har dobbelt sett svigerforeldre), der det ene paret stiller som barnevakter om det trengs, mens de to andre ikke har passet barna våre så mye som et sekund.
Jeg tenker ikke så mye over det, for besteforeldre er ikke forpliktet til å være barnevakter. Det er selvsagt litt sårt at de ikke ønsker å se barna våre mer enn de gjør, men det er mest deres tap. Og jeg er vel av den formening at besteforeldre som ikke egentlig er interessert i å være barnevakter, heller ikke er egnet som barnevakter.
Vi har funnet ut at vi kan skape vår egen "familie", og har venner og naboer som står hverandre vel så nært som mye av "kjøtt og blod". Og som er oppriktig engasjerte i barna våre, og vi i deres.
Jeg tror på mange måter den enkleste måten å overleve småbarnsperioden på er å akseptere at det er dere som har fått barn, ikke familien deres og ikke vennene deres. Barna er deres ansvar, om venner og familie vil passe dem i blant er det bonus. Vi har hatt en frihelg uten unger siden eldstemann ble født for snart 13 år siden, det er helt greit. Vi kunne sikkert skaffet oss mer om det hadde vært om å gjøre - men vi har i grunn valgt å ha ungene med på det meste. Heldigvis har vi min svigerfar i nærheten, og han er behjelpelig med å se etter ungene en time eller tre en gang i blant sånn at vi får logistikken til å gå i hop når jobb, aktiviteter og livet forøvrig kolliderer.
Hvis jeg var dere hadde jeg sett meg om etter en barnevakt som dere kan betale, det er ofte like greit som å stange mot motvillige besteforeldre vil jeg tro. Og det er sikkert en fattig trøst nå - men det er ikke mange år til det blir mye, mye bedre. Snart kan de være alene når du tar en kjapp tur på butikken etc. Bare sånne småting hjelper - så det er håp der framme i det fjerne ;-)
Det kan jo være mange grunner til at besteforeldre ikke ønsker å være barnevakt, men jeg synes det er trist om de ikke viser interesse for barnebarna. Det er realt nok å ikke orke å passe småbarn i timesvis, men det går fint an å vise interesse for barna likevel.
Jeg er enige i at man ikke kan forvente at besteforeldre skal passe barnebarn, men likevel synes jeg det er rart at de ikke vil bruke tid på barnebarna, litt synd faktisk. Vi er kjempeheldige og har begge sett besteforeldre innen 30min på hver sin kan av byen og de har ham mer enn gjerne og helt ærlig så synes jeg kanskje det er litt rart at de ikke kan stille opp en gang imellom.
Får håpe dere finner på noe sammen
For meg så høres det helt normalt ut at besteforeldre ikke stiller opp og passer unger. Ungene går kanskje i barnehage? Skaff dere et annet nettverk med foreldre fra barnehagen og dere kan bytte på ungene ved behov for en kveld fri? Ta vare på kvelden etter at ungene har lagt seg og sett av tiden til bare dere og lag litt god mat for eksempel?
Barnevakt er luksus her i huset også, vi er mere avhengig av å gjøre ting hver for oss for at det ikke skal bare bli hjem og unger hele tiden. Koselig å få litt tid sammen alene en sjelden gang, men det hjelper faktisk veldig på humøret (noe som også er positivt for forholdet) og få påfyll fra andre steder som en vennekveld eller liknende. Da må en gjøre ting litt hver for seg også for å få det til, så får dere heller nyte de få gangene dere få alenetid sammen.
Hvor står det at besteforeldrene ikke vil se barnebarna? Jeg trodde problemet var at de ikke ville passe dem, ikke det at de ikke ville se dem. En ganske stor forskjell spør du meg.
Barnevakt og dedikerte besteforeldre er en luksus som er urettferdig utdelt. Vi er heldige og har besteforeldre som stiller opp, men som i de første årene bodde langt unna: 13 mil og 13 mil og en flytime unna. Gutta fikk innimellom en helgetur til de som bodde nærmest. Da kjørte vi halveis for overlevering, og alle koste seg.
Til hverdags brukte vi pålitelige ungjenter som fikk betalt for å sitte barnevakt.
Enig. Og jeg synes ikke det er så grusomt, det krever litt overskudd å passe andres barn, selv om det er barnebarn (vil jeg tippe, har ikke egne barnebarn).
Min mor er ikke den flinkeste til å stille opp i forhold til barnebarna sine, så jeg kan skjønne at det føles sårt. Det er ikke bare det at man kan trenge en barnavakt i ny og ne, men også et ønske om at barna skal ha et godt forhold til sine besteforeldre.
Det overrasker meg litt at flere sier man bare kan skaffe seg et annet nettverk eller betale en barnevakt ...
