Jeg skal tatovere meg igjen, og 13-åringen har spurt om hun får være med når jeg gjør det.
Jeg er litt usikker.
Jeg har ikke noe i mot at ungene velger å tatovere seg når de blir gamle nok til det, men jeg vil ikke at de skal få et inntrykk av at det er helt risikofritt og greit. Og jeg vil ikke at de ser på meg og tenker at det er slik de vil bli. :redd:
13-åringen sier selv at hun vil være med for å få et inntrykk av hvor vondt det er og hva de egentlig gjør.
Jeg vet ikke om det er så lurt? Om hun blir med så er egentlig målet mitt å få henne til å droppe tanken om tatovering (for nå). Men resultatet kan jo like gjerne bli det helt motsatte.
Jeg har lyst til å ta henne med, fordi det bygger opp under det forholdet vi har som er litt spesielt. Og jeg kan få henne til å glemme tatoveringstankene en stund. Det å ha henne med i en så "privat setting" gjør at vi knyttes sterkere sammen.
Jeg har ikke lyst til å ta henne med, fordi det kan påvirke henne i en retning som hennes mor virkelig ikke vil sette pris på. Og fordi jeg ikke får til å snakke sånn supernaturlig med tatovøren med en 13-åring på slep. :knegg:
Hva ville dere gjort? Hadde det vært annerledes om det var 6-åringen som ville være med? Jeg er tilbøyelig til å mene at det er mindre problemfylt å ha med 6-åringen enn 13-åringen.
(For ordens skyld så er det ikke avgjørende for meg hva dere ville gjort, men kanskje jeg finner flere argumenter for det ene eller det andre, hvis noen av dere har noe fornuftig å komme med.)
..den første tanken som slår meg er hvorfor man bestiller time for å gjøre noe som man ikke vil at barna skal gjøre når de blir voksne? (at man uforvarende gjør noe man helst ikke ser gjentatt er noe annet enn å planlegge det..)
Hvis du ikke vil at hun skal tatovere seg,vil det jo ha større gjennomslagskraft hvis du sier at det gjorde jeg da, det var ingen god ide, og det gjentar jeg ikke. (Alt:: jeg må fikse på tatoveringen fordi jeg ser i ettertid at det ikke var lurt å tatovere seg når jeg var så ung).
du må jo gjerne tatovere deg for min skyld altså. Jeg syns bare det var litt rart når du ikke vil dattra skal gjøre det. :vetikke:
Tja, i og med at du ikke er moren ville jeg nok hørte med henne om det var greit eller ikke.
Og så lenge hun ikke er myndig får hun ikke tatovert seg med det første uansett, og du får jo lettere forklart og engasjert tatovøren i en samtale om hvor PERMANENT en tatovering er. Kanskje det kan være fornuftig?
Jeg røyker og drikker meg full innimellom også. Og gikk for lite på skole. Og jeg liker tatoveringer.
Jeg ønsker jo ikke at noen av ungene skal gjøre dette. Jeg har som sagt ikke noe imot at ungene tatoverer seg når de er gamle nok, selv om det ikke er noe jeg aktivt ønsker at de skal gjøre.
Det jeg vil er at valgene de tar skal være gjennomtenkte. Jeg vil at 13-åringen skal drøye det noen år før hun begynner å tenke motiv og plassering. Hun er en skikkelig pyse på ting som er vondt. Derfor tenker jeg at det kan fungere å ha henne med. Men sjansen er jo størst for at det påvirker henne i den andre retningen. Jeg ser den. Men som sagt, jeg har ikke noe i mot at jenta tatoverer seg om 5 år. Så lenge hun tar bevisste valg rundt det.
Nå er det vel minst en forelder som ikke har en like avslappet holdning til det, men jeg kan jo selvsagt spørre henne hva hun mener. Om hun syns det er greit at 13-åringen er med.
:gruble: Ja, kanskje det. Men han som skal tatovere meg er litt sånn halvfantatisk tatovør, som ikke klarer å snakke objektivt om tatovering om det så sto om livet. :knegg:
Men jeg kan jo fortelle ham på forhånd at vi godt kan prate om alle sidene ved tatoveringen. Både de negative og positive.
Nå er han ikke min, og ikke sånn at jeg kjenner ham så veldig, men vi har noen felles kjente i et litt belastet miljø, og det er mye å prate om der. :knegg:
Jeg klarer ikke legge fra meg denne helt. Jeg tenker også at det hadde vært rart å ta med Stedattera når jeg tatoverer meg om jeg var motstander av tatoveringer. Strengt tatt ville det vært en smule schizofrent at jeg selv tatoverte meg hvis jeg var motstander av tatoveringer.
