Guttungen sa her for litt siden at han "skrivde," hvorav mannen sa "nei, du skrev," og jeg sa nesten i kor med ham, "nei, det heter skreiv," som vi sier her jeg kommer fra, og Guttungen vokser opp.
Og så sier min mann at det ikke er lov å skrive at jeg skreiv...
Joda, vi har fine diskusjoner i heimen en lørdagskveld. :humre:
Nuvel. Er det lov - på norsk bokmål - å skrive: "jeg skreiv" eller er det bare: "jeg skrev" som er korrekt?
Jeg pleier demonstrere feilen "eg har skreve" fysisk framfor klassen, og da minker antall nynorskfeil i det ordet drastisk. Tror de anser det som overskuddsinformasjon, for det blir mange riktge svar etterpå :knegg:
"Eg har skreve" er akkurat det jeg ville sagt på min dialekt. Men jeg antar det du demonstrerte var "eg har skræva", som innebærer ting med beina? Å skriv og å skræv er to vidt forskjellige ting. (å skriv - skriv - skreiv - har skreve)
Men her er det jo snakk om hva som er lov å skrive, og da er det Hondacrv påpeker helt riktig - bruker man har skreve som perfektumsform av å skrive på nynorsk, bruker man i praksis infinitivsforma av å skreve. Hva man sier er ikke nødvendigvis noen god rettesnor for hva man kan skrive.
Senest i går, faktisk, til de 14 elevene mine som skal ha eksamen i sidemål i morra. De humret godt, så gjenstår det å se om det gikk inn denne gangen. Ordet er jo ekstremt høyfrekvent i norskstiler også; jeg drømmer om å oppleve en eneste gang at ingen skriver "Diktet/novella **** er skreve av ****" i innledningen til en sidemålsstil.