Det er vel ikke nødvendigvis bare - bare???
Jeg hadde ikke funnet "noen andre" som barnevakt hvis ikke besteforeldre og søsken kunne stilt opp nå og da. Da hadde vi ikke hatt noen til å passe gutta.
Ingen som sier det er bare-bare. Men, man kan sette seg ned å være lei for alt som ikke er slik man skulle ønske, eller man kan forsøke å gjøre noe med det? Vi ønsket oss et sterkt og tett nettverk rundt oss og barna. Vi har jobbet hardt for å få dette til, og nå nyter vi "fruktene" av det arbeidet. Det gir oss så mye, både barna og oss voksne.
Og da snakker jeg ikke egentlig om barnevakt, selv om dette også er lettere med en større krets.
Beklager at jeg var utydelig. Jeg mente vel "se barnebarn" som i "treffe dem for å bli kjent med dem og ha litt med dem å gjøre". Det er også mulig jeg tolket Wishmasters "Vi forstår på måten de svarer på at de overhodet ikke har lyst." litt mer negativt enn det var ment?
Som andre her nevner, kan besteforeldre være noe helt fantastisk for barnebarna. Og motsatt. Barnebarn kan være en helt fantastisk ressurs for besteforeldre. Derfor syns jeg det er synd at besteforeldrene - ut fra hvordan jeg tolker dette - ikke ser ut til å ønske å være viktige personer i barnebarnas liv.
Nå vet jeg selvsagt ikke hvordan Wishmaster har det med sine foreldre, men ut i fra at moren hans ble sur og ikke ville snakke med ham på fjorten dager antar jeg at det forholdet ikke er av en slik art at de støtt og stadig stikker innom med ungene. Men, selvsagt, det kan være jeg tar feil.
Nei, det er ikke bare, bare. Vi har ingen besteforeldre som stiller. Hun er nå syv år og har ikke vært der mer enn en natt og da var det krise fordi mannen min var i en trafikkulykke. Nå har vi etter mye "arbeid" fått det til. Hun er som sagt syv, og først nå har vi mulighet til barnevakt, dette i form av en mamma i en vennefamilie, da bytter vi tjenester, vi får barnevakt, og vi hjelper de med noe annet.
Her er jeg uenig med deg. Som du sier har man ingen rett til å kreve hjelp, men jeg syns godt man har rett til å være sår over at besteforeldre ikke stiller opp for barn og barnebarn. Så absolutt. Jeg forventer faktisk at man i en familie stiller opp for hverandre, og jeg kan ikke for mitt bare liv forstå at besteforeldre ikke gidder å passe barnebarna en sjelden gang. Virkelig ikke.
Klart barnebarn er en gave, men verden er da full av mennesker som ikke vet å sette pris på det de har. I alle aldre og faser av livet. Jeg vet godt at det er sårt med uinteresserte besteforeldre, men hva som er å vise interesse er gjerne ikke avklart mellom generasjonene. Og det er mulig jeg er enkel, men jeg tenker som så at ønsker man seg noen som er engasjert i barna, og dette ikke er barnas besteforeldre, så får man lete etter noen andre. Tusenvis av mennesker rett rundt dørene til de fleste.
Jeg forstår godt at dere blir frustrert. Men personlig ville jeg aldri kjøpt billetter til noe før barnevakten var i boks!
Nå vet ikke jeg hvilke forhold dere har til deres foreldre, eller hvilke fysisk form de er i. Men man kan likevel ikke kreve at de tar barna en hel helg. SYns man kan forvente at de sitter barnevakt innimellom, men dessverre er det ikke alltid slik det blir. Er i ganske lik situasjon selv og syns det er kjempefrustrerende å få så lite delaktighet fra besteforeldrene. Men det er tross alt deres liv, og de må få bestemme selv.
Eg forstår rett og slett ikkje samanhengen i foreldre, svigers, mormor og fruen her, med mindre HI også er dame. Og det er jo meget mulig. :knegg: Og sannsynlegvis lite relevant for sjølve spørsmålsstillinga, men eg måtte berre få det ut. :rar:
:nikker: Vi har aldri belaget oss på å legge opp livet med å være avhengig av andre. Ingen barnevakt her, - kun tilreisende noen ganger i året. Sånn er livet, barna var vårt valg, og livet er som det er. Noen har bedre forhold til foreldrene sine enn andre, noen involverer seg og andre ikke. Så legger man opp ting litt deretter. Vi har 3 som bryr seg og 1 som ikke gjør døyten for å bry seg, og sånn må det bare bli. Da forholder vi oss til de som bruker tid på oss, og proriterer også disse tilbake.
Jeg og grublet litt på dette og konkluderte med at det er to mammer.