Men at jeg gjør ting som jeg håper ungene ikke velger å gjøre er vel ikke så rart?
Men om hun begynner å henge seg opp i at hun vil tatovere seg nå, er sjansen større for at hun faktisk gjennomfører når hun er 18. Jeg hadde vært glad om hun ventet til hun var voksen.
Litt sånn; "Hvor mange delfiner har du tatovert?" Eller bamser, hjerter, hvadetnåer som er populært blant 18-åringene nu til dags. Det er greit å se at man ikke automatisk blir unik og spesiell om man tar en tatovering.
Jeg synes du isåfall skal spørre ham hvor ofte han har kunder innom som tatoverte seg mens de var for unge og må finne en eller annen nødløsning oppå når moten viste seg å endre seg når de ble eldre. Det er visst ikke like supermoderne med tribal i korsryggen mer, har jeg hørt.
Sånn apropos tatoveringer og barn; sønnen min nar begynt å legge merke til mine. "Mamma, hva er det?" "Det ser du vel." "Ja, det er en fugl, men hvorfor ER den på huden din?" :knegg:
Du må bare skrike hele tiden, da løser du både konverseringsproblematikken og det at 13-åringen får lyst til å tatovere seg. Faren min brukte å fortelle meg at det gjorde så vondt at han gråt, jeg ble faktisk voksen før jeg skjønte at han mest sannsynlig bare sa det for at jeg ikke skulle gjøre det. Det var ikke før søskenbarnet mitt tattoverte seg og uttalte: "Ikke verre enn å ha mensen!" det begynte å demre for meg. bm: lettlurt
Jeg hadde tatt med mine. Faren er anti-tatovering, så jeg regner med at mine får et greit og avbalansert forhold til tatoveringer. (Begge to har sagt at de skal tatovere seg når de blir 18 :humre: )
Jeg hadde heldigvis ikke penger til å tatovere meg da jeg var 18. Jeg vet hva jeg ville tatovert da, og det er jeg veldig, veldig, VELDIG glad for at jeg ikke fikk gjennomført.
Jeg tenker at lysten til å tatovere seg ikke nødvendigvis kommer til å endre seg noe særlig ved at du tar henne med. Men om du har en fornuftig tatovør, kan du jo snakke litt med vedkommende på forhånd, og få denne til å fortelle om nyttigheten av å velge noe gjennomtenkt. Jeg var over 30 da jeg tok min første tatovering, og jeg er veldig glad for at jeg ikke endte opp på noen av de jeg har hatt lyst på opp igjennom.
Så jeg ser ikke noe galt i å ta henne med, men jeg syns det bør være avklart med foreldrene hennes først.
Jeg hadde ikke hatt noe problem med å ta med meg jentungen da hun var 13. Jeg tror ikke det vil være avgjørende for om hun tar tatovering om 5 år eller ikke.
Jeg tok min første tatovering da jeg var 18 og jeg kan ikke si at jeg angrer på den, men selvsagt ville jeg valgt et annet motiv i dag. Tatoverer jeg meg i dag så er muligheten stor for at jeg ville valgt et annet motiv om 20 år, men det betyr ikke at man trenger å angre på det man valgte den gang.
Jeg tok min første da jeg var 17, veldig inspirert av min 8 år eldre søster som akkurat hadde tatt. :sparke: Løy på alderen gjorde jeg også. :rebell: Jeg har 4 stykker tatt hhv da jeg var 17, 18, 24 og 26 og jeg angrer ikke på noen av de. Kunne valgt motivene i dag også faktisk. :jupp:
Jeg hadde med min eldste datter da jeg tatoverte med for annen gang.
Hun var 19 år gammel, og hadde allerede fått seg en tatovering.
Hun har ikke fått seg flere etterpå, og om hun får det er det nok ikke fordi hun var med meg da jeg fikk en tatovering.
Slenger inn en gammel kjenning og sier; det er ikke hva du sier som betyr noe, det er hva du gjør....
Om du skal ha henne med eller ikke, vet jeg ikke. Jeg hadde nok valgt å la være. Kanskje mest med motsatt argumentasjon som deg. Nemlig at jeg ikke ønsket at forholdet mellom henne og meg skulle være så spesielt at dette var naturlig at hun ble med på. For meg går det an å lage en godt, nært og spesielt forhold til de unge uten at de nødvendigvis blir med på noe som jeg innerst inne håper at hun velger bort når hun etterhvert blir gammel nok til å kunne ta valget.
Foreldreportalen er i en flytteprosess, denne versjonen av FP er fortsatt under utvikling.
Hvis du vil svare i tråden, så kan du gjøre det her.