Men uansett, barnepass er luksus og 5 mil unna besteforeldrer som villig passer er da ingenting, 50 mil derimot er upraktisk, men det også går om man bare planlegger.
Nope. HI omtalar si mor som mormor. Det fungerte for meg heilt til h*n nevnte fruen. Men, det er jo også greit at hi er dame altså. Eg taklar det. :jupp:
De kan da bli kjent med barnebarna sine selv om du ikke passer dem? :confused: Som sagt så passer ikke svigers mine barn, men de kjenner dem da og har da noe med dem å gjøre. Jeg synes fortsatt forskjellen er stor.
Jeg er helt enig med deg i dette. Som et resultat av en slik tankegang forstod jeg en gang for ganske mange år siden at jeg faktisk ikke hadde familie. Det å innse det ble et skritt på veien videre.
Til HI vil jeg si at dere jo har lært til en senere anledning at det ikke er spesielt lurt å kjøpe billetter og beregne at ting ordner seg. Neste gang er det sikkert greit å gjøre det i motsatt rekkefølge.
Jeg synes jo at besteforeldre må bestemme selv om de vil passe barnebarna. Og det avhenger jo av helsen deres og sånne ting.
Men om det på en måte ikke er noe i veien for at de kan passe barnebarna og at de ikke har lyst? Den har jeg faktisk marginalt med forståelse for altså. Om man ønsker å bli kjent med barnebarna og ha en selvstendig relasjon med dem, så må man ha alenetid med dem. Så om man bare ønsker å komme til dekket bord og bare se dem innimellom så må man skjønne at de barnebarna kommer neppe til å ta noe særlig kontakt når de blir store.
Familier hjelper hverandre, og om vi ikke får hjelp til barnevakt, så får ikke gamlisene hjelp når de blir litt eldre. What comes around goes around.
Selvsagt kan man gjerne hevde sin rett til å være sår, men jeg kan ikke se at det har noe for seg i lengden. Jeg tror ikke det gjør besteforeldrene mer gira på å være barnevakter, hvertfall.
Mulig jeg er naiv, men når den tid kommer, så sant jeg er i stand til det, så har jeg tenkt å vise mine barn at jeg er laget av helt annet materiale enn enkelte andre de kjenner. Jeg kommer til å hjelpe besteforeldregenerasjonen med det jeg kan, uavhengig av hva de har tenkt å bidra mens de kan. What goes around, comes around, ja. Og jeg vet hva jeg har lyst å sende rundt.
Ok, fint det. Jeg kommer ikke til å tenke at vi skal knekke nakken på å hjelpe de eldre slektningene som aldri hjelper oss, som er sure når vi ber dem om noe og som generelt bare er drital. Jeg synes det er helt greit at barna mine lærer at om man skal ha kjærlighet og støtte så må man gi noe selv også.
Men jeg vil heller ikke være med på en runddans av evigsåre følelser, bitterhet og misnøye. Selvsagt kan man lære barna at man må gi for å få, men jeg synes også de kan lære at noen ganger har det faktisk verdi å være den som strekker seg lengst og gir først. Men det skal sies at det ikke er snakk om folk som oppfører seg direkte ufint.
Jeg er helt enig i at det er pussig at foreldrene dine knapt vil se barnebarna sine, men det kan ikke dere gjøre noe med. Det er ikke besteforeldrenes plikt å passe barnebarn, men det er klart det er litt rart at de knapt kommer på besøk heller. Dere får finne noen andre som barnevakt, ellers er jeg enig med dem som sier at man får prøve å være kjærester hjemme.
Jeg skjønner ikke helt at 5 mil er noe hinder for barnevakt da. Mine foreldre bor 3 mil unna, og passer ofte ungene. Det er ikke noe problem å kjøre til og fra dem. 5 mil er da ikke SÅ mye lenger.
Evigsåre følelser, bitterhet og misnøye? Da tror jeg vi snakker om forskjellige ting.
Det jeg snakker om er at om besteforeldre i praksis aldri hjelper til og har lite kontakt med barnebarn er at de må forvente en viss distanse, en kjølighet.
Kjærlighet og nærhet kommer av at man gjør ting for hverandre. Om man ikke er med på den kontrakten så får man ikke noe tilbake heller. Jeg synes det er helt greit og naturlig at de besteforeldrene som hjelper til og deltar i livet til barn og barnebarn får en helt annen kontakt, og det gjelder også tilbake når de trenger hjelp.
Jeg må si at jeg syns det er trist at besteforeldre ikke ønsker å passe barnebarna sine. Jeg sier ikke at man skal forvente det, men man ønsker jo gjerne det både for forholdet barnebarn-besteforeldre og forholdet far-mor.
Men du sier at dere har besteforeldre 5 mil unna som er mer enn villig til å passe? 5 mil er da ingenting. Ihvertfall ikke når man snakker en overnatting. Før vi flyttet bodde svigers 10 mil unna, det var ikke noe problemer å kjøre storebror dit for en dag eller to.
Vi aleneforeldre må ha barnevakt for enhver ting vi skal gjøre uten barn. Det betyr at jeg har barnevakt flere ganger i måneden, noe jeg betaler en flott jente 100 kr/t for. Sett opp lapp på nærmeste vgs (evt u .skole). Tjenester koster.
Alternativt finn en familie i samme situasjon, og bytt barnevakttjenester (bhg. er et fint sted å begynne, lapp på helsestasjonen el.l.). Så får barna gode venner i samme slengen.
Det går forresten an å ha lyst til å se barnebarna uten at man nødvendigvis ønsker dem på helgebesøk uten foreldre som toåringer heller. Og enkelte besteforeldre vil ha kontakt med ett barnebarn i gangen. Dette er kjipt for foreldrene som ikke får avlastning, men trenger ikke være verre for barnebarna. Jeg skjønner heller ikke helt familier som ikke hjelper hverandre, men jeg tror likevel at hvis man er utstyrt med slike foreldre er det beste man kan gjøre å tenke at sånn er det, da må man ivareta parforholdet uten å reise bort uten barn i noen år. Det går fint det også.
Jeg må innrømme at jeg forventer litt av mine foreldre. Ikke bare forventer jeg at de stiller opp for barnebarna sine, men jeg forventer at de stiller opp for barna sine.
Samtidig blir det feil å si forventer. For det å stille opp er det å være en del av familie, man gjør det ikke av plikt, men fordi man ønsker. Ønsker å ha gode forhold både til barn og barnebarn. Jeg ønsker å ha godt forhold til foreldre, svigerforeldre, søsken ++ Og stiller selvfølgelig opp for dem når det måtte være. Jeg prøver å strekke meg lengst mulig for at de rundt meg skal ha det bra, og slik er jeg vant med at min familie er også.
Jeg har også tenkt å vise mine barn at jeg er av et helt annet materiale enn enkelte og noen. Dette skal jeg vise dem gjennom at de skal se hver eneste dag så lenge jeg lever at de er min høyeste prioritet og mest forpliktende prosjekt og at de kan stole på meg fullt og helt. Både som barnevakt og som det aller meste annet. Dette går veldig fint til tross for at jeg ikke har planer om å ta vare på gamle foreldre som ikke har gjort noe godt for noen i hele sitt liv.
Selvfølgelig er det lov å være sår hvis man har foreldre som er sånn passe uinteresserte i barnebarna sine, men det er jo også ofte sånn at noen har større forventninger til hvor mye besteforeldre bør stille opp enn andre. Jeg personlig grøsser litt når jeg hører om folk som plutselig synes det er kjempepraktisk å flytte nært foreldrene sine etter å ha fått fire barn på tre år. Stakkars besteforeldre, tenker jeg da. Jeg kjenner flere som etter min mening utnytter sine altfor snille foreldre til barnepass. Når det er slik at far og mor har tre frihelger i mnd mens bestefar og bestemor har en, synes iallfall jeg det begynner å skurre litt.
Selv fikk jeg det bedre når jeg aksepterte at ene paret med besteforeldre hadde andre prioriteringer enn barnabarna. Litt skjevfordeling var det også mellom de ulike barnabarna (mulig det er det idag også, men jeg irriterer meg ikke over det). Nå skal ikke vi klage da det andre besteforeldreparet stiller opp på en utrolig måte. De ringer dem for å høre hvordan det går, mikser kusiner og fettre på overnatting bare fordi de ønsker, ikke fordi vi trenger barnevakt.
Nå har vi på ingen måte dårlig kontakt med noen av besteforeldrene. Når det først er besøk, så er de tilstede. Men vi prøver alltid å finne andre løsninger før vi spør dem. For oss handlet det om å akseptere at slik er det.
Og selv med besteforeldre som stilller opp når de kan, så har vi bygget et nettverk rundt oss og har da andre som kan avlaste også.
Det er jo forskjell på besteforeldre også. Jeg kjenner et besteforeldresett som spurte pent sønn og svigerdatter om å få bosette seg så nær dem som overhodet mulig. De kunne ikke tenke seg noe mer supert enn om barnebarna ville komme innom etter skolen på brødskive og leksehjelp etter skolen. Gjerne hver eneste dag. De sa selv at de var helt tussete over barnebarna sine - og foreldrene syntes det var greit de også.
Men man kan jo ikke forvente sånne besteforeldre. (Jeg kunne ikke ønsket meg sånne heller til mine. Jeg er storfornøyd med svigermor i Syden og mine foreldre på Jupiter.)
Jeg syns det er lov å være litt skuffa når besteforeldre skryter på facebook av hvor hyggelig det er med barnebarna, men ikke viser interesse overfor de som evt kunne trenge den interessen ...
Besteforeldre er ikke hva de engang var ... :sukk:
Jeg kjenner ingen som har det sånn faktisk. Er det vanlig altså?
Jeg tenker at det er den eldste generasjonen som har hovedansvaret for å danne gode relasjoner jeg. Om jeg vil ha en god og nære relasjon til mine nieser og nevøer så er det jeg som må holde kontakten med dem når de er små, det er jeg som må invitere på overnattingsbesøk og gjøre ting med dem. Jeg kan ikke forvente at når de blir voksne at de skal ta mye kontakt, jeg får heller håpe at jeg har bygget en relasjon som gjør at de har lyst å ha kontakt med meg, men jeg kan ikke kreve det.
På samme måte, om jeg er så heldig å få barnebarn, så kan jeg ikke forvente at de skal sette av tid til en bestemor som ikke har vært nær dem i oppveksten. Om jeg ønsker at de skal huske på meg når de blir voksne så betyr det at jeg må bygge mine egne relasjoner med dem. Det betyr i praksis at man tilbringer tid. Å bygge en relasjon med et barn betyr alltid at man bruker tid sammen med det. Det er ingen snarveier til det.
Jeg kjenner noen som har så mye pass, faktisk vesentlig mer, som det rine beskriver. Men det er jo ikke så vanlig akkurat da. Besteforeldrene er ikke akkurat veldig happy for arrangementet heller.
Jeg er enig i at man kan uttrykke kjærlighet på mange måter, og jeg synes ikke en måte nødvendigvis er bedre enn en annen.
MEN jeg er helt enig med Esme i at hvis man ønsker seg en bra relasjon til familien, så må man legge ned en innsats. Jeg kjenner flere som mener at "familie trenger man ikke å pleie eller være grei mot, det holder at man er familie". Det fungerer etter mitt skjønn dårlig.
[quote=Esme;2806826]Jeg kjenner ingen som har det sånn faktisk. Er det vanlig altså?[//quote]Jeg vet om tilfeller jeg også, men det er ikke vanlig. Det kan jeg ikke tenke meg.
Hos oss bor svigermor og svigerfar 2 km unna oss, de passer barna til svigerinne, men våre blir kun passet i et nødstilfelle der vi begge to må på et foreldremøte eller noe. Våre barn har overnattet hos bestemor og bestefar en gang, det var da jeg var på sykehuset og fikk minstemann, reiste hjem fra sykehuset dagen etter og tok barna hjem. Når det gjelder mine foreldre så bor de 200 mil unna, men de passer på å ha barna i to-tre dager hver sommer slik at vi kan finne på noe uten barn. Jeg klager ikke, vi har det egentlig fint, tar med ungene på det vi gjør. Hos oss er det ungene som legger merke til hvem som får lov å ligge hos bestemor og bestefar og det er jo litt synd.
Mamma og pappa passer ungene til brødrene mine veldig ofte. Så ofte at jeg kvier meg for å spørre de få gangene det er aktuelt for oss. Mamma vet at jeg nesten ikke spør pga det, så hun spør heller om å få ha de noen ganger. Brødrene mine eier ikke antenner på dette området.
Jeg synes familie kan være vanskelig å forholde seg til fordi jeg merker at jeg har forventninger til dem. Mine forventninger til min svigermor endret seg da jeg ble mor selv. Jeg hadde på mange måter en forestilling av at hun skulle være like opptatt av mitt barn, sitt barnebarn som det jeg selv var.
Etterhvert som jeg opplever at hun er mer opptatt av å være hipp og kul enn å være bestemor må også jeg justere mine forventinger til henne. Jeg kan ikke regne med henne som barnevakt og jeg forholder meg helt greit til det. Men det blir som esme sier en kjølighet, en distanse og det anser jeg som hennes valg og beslutning. Hun må selv få bestemme hvilken relasjon hun ønsker å ha til sin familie.
Og la meg understreke at hun på ingen måte er ille, hun er tvertimot ekstremt hyggelig, men vi er bare ikke førsteprioritet i henne liv og det merker vi da selvsagt også at vi ikke er.
Jeg tror at mange i besteforeldregenerasjonen har jobbet mye og stått på gjennom livet. De har nå en anledning til å realisere seg selv og ha sin andre ungdom (sitat svigermor) som de ikke har hatt tidligere i livet.
Selvrealiseringen de nå føler at de kan oppnå blir da så altoppslukende at barnebarn og alder blir litt i veien.
Jeg tror det kan være en fordel å få realisert selv selv litt i yngre år før man får barn og barnebarn. Mulig at vi da kan eldes med litt mer ro i rumpen.
Veldig enig.
Jeg har dobbelt sett foreldre, og på den ene siden stiller de opp og spør om å få låne unger langt mer enn vi trenger, men jeg er virkelig glad for at de har lyst til å involvere seg så mye som de gjør. Det er også helt naturlig for oss å stille opp og hjelpe med praktiske ting uansett hva det måtte være, faktisk er det en glede å få lov til å bidra.
På den andre siden er det liten interesse, mulig fordi de har et fast barnerom innredet til mine søskens barn og jeg kan vel knapt huske å ha hørt om en uke uten at de andre barnabarna har overnattet en eller flere dager. Det er veldig sårt for meg å høre om det hele tiden, spesielt fordi vi bor like nært som de andre og det er ingen logisk grunn til forskjellen. (Vel, joda, en logisk grunn er det jo, og det er jo at jeg er "barnet fra første ekteskap" og passer vel ikke inn helt.)
Vi prøvde å stille opp og tilby oss å hjelpe med både det ene og det andre, for å prøve "niobe-taktikken" men den gikk rett i bøtta gitt. Nå har jeg bestemt meg for å ta det som det er, ungene mine har heldigvis et sett besteforeldre som de får et nært og godt forhold til, og så har de ett sett som når jeg sier "ska vi reise til Bestefar og Bestemor?" får til svar: "HÆ? Hvem? Åja, han med katt?" Det sier vel sitt om hva slags forhold de har.
Sånn i anstendighetens navn vil jeg nok bidra med noe hjelp og støtte selv dersom det ikke har gått begge veier, dersom jeg kan. Men villigheten til å tilrettelegge påvirkes selvsagt av hvordan relasjonen har vært.
Det er vel ikke bare, bare å skaffe ekstern barnevakt. Men det er jammen ikke umulig heller. De vi har brukt har vi spurt og betalt, det er ikke alltid så mange som tilbyr seg, men flere svare ja dersom man spør. Vi ha også byttet tjenester med andre småbarnsforeldre.
Mine foreldre er interessert i barna, er sammen med dem når de er her, og glad for besøk. Men de bidrar ikke mye i form av hjelp og avlastning. De begynner å bli gamle, de har begrenset kapasitet, mamma lever med kroniske smerter, og pappa er så surrete at jeg ikke betror ham alene med dem i noe særlig tid om gangen. Det er jeg virkelig ikke hverken sår eller bitter for. De har stilt opp noen få ganger, men de blir helt utslitt av det. Til og med om det bare er ett barn. Men de elsker barna og barna elsker dem. Hjelp av besteforeldre syns jeg faktisk bare er en bonus.
Barnas farmor har en enorm kapasitet, selv om hun jobber fullt, og lever for å hjelpe andre. Den hjelpen setter vi selvsagt kjempestor pris på. De bor langt unna, men er her så ofte som de kan, og vi føler oss veldig prioritert og ivaretatt. Vi er heldige! (Så vi har altså 1 av 4 besteforeldre som er til hjelp)
Jeg følger litt med her, siden jeg snart er i den kategorien selv. :sparke:
Jeg har ikke besteforeldre til mine her jeg bor, og har ikke hatt så mye hjelp derfra iom. at det er snakk om reiser, inkl. ferjer og tidsaspektet det medfører. Dog har de alltit stillt opp om det er siste utvei. Siste utvei er min ordlegging, siden det må planlegges med reiser om vi har reist dit med de, eller de har kommet her. Det må også planlegges med tilbakelevering.Jeg har heldigvis opparbeidet meg et godt nettverk her jeg bor ila de 24 årene jeg har vært mamma. Noen helger har vi dog avtal fremover, der minste skal til mamma ila sommeren/høsten.
Slik vil det nok bli når jeg blir bestemor også. Siden barnebarnet bor langt unna, så kan jeg ikke delta i det daglige og avlaste/passe en kveldsstund på sparket. Ferjer er noe herk å være avhengig av. :mad:
Joda, det er ikke så farlig å få et ´nei´ på et evt spm om barnevakt. Det er bare det at det kunne ikke falle meg inn i måneskinn å spørre ´hvem-som-helst´! Som en annen skriver, tusenvis av andre mennesker rett utenfor døra.
Om barna mine skal overnatte hos noen, evt være hjemme uten oss skal jeg kjenne vedkommende rimelig godt.
Mulig jeg misforstår her, at ting skal leses annerledes, da må noen forklare.
Ingen bryr seg om en bestefar dem ikke kjenner, men jeg er på linje med Safran, det er lov å til en viss grad forvente at familie stiller opp for hverandre.
Har dere ingen venner som dere bruker å besøke/få besøk av som familie? Det er sånne venner vi har spurt om å være barnevakt. Da kjenner de ungene, og ungene er trygge på dem. Man spør jo ikke en tilfeldig person på gata, det hadde vært rart.
Jeg er i samme situasjon selv. Svigers 10 minutter unna, men det er nå over 2 år siden barna har vært der på overnatting eller besøk uten oss. Jeg tenker ikke så mye på at jeg og mannen skal ha "fri", men det at jeg synes det er sårt at de ikke engang kan ta initiativet til å ta dem med på kino, tivoli eller lignende en gang i skuddåret!
Jeg jobber i barnehage og ser daglig besteforeldre hente og levere barn, spesielt i helgene. Da er det ekstra sårt å tenke på at det aldri vil skje med oss. Minsten hadde jo vært så utrolig glad om bestefar eller bestemor kom og hentet ham en dag, mer skal det ikke til.
Det verste er allikevel alle lovnadene. De lover og lover, spesielt svigerfar. Nå de siste par gangene vi har vært der, har han sagt til eldste at han skal ta henne med til Italia snart. For det første er det 100 % uaktuelt at han tar henne med seg dit alene (det er flere årsaker til det), og for det andre skjønner jeg ikke at det må så store ting til. Italia liksom. Hva med Kongeparken i noen timer?? Det virker som om han sier sånt fordi han vet at da blir det ikke noe av, så da har han liksom "gjort sitt" :sur:
Det er jo ikke så vanskelig å bytte barnevakttjenester med et vennepar da. Selvsagt er det noen som ikke har venner, men da bør man jo kanskje starte med å bygge opp et nettverk.
Vet at for noen så er det fryktelig vanskelig å mestre det å finne nye venner, men tror det er mindretallet vi snakker om da.
Vi er heldige på mange måter, for det skorter ikke på innsatsviljen føler jeg. Men når det er sagt - våre besteforeldre bor hhv en dags flytur unna og bestemoren bor nesten 20 mil unna.
Bestemoren har litt skrantende helse, og vi spør derfor ikke henne om å passe ungene, i hvertfall ikke begge. Hun ville sagt ja, og det ville slite henne helt ut rett og slett, og det ville ikke føles godt for noen. HÅper hun ikke synes det er sårt at vi ikke spør. Jeg tror hun synes det er sårt at hun ikke orker/greier. Men hun er jevnlig på besøk, kjøper mange gaver og følger med på skolearbeid. Så jeg føler hun stiller opp og er interessert, selv om hun ikke makter å avlaste oss nevneverdig.
Min mor stiller opp så mye hun kan, men de bor i et annet land. Men ofte reiser vi dit på ferie, da har vi greit med barnevakt (altså vi reker ikke i 14 dager på fylla, men kan få oss et par kvelder ute uten unger) Og når de er her hjemme så stiller hun opp. Helst med pass av en i gangen, men om vi skal noe så tar hun begge to, stort sett uten noe om og men. Hun hadde god hjelp fra sin svigermor da vi var små, og det er vel det hun betaler tilbake nå. Jeg setter veldig pris på det, og det vet hun. Hun har nok mine barn mer enn min brors, men jeg håper/tror ikke de synes det er urettferdig, da de har veldig god hjelp fra besteforeldre på den andre siden igjen. Uansett der også - de er veldig opptatt av alle sine barnebarn.
Våre unger er litt eldre enn HI sine. Eldstejenta på 7 er det ikke noen problemer å få noen til å 'passe' De sover stadig over hos hverandre uansett. Men lillebror er for liten foreløpig til sånt. Antar at det blir et par år til det blir aktuelt minst, at han skal sove borte.
Men vi planlegger evt weekenturer ut fra når min mor kan passe barna. Hadde vi ikke hatt henne, så tror jeg ikke vi hadde reist bort før ungene hadde blitt større.
Mamma eller pappa kommer aldri til å hente gutta i barnehagen eller noe sted, skal de være der så må vi komme med de. De kan heller ikke kjøre de hit, og ja pappa har bil, og kjører hver dag. De har ikke vært her på 4 år eller noe. De bor 20 min med bil herfra. Me jeg drar heller ikke på besøk til de, så det er vel delvis min feil og.
Jepp, det var strategien til min mormor. Hun bor ganske nærme oss, men det er sjelden jeg besøker henne. Min farmor som bor lenger unna var vi mye sammen med, både alene og med foreldrene våre, og hun får mye besøk. Man høster som man sår.
Vi har mine foreldre som stiller opp, men de bor 50 mil unna og jobber fullt så det begrenser seg. De kom hit i mars og passet poden fra fredag til mandag, utenom det så er de barnevakt om jeg er hjemme hos de og er ute sammen med venner.
Mine svigerforeldre stiller aldri opp, de bor ikke langt unna men likevel har de aldri hentet poden i barnehagen, hatt han på besøk alene osv. Jeg synes det er veldig sårt men har innsett at de bare er sånn.
Svigerfar nr 2 stiller opp ett par timer, men han er gammel så han er utslitt etter 3 t.
Enig, og spesielt når de nærmeste vennene våre ikke har barn selv eller har barn som ikke bor sammen med dem/ikke har fast samværsordning. Da er de innmari lite interesserte i å passe på våre barn, ikke engang for et kinobesøk. :nemlig: Jeg kan forstå dem, jeg hadde neppe jublet ved tanken jeg heller om jeg stod i deres sko.
Ja, vi har også mange vennepar som ikke det passer å bytte med. Men noen pleier det å gå an å få det til med. Men så har vi jo også gått aktivt inn for å bygge opp et nettverk av familier med barn i samme alder som våre, nettopp fordi vi overhodet ikke har hjelp i familie.
Samme her, selv om vi har litt hjelp i familie. Jeg er egentlig ikke særlig sosialt anlagt, men jeg og mannen har luftet tanken om barnevaktbytte/lekebesøk uten foreldre, for mange av venneparene våre, og så biter vi der det er antydning til napp. Og tilbyr selvsagt det samme i retur, jeg synes det er koselig med små gjester, men er nok ikke så flink til å ta initiativ til det selv. Jeg er som sagt egentlig litt asosial.
Knerten skal kanskje, uvisst men muligens sove borte fra oss ei natt i sommer. Kanskje. Da blir han tre år. Og alene blir vi uansett ikke, lillesøster blir her hos oss. Det er mine foreldre som har sååååå lyst å ha ham på overnatning i campingvogna si, da blir den stående på en campingplass ti minutter herfra, knapt nok det. Bare fordi de har så lyst.
Vi har ikke barnevakt. Vi er klar over det. Vi bor 35 mil unna min familie, 42 mil unna hans. Vi burde nok derfor vurdere å bygge opp et nettverk av småbarnsforeldre rundt oss ja. Men, mangelen på kjærestetid er ikke årsaken til at vi tenker på slikt altså. Kjærester har vi faktsik klart å være som foreldre også. Å reise bort ei helg alene har vi ikke tenkt tanken på engang, vi er småbarnsforeldre, babyforeldre, og tenker derfor på muligheter for hva vi kan finne på sammen, ikke bare oss. Vi er vel litt nybegynnere på dette greiene, vi har bare vært foreldre i drøyt to og et halvt år... så vi savner ikke egentlig alenetid. Men barnevakt er kjekt å ha av og til... sånn når man føder barn nummer to, f.eks. Så da importere vi min mor ei ukes tid før termin, så hadde hun ansvar for Knerten under fødselen. (Siden jeg fødte lillejenta hjemme har han likevel ikke sovet borte fra oss. Borte fra en av oss noen ganger, men alltid sammen med den andre)
Det er en vesentlig forskjell tenker jeg, på om besteforeldregenerasjonen i forkant av at barnebarna kom har proklamert hvor mye de gleder seg, hvor ofte de har ikke bare tenkt, men faktisk planlegger å komme på besøk, at de gjerne vil ha de på overnatting flere ganger i året, at de skal komme å hente barnebarna i bhg, ja, de foreslo til og med å være dagmamma for dem.
Når så barnet kommer, og det er kjempesykt, og man spør om hjelp til pass i en time slik at man kan komme seg på apoteket for å hente medisiner, men får nei. Når man har bestilt bord på restaurant for besteforeldregenerasjonen har lovet at de skal være barnevakt men ikke møter, og heller ikke gir beskjed, når de skal være bv når man skal i doktormiddag, og de ombestemmer seg og ikke gidder komme, og man reiser for å levere barnet, så sier de at de ikke våger å ta ansvaret for barnet over natten. Da kjenner jeg at jeg kobler dem ut, da kan de bare ha det så godt. Mitt beger er fullt, de kommer når de kommer og drar når de drar. Etter at de har brutt avtaler som de selv har foreslått så innser jeg at jeg ikke kan forvente noe. Ja, de droppet oss også to dager før et bryllup de lovet å være barnevakt i, det var ene gangen, andre gangen ga de oss 6 dager varsel om at det ikke passet (også bryllup). :snill:
Jeg tror jeg hadde droppet dem lenge før. Mulig jeg er streng, men det var da voldsomt så mange sjanser de har fått etter å ha falt igjennom gang på gang?
Men jeg er sikkert heldig, når man produserer barnebarn nr 10 og 11 på ene siden, og 6 og 8 på andre siden så er det egentlig ikke voldsomt med barnebarnentusiasme å spore på noen av sidene i forkant. :knegg:
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
.jpg)
.jpg)
